Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Internasjonal tillit og samarbeid. Norske kjerneinteresser

- Internasjonalt samarbeid og internasjonal tillit er felles valuta for alle oss i denne salen. Den må vi forvalte godt sammen i tida som kommer, sa utenriksminister Ine Eriksen Søreide da hun innledet på NHOs årskonferanse.

Utenriksminister Ine Eriksen Søreide på NHOs årskonferanse 9. januar 2019.  Foto: Guri Solberg, UD
Utenriksminister Ine Eriksen Søreide på NHOs årskonferanse 9. januar 2019. Foto: Guri Solberg, UD

Deres kongelige høyhet,
kjære alle sammen,

Vi skal 75 år tilbake i tid. Vi skal til New Hampshire, nærmere bestemt Bretton Woods. 44 land møttes i 1944 til konferanse.

Under konferansen klarte de å bli enige om det som skulle bli den økonomiske pilaren av en ny verdensorden fundert på samarbeid, felles kjøreregler og tillit.

Institusjoner og organisasjoner som er bygget på ruinene av to ødeleggende verdenskriger er pilarer som har stått seg, og som har gitt forutsigbarhet og muligheter som Norge har livnært seg av siden.

Internasjonal tillit og samarbeid er norske utenrikspolitiske kjerneinteresser.

I dag knaker det i sammenføyningene for den 75 år gamle verdensorden.

Da verden ble kastet ut i en global finanskrise for ti år siden, var internasjonalt samarbeid og multilaterale rammeverk som WTO en stabilisator som bidro til å forhindre gjentakelse av snart 100 år gamle feiltrinn.

Handelsfreden holdt, så vidt, fordi kombinasjonen av vilje til samarbeid og felles kjøreregler bygde og forsterket tilliten til at man kunne finne løsninger sammen.  

Men i dag er det særlig tre skyer på handelshimmelen: Det innføres handelshindre, det er et økende tillitsunderskudd i sentrale bilaterale handelsrelasjoner og en økende mistillit til WTO og andre multilaterale rammeverk.

Med andre ord: ikke bare ser vi at handelsfreden slår sprekker. Vi ser samtidig en svekkelse av nettopp de strukturene vi vil være avhengige av når støvet en dag har lagt seg.

Klarer vi å finne de riktige mottrekkene? Det er vanskelig, men ikke umulig. Det er ikke noe alternativ for Norge å være en passiv tilskuer.

Til det står altfor mye på spill, både i konkrete verdier for norsk næringsliv, og for stabilitet og samarbeid som til sammen for Norge utgjør knallhard realpolitikk.

Fire føringer må ligge til grunn for det norske utenrikspolitiske svaret:

For det første: Vi må se fremover, og vi kan ikke tro at alt vil bli som før.

Forskyvninger av makt og politiske strømninger nasjonalt, regionalt og globalt, kommer til å reflekteres gjennom nye balansepunkt i internasjonal politikk.

Når vi ser mer proteksjonisme og isolasjonisme og mindre samarbeid, er vårt svar mindre proteksjonisme og isolasjonisme og mer samarbeid.

Men, vi må være villige til å anerkjenne at det multilaterale systemet også vil trenge reform og fornyelse. Vi må sette igang, og ta del i, reforminitiativ – selv om ikke alle endringer vil være de vi helst vil ha.

På handelsområdet deltar Norge i et canadisk initiativ sammen med tolv andre WTO-medlemmer som er enige om behovet for å styrke og modernisere WTO, og som er villige til å ta fatt på det krevende arbeidet det er å få det til.

For det andre: Vi må forberede oss på høyere bølger i tiden fremover.

Norsk næringsliv – dere - vil merke en mer turbulent, og mer uforutsigbar, tid.

Når dere møter disse utfordringene i deres utemarkeder så er det viktig å huske at utenrikstjenesten er en av deres viktigste støttespillere, både som døråpnere og problemløsere.

Men det er dere som står i første linje. Så for å kunne bistå best mulig, trenger vi innspill fra dere, nye impulser og god dialog. Denne dialogen vil regjeringa legge til rette for.

For det tredje: Vi må holde fast ved de sikkerhetsnettene vi har.

Når verden går inn i en mer turbulent tid, så er Norge tross alt i en privilegert posisjon.

Ikke bare har vi en solid økonomi. Vi – drøyt fem millioner mennesker - har full, avklart og stabil adgang til et hjemmemarked på 500 millioner mennesker gjennom EØS-avtalen.

Da EU valgte å innføre beskyttelsestoll på stål og aluminium for å verne seg mot konsekvensene av USAs handelshindre, ble EØS-landene unntatt. Sveits – med alle frihandelsavtalene – ble ikke unntatt. Dette viser hvor verdifull EØS-avtalen er for norsk næringsliv og norske arbeidsplasser.

Norge eksporterer stål for 16 milliarder i året. Tolv av dem innenfor det indre marked. Til sammenlikning rammet USAs tiltak norsk eksport til en verdi av ca 90 millioner kroner for både stål og aluminium. Alvorlig, men tross alt mindre omfattende.

1. januar blåste vi opp ballongene og feiret at EØS-avtalen var 25 år.

Dere vet, og regjeringa vet, at dette er ikke tidspunktet for å sette EØS-avtalen i spill.  

For det fjerde: Vi kan ikke gi opp troen på forpliktende internasjonalt samarbeid.

FNs klimakonferanse i Katowice før jul viser at det fortsatt er mulig å finne multilateral enighet, og at Norge kan spille en viktig rolle.

Å gi opp er ikke et reelt alternativ: å løse de største utfordringene verden møter krever globalt teamwork. Vi trenger mer samarbeid, ikke mindre.

Norge har alltid tjent på forpliktende internasjonalt samarbeid. Hele poenget er at vi forplikter oss ut over vår umiddelbare egeninteresse. Som vi gjør i Nato når vi er villige til å risikere våre egne soldaters liv for å beskytte allierte. Eller når vi tar internasjonalt lederskap for bærekraftig havøkonomi. Eller når bretter opp ermene og går løs på reform av WTO.

Når vi lykkes, når vi forplikter oss, bygger vi tillit på tvers av landegrenser. Tillit til at det er verdt å investere i multilaterale løsninger. For å bruke et begrep fra forsvarsministertida mi: tillit er en «force multiplier».

Tilbake til New Hampshire: Norges innlegg under avslutningsseremonien for Bretton Woods-konferansen minnet om farene ved å forsøke å sette kortsiktige nasjonale interesser først, uten å ta hensyn til landenes gjensidige avhengighet.

Dette forblir Norges budskap i utenrikspolitikken.

Samtidig vil det langsiktige arbeidet for å bygge tillit og overordnede rammeverk alltid gå hånd i hånd med mer håndfaste bidrag for å bistå norsk næringsliv – nå som da.

I avslutningsinnlegget sa nemlig Norges delegasjonsleder Keilhau også at han hadde ført statistikk over konferansens bruk av papir. Sluttavtalens 531 dokumenter hadde blitt sirkulert på over to millioner ark.

Han konkluderte derfor med at: «Som representant for en papirproduserende nasjon, gir dette meg stor glede».

Kjære alle sammen. Internasjonalt samarbeid og internasjonal tillit er felles valuta for alle oss i denne salen. Den må vi forvalte godt sammen i tida som kommer.

 

Til toppen