Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Spørsmål om endring av barnevernloven § 6-4 om opplysningsplikt

Gjeldende rett

For at barneverntjenesten skal kunne ivareta sine oppgaver etter loven, er barneverntjenesten avhengig av opplysninger fra andre som kjenner det enkelte barns situasjon. Barnevernloven § 6-4 regulerer barneverntjenestens adgang til å innhente slike opplysninger og på hvilken måte innhentingen skal skje.

I henhold til barnevernloven § 6-4 annet ledd har andre offentlige myndigheter opplysningsplikt til barneverntjenesten. Opplysningsplikten går foran den forvaltningsmessige taushetsplikten vedkommende offentlige myndighet har. Opplysningsplikten gjelder både av eget tiltak og etter pålegg fra barneverntjenesten og andre organer som er ansvarlig for gjennomføring av loven, herunder fylkesnemnda. Opplysningsplikten gjelder tilsvarende for en stor gruppe yrkesutøvere som har yrkesmessig taushetsplikt, herunder helsepersonell, jf. § 6-4 tredje ledd.

Opplysningsplikten er etter annet ledd avgrenset til å gjelde de mer alvorlige tilfeller, dvs. ved alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, og når barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24. Bestemmelsen krever imidlertid ikke at den som gir opplysningene har sikker viten om at det foreligger en slik situasjon, det er tilstrekkelig at melderen har ”grunn til å tro” at slike forhold er til stede. Det er avgiverens skjønn som er avgjørende. Det foreligger ikke brudd på taushetsplikten selv om det etter at opplysningene er gitt viser seg at avgiveren feiltolket situasjonen.

Det har vært reist spørsmål ved om opplysningsplikten etter § 6-4 også gjelder etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse, nærmere bestemt i forbindelse med vedtak om endring av samvær, jf. § 4-19, i forbindelse med eventuell oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, jf. § 4-21, og i forbindelse med vedtak om fratakelse av foreldreansvar og/eller samtykke til adopsjon, jf. § 4-20. Barne- og familiedepartementet har lagt til grunn at bestemmelsens ordlyd taler i mot en slik utvidende fortolkning.

Befringutvalgets forslag om endring av barnevernloven § 6-4 annet ledd

I NOU 2000:12 Barnevernet i Norge foreslår utvalget å endre barnevernloven § 6-4 slik at opplysningsplikten også skal gjelde i sakstyper som gjelder samvær, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon og ved oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse. Utvalget foreslår også en endring som innebærer at alle med forvaltningsmessig taushetsplikt skal gis en opplysningsrett til barneverntjenesten, uten hinder av taushetsplikt, ”hvis de blir kjent med forhold som kan medføre tiltak etter barnevernloven”. Departementet forstår forslaget slik at det innebærer at offentlige myndigheter skal gis en opplysningsrett til barneverntjenesten i de mindre alvorlige tilfellene, dvs. når en offentlig myndighet, for eksempel skole eller barnehage, har grunn til å tro at et barn har behov for et hjelpetiltak, som for eksempel en støttekontaktordning eller økonomisk stønad.

I St.meld. nr. 40 Om barne- og ungdomsvernet (2001-2002) er begge forslagene omtalt på s. 94-95. Når det gjelder forslaget om utvidelse av opplysningsplikten, uttales det at forslaget vil bli nærmere vurdert i forbindelse med en odelstingsproposisjon om endringer i barnevernloven. Når det gjelder forslaget om en utvidet opplysningsrett for personer med forvaltningsmessig taushetsplikt, uttales det bl.a.:

”Regjeringa er oppteken av å ta vare på personvernet til den enkelte, og er oppteken av at foreldre og barn må kunne ha tillit til hjelpeapparatet. Samstundes må teiepliktreglane opne for nødvendig kommunikasjon mellom samarbeidspartnerar.”

Det vises deretter til at også dette forslaget ville bli vurdert nærmere i forbindelse med en odelstingsproposisjon om endringer i loven.

Ingen av forslagene ble nærmere kommentert av Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen i forbindelse med Stortingets behandling av stortingsmeldingen, jf. Innst. S. nr. 121 (2002-2003).

