"Det moderne Heimevernet og arbeidet med en ny langtidsplan" - tale til HVs landsråd 16. september

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide holdt denne talen om "Det moderne Heimevernet og arbeidet med en ny langtidsplan" til HVs landsråd 16. september 2015.

Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide talte for HVs landsråd.
Forsvarsminister Ine Eriksen Søreide talte for HVs landsråd. Foto: Torbjørn Kjosvold, FMS

 

*Sjekkes mot fremføring*

 

Kjære Landsråd,

La meg starte med å gratulere Landsrådet med 70 års jubileet! Og jeg antar det skjer det samme med Landsrådet som de fleste som går over i pensjonistenes rekker, at aktivitetsnivået bare øker. Det er det jeg forventer å se i tiden fremover også fra dere.

Landsrådet for Heimevernet fyller 70 år. Dette ble markeret ved et HV-seminar på Akershus festning, hvor flere foredragsholdere holdt innlegg. Her taler GIHV Generalmajor Tor Rune Raabye.
Landsrådet for Heimevernet fyller 70 år. Dette ble markeret ved et HV-seminar på Akershus festning, hvor flere foredragsholdere holdt innlegg. Her taler GIHV Generalmajor Tor Rune Raabye. Foto: Torbjørn Kjosvold, FMS

Med etableringen av Landsrådet ble den viktige koblingen mellom Forsvaret og det sivile samfunn ivaretatt. Vi fikk på plass en struktur som vektla det sivil-militære samspillet og den brede forankringen av Forsvarets oppdrag. Forsvaret ble trygt plassert der det hører hjemme – hos folket.

Etableringen av HV kom som kjent året etter, i 1946. Et helt år var den første generalinspektøren for HV Wilhelm Hansteen uten en organisert styrke. Med etableringen av HV fikk Norge samlet og systematisert den viktige erfaringen og kompetansen fra 2. verdenskrig. Det var arven etter Milorg, etter Linge-kompaniet og alle dem som hadde sluttet seg til Hjemmefronten. HV ble broen mellom våre 2. verdenskrigveteraner og de soldatene som skulle forsvare Norge i en annen tid.  

Svært mye er endret siden den gang. Det militære oppdraget til HV om å beskytte befolkningen over hele landet ligger derimot fast. Det er et oppdrag som ikke kan verdsettes høyt nok. Med sin lokalkunnskap og desentralisert struktur er HV en betydelig ressurs og godt synlig i lokalmiljøet.

Mange nordmenn møter også våre HV-soldater i en situasjon der de trenger hjelp. De er der for bærplukkere som har gått seg vill eller for lokalsamfunn som er rammet av uvær og ødeleggelser. Og mange ser dem når de øver. 

HV er nær på det norske folk i tunge og vanskelige stunder. Sammen med frivillige organisasjoner, som Sivilforsvaret og Røde Kors, løser de utallige oppdrag for mennesker som trenger hjelp.

Den innsatsen HV gjør blir lagt merke til og husket. Kanskje mer enn noen andre er HV med på å bygge Forsvarets gode omdømme. I alle kommuner har vi fremragende ambassadører som har valgt å engasjere seg i noe som er større enn dem selv. De har aktivt valgt å arbeide for at andre skal oppleve trygghet og visshet om at hjelp er tilgjengelig om det skulle være nødvendig.

Vi snakker om mennesker, om soldater som utgjør en forskjell i folks hverdag. Om ildsjeler og frivillighet. Om folk som brenner for forsvarssaken. Om et HV med bred og solid forankring i by og land.

HV bygger som dere alle vet på stolte tradisjoner. Og enda viktigere: HV har en unik rolle som en sentral bestanddel i vårt militære forsvar og i samfunnsberedskap.  Oppbyggingen av innsatsstyrkene er en viktig del av det perspektivet. I HV bygges og videreutvikles militær kompetanse.  Og det dere og HV gjør for å opprettholde det tidløse behovet for folkelig engasjement om viktige samfunnsverdier og vern av landet, skal på ingen måte undervurderes.  

Tilgjengelighet og samarbeid vil jeg si er signaturen til HV. Oppgavene spenner vidt. Det lokale territorielle ansvaret. Vakthold og sikring av viktige militære og sivile objekter. Bistand til politi og støtte det sivile samfunnet. Mange av dere her i dag står side om side med HV i utviklingen av det viktige sivil-militære samarbeidet.  Dere representerer sivile organisasjoner med stor samfunns-, nærings-, og beredskapsmessig betydning.

