2. Bakgrunnen for forslaget

2.1 EU-forordning 2006/2004 om samarbeid mellom myndigheter med ansvar for håndheving av regelverk om forbrukerbeskyttelse (samarbeidsforordningen)

Økt handel over landegrensene, blant annet gjennom netthandel, medfører behov for et godt og effektivt samarbeid mellom myndighetene om håndheving av forbrukerregelverket. Dette er en betingelse både for å skape tillit i markedet og legge til rette for velfungerende konkurranseforhold. Det er i dag stor variasjon når det gjelder systemer for håndheving av forbrukerregelverket i EØS-landene, og i enkelte land finnes det i praksis ikke offentlig tilsyn med regelverket. Et annet problem er at nødvendig utveksling av informasjon mellom tilsynene i de forskjellige landene ofte hindres av nasjonalt regelverk om konfidensialitet. På denne bakgrunn har det vært et prioritert siktemål at samtlige EØS-land etablerer tilsynsorganer for forbrukerregelverket og å få i stand effektive systemer for samarbeid mellom disse.

Nærmere om innholdet i forordningen

Forordningen gir regler om samarbeid mellom nasjonale myndigheter om håndheving av europeiske regler om forbrukernes kollektive interesser. Dette er regler som næringslivet skal overholde av hensyn til forbrukere generelt uten at den enkelte forbruker kan gjøre rettigheter gjeldende. Overtredelser er en sak bare mellom den næringsdrivende og håndhevingsmyndighetene. Eksempler på slikt regelverk er markedsføring, standardvilkår i avtaler og informasjon til forbrukerne. Formålet med forordningen er å sikre en effektiv og harmonisert håndheving av forbrukerregelverket som er listet opp i forordningens vedlegg. Dette omfatter blant annet direktiver om villedende og sammenlignende reklame,avtaler inngått utenfor fast utsalgssted, forbrukerkreditt, pakkereiser, kringkasting, elektronisk handel. Forordningens anvendelsesområde er avgrenset til håndheving ved grenseoverskridende overtredelser av nasjonale bestemmelser som gjennomfører nevnte regelverk. I dette ligger at lovbruddet rammer forbrukere som er bosatt i et annet EØS-land enn hvor en selger eller tjenesteyter er etablert. Et praktisk eksempel kan være at spanske time-sharetilbydere opererer på det norske markedet og tilbyr kontrakter som er i strid med direktiv 94/47/EF (time-sharekontrakter).

Enkeltstående tvister som oppstår mellom kjøper og selger faller utenfor forordningens anvendelsesområde.

De viktigste elementene i forordningen er:

• Plikt til å etablere offentlige håndhevingsmyndigheter.
• Plikt til å utstyre disse med nærmere angitte beføyelser, blant annet rett til å innhente nødvendige opplysninger og å kunne foreta undersøkelser for å kunne avgjøre om det foreligger lovbrudd. Håndhevingsmyndighetene kan også nedlegge forbud mot lovstridige handlinger og ilegge økonomiske sanksjoner ved overtredelser av reglene, ev. ved overtredelser av forbudsvedtak.
• Håndhevingsmyndighetene skal utveksle relevant informasjon om lovstridige handlinger, både av eget tiltak og på forespørsel fra myndighetene i andre land.
• Myndighetene skal bistå hverandre ved undersøkelser med sikte på iverksettelse av tiltak og nedleggelse av forbudsvedtak.
• Etablering av et koordinerende kontaktpunkt (”sentralt koordineringskontor”) i hvert land. Samarbeidet mellom myndighetene skal koordineres og kommuniseres gjennom disse kontaktpunktene.
• Informasjon om samarbeidet skal legges inn i en database som administreres av Europakommisjonen og som er tilgjengelig kun for håndhevingsmyndighetene.
• Etablering av et utvalg blant annet for behandling av spørsmål som oppstår i forbindelse med anvendelsen av forordningen. Utvalget skal bestå av representanter fra Europakommisjonen og medlemslandenes myndigheter, og skal fungere som et forum for analyse, tilsyn, problemløsning og ikke-lovgivningsmessige tiltak.

2.2 Innlemmelse av forordningen i EØS-avtalen

Forordningen er fra EFTA-sekretariatet forelagt EFTA/EØS-statene for klarering med sikte på forberedelse av et vedtak i EØS-komiteen. Ett av landene har (pr. 1.7.2005) fortsatt ikke gitt slik klarering. Det er derfor noe usikkert når EØS-komiteen kan treffe vedtak om innlemmelse i EØS-avtalen.

