St.meld. nr. 20 (2004-2005)

Vilje til forskning

Til innholdsfortegnelse

2 En ledende forskningsnasjon

Regjeringen har som mål at Norge skal ligge i teten internasjonalt når det gjelder ny teknologi, kunnskap og kompetanse. Dette forutsetter at Norge har forskningsmiljøer som er i stand til å følge den internasjonale forskningsfronten på de fleste fagområder. Innenfor noen felt bør norsk forskning også være ledende og bidra til å drive kunnskapsutviklingen fremover.

Norge har et av verdens høyeste bruttonasjonalprodukt per innbygger og verdens høyeste utdanningsnivå. Både finansielle og menneskelige ressurser tilsier at Norge har forutsetninger for å bli en ledende forskningsnasjon. Mer konkret innebærer det at Norge skal være blant de ledende nasjonene når det gjelder:

  • målbare resultater av forskning, dvs. antall vitenskapelige publiseringer, siteringer og patenter

  • gjennomslag i EUs rammeprogrammer

  • antall forskere per 1000 arbeidstakere

  • forskerkarrierens attraktivitet for unge talenter

  • forskningsmiljøenes attraktivitet for internasjonale toppforskere

  • næringslivets forskningsintensitet (i bransjevise sammenlikninger)

  • samfunnets evne til overføring og bruk av forskningsbasert kunnskap

  • befolkningens kunnskaper om og engasjement i forskning

Norsk forskning ligger allerede godt an på flere av indikatorene ovenfor. Men på mange områder er vi fortsatt gjennomsnittlige eller under gjennomsnittet i OECD-området. Økt innsats vil være nødvendig for å opprettholde posisjonen der vi er ledende, og for å heve nivået der vi er gjennomsnittlige eller under gjennomsnittet. For å heve Norge til en ledende forskningsnasjon vil Regjeringen

  • gå inn for at den samlede forskningsinnsatsen øker til 3 prosent av BNP innen 2010, hvorav 1 prosent av BNP fra offentlige kilder

  • øke kapitalen i Forskningsfondet til 50 mrd. kroner fra januar 2006.

2.1 Internasjonale utviklingstrekk

I takt med den internasjonale kunnskapsutviklingen har investeringene i forskning og utvikling økt betydelig i store deler av verden. Bare i perioden 1990–2000 ble verdens samlede forskningsinnsats nær fordoblet. Ved årtusenskiftet sto Europa og Nord-Amerika til sammen for to tredjedeler av verdens forskningsressurser. Utviklingen de siste ti årene viser imidlertid at flere av de asiatiske landene har en langt sterkere forskningsvekst enn både USA og Europa. Bare siden 1990 er for eksempel Kinas samlede forskningsinvesteringer mer enn firedoblet, mens Indias forskningsressurser er åttedoblet i løpet av samme periode 1 . Samtidig har forskningsressursene i de afrikanske landene ligget omtrent på samme nivå i hele tiårsperioden.

Figur 2.1 Forskningsutgifter og antall forskere i OECD-landene,
 1981–2002.

Figur 2.1 Forskningsutgifter og antall forskere i OECD-landene, 1981–2002.

Kilde: OECD

En viktig årsak til de siste tiårenes vekst i forskningsinvesteringene er forskningens betydning som konkurransefortrinn og drivkraft for verdiskaping. Et gjennomgående internasjonalt trekk er at forskning i økende grad ses i sammenheng med nasjonal innovasjonsevne, og at økte investeringer i forskning anses som nødvendige for å sikre fremtidig vekst og velferd. Se nærmere omtale i kap. 6.1.

EU vedtok våren 2000 den såkalte Lisboa-strategien, som tar sikte på å gjøre EU til verdens mest konkurransedyktige region innen 2010. Strategien bygger på tre pilarer: økonomisk politikk, sosialpolitikk og miljøpolitikk. På Barcelona-toppmøtet året etter gikk statslederne inn for at EU skal ha som mål å øke investeringene i forskning til opp mot 3 prosent av BNP i 2010, hvorav to tredjedeler av investeringene skal komme fra næringslivet. Kommisjonen har senere understreket behovet for økt forskningsinnsats i medlemslandene, senest i forbindelse med EUs toppmøte våren 2005. Se nærmere omtale under kap. 4.3.

EUs felles målsetting om økt forskningsinnsats innebærer høye ambisjoner for en rekke sentrale forskningsnasjoner. Flere av medlemslandene går inn for å heve forskningsinnsatsen betydelig de nærmeste årene.

Figur 2.2 Forskningspolitiske ambisjoner i utvalgte land.

Figur 2.2 Forskningspolitiske ambisjoner i utvalgte land.

Kilde: OECD/Eurostat

2.2 Et tidsskille i norsk forskning

I den forrige forskningsmeldingen 2 la Bondevik I-regjeringen opp til et tidsskille i norsk forskning. Meldingen gikk inn for å heve kvaliteten og satte som mål at norsk forskningsinnsats innen 2005 skal heves til gjennomsnittlig OECD-nivå, målt som andel av BNP. Meldingen skisserte videre et samlet vekstbehov på 5 mrd. kroner, hvorav 2 mrd. kroner skulle komme fra offentlige kilder og 3 mrd. kroner fra næringslivet.

Perioden sett under ett har forskningsbevilgningene over statsbudsjettet økt med 4,6 mrd. kroner, hvorav 3 mrd. kroner under Samarbeidsregjeringen. Det tilsvarer en offentlig realvekst på 27 prosent siden 1999. I internasjonal sammenheng er Norge blant de landene som har hatt sterkest vekst i offentlige forskningsbevilgninger den siste femårsperioden, jf. figur 2.3.

Figur 2.3 Realvekst i offentlige forskningsbevilgninger i utvalgte europeiske
 land, 1999–2004. 100 = bevilgningsnivå i
 1999.

Figur 2.3 Realvekst i offentlige forskningsbevilgninger i utvalgte europeiske land, 1999–2004. 100 = bevilgningsnivå i 1999.

Kilde: OECD/NIFU STEP

Fondet for forskning og nyskaping har lagt grunnlaget for mye av veksten i offentlige forskningsmidler i denne perioden. Siden opprettelsen i 1999 er kapitalen i Forskningsfondet økt til 36 mrd. kroner. Fondsavkastningen har bidratt til både vekst og forutsigbarhet i forskningsfinansieringen.

En vesentlig del av veksten i offentlige midler har gått med til å styrke grunnforskningen. Dette var også en hovedprioritering i forrige forskningsmelding. Anslag fra Forskningsrådet viser at midlene til grunnforskning har økt med ca. 2 mrd. kroner i perioden 2001–04. Om lag to tredjedeler av denne veksten er kanalisert direkte til universitetene og høyskolene, og Norge er nå et av de landene i verden som bevilger mest midler per innbygger til forskning i denne sektoren. De tematiske satsingsområdene fra forrige forskningsmelding er også fulgt opp med ressurser, men i noe mindre grad enn satsingen på grunnforskning, jf. nedenfor.

For å heve kvaliteten i forskningen er det bl.a. opprettet 13 sentre for fremragende forskning, det er innført en ny ordning for fremragende yngre forskere, og finansieringssystemet for universitetene og høyskolene er endret slik at institusjonene i større grad kan premieres for forskningsresultater. Flere indikatorer tyder på at norsk forskning hevder seg bedre i internasjonal sammenheng. Tall for 2002 viser for eksempel at Norge er på nivå med de fremste nasjonene når det gjelder siteringer av vitenskapelige artikler. For bare ti år siden lå Norge under verdensgjennomsnittet ved måling av siteringer.

I tillegg til økte offentlige bevilgninger er det innført ordninger som skal bidra til økt forskning i norske bedrifter og mer samarbeid mellom bedrifter og universiteter og høyskoler. Fra 2002 er det innført en ordning som gir norske bedrifter skattefradrag for investeringer i forskning, den såkalte Skattefunn-ordningen. Så langt anslås ordningen å ha utløst skattefradrag for til sammen 3,5–4 mrd. kroner, hvorav ca. 1,8 mrd. kroner i 2004, til forskning i norske bedrifter. Det er fortsatt for tidlig å anslå i hvilken grad ordningen har bidratt til å utløse økt forskning fra bedriftene selv, men tall fra 2003 viser at næringslivets egen FoU-innsats har økt med 2,8 mrd. kroner siden 1999. Samtidig er det fra 2002 foretatt lovendringer som stimulerer og legger til rette for økt kommersialisering av forskning fra universiteter og høyskoler. Fra 2005 er det også bevilget 667 mill. kroner til landsdekkende såkornfond som skal bidra til offentlig/privat samfinansiering av innovative prosjekter med grunnlag i forskning.

