ESAs retningslinjer - referanserenten

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver:

Kommunikasjon fra Kommisjonen vedrørende revisjon av beregningsmåten for referanserenten...

Communication from the Commission on the revision of reference rates setting...

Sakstrinn

  1. Faktanotat
  2. Foreløpig posisjonsnotat
  3. Posisjonsnotat
  4. Gjennomføringsnotat

Opprettet 13.11.2006

Spesialutvalg: Offentlig støtte

Dato sist behandlet i spesialutvalg:

Hovedansvarlig(e) departement(er): Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet

Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen:

Kapittel i EØS-avtalen:

Status

Kommisjonen har publisert endelig vedtatt Kommunikasjon om revisjon av beregningsmåten for referanserenten, ref. OJ 19.1.2008 C 14 side 8. Endringene trer i kraft i EU 1. juli 2008. 

ESA har vedtatt tilsvarende bestemmelser om referanserenten i EØS (identisk med Kommisjonens meddelelse). ESAs retningslinjer har et kapittel som omhandler referanserenten og beregning av denne. Dette kapittelet er nå endret, og endringene trådde i kraft i EØS 1. januar 2009.

FAD deltok på møte i Kommisjonen 19. juni 2007 der andreutkastet ble diskutert. Norske kommentarer ble sendt i etterkant av møtet 29. juni 2007, se vedlegg. Et første utkast ble publisert 31. oktober 2006. Det ble sendt norske kommentarer 4. november 2006, se vedlegg.

Kommisjonen vedtok 12. desember 2007 Kommunikasjon vedrørende revisjon av beregningsmåten for referanserenten, se vedlegg. Denne beregningsmåten trer i kraft i EU 1. juli 2008. ESA vedtok 17. desember 2008 å endre sine retningslinjer i tråd med denne Kommunikasjonen og disse endringene trer i kraft i EØS 1. januar 2009.  

Innholdet i ESAs retningslinjer om beregning av referanserenten

ESAs retningslinjer er stort sett identiske med Kommisjonens meddelelese om beregning av referanserenten som Kommisjonen vedtok i desember 2007. Forskjellen fra Kommisjonens meddelelse er at deler av Kommisjonens innledning, bakgrunn for revisjonen og informasjon om en studie de har fått utført er fjernet i ESAs versjon av dette regelverket. Omtalen av Kommunikasjonen nedenfor er derfor dekkende for hva som vil gjelde for Norges del.

Sammendrag av innhold i Kommunikasjonen

Referanserenten gir en indikasjon på den aktuelle markedsrenten som støttegiver må sammenligne med for å vurdere om det gis offentlig støtte. Offentlige overføringer på markedsvilkår faller utenfor forbudet i EØS-avtalen artikkel 61 (1). Referanserenten er dermed et virkemiddel for (Kommisjonen og) EFTAs Overvåkingsorgan for å beregne konkret støttebeløp, typisk når det offentlige gir lån til støttemottaker eller når støtte gis i flere avdrag. Referanserenten skal reflektere gjennomsnittlige rentekostnader for middels- eller langtidslån med normal sikkerhet i EØS-området. Referanserenten skal tilsvare markedsrenten. Dersom støttegiver benytter referanserenten som rente på lån indikerer det at lånet er gitt på markedsmessige vilkår, og dermed ikke innebærer en fordel for støttemottaker. Lånet vil da ikke være i strid med forbudet mot offentlig støtte.

Kommisjonen har identifisert problemer med dagens beregningsmåte for referanserenten. Dagens system baserer seg bl.a. på finansielle parametere som ikke er tilgjengelige i alle medlemsland. Den aktuelle beregningsmetoden er spesielt vanskelig å anvende i de 10 nye medlemslandene. Kommisjonen har vedtatt en metode som skal være lett å anvende. Kommisjonen ønsker en beregningsmetode som i større grad tar hensyn til høye og plutselige variasjoner på finansmarkedet og som tar bedre hensyn til debitors kredittverdighet og sikkerheter.

