Boliglånsdirektivet - MCD

Sammendrag av innholdet

Direktivet medfører et felles regelverk for visse aspekter av medlemsstatenes regelverk som gjelder forbrukeravtaler om kreditt med sikkerhet i fast eiendom (realkreditt) eller sikkerhet i en tilsvarende rettighet knyttet til fast eiendom.

Direktivet inneholder blant annet en forpliktelse for kredittyter til å gjennomføre en kredittvurdering av forbrukeren før det ytes kreditt som et grunnlag for utvikling effektive standarder for kredittyting i medlemsstatene. Videre innholder direktivet visse forsiktighets- og tilsynskrav, herunder for etablering av og tilsyn med kredittformidlere. Direktivet medfører visse forpliktelser for kredittytere, som  en obligatorisk forpliktelse til å gi forbrukeren informasjon før det inngås avtale om boliglån. Direktivets kapittel 4 inneholder regler om markedsføring av boliglån, produktpakker (tilleggstjenester), informasjonsansvar før det inngås avtale om boliglån og informasjonsforpliktelser for kredittformidlere. Direktivets kapittel 5 gjelder beregning av effektiv rente. Kapittel 6 har regler om kredittvurdering av forbrukeren og verdivurdering av sikkringsobjektet, mens kapittel 7 pålegger medlemsstatene å sikre kredittytere tilgang til kredittopplysningsdatabaser. Kapittel 8 gjelder rådgivningstjenester. Kapittel 9 gir regler om valutalån og lån med flytende rente, kapittel 10 tar for seg korrekt oppfyllelse av kredittavtalen og partenes rettigheter og forpliktelser i denne forbindelse. Kapittel 11 regulere etablering av og tilsyn med kredittformidlere og mellommenn. Kapittel 12 gjelder tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner, mens kapittel 13 gjelder samarbeid mellom de kompetente tilsynsorganene i ulike medlemsstater. Til sist inneholder kapittel 14 ulike sluttbestemmelser som sanksjoner, alternativ tvisteløsning, delegert lovgivningsmyndighet til Europakommisjonen, preseptorisk forbrukervern, medlemsstatenes gjennomføringsfrist (21. mars 2016), overgangsbestemmelser og bestemmelser om revisjon av direktivet, samt endringer i direktivene 2008/48/EF og 2013/36/EU i tillegg til forordning (EU) nr. 1093/2010.

Direktivet er i utgangspunktet minimumsharmonisert, slik at medlemsstatene kan innføre regler som avviker fra direktivet for å øke beskyttelsen av forbrukerne jf. artikkel 2. Imidlertid gjelder det noen unntak fra dette utgangspunktet, slik at medlemsstatene ikke kan innføre regler som avviker fra artikkel 14 nr. 2 og vedlegg II del A med hensyn til standardisert pre-kontraktuell informasjon ved bruk av  ESIS og artikkel 17 nr. 1 til nr. 5, nr. 7 og nr. 8 og vedlegg I med hensyn til en felles og standardisert beregning av effektiv rente.

Merknader

Direktivet er hjemlet i EU-traktaten artikkel 114.

Direktivet faller i gruppe 1 - rettakter som krever lov- eller budsjettendringer.

Ved en gjennomføring av direktivet i norsk rett vil reglene som gjennomfører direktivet få rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser. Direktivet vil medføre økte kostnader for kredittytere som følge av innfasing av nytt regelverk. Som følge av at norske regler om boliglån til en viss grad allerede følger tilsvarerende EØS-regler for forbrukerkreditt, jf. nedenfor under "vurdering", kan det antas at kredittytere allerede i dag oppfyller flere av de sentrale delene av regelverket. Direktivet har som en målsetning å øke konkurransen i markedet for realkreditt, noe som vil kunne få betydning for konkurransesituasjonen i det norske markedet samt for norske kredittyteres mulighet til å tilby kreditt til forbrukere i andre EØS-stater. Det må også påregnes at direktivets regler om tilsyn vil medføre økte utgifter for staten.