Det er dette Are Tomasgard og Katarina Sætersdal i dag minner oss om i en veldig god og aktuell kronikk i Nationen. Den viktige samspillsdimensjonen, den brede forankringen og det tette sivil-militære samarbeidet. Det er en helt sentral del av samfunnets totale beredskap. Og det er en unik side ved HV som regjeringen ønsker å videreutvikle. Og det er derfor jeg har bedt FSJ se ekstra på dette i sitt fagmilitære råd.  

For at vårt langstrakte og spredt befolkede land skal ha en best mulig beredskap, må det øves og trenes jevnlig. Det er bedre å finne mangler og feil i øvelser, enn når det virkelig gjelder. Da kan det være for sent. Det handler om å bygge et felles situasjonsbilde som gjør en i stand til å agere raskt. Det handler om ressurser som må finne hverandre når det trengs. Og det handler om å avklare ansvar og forventninger til alle sektorer som er involvert.

I april ga Forsvarsdepartementet og Justisdepartementet ut en trykksak som heter «Støtte og samarbeid».  Den handler om mye av dette, nemlig hvordan ansvar og roller er fordelt i et moderne totalforsvarskonsept.

Dagens og fremtidens sikkerhetsbilde er langt mer komplisert enn tidligere og vi ser skarpere motsetninger mellom land.  HV spiller en viktig rolle i å håndtere de nye sikkerhetsutfordringene vi står overfor.

 

Jeg er imponert av den kvalitetsheving som HV har vært gjennom de siste ti årene. Det ser jeg ofte når jeg besøker øvelser både sammen med andre forsvarsgrener, med politiet eller rene HV-øvelser. Det er høy kvalitet på treningen. Det er mobile enheter som raskt kan rykke ut. Det er moderne og tidsriktige kommando- og kontrollsystemer. Og det er høyt motiverte soldater.

Og jeg er ikke alene om å mene dette. Garvede yrkesoffiserer forteller at de i møte med HV må justere sine oppfatninger. Som sjefen for innsatsstyrke Polar Bear VI nylig sa det da han tiltrådte: «Det som møtte meg var særdeles motiverte kvinner og menn som var bedre trent, bedre utrusta og bedre mentalt forberedt på å løse oppdrag enn hva jeg hadde sett for meg».  Dette tror jeg er en oppfatning som deles av ganske mange.

Regjeringen har valgt å satse målrettet på HV. Fra og med 2014 bevilget vi ekstra midler slik at fem utvalgte tropper i innsatsstyrkene kan trene 30 dager istedenfor 20 dager årlig. Vi har forsert styrkingen av HVs budsjetter med 45 millioner kroner og vi har for i år lagt inn 10 millioner kroner ekstra for øving og trening i Troms og Finnmark.

 

Det ville likevel være urettferdig for HV hvis jeg beskrev alt som bra. Både dere og jeg vet at det er det ikke. HV opplever utfordringer. Dels er disse en del av det større utfordringsbildet Forsvaret står overfor og som har bygget seg opp over tid. Dels er de unike for HV. Et slikt eksempel er rekruttering og bemanning. Det er nødvendig å sikre at det er nok trent personell i strukturen som gjør det meningsfylt å øve og som sikrer høy operativ evne. Dette gjelder spesielt i landsdeler med spredt befolkning hvor utfordringene tidvis er størst

Et annet er knyttet til materielletterslep og logistikk. For eksempel vet vi at innføringen av HK416 ikke akkurat går knirkefritt. Fortsatt hører jeg historier om soldater med operativ tjenestebakgrunn i Telemark bataljon som får AG 3 når de rekrutteres til HV. Det skaper mildt sagt en lite heldig situasjon. Innføringen av ny utrustning, ny teknologi må samsvare med det personellet er trent for. 

Det er behov for å øke HVs innsats- og beredskapsevne for skarpe oppdrag. Regjeringen ønsker et HV som både er til stede i alle deler av landet, som kan reagere raskt og som har tilstrekkelig utholdenhet til å kunne løse sine aller mest krevende oppgaver. Det skiller seg ikke vesentlig fra det vi diskuterer for Forsvaret for øvrig.