Referanserenten skal basere seg på IBOR[1] (1 år) istedenfor "interbank swap rate". Til dette grunnlaget legges det som utgangspunkt på:

 

Loan margins in basis points

 

Rating category

 High    Normal  Low
 

Strong (AAA-A)

 60 75100 
 

Good (BBB)

 75 100 220
 

Satisfactory (BB) 

 100 220 400
 

Weak (B)

 220 400 650
 

Bad/Financial difficulties (CCC and below)

 400 650 1000x

x) Dersom det er snakk om krise- eller omstruktureringsstøtte se retningslinjene for nærmere regler.

Marginene kan variere i enkeltsaker, se retningslinjene for mer informasjon.

Referanserenten skal oppdateres årlig, som i dag. For øvrig vil det foretas justeringer når gjennomsnittsrenten for de tre siste månedene avviker mer enn 15 % i forhold til gjeldende referanserente. 

Se ESAs hjemmesider der basisrenten for 2009 publiseres.

(Kommisjonen har fått utført en undersøkelse av forskjellige systemer for referanserenten. Denne gjengis i utkastet til Kommunikasjonen. Kommisjonen foreslår en metode som likner "standard" metoden som omtales i undersøkelsen. Kommisjonen har også fått utført en undersøkelse av hva referanserenten ville utgjøre basert på 3-måneders IBOR og ett-års IBOR, se vedlegg.)


[1] IBOR er en forkortelse for Inter-bank offer rate on the money market. Renten på kortsiktige plasseringer eller innskudd i norske kroner mellom banker.

Merknader

ESAs retningslinjer har et kapittel om referanserenten og beregning av denne (Se del VII: other rules, kapittelet om Referance and discount rates and interest rates to be applied for the recovery of unlawful aid). Kapittelet bygger på tidligere kommunikasjoner og meldinger om referanserente fra Kommisjonen.

Kommunikasjonen fra Kommisjonen vil ikke tas inn i EØS-avtalen, men ESA har endret retningslinjene for offentlig støtte og disse vil tre i kraft i EØS 1.1.2009.

Sakkyndige instansers merknader

Andreutkast til kommunikasjon ble behandlet i møte med spesialutvalget og referansegruppen 15. juni 2007. Utvalgene ble før møtet invitert til å komme med kommentarer. Det var få kommentarer til utkastet på møtet.

Norske kommentarer til andreutkastet ble utarbeidet i samsvar med Finansdepartementet, ingen andre i spesialutvalget eller referansegruppen ga kommentarer til utkastet. Førsteutkast til kommunikasjon (november 2006) har ikke vært behandlet i spesialutvalget eller referansegruppen. Norske kommentarer til førsteutkastet ble også utarbeidet i samsvar med Finansdepartementet.

Vurdering

Det vurderes i utgangspunktet som positivt at det innføres en beregningsmetode som i større grad tar hensyn til låntakers kredittverdighet og sikkerheter. Andreutkastet fra Kommisjonen er et mer fornuftig forslag økonomisk sett.

Det nye forslaget på beregningsmetode fra Kommisjonen er mer detaljert enn førsteutkastet. Kommisjonen foreslår at det skal brukes årlige renter som bakgrunn for referanserenten, mens de i sitt forrige forslag anbefalte en tremåneders markedsrente. I likhet med det forrige forslaget vil heller ikke dette ta hensyn til rentekurvens form, noe Kommisjonen har anført som et mål. Dette påpekte vi også sist gang (se under). For å sikre tilstrekkelig hensyn til rentekurvens form burde det ideelt sett benyttes 3-mnd, 1-års, 5-års Ibor avhengig av hvor lange lån som gis. Dette er imidlertid en mer komplisert prosedyre.