2.3 Arbeidet med lovforslaget

Barne- og familiedepartementet er representert i Europakommisjonens ekspertgruppe. Gruppen ble opprettet i forbindelse med utarbeidelsen av forordningen og består av lovgivnings- og håndhevingsmyndigheter fra EU/EØS-landene. Gruppen har vært samlet to til tre ganger årlig.

Departementet sendte et tidligere utkast til forordning på bred høring i perioden 15. oktober til 26. november 2003. Bakgrunnen var at departementet ønsket innspill fra berørte instanser til bruk i en felles EFTA- uttalelse til utkastet. I tillegg ble det avholdt et diskusjonsmøte i Barne- og familiedepartementet om forslaget den 6. oktober 2003. Det var en gjennomgående positiv holdning til innholdet i forslaget fra de myndigheter og organisasjoner som uttalte seg.

Den 29. november 2004 arrangerte departementet et nordisk samrådsmøte for diskusjon om forordningens innhold og planer for implementeringen. Representanter fra samtlige nordiske land møtte. Det var i hovedsak positiv holdning til forordningen samt bred enighet om tolkningen av forordningsteksten. Alle landene var i en tidlig fase i gjennomføringen. Den foreløpige vurderingen tydet imidlertid på at gjennomføringen ville medføre få problemer og kun innebære mindre lovmessige endringer. Det ble besluttet å avholde nytt samrådsmøte når de enkelte lands konkrete gjennomføringsforslag kunne diskuteres.

I prosessen med utarbeidelse av forslag til kompetente myndigheter samt kartlegging av behovet for endringer i sektorlovgivningen, har det vært avholdt diskusjonsmøter med og innhentet innspill fra berørte departementer og instanser, herunder Justisdepartementet, Samferdselsdepartementet, Kirke- og kulturdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Forbrukerombudet og Medietilsynet.

De ansvarlige departementer har bidratt med tekst til punkt 3.2.2, utarbeidet forslagene til lovendringer og spesialmerknader til disse innenfor sine respektive områder.

Oversikt over gjeldende rett og forholdet til forordningen

2.4.1 Gjennomgang av forbrukerbeskyttelsesregelverket i forordningens vedlegg

Forordningens artikkel 1 at fastslår at formålet er å etablere samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter som fører tilsyn med lovgivning som beskytter forbrukernes kollektive interesser.

Regelverk som beskytter forbrukernes kollektive interesser er angitt i forordningens vedlegg, jf. artikkel 3 a): Regelverk i bilaget som gjennomført i medlemsstatenes nasjonale rett. I det følgende gis en oversikt over regelverket som er opplistet i vedlegget, hvor dette er gjennomført i norsk rett, og hvilken myndighet som har håndhevningsansvaret for dette:

1) og 9) Direktiv 84/450/EØF om villedende og sammenlignende reklame og direktiv 97/55/EF (endringsdirektiv)

Direktivene anses ivaretatt i norsk rett gjennom §§ 1,2 og 3 i lov av 16. juni 1972 nr. 47 om kontroll med markedsføring og avtalevilkår (markedsføringsloven). Reglene om sammenlignende reklame er tatt inn i egen forskrift, hjemlet i markedsføringsloven § 2.

Reglene håndheves av Forbrukerombudet jf. markedsføringsloven § 13.

2) og 8) Direktiv 85/577/EØF om forbrukerbeskyttelse ved avtaleinngåelse utenfor fast forretningssted (Dørsalgsdirektivet) og direktiv 97/7/EF om forbrukerbeskyttelse ved avtaler i forbindelse med fjernsalg (Fjernsalgsdirektivet)

Direktivene er gjennomført i lov av 21. desember 2000 nr. 105 om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven).

Den offentligrettslige delen av bestemmelsene håndheves av Forbrukerombudet. Bestemmelsene i angrerettloven vil være spesiallovgivning i forhold til markedsføringsloven for så vidt gjelder regler om opplysningsplikt, markedsføring og avtalens innhold. Markedsføringslovens bestemmelser vil supplere angrerettloven. Når det gjelder forståelsen av generalklausulen i markedsføringsloven § 1 er det såkalte lovstridsprinsippet slått fast gjennom praksis. I dette ligger at en handling som strider mot spesiallovgivningen gitt ut i fra forbrukerhensyn, også vil finnes urimelig etter mfl § 1. I forarbeidene til markedsføringsloven § 9a om urimelige avtalevilkår er det klart uttalt at avtalevilkår som strider mot preseptorisk lovgivning vil være urimelig og i strid med bestemmelsen. Også avtalevilkår i strid med deklaratorisk lovgivning vil etter omstendighetene kunne være strid med § 9a.

