St.meld. nr. 20 (2004-2005)

Vilje til forskning

Til innholdsfortegnelse

9 Forskning ved universiteter, høyskoler og helseforetak

Det meste av den grunnleggende forskningen finner sted ved universiteter og høyskoler. Bevilgninger til forskning ved disse institusjonene har økt kraftig de to siste årene og skal styrkes ytterligere. Institusjonene skal fortsette å prioritere gode forskningsvilkår og kvalitet fremfor å øke volumet på virksomheten. I tillegg til å utvikle spissmiljøer må kvalitet også stimuleres på bredere basis og innenfor alle fagområder. Incentivsystemet skal være tydelig innrettet mot forskningskvalitet, og institusjonene skal belønne kvalitet på forskergruppenivå. Prinsippene for et enhetlig finansieringssystem for universiteter og høyskoler presenteres i kapitlet.

Fremtidig vekst i grunnforskningsbevilgningene skal i større grad enn i dag fordeles gjennom konkurransebaserte ordninger og skal særlig styrke forskning i matematikk, naturvitenskapelige fag, inkludert biomedisin, og teknologi. Regjeringen har også som mål å styrke forskning i helseforetakene og utvikle det strategiske samarbeidet mellom de regionale helseforetakene og universitetene. Regjeringen vil videre etablere en ny ordning for å stimulere til økt privat finansiering av grunnforskning.

9.1 Bakgrunn og status

9.1.1 Grunnforskning – nytte og egenverdi

Grunnforskningens betydning er forankret i forskersamfunnets verdier og selvforståelse, knyttet til det å frembringe ny kunnskap uavhengig av ideologiske, politiske eller økonomiske interesser og anvendelsesområder. En slik forankring er en forutsetning for at forskningen skal kunne frembringe ny og sikker kunnskap. Tar man utgangspunkt i en slik forståelse alene, blir det imidlertid vanskelig å forstå og beskrive utviklingen av det moderne forskningssystemet. Det skyldes at de dominerende forskningsaktiviteter i praksis er de som har en økonomisk eller samfunnsmessig begrunnelse. Enkeltpersoner, bedrifter, land og internasjonale organisasjoner finansierer ofte grunnforskning fordi den har konkret nytteverdi av et eller annet slag.

Tendensen til å vektlegge forskningens nytte er blitt forsterket med forståelsen for forskningens betydning for samfunnsutviklingen og ved at kostnadene til forskning øker. Eksempelvis har kostnadene ved å utvikle nye medisiner doblet seg de siste 20 år, og for mikroelektroniske komponenter er kostnadene mangedoblet 1 . Samtidig vil det alltid ligge en fare i en for sterk dreining av forskningsbevilgningene mot mer kortsiktig forskning eller forskning som er låst i forhold til et spesielt problem eller tema. Dersom den rent nysgjerrighetsdrevne forskningen blir marginalisert, vil den langsiktige kunnskapsutviklingen svekkes. Dette vil også undergrave den nytteorienterte eller mer kortsiktige forskningen.

Moderne forskningspolitikk sies ofte å befinne seg i spenningsfeltet mellom forskning for kunnskapsutvikling – eller grunnforskning – og forskning for konkret anvendelse. Trolig er spenningen dem imellom ofte mindre enn antatt. Forskningen har nesten alltid et innslag av både «nysgjerrighet» og «anvendelse». Forholdet mellom de to egenskapene vektlegges imidlertid ofte ulikt, avhengig av om det for eksempel argumenteres for økte økonomiske ressurser eller faglig autonomi.

Boks 9.38 Definisjoner av forskning og utviklingsarbeid (FoU)

OECD har gjennom Frascati-manualen fastsatt internasjonale retningslinjer bl.a. for avgrensing og klassifisering av forskning og utviklingsarbeid:

Forskning og utviklingsarbeid (FoU) er kreativ virksomhet som utføres systematisk for å oppnå økt kunnskap – herunder kunnskap om mennesket, kultur og samfunn – og omfatter også bruken av denne kunnskapen til å finne nye anvendelser.

Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlaget for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.

Anvendt forskning er også virksomhet av original karakter som utføres for å skaffe til veie ny kunnskap. Anvendt forskning er imidlertid primært rettet mot bestemte praktiske mål eller anvendelser.

Utviklingsarbeid er systematisk virksomhet som anvender eksisterende kunnskap fra forskning og praktisk erfaring, og som er rettet mot å fremstille nye eller vesentlig forbedrede materialer, produkter eller innretninger, eller å innføre nye eller vesentlig forbedrede prosesser, systemer og tjenester.

Kilde: OECD / Frascati-manualen / NIFU STEP

Grunnforskning har vært beskrevet og definert på ulike måter. Ofte har definisjonene tatt utgangspunkt i en kombinasjon av ulike egenskaper ved forskningen, det være seg formålet om å fremme kunnskap, avstanden fra anvendelse eller tidsaspektet den foregår under. Den såkalte Frascati-manualen tar utgangspunkt i en tilsvarende forståelse, jf. boks 9.1:

Grunnforskning er eksperimentell eller teoretisk virksomhet som primært utføres for å skaffe til veie ny kunnskap om det underliggende grunnlag for fenomener og observerbare fakta, uten sikte på spesiell anvendelse eller bruk.

Når man ser på fordelingen av forskningsmidler, i Norge og i andre land, er det vanskelig å unngå å trekke den konklusjon at svært lite vitenskapelig forskning utføres uten noen form for praktisk målsetting. Frascati-manualens definisjon av grunnforskning har også andre problematiske sider. En definisjon som beskriver forskning i forhold til hva den ikke er, blir ikke særlig presis. Det er videre vanskelig å bruke en definisjon av grunnforskning som tar utgangspunkt i en begrenset forståelse av de intensjoner og motiver som kan ligge bak forskernes innsats for å frembringe ny kunnskap. Den britiske professor og forfatter John Ziman uttalte på en konferanse om grunnforskning i Oslo i 2004 at forskningsprosjekter kan drives i så mange sammenhenger og med så mange ulike motiver at Frascati-manualens kriterier ikke gir en klar definisjon til bruk i forskningspolitikken.

En annen forsker, Donald Stokes 2 , har også kritisert den forenklede inndelingen i henholdsvis grunnforskning og anvendt forskning. Stokes mener at forskning bedre kan forstås dersom man samlet ser på både hvorvidt den sikter mot å bidra til grunnleggende innsikt, og hvorvidt den søker løsning på praktiske problemer, jf. boks 9.2.

Boks 9.39 Pasteurs kvadrant

Med utgangspunkt i praktiske problemstillinger utviklet Louis Pasteur ny kunnskap om grunnleggende prosesser. Pasteurs interesse for å forstå sykdomsspredning og gjæringsprosesser i for eksempel vin og ost ledet frem til oppdagelsen av bakterienes rolle. Denne innsikten førte til løsninger på viktige, praktiske problemer i form av pasteurisering og forståelse av verdien av bedre offentlig hygiene. Samtidig la den grunnlaget for en lang rekke viktige erkjennelser innenfor vitenskapelig mikrobiologi som har hatt mange anvendelser. Pasteurs kvadrant illustrerer at forskning på praktiske problemer ofte har ført frem til grunnleggende vitenskapelige resultater. Det kan også nevnes mange eksempler på dette i norsk forskning, som Bjerknes’ bidrag innenfor meteorologi, Johan Hjorts forskning på variasjoner i fiskebestanden, Frischs utvikling av prinsippene for nasjonalregnskap og Nygaard og Dahls utvikling av objektbasert programmering.

Figur 9.1 Stokes’ tabell.

Figur 9.1 Stokes’ tabell.

Kilde: Stokes, Donald E.: Pasteur’s Quadrant. Basic Science and Technological Innovation. Brookings Institution press, Washington, 1997: s. 73

Kilde: Klette og Møen (2002): «Vitenskapelig forskning og næringsutvikling.» I Hope, E.: Næringspolitikk for en ny økonomi. Fagbokforlaget

De senere tiår er forskningens nytteverdi blitt en vesentlig del av mange lands velferds- og vekststrategi, og det er skrevet mye om at forskningens relasjon til omverdenen er blitt endret. Mange hevder at dynamikken i dagens forskningssystem er av en slik art at sammenhengen mellom grunnforskningen, slik den tradisjonelt har forekommet ved offentlige forskningsinstitusjoner, og mer anvendt forskning er i radikal forandring. En rekke nyere studier har forsøkt å påvise og forklare en sterkere interesse fra myndigheters og bedrifters side for forskningens mer anvendbare sider. Samtidig blir det hevdet at dette kan gå på bekostning av det som mange oppfatter som forskningens tradisjonelle oppgave, dvs. kunnskapsproduksjon mer avgrenset. Mest omtalt og diskutert de senere år har kanskje vært arbeidene av Gibbons et al. 3 om forskning under modus 1-regimet og modus 2-regimet:

Modus 1

Modus 1-forskning er tradisjonell grunnforskning, slik den ofte foregår ved universiteter eller andre spesialiserte forskningsinstitusjoner. Den er knyttet til bestemte disipliner, eventuelt med tverrfaglig samarbeid mellom disiplinene. Forskersamfunnet er relativt homogent med relativt lik utdanningsbakgrunn. Kvalitetssikring av forskning foregår gjennom fagfellevurdering, publisering og ansettelser. Forskersamfunnets normer og egenoppfatning er knyttet til det å være nøytral, kritisk og uavhengig.

Modus 2

Modus 2-forskning er ofte styrt av anvendelsesbetraktninger. Den er i større grad interessestyrt og forutsetter forhandlinger mellom interessepartnerne. Forskningen overskrider faglige disipliner. Det vil si at den innebærer noe mer enn tverrfaglig samarbeid. Den består av heterogene forskersamfunn, satt sammen av forskere med betydelige ulikheter i faglig og yrkesmessig bakgrunn. Forskningen foregår med større bevissthet omkring anvendelsen av forskningen og forskernes egen rolle i kunnskapsutnyttelsen. Kvalitetssikringen av forskningsresultatene er mer kompleks og krever ulike typer eksperter.

I disse arbeidene beskrives et tettere forhold mellom forskning og samfunn og en tilsynelatende endring mot mer styrt og mer anvendelses- og nytteorientert forskning, og mindre av en fri og åpen kunnskapssøking uavhengig av tema og formål. Disse teoriene og begrepene er omstridt. Et spørsmål som er reist, er om beskrivelsene kamuflerer det faktum at forskningen alltid har vært anvendelses- og nytteorientert, selv om vektleggingen og prioriteringen av henholdsvis fri grunnforskning og anvendt forskning har variert. Et annet spørsmål er om de to måtene å organisere forskning på utelukker hverandre. Modus 1-forskning og modus 2-forskning kan fungere ved siden av hverandre, både innenfor samme institusjon, og ved at forskere beveger seg frem og tilbake mellom de ulike typer forskning gjennom karrieren. Samtidig krever dette en bevissthet i forskermiljøene omkring de ulike normer og regler som gjelder innenfor de to typene av forskning 4 .

9.1.2 Kvalitet i utdanningen

Universiteter og høyskoler har et stort ansvar for utdanning av kandidater for samfunns- og næringsliv og for å vedlikeholde og videreutvikle kunnskapen innenfor et bredt spekter av fag og fagområder. Implementering av Kvalitetsreformen har medført et omfattende arbeid ved institusjonene de siste årene, ikke minst knyttet til utviklingen av nye studietilbud. I forhold til de beregninger som ble utarbeidet av universitets- og høyskolesektoren, er reformen fullfinansiert. Belastningen på personalet i fagmiljøene har likevel vært stor, og mange forskere gir uttrykk for at det har vært vanskelig å opprettholde en god balanse mellom forskning og utdanning i denne overgangsfasen.

Internasjonaliseringsarbeidet har også fått stadig større tyngde i institusjonenes arbeid. Bologna-prosessen har ført til at de europeiske systemene har blitt mer lik hverandre. Dette har skjedd bl.a. gjennom harmonisering av gradsstruktur og samarbeid om kvalitetssikring. Målet er å utvikle et europeisk område for høyere utdanning innen 2010. Behovet for å se forskning og høyere utdanning i sammenheng med forskerutdanning understrekes i dette arbeidet. Norge er et av de landene som har kommet lengst i tilpasningen til Bologna-prosessen. Samtidig har konkurransen mellom universiteter og høyskoler, både i Europa og mellom Europa og andre deler av verden, økt. EU-kommisjonens arbeid med utvikling av høyere utdanning begrunnes i stor grad nettopp med konkurransen med USA og Asia.