Kredittpremien som hovedregel legges til grunnrenten (1 prosentpoeng - 100 rentepunkter) er lavere enn i første utkast. Kommisjonen foreslår også at det i større grad kan legges til ulike kredittpremier avhengig av hvor god sikkerhet som stilles og hvordan lånetaker vurderes. Et system der låntagere med ulik kredittverdighet får ulik rente er i prinsippet et fornuftig forslag. Forutsetningen er at det er mulig å få frem tilstrekkelig objektive vurderinger av de ulike låntagernes risiko. Kommisjonen har ikke forslag til hvordan denne metoden skal anvendes i praksis, dvs. hvem som skal gjøre dette. Det kan bli nødvendig å engasjere banker eller andre, og dermed oppstår et spørsmål om fordeling av kostnader.   Metoden for å sette riktig rente innebærer både å bestemme en ”rating” basert på sannsynlighet for mislighold, og et tap gitt mislighold (”loss given default” = LGD). De ratinger som ratingbyråene lager, er basert på produktet av misligholdssannsynlighet og tap gitt mislighold, og for kategorien i gjennomsnitt innebærer dette en implisitt antagelse om et for ratingkategorien normalnivå på LGD. Dette er vesentlig om man skal sammenligne Kommisjonens forslag til kredittpremier med kredittpremiene i markedet. Vi har antatt at observerbare kredittpremier i alle ratingkategorier er for låntagere med normal LGD (31 – 59%). De foreslåtte tilleggene kan synes noe høye hvis vi sammenligner med dagens kredittpremier i for de ratingkategoriene som er brukt. Dette avhenger av hvilken løpetid man sammenligner med, ettersom kredittpremier normalt øker med økende løpetid på lånet. I Kommisjonens kommunikasjon omtaler de et forslag til metode som er utarbeidet av en ekstern konsulent (standardmetoden). Denne metoden innebærer nettopp å legge til ulike kredittpremier på ulike kategorier av låntagere for å komme frem til en referanserente. Kommisjonen har blant annet følgende innvendinger mot denne metoden:

  • Den løser ikke problemet med manglende finansielle data i de nye medlemsstatene.
  • Sikkerhetsnivået (LDG) er vanskelig å måle.
  • Det kan oppstå tvister om beregningsmetoden.Disse innvendingene kan også brukes mot Kommisjonens forslag til metode. Det er likevel fornuftig at referanserenten tar hensyn til låntagers kredittverdighet, og denne endringen i Kommisjonens forslag bør støttes. En forutsetning er imidlertid at det finnes gode og helst objektive metoder for å fastslå hver låntagers kredittverdighet.

Andre opplysninger

Dagens beregningsmåte for referanserenten baserer seg på femårs "interbank swap rate" i den relevante valuta pluss et tillegg på 75 rentepunkter. Dersom "interbank swap rate" ikke er tilgjengelig benyttes effektiv rente på femårige statsobligasjoner som grunnlag pluss 25 rentepunkter. Referanserenten publiseres av ESA i begynnelsen av hvert år og er lik gjennomsnittet på femårs "interbank swap rate" (pluss et tillegg på 75 rentepunkter) for september, oktober og november foregående år. Referanserenten justeres i løpet av året dersom den avviker mer enn 15 % i forhold til gjennomsnittet på femårs "interbank swap rate" (pluss et tillegg på 75 rentepunkter) for de tre foregående månedene. Referanserenten kan økes med 400 rentepunkter eller mer i situasjoner med spesiell risiko. ESA kan også bestemme at det skal benyttes kortere (et års) eller lengre (10 års) rentesats enn den femårige "interbank swap rate".

Fra 15. juli 2004, og i 2005, benyttet ESA gjennomsnittlig femårige statsobligasjonsrente for september, oktober og november som referanseindikator til referanserenten pluss 75 basispunkter, fordi "interbank swap" rente ikke var tilgjengelig fra Norges Bank. Før 15. juli 2004 ble gjennomsnittlig femårige statsobligasjonsrente for september, oktober og november benyttet som referanseindikator pluss 25 rentepunkter. Fra og med 2006 har ESA benyttet femårs "interbank swap" rente som referanseindikator pluss et tillegg på 75 rentepunkter. Denne renteinformasjonen har de i år kjøpt av andre kilder siden Norges Bank ikke publiserer "interbank swap" rente for Norge.