De fleste indikatorer viser at norsk forskning blir stadig mer internasjonal. For eksempel forfattes nå nærmere halvparten av norske vitenskapelige publikasjoner i samarbeid med utenlandske forskere, og samarbeidet er utvidet til å omfatte flere land enn tidligere. Det europeiske forskningssamarbeidet er i ferd med å bli en sentral samarbeids- og konkurransearena og en viktig finansieringskilde for norske forskere. Foreløpige resultater fra EUs 6. rammeprogram for forskning viser at søknader med norsk deltakelse har den høyeste innvilgelsesgraden av alle deltakerland. Rammen for offentlig tilleggsfinansiering av EU-prosjekter i instituttsektoren er nå økt til 100 mill. kroner, slik at norsk deltakelse i EUs rammeprogrammer kan styrkes og utnyttes ytterligere.

Samlet sett har oppfølgingen av forrige forskningsmelding skapt en positiv utvikling i norsk forskning og lagt et godt grunnlag for videre innsats. Norge fremheves nå som et av de OECD-landene som har truffet viktige nye tiltak i forskningspolitikken de siste årene 3 . Likevel er det udekte behov, uløste oppgaver og uutnyttet potensial i norske forskningsmiljøer. For eksempel er Norge fortsatt et godt stykke under OECD-gjennomsnittet når det gjelder samlet forskningsinnsats som andel av BNP. Internasjonale fagevalueringer har dessuten pekt på flere strukturelle problemer som virker hemmende på kvaliteten i norsk forskning. Kapittel 3 gir en nærmere beskrivelse av status og langsiktige utviklingstrekk i norsk forskning.

2.3 Behov og begrunnelser for økt forskningsinnsats

Utsiktene til økt satsing på forskning i andre land innebærer at Norge må øke innsatsen bare for å opprettholde dagens posisjon. Regjeringen vil at Norge skal heve seg over dagens nivå og bli en ledende forskningsnasjon. Flere grunner taler for at Norge bør ha en slik ambisjon.

2.3.1 Forskning og egenforståelse

Økt forskningsinnsats henger nært sammen med utviklingen mot mer kunnskapsbaserte samfunn. Noe av det som skiller dagens begrep om kunnskapssamfunnet fra tidligere forestillinger, er at mange mennesker har mye kunnskap, og at kunnskap på mange måter utgjør en sentral dimensjon ved alle deler av samfunnet.

Forskning er både en forutsetning for og et resultat av et generelt økende utdanningsnivå. Prinsippet om forskningsbasert høyere utdanning tilsier at forskningsmiljøene må styrkes i takt med utbyggingen av høyere utdanning. Forskning har også grunnleggende betydning for vår evne til å identifisere og ta stilling til nye problemer og fenomener. Fri og uavhengig forskning er en viktig forutsetning for en åpen og opplyst samfunnsdebatt og en bedre forståelse av oss selv og våre omgivelser. Dette betegnes gjerne som forskningens kulturelle funksjonen, og er nært forbundet med frie og åpne samfunn. Ifølge vitenskapsfilosofen Karl Popper kjennetegnes åpne samfunn ved:

  • fri forslagsrett til løsning av samfunnets problemer og utfordringer

  • åpenhet for kritikk uavhengig av hvem kritikken kommer fra

  • innføring av reformer på bakgrunn av kritisk diskuterte forslag

  • åpenhet for at resultatene av reformene kan testes

Tilsvarende trekk er lette å finne også i forskersamfunnet, og forskningsmiljøer som mangler disse egenskapene, vil vanligvis være i stagnasjon eller nedgang. Se kap. 9 for en nærmere drøfting av relaterte problemstillinger.

2.3.2 Forskning og samfunnsutfordringer

Forskningsbasert kunnskap får stadig større betydning for å løse viktige samfunnsutfordringer. For det første er mange problemer så komplekse og omfattende at det kreves ny kunnskap både for å forstå og løse problemene. For det andre øker samfunnets krav og forventninger til at forskningen bidrar til et bedre samfunn. Verdenssamfunnets utfordringer på områder som helse og miljø er eksempler på oppgaver som vil kreve økt forskningsinnsats, og der norsk forskning kan bidra. Utvidelsen av EU til 25 medlemsland og arbeidet med en felles europeisk grunnlovstraktat er et eksempel på en bred samfunnsprosess som vil innebære store endringer og utfordringer for mange land, både i og utenfor EU.

Flere utviklingstrekk i det norske samfunnet tilsier også at det er behov for forskningsbasert kunnskap. En av hovedutfordringene i årene fremover vil være å sikre at samfunnet har tilstrekkelig tilgang på arbeidskraft, og at arbeidskraften utvikles og utnyttes på best mulig måte. Utsiktene til en generell aldring av befolkningen, kombinert med et høyt sykefravær og relativt lite arbeidskraftreserver, tilsier at det er behov for effektivitet, nytenkning og gode ordninger i fremtidens norske arbeidsliv. Likeledes vil økte velferdsbehov og -forventninger kreve ny kunnskap om velferdsinstitusjonenes virkemåte og innretning og om samspillet mellom offentlig sektor, markedet og det sivile samfunn. Kunnskap om migrasjon og integrering blir stadig mer aktuelt for å mestre overgangen til et mer flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Et annet viktig utviklingstrekk er den tiltagende rettsliggjøringen av samfunnet, både som følge av nasjonale og internasjonale prosesser. Dette har grunnleggende betydning for den demokratiske utviklingen. Det er behov for forskning som kan belyse omfang og implikasjoner og bidra til en bedre forståelse og håndtering av utviklingen. Se også kap. 6.5 for en nærmere beskrivelse av disse problemstillingene.

2.3.3 Forskning som investering

En rekke internasjonale og nasjonale studier viser at investeringer i forskning og utvikling generelt lønner seg, både i et bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk perspektiv. Men selv om private aktører isolert sett vil gjøre de forskningsinvesteringene som de anser som bedriftsøkonomisk lønnsomme, er det etter hvert bred enighet om at summen av bedriftenes forskningsinvesteringer vil være for lave i forhold til hva som er samfunnsøkonomisk optimalt.

Både OECDs vekststudier og generell økonomisk vekstteori peker på forskning og utvikling som en viktig kilde til vekst. I motsetning til faktorer som land, arbeid og kapital har ikke forskning avtakende grensenytte. Mens økning i et gitt investeringsnivå vil kunne gi en midlertidig økning i veksttakten, vil økte investeringer i forskning kunne gi varig økt veksttakt 4 . OECD har estimert denne effekten til å være slik at 0,1 prosent økning i FoU-intensiteten kan gi opp mot 0,2 prosent varig økning i veksttakten per innbygger. Slike beregninger vil alltid være usikre, og kan slå ulikt ut for ulike land. De fleste beregninger peker likevel på viktige positive eksternaliteter av forskning og utvikling 5 . Se kap. 6.2 for en nærmere beskrivelse av forskning og økonomisk avkastning.

2.3.4 Behov og potensial i norsk forskning

Flere forhold tyder på at det både er udekte behov og tilstrekkelig tilgang på kapasitet til å utnytte en fremtidig vekst i forskningsressursene:

  • Flere nasjonale søknadsprosesser viser at antall høyt kvalifiserte søkere langt overskrider det man har ressurser til å innfri. I søknadsrunden til ordningen Sentre for fremragende forskning ble hele 40 miljøer bedømt som godt kvalifiserte, mens det bare var rom for å etablere 13 sentre. Liknende erfaringer ble gjort i forbindelse med søknadsrunden til ordningen Yngre fremragende forskere. Tall fra Forskningsrådet viser dessuten at over 50 prosent av søknadene om midler til frie prosjekter er støtteverdige eller klart støtteverdige, mens det bare er ressurser til å innfri 5–10 prosent av søknadene.