3) Direktiv 87/102/EØF om forbrukerkreditt, senest endret ved direktiv 98/7/EF

Direktivet er i hovedsak gjennomført i lov av 21. juni 1985 nr. 82 om kredittkjøp m.m.

Forbrukerombudet er med hjemmel i kredittkjøpslovens § 30 delegert myndighet til å føre tilsyn med at bestemmelsene fastsatt i eller i medhold av kredittkjøpsloven blir overholdt.

Forbrukerombudet vil i tillegg håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter markedsføringsloven §§ 1 og 9a, jf det såkalte lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under punkt 2) og 8) om angrerettloven.

4) Direktiv 89/552/EØF om utøvelse av tv-spredningsvirksomhet (TV-direktivet) – artikkel 10-20

Kun artiklene 10-20 om fjernsynsreklame, sponsorvirksomhet og teleshopping omfattes av forordningen. (Forordningen viser også til artikkel 21, men denne bestemmelsen er opphevet).

Disse reglene er i hovedsak gjennomført i norsk rett ved bestemmelser i lov av 4. desember 1992 nr. 127 om kringkasting og i forskrift av 28. februar 1997 nr 153 om kringkasting. Medietilsynet er tilsynsmyndighet for kringkastingsregelverket, jf. kringkastingsforskriften § 1-8 annet ledd. Enkelte bestemmelser som skal beskytte forbrukerne mot visse typer innhold i reklame, håndheves imidlertid av relevante fagmyndigheter:

- Forbrukerombudet håndhever bestemmelser om reklame rettet mot barn jf. kringkastingsloven § 3-1 annet ledd og forskriften § 1- 8 jf § 3-6 og reklame for våpen og våpenetterligninger jf. kringkastingsforskriften § 1-8 jf § 3-4 annet ledd.

- Artikkel 13 om reklame for tobakk er gjennomført i norsk rett gjennom reklameforbudet for tobakksvarer i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern av tobakkskader § 2. Tilsyn med bestemmelsen føres av Sosial- og helsedirektoratet, jf. lovens § 8.

- Artikkel 14 om fjernsynsreklame for legemidler er gjennomført i § 13-4 i forskrift av 22. desember 1999 nr 1559 om legemidler jf. lov 4. desember 1992 nr 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) kapittel VII. Tilsynet med bestemmelsen føres av Statens legemiddelverk jf. lovens § 28.

- Artikkel 15 om reklame for alkohol er gjennomført i norsk rett gjennom reklameforbudet for alkoholholdig drikk i lov 2. juni 1989 nr 27 om alkohol § 9-2. Det norske totalforbudet mot reklame går lengre enn direktivets artikkel 15, hvor det er tillatt med reklame som oppfyller spesifikke kriterier. Alkoholloven håndheves av Sosial- og helsedirektoratet, jf. lovens § 9-3.

5) Direktiv 90/314/EØF om pakkereiser

Pakkereisedirektivet er gjennomført i norsk rett ved lov 25. august 1995 nr. 57 om pakkereiser.

Pakkereiseloven inneholder ingen tilsynsbestemmelse. Forbrukerombudet vil imidlertid håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter markedsføringsloven §§ 1 og 9a, jf det såkalte lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under punkt 2) og 8) om angrerettloven.

6) Direktiv 93/13/EØF om urimelige kontraktsvilkår i forbrukeravtaler

Direktivet er gjennomført i norsk rett gjennom endring av lov 31. mai 1918 nr 4 om avtaler §§ 36 og 37 og ved markedsføringsloven § 9a om urimelige avtalevilkår.

Markedsføringsloven håndheves av Forbrukerombudet jf. lovens § 13.

7) Direktiv 94/47/EF om tidsparter (timeshare)

Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 13. juni 1997 nr 37 om salg av tidsparter i fritidsbolig (tidspartloven).

Tidspartloven inneholder ingen tilsynsbestemmelse. Forbrukerombudet vil imidlertid håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter markedsføringsloven §§ 1 og 9a, jf det såkalte lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under punkt 2) og 8) om angrerettloven.

10) Direktiv 98/6/EF om prismerking av forbruksvarer

Direktivet er gjennomført i markedsføringsloven § 3a om prismerking og ved forskrift 6. desember 1999 nr 1256 om prisopplysninger for varer.

Forbrukerombudet fører tilsyn med dette regelverket, jf. markedsføringsloven § 13.

