EnergiRike-konferansen

Olje- og energiminister Kjell-Børge Freiberg holdt dette innlegget på EnergiRike-konferansen i Haugesund 7. august 2019.

God ettermiddag alle sammen!

Takk for invitasjonen og muligheten å komme hit til selve Energiriket. Om det er kraft, kraftkrevende industri eller våre havnæringer, med petroleumsnæringen i spissen, finner vi alt dette her i Haugesund-regionen.

Det å holde en avslutningstale for en så innholdsrik konferanse med et bredt spenn av temaer er kanskje en krevende oppgave.

Men det er også en god anledning å ta et større blikk på energinasjonen Norge, hvor den står, hvor den går – og hva vi kan gjøre for å påvirke retningen.

Jeg velger å ta utgangspunkt i bildet bak meg – forsidebildet som representerer Olje- og energidepartementet.

Jeg synes dette er et vakkert bilde. Det symboliserer energi, verdiskaping, arbeidsplasser – det gjør Norge til den nasjonen vi er i dag.

En energinasjon som er et annerledesland på mange måter:

Vi er en fornybar kraftnasjon.

Vi har altså en stabil tilgang på fornybar energi andre land misunner oss: Vannkrafta, ryggraden i kraftsystemet vårt, står for så å si all kraftproduksjonen vår. 

For å sette det i perspektiv: Vår fornybarandel er 70 prosent – EU skal nå et mål om 20 prosent neste år.

Men vi er også en petroleumsnasjon:

  • 170 000 mennesker har sitt daglige virke i tilknytning til næringa.
  • Det skaper enorme verdier som kommer felleskapet til gode og som gjør Norge til et så godt land å leve og bo i.
  • Og det er en nasjonal teknologinæring, som vil danne et viktig grunnlag for fremtidas industri og næringsliv.

Når denne energinasjonen nå skal ta noen skritt fremover, velger jeg nettopp å begynne med framtida – også kjent som våre barn og unge.

Før sommeren møtte jeg denne engasjerte gjengen på ungdommens klimatoppmøte i Kristiansand.

Et naturlig tema for dette møtet var hvordan vi både kan ha en ambisiøs klimapolitikk – og en offensiv petroleumspolitikk.

På en side, regjeringens klimapolitikk har som mål å kutte utslipp raskest mulig og bidra til å utvikle teknologiske løsninger som gjør det mulig for verden å nå temperaturmålene i Paris-avtalen.

Kort sagt, for å omstille til lavutslippsamfunnet.

På en annen side argumenterte jeg også for hvorfor vi samtidig trenger en langsiktig petroleumspolitikk.

En voksende verdensbefolkning trenger mer energi.

Denne befolkningen er avhengig av et energisystem som enn så lenge domineres av kull, olje og gass.

Samtidig må de globale utslippene ned – og det kan bare løses gjennom globalt samarbeid, hvor Norge skal være en pådriver.

Veksten i fornybar er svært positivt, men vi vet at veksten alene ikke vil være nok til å dekke verdens etterspørsel etter energi på flere tiår.

Verden vil derfor ha behov for store mengder olje og gass i framover for å nå de fastsatte bærekraftsmålene og forpliktelsene våre i Paris-avtalen.

Da kan vi bidra med særlig to ting:

Det er produksjon med lave utslipp, som er underlagt det europeiske kvotesystemet, og et velfungerende HMS-regelverk.

Og ikke minst, bidra med gass til erstatning for kull i den europeiske energiproduksjonen. Faktisk, før sommeren kunne vi lese at Storbritannia hadde sin første kullfrie uke siden 1882 – gjort mulig av norsk gass!

I den offentlige debatten tar noen til orde for å begrense olje- og gassaktiviteten, eller til og med sette sluttdato for produksjonen fra norsk sokkel.

En produksjon som er stor og verdifull for oss nordmenn, men samtidig liten i det store bildet.

Til det har jeg følgende å si:

  • For det første: På ett tidspunkt vil oljealderen vår være over. Det sier seg selv: En ikke-fornybar ressurs varer ikke evig. Men det er lenge til. 
  • For det andre: Kutt i norsk produksjon vil snarere gi økte globale utslipp. De gjennomsnittlige utslippene av klimagasser fra produksjonen på vår sokkel skjer med mye lavere utslipp enn gjennomsnittet i resten av verden.
  • For det tredje: De nasjonale konsekvensene av en slik politikk vil bli dramatiske, for å si det mildt – men for klimaet vil det ikke være annet enn symbolpolitikk.
  • Og for det fjerde, vil det bety å begrense eller sette sluttdato for den viktige teknologiutviklingen som skjer i petroleumsnæringen.