1. Andre utkast til Kommunikasjon

Marginene som da ble foreslått var:

  • 100 rentepunkter hvis lånet har høy sikkerhet og tilfredstillende rating, eller hvis lånet har normal sikkerhet og god rating. Hva som ligger i disse vilkårene beskrives i fotnote 8 og 9 i teksten. Som høy sikkerhet vil si Loss Given Default (LGD) under eller på 30 %. Normal sikkerhet vil si LGD mellom 31 % og 59 %. Tilfredstillende rating vil si at lånetaker vurderes som BB. God rating vil si BBB. 220 rentepunkter hvis det stilles normal sikkerhet og lånetaker har tilfredstillende rating (dvs. LGD mellom 31 % og 59 % og rating tilsvarende BB).
  • 220 basispunkter legges også til når en svak rating (tilsvarende B) kompenseres med høy sikkerhet (LGD på eller under 30 %), eller lav sikkerhet (LGD på eller høyere enn 60 %) kompenseres med god rating (tilsvarende BBB). 400 rentepunkter hvis det stilles lav sikkerhet for lånet (LGD på eller høyere enn 60 %), eller det gis svak rating (tilsvarende B).
  • 400 rentepunkter legges også til hvis en dårlig rating (tilsvarende CCC eller lavere) kompenseres med høy sikkerhet (LGD på eller under 30 %).
  • 750 rentepunkter hvis det gis dårlig rating (tilsvarende CCC eller lavere) og normal sikkerhet (LGD mellom 31 % og 59 %), eller svak rating (tilsvarende B) og lav sikkerhet (LGD på eller høyere enn 60 %).
  • Minimum 1000 rentepunkter hvis lånetaker har en dårlig rating (tilsvarende CCC eller lavere) og lav sikkerhet (LGD på eller over 60 %). Dette inkluderer foretak i finansielle vanskeligheter som kan få krise- og omstruktureringsstøtte etter ESAs retningslinjer.

2. Første utkast til Kommunikasjon 

I første utkastet av 31. oktober 2006 foreslo Kommisjonen at referanserenten skal basere seg på IBOR (3-mnd.) istedenfor "interbank swap rate". De foreslo at skulle legges på 220 rentepunkter til dette grunnlaget, eller 400 rentepunkter hvis det ikke stilles normal sikkerhet for lånet. Dersom det foreligger finansielle vanskeligheter for virksomheten eller retningslinjene for omstruktureringer kommer til anvendelse skal 1000 rentepunkter legges til grunnlaget. Det ble foreslått at referanserenten oppdateres hver sjette måned i motsetning til gjeldende årlige oppdateringer. For øvrig vil det foretas justeringer når gjennomsnittsrenten for de tre siste månedene avviker mer enn 10 % i forhold til gjeldende referanserente.

Til dette forslaget vurderte vi:

Kommisjonen sier at den ønsker å lage en metode som tar hensyn til rentekurvens form, og foreslår å bruke tremånedersrenten. Ingen metode som bare tillater bruk av ett punkt på rentekurven vil ivareta dette hensynet, med mindre alle de lån som skal vurderes har akkurat denne rentebindingen. Ved stigende rentekurve vil Kommisjonens forslag innebære at referanserenten bli kunstig lav for lån med lengre rentebinding enn tre måneder.

Kommisjonen har valgt å legge til en kredittpremie på 2,2 prosentpoeng (220 rentepunkter), mens det i dagens metode brukes en premie på 0,75 prosentpoeng. Kommisjonen mener at dette er en premie som representerer normal kredittverdighet og sikkerhet, men etter vår vurdering synes den foreslåtte kredittpremien høy. For et lån med løpetid fem år, indikerer en slik kredittpremie en kredittverdighet tilsvarende en låntager med en rating på B eller B+. Når påslaget er høyt, vil det kun være de minst kredittverdige låntagerne som kan motta et lån med markedsbasert rente fra staten uten at det vurderes som støtte. Dette virker urimelig.

I søken etter enkelhet synes Kommisjonen her å ha gått alt for langt, slik at beregningsmetoden i for mange tilfeller vil gi et helt feil grunnlag for å beregne statstøtteelement. Kommisjonens forslag i sin nåværende form bør vi derfor gå klart imot og heller peke på de to metodene som ble utredet, men som Kommisjonen har forkastet.

3. Innovasjon Norge (IN) foretar kredittvurderinger av støttemottakere. Teksten nedenfor gir en kort forklaring av INs kreditthåndtering og forholdet til referanserenten, og kan bidra til å forklare hvordan støttegiver i praksis beregner risiko mv. IN har en mer omfattende Bedriftsfinansieringshåndbok som beskriver dette i detalj.