9.1.3 Endringer i universitets- og høyskolestrukturen

Det internasjonale utdannings- og forskningslandskapet har gjennomgått store endringer i løpet av det siste tiåret. Bakgrunnen for endringene er sammensatte, men det viktigste elementet er ekspansjon. Antall studenter har økt, og det har blitt flere universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner. Nye universiteter har vært med på å utvide universitetsbegrepet og innlemme nye typer utdanning i universitetene. Det er også en internasjonal trend at høyere utdanningsinstitusjoner som ikke er universiteter, arbeider for å oppnå universitetsstatus. Høyskolene har utviklet seg fra å være spesialiserte til å bli flerfaglige, samtidig som det pågår en akademisering av høyskoleutdanningen.

Norge har fått to nye universiteter ved at Høyskolen i Stavanger og Norges landbrukshøgskole har fått innvilget universitetsstatus fra 2005. Fremover vil institusjonsmønsteret kunne endre seg ytterligere. Etter krigen ble det etablert et nasjonalt institusjonsmønster der politiske beslutninger la grunnlaget for nye universiteter og høyere utdanningsinstitusjoner, og der rollefordelingen mellom institusjonene var relativt klar. Dette mønsteret er forlatt. Mye av ansvaret er delegert til institusjonene, og akkrediteringssystemet og faglige kvalitetsvurderinger vil i større grad bestemme utviklingen av institusjonsmønsteret.

Högskoleverket i Sverige har vist 5 at de klassiske universitetenes andel av de statlige forskningsbevilgningene i Sverige har vært synkende. Nye svenske universiteter og høyskoler tar en stadig større andel av de totale offentlige forskningsbevilgningene. Også i Norge har veksten i de totale forskningsutgiftene vært lavere ved universitetene enn ved høyskolene. Dette kan være et uttrykk for ønskede endringer i balansen mellom ulike fag- og forskningsfelt, eller en uheldig spredning av forskningsmidlene. Her hjemme er det ikke rom for å utvikle kopier av de fire breddeuniversitetene eller bygge ut fagområder som er godt dekket. Stortinget har lagt til grunn at det skal være en arbeidsdeling mellom høyskoler og universiteter. For å unngå en utvikling som leder til utilsiktet spredning av forskningsmidlene, må institusjoner som ønsker en utvikling i retning av universitet, styrke de fagområdene de allerede har etablert. Videre må de øke sin kompetanse på områder som er sentrale for verdiskaping i regionen, og som samtidig har betydning nasjonalt.

Internasjonalt ser vi at universitets- og høyskolesektoren differensieres ved at det blir utviklet ulike typer universiteter. Det amerikanske systemet, der omtrent femti av universitetene klassifiseres som forskningsuniversiteter, fungerer til en viss grad som en modell for denne tenkningen. Også i Europa etableres det samarbeid mellom forskningsintensive universiteter: både nasjonalt, som for eksempel The Russel Group i England, og europeisk, som for eksempel League of European Research Universities . Felles for disse er at de ønsker et system med åpnere konkurranse om forskningsmidlene. Konkurransen skal stimulere til fremragende forskning, ved at de sterkeste forskningsmiljøene og institusjonene trekker til seg en større andel av midlene. Kvaliteten på grunnforskningen skal bli bedre gjennom at et utvalg av universiteter i Europa gis forskningsvilkår som er sammenlignbare med forskningsuniversitetene i USA.

Også i Norge har anbefalinger om større faglig konsentrasjon og sterkere profilering av institusjonene aktualisert spørsmålet om typologisering. Mens for eksempel Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet alt ved opprettelsen fikk en innretning mot naturvitenskap og teknologi, er profilering av og fagdimensjonering ved de øvrige breddeuniversitetene vanskeligere. Fagporteføljen ved disse institusjonene er og skal være stor, og institusjonene har et viktig ansvar for å ivareta og videreutvikle kompetansen også innenfor små fag, som for eksempel en rekke kultur- og språkfag. Profilering er også vanskelig fordi samfunnet, institusjonsledelsen og den enkelte forsker ofte kan ha ulike interesser. Det er for eksempel ikke åpenbart at institusjonene fokuserer på de områdene som har størst samfunnsmessig betydning på lang sikt, og institusjonelle strategier er vanskeligere å slutte opp om for enkeltforskere som ikke arbeider innenfor de prioriterte områdene. Strategiprosesser ved breddeuniversitetene peker nå i retning av at forskning i større grad skal bli en overordnet premiss for utviklingen av virksomheten. Gjennom å profilere seg som forskningsuniversiteter i denne forstand vil breddeuniversitetene fremstå som kvalitativt forskjellige fra nye og spesialiserte universiteter. Denne utviklingen er i tråd med intensjonene. Kvalitetsreformen åpner for flere universiteter, men ikke for flere som ligner på dem vi allerede har.

9.1.4 Universiteter, høyskoler og regional utvikling

De statlige høyskolene skal være sentrale aktører i regional utvikling og innovasjon, og skal støtte næringsliv og offentlig virksomhet. Også breddeuniversitetene og de vitenskapelige høyskolene har gode forutsetninger for å bidra til næringsutvikling i sine egne regioner. Dette gjør de gjennom å utdanne kandidater til regionalt arbeids- og næringsliv, og gjennom forskningssamarbeid og kommersialisering av forskningsresultater. Ut fra sine roller i det nasjonale forsknings- og innovasjonssystemet, sammen med sine egne behov og vurderinger, må universiteter og høyskoler utvikle samarbeid regionalt, nasjonalt og internasjonalt om forskning og innovasjon.

Norge har en godt utbygd infrastruktur for forskning og kunnskapsoppbygging sammenliknet med mange andre land. Utbyggingen av universitets- og høyskolesektoren har sikret geografisk bredde i studietilbudet og etablert større og mindre forskningsmiljøer over hele landet. Institusjonene har hatt en sterk vekst i antall studenter, og forskningsvirksomheten har gradvis blitt styrket. De statlige høyskolene har også fått relativt flere stipendiatstillinger enn universitetene de senere årene. Videre er det opprettet egne forskningsprogrammer og satsinger rettet mot høyskolene for å styrke kvaliteten på og omfanget av forskningsvirksomheten. Målsettingen for programmet Strategiske høyskoleprosjekter (SHP) er å styrke kvaliteten på og omfanget av forskningsvirksomheten ved de statlige høyskolene. Den næringsrettede høyskolesatsingen (NHS) er utviklet for å øke samspillet og gjensidig kompetanseutvikling mellom statlige høyskoler og små og mellomstore bedrifter. En tilsvarende næringsrettet universitetssatsing er under utvikling av Forskningsrådet. Regjeringen vil styrke de forskningsprogrammene som er særlig rettet mot de regionale FoU-miljøene. Ved utforming av finansielle virkemidler for statlige høyskoler og regionale forskningsinstitutter skal Forskningsrådet legge til rette for at midlene stimulerer til økt samarbeid mellom høyskolene og instituttene, jf. kap. 10.7.

Innovative lokale næringsmiljøer finnes i alle deler av landet, både i storbyområder og i utkantområder. Noen regioner har imidlertid særlige utfordringer knyttet til rekruttering av studenter og kompetent arbeidskraft til lokalt arbeids- og næringsliv, og til oppbygging av robuste kunnskapsmiljøer som kan være drivkrefter i regional og nasjonal utvikling og innovasjon. For å bidra til å skape en entreprenørskapskultur i alle deler av landet må utdanningsinstitusjonene utvikle tilbud som samsvarer med kompetansebehovene til næringslivet i regionen. Nord-Norge har særlige utfordringer for å sikre en balansert bosetting og næringsutvikling. Universitetet i Tromsø og de statlige høyskolene i landsdelen er viktige aktører for å bygge opp og videreutvikle kunnskapsallmenningen og den regionale kompetansen. De nordnorske forskningsinstitusjonene vil kunne konkurrere om de midlene som utløses gjennom Regjeringens forskningspolitiske prioriteringer, som for eksempel ordningen med regionale innovasjonssentre, anvendte programmer, NHS og SHP. Regjeringens tematiske prioriteringer mat, hav og energi/miljø vil også bli sett i lys av behovet for økt forskning i og for regioner med vekstpotensial og lite forskning og utviklingsvirksomhet. De vil således kunne fremme regional utvikling, både i Nord-Norge og i andre regioner med spesielle utfordringer.

Høyskolene utdanner personell for mange profesjoner, både i helse- og sosialfag og utdanning. Fagmiljøene har derfor et særlig ansvar for også å drive forskning og utvikling som kan styrke og videreutvikle arbeidet i disse profesjonene. Slik forskning og utvikling vil ofte være praksisorientert og ha et lokalt eller regionalt perspektiv. Virksomheten vil mange steder være et sentralt bidrag fra forskningssystemet inn mot lokal og regional utvikling. Det er viktig at høyskolene i sitt arbeid mot profesjonene utnytter kontakter og samarbeid med andre aktører, som helseforetak, organisasjoner, skoler og utdanningsmyndigheter. Utdannings- og forskningsdepartementet har bidratt til profesjonsrettet forskning og utvikling blant annet gjennom programmer i Norges forskningsråd, og har i St.prp. nr. 1 (2004–2005) annonsert et nytt program for yrkesrettet forskning og utvikling rettet mot lærerutdanningsmiljøene. Denne typen praksis- og profesjonsorientert forskning vil oftest ha en annen karakter enn tradisjonell grunnforskning i fagdisiplinene. Kravet til kvalitet gjelder all forskning og utvikling, og det er derfor en utfordring å utvikle kvalitetsstandarder også på slike felt, tilpasset feltenes egenart.

9.1.5 Status for universitets- og høyskoleforskningen

I 2003 utførte universitets- og høyskolesektoren forskning for 7,5 mrd. kroner, eller 27 prosent av den samlede forskningen. Fra 1983 til 2003 hadde forskningsutgiftene i universitets- og høyskolesektoren en realvekst på 170 prosent. Veksten har særlig vært knyttet til veksten i studenttall. De statlige høyskolene sto i 2003 for 13 prosent av driftsutgiftene til forskning ved universiteter og høyskoler, mens andelen 20 år tidligere var på omtrent fem prosent. Den sterke veksten i utgifter til forskning og utvikling ved høyskolene har først og fremst sammenheng med utbyggingen av sektoren generelt, men også med at en økende andel av arbeidstiden i denne sektoren brukes til forskning og utvikling.

Figur 9.2 FoU-utgifter i UoH-sektoren per innbygger og som andel av BNP
 i utvalgte OECD-land i 2002.

Figur 9.2 FoU-utgifter i UoH-sektoren per innbygger og som andel av BNP i utvalgte OECD-land i 2002.

* Tall for 2001

Kilde: OECD / NIFU STEP

Norsk universitets- og høyskolesektor rangerte i 2002 som nummer åtte av OECD-landene, målt i forskningsutgifter som andel av bruttonasjonalproduktet. Denne andelen økte fra 0,45 prosent i 2002 til 0,48 prosent i 2003. Ser vi på realveksten i sektorens forskningsutgifter fra 1995, lå Norge litt under gjennomsnittlig vekst for OECD-landene frem til 2001. I de to påfølgende årene har veksten til forskningen ved universitetene vært på nesten 14 prosent, noe som er høyere enn gjennomsnittet i OECD. Statistikk for hele OECD-området foreligger imidlertid ikke etter 2002. Enkelte land satset i perioden fra 2001 til 2003 enda sterkere på forskning i universitets- og høyskolesektoren, for eksempel USA, Finland og Danmark.

I 2003 utgjorde offentlige midler 87 prosent av de totale utgiftene til universitets- og høyskoleforskningen. Sammenlignet med andre land kommer en svært høy andel av midlene til forskningen direkte over institusjonenes grunnbudsjetter, jf. figur 9.4. NIFU STEP har vist at det er en klar bevegelse i retning av økt vekt på forskningsrådsfinansiering i flere andre land, inkludert de nordiske 6 . Se også figur 3.13, som viser den totale finansieringen, og figur 3.14, som viser kanalisering av offentlige midler.

