Realkreditt i EU

Europaparlaments- og rådsdirektiv om realkreditt

Directive 2014/17/EU of the European Parliament and of the Council of 4 February 2014 on credit agreements for consumers relating to residential immovable property and ammending Directives 2008/48/EC and 2013/36/EU and Regulation (EU) No 1093/2010

Sakstrinn

  1. Faktanotat
  2. Foreløpig posisjonsnotat
  3. Posisjonsnotat
  4. Gjennomføringsnotat

Opprettet 18.04.2007

Spesialutvalg: Forbrukerspørsmål

Dato sist behandlet i spesialutvalg:

Hovedansvarlig(e) departement(er): Justis- og politidepartementet

Vedlegg/protokoll i EØS-avtalen: Vedlegg IX. Finansielle tjenester

Kapittel i EØS-avtalen: II. Banker og andre kredittinstitusjoner

Status

Rettsakten er under vurdering i EØS/EFTA-statene.

Sammendrag av innholdet

Direktivet medfører et felles regelverk for visse aspekter av medlemsstatenes regelverk som gjelder forbrukeravtaler om kreditt med sikkerhet i fast eiendom (realkreditt). Direktivet inneholder blant annet en forpliktelse for kredittyter til å gjennomføre en kredittvurdering av forbrukeren før det ytes kreditt som et grunnlag for utvikling effektive standarder for kredittyting i medlemsstatene. Videre innholder direktivet visse forsiktighets- og tilsynskrav, herunder for etablering av og tilsyn med kredittformidlere. Direktivet medfører visse forpliktelser for kredittytere, som  en forpliktelse til å gi obligatorisk informasjon til forbrukeren før det inngås avtale om realkreditt. Direktivets kapittel 4 inneholder regler om markedsføring av realkreditt, produktpakker (tilleggstjenester), pre-kontraktuell informasjon og informasjonsforpliktelser for kredittmeglere og andre mellommenn. Direktivets kapittel 5 gjelder beregning av effektiv rente, kapittel 6 har regler om kredittvurdering av forbrukeren og verdivurdering av panteobjektet, kapittel 7 pålegger medlemsstatene å sikre kredittytere tilgang til kredittopplysningsdatabaser, mens kapittel 8 gjelder rådgivningstjenester. Kapittel 9 har regler om valutalån og lån med flytende rente, kapittel 10 tar for seg korrekt oppfyllelse av kredittavtalen og partenes rettigheter og forpliktelser i denne forbindelse. Kapittel 11 regulere etablering av og tilsyn med kredittformidlere og mellommenn. Kapittel 12 gjelder tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner, mens kapittel 13 gjelder samarbeid mellom de kompetente tilsynsorganene i ulike medlemsstater. Til sist inneholder kapittel 14 ulike sluttbestemmelser som sanksjoner, alternativ tvisteløsning, delegert lovgivningsmyndighet til Europakommisjonen, preseptorisk forbrukervern, medlemsstatenes gjennomføringsfrist (21. mars 2016), overgangsbestemmelser og bestemmelser om revisjon av direktivet, samt endringer i direktivene 2008/48/EF og 2013/36/EU i tillegg til forordning (EU) nr. 1093/2010.

Direktivet er i utgangspunktet minimumsharmonisert, slik at medlemsstatene kan innføre regler som avviker fra direktivet for å øke beskyttelsen av forbrukerne jf. artikkel 2. Imidlertid gjelder det noen unntak fra dette utgangspunktet, slik at medlemsstatene ikke kan innføre regler som avviker fra artikkel 14 nr. 2 og vedlegg II del A med hensyn til standardisert pre-kontraktuell informasjon ved bruk av  ESIS og artikkel 17 nr. 1 til nr. 5, nr. 7 og nr. 8 og vedlegg I med hensyn til en felles og standardisert beregning av effektiv rente.

Merknader

Direktivet er hjemlet i EU-traktaten artikkel 114.

Direktivet faller i gruppe 1 - rettakter som krever lov- eller budsjettendringer.