  • Forskningsrådet har kartlagt behovene for nytt vitenskapelig utstyr i priskategorien 1–100 mill. kroner. Det samlede behovet for slikt utstyr summerer seg til 2,6 mrd. kroner. I tillegg viser en ny utredning utført av Det nasjonale fakultetsmøte for realfag at det er behov for særlig kostnadskrevende infrastruktur og storutstyr på til sammen 2,9 mrd. kroner. I tillegg kommer behovet for å sikre drift og vedlikehold av utstyr, utbygging og oppdatering av dataregistre, tidsserier og annen infrastruktur for forskning.

  • En stor del av forskningsveksten frem til i dag har gått med til å bygge ut kapasitet og bredde i forskningssystemet. Fremtidig vekst kan i større grad rettes mot å utnytte potensialet i det grunnlaget som er lagt. Et hovedbudskap i Regjeringens rekrutteringsmelding var derfor at vilkårene for den enkelte forsker skulle styrkes. 6

  • For å møte fremtidige kunnskapsbehov og delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen på viktige områder vil det være nødvendig med en særskilt satsing på naturvitenskapelig og teknologisk forskning i Norge. Det innebærer en vridning mot forskning som er dyrere på kort sikt, men som over tid vil bidra til å styrke verdiskapingen både i næringslivet og i offentlig sektor.

  • Selv om det generelt er behov for å prioritere kvalitetsheving fremfor kapasitetsutbygging, vil det fortsatt være behov for å styrke forskerrekrutteringen i årene fremover, bl.a. for å møte det kommende generasjonsskiftet i norsk forskning. En opptrapping av antall stipendiatstillinger vil være nødvendig bare for å opprettholde dagens forskningsaktivitet.

2.4 Et nytt ressursmål: 3 prosent av BNP innen 2010

Behovet for å bidra til og utnytte andre lands forskningsvirksomhet utgjør et viktig argument for å la den nasjonale forskningsinnsatsen følge utviklingen i andre land: Dersom andre land forsker mer, vil det finnes en større mengde idéer Norge potensielt kan dra nytte av 7 . Et nytt ressursmål for norsk forskning bør derfor ta hensyn til den internasjonale utviklingen.

Sammenlikninger mellom ulike lands forskningsinnsats ser vanligvis på forskningsutgiftene i forhold til samlet verdiskaping uttrykt ved BNP. En viktig begrunnelse for denne sammenlikningen er at forskning betraktes som en innsatsfaktor i økonomien, på linje med arbeidskraft og kapital. For å opprettholde veksttakten må dermed forskningsinnsatsen sees i sammenheng med utviklingen i den samlede økonomien.

Den samlede forskningsinnsatsen i EU-området er fortsatt i underkant av 2 prosent av BNP, men de fleste medlemslandene har ambisjoner om betydelig vekst i perioden frem til 2010, jf. ovenfor. Dersom EU når sitt felles 3 prosent-mål, vil samlet forskningsinnsats i både OECD-området, EU og Norden være rundt 3 prosent av BNP innen 2010.

Regjeringen går inn for å heve den samlede FoU-innsatsen i Norge fra dagens 1,75 prosent til 3 prosent av BNP innen 2010. I tråd med EUs målsetting skal den offentlige innsatsen økes til 1 prosent av BNP, mens næringslivet og andre kilder skal stå for de øvrige 2 prosent. Basert på BNP-anslag for 2005 og fremskrivninger til 2010 vil denne målsettingen innebære et behov for realvekst i offentlige forskningsbevilgninger på ca. 5,8 mrd. kroner, mens tilsvarende vekstbehov for næringsliv, internasjonale og andre private kilder samlet vil utgjøre anslagsvis 23 mrd. kroner.

Norge ligger allerede i verdenstoppen når det gjelder offentlige forskningsbevilgninger per innbygger og noe over OECD-gjennomsnittet målt som andel av BNP. Med en offentlig FoU-innsats på 1 prosent av BNP innen 2010 vil Norge være i verdenstoppen også når det gjelder offentlige midler som andel av BNP.

Sammenliknet med andre land har Norge et høyt bruttonasjonalprodukt, hvilket gjør et ressursmål i forhold til BNP ekstra krevende å nå. Norges høye BNP-nivå skyldes primært høy aktivitet og vekst i fastlandsøkonomien, men deler av verdiskapingen stammer også fra petroleumsvirksomheten, som på mange måter er en ekstraordinær tilvekst til den samlede verdiskapingen. Samtidig ville en sammenlikning i forhold til fastlands-BNP gitt et for lavt sammenlikningsgrunnlag, ettersom denne størrelsen ser bort fra avkastningen av de ressursene som brukes i oljevirksomhet, oljeboring og utenriks sjøfart.

Norge har også en relativt råvarebasert næringsstruktur og en stor andel små og mellomstore bedrifter. Disse strukturelle trekkene tilsier at det vil være krevende for Norge å nå målet om en privat FoU-innsats på 2 prosent av BNP i 2010. Men Regjeringen mener at norsk næringsliv samlet sett forsker for lite i forhold til fremtidige utfordringer, og at det er et mål å øke andelen forskningsbaserte bedrifter i norsk næringsliv. Danmark og Finland er eksempler på land som i løpet av få år har lykkes i å heve næringslivets forskningsinnsats betydelig bare siden midten av 1990-tallet. En viss del av veksten mot 2 prosent-målet skal dessuten komme fra utenlandske og andre private kilder. Utsiktene til et mer omfattende forskningssamarbeid i Europa vil bl.a. innebære et potensial for økt utenlandsk finansiering av norsk forskning.

Regjeringen legger også opp til at en betydelig del av den offentlige innsatsen skal innrettes mot å utløse og stimulere til økt privat innsats. Det skal både skje gjennom utvidelse og økt bruk av eksisterende virkemidler, nye tiltak som bl.a. opprettelse av sentre for forskningsdrevet innovasjon, en generell vektlegging av forskning i matematikk, naturvitenskap og teknologi samt prioriteringer som kan bidra til økt verdiskaping.

2.5 Behov og grunnlag for prioritering

I tillegg til nivået på de samlede investeringene i forskning vil innretningen av midlene ha stor betydning for utbyttet av forskningen. Mange forskningsområder er i økende grad avhengig av avansert og kostbart utstyr og godt tilrettelagt infrastruktur. Selv de største forskningsnasjoner må derfor prioritere midlene og innse at det ikke kan tilbys ledende forskningsvilkår på alle områder. Den tiltakende internasjonaliseringen åpner også for en større grad av samarbeid og arbeidsdeling på tvers av landegrensene.

2.5.1 Behov for prioritering

For små land som Norge er det spesielt viktig å finne en riktig balanse mellom konsentrasjon og bredde i innretningen av forskningsinnsatsen. Det er nødvendig å sikre en tilstrekkelig bredde, slik at de norske kunnskapsmiljøene er i stand til å forstå og ta i bruk kunnskap utviklet utenfor landets grenser. Dessuten er det usikkert hvilke kunnskapsområder som vil vise seg viktige i fremtiden. Risikoen for å velge feil blir stor dersom man prioriterer for smalt. Samtidig er det nødvendig å løfte frem noen områder der Norge kan bidra og hevde seg i den internasjonale forskningsfronten. Det fordrer konsentrasjoner av ressurser som gjør at vi er relativt store innenfor disse områdene, eller innenfor nisjer. Videre er det nødvendig å foreta bevisste prioriteringer for å unngå at viktige områder blir udekket i norsk forskning.

Forskningspolitiske prioriteringer foretas på flere nivåer, både på overnasjonalt, nasjonalt og forskningsutførende nivå 8 . Det mest konkrete eksemplet på overnasjonale prioriteringer er innretningen av EUs rammeprogrammer for forskning, som har stor og økende betydning for forskningsaktiviteten på nasjonalt nivå. Nasjonale prioriteringer kan grovt sett deles inn i tre hovedgrupper 9 :

  • Strukturelle prioriteringer er prioriteringer som ikke retter seg mot spesifikke fag- eller sektorområder, men som prioriterer i henhold til mer generelle og gjennomgående målsettinger eller kriterier.

  • Tematiske prioriteringer retter seg i større grad mot utvalgte sektorområder, og er gjerne begrunnet med behov og potensial for verdiskaping eller løsing av samfunnsmessige utfordringer på utvalgte områder.