Figur 9.3 FoU-utgifter til lønn, annen drift og vitenskapelig
 utstyr per FoU-årsverk ved universitetene, 1981–2003.
 Faste 1990-priser.

Figur 9.3 FoU-utgifter til lønn, annen drift og vitenskapelig utstyr per FoU-årsverk ved universitetene, 1981–2003. Faste 1990-priser.

Kilde: NIFU STEP

Driftsutgifter til forskning omfatter lønn og sosiale utgifter (arbeidsgiveravgift og pensjon) og andre driftsutgifter (forbruks- og laboratoriemateriell, bøker, PC-er, tidsskrifter, kurs, reiser og i tillegg overhead- eller infrastrukturutgifter, for eksempel kostnader knyttet til husleie, fyring og administrasjon). Her inngår både basisfinansiering og ekstern finansiering. Fra 2001 til 2003 var den eksterne finansieringen spesielt høy (21 prosent). Ser vi på utviklingen for de ulike utgiftsartene fra 1981 til 2003, har det vært en betydelig realvekst i kategorien andre driftsutgifter, mens økningen i lønn og sosiale utgifter har vært mer beskjeden. Mens andre driftsutgifter økte mer i åttiårene enn i nittiårene, var det motsatt for utgifter til lønn. Samlet for universiteter og vitenskapelige høyskoler utgjorde andre driftsutgifter 37 prosent av totale driftsutgifter til forskning i 1981, 45 prosent i 2001 og 51 prosent i 2003. Til tross for denne utviklingen er det svært mange forskere som rapporterer om store vanskeligheter med å få dekket mindre driftsutgifter. I kap. 9.3 utdypes denne problemstillingen.

For investeringer i vitenskapelig utstyr var situasjonen positiv fra 1981 til 1991, med en realvekst i disse midlene på nesten 100 prosent. Deretter, og frem mot 2001, var investeringsnivået imidlertid lavt, og det var en realnedgang på nesten ti prosent i utgifter til vitenskapelig utstyr fra 1991 til 2001. Etter 2001 har imidlertid utviklingen vært svært positiv, med en realvekst på omtrent 60 prosent. Sett under ett har det i perioden fra 1991 til 2003 vært en realvekst på 30 prosent. Veksten i utstyrsmidler per årsverk har bare vært på seks prosent i samme periode.

9.2 Finansieringssystem for universiteter og høyskoler og for forskning i helseforetakene

9.2.1 Enhetlig finansieringssystem for universiteter og høyskoler

Fra og med 2002 ble det innført en ny finansieringsmodell med mer resultatbaserte tildelinger. Midler til forskning ble skilt ut som egen komponent. Bevilgningene til institusjonene er inndelt i en basiskomponent, en utdanningskomponent og en forskningskomponent. Forskningskomponenten er igjen inndelt i en strategisk og en resultatbasert del. I de strategiske forskningsbevilgningene inngår blant annet midler til rekruttering og vitenskapelig utstyr. Den resultatbaserte delen fordeles mellom institusjonene basert på indikatorer for institusjonenes forskningsresultater. Det er en egen indikatormodell for hver av de tre institusjonskategoriene universitet, vitenskapelig høyskole og statlig høyskole. Innenfor kategorien private høyskoler fordeles også budsjettmidler etter kvantitative indikatorer for forskningsresultater.

Overordnede målsettinger for indikatormodellen for fordeling av forskningsmidler er å stimulere til økt forskningsaktivitet og fordele ressurser til miljøer som kan dokumentere gode forskningsresultater. Dagens modell kan ikke sies å innfri disse målsettingene på en tilfredsstillende måte. Indikatormodellen premierer til en viss grad også andre former for resultater enn forskningsresultater. Videre inneholder den også indikatorer som i større grad måler innsatsfaktorer eller kostnadsbærere, som eksempelvis antallet førstestillinger, enn resultater. På denne bakgrunn har det de senere år pågått et arbeid for å videreutvikle indikatormodellen, jf tidligere omtale i St.prp. nr. 1 (2004–2005). For å sikre et tydeligere fokus på forskningsresultater, er det lagt særlig vekt på å utvikle et godt system for rapportering av vitenskapelig publisering. De faglige spørsmål knyttet til avgrensninger av hva som er en vitenskapelig publikasjon og rangering av disse, vurderes av Universitets- og høgskolerådet. I det følgende presenteres de overordnede føringer og avveininger knyttet til endringene i finansieringssystemet, mens den konkrete utformingen av modellen vil bli behandlet i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2005–2006).

Institusjonene har til nå vært inndelt i institusjonskategorier, og fått budsjettuttelling etter relativ resultatoppnåelse innenfor sin egen institusjonskategori. Dette endres ved å innføre en felles forskningskomponent slik at alle institusjoner, private som offentlige, uavhengig av institusjonskategori, vil bli målt på de samme indikatorene og konkurrere om de samme midlene. Dette sikrer blant annet at forskningsresultater gir den samme budsjettuttelling, uavhengig av ved hvilken type institusjon den er frembrakt. Videre sikres det at økonomiske incentiver ikke blir en selvstendig drivkraft for institusjoner til å søke å skifte institusjonskategori. I forslaget til statsbudsjett for 2006 vil Utdannings- og forskningsdepartementet komme med det konkrete forslaget til hvordan en felles forskningsfinansiering skal innføres på en slik måte at den vil gi en rimelig budsjettuttelling for de enkelte institusjoner.

For å kanalisere ressurser til institusjoner som kan dokumentere kvalitativt god forskning er det viktig å benytte indikatorer som er mer resultatorienterte, og som i større grad kan virke stimulerende for forskningsaktiviteten ved universiteter og høyskoler. Resultatorienterte indikatorer som vitenskapelige publiseringer vil bli inkludert i modellen. Publikasjonenes forfatteradresse vil være avgjørende for hvilken institusjon som får uttelling i finansieringsmodellen. Videre vil også uteksaminerte doktorgrader, midler fra Norges forskningsråd og EU-midler bli inkludert i indikatormodellen. Midler fra Forskningsrådet og fra EU er ikke direkte knyttet til forskningsresultater, men det ligger en klar kvalitetsvurdering og konkurranse til grunn for tildeling av disse midlene. Forslaget over innebærer at indikatorene førstestillinger, avlagte studiepoeng og kandidater på høyere grads nivå tas ut av indikatormodellen, siden disse i beskjeden grad kan sies å være indikatorer for forskningsresultater. Eksternt finansiert virksomhet vil også utgå i forskningskomponenten.

Å avgrense uttellingen for indikatorene i forskningskomponenten er utfordrende. En kan vurdere å definere uttelling kun for aktiviteten innenfor selve universitets- og høyskoleinstitusjonen, eller en kan velge å inkludere det som skjer i randsoneinstitusjoner og samarbeidende institusjoner. Indikatorene i forskningskomponenten skal i all hovedsak måle det som kan defineres som kjernevirksomhet ved institusjonene. Det vil derfor være fornuftig å avgrense indikatorene til å gi uttelling for resultater frembrakt innenfor institusjonenes ordinære organisatoriske rammer.

En vekst i forskningsbevilgningene direkte til universitets- og høyskoleinstitusjonene kan enten dreies mot strategiske satsinger, som for eksempel et enkelt fagområde, eller fordeles etter kvalitetskonkurranse. Dersom man ønsker å fordele midler etter oppnådde resultater, vil indikatormodellen være egnet. Dersom man ønsker en prioritering av et faglig eller tematisk satsingsområde, bør veksten kanaliseres gjennom bruk av den strategiske forskningskomponenten. Ved bruk av den strategiske forskningskomponenten på denne måten, bør imidlertid også dokumenterte resultater i form av for eksempel fagområdeevalueringer, publikasjoner og avlagte doktorgrader, inngå som grunnlag for prioritering av bevilgninger.

Parallelt med arbeidet med videreutvikling av forskningskomponenten, arbeides det med å utvikle og fastsette indikatorer som kan inngå i en ny formidlingskomponent i finansieringssystemet. Arbeidet er krevende og favner et bredt spekter av ulike aktiviteter. Det at formidling ikke har hatt en resultatbasert komponent, kan ha vært med på å skape uheldige effekter for den interne prioriteringen av slike oppgaver. I et system med en felles forskningskomponent for alle institusjonene, skal formidlingskomponenten blant annet sikre at de statlige høyskolene stimuleres til å prioritere den tradisjonelle kjernevirksomheten ved høyskolene. Formidlingskomponenten skal derfor gi incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål overfor regionalt arbeids- og næringsliv, samt gi incentiver til nært samarbeid med praksisfeltene i yrkesutdanningene. Dette vil bidra til at mangfoldet i universitets- og høyskolesektoren opprettholdes. Utvalget som er nedsatt for å vurdere relevante indikatorer for formidling, skal ferdigstille sitt arbeid 1. juli 2005. Departementet vil også vurdere om det er mulig å utvikle gode indikatorer for kunstnerisk utviklingsarbeid.

9.2.2 Finansieringssystem i helseforetakene

I 2004 ble det etablert et delvis resultatbasert øremerket tilskudd til forskning i de regionale helseforetakene. Samtidig opphørte det tidligere øremerkede tilskuddet til forskning som ble tildelt med bakgrunn i forskningsprosjekter. Ved en omlegging av tidligere regionsykehustilskudd ble det øremerkede tilskuddet til forskning betydelig økt. Beløpet som fordeles til forskning, er likevel ikke identisk med faktisk ressursbruk til forskning, som er vesentlig større. Beløpet skal virke som et incentiv og et økonomisk bidrag til å sikre forskning i helseforetakene.

Tilskuddet til forskning fordeles nå med 40 prosent vekt på et likt beløp per helseregion (basistilskudd) og 60 prosent vekt på forskningsresultater (resultatbasert tilskudd). Basistilskuddet til forskning skal bidra til å sikre grunnleggende aktivitet og oppbygging av forskningskompetanse i helseregionene. Det resultatbaserte tilskuddet fordeles ut fra en fordelingsnøkkel basert på et glidende gjennomsnitt av forskningsresultater de siste tre år. Da totalbeløpet er fast, vil modellen ikke medføre økte utbetalinger fra staten samlet sett, men bare påvirke fordelingen av midler mellom de regionale helseforetakene. Forskningsresultater beregnes ut fra et målesystem utviklet av NIFU, basert på antall publiserte artikler og avlagte doktorgrader.

Tilskuddet til forskning er bestemmende for den overordnede fordelingen til de regionale helseforetakene. Det er ikke lagt føringer for de regionale helseforetakenes valg av finansieringsmodell for forskning i helseforetakene. Det er imidlertid lagt føringer for at samarbeidsorganene mellom regionale helseforetak og universiteter skal vurdere fordeling av øremerket statlig tilskudd til forskning. Det nye finansieringssystemet skal evalueres etter noe tid for å sikre at det virker etter formålet.

Det er et nært forskningssamarbeid mellom universiteter og helseforetak innenfor medisinsk og helserelatert forskning. Det vil derfor være viktig å se midler og satsinger innenfor de to sektorene i sammenheng, slik at det blir en best mulig utnyttelse av de totale ressursene til medisinsk og helserelatert forskning. Mange forskere er ansatt i delte stillinger mellom helseforetak og universitet. Dette medfører at publikasjoner og doktorgradsarbeider vil være et resultat av samarbeid mellom helseforetak og universitet. Virkningene av måle- og finansieringssystemene for universiteter og høyskoler og for helseforetak må derfor vurderes, og det må i størst mulig grad legges til rette for samordning. En slik samordning må imidlertid ikke gå på bekostning av de overordnede og til dels divergerende formålene med de to sektorene.

9.2.3 Tiltak

  • Det skal innføres en felles finansieringsmodell for universiteter og høyskoler. Den konkrete utformingen av modellen vil bli behandlet i forbindelse med St.prp. nr. 1 (2005–2006).

  • Den resultatbaserte forskningskomponenten skal inkludere indikatorer for vitenskapelig publisering, uteksaminerte doktorgradskandidater og midler fra Forskningsrådet og EUs rammeprogrammer.

  • Det skal utvikles en formidlingskomponent for universiteter og høyskoler som gir incentiver tilpasset de statlige høyskolenes særskilte formål.