Departementets vurdering av Befringutvalgets forslag

Forslaget om utvidet opplysningsrett til barneverntjenesten er i svært liten grad begrunnet, drøftet eller problematisert av utvalget.

Forslaget innebærer slik det er fremsatt fra utvalgets side at opplysningsretten vil inntre når det er grunn til å tro at vilkårene for hjelpetiltak er til stede, dvs når det er grunn til tro at et barn, på grunn av forholdene i hjemmet, eller av andre grunner, har behov for et hjelpetiltak. Hjelpetiltakene omfatter bl.a. plass i barnehage, støttekontakt, avlastning i eller utenfor hjemmet, tiltak som kan stimulere til fritidsaktiviteter for barnet, økonomisk stønad, bistand til frivillig plassering i fosterhjem osv. (Oppregningen i § 4-4 er ikke uttømmende.) I praksis ville en bestemmelse som ga offentlige myndigheter opplysningsrett til barneverntjenesten om situasjoner der vedkommende offentlig ansatte hadde grunn til å tro at et barn hadde behov for et slikt tiltak, innebære at nær sagt alle typer opplysninger uten hinder av den enkeltes forvaltningsmessige taushetsplikt vil kunne formidles til barneverntjenesten fordi terskelen for å sette inn slike tiltak er så vidt lav.

I stortingsmeldingen viser departementet til at en slik bestemmelse vil kunne føre til at foreldre i mindre grad vil søke hjelp og bistand hos andre deler av hjelpeapparatet fordi de ikke ønsker at barneverntjenesten skal kobles inn. Samtidig blir det pekt på at det er viktig at barnevernet kommer inn på et tidlig stadium i saken for å hindre at situasjonen eventuelt blir mer alvorlig. Det er altså motstridende hensyn som her står mot hverandre.

Etter departementets vurdering foreligger det ikke tilstrekkelige tungtveiende hensyn for å foreta en lovendring som innebærer at offentlige myndigheters taushetsplikt overfor barneverntjenesten innskrenkes. Departementet ser at det i visse tilfeller kunne vært en fordel for barneverntjenesten - og for barnet - at barneverntjenesten fikk tilgang til ellers taushetsbelagte opplysninger på et tidligere tidspunkt enn gjeldende bestemmelse gir hjemmel til. Departementet mener likevel at en slik utvidelse av opplysningsretten vil være å gå for langt på bekostning av befolkningens tillit både til barneverntjenesten og til andre deler av hjelpeapparatet. Departementet mener at det er viktig at både foreldre, og andre som har kontakt med barnet, inntil et visst punkt, eller til en viss alvorlighetsgrad, skal kunne være åpne om problemer som involverer deres barn overfor myndighetene uten å behøve å frykte at disse opplysningene viderebringes til barneverntjenesten uten deres vitende og vilje. Departementet mener at faren for at en slik bestemmelse vil kunne få uheldige konsekvenser i den forstand at foreldre og andre i mindre grad vil være åpne om sine problemer hos andre deler av hjelpeapparatet er stor. Departementet vil videre vise til at det ikke er noe i veien for at offentlige myndigheter gir opplysninger om mindre alvorlige forhold til barneverntjenesten dersom den eller de det gjelder samtykker. Befringutvalgets forslag bygger derfor også på en antakelse om at de foreldrene dette gjelder ikke selv er i stand til å vurdere hva som er nødvendig når det gjelder eventuelt behov for bistand fra barneverntjenesten. Departementet har ikke grunnlag for å støtte en slik antakelse. Departementet finner videre grunn til å bemerke at en opplysningsrett som ikke korresponderer med en tilsvarende opplysningsplikt vil innebære at det vil være helt og fullt opp til melderen å vurdere om opplysningene skal videreformidles til barneverntjenesten eller ikke. Dette er heller ikke tilfredsstillende med tanke på at det for dem det gjelder vil kunne fremstå som nokså tilfeldig om opplysningene blir videreformidlet til barneverntjenesten eller ikke.

Departementet har etter dette kommet til at det ikke bør fremmes et lovendringsforslag som innebærer en innskrenket taushetsplikt og en tilsvarende utvidet opplysningsrett for offentlige myndigheter overfor barneverntjenesten. Departementet ønsker imidlertid høringsinstansenes uttalelse til dette spørsmålet.