  • Teknologiområder: Fremveksten av nye fag- og teknologiområder, ikke minst nye kombinasjoner av teknologier og disipliner, krever konkrete nasjonale satsinger både for å følge den vitenskapelige utviklingen på sentrale områder og for å sikre muligheten til å utnytte forskning på nye anvendelsesområder.

Boks 2.2 Om prioriteringer i forskning: eksempler fra medisin

Prioriteringer av forskningsfelt og -temaer vil tradisjonelt være begrunnet ut fra både forskningsmiljøenes kompetanse og samfunnets behov. Det kan likevel oppstå fordelinger som av samfunnet blir oppfattet som skjeve, urimelige eller urettferdige. Noen eksempler:

  • Det er beregnet at kun 10 prosent av verdens medisinske forskning er rettet inn mot fattigdomssykdommer, som utgjør 90 prosent av verdens sykdomsbyrde.

  • Det forskes relativt lite på større sykdomsgrupper som mental helse og belastningslidelser.

  • Det forskes relativt lite på problemstillinger som relaterer seg til befolkningsgrupper som kvinner, eldre og innvandrere, eller på spesielt utsatte grupper som rusmiddelbrukere.

Slike fordelinger skyldes en rekke faktorer: Summen av enkeltbeslutninger som forskernes valg av forskningstema og faglige kvalitetsvurderinger kan gi utilsiktede helhetseffekter. Fravær av kjøpesterke brukergrupper kan føre til at det ikke forskes nok på enkelte sykdommer. Alternative, nye behandlingsformer kan være så kostbare at de ikke lar seg finansiere. Enkelte medisinske felt kan ha lav faglig status selv om de er viktige for mange pasientgrupper.

I disse tilfellene har myndighetene et ansvar for å prioritere. Dels gjennom overordnete prioriteringer, dels i form av satsinger som fanger opp de problemene samfunnet ønsker at det skal forskes på. Myndighetene må samtidig sørge for at satsingene innrettes slik at det skjer forskning av høy kvalitet. Forskningsrådets programmer Mental helse, Helsetjenester og helseøkonomi og Helse og samfunn er eksempler på vellykkede programsatsinger der det er bygget opp god forskningskompetanse på felt av stor betydning for befolkningens helsebehov.

2.5.2 Gjeldende prioriteringer i Norge: utvikling og status

Gjeldende nasjonale prioriteringer omfatter satsinger i alle tre ovennevnte kategorier. Prioriteringene bygger i stor grad på de områder som ble løftet frem i den forrige forskningsmeldingen 10 :

  • langsiktig, grunnleggende forskning

  • fire tematiske områder:

    • IKT

    • marin forskning

    • forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø

    • medisinsk og helsefaglig forskning

  • kvalitet skulle fremmes og belønnes på alle områder

Etter hvert har de opprinnelige prioriteringene blitt dels supplert, dels fulgt opp gjennom tre nye nasjonale satsinger:

  • Den nasjonale planen for funksjonell genomforskning (FUGE) ble etablert i 2002, og har i dag en årlig bevilgning på vel 150 mill. kroner.

  • Fra 2002 ble det også satt av midler til en satsing på forskning på nye materialer, herunder nanovitenskap og nanoteknologi.

  • Fra 2004 er midlene til petroleumsrettet forskning betydelig styrket, og statsbudsjettet for 2005 innebærer en vekst på 113 mill. kroner til dette området.

I tillegg har innføringen av ordningen med skattefradrag for bedriftenes forskningsutgifter (Skattefunn) tilført en viktig dimensjon i prioriteringen av offentlige midler til forskning. Samlet provenytap som følge av ordningen antas å utgjøre 3,5–4 mrd. kroner i perioden 2002 til 2004. Se kap. 6 for en nærmere omtale av ordningen.

Eksterne innspill og signaler i forbindelse med arbeidet med denne forskningsmeldingen viser bred oppslutning om de gjeldende prioriteringene. Enkelte tar til orde for en sterkere spissing av områdene, mens andre går inn for å supplere dagens områder med nye satsingsområder. Totalinntrykket er likevel at få ønsker radikale endringer av de gjeldende prioriteringene.

Prioriteringene er også fulgt opp med ressurser, selv om veksten har vært ujevnt fordelt. Grunnforskning har vært en hovedprioritering ved bruk av offentlige midler, og anslås å ha økt med ca. 2 mrd. kroner i perioden 2001–04. Tall for fordeling av Forskningsrådets midler i perioden 1999–2004 11 viser at marin forskning og forskning innenfor medisin og helse har hatt en realvekst på nærmere 50 prosent. Forskning i skjæringsfeltet mellom miljø og energi har hatt en realvekst på 33 prosent, mens IKT har hatt den mest beskjedne utviklingen, med en realvekst på 7,5 prosent. Til gjengjeld er IKT-forskning betydelig styrket gjennom Skattefunn-ordningen, som har truffet mange små og mellomstore bedrifter i IKT-næringen. I tillegg til ovennevnte kommer midler utenom Forskningsrådet som vanskeligere lar seg fordele tallmessig på tematiske områder.

2.5.3 Grunnlag for fremtidige prioriteringer

I vurderingen av fremtidige prioriteringer har Regjeringen lagt spesiell vekt på følgende:

Signalene fra forskningsmiljøene og hensynet til langsiktighet i forskningen tilsier at det ikke er tilrådelig å foreta radikale endringer i forhold til nåværende prioriteringer.

Den økende internasjonaliseringen av forskningen skal få reelle konsekvenser for nasjonale prioriteringer. Det innebærer for det første at Norge må opprettholde en bredde som gjør at vi er i stand til å forstå og nyttiggjøre oss andre lands forskning på et bredt spekter av områder. For det andre må Norge bygge opp sin egen kunnskap og aktivitet på forskningsområder som er i sterk utvikling internasjonalt, selv om Norge ikke har forutsetninger for å bli ledende på feltet. For det tredje bør Norge utnytte nasjonale fortrinn, både for å oppnå kunnskapsmessige konkurransefortrinn, og for å sikre at norsk forskning tar ansvar for kunnskapsutviklingen på områder der andre land ikke har tilsvarende forutsetninger.

Behovet for å møte samfunnsmessige utfordringer og sikre fremtidig verdiskaping skal vektlegges. Det tilsier at store samfunnsutfordringer på områder som helse og miljø bør reflekteres i de forskningspolitiske prioriteringene. Videre bør forskningen særlig rettes mot områder der potensialet for verdiskaping er spesielt stort. For Norges del gjelder det særlig utnyttelse av naturressurser. Offentlige forskningsmidler har dessuten en viktig funksjon overfor næringer der kunnskapsbehovet er stort, men der næringene selv ikke har forutsetninger for å foreta tilstrekkelige investeringer i forskning og utvikling.

Prioriteringene vil også bli sett i lys av behovet for økt forskning i og for regioner med vekstpotensial og lite forskningsvirksomhet. Forskning som retter seg mot utnyttelse av naturressurser og øvrige geografiske fortrinn, vil ha særlig stor betydning for regionene. Se kap. 6.4, 9.1 og 10.3 for nærmere omtale av det regionale perspektivet.

Prioriteringene skal primært realiseres gjennom vekst i fremtidige forskningsmidler. Dagens overordnede profil på norsk forskning skal betraktes som et utgangspunkt for fremtidige satsinger. Norsk forskning har over tid bygd opp en bred kunnskapsbase innenfor samfunnsvitenskap og humaniora. Spesielt har samfunnsvitenskapene opplevd en sterk vekst og fått et betydelig omfang i norsk forskning. Denne posisjonen skal opprettholdes. Men en viktig prioritering i årene som kommer, blir forskning innenfor matematikk, naturvitenskap og teknologi. Tross positiv utvikling de siste årene har ressursene til disse fagområdene hatt en svak utvikling over tid. Prioriteringen av realfaglig forskning skal sikre at Norge får en fagprofil som er tilpasset både den internasjonale vitenskapelige utviklingen og brede nasjonale kunnskapsbehov. De samlede prioriteringene skal derfor sees i sammenheng med behovet for å styrke forskningsinnsatsen innenfor realfaglig forskning. Se også kap. 8.1 og 9.4.

2.6 Fremtidige prioriteringer

De nasjonale prioriteringene skal både ivareta hensynet til bredde og behovet for målrettet satsing på enkelte områder. Prioriteringene er i tillegg innrettet med tanke på

  • utnyttelse av nasjonale fortrinn

  • styrking av områder hvor det er samsvar mellom nasjonale og globale utfordringer

  • behovet for å utløse økt FoU i næringslivet og sikre omstilling til et mer forskningsintensivt og innovativt næringsliv

  • kunnskapsoppbygging på områder der internasjonal vitenskap er i sterk utvikling.