  • Finansieringsmodellen for forskning i helseforetakene skal evalueres for å sikre at det øremerkede tilskuddet virker etter formålet. Behov for koordinering av måle- og finansieringssystemene som omfatter medisinsk og helsefaglig forskning, skal vurderes.

9.3 Finansiering av forskning ved universiteter og høyskoler

9.3.1 Forholdet mellom basisfinansiering og forskningsrådsfinansiering

Systemet for finansiering av grunnforskning skal sikre bredde og kvalitet i forskningen, tilstrekkelige driftsmidler for den enkelte forsker, utstyr og rekruttering. Det må også gi muligheter for å følge opp nasjonalt vedtatte prioriteringer og satsinger. De direkte bevilgningene til universiteter og høyskoler skal gjøre dem i stand til å utføre sine lovpålagte oppgaver innenfor forskning, undervisning, formidling og samarbeid med samfunns- og arbeidsliv. Grunnbevilgningen til universiteter og høyskoler skal legge grunnlaget for at de vitenskapelig ansatte har tilstrekkelige basisressurser til forskning. Tildelingene til institusjonene er gjort mer resultatbaserte, og midler til forskning er skilt ut som egen komponent. Målet er å premiere kvalitet etter objektive kriterier og skape et dokumentasjonssystem som belønner tilnærmet likt til tross for store faglige forskjeller.

Kanalisering av grunnforskningsmidler gjennom Norges forskningsråd har forskjellige funksjoner. For det første er Forskningsrådet en åpen og nasjonal konkurransearena som tildeler midler på grunnlag av vitenskapelig kvalitet. Dette skal sikre at midler går til de beste forskerne og de beste prosjektene. Forskningsrådet ivaretar også en «second opinion»-funksjon for prosjekter fra forskere ved universiteter og høyskoler som ikke oppnår finansiering ved sin egen institusjon. For det andre er Forskningsrådet et nasjonalt koordinerende organ for store investeringer for eksempel i infrastruktur, eller i forhold til store forskerinitierte satsinger som FUGE (Funksjonell genomforskning). For det tredje er Forskningsrådet en strategisk endringsagent. Det er Norges forskningsråd som har hovedansvaret for oppfølging av overordnede nasjonale prioriteringer. Finansiering gjennom Forskningsrådet muliggjør styring av midler mot prioriterte formål, miljøer etc.

Universiteter og høyskoler har et hovedansvar for finansiering av rekrutteringsstillinger på doktorgradsnivå. Ansvaret må følges opp av nødvendige interne prioriteringer. Norges forskningsråd har et særlig ansvar for å finansiere stipendiater i utlandet og stipendiatstillinger knyttet til større satsinger. På postdoktornivået skal Forskningsrådet ha et hovedansvar og styrke sin innsats. Institusjoner som har doktorgradsrett, kan finansiere postdoktorstillinger innenfor sine budsjetter.

Forskningsrådet skal som hovedregel konsentrere sine tildelinger i større prosjekter. Størrelsen på prosjektene vil kunne variere fra fag til fag. En dreining mot større, frie forskerinitierte prosjekter kan bidra til å møte noen av de utfordringene norsk forskning står overfor. Flere internasjonale fagevalueringer har pekt på at norske universiteter og høyskoler utøver for dårlig faglig ledelse, og at mange miljøer er for små og fragmenterte. Større prosjekter kan bidra til mer langsiktig finansiering, mer samarbeid og bedre faglig ledelse. Samtidig skal Forskningsrådet fortsatt ivareta sin «second opinion»-funksjon.

Forskningsrådsfinansierte prosjekter over en viss størrelse bør ha forankring ved institusjonen. Kvalitetsreformens mål om strategisk utvikling og faglig ledelse ved institusjonene bør understøttes. For de største prosjektene, som sentrene for fremragende forskning, har dette vært en selvfølge, mens det for prosjekter i mellomstørrelse kan være nødvendig med en mer bevisst holdning fra både forskernes, institusjonenes og Forskningsrådets side. Ved styrking av dialogen mellom institusjonene og Forskningsrådet er det avgjørende at kriteriene for utlysinger av midler er klare, og at kravet til vitenskapelig kvalitet opprettholdes.

Figur 9.4 FoU-utgifter i UoH-sektoren etter offentlig finansieringskilde,
 2001. Prosent av total FoU i sektoren.

Figur 9.4 FoU-utgifter i UoH-sektoren etter offentlig finansieringskilde, 2001. Prosent av total FoU i sektoren.

Kilde: NIFU STEP/OECD

Sammenlignet med de fleste andre land har Norge en relativt høy andel bevilgninger direkte til universiteter og høyskoler. Tall fra 2001 viser at 62 prosent av institusjonenes forsknings- og utviklingsutgifter ble finansiert over grunnbudsjettet. 7 Tilsvarende andeler for Sverige og Finland var henholdsvis 40 og 50 prosent 8 . I perioden etter 2001 har begge disse landene gått i retning av økt forskningsrådsfinansiering. I Norge har veksten i de direkte forskningsbevilgningene til institusjonene vært klart større enn veksten til grunnforskning gjennom Forskningsrådet. Dette har vært en bevisst prioritering, ikke minst i lys av de store omstillingene i universitets- og høyskolesektoren de senere årene.

Det er behov for konkurransearenaer som sørger for at de gode forskerne og de gode grunnforskningsprosjektene støttes. Midler til god forskning kanaliseres både gjennom de direkte bevilgningene til institusjonene, der ny finansieringsmodell gjør det mulig å belønne vitenskapelig kvalitet og etter hvert også formidling, og gjennom nasjonal konkurranse, i regi av Forskningsrådet. Kanalisering av midler gjennom Forskningsrådet kan motvirke faren for at veksten i antall forskningsinstitusjoner fører til ytterligere fragmentering av norsk forskning. Forskningsrådets midler fordeles etter vurdering av kvalitet, og kan brukes til å flytte penger direkte til de beste forskningsmiljøene. Forskernes etterlysning av midler til frie forskerinitierte prosjekter er et argument for økt finansiering gjennom Forskningsrådet. Samtidig er det behov for å understøtte det videre arbeidet med Kvalitetsreformen og gi institusjonene reell mulighet for å foreta egne prioriteringer. Kvalitetsreformen, det nye finansieringssystemet og omorganiseringen av Forskningsrådet innebærer dessuten at begge finansieringskanalene er i utvikling. Regjeringen mener at grunnforskningen fortsatt skal styrkes med sikte på en balansert vekst direkte til institusjonene og gjennom Forskningsrådet.

9.3.2 Driftsmidler til forskning

Problemet med å dekke små driftsutgifter til forskning har vært sterkt fokusert i de innspillene forskerne har gitt til arbeidet med denne meldingen. Mange forskere har vært opptatt av behovet for å få dekket utgifter til formål som reiser, seminarer, kurs, materiell, teknisk-administrativ assistanse osv. Forskerne sier nokså entydig at det er mangel på slike midler i systemet. I tråd med det utvidede ansvaret som er gitt universiteter og høyskoler, er det i første rekke institusjonenes ansvar å finansiere mindre prosjekter utført av deres egne ansatte. Småbevilgninger for å dekke opp for manglende driftsmidler er i utgangspunktet ikke en oppgave som er tiltenkt Forskningsrådet.

Som nevnt over viser statistikken at det har vært en svært positiv utvikling av driftsmidler for forskningen i universitets- og høyskolesektoren. Tilbakemeldingene fra forskerne tyder likevel på at mange ikke opplever det slik. Det kan være flere årsaker til et slikt misforhold. For det første inkluderer andre driftsutgifter en rekke utgifter som ikke har direkte betydning for forskningsvilkårene. I indikatorrapporten for 2003 9 presiseres det også at dataene bare gir et overordnet bilde av utviklingen. Situasjonen for mange enkeltforskere kan derfor fortone seg annerledes. Dette kan blant annet ha noe å gjøre med skjevheter i fordeling til enkeltinstitutter, forskningsmiljøer og forskere.

Den ønskede utviklingen i retning av konsentrasjon av forskningsmidler innebærer nødvendigvis forskjeller når det gjelder hvor mye driftsmidler den enkelte forsker ved en institusjon har til disposisjon. Driftsbehovet varierer også etter hvilken type forskning som utføres. Innenfor enkelte fag har driftsutgiftene sannsynligvis økt langt mer enn prisøkningen i samfunnet for øvrig. Indikatorrapporten påpeker også at aktivitetsnivået har endret seg i løpet av de siste 20 årene. Utviklingen av de vitenskapelige metodene krever driftsutgifter i en annen størrelsesorden. I tillegg reiser universitetspersonalet mye mer nå enn tidligere. Selv om driftsutgiftene har økt betydelig, kan med andre ord behovene ha økt enda mer. Utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til at det fremskaffes mer systematisk kunnskap om ressursstrømmene ved institusjonene, og undersøke forskningsforholdene for enkeltforskere ved norske institusjoner, sammenlignet med andre land.

Problemet med å få dekket små driftsmidler for forskere og forskningsgrupper ved universiteter og høyskoler skal avhjelpes ved at det i en avgrenset periode blir satt av særskilte midler til dette formålet. Ordningen vil ikke minst kunne være relevant for forskere som faller utenfor øvrige strategiske prioriteringer. Ordningen skal administreres av Norges forskningsråd. En forutsetning for slik støtte vil være at søknader om driftsmidler prioriteres ved egen institusjon, og at det bevilges midler over institusjonens eget budsjett. Dette vil kunne utløse midler til det samme prosjektet også fra Forskningsrådet. Det er behov for en nærmere spesifikasjon av prinsipper og betingelser for en slik ordning, og Utdannings- og forskningsdepartementet vil be Forskningsrådet stå for en slik avklaring i samarbeid med Universitets- og høgskolerådet. Følgende prinsipper skal ligge til grunn:

  • Midler fra Forskningsrådet utløses utelukkende i de tilfeller der institusjonen som søkeren representerer, prioriterer søknaden. En slik prioritering må tilkjennegis ved at det bevilges midler over institusjonens eget budsjett. Forholdstallet mellom søkerinstitusjonens og Forskningsrådets økonomiske innsats må utredes. Innsatsen fra søkerinstitusjonene skal fremme de strategiske prioriteringene der.

  • Søknadsbehandling og prioritering av søknader foretas i sin helhet ved søkerinstitusjonen. Det overlates til institusjonene å definere grunnleggende kriterier for søknadene.

  • For at ordningen ikke skal bli administrativt kostbar, må det utarbeides kriterier som sørger for at det er automatikk i bevilgningene fra Forskningsrådet.

  • Ordningen skal gjelde i perioden fra 2006 til 2010. Når ordningen opphører, forventes det at institusjonene tar ansvaret for slike driftsmidler fullt ut.

9.3.3 Tiltak

  • Regjeringen mener at grunnforskningen fortsatt skal styrkes med sikte på en balansert vekst direkte til institusjonene og gjennom Norges forskningsråd.

  • Fremtidig vekst i grunnforskningsmidlene skal fordeles gjennom konkurransebaserte ordninger. Midlene til disiplinbaserte frie prosjekter på alle fagfelt i Forskningsrådet skal styrkes, slik at det er ressurser til å innfri en større andel av de søknadene som etter strenge kvalitetskriterier regnes for klart støtteverdige.

    Budsjettvekst til forskning i universitetenes og høyskolenes grunnbudsjetter bør knyttes til at institusjonene konkurrerer om midler på bakgrunn av oppnådde resultater.

  • Universiteter og høyskoler skal ha et hovedansvar for finansiering av rekrutteringsstillinger på doktorgradsnivå. Norges forskningsråd skal særlig finansiere stipendiater i utlandet og stipendiatstillinger knyttet til større satsinger. Forskningsrådet skal ha et hovedansvar for postdoktornivået og skal styrke sin innsats på dette området.

  • Forskningsprogrammer og prosjekter rettet mot høyskolene skal videreføres og styrkes. Forskningsrådets finansielle virkemidler rettet mot høyskolenes og de regionale instituttenes forskningsvirksomhet skal utformes slik at de stimulerer til økt samarbeid mellom dem.

  • Norges forskningsråd skal som hovedregel konsentrere sine tildelinger i større prosjekter. Forskningsrådsfinansierte prosjekter over en viss størrelse bør ha en forankring ved institusjonen. Kvalitetsreformens mål om strategisk utvikling og faglig ledelse ved institusjonene bør understøttes. En forutsetning for styrket dialog mellom institusjonene og Forskningsrådet er klare kriterier i utlysingene, og at kravet til vitenskapelig kvalitet opprettholdes.

