Henvendelse om behandling av barnetrygd, barnetillegg og underholdsbidrag under gjeldsordning og ved utlegg

HENVENDELSE OM BEHANDLING AV BARNETRYGD, BARNETILLEGG OG UNDERHOLDSBIDRAG UNDER GJELDSORDNING OG VED UTLEGG

Vi viser til Deres henvendelse til Barne- og familiedepartementet 1. august 2004, hvor De tar opp enkelte spørsmål vedr. behandlingen av inntekter fra barnetrygd mv. under gjeldsordning og tvangsfullbyrdelse (utlegg). Vi beklager at det har tatt lang tid å besvare henvendelsen.

De ønsker departementets syn på om det er adgang til å medta inntekter fra barnetillegg etter folketrygdloven, underholdsbidrag til barn og barnetrygd ved vurderingen av betalingsevne i saker om gjeldsordning og tvangsfullbyrdelse. Dersom summen av de nevnte inntektstypene overstiger livsoppholdssatsene for barn, oppstår det i så fall et ”overskudd” som medgår til dekning av gjeld. Etter Deres oppfatning følger det av rettsreglene på området at slike inntekter i sin helhet skal reserveres oppfostring av barn, og at praksis derfor ikke er i overensstemmelse med gjeldende rett.

Problemstillingen reiser flere prinsipielle spørsmål som berører forskjellige regelverk, herunder tvangsfullbyrdelsesloven (tvfbl.), dekningsloven (deknl.), barneloven (bl.) og gjeldsordningsloven (gol.). Også barnetrygdloven og folketrygdloven berøres. Tvfbl. og deknl. hører inn under Justisdepartementet, mens bl. og gol. hører inn under Barne- og familiedepartementet. Det er imidlertid nær sammenheng mellom disse regelverkene på det aktuelle området, og vi har i samråd med Justisdepartementet funnet det mest hensiktsmessig at saken behandles av Barne- og familiedepartementet.

1. Spørsmålet om underholdsbidrag til barn kan være gjenstand for utleggstrekk på grunnlag av en fordring mot barnets foreldre

Departementet mener at underholdsbidrag til barn ikke kan være gjenstand for utleggstrekk.

Departementet har her tatt utgangspunkt i at midler fra underholdsbidrag til barn tilhører barnet. Det vises her til barneloven § 67 tredje ledd, hvoretter det er barnet som er rettighetshaver til underholdsbidraget (”har rett til tilskotet”). I henhold til deknl. § 2-2 kan

kreditorene bare søke dekning i det som ”tilhører skyldneren”, og etter samme

lov § 2-7 første ledd, kan utleggstrekk bare nedlegges i ”skyldnerens” lønnsinntekter mv. Det fremgår dessuten klart av deknl. § 2-7 annet ledd bokstav d), at utleggstrekk bare kan nedlegges i underholdsbidrag som skyldneren har krav på ”til seg selv”. Denne formuleringen er valgt nettopp for å unnta underholdsbidrag til barn fra beslag på foreldrenes hånd, jf. Ot.prp. nr. 26 (1998-99) side 251.

2. Spørsmålet om barnetrygd kan være gjenstand for utleggstrekk på grunnlag av en fordring mot barnets foreldre

Departementet mener at utleggstrekk i barnetrygd ikke kan nedlegges med mindre gjeldsgrunnlaget har sammenheng med utgifter til forsørgelse av barnet.

Saken stiller seg etter departementets oppfatning noe annerledes ved barnetrygd enn ved barnebidrag. Barnetrygd er en offentlig støtteordning til barnefamilier, og det er barnets foreldre som har rett til ytelsen, jf. barnetrygdloven (lov 4/2002) § 2. Barnetrygd må dessuten anses som en inntektstype det etter ordlyden i deknl. § 2-7 første ledd bokstav e) kan nedlegges trekk i, jf. formuleringen ”pensjon eller annen ytelse etter lovgivningen om offentlig trygd eller liknende”. Barnetrygd faller klart inn under denne ordlyden, og det er intet i dekningslovens forarbeider på dette punkt som tilsier at formuleringen ikke omfatter barnetrygd, selv om barnetrygd ikke er uttrykkelig nevnt.

Barnetrygden har imidlertid i henhold til lovgivningen et klart definert formål. Ifølge barnetrygdloven (lov 4/2002) § 1 skal barnetrygden ”bidra til å dekke utgifter til forsørgelse av barn”. Slik departementet ser det, må det derfor også vurderes om utleggstrekk i barnetrygdmidler kan lede til at midlene blir brukt i strid med barnetrygdlovens formål og i så fall om dette bør få betydning for tolkningen av dekningsloven på dette punkt.