Når det gjelder forslaget om å utvide opplysningsplikten til å omfatte flere typer situasjoner enn de som omfattes etter gjeldende rett, har departementet vært noe mer i tvil. Heller ikke dette forslaget er nærmere drøftet eller problematisert av Befringutvalget. Befringutvalget uttaler bl.a.:

”For at barneverntjenesten skal kunne ivareta barns interesser, er det nødvendig at den får kunnskap om når barn lever under vanskelige forhold. I alle alvorlige tilfeller, ikke bare § 4-12 og § 4-24, men også etter § 4-19 om samvær, § 4-20 om fratakelse av foreldreansvar og adopsjon, og § 4-21 om oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse, bør det derfor være opplysningsplikt på forespørsel, både ved profesjonsmessig og forvaltningsmessig taushetsplikt.”

Det er imidlertid en viss motstrid mellom den foreslåtte utvidelsen og begrunnelsen for den. En endring som foreslått av utvalget vil bare ha praktisk betydning når spørsmål om samvær, fratakelse av foreldreansvar og adopsjon (og oppheving av vedtak om omsorgsovertakelse) behandles uavhengig av sak om omsorgsovertakelse, dvs etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og barnet er plassert utenfor hjemmet i fosterhjem eller institusjon. Etter endringsforslaget vil således opplysningsplikten inntre når det skal behandles en sak som for eksempel gjelder endringer i et tidligere fastsatt samværsvedtak eller når det foreslås å oppheve et tidligere vedtak om omsorgsovertakelse. I disse tilfellene kan barnet ikke sies å leve under ”vanskelige forhold” som er knyttet til foreldrene fordi barnet nettopp ikke lever sammen med dem. En utvidelse av opplysningsplikten for disse tilfellene vil derfor ikke kunne omfatte opplysninger om barnets omsorgssituasjon hos foreldrene, men om forhold knyttet til foreldrenes livssituasjon etter at det ble truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Slike opplysninger kan ha betydning for barneverntjenestens og fylkesnemndas vurdering av spørsmålet om endringer i det samvær som ble fastsatt i forbindelse med vedtak om omsorgsovertakelse, opphevelse av vedtak om omsorgsovertakelse og fratakelse av foreldreansvar og adopsjon.

En slik utvidelse må derfor begrunnes på en annen måte enn den opplysningsplikten som følger av gjeldende rett. Begrunnelsen for - og formålet med - gjeldende bestemmelse om opplysningsplikt er å sikre barneverntjenesten kunnskap om - og mulighet til å gripe inn overfor – alvorlig omsorgssvikt. Opplysningsplikt i de sakstyper som foreslått av Befringutvalget vil imidlertid måtte begrunnes i barneverntjenestens og fylkesnemndas behov for opplysninger om foreldrenes situasjon etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse og omsorgssviktsituasjonen derfor er brakt til opphør. Formålet med opplysningsplikten må i disse tilfellene være å sikre at barneverntjenesten og fylkesnemnda får tilgang til opplysninger om foreldrene som kan si noe om hvorvidt barnet kan bli utsatt for omsorgssvikt i forbindelse med samvær hos foreldrene eller dersom barnet blir tilbakeført til dem. I denne forbindelse vil for eksempel opplysninger fra helsepersonell om eventuelt misbruk av rusmidler kunne være relevante.

Det er ikke tvilsomt at det i mange tilfeller vil kunne være en fordel for barneverntjenesten og fylkesnemnda å kunne gi pålegg om at offentlige myndigheter og profesjonsutøvere skal gi opplysninger uten hinder av taushetsplikt også i forbindelse med slike sakstyper. En slik utvidelse vil gi barneverntjenesten og fylkesnemnda sikker kunnskap om foreldrenes utvikling etter omsorgsovertakelsen og gode forutsetninger for å kunne treffe et nytt vedtak basert på foreldrenes aktuelle livssituasjon på vedtakstidspunktet.