  • Institusjonene har ansvaret for å finansiere mindre prosjekter utført av egne ansatte. For å stimulere institusjonene til å prioritere driftsmidler til forskning vil Regjeringen innføre en tidsavgrenset ordning der forskere og forskergrupper kan søke om å få dekket mindre finansieringsbehov til drift av pågående forskningsprosjekter. Ordningen er avgrenset til perioden 2006–10.

  • Utdannings- og forskningsdepartementet vil ta initiativ til at det fremskaffes mer systematisk kunnskap om ressursstrømmene ved institusjonene, og undersøke forskningsforholdene for enkeltforskere ved norske institusjoner sammenlignet med andre land.

9.4 Forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi

9.4.1 Utviklingen ved universiteter og høyskoler

I 1990-årene og frem til 2001 fant det sted en reduksjon i den samlede forskningsinnsatsen i matematikk, naturvitenskap og teknologi i institutt-, universitets- og høyskolesektoren. 10 Denne reduksjonen var spesielt fremtredende i matematikk og naturvitenskap ved universitetene, og i noen grad også ved de vitenskapelige høyskolene. Reduksjonen innenfor teknologi var stor i instituttsektoren, mens teknologiforskningen i universitets- og høyskolesektoren vokste i samme periode, og da særlig ved høyskolene.

Den sterke veksten i forskningsinnsatsen i universitets- og høyskolesektoren fra 2001 til 2003, jf. kap. 9.1.5, har særlig kommet matematisk, naturvitenskapelig og teknologisk forskning ved universitetene til gode. Den negative utviklingen er nå snudd. I tiårsperioden fra 1993 til 2003 har det dermed vært en realvekst i forskning i universitets- og høyskolesektoren innenfor matematikk, naturvitenskap, teknologi og landbruksfag samlet på 20 prosent (15 prosent ved universitetene og de vitenskapelige høyskolene, og godt over 100 prosent ved de statlige høyskolene). Med noe forbehold om endring i fagområdeklassifiseringen i statistikken har det vært tilnærmet nullvekst innenfor matematikk og naturvitenskapelige fag. Teknologifagene har alene stått for det meste av veksten. Til sammenligning har veksten innenfor humaniora, medisin og samfunnsvitenskap vært på hhv. 42, 50 og 60 prosent. Veksten i samfunnsvitenskapelig forskning har for øvrig vært særlig stor ved de statlige høyskolene (mer enn 100 prosent fra 1993 til 2003), men også sterk ved de vitenskapelige høyskolene (64 prosent) og universitetene (40 prosent).

Figur 9.5 Driftsutgifter ved universitetene etter fag, 1985–2003.
 Faste 2001-priser.

Figur 9.5 Driftsutgifter ved universitetene etter fag, 1985–2003. Faste 2001-priser.

Kilde: NIFU STEP

Figur 9.6 Driftsutgifter ved de vitenskapelige høyskolene etter
 fag, 1985–2003. Faste 2001-priser.

Figur 9.6 Driftsutgifter ved de vitenskapelige høyskolene etter fag, 1985–2003. Faste 2001-priser.

Kilde: NIFU STEP

Figur 9.7 Driftsutgifter ved de statlige høyskolene etter fag,
 1985–2003. Faste 2001-priser.

Figur 9.7 Driftsutgifter ved de statlige høyskolene etter fag, 1985–2003. Faste 2001-priser.

Kilde: NIFU STEP

Antall nye studenter på universiteter og høyskoler i matematikk, naturvitenskap og teknologi/ingeniørfag gjennomgikk fra 1993 en utvikling som minner om utviklingen i forskningsinvesteringene, jf. kap. 8.3. En forklaring er at det har vært en sammenheng mellom antall studenter i et fag og omfanget på forskningen i det samme faget. Undervisningen ved universiteter og høyskoler er forskningsbasert. Ved universitetene har det vært vanlig at vitenskapelig ansatte skal ha like mye tid til forskning som til undervisning. Det førte til at forskningsmidler i stor grad fulgte studentstrømmene under den store ekspansjonen i høyere utdanning. Med det nye finansieringssystemet for universiteter og høyskoler som ble innført i 2002, er ikke sammenhengen mellom forskning og studenttilstrømning like klar på institusjonsnivå. Det er imidlertid for tidlig å si om balansen mellom utdanning og forskning i finansieringssystemet er blitt riktig, jf. også kap. 9.2.

Figur 9.8 Relativ vekst i antall nye studenter totalt og i realfagene
 (matematikk, naturvitenskap og teknologi- og ingeniørfag),
 1985–2003. 1985 = 100.

Figur 9.8 Relativ vekst i antall nye studenter totalt og i realfagene (matematikk, naturvitenskap og teknologi- og ingeniørfag), 1985–2003. 1985 = 100.

Kilde: SSB

9.4.2 Satsing på grunnforskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi

Omfang, bredde og kvalitet på grunnforskning innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi er avgjørende for et lands langsiktige innovasjonsevne og evne til å absorbere ny kunnskap utviklet utenfor landets grenser. Regjeringen vil derfor styrke grunnforskningen i matematikk, naturvitenskap og teknologi ved universiteter og høyskoler.

Regjeringen legger til grunn at mye av innholdet i de tematiske prioriteringene foreslått foran – energi og miljø, hav, mat, helse – vil bli naturvitenskapelig og teknologisk forskning. For å sikre sammenheng med de tematiske satsingene, er det naturlig å inkludere biomedisinsk og landbruksvitenskapelig forskning fordi grunnforskningen i universitets- og høyskolesektoren utgjør et faglig fundament for disse tverrfaglige satsingene. Dersom tematisk forskning bygges opp uten at grunnforskningen i de korresponderende fagdisiplinene blir styrket, kan kvaliteten på den tematiske forskningen bli redusert, med tilhørende reduksjon i evnen til å absorbere ny kunnskap. Derfor er det viktig å etablere en riktig balanse mellom matematisk, naturvitenskapelig og teknologisk bredde og særskilte tematiske satsinger. Betydningen av å finne en bedre balanse mellom grunnforskning og tematisk, behovsmotivert forskning har også vært påpekt i de fagevalueringene som ble utført av internasjonale eksperter i regi av Norges forskningsråd, jf. kap. 5.2.

For å gi et godt grunnlag for satsingen på grunnforskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi vil Regjeringen ta initiativ til at det blir utarbeidet en nasjonal strategi. Norges forskningsråd vil få en sentral rolle i koordineringen av arbeidet, som også vil involvere universiteter og høyskoler. Arbeidet med strategien skal ta utgangspunkt i fagevalueringene, de nasjonale fagplanene som er utarbeidet i etterkant av fagevalueringene, analyser av behov for vitenskapelig utstyr og midler til drift av eksperimentell forskning, samt rekruttering og karriereutvikling i disse fagområdene. Utdannings- og forskningsdepartementet vil utarbeide mandat for arbeidet.

Som drøftet i kap. 9.2 foran arbeider Utdannings- og forskningsdepartementet med å utvikle et enhetlig finansieringssystem for universiteter og høyskoler. Forskningskomponenten vil, som i dag, inneholde en resultatbasert bevilgning og en strategisk bevilgning. Departementet vil bruke den strategiske forskningsbevilgningen til å styrke institusjonenes forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi. Den strategiske bevilgningen omfatter midler til stipendiatstillinger, vitenskapelig utstyr og forskningsmidler som institusjonene skal fordele til sine egne strategiske satsinger. I forbindelse med en fremtidig vekst i offentlige forskningsinvesteringer, vil mye av midlene som tildeles gjennom grunnbevilgningen til universiteter og høyskoler, bli fordelt i strategisk forskningsbevilgning. Tildelingen vil, som før, bli fordelt mellom nye stipendiatstillinger, utstyrsmidler og andre strategiske midler, men vil også bli brukt til å styrke fagområdene matematikk, naturvitenskap og teknologi. Samtidig vil en fremtidig økning i bevilgningene til grunnforskning gjennom Norges forskningsråd bli særlig innrettet mot å styrke forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi.

Det understrekes at Regjeringens satsing på de tverrfaglige teknologiområdene bioteknologi, nanoteknologi og informasjons- og kommunikasjonsteknologi skal bidra til å styrke også grunnforskningen i matematikk, naturvitenskap (inkludert biomedisin) og teknologi. Fagfeltet biomedisin er gjennomgående inkludert i begrepet matematisk, naturvitenskapelig og teknologisk forskning slik det brukes i denne meldingen både for å sikre sammenhengen mellom de tverrfaglige teknologiområdene og de tematiske satsingene, og fordi forskningen innen dette feltet benytter de samme metoder og teknikker som naturvitenskapelig forskning. De tverrfaglige teknologisatsingene vil bl.a. kreve investeringer i utstyr og laboratorier, jf. kap. 9.6. Også det internasjonale forskningssamarbeidet som Norge deltar i, gjelder i stor grad naturvitenskap og teknologi. De europeiske forskningsorganisasjonene og EUs rammeprogrammer for forskning er her sentrale. Det er viktig at universiteter og høyskoler fortsetter sitt aktive engasjement i rammeprogrammene, ikke minst i forbindelse med den varslede styrkingen av grunnforskning i 7. rammeprogram, jf. kap. 4.3.

Regjeringens prioritering av innovasjon og næringsrettet forskning vil bli utnyttet til å styrke også grunnforskningen i matematikk, naturvitenskap og teknologi. Ikke minst vil den planlagte ordningen med sentre for forskningsdrevet innovasjon avhenge av internasjonalt anerkjente grunnforskningsmiljøer i teknologi og naturvitenskap. Også den varslede utbyggingen av samspilltiltak vil bli viktig for universiteter og høyskoler, jf. kap. 6.4. Utdannings- og forskningsdepartementet ønsker videre å styrke universitetenes og høyskolenes basisfinansiering knyttet til utdanninger i matematikk, naturvitenskap og teknologi, og vil komme tilbake til dette i forslaget til statsbudsjett for 2006.

9.4.3 Tiltak

  • Regjeringen vil ta initiativ til at det blir utarbeidet en nasjonal strategi for å styrke grunnforskningen i matematikk, naturvitenskap (også biomedisin), og teknologi.

  • Strategisk forskningsbevilgning i finansieringssystemet for universiteter og høyskoler skal brukes til å styrke forskningen i matematikk, naturvitenskap og teknologi ved universiteter og høyskoler.

  • Fremtidig økning i bevilgningene til grunnforskning gjennom Norges forskningsråd skal særlig være innrettet mot å styrke forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi.

9.5 Privat finansiering av grunnforskning

Det offentlige har et hovedansvar for finansiering av grunnforskning, mens næringslivet står for det meste av det som defineres som utvikling. Finansieringen av grunnforskning skal styrkes ytterligere. Dette vil fortsatt være en hovedprioritering ved bruk av offentlige midler, men Regjeringen vil i tillegg etablere en ny ordning for å stimulere til økt privat finansiering av grunnforskning.

9.5.1 Alternativ finansiering: status og behov

I de fleste land står private midler for den største andelen av forskningsmidlene. Næringslivet står for hovedtyngden av de private midlene, men flere land har også et betydelig innslag av finansiering fra andre private kilder, dvs. midler fra donasjoner og private stiftelser. Denne typen alternativ finansiering bidrar til å heve den samlede forskningsinnsatsen, den styrker mangfoldet i forskningsfinansieringen og innebærer at flere aktører i samfunnet engasjerer seg i forskning.

Erfaringer fra bl.a. USA viser at alternativ finansiering kan gi rom for dristig og grensesprengende forskning. Fra 1953 til 1965 mottok 18 amerikanske forskere nobelpriser i fysikk og fysiologi, og 17 av disse forskerne hadde gjennom mange år mottatt støtte fra Rockefeller-stiftelsen. Nobelprisene skyldtes særlig langsiktige prosjekter som Rockefeller-stiftelsen hadde støttet 11 . Også i Sverige og Danmark har store, private stiftelser hatt stor betydning for den grunnleggende forskningen. Med enkelte unntak har Norge liten tradisjon for denne typen privat forskningsfinansiering. Grunnforskning har på mange måter vært ansett som et rent offentlig anliggende, og privat kapital har i større grad blitt investert i andre formål enn langsiktig forskning. Norge har dessuten mange små stiftelser med begrensede muligheter til å bidra til langsiktig forskning.