Samtidig mener jeg at HV på mange områder i dag løser oppgavene sine slik de er ment å gjøre. Men for HV gjelder det som resten av Forsvaret, at vi må styrke den delen som handler om å kunne løse oppgavene som ligger den absolutte øverste delen av krisespekteret.

Det finnes ingen snarveier dit. Skal vi lykkes med disse ambisjonene må vi være innstilt på endringer. Vi må se etter nye løsninger. La meg først si litt mer om det overordnede arbeidet frem mot en ny langtidsplan, før jeg sier litt mer spesielt om HV og behovet for tilpasning.

 

I løpet av få måneder så har det vært på trykk cirka 81 leder- og kommentarartikler som handler om å styrke Forsvare og øke forsvarsbudsjettene. Jeg ser også at Generalinspektøren i siste nummer av HV-bladet utfordrer regjeringen og Stortinget til det samme. Og noe annet ville vel vært veldig overraskende. Regjeringen har økt forsvarsbudsjettet og kommer til å fortsette med det fordi det er nødvendig.

Jeg er glad for at vi har tydelige og markante Generalinspektører som deltar i den viktige debatten om fremtidens forsvar. Og jeg er også glad for at langt flere utenfor forsvarssektoren engasjerer seg nå i forsvarssaken. Det er et godt utgangspunkt for det videre arbeidet. Forsvaret av Norge er ingen særinteresse.

Jeg tror mange er blitt engasjert fordi endringene i våre sikkerhetspolitiske omgivelser er ganske omfattende. Den russiske maktbruken og folkerettsbrudd i Ukraina representerer på mange måter slutten på den dype freden i Europa. Igjen er det slik at asymmetrien mellom våre to land trer tydeligere frem. Langs NATOs sørlige grense er bildet mer uoversiktlig enn på lenge. Migrasjonen Europa opplever i dag gjør sterkt inntrykk. Flere hundre tusener mennesker akkurat nå er på flukt fra krig, konflikt og terror.

Mye har endret seg siden forrige langtidsplan. Det gjelder verden rundt oss og det gjelder også hvordan vi snakker om situasjonen i Forsvaret. Det begynner å bli en stund siden vi har hørt noen snakke om et «moderne innsatsforsvar i full balanse».

Jeg har vært opptatt av å kommunisere hva er bra, hvilke utfordringer vi har og om vi har det forsvaret vi trenger. Så er det samtidig slik at de utfordringene vi ser i Forsvaret ikke er nye. Forskjellen er at både forsvarsjefen og jeg snakker om dem, vi ber andre se oss i kortene og vi gjør det i offentligheten.   

Jeg synes diskusjonene så langt bærer preg av nøkternhet og betydningen av å få fram viktige nyanser. Bildet er ikke sort-hvitt. Det er også et sunnhetstegn at veldig få snakker om at alt må prioriteres opp uten at man samtidig velger å prioritere noe ned. Vi må gjøre begge deler.

Vi har i dag et forsvar som leverer veldig godt på noen helt sentrale områder. Det ene er fredstidsoppgavene – overvåkning, suverenitetshevdelse, myndighetsutøvelse og støtte til det sivile samfunn. Her har HV en som kjent en viktig rolle. Det andre Forsvaret leverer godt på er enkeltkapasiteter som spesialstyrker, jagerfly, hæravdelinger og sjøkapasiteter. Og vi leverer ikke minst veldig godt til internasjonale operasjoner. 

Jeg våger den påstanden at det er lenge siden Forsvaret er blitt brukt på samme måte som nå som et sikkerhetspolitisk verktøy. Vi seiler mer. Vi flyr mer. Vi øker vår tilstedeværelse i nord. Vi har gjennomført flere store øvelser og vi stiller styrker til disposisjon for NATO. Det er et synlig uttrykk for at vi kan øke den operative aktiviteten når omgivelsene krever det.

Men den høye aktiviteten har også gitt oss noen viktige lærdommer. En av disse er at et høynet aktivitetsnivå tærer på en allerede tynt oppsatt struktur. Balansen mellom ambisjonsnivå, struktur og tilgjengelige ressurser tøyes og strekkes i alle retninger. Et stort og mangeårig etterslep, spesielt innenfor vedlikehold, reservedeler og beredskapslagre, skaper en krevende driftssituasjon. 