I forarbeidene til gjeldende barnetrygdlov beskrives barnetrygdens formål på denne måten: (Ot.prp. nr. 57 (2000-2001 s. 15): "Et sentralt formål med barnetrygden er at den skal bidra til å dekke utgifter i forbindelse med det å ha barn. Barnetrygden skal dessuten virke omfordelende mellom familier med og uten barn med sikte på å utjamne inntektsforskjeller til fordel for barnefamiliene." I proposisjonen s. 29 heter det at barnetrygden er en kontantoverføring som skal bidra til å kompensere merutgifter som skyldes barneomsorg. Utgifter i forbindelse med det å ha barn må antakelig forstås videre enn bare å omfatte innkjøp av forbruksgjenstander og tjenester til barn. Mye kan tale for at også mer generelle utgifter til bolig osv. må anses å falle innenfor barnetrygdens formål.

Departementet vil vise til at spørsmålet om utleggstrekk i barnetrygd er vurdert av Høyesteretts kjæremålsutvalg i kjennelse av 22. desember 1951 (Rt.1951.1203) for så vidt gjelder trekk på grunnlag av skattekrav. Utvalget kom til at det ville ligge utenfor barnetrygdens formål dersom trygden ble benyttet til å dekke foreldrenes skattegjeld. Det ble bemerket at en slik anvendelse av barnetrygden måtte ligge utenfor barnetrygdlovens formål og være i strid med bestemmelsen i lov 24. oktober 1946 nr. 2 om barnetrygd § 11. Saken gjaldt et skattekrav oppstått før barnets fødsel.

Også Justisdepartementets lovavdeling har konkludert i samme retning, jf. uttalelse ref. 2001/5267 EP TFJ/KR.

Hvorvidt det kan nedlegges utleggstrekk i barnetrygd må således avgjøres ved en konkret vurdering av kravets art og om utleggstrekket medfører at formålet med barnetrygden ikke blir oppnådd. Departementet viser til at etter barnetrygdloven av 1946 § 11 kunne trygdekontoret fastsette at barnetrygden skulle utbetales til andre enn barnets foreldre for å påse at den kom barnet til gode. I Rt. 1951.1203 ble også bestemmelsen i barnetrygdloven av 1946 § 14 om at barnetrygden kunne inndras dersom den ikke ble nyttet på rett måte, nevnt. I lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd er bestemmelsen om at trygdekontoret i særlige tilfeller kan bestemme at barnetrygden skal utbetales til en annen enn den stønadsberettigede som skal sørge for at trygden kommer barnet til gode, videreført i § 12 annet ledd. I forarbeidene til § 12 annet ledd (Ot.prp. nr. 57 (2000-2001) s. 54) heter det at bestemmelsen kommer til anvendelse hvis det framstår som klart at barnetrygden ikke vil komme barnet direkte eller indirekte til gode hvis den utbetales til den barnet bor fast hos. Det må imidlertid foreligge klare holdepunkter for misbruk før bestemmelsen kan anvendes. Spørsmålet om beslagsfrihet for barnetrygden er ikke berørt i forarbeidene til barnetrygdloven. Det må imidlertid antas at det fremdeles må gjelde en begrensning i adgangen til utleggstrekk i barnetrygd basert på barnetrygdens formål, selv om ordlyden i dekningsloven § 2-7 annet ledd bokstav e isolert sett trekker i en annen retning. Når barnetrygdloven har en bestemmelse som tar sikte på å sikre at trygden ikke blir brukt av trygdemottakeren til annet enn formål som kommer barnet til gode, vil det virke inkonsekvent om ikke den samme begrensning skal gjelde for adgangen til tvangsdekning i barnetrygden.

Den ovenfor nevnte kjennelsen i Rt. 1951.1203 omhandlet bare skattegjeld fra før barnet ble født. Det må imidlertid antas at det samme vil gjelde for skattekrav som er oppstått etter at barnet ble født, selv om det kan hevdes at betaling av slike skattekrav ikke ligger like langt utenfor barnetrygdens formål som skattekrav fra tiden før barnet ble født.

Departementet antar som følge av dette at det på den annen side må være adgang til å nedlegge utleggstrekk i barnetrygd når grunnlaget er gjeld som er pådratt til dekning av utgifter til forsørgelse. Det samme gjelder der grunnlaget er mer generelle utgifter som omfattes av barnetrygdens formål, eksempelvis også boligutgifter. Utleggstrekk må også kunne nedlegges i barnetrygden dersom gjeldsgrunnlaget er barnehageavgifter eller en barnevogn kjøpt på kreditt.