Figur 9.9 Forskningsfinansiering fra andre private kilder i prosent av
 BNP, 2001. Utvalgte land.

Figur 9.9 Forskningsfinansiering fra andre private kilder i prosent av BNP, 2001. Utvalgte land.

Kilde: OECD

Tradisjonelt sterke forskningsnasjoner som USA, Japan, Storbritannia, Sverige og Danmark har alle et betydelig innslag av alternativ privat forskningsfinansiering. Norge er et av landene med lavest finansiering fra slike kilder. De siste årene har flere norske privatpersoner og bedrifter bidratt med større donasjoner til fremme av forskning på ulike områder. Internasjonalt er det også økende oppmerksomhet om behovet for økt privat finansiering av forskning. Blant annet har EU-kommisjonen fokusert på hvordan private stiftelser kan bidra i arbeidet med å nå 3 prosent-målet innen 2010. Frankrike har i likhet med Norge et lite innslag av andre private kilder, og vurderer nå tiltak som kan bidra til å styrke denne typen finansiering.

9.5.2 Ny modell for privat finansiering av grunnforskning

For å styrke innslaget av alternativ privat finansiering foreslår Regjeringen å etablere en ny ordning der staten bidrar med en fast andel av større gaver til grunnforskning. Ordningen er utformet for å fremme finansiering av grunnforskning fra nye kilder. Den skal være et supplement til organisasjoner som i dag bidrar til å finansiere forskning med innsamlede midler. Ordningen innebærer at gaver på minst 5 mill. kroner utløser en offentlig gaveforsterkning tilsvarende 25 prosent av gavebeløpet. For øvrig vil følgende prinsipper bli lagt til grunn:

  • Ordningen omfatter gaver fra bedrifter og privatpersoner.

  • Gaven må være gitt etter 1. august 2004 eller komme fra stiftelser opprettet etter samme dato.

  • Gaveforsterkningen utbetales fra og med 1. januar 2006.

  • Gaven må gis til et av universitetene, Det Norske Videnskaps-Akademi eller Norges forskningsråd. Mottakerne innestår for at midlene brukes til grunnforskning, og at midlene bidrar til å fremme vitenskapelig kvalitet.

  • Gaveforsterkningen vil ikke bli utløst dersom gaven gis til forskning som kommer giveren direkte til gode.

  • Ordningen finansieres ved at inntil 50 mill. kroner av den økte avkastningen fra Forskningsfondet fra 2006 kan disponeres til formålet. Eventuell utvidelse av den årlige rammen for offentlig bidrag vurderes ved behov.

  • Utdannings- og forskningsdepartementet vil i samarbeid med Finansdepartementet utarbeide nærmere retningslinjer for ordningen, bl.a. med tanke på klare avgrensninger mot oppdragsforskning og Skattefunn-ordningen.

9.5.3 Gjeldende ordninger for private gaver til forskning

Den nye ordningen med gaveforsterkning kommer i tillegg til gjeldende ordninger for gaver til forskning:

  • Testamentariske og andre gaver til veldedige formål er fritatt for arveavgift, herunder gaver til forskning.

  • Allmennyttige stiftelser betaler verken inntektsskatt eller formuesskatt.

  • Privatpersoner og bedrifter kan få skattefradrag for gaver til forskning på inntil 10 000 kroner eller inntil 10 prosent av alminnelig inntekt. Gaven må gis til institusjoner som driver forskning under medvirkning av staten.

Dette innebærer at det er relativt gode ordninger også for private donasjoner som ikke faller inn under den nye ordningen. Men mye tyder på at ordningene er lite kjent og dermed lite brukt.

9.5.4 Tiltak

  • Regjeringen vil etablere en ordning der gaver til forskning på minst 5 mill. kroner utløser et offentlig bidrag tilsvarende 25 prosent av gavebeløpet. Gaven må gis av privatpersoner eller bedrifter og gå til et av universitetene, Det Norske Videnskaps-Akademi eller Norges forskningsråd.

9.6 Vitenskapelig utstyr og bygg

9.6.1 Vitenskapelig utstyr

Forskning og da særlig grunnforskning i eksperimentelle fag , dvs. de fleste teknologi- og realfagene, er og har alltid vært kapitalintensive. Behovene for vitenskapelig utstyr endrer seg kontinuerlig, og for å trekke til seg de beste forskerne og være i forskningsfronten må utstyrsparken være tidsmessig. Samtidig har utviklingen på mange av disse fagområdene vært slik at utstyret stadig er blitt mer avansert og dermed dyrere.

Mangel på avansert vitenskapelig utstyr har vært et problem for norsk forskning i mange år. Eventuelle mangler på utstyrssiden legger begrensninger på valg av forskningstema, gir redusert mulighet for teoretiske nyvinninger og hemmer det internasjonale forskningssamarbeidet. Muligheter for å fornye utstyr er en viktig del av rammevilkårene for å drive eksperimentell forskning, og utstyrsproblematikken er derfor også et viktig moment i diskusjonene om den skjeve fagprofilen i Norge, jf. kap. 9.4. Flere internasjonale undersøkelser viser at viktige fremskritt i naturvitenskap ofte har utgangspunkt i forskning tilknyttet nasjonalt eller internasjonalt «storutstyr». Slik forskning trekker samtidig til seg rekrutter og gir vertslandet eller vertsinstitusjonen god faglig uttelling. Norge er med i flere internasjonale samarbeidstiltak som krever avansert og svært kostbart utstyr, blant annet CERN. Ingen av samarbeidslandene kunne finansiert slik forskning alene.

Statistikken viser at det var en kraftig vekst i bevilgningene til utstyr fra 2001 til 2003, jf. kap. 9.1.5. Utstyrsbehovet er imidlertid også stadig økende. I forbindelse med sitt innspill til denne meldingen har Forskningsrådet gjort forespørsler om utstyrsbehov. Forskningsmiljøenes svar på disse forespørslene summerer seg til 2,6 mrd. kroner, hvorav en tredjedel er knyttet til erstatning og hele to tredjedeler er knyttet til nye behov. Hovedtyngden av behovet er på utstyr som koster fra 1 til 7 mill. kroner. Hele to tredjedeler av innmeldte behov er i naturvitenskap og teknologi, mens medisin står for 18 prosent. Behovene er størst ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (33 prosent) og Universitetet i Oslo (32 prosent). Forskningsrådet har ikke foretatt noen vurdering eller samordning av miljøenes svar. I tillegg er det kommet forslag om svært kostnadskrevende utstyr og infrastruktur på til sammen 2,9 mrd. kroner. 12

Siden 1996 har det vært øremerket midler til vitenskapelig utstyr i Utdannings- og forskningsdepartementets årlige tildelinger til Norges forskningsråd. Midlene har vært fordelt av et utstyrsutvalg med deltakelse fra universitets- og høyskolesektoren. Bevilgningene var i utgangspunktet reservert for universiteter og vitenskapelige høyskoler, men siden 1997 har også statlige høyskoler kunnet søke. Ordningen har vært evaluert med positivt resultat. Evalueringen pekte likevel på at utstyrssituasjonen var vanskelig for utstyr i mellomklassen (dvs. 200 000 til 700 000 kroner). 13 I tillegg har det vært forutsatt at institusjonene skulle dekke innkjøp, oppdatering og vedlikehold av basisutstyr over grunnbevilgningen. De senere årene har det også vært gitt spesielle utstyrsbevilgninger gjennom grunnbevilgningen til universitetene og to av de vitenskapelige høyskolene.

Det er behov for tett koordinering og samarbeid mellom institusjoner, både når det gjelder anskaffelser og bruk av stort utstyr. Det er viktig å understreke at større investeringer må representere mer enn en styrking av forskningen ved et enkelt institutt, laboratorium eller institusjon. Utstyr i denne kategorien må være tilgjengelig for nasjonale og internasjonale forskningsmiljøer, på tvers av institusjonstyper. FUGE-satsingen er et eksempel på nasjonalt samarbeid om forskningsfasiliteter, men det er sannsynligvis mer å gå på når det gjelder forpliktende avtaler mellom institusjoner i Norge. Norges forskningsråd bør i stor grad vektlegge sambruk av kostbart vitenskapelig utstyr ved sine tildelinger. Ved finansiering av nytt vitenskapelig utstyr, bør det legges økt vekt på også å sikre nødvendige midler til drift av utstyret, slik at det blir utnyttet best mulig.

9.6.2 Bygg for universitets- og høyskoleforskning

Grunnforskning med høy kvalitet krever satsing på tidsmessige bygg med moderne fasiliteter, ikke minst for å kunne gjennomføre en effektiv forskeropplæring. Det vil også være avgjørende for å kunne trekke til seg internasjonal ekspertise. Flere nybygg de senere år har bidratt til dette, men det er fortsatt mange og store utfordringer knyttet til bygningssituasjonen i sektoren. Det er viktig at bygningsmassen kan tilpasses fremtidens krav. Satsing på forskning innebærer også at det investeres i bygg som er tjenlige for universitetenes grunnforskning.

Med utgangspunkt i at gode forskningsmiljøer virker stimulerende på rekrutteringen til forskning, vil Regjeringen legge vekt på å bygge og renovere bygg i høyere utdanning for å gjøre Norge til et mer attraktivt sted for dyktige forskere. Regjeringen har nedsatt et utvalg som vurderer den samlede bygge- og eiendomspolitikken i staten, jf. St.prp. nr. 1 (2004–2005). Situasjonen for universiteter og høyskoler vil være en del av utvalgets vurderinger.

9.6.3 Tiltak

  • Økte investeringer til vitenskapelig utstyr skal være en viktig del av styrkingen av den grunnleggende naturvitenskapelige og teknologiske forskningen.

  • Dagens ordning med utstyrsmidler både via Norges forskningsråd og direkte til institusjonene gjennom den strategiske forskningsbevilgningen skal opprettholdes. Større innkjøp som krever nasjonal koordinering, skal fortsatt være et ansvar for Forskningsrådet, mens institusjonene har et generelt ansvar for å anskaffe og vedlikeholde det utstyret de trenger for å drive og videreutvikle forskningsvirksomheten ved institusjonene.

  • Innkjøp og bruk av tungt vitenskapelig utstyr må koordineres nasjonalt. Norges forskningsråd skal kartlegge og vurdere nasjonale behov for slikt utstyr og skal i samarbeid med institusjonene utvikle realistiske strategier for prioritering av investeringer.

9.7 Forskning i de regionale helseforetakene

9.7.1 Bakgrunn

Forskning er en av sykehusenes fire hovedoppgaver, jf. spesialisthelsetjenesteloven og helseforetaksloven. Sykehusene har et hovedansvar for oppbygging og utvikling av kompetanse i pasientrettet klinisk forskning innenfor somatikk, psykisk helse og rusbehandling. Universitetssykehusene har et særskilt ansvar for å være i front og understøtte forskning og forskerutdanning i helseregionen. Helseforetakenes ansvar for pasientbehandling innenfor alle områder tilsier imidlertid at det må legges til rette for forskning også i helseforetak utenfor universitetsfunksjonene. Dette er nødvendig for å sikre det overordnede målet om at befolkningen skal sikres et godt og likeverdig behandlingstilbud. Helseforetakene er også viktige aktører i såkalt translasjonsforskning (brobyggingsforskning), som skal sikre at resultater overføres fra grunnforskning til klinisk forskning, og bringe erfaringer fra klinikken tilbake til laboratoriet. En utfordring er å etablere systemer for kobling mellom grunnforskningsmiljøer og kliniske miljøer.

Forskning i helseforetakene er viktig for at helsetjenesten skal holde seg oppdatert og bidra til den medisinskfaglige utviklingen. En systematisk forskningsvirksomhet vil danne basis for kvalitetsutviklingen i helsetjenesten og innføring av kunnskapsbasert praksis. I tillegg vil forskning også gi muligheter for næringsutvikling. Likevel er det gjennomført studier som tyder på at klinisk forskning lett blir nedprioritert på bekostning av pasientbehandling. Det vil også være behov for større forskningsbasert kunnskap om spesialisthelsetjenesten med fokus på organisering, ledelse, samhandling og økonomistyring, herunder hvilke konsekvenser dette har for pasientbehandlingen. Helseforetakene bør spille en sentral rolle også på dette området.