Operativ aktivitet har sin pris – for personellet, for materiellet og for reservelagrene. Vi kan ikke bare hente ut, vi må også etterfylle lagrene, sørge for at materiell settes i stand og er tilgjengelig når det trengs. Jeg mener dette har vi over tid ikke er vært flinke nok til å ta høyde for. Vi har altså ikke evnet eller villet forstå de særegne rammebetingelsene Forsvaret styrer innenfor.

Derfor handler altså ikke dette bare om at vi har gått fra en periode med lavspenning til en mer spent sikkerhetspolitisk situasjon i Europa. Poenget er at utfordringene som har vært der hele tiden trer tydeligere frem fordi vi bruker Forsvaret mer.

En annen faktor er at nytt militært materiell er mer kostbart å utvikle, anskaffe og drifte enn det gamle. Vi har en særegen kostandavekst i forsvarssektoren som gjør at ting bare blir dyrere og dyrere å drifte. Vi vet at de nye F-35 vil koste omtrent 400 millioner kroner mer å drifte hvert år enn dagens F-16.

Vi kommer likevel ikke utenom at norsk sikkerhet avhenger av at vi har et forsvar som holder tritt med utviklingen av militære kapasiteter. Man pleier å si i Forsvaret at det er ikke noe alternativ å være en god nummer to. Derfor må vi sikre at Forsvaret er utrustet med kampmidler som ikke taper seg i forhold til en potensiell motstander, og som gjør oss i stand til å operere sammen med våre allierte.

For et par uker siden var jeg på Setermoen og tok i mot de første moderniserte kampvognene. Det er den største enkeltinvesteringen som er gjort i Hæren i moderne tid, på rundt 10 milliarder kroner. Og det kommer mer. I vår fikk vi Stortingets tilslutning til å sette i gang oppgradering av stridsvognene og etablere kampluftvern som Hæren ikke har hatt siden 2004. Det er viktige oppgraderinger og moderniseringer. Om en ukes tid er jeg ved Fort Worth, Texas, for å ta i mot det første treningsflyet av de nye kampflyene. Også dette er en investering i fremtidig norsk sikkerhet.

Poenget er følgende: I dag overoppfyller vi NATOs mål om en investeringsandel på 20 prosent av forsvarsbudsjettet. Dette sier veldig mye om vår evne og vilje til å investere i fremtidig forsvar og sikkerhet. Snittet i NATO ligger på litt under 13 prosent. Jeg har vært opptatt av å få frem dette poenget i diskusjonen om NATOs to prosent mål. Fordi NATO har satt to mål – ett om at to prosent av BNP skal gå til forsvar og ett om at 20 % av bevilgningene skal gå til investeringer. Og begge to er viktige.

Både operative og økonomiske hensyn gjør omstilling nødvendig. En ting er at hvis vi skal fortsette med den forsvarsstrukturen vi har i dag, vil ikke det være bærekraftig økonomisk. Det er det ikke i dag og det kommer den heller ikke til å være det i fremtiden. Men det er også behov for reform av operative hensyn. Det holder ikke bare å tilføre mer penger. Vi må også gjøre endringer i det bestående. FFI sier omtrent som følger: Selv med en fullfinansering sliter dagens vedtatte struktur med å løse de mest krevende oppgavene.

Så nytenkning er helt nødvendig for å skape rom for at Forsvaret og hele sektoren kan drives på en bedre måte. Det at vi kan peke på noen områder som kan gjøres billigere, gjør at vi kan flytte penger over på operativ aktivitet. Men det er også viktig fordi det skaper troverdighet om at vi bruker tildelingene på en best mulig måte. Her har HV gått foran med Wilnor-avtalen, en modell også har mye for seg for andre deler av Forsvaret. Det er en veldig spennende tanke, et nybrottsarbeid som vi liker veldig godt.

Omstilling krever altså nytenkning. Og omstilling krever ikke minst vilje til å gjøre ting annerledes enn det vi gjør i dag. Derfor er omstilling for meg ikke utelukkende negativt. Tvert om, tvinger det oss til å se om vi kan gjøre ting vi gjør i dag enda bedre.