Kunnskapen og kompetansen som er opparbeidet på sokkelen og i verkstedhallene, kan brukes til å videreutvikle Norges viktigste næring, samtidig som den nyttiggjøres i helt andre sektorer – og som et grunnlag for framtidas industri og næringsliv.

Her vil jeg særlig nevne karbonfangst- og lagring. Hvis vi får til et gjennombrudd her vil det ikke bare bli et av de viktigste tiltakene for å redusere klimagassutslipp, det kan også bli et nytt industrielt eventyr for Norge.

Derfor var budskapet mitt til ungdommen: Det er altså ingen motsetninger mellom å ha en ambisiøs klimapolitikk og en langsiktig petroleumspolitikk.

Når vi først snakker om en langsiktig petroleumspolitikk, trenger vi også et annet bilde på framtida.

Her står jeg sammen med henne, sveiselærlingen Hannah, i forbindelse med markeringen av første stålkutt for andre trinn av Sverdrup-utbyggingen på Aibel sitt verft her i Haugesund.

Hannah skal ta del i et fortsatt norsk petroleumseventyr som skal skape inntekter og arbeidsplasser over hele landet.

Blir jeg spurt om hvor regjeringen vil i olje- og gasspolitikken, er det korte svaret at vi skal oppleve flere slike merkedager som den jeg hadde i Haugesund framover.

Derfor fører vi en langsiktig og forutsigbar petroleumspolitikk hvor de to viktigste bærebjelkene er tildeling av nytt areal og satsing på forskning og utvikling.

Dette er for å sikre fremtidig konkurransekraft for næringene og for å bidra til et klimavennlig teknologiløft.

Så skal ta den fornybare kraftnasjonen inn i fremtiden.

En fornybar nasjon som vil møte et økende behov etter elektrisitet til elbiler, elferger, industri og nye måter å bruke energien på.

Mer kraft til hurtigladere, landstrøm, datasentre, hydrogenproduksjon og mye annet.

Vi ønsker en utbygging av fornybar kraftproduksjon som er lønnsom for samfunnet OG som er bærekraftig.  Bare slik kan vi legge grunnlag for at vi fortsatt kan utvikle Norge som en fornybarnasjon - i mange år framover. 

Til verdiskaping, og til erstatning for fossil energi på stadig nye områder.

Vi står godt rustet til dette!

Men dette krever noe av oss, og jeg vil særlig trekke frem to satsinger i kraftpolitikken vår.

Det ene er at vi vil legge til rette for utbygging av samfunnsøkonomisk lønnsom fornybar produksjon. Det betyr at vi ønsker å realisere prosjekter som bidrar med større fordeler enn det gir ulemper, enten det er vannkraft eller vindkraft.

Vi har kommet langt – denne regjeringen har gitt konsesjoner som tilsvarer omtrent 14 prosent av normal årsproduksjon.

Og det er her denne berømte vindkraften kommer inn, når vi nå bygger ut mer fornybar kraft enn på mange tiår.

Nå har vi forslaget til nasjonal ramme for vindkraft ute på høring. Denne rammen skal gjøre det er lettere å velge de gode vindkraftprosjektene. Det vil gi oss bedre styring og regulering av vindkraften – slik at vi kan ta hensyn til både utfordringer og muligheter med landbasert vind.

Høringsprosessen er godt i gang. Jeg setter pris på at mange vil dele synspunkter med oss, og oppfordrer kommuner, organisasjoner og enkeltpersoner til å møte opp/sende sine innspill til departementet.

Vi skal ta med oss alle innspillene som kommer. I tiden fremover skal vi se nærmere på konsesjonsprosessen for å vurdere om det er behov for å gjøre ting annerledes. Blant annet vil vi vurdere om det er behov for å stramme inn på tidsfrister for utbygging etter at konsesjon er gitt.

Er det særlig en ting som har gått igjen i debatten er etterlysning av økt satsing på vindkraft til havs.

Som mange av dere kanskje vet har vi nå lagt ut på høring et forslag om å åpne områder for konsesjonssøknader for havvind.