Ved en gjennomføring av direktivet i norsk rett vil reglene som gjennomfører direktivet få rettslige, økonomiske og administrative konsekvenser. Direktivet vil medføre økte kostnader for kredittytere som følge av innfasing av nytt regelverk. Som følge av at norske regler om realkreditt til en viss grad allerede følger de tilsvarende reglene for forbrukerkreditt, jf. nedenfor under "vurdering", kan det antas at kredittytere allerede i dag oppfyller flere av de sentrale delene av regelverket. Direktivet har som en målsetning å øke konkurransen i markedet for realkreditt, noe som vil kunne få betydning for konkurransesituasjonen i det norske markedet samt for norske kredittyteres mulighet til å tilby kreditt til forbrukere i andre EØS-stater. Det må også påregnes at direktivets regler om tilsyn vil medføre økte utgifter for staten.

Vurdering

Ved en eventuell gjennomføring i norsk rett, vil det bli nødvenig med endringer i norsk regelverk bl.a. i finansavtaleloven. Ved gjennomføringen av direktiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere mv. valgte Norge å gi flere av reglene som gjennomfører dette direktivet tilsvarende anvendelse for realkreditt. For en nærmere redegjørelse se Prop. 65 L (2009-2010) Endringer i finansavtaleloven mv. (gjennomføring av direktiv 2008/48/EF om kredittavtaler for forbrukere mv.). Realkredittdirektivet bygger i stor grad på forbrukerkredittdirektivet. Hovedlinjene i realkredittdirektivet kan dermed sies å være i samsvar med norsk rett.

Direktivet anses som EØS-relevant. Imidlertid inneholder direktivet flere henvisninger til den Europeiske bankmyndigheten (EBA). Det vil dermed være nødvendig å få avklart hvordan regler knyttet til denne institusjonen skal håndteres ved en innlemming i EØS-avtalen før det kan tas endelig stilling til om direktivet anses som akseptabelt.

Andre opplysninger

Kommisjonens forslag til direktiv KOM(2011)142 ble sendt på nasjonal høring 7. april 2011. Det ble avgitt ti høringsuttalelser med realitetsmerknader. På bakgrunn av høringsuttalelsene utformet Norge et innspill til Kommisjonen hvor det ble gitt uttrykk for følgende:

  • At det i utformingen av direktivet er viktig å se sammenhengen mellom direktivforslaget og annen unionslovgivning, særlig forbrukerkredittdirektivet (2008/48/EC).
  • På bakgrunn av at mange medlemsstater har utvidet virkeområdet til flere av reglene i forbrukerkredittdirektivet til også å omfatte realkreditt, kan det stilles spørsmål ved behovet for et eget direktiv om realkreditt.
  • Artikkel 8 (standardopplysninger i reklame) bør utformes i tråd med den tilsvarende bestemmelsen i forbrukerkredittdirektivet.
  • Artikkel 9 (prekontraktuelle informasjonsforpliktelser) bør, så langt som mulig, være i samsvar med artikkel 5 i forbrukerkredittdirektivet.
  • Artikkel 11 (utfyllende forklaringer) bør ikke avvike fra reguleringer i forbrukerkredittdirektivet.
  • Artikkel 14 (kredittverdighet) bør utformes i samsvar med forbrukerkredittdirektivet. Direktivet bør ikke hindre kredittyting ut fra sosialpolitiske formål.
  • Artikkel 15 (kredittmottakerens opplysningsplikt) bør begrenses og ikke være så omfattende som foreslått i direktivet.
  • Norge oppfatter at medlemsstatene etter forslaget skal kunne beholde sine regler om førtidig tilbakebetaling.
  • Høringsuttalelsen gjengir også synspunkter fremført i den norske høringen fra Forbrukerombudet vedrørende kredittformidlere og synspunkter fra Finansdepartementet vedrørende visse forhold knyttet til kredittvurdering og tilsyn med ikke-kredittinstitusjoner.
  • Til slutt knyttes noen kommentarer til utformingen av direktivets sanksjonsbestemmelse.

Nøkkelinformasjon

Institusjon: Parlament og Råd
Type rettsakt: Direktiv
KOM-nr.: KOM(2011)142
Rettsaktnr.: 2014/17/EU
Basis rettsaktnr.:
Celexnr.: 32014L0017

EFTA-prosessen

Dato mottatt standardskjema: 05.03.2014
Frist returnering standardskjema: 16.04.2014
Dato returnert standardskjema: 24.04.2014
EØS-relevant: Ja
Akseptabelt: Til diskusjon
Tekniske tilpasningstekster: Ja
Materielle tilpasningstekster: Ja
Art. 103-forbehold: Ja

Norsk regelverk

Endring av norsk regelverk: Ja
Høringsstart:
Høringsfrist:
Frist for gjennomføring: 21.03.2016

Lenker