Vårt mål, alt vi gjør, handler om å styrke den operative evnen. Og det er særlig på to områder vi har utfordringer. Det er på utholdenhet og det er på reaksjonstid. Kort sagt så må vi slik FSJ ofte minner oss om – vi må kunne stille større deler av strukturen klar på kortere tid og vi må kunne holde ut lenger. Det betyr at vi må være i stand til å gjøre en del på egen hånd før vi får alliert støtte. Det er akkurat i den øvre delen av spekteret, sikkerhetspolitisk krise og krig, at utfordringsbildet er størst. Og alt vi gjør har altså som mål å styrke denne evnen.

Vi har valgt å prioritere områder der vi ser behovene er størst. Vi ønsker blant å legge til rette for mer tilstedeværelse i våre nordområder. Derfor kommer vi budsjettet for 2016 å foreslå en ekstrabevilgning på 320 millioner kroner – som er det forsvarssjefen har bedt om - for å redusere vedlikeholdsetterslepet i Sjøforsvaret. Dette løser ikke alt, men det er en god start som gjør det mulig å bygge ned vedlikeholdsetterslepet som har økt over tid. Det bidrar til å gjøre oss mer robuste og styrker evnen til å gjennomføre den aktiviteten vi har planlagt.

Det mer langsiktige arbeidet med omstillingen av Forsvaret går nå inn i en veldig spennende fase. Om et par uker mottar jeg forsvarssjefens fagmilitære råd. I tillegg har vi satt ned en rekke utvalg og vi har gjort et stort grunnlagsarbeid i departementet.

 

Vi har satt ned et Vernepliktutvalg som skal se på verneplikten i et modernisert forsvar. Verneplikten består, men den vil endres i takt med behovene. Som eksempel har vi i likhet med en rekke andre land en diskusjon om man skal differensiere lengden på verneplikten. Ved flere avdelinger gjennomføres det nå forsøk med 18 måneder verneplikt. Også andre modeller må vi være åpne for.

 

Vi har bedt om et sikkerhetsfaglig råd fra NSM som jeg fikk overlevert sist uke. Det mottok jeg sammen Justisdepartementet. Det gjorde vi fordi dette rådet skal både være et innspill til ny LTP og til samfunnssikkerhetsmeldingen som JD skal legge frem. Vi har også et utvalg som ser på sikkerhetsloven og forebyggende samfunnssikkerhet. Det leverer en NOU neste høst. 

Vi oppnevnte en ekspertgruppe under ledelse av professor Rolf Tamnes. De leverte sin rapport 28. april. Formålet med å ha en slik ekspertgruppe var todelt: Den fikk et spesifikt oppdrag om å se på Forsvarets evne til å løse de vanskeligste oppgavene, altså sikkerhetspolitisk krise og krig. Og den skulle bidra til den offentlige debatten. Jeg vil si at begge oppdrag ble utført.

I fjor satte vi også i gang et stort arbeid for å finne nye og bedre måter å drifte Forsvaret bedre på. Vi vet at Forsvaret har holdt på med omstilling og effektivisering i nesten 15 år. Det er blitt tatt ut gevinster i stor skala. Spørsmålet vi stilte oss var om det er mer å hente? Vi satte McKinsey i gang med en stor analyse og utredning som vi fikk overlevert i mars i år. McKinseys rapport har nå departementet gjennomgått denne, og kommet ut med en anbefaling som sier at det er et innsparingspotensial.

Med så mange prosesser og innspill, er det viktig at vi stokker beina. Og det er særlig viktig at prosessene i tid passer sammen med forsvarsjefens fagmilitære råd.

Dette rådet og det jeg har listet opp skal trekkes sammen i den nye langtidsplanen som skal legges frem for Stortinget våren 2016. Det er et omfattende arbeid. På veien dit har vi valgt å legge anbefalingen fra McKinsey, departementets gjennomgang av den, Ekspertgruppens rapport og Sikkerhetsfaglig råd. Det er fordi vi ønsker debatt, innspill og gode diskusjoner om hvordan vi skal utforme et forsvar for fremtiden. Når det fagmilitære rådet leveres, vil også det være åpent og gjenstand for høring.

 

HV er en integrert del av Forsvaret.  Og derfor også en integrert del av det omstillingsarbeidet vi har foran oss. Landsrådets aktive involvering i dette arbeidet vil derfor være veldig viktig.