9.7.2 Forskning i helseforetakene

Regjeringen har som mål å styrke forskningen i helseforetakene. I tråd med dette ble det i 2004 etablert et nasjonalt system for måling av forskningsaktivitet i helseforetakene og opprettet et øremerket og delvis resultatbasert tilskudd til forskning, jf. kap. 9.2.2. Målet er å stimulere til økt omfang av og kvalitet på forskningen. Helseforetakenes helhetlige ansvar for pasientbehandling innenfor ulike medisinske fagområder medfører et ansvar for å sikre forskningsaktiviteter innenfor mange fagområder. Dette innebærer både en styrking av forskningsmessig «svake» fagområder samt ytterligere satsing på områder der forskningen er av høy kvalitet. Konsekvensene kan bli at helseforetakene og universitetene i noen grad prioriterer ulikt. Midler til medisinsk og helsefaglig forskning bør derfor også i fremtiden komme både gjennom universitetssystemet og de regionale helseforetakene.

Ved fordeling av midler til forskning i det nyetablerte samarbeidsorganet for det regionale helseforetaket og universitetet bør et hovedsiktemål være å stimulere til klinisk pasientrettet forskning. Det vil være samarbeidsorganenes ansvar å etablere prosedyrer for kvalitetssikring ved tildeling av midler. Ut over dette vil det være behov for å sikre finansiering av større nasjonale forskningsprosjekter, eksempelvis større kliniske multisenterstudier som er uavhengige av legemiddelindustrien. Disse er kostbare og krever oppbygging av nasjonal kompetanse innenfor gjennomføring og regelverk i regi av de regionale helseforetakene.

9.7.3 Utfordringer

Det er behov for å øke omfanget av medisinsk forskning i helseforetakene. Sammenlignet med våre naboland ligger vi etter både når det gjelder finansiering, vitenskapelig publisering og produksjon av doktorgradskandidater i klinisk medisin. Kompetanse innenfor klinisk forskning er en forutsetning for å sikre høy kvalitet på diagnostikk- og behandlingstilbudet til pasientene.

Norges forskningsråds evaluering av norsk medisinsk og helsefaglig forskning peker på ulike problemområder, som for eksempel forskningsledelse, manglende incentivsystemer, forskerutdanning, strategisk planlegging og tverrfaglig nasjonalt og internasjonalt samarbeid. Mange av disse problemområdene er av organisatorisk art, og mye av oppfølgingsansvaret ligger i sektoren. Gjennom etablering av regionale helseforetak er det skapt et organisatorisk nivå som er i stand til å ta et større medansvar for de organisatoriske utfordringene, og det er lagt til rette for en mer samordnet og strukturert forskningssatsing. Blant annet har alle de regionale helseforetakene utarbeidet overordnede regionale forskningsstrategier, og det er etablert forskningsutvalg både på lokalt og regionalt nivå. God organisering, strategisk ledelse og planlegging er en forutsetning for å styrke forskning i helseforetakene. Særlig vil det være behov for styrket fokus på forskningsledelse og forankring av forskning på ledelsesnivå.

Forskning innenfor områder som psykisk helsevern og rusbehandling må styrkes særskilt. Det er videre en utfordring å legge til rette for ivaretakelse av en god infrastruktur for forskning, herunder tilgang til og bruk av teknisk kompetanse, biobanker, kvalitetsregistre, sykdomsregistre og helseregistre. Eventuell etablering av et personentydig pasientregister vil kunne legge forholdene til rette for å følge pasientene gjennom hele pasientforløpet, herunder økt forskningssamarbeid mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Det er opprettet nasjonalt kompetansesenter i klinisk medisin i alle regionale helseforetak som skal understøtte behovet for kompetanse i forskningsmetodikk.

9.7.4 Regional og nasjonal samordning

For en optimal utnyttelse av ressursene i sektoren må det stimuleres til samarbeid både på tvers av profesjoner/faggrupper og institusjoner, herunder internasjonalt samarbeid. Etablering av større forskningsgrupper, gjerne gjennom nettverk, vil være viktig blant annet for å sikre forskningsaktivitet ved alle helseforetak samt for å legge forholdene til rette for høy kvalitet og gode rekrutteringsbetingelser.

På regionalt nivå vil det være viktig å styrke det strategiske samarbeidet mellom de regionale helseforetakene og universitetene. Vedtektene og instruksen for de regionale helseforetakene om forholdet til universiteter og høyskoler stiller krav om samarbeid med universiteter og høyskoler om forskning og utdanning, blant annet gjennom opprettelse av formelle samarbeidsorganer mellom regionale helseforetak og universiteter og høyskoler. Det bør være et mål at de totale ressursene til medisinsk og helsefaglig forskning i helsesektoren og universitetssektoren sees i sammenheng. Samarbeidet må inkludere alle universitetsmiljøer som er relevante for feltet medisinsk og helsefaglig forskning.

Det må også etableres gode systemer som ivaretar behovet for dialog og samarbeid om forskning og rekruttering innenfor medisinsk og helserelatert forskning på nasjonalt nivå. I tråd med dette ble forskning fra 2003 etablert som et felles strategisk satsingsområde mellom de regionale helseforetakene og Helse- og omsorgsdepartementet. Helse- og omsorgsdepartementet har også støttet opprettelse av et nasjonalt samarbeidsorgan med representanter fra universitetene, de regionale helseforetakene, Norges forskningsråd, Nasjonalt folkehelseinstitutt, Sosial- og helsedirektoratet og Kunnskapssenteret. Organet forutsettes å være rådgivende for ledelsen i de regionale helseforetakene og universitetene om aktuelle problemstillinger knyttet til forskning i et nasjonalt perspektiv. Eksempler på slike problemstillinger kan være investering i og bruk av særskilt kostbart utstyr, samordning av forskningsbasert innovasjon og kommersialisering, etablering av og tilgang på biobanker, foruten nasjonale sykdoms- og kvalitetsregistre.

9.7.5 Tiltak

  • Forskningen i helseforetakene skal styrkes.

  • Det strategiske samarbeidet mellom de regionale helseforetakene og universitetene skal videreutvikles.

  • Forskningsaktiviteten på de medisinske fagområdene skal sikres ved finansiering både gjennom universitetssystemet og de regionale helseforetakene.

  • Infrastruktur for forskning, herunder tilgang på og bruk av teknisk kompetanse, biobanker, kvalitetsregistre, sykdomsregistre og helseregistre, skal ivaretas.

  • Finansieringen av kostbare nasjonale kliniske multisenterstudier skal sikres, fortrinnsvis gjennom finansiering fra Norges forskningsråd. Kliniske studier på pasientgrupper og medisiner som ikke prioriteres av legemiddelindustrien, vil kunne prioriteres gjennom en slik satsing.

9.8 Samisk forskning og forskning om nasjonale minoriteter

9.8.1 Samisk forskning

Samisk forskning har stor betydning for kunnskapsoppbygging og næringsutvikling i samiske samfunn. Samisk forskning er også viktig i internasjonalt perspektiv, som del av en stadig mer omfattende urfolksforskning. Regjeringen har som mål å styrke samisk forskning og rekrutteringen av samiske forskere. Ved behandling av Innst. S. nr. 12 (2002–2003) og St.meld. nr. 34 (2001–2002) Kvalitetsreformen. Om høyere samisk utdanning og forskning ga Stortinget sin tilslutning til videre arbeid for å styrke samisk utdanning og forskning.

Program for samisk forskning i Forskningsrådet har fått økte ressurser i samsvar med forslag i meldingen. Programmet løper fra 2001 til 2005, og skal bidra til kompetanseoppbygging og rekruttering og stimulere til tverrfaglig og flerinstitusjonelt samarbeid. Utvikling av samisk som vitenskapsspråk er en viktig del av programmet. En rekke stipend er finansiert over programmet, primært student- og doktorgradsstipend.

Regjeringen legger vekt på at samisk i større grad anvendes som originalspråk i forskningen om samiske forhold, særlig der forskningen dreier seg om tradisjonelle kunnskaper, og når forskningsresultater skal formidles til samiske brukere og miljøer. Kommunal- og regionaldepartementet har økt den årlige bevilgningen med 1 mill. kroner fra 2004 for å styrke og synliggjøre samisk som originalspråk i forskningen og til en mer brukerrettet formidling og presentasjon av forskningsresultater til samisktalende brukere og miljøer.

Universitetet i Tromsø har et nasjonalt ansvar for samisk forskning og har også dette som et av sine hovedsatsingsområder. Forskningsmiljøet ved universitetet utgjør i dag både et nasjonalt og internasjonalt knutepunkt. Det forutsettes at universitetet har nært samarbeid med Samisk høgskole og andre relevante institusjoner. På grunnlag av Stortingets behandling av St.meld. nr. 34 (2001–2002) har Samisk høgskole utarbeidet en langsiktig plan for å bli oppgradert til vitenskapelig høyskole. For å bli vitenskapelig høyskole må høyskolen først bli akkreditert av NOKUT. I henhold til forslag om tiltak i St.meld. nr. 34 (2001–2002) er lulesamisk og sørsamisk styrket gjennom tildelinger til henholdsvis Høgskolen i Bodø og Høgskolen i Nord-Trøndelag.

Det heter i Innst. S. nr. 12 (2002–2003) at Universitetet i Tromsø skal ha nasjonalt ansvar for den naturvitenskapelige reinforskningen, mens forskningsmiljøene i Kautokeino bør bygges opp for å kunne ivareta det nasjonale ansvaret for dokumentasjon av tradisjonsbasert reindriftskunnskap og de samfunnsvitenskapelige aspekter i reindriftsnomadismen. Regjeringen legger vekt på at forskningsmiljøene utreder og bidrar selv med konkrete løsninger til spørsmålet om rolledeling og organisering av rein- og reindriftsforskning i fremtiden.

Nordisk Ministerråd har vedtatt at alle nordiske institutter skal overdras til vertsnasjonene, og at vertsnasjonene får et økt ansvar for finansiering av instituttene. Nordisk Samisk Institutt er lagt under Utdannings- og forskningsdepartementets forvaltning. Fra 2005 til 2007 blir finansieringen fra Nordisk Ministerråd til Nordisk Samisk Institutt gradvis trappet ned, mens finansieringen direkte fra de nordiske landene økes tilsvarende. Norge som vertsnasjon skal bidra med mer enn halvparten av midlene. Fra 1. januar 2005 er Nordisk Samisk Institutt og Samisk høgskole samorganisert. Den faglige virksomheten ved Nordisk Samisk Institutt er organisert som et selvstendig institutt under Samisk høgskole. Denne samorganiseringen mellom Samisk høgskole og Nordisk Samisk Institutt vil gi et større miljø for forskning og tverrfaglig samarbeid. Det forventes også at samorganiseringen vil føre til positive synergieffekter for videreutviklingen av forskningsaktivitetene. Utdannings- og forskningsdepartementet har i 2004 tildelt 700 000 kroner i omstillingsmidler til Samisk høgskole for å sikre en tilfredsstillende omstillingsprosess.

Sametinget har foreslått at det opprettes et nordisk samisk forskningsråd, eller et norsk samisk forskningsråd i påvente av et nordisk organ. Forslaget er tidligere omtalt i St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille , kap. 3.6, og i St.meld. nr. 34 (2001–2002) kap. 9.10.3. Utdannings- og forskningsdepartementet mener det er viktig å se den samiske forskningen i sammenheng med forskningen for øvrig, da det er behov for å få ut synergieffekter og gjensidig positiv utveksling mellom samisk forskning og den øvrige forskningen. Dette innebærer at midler til samisk forskning, i likhet med øvrige forskningsmidler, fortsatt vil bli kanalisert dels direkte til universiteter og høyskoler, og dels via Norges forskningsråd, gjennom et forsterket samisk program. Videre vil Regjeringen be Norges forskningsråd ta initiativ til en felles nordisk utredning som skal vurdere etablering av et samisk forskningsutvalg for Norge, Sverige og Finland. Et felles samisk forskningsutvalg skal legge strategier for samisk forskning og bidra til bedre ressursutnyttelse gjennom at forskningsaktivitetene i de nordiske landene koordineres. Behov for etablering av et eget samisk etikkutvalg bør også vurderes i denne sammenheng.