Og som dere også forhåpentligvis vet er ett av disse områdene Utsira Nord rett utenfor kysten her.

Jeg snakket i innledning om dette komplette energiriket – og hvis flytende havvind blir en del av dette riket, vil jeg si dere har svært gode forutsetninger for fremtiden.

Flytende havvind er en teknologi vi har forventinger til – og som allerede er en viktig eksport for Norge på det fornybare området.

I denne høringen vil vi også be om innspill til området Sørlige Nordsjø II, som ligger nær territorialgrensen mot Danmark og som derfor kan egne seg for tilknytning til energisystemet på kontinentet.

Også, som del av høringen vil vi foreslå en forskrift til havenergiloven. Forskriften gir nærmere bestemmelser om konsesjonsprosessen.

Jeg mener vi nå må høste erfaringer fra denne første åpningen før vi går videre. Jeg ønsker ikke å innføre storstilte nye subsidier som en del tar til orde for.

Det bringer meg inn på et annet viktig mål i energipolitikken: Kraftsystemet må utnyttes effektivt.

Norge var blant de første i verden til å omorganisere til et fritt kraftmarked så tidlig som i 1991.

I dag høster vi fruktene av det.

Vi har et velfungerende kraftmarked der forbrukerne fritt kan velge sin strømleverandør.

Vi har et robust overføringsnett og vi har mulighet til samhandel med våre naboland når vi har behov for det.

Dette har gitt det beste utgangspunktet for en trygg forsyning av kraft  - og til lavest mulig kostnad for strømkundene.

Det gjøres nå betydelige investeringer på samtlige nivå i strømnettet som skal legge til rette for næringsutvikling, innfasing av ny kraftproduksjon og økt forsyningssikkerhet.

Men det er viktig at vi utnytter strømnettet vårt effektivt slik at nettinvesteringene ikke blir større enn nødvendig.

Vi har sett flere initiativer som bidrar til bedre nettutnyttelse, hvor særlig digitaliseringen spiller inn.

Og, som en av mange ting som vekker engasjement på energiområdet, er også utenlandskabler en del av bildet på en  best mulig utnyttelse av energiressursene.

La meg si med en gang: Utenlandsforbindelsene har tjent Norge godt.

Med et væravhengig kraftsystem som det norske er vi tjent med å løse oppgavene i felleskap med andre land.

Denne muligheten sikrer oss stabil tilgang på kraft og bedre forsyningssikkerhet. Det er positivt for norske strømkunder, næringsliv og industri.

Utlandsforbindelsene gir også mulighet til å skape verdier av våre fornybare kraftressurser. Dette gir viktige inntekter til felleskapet.

Ikke bare det, norsk fornybar kraft blir tatt i bruk i andre land som fortsatt har langt igjen til en utslippsfri kraftsektor.

Men, jeg er opptatt av god balanse mellom utvekslingskapasitet, utvikling av våre kraftressurser og fastlandsindustrien.

Sammen med en lønnsom utbygging av fornybar energi, skal altså dette ta kraftnasjonen vår inn i fremtiden.

For å avslutte og prøve å summere opp denne Energirike-konferansen, handler det om at:

Energimarkeder er i endring, teknologi er i endring, og klimaet er i endring.

Da kan ikke vi heller ikke ha en energipolitikk som er hugd i stein.

Jeg skal ikke spå hvordan energinasjonen Norge vil se ut i framtiden, men for regjeringens del handler det om å legge til rette for å gripe muligheter fremover – men det handler også om å løse utfordringer.

Energisektoren vår skal svare på dette:

  • For de klimastreikende ungdommene – en omstilling til lavutslippssamfunnet.
  • For lærlingen Hannah og de ansatte i næringen – skal den skape nye, lønnsomme arbeidsplasser.
  • For å møte det økende behovet for energi i det elektrifiserte samfunnet.
  • Og ikke minst, for at Norge fortsatt skal være et godt sted å bo i fremtiden.

Og uavhengig av om det er myndigheter eller næringsliv, ulike interesser eller politiske ståsted, så har vi et felles mål, selv om veien dit kanskje er forskjellig:

  • Vi skal utvikle Norge som energinasjon, med den betydningen det har for samfunn, arbeidsplasser og næringsliv.
  • ivareta velferden for våre kommende generasjoner
  • og forvalte våre verdifulle naturressurser.

Tusen takk for oppmerksomheten!