3. Spørsmålet om det kan nedlegges utleggstrekk i barnetillegg etter folketrygdloven ved innkreving av en fordring mot barnets foreldre

Departementet antar at adgangen til utleggstrekk i barnetillegg må være begrenset ut fra formålet med barnetillegget, på samme måte som for barnetrygden.

Etter folketrygdloven § 3-25 første ledd kan det ytes barnetillegg til person som mottar uførepensjon eller alderspensjon. Folketrygdloven har ikke noen nærmere angivelse av formålet med barnetillegget. Bestemmelsen i folketrygdloven § 22-3 a om at barnetillegg til bidragspliktige skal utbetales til Trygdeetatens Innkrevingssentral, ble innført ved lov 27. november 1998 nr. 69. I forarbeidene til lovendringen, Ot.prp. nr. 59

(1997-98) på s. 6-7, er bestemmelsen begrunnet med at den skal sikre at barnetillegget går til den daglige forsørgelsen av barnet. Det heter i proposisjonen på s. 6-7 at "[b] arnetillegget er fortsatt å betrakte som en ytelse som tar sikte på å gi et tilskudd til den daglige forsørgelsen av barnet og ikke et tilskudd til bedring av stønadsmottakers økonomi generelt".

4. Spørsmålet om barnetrygd, barnetillegg etter folketrygdloven samt underholdsbidrag til barn skal medtas ved vurderingen av skyldnerens betalingsevne under tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning

Departementets konklusjon på dette punkt er at inntekter fra barnetrygd, underholdsbidrag og folketrygdens barnetillegg kan tas inn i skyldnerens inntektsgrunnlag ved tvangsfullbyrdelse og gjeldsordning. Dersom disse inntektstypene gir overdekning i forhold til de utgifter de skal bidra til å dekke, skal det vurderes det å gi et tillegg til den livsoppholdssats som ellers ville ha blitt benyttet.

Etter dekningsloven § 2-7 første ledd og gjeldsordningsloven § 4-3 har skyldneren rett til å beholde ”det som med rimelighet trengs”. Ordlyden taler her for at alle midler som faktisk bidrar til underholdsutgiftene må tas med i vurderingen. Dersom for eksempel husstanden helt eller delvis underholdes av andre midler enn skyldnerens lønnsinntekter, får det betydning for hvor stor del av lønnsmidlene som ”trengs” for å underholde husstanden.

At husstandens samlede inntekter skal tas i betraktning ved vurderingen av hva som ”med rimelighet trengs”, har også støtte i rettspraksis. I kjennelsen inntatt i Rt. 2003.1056 var forholdet at skyldneren ble forsørget av sin mann, slik at hun ikke hadde faktiske utgifter til livsopphold for seg og barna. Høyesteretts kjæremålsutvalg uttalte at ved vurderingen av hvor langt skyldnerens lønn trengs til underhold, vil husstandens samlede inntekter naturlig nok måtte tas i betraktning.

I kjennelsen inntatt i Rt. 2000.868 var det reist spørsmål om det ved vurderingen skulle tas hensyn til hele ektefellens inntekt. Kjæremålsutvalget uttalte at det ikke ubetinget kan legges vekt på ektefellens inntekt, men at det må skje en skjønnsmessig vurdering blant annet på bakgrunn av hva ektefellen plikter å bidra med til underhold av familien. Eksemplene viser at det forhold at en inntekt (i disse tilfellene ektefellenes) ikke kan beslaglegges av kreditorene, ikke er til hinder for at de tas med i vurderingen av hva som med rimelighet trengs av skyldnerens lønn til underhold. Utgangspunktet er at husstandens samlede inntekter skal tas i betraktning. Hovedregelen vil derfor være at det underholdsbidraget som skyldneren mottar for sine barn, tas med ved vurderingen av hva skyldneren trenger til underhold av husstanden.