11) Direktiv 99/44/EF om forbrukerkjøp og garantier

Reglene i direktivet er gjennomført gjennom lov 21. juni 2002 nr 34 om forbrukerkjøp og ved markedsføringsloven kapittel IIa om garantier.

Det vil antakelig særlig være bestemmelsen i direktivet artikkel 6 om garantier som får relevans ved anvendelsen av forordningen i og med at anvendelsesområdet er begrenset til kollektive interesser, dvs. tiltak som berører forbrukere som gruppe.

Markedsføringslovens kap. II håndheves av Forbrukerombudet jf. lovens § 13.

12) Direktiv 2000/31/EF om elektronisk handel

Direktivet er gjennomført i norsk rett ved lov 23. mai 2003 nr 35 om visse sider av elektronisk handel og andre informasjonssamfunnstjenester (e-handelsloven).

Det antas at det særlig vil være reglene om markedsføring og opplysningspliktbestemmelsene i direktivet som får relevans ved anvendelsen av forordningen i det forordningens anvendelsesområde er begrenset til forbrukernes kollektive interesser.

E-handelsloven inneholder ingen tilsynsbestemmelse. Forbrukerombudet vil imidlertid kunne håndheve lovens bestemmelser om markedsføring og kontraktsvilkår etter markedsføringsloven §§ 1 og 9a, jf det såkalte lovstridsprinsippet. Det vises til omtalen av dette prinsippet under punkt 2) og 8) om angrerettloven.

13)Direktiv 2001/83/EF om humanmedisinske legemidler, senest endret ved direktiv 2004/27

Kun artiklene 86-100 om reklame for legemidler er omfattet av forordningen.

Direktivets artikler 86-100 er gjennomført i lov 4. desember 1992 nr 132 om legemidler m.v. (legemiddelloven) kapittel VII og ved kapittel 13 om reklame for legemidler i forskrift av 22. desember 1999 nr 1559 om legemidler.

Lovhjemmelen for å føre tilsyn med legemidler fremgår av legemiddelloven § 28. Kompetansen etter denne bestemmelsen er delegert til Statens legemiddelverk.

14) Direktiv 2002/65/EF om fjernsalg av finansielle tjenester

Direktivet gjennomføres i norsk rett ved endringer i lov om opplysningsplikt og angrerett m.v. ved fjernsalg og salg utenfor fast utsalgssted (angrerettloven). Endringene trer i kraft 1. oktober 2005.

Forbrukerombudet vil håndheve de nye reglene i angrerettloven. Det vises for øvrig til punkt 2) og 8) om håndheving av angrerettloven.

15) Forordning 261/2004/EF om kompensasjon og bistand til flypassasjerer ved nektet ombordstigning og ved kansellering eller forsinkelser

Forordningen er gjennomført i norsk rett gjennom forskrift av 17. februar 2005 nr. 141 om gjennomføring av forordning 261/2004, gitt med hjemmel i lov av 11. juni 1993 nr 101 om luftfart § 16-1.

Luftfartstilsynet vil føre tilsyn med de relevante bestemmelsene i luftfartsloven med tilhørende forskrift(er). På bakgrunn av at Luftfartstilsynet til nå har vært et tradisjonelt sikkerhetstilsyn, kreves det imidlertid ytterligere endringer i luftfartsloven for at tilsynet skal få de nødvendige hjemler til å føre offentlig tilsyn med flypassasjerenes rettigheter. Samferdselsdepartementet har i brev av 27. juni 2005 informert Barne- og familiedepartementet om at påkrevde endringer i luftfartsloven i tilknytning til håndheving av samarbeidsforordningen henger nøye sammen med andre endringer som er nødvendige for å realisere regjeringens ønske om å forbedre klageordningene for flypassasjerer. Samferdselsdepartementet vil derfor utarbeide et eget høringsnotat med forslag til endringer i luftfartsloven hvor også gjennomføringen av samarbeidsforordningen behandles.

16) Europaparlamentets og Rådets direktiv 2005/29/EF om virksomheters urimelige handelspraksis overfor forbrukerne på det indre marked

Direktivet om urimelig handelspraksis ble publisert i EU-tidende den 11. juni 2005. Direktivet oppstiller felleseuropeiske regler for hvilke handlinger som skal anses som urimelige overfor forbrukere på området for deres økonomiske interesser. Det følger av direktivets artikkel 16 nr. 2 at det skal tas inn i vedlegget til forordningen. Direktivet skal gjennomføres i norsk rett innen 12. juni 2007. Bestemmelsene skal tre i kraft senest 12. desember 2007.