Prioriteringene omfatter en helhetlig kombinasjon av strukturelle prioriteringer, tematiske prioriteringer og utvalgte teknologiområder.

Figur 2.4 Nye prioriteringer i norsk forskningspolitikk.

Figur 2.4 Nye prioriteringer i norsk forskningspolitikk.

2.6.1 Strukturelle prioriteringer

Internasjonalisering, grunnforskning og forskningsbasert nyskaping og innovasjon skal være tre strukturelle prioriteringer i norsk forskning. Det innebærer at disse perspektivene skal tillegges vekt og være sentrale kriterier for kanalisering av offentlige forskningsmidler på et bredt spekter av fagområder.

Internasjonalisering

Internasjonalisering skal være et gjennomgående perspektiv i forskningspolitikken og gi seg utslag i konkrete prioriteringer. Styrket internasjonalisering av norsk forskning er nødvendig for å heve kvaliteten i forskningen, for å styrke innovasjon i norsk næringsliv og offentlig sektor, og for at norske forskningsmiljøer skal kunne få tilgang til kunnskapsutviklingen på områder der vi har spesielle forutsetninger. Det krever at norske forskningsmiljøer har god tilgang til internasjonale samarbeids- og konkurransearenaer, og at de har en kvalitet og innretning som gjør dem til interessante samarbeidspartnere. Fire delmål vil stå sentralt i utformingen av en «ny generasjon forskningspolitikk» der internasjonalisering tas på alvor:

  1. Aktiv deltakelse i det europeiske forskningsområdet

  2. Styrking av det bilaterale forskningssamarbeidet

  3. Norge som attraktivt vertsland for forskning

  4. Norge som global partner i forskningen.

Det internasjonale perspektivet er nærmere omtalt i kap. 4.

Grunnforskning

Grunnforskning 12 skal fortsatt være en hovedprioritering i forskningspolitikken. Slik forskning gir ny innsikt, utfordrer etablerte oppfatninger og bidrar til en kritisk og opplyst samfunnsdebatt. Videre har grunnforskningen stor betydning for samfunnets velferd og verdiskaping, både indirekte og direkte. En bred satsing på grunnforskning er for eksempel nødvendig som grunnlag for å realisere tematiske satsinger i forskningspolitikken. Sterke grunnforskningsmiljøer er i tillegg en forutsetning for god og forskningsbasert høyere utdanning.

Den fremtidige styrkingen av grunnforskning skal vektlegge kvalitet fremfor kapasitetsutbygging. En sentral målsetting vil være å sikre bedre vilkår for de beste og mest lovende forskerne. Kvalitetshevingen skal likevel ikke begrenses til å utvikle enkelte spissmiljøer, men bidra til å stimulere kvalitet på bredere basis og innenfor alle fagområder. Midlene til grunnforskning skal både styrkes gjennom direkte bevilgninger til universitetene og høyskolene og via Norges forskningsråd. Grunnforskningssatsingen skal også gi rom for en særskilt styrking av grunnleggende forskning innenfor realfaglige områder, bl.a. for å skape bedre sammenheng mellom grunnforskning, tematiske satsingsområder og forskning innenfor utvalgte teknologiområder. Regjeringen vil foreslå at det utarbeides en egen handlingsplan for å styrke realfaglig grunnforskning. Dette er nærmere omtalt i kap. 9.4.

Forskningsbasert innovasjon og nyskaping

Behovet for omstilling og effektivisering av norsk næringsliv og offentlig sektor begrunner en generell satsing på forskningsbasert innovasjon og nyskaping. Innføringen av Skattefunn er et viktig virkemiddel for økt forskning og innovasjon i norsk næringsliv. Ordningen skal videreføres og styrkes. Videre foreslår Regjeringen å styrke næringsrettet forskning og andre tiltak som kan bidra til økt forskningsinnsats og økt bruk av forskning i norsk næringsliv. Utnyttelse av potensialet i tjenesteytende sektor vil være en sentral målsetting, spesielt når det gjelder bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi. Satsingen skal samtidig omfatte forskning som bidrar til fornyelse av innovasjon i offentlig sektor, herunder velferdsforskning, miljøvernforskning og forskning på temaer som rettsliggjøring og internasjonal migrasjon. Se nærmere omtale i kap. 6.

2.6.2 Tematiske prioriteringer

Regjeringen viderefører ordningen med tematiske satsingsområder, og legger opp til en særskilt styrking av forskningen innenfor følgende fire områder:

Energi og miljø

Prognoser fra det internasjonale energibyrået (IEA) viser at verdens samlede energibehov vil øke med nærmere 60 prosent frem til 2030 13 . Fossile brensler som kull, olje og gass vil fortsatt være de dominerende energikildene, og antas å utgjøre 85 prosent av veksten i energibruk. Samtidig har FNs klimapanel konkludert med at det meste av den globale oppvarmingen de siste 50 årene kan tilskrives menneskeskapte aktiviteter, hovedsakelig knyttet til økt energibruk og utslipp av klimagasser. Med ikrafttredelsen av Kyotoprotokollen har 127 land, deriblant Norge, forpliktet seg til en betydelig reduksjon i utslipp av klimagasser i perioden 2008–12. En av verdenssamfunnets største utfordringer er derfor å kombinere et økende energibehov med målet om å redusere utslipp av klimagasser og andre miljøgifter. Bærekraftige energisystemer krever kunnskapsmessige og teknologiske gjennombrudd på mange områder. Dette tilsier at forskning innenfor områdene energi og miljø må ses i nær sammenheng.

Mange klimasoner og økologiske systemer har sine yttergrenser i norske områder. Det gjør at kunnskap om klimaendringer blir spesielt viktige i Norge. Styrking av den klimavitenskapelige forskningen vil være en viktig del av satsingen på energi og miljø, og omfatte både kartlegging av klimaendringer og miljømessige og samfunnsmessige konsekvenser.

Tross omfattende utvinning av petroleumsressursene de siste 30 årene representerer petroleumsnæringen et stort potensial for fremtidig verdiskaping. Det er anslått at hele 70 prosent av de samlede utvinnbare ressursene fortsatt ikke er utnyttet. Betydelige deler av de gjenværende ressursene på norsk kontinentalsokkel ligger i områder hvor miljøutfordringene er krevende. Ny kunnskap og teknologi er nødvendig for å øke utvinningsgraden generelt, og spesielt med tanke på petroleumsvirksomhet i miljøfølsomme områder. Det er bred enighet, både politisk og innenfor petroleumssektoren, om at det er behov for å styrke den samlede petroleumsforskningen og at også myndighetene har et ansvar for å bidra til dette. Petroleumsnæringens strategiorgan for forskning og utvikling OG21 (Olje og gass i det 21. århundre) og Forskningsrådet anbefaler en opptrapping av offentlige bevilgninger til om lag 600 mill. kroner årlig, jf. også St.meld. nr. 38 (2003–2004) Om petroleumsvirksomheten .

Som en betydelig energinasjon har Norge et viktig ansvar både for å sikre tilstrekkelig energiforsyning og for å bidra til å utvikle kunnskap og teknologi for effektive og bærekraftige energisystemer. Norge har en omfattende verdiskaping og en sterk internasjonal posisjon innenfor både olje, gass og vannkraft. Norge er verdens tredje største oljeeksportør, og petroleumsnæringen er vår største næring målt i verdiskaping. Norsk vannkraftkompetanse regnes for å være verdensledende. Likeledes er Norge langt fremme når det gjelder gasskraft med CO2 -håndtering, bruk av hydrogen som energibærer og innenfor enkelte nisjer av fornybar energi. Norge har i tillegg sterke miljøer innenfor miljøforskning. Det er således grunnlag for at Norge kan være en ledende nasjon og et attraktivt vertsland for forskning på området energi og miljø.

