Det viktigste arbeidet

Svarinnlegg til Dagsavisen av helse- og omsorgsminister Bent Høie

Svar på innlegg av Werner Nebelung i Dagsavisen 18. november.

Svar på innlegg av Werner Nebelung i Dagsavisen 18. november.

Jeg har aldri sagt at psykologer og psykiatere bare jobber to timer dagen. Men jeg har sagt at vi må organisere arbeidet slik at det blir mer tid til pasientene.

Psykologspesialist Werner Nebelung skriver mye klokt i sin kronikk i Dagsavisen 18.november. Men han gjengir meg galt på et viktig punkt. Han hevder at jeg i Debatten på NRK forrige uke sa at psykologene og psykiaterne bare jobber to timer om dagen. Det stemmer ikke. Jeg sa at behandlere på poliklinikkene i gjennomsnitt har to konsultasjoner hver arbeidsdag. Det er ingen beskyldning. Det er statistikk.

Dette betyr slett ikke at jeg mener psykologene og psykiaterne ikke gjør noe nyttig før og etter konsultasjonene. For det vet jeg at de gjør. Jeg har verken sagt eller ment at Nebelung og hans kolleger ikke arbeider nok. Jeg er opptatt av at de skal få tid til å arbeide med de viktigste oppgavene.

Vi vet at altfor mange som trenger hjelp må vente altfor lenge før de får det. Det er vi nødt til å gjøre noe med. Derfor ønsker vi å øke antall konsultasjoner på poliklinikkene og sørge for flere behandlere ute i kommunene. Vi har lovet at vi skal kutte unødvendig byråkrati slik at behandlere skal få mest mulig tid til pasientbehandling. Vi har varslet lovkrav om psykologer i kommunene og et finansieringssystem som sikrer at kommunene ansetter flere.

Vårt viktigste mål er at flere skal få hjelp raskere. Det er også et mål at psykologer og psykiatere tar del i arbeidet med å forebygge og fange opp helseproblemer tidlig – ikke minst på arenaene barn og unge befinner seg. Å formidle kunnskap og bygge ned fordommer er en viktig del av denne jobben.

Nebelung skriver at sykehusenes finansieringssystem hemmer utvikling av tjenestetilbudet. Nå er det slik at psykisk helsevern i hovedsak er rammefinansiert, ikke innsatsfinansiert. Setter vi takster på alt en psykolog eller psykiater gjør, vil det også kunne føre til mer byråkrati – ikke mindre. Hvordan psykologer og psykiatere bruker tiden best handler også mye om god ledelse og prioritering, ikke bare finansiering. Når det er sagt: Jeg vil se på om dagens finansierings- og styringssystem godt nok understøtter psykologer og psykiateres bidrag i forebygging og rådgivning.

Jeg kan forsikre Nebelung og hans kolleger at jeg ikke ønsker mer registrering og telling. Jeg ønsker at de skal gjøre mer av det de gjør aller best: Pasientbehandling.