En utenrikspolitikk for fremtiden

Jeg slutter meg til Henrik Thunes ønske om mer utenrikspolitisk debatt, men regjeringens oppgave er ikke å forutsi fremtiden. Det er å bygge en politikk som tåler ulike scenarioer, skriver Ine Eriksen Søreide.

For noen uker siden markerte vi 30-årsdagen for Berlinmurens fall. Revolusjonsåret 1989 overrasket en hel verden. I dag har vi tilgang til store datasett og avanserte prediksjonsverktøy, men historien tar fortsatt overraskende vendinger. Brexit, Russlands ulovlige annektering av Krim og endringene i internasjonal handelspolitikk siden 2016 er talende eksempler.

Regjeringens viktigste oppgave er ikke å forutse alle slike enkelthendelser eller konjunkturskifter i internasjonal politikk, men å bygge en utenriks- og sikkerhetspolitikk som kan stå seg over tid og tåle flere ulike scenarioer.

Norge har lyktes godt med dette siden 1945, også i perioder med store endringer. Jernteppets fall og den enorme globaliseringen de siste tretti årene er eksempler på dyptgripende endringer som også har påvirket rammebetingelsene for norsk utenrikspolitikk.

I dag møter vi andre utfordringer. Internasjonalt samarbeid er under kraftig press, samtidig som vi står overfor globale trusler som for eksempel klimaendringer og terrorisme, som ingen stat kan håndtere alene. Deler av sikkerhetsarkitekturen i Europa svekkes eller står i fare for å forvitre. Makt forskyves, og vi ser økende stormaktsrivalisering og et Europa hvor populisme brer om seg.

Regjeringen er bevisst på slike endringer og har siden 2013 møysommelig levert politikk som setter Norge bedre i stand til å forstå og møte utfordringene.

Bare siden 2016 har UD lagt frem flere stortingsmeldinger med klare politiske prioriteringer i møte med et komplekst trusselbilde. I arbeidet med de to siste meldingene, Meld. St. 36 (2016–2017) Veivalg i norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk og Meld. St. 27 (2018–2019) Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, ble det innhentet innspill fra forskermiljøer i inn- og utland, og mønstret til debatt fra Kristiansand i sør til Alta i nord.

Innholdet i disse meldingene er velkjent. Ole Jacob Sending peker i sitt tilsvar til Thune på at vårt utenrikspolitiske handlingsrom er under press, og at det vil koste oss mer å opprettholde det.

Det er en analyse jeg deler. I august ble INF-avtalen (nedrustningsavtalen mellom USA og Sovjetunionen som trådte i kraft i 1988, red. anm.) avviklet etter vedvarende brudd på avtalen fra russisk side. Avtalens skjebne er del av en bredere trend hvor viktige fastpunkter i sikkerhetspolitikken svekkes. Vi må møte utviklingen både gjennom velprøvde prinsipper og ny politikk.

Dette gjenspeiles tydelig i regjeringens prioriteringer. En viktig tilpasning til den nye normalen er vår satsing på forsvar. I år når forsvarsbudsjettet 1,8 prosent av bruttonasjonalproduktet, og investeringsandelen på nær 30 prosent er den høyeste på 30 år.

Et sterkt forsvar innenfor Nato-alliansen er et fundament for vårt utenrikspolitiske handlingsrom. Det setter oss i stand til å være tydelig til stede i nord, Norges viktigste strategiske ansvarsområde. Det er viktig for å sikre fortsatt lavspenning i nord.

Forsvaret er også viktig for å kunne bidra i Nato. Alliansen er avgjørende for et balansert forhold til Russland, og et konstruktivt og godt praktisk samarbeid på en rekke områder.

Dette er ikke ensidig alliansepolitikk. Det er god sikkerhetspolitikk. Realiteten er at Norge forblir grunnleggende avhengig av eksterne sikkerhetsgarantier. De finnes i overskuelig fremtid kun i Nato. Da må vi også investere i fellesskapet.

Men Nato har også andre essensielle kvaliteter, inkludert en demonstrert evne, gjennom 70 år, til å virke i flere ulike fremtidsscenarioer og til å tåle store indre påkjenninger. På 20 år gikk alliansen fra kollektivt forsvar og reformarbeid i Øst-Europa, via fredsoperasjoner på Balkan og kamp mot terrorisme, til dagens kollektive forsvar og avskrekking i ny avstøpning.

Utviklingen har krevd store reformer, som er blitt drevet gjennom i perioder med press mot samholdet, og parallelt med at antallet medlemsland er nær doblet. I en tid med sterkt press mot internasjonalt samarbeid er Nato en av svært få organisasjoner som har vokst seg sterkere. Norge har vært en pådriver for Natos reformer siden 2014, inkludert alliansens fornyede maritime innretning og reform av kommandostrukturen.

Vi er ingen passiv tilskuer til utviklingen i internasjonale organisasjoner. Vi er en pådriver. Reform er et sentralt satsingsområde i stortingsmeldingen Norges rolle og interesser i multilateralt samarbeid, og én av flere grunner til at vi søker en plass i FNs sikkerhetsråd for 2021–22. Vi er helt avhengig av organisasjoner som Nato, FN og Verdens handelsorganisasjon. Da må vi sørge for at de er representative og fungerer godt.

En klok utenrikspolitikk har flere ben å stå på. Vår forankring i Nato og FN har alltid vært ledsaget av et sterkt nasjonalt forsvar og nære bilaterale bånd til USA, allierte i Europa og våre nordiske naboer. I et mer mangfoldig Nato blir dette enda viktigere. Derfor styrker regjeringen forbindelsene til nære allierte. Dette er en bevisst og villet politikk og fremgår tydelig av veivalgsmeldingen og langtidsplanen for forsvarssektoren.

Vårt bilaterale sikkerhetssamarbeid er kraftig styrket siden 2013. Vi trener og øver mer med land som USA, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Nederland og våre nordiske naboer, og vi er stadig tettere integrert i europeisk sikkerhetssamarbeid. Vi deltar blant annet i forskningsdelen av det europeiske forsvarsfondet, og ble tidligere i høst tatt opp i European Intervention Initiative.

For å skape utenrikspolitisk handlingsrom bygger vi også samarbeid med partnere vi ikke nødvendigvis har tradisjoner for å samarbeide tett med. Partnere der vi på ulike områder har felles interesser. Dette er et sentralt satsingsområde i meldingen om multilateralt samarbeid, og viktig for å ivareta Norges interesser blant annet innenfor handelspolitikken, klimapolitikken og menneskerettighetspolitikken.

Rammene for fremtidens utenrikspolitikk kjenner ingen, men jeg mener Norge er godt rustet. Vår politikk er fundert på oppdaterte analyser, og vilje og evne til omstilling. Samtidig holder vi fast ved viktige grunnlinjer i utenrikspolitikken. Ikke ut fra tradisjonalisme, men fordi de fortsatt best sikrer Norges interesser og over tid har vist at de står sin prøve i møte med svært ulike scenarioer.