En samlet satsing på energi vil forene nåværende satsing på forskning i skjæringsfeltet mellom energi og miljø med økt satsing på petroleum. Det vil si en satsing som både retter seg mot å øke verdiskapingen fra eksisterende energikilder, og som bygger opp kunnskap for utvikling og bruk av nye og miljøvennlige energikilder, samt metoder og teknologi som kan bidra til mer effektiv bruk av energi. Viktige områder i en slik satsing vil være petroleumsutvinning, klimaforskning, utvikling av bærekraftige energisystemer, gasskraft med CO2 -håndtering og hydrogen som energikilde. Videre er det behov for kunnskap om energimarkeder, klimapolitikk og andre samfunnsmessige forhold som påvirker utvikling og bruk av energi. Satsingen vil trekke veksler på forskning innenfor teknologiområdene IKT og nanoteknologi, jf. nedenfor.

Mat

Verdens matvareproduksjon må øke betydelig i årene fremover dersom den skal holde tritt med den forventede befolkningsveksten. I tillegg er det behov for en mer rettferdig fordeling av verdens matressurser. En tredjedel av alle mennesker i Afrika sør for Sahara lider av underernæring. Et av FNs tusenårsmål er derfor å halvere andelen av verdens befolkning som sulter innen 2015. Åpnere verdenshandel og nye produksjons- og distribusjonsmetoder kan både bidra til mer produksjon og bedre fordeling av verdens matvareressurser. Samtidig er det en utfordring å sikre at produksjonen er miljøvennlig og etisk forsvarlig, og at matvarene er trygge for forbrukerne. Matvarekvalitet og matvaretrygghet er et prioritert tema i EUs 6. rammeprogram for forskning (Food Quality and Safety) , med fokusering på verdikjedetenkning og sammenhenger mellom mat, helse og velferd.

Landbruk, fiskeri og havbruk er fortsatt viktige næringer i Norge. Internasjonale behov og utviklingstrekk på matvareområdet har derfor stor betydning for norsk matvareproduksjon. Norge er blant annet en av verdens største eksportører av sjømat. Videre utgjør næringsmiddelindustrien landets største industrisektor målt i antall sysselsatte. Legger man til varehandelen og hotell- og restaurantnæringen, finner man at produksjon, distribusjon og salg av mat utgjør en sentral del av norsk næringsliv.

Men ny kunnskap og nye kombinasjoner av kunnskap er nødvendig for å utnytte potensialet i matvareproduksjonen. Forskning har vært en helt sentral faktor bak utviklingen av dagens havbruksnæring, og økt forskningsinnsats vil være nødvendig for å utnytte ressursene også i fremtiden. Innenfor landbruk har Norge også fortrinn som kan utnyttes bedre, bl.a. når det gjelder avlsforskning og bruk av nasjonale registre for dyrehelse.

Det er et stort uutnyttet potensial for synergier mellom marin og landbasert matproduksjon. Dagens tematiske prioritering av marin forskning er i stor grad rettet mot havbruk. En samlet satsing på forskning på mat vil i større grad åpne for å utnytte synergieffekter mellom havbruk, landbruk og næringsmiddelindustri, slik det bl.a. legges opp til i arbeidet med den blå-grønne matalliansen, jf. kap. 10.6. I tillegg til forskning rettet mot matvareproduksjon vil satsingen omfatte forskning for foredling, salg og eksport av matvarer, matvaretrygghet, handelspolitikk og internasjonale rammebetingelser for matproduksjon.

Hav

Forskning som kan bidra til å forstå, utnytte og forvalte havets ressurser bedre, har bred internasjonal interesse. Havområdene dekker rundt 70 prosent av jordens overflate. De utgjør selve kjernen i de globale økosystemene og anses som jordens største uutforskede områder. Havnivået og havstrømningene blir påvirket av, og er samtidig indikatorer på, klimaendringer og andre værfenomener. Det er derfor svært viktig å kunne forstå og forutsi hvordan hav, atmosfære, biosfære og landjorden påvirker hverandre. Dette er blant annet nødvendig for å sikre en god og kunnskapsbasert forvaltning av kyst- og havområdene. I tillegg utgjør havområdene en viktig ressurs for menneskelig aktivitet, både i form av fiske, havbruk, rekreasjon og transport av varer og personer. Videre utforsking av havdypene kan også gi helt ny innsikt i form av oppdagelser av nye arter eller fenomener.

På dette området har Norge betydelige fortrinn både når det gjelder geografisk beliggenhet, tradisjoner og sterke fagmiljøer. Norske kyst- og havområder rommer store naturverdier og utgjør samtidig grunnlaget for betydelig verdiskaping.

Økt kunnskap om de marine økosystemene og hvilke inngrep de tåler er nødvendig for å sikre en bærekraftig forvaltning av marine ressurser. I tillegg til olje og gass og fiskeri og havbruk har Norge en betydelig verdiskaping innenfor den maritime næringen. På dette området har Norge en sterk internasjonal posisjon, og maritime næringer står for nærmere halvparten av norsk tjenesteeksport. Næringen er utpreget kunnskapsbasert og vil kreve økt forskningsinnsats på flere områder, fra grunnleggende materialvitenskap til avanserte tjenester innen IKT.

Satsingen på hav vil både rette seg mot bruk, overvåking, forvaltning og utforsking av havets ressurser og muligheter. Aktuelle områder vil bl.a. være havforskning, klimaforskning og forskning rettet mot maritim sektor. Satsingen vil ha relevans for nordområdene generelt, og spesielt for økt utnyttelse av Svalbard som forskningsplattform. Sammen med en rekke land har Norge dessuten tatt til orde for en felles europeisk satsing på «Oceans» i EUs 7. rammeprogram.

Helse

God helse og fravær av sykdom rangeres aller høyest i undersøkelser om individuelle og samfunnsmessige goder. I løpet av de siste 100 årene er dødeligheten redusert og levealderen økt kraftig i nesten alle deler av verden. Økt levealder er et tegn på en generell bedring i helsetilstanden. Fremskritt i medisinsk og helsefaglig forskning har i stor grad bidratt til denne utviklingen. Samtidig fører økt levealder og synkende fødselstall til en generell aldring av befolkningen, og dette medfører store, nye helseutfordringer. Forskning er viktig både for å fremskaffe nye og bedre behandlingsformer og for å utnytte ressursene i helsesektoren mer effektivt.

De fleste vestlige land opplever også en sterk økning i psykiske lidelser og såkalte livsstilssykdommer, både blant barn og voksne. Utfordringene knyttet til livsstil og helse gjør det særlig nødvendig å styrke innsatsen mot forebyggende arbeid. På områdene tobakk, alkohol, rusmiddelmisbruk og fysisk inaktivitet er forskning viktig fordi mulighetene til å oppnå helsegevinster er spesielt store. Den globale helsesikkerheten vil også i fremtiden bli truet av utbrudd av kjente og hittil ukjente smittsomme sykdommer. Med økt menneskelig mobilitet vil slike epidemier spres raskere over landegrensene. Medisinske fremskritt og økt kunnskap om helsemessige spørsmål er nødvendig både for å forebygge, redusere og kurere sykdommer og bedre helsetilstanden over hele verden.

Norge har både nasjonale fortrinn og sterke fagmiljøer innenfor medisinsk og helsefaglig forskning. Gode helseregistre og store befolkningsbaserte helseundersøkelser har gjort at Norge er ledende innenfor forskning på folkehelse og årsaks- og risikoanalyser. Norge har også miljøer som holder et høyt nivå i medisinsk teknologi, nevrobiologi, kreftforskning og forebyggende helse. Med et godt utbygd offentlig helsevesen er Norge også et attraktivt land for utøvelse av klinisk forskning. Norge har i tillegg et ansvar for å bidra til mer forskning rettet mot sykdommer som rammer utviklingslandene. Den såkalte 10/90-problematikken innebærer at bare 10 prosent av verdens ressurser til medisinsk forskning er rettet mot de 90 prosent av den globale sykdomsbyrden som primært rammer utviklingslandene.

En nasjonal satsing på helseforskning skal for det første sikre en bedre utnyttelse av nasjonale fortrinn innenfor medisinsk og helsefaglig forskning. Blant annet skal infrastrukturen og tilgjengeligheten rundt helseregistre og biobanker styrkes. Dernest skal satsingen bidra til å rette opp sentrale mangler og svakheter som er påpekt i den internasjonale evalueringen av norsk medisinsk forskning, ikke minst når det gjelder vilkår for å drive klinisk forskning. Klinisk forskningskompetanse er viktig for å sikre en kunnskapsbasert pasientbehandling av høy kvalitet. En god og effektiv helsetjeneste forutsetter også forskning innen helseøkonomi og organisering. Videre skal Norges engasjement innenfor global medisinsk og helsefaglig forskning styrkes betydelig. Satsingen skal også bidra til å bygge opp nødvendig kunnskap om minoritetshelse.

