Ungdom – ikke sykdom

Helse- og omsorgsminister Bent Høies åpning av Ungdomshelseuka på Oslo universitetssykehus

Vi som er voksne tror vi vet alt.
Vi tror vi vet hvordan det er å være ung.
For det har vi jo vært selv.
For omtrent ti tusen år siden.

Da hadde vi postbokser.
Ikke innbokser.
Da hadde vi skrivemaskiner.
Ikke datamaskiner.

Vi hadde bare en skjerm – fjernsynsskjermen – og den sto alltid i stua.
Slik at alle kunne se.
Vi hadde bare en telefon – fasttelefonen – og den sto alltid i gangen.
Slik at alle kunne høre.

Jeg var ikke akkurat opptatt av rock and roll da jeg var ung.
Jeg var opptatt av Grand Prix og Bobbysocks.
Og jeg kunne "La det swinge" både forlengs og baklengs.

Jeg var ikke akkurat opptatt av hamburgere og pommes frites heller.
Jeg var opptatt av urter og alternativ medisin.
Og jeg kunne oppskriften på brenneslesuppe både forlengs og baklengs
Slik var jeg da jeg var ung.
For omtrent ti tusen år siden.  

Voksne har ikke peiling på hvordan det er å være ung i dag.
Det sier barneombudet.  
Jeg tror i grunnen hun har rett.

Det er de unge som vet hvordan det er være ung i dag.
Det er dem vi må lytte til for å gjøre helsetjenestene til unge bedre.

-Det er en stor jobb å være ung og bli voksen, sier psykologen Peder Kjøs i NRK-serien "Jeg mot meg".

Han har helt rett.

Når du er ung er du i endring.
Både fysisk og psykisk.
Du river deg mer og mer løs fra foreldrene der hjemme.
Du knytter deg mer og mer til vennene der ute.
Du lurer på hva du egentlig skal bli.
Du lurer på hvem du egentlig er.  
Så det er en stor jobb å være ung og bli voksen.
Hvis du blir syk – blir den store jobben litt tyngre.
Når du er fem er det kanskje helt greit å være på sykehus.
Når du er femti er det kanskje helt fint. 
Når du er femten kan det oppleves som katastrofe.
Da blir du liggende i senga og tenke på,

  • at du ikke får dratt på leirskole sammen med klassen din.
  • at du ikke får reist på hyttetur sammen med gutten du er forelsket i.
  • at du ikke får gått opp til eksamen sammen med vennene dine.

Unge pasienter har andre behov enn voksne og barn.
De er ekstra sårbare.
Det er forventet at de skal klare mye selv. (Og det gjør de jo!)
Men de mangler erfaringen og selvsikkerheten voksne pasienter har.
Det kan gjøre det vanskelig å si fra om egne synspunkter og egne behov.

Heldigvis er bevisstheten om unges behov økende i den norske helsetjenesten.
Her på Oslo universitetssykehus har dere eget ungdomsråd, eget forum for ungdomshelse, egne ungdomskontakter og en egen ungdomshelseuke som starter i dag!
Det er veldig flott!

Vi i regjeringen er opptatt av at unge mennesker skal få helsetjenester som er tilpasset deres behov og deres ressurser.
Vi jobber nå med en egen ungdomshelsestrategi som vi legger fram til sommeren. Det overordnede målet er å hjelpe ungdom til å mestre egne utfordringer og leve gode liv.    

Vi vil ha ungdomsråd ved alle landets sykehus.
Noen sykehus har allerede slike råd.
Jeg har møtt flere av dem. 

De ber oss huske spesielt på tre ting.
For det første: Vi må huske å lage gode overganger.
Tenåringen som har vært fast gjest på barneavdelingen i mange år må ikke overføres til voksenavdelingen uten grundige forberedelser.
Overgangen fra sykehus til kommune krever også forberedelser – fra alle parter.

For det andre: Vi må huske å snakke med dem.

Tenåringen Olav Straand Ruud har gitt meg råd i arbeidet med den nye helse- og sykehusplanen. Olav fikk akutt leukemi for noen år tilbake, og har tilbrakt mye tid på sykehus. 
- Vi vil at legene skal snakke til oss, se oss inn i øynene og ikke snakke over hodet på oss, til foreldrene våre eller andre voksne, sier Olav.

For det tredje: Vi må huske at vi møter en ungdom – ikke en sykdom.
En lege eller en sykepleier som spør hvordan det går på skolefronten eller kjærestefronten kan bety forskjellen på en god eller dårlig dag for unge mennesker som trenger å være noe mer enn en sykdom eller en samling symptomer. Noen sykehus har laget egne rom der unge pasienter kan møtes og tilbringe tid sammen. De er viktige for mange unge.
Jonas Solsvik sitter i ungdomsrådet på Haukeland sykehus i Bergen. Da han fikk behandling for kreft som 16-åring lå han på rom med eldre menn som hostet og snorket natten gjennom. Ungdomsrommet på sykehuset ble et lyspunkt, fortalte han nylig til Bergens Tidende. 
- Der la jeg igjen sykdommen utenfor døren og følte meg helt vanlig. Det var et fristed, forteller Jonas.

Kjære alle sammen.

Hvis vi som vokste opp for omtrent ti tusen år siden,
med en skjerm, en telefon, brenneslesuppe og Bobbysocks,
lytter til dem som er unge i dag,
da får vi gjort mye.  

Da gjør vi ikke bare helsetjenestene til unge mennesker bedre.
Da gjør vi det også lettere for dem å gjøre den store jobben.