Regjeringen legger vekt på at samisk forskning skal sikres kår til å utvikle seg videre, og vil fortsatt styrke samisk forskning og rekrutteringen av samiske forskere. Rekrutteringen vil dels bli styrket gjennom øremerkede stipendiatstillinger direkte til institusjonene, og dels gjennom stipend tildelt over Forskningsrådets programmer og prosjekter. Institusjonene har også et selvstendig ansvar for rekruttering til samisk forskning ved fordeling av stipendiatstillinger og vitenskapelige stillinger.

Programperioden for Program for samisk forskning vil etter planen bli avsluttet i 2005. Programmet omfatter humanistiske og samfunnsvitenskapelige prosjekter, og tradisjonskunnskap er og bør være et sentralt forskningstema. Utdannings- og forskningsdepartementet legger til grunn at den satsingen på samisk forskning som ligger i programmet, videreføres og styrkes, enten med dagens innretning eller ved at programmet gis en ny profil. Det siste kan være nødvendig for å innlemme forskningstemaer som ikke prioriteres innenfor dagens programramme, som for eksempel forskning om klimaendringer og reindrift. Programsatsingen må videre ivareta formidlingsoppgaver i forhold til den samiske befolkningen. Det er også viktig at samiske problemstillinger tas opp innenfor andre av Forskningsrådets programmer, og ikke begrenses til en særskilt samisk programsatsing.

Samisk forskningskompetanse er spredt rundt på mange institusjoner. Nettverksbygging er derfor viktig. Urfolksnettverket har vært et samarbeidstiltak mellom Universitetet i Tromsø, Samisk høgskole og Nordisk Samisk Institutt. Sluttrapporten for prosjektet gir en positiv vurdering av tiltaket og anbefaler at nettverkets aktiviteter videreføres. Universitetet i Tromsø er fra Utdannings- og forskningsdepartementet tildelt 600 000 kroner for 2005 til videreføring av Urfolksnettverket. Dette er en oppfølging av St.meld. nr. 34 (2001–2002), som sa at Urfolksnettverket skulle videreføres. Nettverket skal koordinere forskningsinitiativ og bygge opp samarbeidsrelasjoner mellom institusjoner og forskningsmiljøer med urfolksprofil.

Regjeringen har siden 2003 gitt bevilgninger til Sametingets arbeid med organisering og tilgjengeliggjøring av primær- og grunnlagsdata om samiske forhold for generell samfunnsplanlegging og forskningsformål. Sameministrene i Finland, Sverige og Norge og sametingspresidentene har i sitt årlige fellesmøte i november 2004 anbefalt at igangværende kartleggingsarbeid bør utvikles og videreføres. Dette kartleggingsarbeidet skal gi oversikt over kunnskapsstatusen innenfor samisk forskning og nordisk samisk forskningssamarbeid.

9.8.2 Forskning om nasjonale minoriteter

Norge ratifiserte Europarådets rammekonvensjon om beskyttelse av nasjonale minoriteter i 1999. Dermed forpliktet Norge seg til å fremme de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter (kvener, rom, romanifolket, skogfinner og jøder), kan bevare og utvikle sin kultur, samt bevare de grunnleggende bestanddelene av sin identitet, dvs. religion, språk, tradisjoner og kulturarv (artikkel 5). Norge skal, der det er aktuelt, treffe tiltak på utdannings- og forskningsområdet for å fremme kunnskap om så vel sine nasjonale minoriteters som majoritetens kultur, historie, språk og religion (artikkel 12). Norge skal videre skape de forutsetninger som er nødvendige for at personer som tilhører nasjonale minoriteter, skal sikres effektiv deltakelse i det kulturelle, sosiale og økonomiske liv og i offentlige anliggender, særlig de som berører dem (artikkel 15).

Norge har i dag ikke det nødvendige datagrunnlaget for å kunne følge opp rammekonvensjonens forpliktelser. Det er heller ikke utviklet strategier for forskning om nasjonale minoriteter, fordi rammekonvensjonen trådte i kraft etter at forrige stortingsmelding om forskning ble lagt frem. I dialog med representanter for de nasjonale minoritetene har de mest presserende forskningsbehovene vært løst ad hoc, blant annet gjennom oppdragsforskning til Norges forskningsråd eller ved oppdrag direkte fra departementene til forskere. Europarådet har i sine merknader om Norges oppfølging av artikkel 12 oppfordret Norge til å følge opp og utvide planene på forskningsområdet. Forskning på nasjonale minoriteter er et nybrottsarbeid som i dag ikke er forankret i det forskningspolitiske landskapet. For å følge opp rammekonvensjonen og for å få oversikt over hva slags datagrunnlag som bør utvikles, i hvilket omfang, hvor forskningen bør forankres, og hvordan de berørte nasjonale minoriteter kan trekkes med i dette arbeidet, vil Regjeringen utvikle en plan for forskningspolitikken på dette området.

9.8.3 Tiltak

  • Programmet for samisk forskning skal forlenges og styrkes.

  • Urfolksnettverket skal videreføres.

  • Regjeringen vil bidra til økt bruk av samisk som originalspråk i forskning og formidling og i presentasjon av forskningsresultater.

  • Regjeringen vil bidra til økt dokumentasjon av tradisjonelle kunnskaper, særlig knyttet til samisk språk.

  • Det skal bidras til at primær- og grunnlagsdata om samiske forhold blir organisert og tilrettelagt for samisk forskning.

  • Regjeringen ber Norges forskningsråd ta initiativ til en felles nordisk utredning som skal vurdere etablering av et samisk forskningsutvalg for Norge, Sverige og Finland.

  • Regjeringen vil utvikle en plan for forskning på nasjonale minoriteter i samarbeid med representanter for de nasjonale minoritetene.

9.9 Universitetsmuseene

Utdannings- og forskningsdepartementet har ansvar for fem universitetsmuseer. I tillegg til å ivareta universitetsmuseumsfunksjoner er disse museene tillagt oppgaver som i alle andre land er lagt til nasjonalmuseer i kultur- og naturhistorie. Universitetsmuseene er blant landets største og fremste museer, og forvalter kunstgjenstander, kulturhistoriske objekter og så godt som alt det naturhistoriske materialet som er samlet i Norge. Universitetsmuseene er samtidig forskningsinstitusjoner med oppgave å bygge opp og forvalte vitenskapelige natur- og kulturhistoriske samlinger samt å drive forskning og formidling knyttet til samlingene.

Samlingene representerer en organisert kunnskapsoppbygging, og er ofte den eldste, og mange ganger også den eneste, dokumentasjonen på et gitt område. Det er mange eksempler på at samlingene kan få fornyet aktualitet etter hvert som vitenskapen utvikler seg, og nye teknikker blir tilgjengelige. Samlingene er derfor ikke bare et deponi, men en potensiell kilde til ny kunnskap for senere forskergenerasjoner. Registre og samlinger ved disse institusjonene er av avgjørende betydning for kvalitet og effektivitet på forskningen, og er med på å gjøre norsk forskning attraktiv internasjonalt. Som eksempel kan nevnes at de naturhistoriske museene spiller en avgjørende rolle i Regjeringens oppfølging av FN-konvensjonen om å ivareta biologisk mangfold. De naturhistoriske samlingene og registrene ved disse museene utgjør i denne sammenheng en nasjonal og internasjonal kunnskapskilde for biodiversitet, og er en viktig leverandør av digitaliserte data om biologiske arter til den nasjonale artsdatabanken.

Museene har ansvar for at samlingene er tilgjengelige for forskning. Samlingene benyttes av museenes og universitetenes egne forskere og av andre forskere i inn- og utland gjennom en utstrakt utlåns- og gjesteforskervirksomhet. For å gjøre museenes samlinger mer tilgjengelige ikke bare for forskning ble Museumsprosjektet etablert som et samarbeidsprosjekt mellom universitetene i Norge. Museumsprosjektet har som mål å gi tilgang til informasjon om kultur- og naturarven vår gjennom å digitalisere de vitenskapelige samlingene. Artsdatabanken ble etablert i 2003 og skal være en nasjonal informasjonskilde om biologisk mangfold. Artsdatabankens hovedoppgave er å innhente og systematisere digitale data fra andre databaser, gjennomføre nødvendig kvalitetssikring, bearbeide data om arter og naturtyper og gjøre disse lett tilgjengelige. De naturhistoriske samlingene og Museumsprosjektet står for det tyngste bidraget inn i Artsdatabanken. Regjeringen mener at digitalisering er viktig, og vil derfor vurdere økning i bevilgningene til eksisterende prosjekter og støtte til eventuelle andre digitaliseringsprosjekter dersom det er budsjettmessig rom for det.

I tillegg til at samlingene nå gjøres tilgjengelige for allmennheten gjennom digitalisering, har universitetsmuseene lange tradisjoner med å formidle kunnskap gjennom en omfattende utstillingsvirksomhet, både faste, temporære og vandreutstillinger. Universitetsmuseene arrangerer omvisninger og lager egne pedagogiske opplegg for skoleklasser, og har tilsatt personale med spesiell kompetanse for denne gruppen. Det er særlig i opplæringen i historie-, natur- og realfagene at samlingene og kompetansen ved universitetsmuseene blir benyttet.

Universitetsmuseenes rolle utredes av et offentlig utvalg som skal avgi innstilling innen 1. november 2005. Utvalget skal blant annet vurdere og foreslå tiltak i forhold til hvordan universitetsmuseene ivaretar forpliktelser for forvaltning av samlingene, samlingsutvikling og strategier for dette, formidling, herunder digitalisering av samlingene, og forskning knyttet til samlingene. I forbindelse med drøftingen av formidlingsvirksomheten har Utdannings- og forskningsdepartementet bedt spesielt om at utvalget vurderer tiltak rettet direkte mot allmennheten, særlig mot barn og unge, med sikte på å stimulere interessen for naturvitenskapelig forskning.

9.9.1 Tiltak

  • Et offentlig utvalg vil vurdere tiltak knyttet til forvaltning, samlingsutvikling, formidling og forskning knyttet til samlingene.

  • De vitenskapelige samlingene skal gjøres mer tilgjengelige gjennom digitalisering, ikke bare for forskning, men også for undervisning, forvaltning og allmennhet. Økning av bevilgningene til eksisterende digitaliseringsprosjekter og støtte til eventuelle nye prosjekter vil bli vurdert.

  • Konkrete tiltak siktet direkte inn mot tilrettelegging for allmennheten, særlig mot barn og unge, skal iverksettes med sikte på å stimulere interessen for forskning, jf. kap. 7.2.

Fotnoter

1.

European Commission (2004): Europe and Basic Research. Communication from the Commission.

2.

Stokes, Donald E. (1997): Basic Science and Technological Innovation. Brookings Institution Press.

3.

Gibbons et al. (1994): The new production of knowledge. Sage. Gibbons et al. (2001): Re-thinking science: knowledge and the public in an age of uncertainty. Cambridge.

4.

Ziman, John M. (1994): Prometheus bound: science in a dynamic steady state. Cambridge (1995): Of one mind: the collectivization of science. Woodbury.

5.

Intäkter för forskning och forskarutbildning 1997–2002. Särskilt fokus på nya universitet och högskolor. Högskoleverket 2004.

6.

Frølich og Kallerud: Finansiering av grunnforskning i Sverige, Danmark, Finland, Nederland og Storbritannia. NIFU skriftserie nr. 14/2003.

7.

Norges forskningsråd (2003): Det norske forsknings- og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer.

8.

OECD: Higher education intramural expenditure on R&D by field of science and source of fonds. Tabell 20.

9.

Norges forskningsråd (2003): Det norske forsknings- og innovasjonssystemet – statistikk og indikatorer.

10.

Rørstad, K., Maus, K.W. og Olsen, T.B.: Ressurssituasjonen i matematisk-naturvitenskapelig forskning. En analyse med hovedvekt på universitets- og høgskolesektoren i perioden 1995 til 2001. NIFU STEP skriftserie 23/2004.

11.

Den norske vitenskapsråden i Washington: Melding 98–59.

12.

Det nasjonale fakultetsmøtet for realfag (2005): Storutstyr.

13.

Godø, H.: Evaluering av Norges forskningsråds satsing på avansert vitenskapelig utstyr. NIFU skriftserie nr. 4/2001.

Til dokumentets forside