2.6.3 Teknologiområder

Utvikling og bruk av informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT), bioteknologi og nanoteknologi har åpnet nye muligheter og satt sitt preg på den vitenskapelige utviklingen de siste tiårene. Disse tre teknologiene er såkalte generiske teknologier, det vil si at de antas å ha brede anvendelsesområder og stor langsiktig betydning, både innenfor vitenskapen og for den generelle samfunnsutviklingen. Begreper som «fremtidsteknologier» og «nye vitenskaper» brukes gjerne også, men da som fellesbetegnelse for en rekke fremvoksende teknologiområder. IKT, bioteknologi og nanoteknologi betraktes som kjerneområdene innenfor kategorien nye teknologier 14 . I tillegg til brede anvendelsesområder preges også disse teknologiene av stor grad av tverrfaglighet. For eksempel er alle de tre prioriterte teknologiområdene relevante for utvikling av miljøteknologi og for forskning på løsninger med viktige positive miljøvirkninger.

I 1994 identifiserte EU-kommisjonen IKT og bioteknologi som de to viktigste teknologiene i årene fremover. Etter kartleggingen av genene i arvestoffet til mennesket har en rekke land også etablert tunge satsinger i bioteknologisk forskning. Fra slutten av 1990-årene har dessuten nanovitenskap og nanoteknologi vokst frem som et viktig satsingsområde i de fleste vestlige land, spesielt i USA og Japan. USAs «Nanotech Initiative» fra 1999 omfattet for eksempel alene en satsing på 500 mill. USD.

Norge vil aldri kunne drive forskning med samme tyngde og omfang som USA eller Japan på disse områdene. Likevel er det nødvendig at norsk forskning utvikler og opprettholder egen kompetanse, både for å delta i den vitenskapelige utviklingen, drive strategisk teknologiovervåkning og sikre muligheten for å utnytte teknologiene i andre fagfelt eller anvendelser. Innenfor enkelte nisjer har Norge også muligheten til å utvikle internasjonalt konkurransedyktige miljøer innenfor de nye teknologiene. Gjeldende prioriteringer omfatter allerede konkrete nasjonale satsinger på bioteknologi og nanoteknologi, og IKT har over flere år vært et prioritert område i norsk forskningspolitikk.

Regjeringen vil videreføre og styrke satsingen på alle tre områder. For det første er det viktig å understreke disse områdenes generiske karakter og rolle som vitenskapelig felleseie. Teknologiområdene skal ikke konkurrere med, men bygge opp om de øvrige prioriteringene. For det andre går utviklingen mot større grad av komplementaritet og samspill mellom slike nye teknologiområder. For å utnytte synergiene er det nødvendig at områdene ses i nær sammenheng.

Informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT)

I motsetning til «nyere» generiske teknologier har informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) allerede fått merkbar betydning for samfunnsutviklingen generelt og for den enkeltes hverdag. Det norske samfunnet er blant verdens fremste når det gjelder bruk og utbredelse av IKT-løsninger. IKT er også det området norske bedrifter samlet bruker mest forskningsressurser på.

Selv om teknologiutviklingen er global, er det nasjonale kunnskapsnivået av stor betydning for det norske samfunnets evne til å utnytte det potensialet som ligger i IKT. En internasjonal evaluering av norsk informatikkforskning konkluderer med at fagområdet holder et gjennomgående høyt internasjonalt nivå, men at ressursinnsatsen er for lav til å utnytte potensialet fullt ut. Et høyt nasjonalt kunnskapsnivå krever en omfattende satsing på forskning, der det fokuseres på IKT som et eget fagfelt, men også tas hensyn til den store betydningen IKT har som et verktøy for andre fag- og teknologiområder. Bruk og utvikling av IKT vil derfor inngå i alle de fire tematiske områdene og stå sentralt i den generelle satsingen på forskningsbasert innovasjon og nyskaping.

En særskilt satsing på IKT som teknologiområde er nødvendig for å sikre den kunnskapsutviklingen som legger grunnlaget for utvikling og bruk av IKT innenfor vitenskapen og i samfunnslivet for øvrig. Initiativer til nasjonale satsinger på e-vitenskap og bruk av trådløse teknologier er eksempler på satsinger som kan konkretisere en slik styrking av IKT som teknologiområde. Videre er forskning på bruk og effekter av IKT nødvendig, både for å realisere det økonomiske potensialet og for å avdekke sosiale virkninger.

Bioteknologi

Bioteknologisk og biovitenskapelig forskning er av mange utpekt som det 21. århundrets mest sentrale områder i vitenskapen. Kombinasjonen av grunnleggende biologisk forskning, ny teknologi og nye metoder vil utvide vår kunnskap om bl.a. livets opprinnelse og utvikling, men vil samtidig reise nye etiske spørsmål. Nasjonal kunnskapsutvikling på dette området vil være nødvendig både for å delta i og ta stilling til den vitenskapelige utviklingen på det biovitenskapelige området.

Bioteknologisk forskning får også stadig større betydning for områder som matproduksjon, helse, miljø og næringsutvikling. Bioteknologi utgjør allerede en betydelig næring i en rekke land, og antas å bli en stadig viktigere vekstsektor internasjonalt. I Norge er bioteknologisk forskning og næringsutvikling en relativt ung sektor. Men området utvikler seg raskt og har et stort fremtidig potensial. Norge har i størrelsesorden 70–80 bioteknologibedrifter innenfor biomedisin, havbruk, marin sektor, landbruk, næringsmidler og miljøovervåkning. Felles for de fleste bedriftene er at de er små, men har et sterkt behov for forskningsbasert kunnskap. Men bioteknologi kan også bidra til verdiskaping og problemløsning langt utover selve bioteknologinæringen.

Den nasjonale satsingen på funksjonell genomforskning (FUGE) fra 2001 har bidratt til å bygge opp viktige teknologiplattformer og et godt grunnlag for bioteknologisk forskning. Norge har også sterke grunnforskningsmiljøer som bl.a. Sars-senteret i Bergen, som har oppnådd partnerskap med European Molecular Biology Laboratories (EMBL). Videre er det opprettet tre sentre for fremragende forskning på biovitenskapelige fagområder.

En fremtidig satsing på bioteknologisk forskning skal sikre at Norge utnytter naturgitte forutsetninger, bl.a. når det gjelder marine ressurser, og styrker gode og lovende miljøer innenfor biologi og biomedisin. Den nasjonale planen for funksjonell genomforskning skal videreføres, og videre satsing skal blant annet ses i sammenheng med planene for et såkalt FUGE II for perioden 2007–11. Videre vil det være behov for å styrke forskning om etiske problemstillinger knyttet til bioteknologi.

Nye materialer

Materialteknologi forbindes gjerne med såkalte strukturelle materialer som stål, aluminium, plast, kompositter og betong. Disse har og vil fortsatt ha en sentral plass innenfor et bredt spekter av anvendelsesområder. Internasjonalt står man imidlertid overfor et skifte i retning av mer bruk av funksjonelle materialer , dvs. materialer der bruken er knyttet til spesielle kjemiske og fysikalske egenskaper. Slike materialer har i løpet av de siste tiårene vært utslagsgivende for teknologiske gjennombrudd på områder som datateknologi, telekommunikasjon, utnyttelse av fornybar energi, intelligente sensorer og medisinsk utstyr. Enda større forventninger er knyttet til nanomaterialer, dvs. materialer som kan konstrueres på atom- og molekylnivå. Disse vil kunne gi nye materialkombinasjoner med helt nye funksjoner og anvendelsesområder.

Dersom Norge skal delta i den internasjonale kunnskapsutviklingen, er det nødvendig med en nasjonal satsing på nye materialer og nanoteknologi. Den igangsatte satsingen som følger av det forskerinitierte FUNMAT-initiativet skal videreføres, bl.a. gjennom Forskningsrådets NANOMAT-program.

Boks 2.3 Hva skal vi med material- og nanoteknologi?