Kredittvurderingen som gjøres i forbindelse med søknader om lån, tilskudd og/eller garanti gjøres med utgangspunkt i at Innovasjon Norge skal bidra til økt verdiskaping i Norge gjennom å bidra til å realisere samfunns- og bedriftsøkonomisk lønnsomme prosjekter.  Prosjekter som ikke vurderes å være samfunnsøkonomisk lønnsomme, blir ikke vurdert for finansiering.  Tilskudd kan - innenfor bevilgningsmessige rammer og innenfor rammen av EØS-avtalen - brukes for å korrigere den bedriftsøkonomiske lønnsomheten, slik at prosjekter som er marginale i forhold til risikoen, kan bli realisert. I praksis er det kun i distriktsområder og for FoU-prosjekter at det er tilgjengelig slike muligheter for bruk av tilskudd.

Lånefinansiering i form av lavrisikolån (lån som langt på vei er tilsvarende ordinære banklån) gis til kunder som vurderes å være kredittverdige og med krav om at sikkerheten skal være betryggende.  Vilkårene på slike lån på konkurransedyktige betingelser og med rentebetingelser som ivaretar at slike lån gis uten noen form for subsidiering.  Lånefinansiering i form av risikolån innebærer at kundene kan oppnå lån basert på forventning om lønnsom drift, men uten at lånet gis betryggende sikkerhet.  Slike lån gis med noe høyere rente enn lavrisikolånene (+ 2 - 3 %-poeng), men det ligger et subsidieelement i slike lån ettersom det foretas tapsfondsavsetninger fra tilskuddsrammene for å dekke påregnelige tap på slike lån (som følge av svak sikkerhet). Det kalkuleres derfor et subsidieelementet i hht til en modell som er drøftet med ESA.  Det sjekkes at tilsagn om risikolån som gis innenfor rammene av støtte som er tillatt i hht EØS-avtalen.  Her er et utklipp, som beskriver elementene i modellen:

IN foretar risikoklassifisering av sine kunder og deres engasjement ved søknadsbehandlingen og ved engasjementsoppfølgingen. INs system for risikoklassifisering er veiledende for kundeansvarliges vurdering av prosjektets lønnsomhet og av kredittverdigheten hos nye søkere. Risikoklassifisering er også en sentral del av den løpende oppfølging av kredittrisikoen i kundeporteføljen og danne basis for risikostyring av porteføljen. INs system for risikoklassifisering i søknadsbehandlingen innebærer at kundeansvarlig skal vurdere risikoen i engasjementet ut fra følgende hovedparametre:

Driftsrisiko      (fra A-D - hvor A er best)
- prosjektet
- eksterne forhold
- interne forhold
- økonomi

Sikkerhetsrisiko    (fra 1-7 - hvor 1 er best)
- sikkerhet

INs totale tapseksponering beregnes ved å fastsette driftsmessig risiko og sikkerhetsmessig risiko, og deretter multiplisere disse med hverandre.

Driftsrisiko knyttes til den enkelte kunde og angis i intervallet fra lav (A) til ekstra høy (D).

Risikovurdering Intervall       Kode    Faktor 
Lav     0   -   15%     A       15%    
Middels 16   -   30%    B       30%    
Høy     31   -   50%    C       50%    
Ekstra høy      51   - 100%     D       75%    

Driftsrisiko gir uttrykk for vår vurdering av kundens historiske resultater og fremtidige gjeldsbetjeningsevne basert på vår kunnskap i dag. Ved vurdering av den driftsmessige risiko vurderes en rekke subjektive og objektive forhold slik de fremkommer i saksfremstillingen. Risikoen knyttet til interne og eksterne forhold er i hovedsak subjektive vurderinger. Risikoen knyttet til økonomi defineres på bakgrunn av regnskapsanalytiske normtall. Driftsrisikoen skal gi uttrykk for kundeansvarliges vurdering av kundens (fremtidige) gjeldsbetjeningsevne i hele lånets løpetid (ikke kun neste år).  Fordi driftsrisiko er knyttet til den enkelte bedrift, får alle lån til bedriften den samme driftsrisikokoden. Driftsrisiko C er den maksimale grense for nye bevilgninger.  Dersom kode D er sannsynligheten større for at prosjektet ikke lykkes enn sannsynligheten er for suksess, og bevilgning kan dermed ikke gjøres.  Kode D brukes dermed bare for prosjekter som har utviklet seg svakere enn forventet.