Spørsmålet er imidlertid om hensynene for en utvidelse av opplysningsplikten her skal veie tyngre enn de hensyn som veier mot. Konflikten mellom opplysningsplikt og taushetsplikt oppstår ikke når den opplysningene gjelder samtykker i at opplysningene gis. Utgangspunktet er derfor at foreldrene ikke samtykker. Dette kan de ha mer eller mindre gode grunner for.

Etter gjeldende rett har verken offentlige myndigheter eller personer med yrkesmessig taushetsplikt, som for eksempel helsepersonell, verken opplysningsplikt eller opplysningsrett til barneverntjenesten i saker om for eksempel endring av samværsvedtak etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Helsepersonell som for eksempel sitter inne med opplysninger om at en mor eller far fortsatt misbruker rusmidler har altså taushetsplikt overfor barneverntjenesten med mindre foreldrene samtykker i at barneverntjenesten får innsyn i opplysningene. Dersom det fra foreldrenes side blir fremsatt et krav om endring eller opphevelse av et tidligere vedtak, påhviler det imidlertid også foreldrene å bidra til å dokumentere at deres situasjon er endret slik at vilkårene for å treffe et nytt vedtak er til stede. Nekter foreldrene å bidra til dette, for eksempel ved ikke å samtykke til at barneverntjenesten innhenter opplysninger fra de aktuelle instanser, vil dette derfor i praksis innebære at deres krav om endringer i det tidligere vedtaket ikke kan tas til følge fordi det ikke lar seg gjøre å dokumentere at deres livssituasjon er en annen og bedre enn på tidspunktet for omsorgsovertakelsen. Departementet er derfor i tvil om en utvidet opplysningsplikt som foreslått av Befringutvalget i praksis vil innebære at det vil bli truffet vedtak med et vesentlig annet innhold enn etter gjeldende rett.

Departementet mener det kan reises spørsmål ved om det ikke bør være foreldrenes rett å velge at barneverntjenesten ikke skal få innsyn i opplysninger om deres personlige forhold etter at det er truffet vedtak om omsorgsovertakelse. Konsekvensen av at foreldrene ikke samarbeider og samtykker til innhenting av slike opplysninger vil som nevnt være at de ikke kan få medhold i sitt krav om endringer i det tidligere vedtaket. Departementet kan derfor vanskelig se at en utvidelse av opplysningsplikten, og en tilsvarende innskrenkning av taushetsplikten, på dette området vil ha særlig stor praktisk betydning verken av positiv eller negativ karakter for de barn dette vil gjelde. For foreldrene vil en slik endring imidlertid ha negative konsekvenser i forhold til personvernet.

Departementet er enig med Befringutvalget i at en eventuell endring av opplysningsplikten bør begrenses til å gjelde etter pålegg fra barneverntjenesten og fylkesnemnda. Det vil være lite aktuelt at opplysninger i disse sakstypene skal gis av eget tiltak. Informasjonsflyten bør i disse tilfellene uansett være begrenset til de tilfeller hvor det foreligger en aktuell sak som skal opp til behandling.

Departementet er i tvil om hvorvidt bestemmelsen bør endres, og vi ber om høringsinstansenes uttalelse.

Departementet vil foreslå at ved en eventuell endring bør § 6-4 gis følgende ordlyd:

Offentlige myndigheter skal av eget tiltak, uten hinder av taushetsplikt, gi opplysninger til kommunens barneverntjeneste når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller når et barn har vist vedvarende alvorlige atferdsvansker, jf. § 4-24. Like med offentlige myndigheter regnes også organisasjoner og private som utfører oppgaver for stat, fylkeskommune eller kommune. Også etter pålegg fra de organer som er ansvarlige for gjennomføringen av loven plikter offentlige myndigheter å gi slike opplysninger .

Etter pålegg fra disse organer plikter offentlige myndigheter i forbindelse med sak som fylkesnemnda skal avgjøre etter §§ 4-19, 4-20 og 4-21 også å gi de opplysninger som er nødvendige for å kunne vurdere om en flytting tilbake til foreldrene, eller samvær med dem, vil kunne føre til en situasjon eller risiko for barnet som nevnt i §§ 4-10, 4-11 eller 4-12.

Til toppen