Material- og nanoteknologi har alene eller sammen med andre teknologier en rekke anvendelsesområder. Noen eksempler:

Skipsfart

Bedre forståelse av vekselvirkningen mellom levende vev eller levende organismer og syntetiske materialer åpner for mange spennende anvendelser. Nanodesignede overflater kan fremme eller hemme vedheft av for eksempel alger eller bakterier. Dette vil kunne få stor relevans innenfor så forskjellige områder som næringsmiddelindustri og skipsfart. Et båtskrog dekket med et slikt materiale vil gli gjennom vannet med mye mindre motstand enn dagens båter gjør.

Plastemballasje

Forskere verden over kappes om å utvikle nye biokompositter. Ørsmå cellulosefibre fra norske råstoffer kan gi helt nye egenskaper til for eksempel plastemballasje. Cellulosen er naturens egen polymer som hjelper til med å holde trærne oppreist. Nanocellulose med diameter på 10–20 nanometer vil kunne gjøre plast stivere eller mer oksygentett og samtidig være et miljøvennlig alternativ. Andre anvendelser av nanocellulose kan være innenfor sårleging, tabletter for kontrollert medisinering over tid samt som et naturlig, ikke-animalsk fortykningsmiddel.

Kirurgi

Nanoteknologi muliggjør modifisering av materialoverflater slik at de enten tiltrekker eller avviser bestemte molekyler eller celler. På den måten kan syntetiske materialer og levende vev settes sammen på nye og mer hensiktsmessige måter. Dette kan åpne for helt ny transplantasjonsteknologi, bedre implantater, bedre kirurgiske instrumenter og nye medisiner.

Sporing av narkotika og sprengstoff

Sensorer med funksjonaliserte overflater på nanoskalanivå forventes å få stor betydning for å kunne måle fysiske, kjemiske og biokjemiske signaler på en presis, hurtig og billig måte. Ved å kombinere nanosensorer med integrerte kretser vil helt nye sensorsystemer kunne utvikles med anvendelser innenfor alt fra miljøovervåkning, sporing av narkotika og sprengstoff til medisinske anvendelser som overvåkning av biokjemiske prosesser og diagnostikk.

2.7 Oppfølging

Realiseringen av prioriteringene og oppfølgingen av ressursmålet er Regjeringens hovedstrategi for å heve Norge til en ledende forskningsnasjon. Målene skal følges opp med konkrete virkemidler og realiseres gjennom en dialog med forskningsmiljøer, samfunns- og næringsliv.

Innen 2010 skal offentlige forskningsmidler utgjøre 1 prosent av BNP, mens de resterende 2 prosent skal komme fra næringslivet og andre kilder. Basert på tall for forskningsbevilgningene i 2005 og anslag for utviklingen i fastlands-BNP frem til 2010 vil behovet for vekst i offentlige bevilgninger være minst 5,8 mrd. kroner målt i faste priser.

For å sikre fremtidig vekst vil Regjeringen øke kapitalen i Fondet for forskning og nyskaping til 50 mrd. kroner fra januar 2006.

Regjeringen har foreslått forskningspolitiske prioriteringer som vil bli lagt til grunn ved fordeling av offentlige forskningsmidler frem til 2010. Dette er overordnede prioriteringer som ikke identifiserer konkrete aktører eller prosjekter. Det er viktig å finne en balanse, slik at de ulike formene for prioriteringer foretas på et hensiktsmessig nivå og med en riktig arbeidsdeling. Det er forskningsmiljøene selv som har de beste forutsetningene for å prioritere mellom konkrete prosjekter basert på forventet kvalitet, og vurdere hvor det vitenskapelige potensialet er størst i nærheten av forskningsfronten. Samtidig bør overordnede prioriteringer og samlede vurderinger av nasjonale behov og fortrinn gjøres på politisk nivå. Det gjelder bl.a. prioriteringer mellom disipliner og valg av tematiske områder.

Regjeringen legger opp til at den nærmere innretningen av prioriteringene skal utformes i dialog med relevante miljøer i norsk forskning, nærings- og samfunnsliv. Norges forskningsråd vil være en sentral rådgiver på dette området, men i tråd med reorganiseringen av Forskningsrådet skal også andre aktører gi råd i forskningspolitikken, og dermed bidra i utformingen av forskningspolitiske prioriteringer.

Den økte avkastningen av Forskningsfondet vil bidra til å realisere de overordnede prioriteringene. Fondsfinansieringen sikrer stabil finansiering, og gir mulighet til å planlegge langsiktig og realisere forskningspolitiske prioriteringer på tvers av departements- og sektorgrenser.

De resterende 2 prosent av BNP skal finansieres av næringslivet og andre kilder. Det innebærer et samlet vekstbehov på anslagsvis 23 mrd. kroner frem til 2010. Dette er en ambisiøs målsetting, og derfor skal det offentlige også stimulere og legge til rette for økt forskningsfinansiering både fra næringslivet, utlandet og andre private kilder:

  • De overordnede forskningspolitiske prioriteringene er i bred forstand rettet inn mot å styrke næringslivets egen forskning.

  • Skattefunn-ordningen skal videreføres. Ordningen innebærer et betydelig offentlig bidrag til forskning i næringslivet i tillegg til ordinære bevilgninger.

  • Regjeringen foreslår i tillegg å styrke næringsrettet forskning og andre tiltak som kan bidra til økt forskningsinnsats og økt bruk av forskning i norsk næringsliv. Se nærmere omtale i kap. 6.

  • Gjennom systematisk satsing på internasjonalisering av norsk forskning vil det offentlige bidra til å øke andelen utenlandsk finansiering av norsk forskning. Se nærmere omtale i kap. 4.

  • En ny ordning med offentlig medfinansiering skal bidra til økt privat finansiering av grunnforskning. Det offentlige skal bidra med 25 prosent av store private gaver til forskning. Se nærmere omtale i kap. 9.5.

I tillegg til en nærmere dialog med forskningsmiljøer, samfunns- og næringsliv skal Norge dra nytte av og bidra til EUs strategier for å nå 3 prosent-målet. Det europeiske forskningssamarbeidet omfatter bl.a. en såkalt «Open Method of Coordination», som legger til rette for systematisk samarbeid og erfaringsutveksling om nasjonale mål og strategier i forskningspolitikken.

Norske myndigheter er avhengige av et kvalitativt godt og omfattende kunnskapsgrunnlag for å kunne utforme en god forskningspolitikk og etablere de virkemidler som er nødvendige for å nå de overordnede forskningspolitiske målene. Regjeringen går derfor inn for en generell styrking av kunnskapsgrunnlaget for forskningspolitikken.

Det pågår et omfattende statistikk- og analysearbeid nasjonalt, og ikke minst gjennom internasjonale forskningsorganisasjoner som EU, OECD og Nordisk Ministerråd. Dette gir tilgang på sammenlignbare data, og muligheten til å lære av andre. Norge vil satse aktivt på å utnytte de mulighetene et internasjonalt samarbeid gir for å utvikle en god nasjonal politikk.

Fotnoter

1.

Unesco Institute For Statistics (UIS) – 2004.

2.

St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille.

3.

OECD – Science, Technology and Industry Outlook 2004.

4.

Barro, R.J. og X. Sala-i-Martin (2004): Economic Growth. Cambridge, Massachusetts, MIT Press.

5.

OECD (2003): The Sources of Economic Growth in the OECD Countries. Paris.

6.

St.meld. nr. 35 (2001–2002) Om rekruttering til undervisnings- og forskerstillinger i universitets- og høyskolesektoren.

7.

St.meld.nr. 8 (2004–2005) Utfordringer og valgmuligheter for norsk økonomi

8.

Nowotny, Scott og Gibbons: Re-Thinking Science: Mode 2 in Societal Context, 2002.

9.

OECD: Governance of Public Research – toward better practices, 2003.

10.

St.meld. nr. 39 (1998–99) Forskning ved et tidsskille.

11.

Tallene er hentet fra Forskningsrådets delutredning om oppfølging av forrige forskningsmelding.

12.

«Langsiktig, grunnleggende forskning» er et mer presist og dekkende begrep, men av praktiske hensyn vil denne meldingen i hovedsak bruke det enklere og mer utbredte begrepet «grunnforskning».

13.

World Energy Outlook 2004 (IEA).

14.

Fra EU-rapporten Converging Technologies – Shaping the Future of European Societies – 2004.

Til dokumentets forside