Gjennom HV bygger vi en grunnleggende militær terskel i krise og krig. Områdestrukturen gir stridsutholdenhet og lokal forståelse. ”Gubb på bakken” er mer enn et slagord. Det gir kort reaksjonstid, lokal kunnskap og høy kampvilje. Jeg trenger ikke overbevise denne forsamlingen hva det betyr for vår sikkerhet.

Innsatsstyrkene er i dag HVs høyest prioriterte avdelinger og består av heimevernets best utdannede, utstyrte og motiverte soldater som har en helt spesiell rolle i krise og krigssituasjoner. Jeg er glad for at stadig flere med betydelig operativ erfaring slutter seg til innsatsstyrkene. Vår oppgave er sammen å sørge for at HV også i fremtiden sikres god rekruttering og er organisert på en måte om gir best mulig operativ evne. Det er et arbeid vi er godt i gang med.  

Dere har sikkert registrert at vi har sendt ut en ny forsvarslov på høring. Dette er et ledd i regjeringens forenkling av det regelverk som omgir oss i det daglige. Vi slår sammen fire lover til det vi mener er en enklere og mer fornuftig måte å løse disse lovspørsmålene på. Vi tror og tenker at det også vil gi en bedre forståelse i samfunnet for hva disse lovene er ment å regulere.

Ordlyden i den gamle lovteksten om at HVs primære oppgave er «vern av heimtrakten» er tatt ut av forslaget til lovtekst. Jeg tror dette begrepet har et meningsinnhold og en del praktiske konsekvenser som er veldig annerledes nå enn for 70 år siden. Fremveksten av moderne kommunikasjon, en endret befolkningssammensetning, en langt større mobilitet i befolkningen – er noe av det som har endret seg. Noe annet er behovet for større fleksibilitet og tilgjengelighet. Vi må kunne kraftsamle militære ressurser der behovet er størst i en krise. Dette vet vi også var en grunntanke ved etableringen av innsatsstyrkene.

HV er utviklet til å være en del av det nasjonale territorialforsvaret og vi må følge opp med et regelverk som sikrer at vi kan rekruttere soldater til å utføre oppgaver som ikke nødvendigvis hører hjemme i det lokale området der soldaten har fast tilhørighet.

HV skal fortsatt være en organisasjon som er lokalt forankret. HV skal fortsatt kjennetegnes med soldater som har inngående kjennskap til lokal geografi og befolkning. Samtidig må vi sikre at alle geografiske områder, også de minst befolkede, har et HV som er klar til innsats når det trengs.

Et annet forhold som vi ønsker å se nærmere på er om det fortsatt er slik at HV skal ha en annen type samarbeid med det sivile enn det andre militære avdelinger har. Dagens råds- utvalgs- og nemndsstruktur er stort sett den samme som ved etableringen. En gjennomgang av denne strukturen for å tilpasse denne til dagens organisasjon synes nødvendig. Her har vi allerede fått gode innspill og vi er i en veldig god dialog med Landsrådet. 

Målet må være å tilpasse denne strukturen til et nytt totalforsvar, samtidig som vi legger opp til en forenkling. HV må i størst mulig grad utvikles i en fleksibel retning samtidig som nødvendig kontakt med sivile aktører ivaretas.

Jeg tror dessuten at en ny vurdering av råds- og nemndstrukturen er viktig også for å synliggjøre verdikjeden sett opp mot militære behov og beslutningsprosesser. Dette er et arbeid som vil skje sammen med FST, HV-staben og dere i Landsrådet. Vi skal gjøre dette parallelt og i nært samarbeid med pågående LTP-prosesser.

 

Kjære Landsråd, kjære 70 åring,

HV har vært og vil fortsatt være en nøkkelressurs i vårt totalforsvar. Vår målsetting er et HV med tilstrekkelig volum og øvelsesnivå til å kunne yte viktige bidrag både i sikkerhetspolitiske kriser og som støtte til det sivile samfunn. En del av dette innebærer også en forenkling og tidsriktig tilpasning av så vel lovverket som strukturen rundt HV.

Det er med andre ord en spennende tid vi går inn i. I det arbeidet vi har foran oss ønsker vi oss innspill og vi ønsker ærlige tilbakemeldinger. Det er jeg helt sikkert på at alle dere som er representert i Landsrådet vil bidra til.

Takk for meg!