Samtidig er det et utgangspunkt at underholdsbidrag ikke skal brukes til annet enn til formål for barnet, jf. bl.a. NOU 1977: 35 s. 136. Underholdsbidraget skal foruten forbruksutgifter for barnet også dekke boligutgifter og utgifter til barnetilsyn jf. forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 3 og Ot.prp. nr. 43

(2000-2001) s. 28. ”Livsoppholdssatsene” for barn i saker etter gol., jf. departementets rundskriv Q8/2004, er imidlertid ment å skulle dekke kun forbruksutgifter (mat, klær, legetilsyn, transport, lommepenger mv.). Det gjelder normalt også de satser som benyttes i utleggstrekksaker. Avsetning til boligutgifter og eventuelt barnetilsyn kommer her i tillegg. Når det skal vurderes hvor mye av skyldnerens midler som trengs for en rimelig boligutgift for en forsørger med barn, må klarligvis den del av boligutgiftene som barnebidraget skal dekke, trekkes fra, slik at skyldneren får beholde mindre av sin lønn til boligutgifter. I motsatt fall ville boligutgiftene kunne bli dekket mer enn en gang.

At underholdsbidraget som utgangspunkt skal fradras i det beløp som skyldneren kan beholde etter dekningsloven § 2-7 første ledd første punktum, er også lagt til grunn i Lovavdelingens uttalelse 30. juni 1997 (jnr.97/02788).

I de tilfeller hvor det er en særlig høy ”overdekning” fra barnetrygd, barnebidrag mv. i forhold til livsoppholdssatsene kan det være rimelig å sette trekkbeløpet (eller dividenden i gjeldsordningssaker) noe lavere enn livsoppholdssatsen skulle tilsi, slik at mer av barnetrygden mv. kan brukes direkte på barnet. På denne måten vil målet om at barnet skal få del i den ene av foreldrenes høye levestandard kunne nås. Departementet viser her til at ved endringen av reglene om barnebidrag ved lov 15. juni 2001 nr. 37 ble det for fastsettelsen tatt utgangspunkt i hva det faktisk koster å forsørge et barn. Det ble likevel innført en regel om tilleggsbidrag der bidragspliktige har høy inntekt. Etter forskrift 15. januar 2003 nr. 123 om fastsetjing og endring av fostringstilskot § 12 kan det fastsettes et tilleggsbidrag dersom den bidragspliktiges årlige inntekt overstiger 550 ganger forskutteringssatsen per måned. I Ot.prp. nr. 43 (2000-2001) på s. 67 uttales det: "D e p a r t e m e n t e t viser til at det at barn skal få del i foreldrenes eventuelle høye levestandard også der barnet ikke bor sammen med begge foreldrene, er i samsvar med forståelsen av underholdspliktens innhold i gjeldende rett."

Samme forhold kan gjøre seg gjeldende dersom det i det konkrete tilfellet er et svært høyt underholdsbidrag og samtidig lave boligutgifter og små eller ingen utgifter til barnetilsyn. Det vil da kunne være overdekning også etter at en rimelig del av utgiftene til forsørgelse i vid forstand anses dekket av barnetrygd, underholdsbidrag og eventuelt barnetillegg. I slike tilfeller må overskuddet kunne reserveres barnas mer direkte behov, idet det heller ikke indirekte vil være adgang til å kreve at de aktuelle ytelsene skal benyttes til formål som ikke har sammenheng med forsørgelse.

På samme måte kan det i tilfeller med høye boligutgifter på grunn av barnas behov, samt ved store utgifter til barnetilsyn, være rimelig at selv betydelige overskudd i barnetrygd mv. i forhold til livsoppholdssatsen medgår til dekning av boligutgifter og utgifter til barnetilsyn.

Departementet vil endelig peke på at utgifter til barnetilsyn i denne sammenhengen også kan omfatte omsorgspersonens egne utgifter i de tilfeller hvor denne selv har tilsyn med barnet. Det vil klart være adgang for bidragsmottakeren til å benytte deler av bidraget til egne formål som kompensasjon for redusert ervervsevne som følge av barnetilsyn, jf. for eksempel Rt. 1987 side 1004.

Den rettsoppfatning som er lagt til grunn i uttalelsen her, vil i noen grad være annerledes enn den som i dag ligger til grunn i utleggssaker og i saker etter gjeldsordningsloven. Etter det departementet erfarer, er det vanlig at avsetningen til barn begrenses oppad av veiledende normer, uansett inntekter fra underholdsbidrag, barnetrygd og barnetillegg. Departementet vil overfor namsmennene derfor anbefale at det i tilfeller med ”overdekning”, jf. foran, gjøres en vurdering av om livsoppholdssatsen bør settes høyere enn normalt. Hvor mye ”ekstra” som skal kunne beholdes for å sikre barnets levestandard ut over normalsatsene, må vurderes konkret i det enkelte tilfelle, innenfor rammene av det skjønn som skal utøves iht. gol. § 4-3 og deknl. § 2-7 første ledd.

Med hilsen

Hilde Merethe Berg (e.f.)

Egil Rokhaug