Sikkerhetsrisiko knyttes til det enkelte lån og angis i intervallet 1-7.

Risikovurdering Andel av lånet som ligger utenfor pantets  verdi        Sikker- hetskode        Faktor 
Hele lånet er fullt ut sikret   0%      1       0%     
1% - 10% av lånet antas å gå tapt ved en realisasjon    1  -   10%      2       10%    
11% - 25% av lånet antas å gå tapt ved en realisasjon   11  -   25%     3       25%    
26% - 50% av lånet antas å gå tapt ved en realisasjon   26  -   50%     4       50%    
51% - 75% av lånet antas å gå tapt ved en realisasjon   51  -   75%     5       75%    
76% - 100% av lånet antas å gå tap ved en realisasjon   76 -   100%     6       100%   
Lån sikret med gjeldsbrev, betinget lån og ansvarlig lån. Negativ pantsettelsesklausul  100%    7       100%   

Sikkerhetsrisikoen gir uttrykk for hvor stor andel (%) av det enkelte lån som anses som udekket/tapt ved en tvangsrealisasjon av de stilte sikkerheter (dvs. tapsandel).  Verdivurderingen skal gjøres i henhold til gjeldende regler for verdivurderingen av sikkerheter. (Se kap. 7.3)

Sikkerhetsrisikoen  beregnes slik:

Lånets hovedstol (eventuelt inklusive påløpte renter): kr. 4.000.000,
Verdi av sikkerheter            : kr. 3.400.000,-
Underdekning            : kr.    600.000,-

Underdekningen på kr 600.000,- utgjør 15% av lånets hovedstol. Ovennevnte tabell gir etter dette en sikkerhetsrisiko kodet 3 og en faktor på 25%. Beregningsgrunnlag for opplåning: Beregningsgrunnlaget for opplåning og fastsettelse av sikkerhetskode settes til 80% av det som vurderes å være pantets verdi ved en tvangsrealisasjon. Samme prinsipp skal benyttes ved behandling av nye vedlikeholdssaker. Dersom pantet vurderes å ha verdi 100, vil lån innenfor 80% av dette få sikkerhetskode 1, innenfor 88% få sikkerhetskode 2 og innenfor 100% få sikkerhetskode 3.

Samlet tapsrisiko beregnes ved å multiplisere (prosentsatsene) faktorene for driftsrisiko og sikkerhetsrisiko. Fra og med februar 2004 framkommer faktor ved at den prosentsats som står i høyre del av intervallet legges til grunn for beregning av kalkulert risiko. Den nye prosentsatsen som fremkommer utgjør INs samlede tapseksponering. Denne skal multipliseres med innvilget lånebeløp eller saldo for å beregne sannsynlig tap. De mulige kombinasjonene av faktorene fremgår av tabellen under. 

                Drift           A       B       C       D      
Sikkerhet       Intervall               0-15 %  16-30 % 31-50 % 51-100 %       
                Faktor  0,15    0,30    0,50    0,75   
1       0 %     0,00    0,0%    0,0%    0,0%    0,0%   
2       1-10 %  0,10    1,5%    3,0%    5,0%    7,5%   
3       11-25 % 0,25    3,8%    7,5%    12,5%   18,8%  
4       26-50 % 0,50    7,5%    15,0%   25,0%   37,5%  
5       51-75 % 0,75    11,3%   22,5%   37,5%   25,3%  
6       76-100 %        1,00    15,0%   30,0%   50,0%   75,0%  
7       100%    1,00    15,0%   30,0%   50,0%   75,0%   

Nøkkelinformasjon

Type sak Politiske dokumenter
KOM-nr.:
Basis rettsaktnr.:

Norsk regelverk

Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring:

Lenker