Direktivet er et totalharmoniseringsdirektiv, og setter derfor grenser for hvilke nasjonale regler som kan innføres innenfor direktivets virkeområde. Direktivet vil i all hovedsak bli foreslått gjennomført i markedsføringsloven. Forbrukerombudet vil etter all sannsynlighet føre tilsyn med disse bestemmelsene.

I tillegg til en generell generalklausul om urimelig handelspraksis, og regler som utdyper hva som skal anses som villedende og aggressiv markedsføring mv., inneholder direktivet en svarteliste som oppstiller eksempler på handelspraksis som i ethvert tilfelle skal være forbudt. Ett av disse eksemplene oppstiller et forbud mot salgsfremmende pyramideordninger der verving er det sentrale fremfor salg av produkter. Disse reglene er foreslått gjennomført gjennom endringer i lotteriloven, jf. Ot.prp. nr. 97 (2004-2005). Lovforslaget forventes behandlet av Stortinget høsten 2005. Etter forslaget skal Lotteritilsynet håndheve forbudet mot pyramidespill o.l.

2.4.2 Departementets vurdering av norsk rett opp mot forordningens krav

Som gjennomgangen i punkt 2.4.1 viser, er regelverket som omfattes av forordningen gjennomført i norsk rett, og det føres aktivt tilsyn med dette. Forordningens system innebærer blant annet at de aktuelle håndhevningsmyndighetene skal samarbeide med håndhevingsmyndigheter i andre EØS-land for bekjempelse av brudd på regelverket på tvers av landegrensene. Det foreslås at de aktuelle håndhevingsmyndighetene innenfor det enkelte regelverket oppnevnes som kompetent myndighet etter forordningens artikkel 4 pkt.1 jf. punkt 3.2.1. Hvordan samarbeidet mellom de kompetente myndigheter skal organiseres er omhandlet i punkt 3.3.

Forordningen krever at håndhevingsmyndighetene skal ha et minimum av virkemidler til rådighet til bekjempelse av brudd på regelverket, jf. artikkel 4 punkt 6. Dette inkluderer blant annet tilgang til informasjon som er relevant i den aktuelle sak, rett til plassundersøkelser og myndighet til å nedlegge forbudsvedtak. Det vil være nødvendig med enkelte mindre lovendringer for å utstyre samtlige av de norske håndhevingsmyndighetene med de nødvendige virkemidler. En gjennomgang av virkemidlene i forordningen og av norsk rett på det enkelte området er gitt under punkt 3.2.2 og 3.2.3.

Forordningen reiser også enkelte spørsmål knyttet til forholdet til offentlighetsloven og personopplysningsloven. Dette er særskilt behandlet i punkt 3.3.3.

2.5 Valg av gjennomføringsmåte i norsk rett

I henhold til EØS-avtalens artikkel 7 bokstav a skal forordninger ”som sådan” gjøres til en del av norsk rett. Gjennomføringen bør derfor foregå ved inkorporasjon. Dette innebærer at den lovteksten som vedtas, fastsetter at vedkommende forordning - i EØS-tilpasset form- skal gjelde som lov. Selve teksten der EØS-tilpasningene er innarbeidet, vedtas imidlertid ikke formelt som lov.

Ved gjennomføringen av denne forordningen anses to alternative måter som aktuelle, enten ved egen lov eller gjennom endringer i markedsføringsloven:

Gjennomføring i ny lov:

Forordningens anvendelsesområde berører flere sektorer og sorterer inn under forskjellige departementers ansvarsområde, jf. punkt 2.4. Fordelen med en ny lov om samarbeid mellom håndhevingsmyndigheter på forbrukerområdet er at loven kan fremmes og forvaltes av samtlige aktuelle departementer. På denne måten vil en få en ryddig løsning av ansvarsfordelingen.

Gjennomføring i markedsføringsloven:

Et annet alternativ er gjennomføring i markedsføringsloven. Hovedargumentet for en slik gjennomføringsmåte er at av de 16 opplistede regelverkene i forordningens vedlegg, skal 14 håndheves (helt eller delvis) av Forbrukerombudet etter markedsføringsloven, jf. punkt 2.4. Dette tilsier at de fleste saker som skal håndheves etter forordningen, er saker som vil reise spørsmål om hvorvidt det foreligger brudd på markedsføringsregelverket.

Forbrukerombudets fremtidige ansvar for håndheving av EUs direktiv om urimelig handelspraksis kan i denne sammenheng fremheves særskilt. Ikrafttredelse av direktivet er 12. desember 2007. Direktivet krever totalharmoniserte regler i EU/EØS for hva som skal anses som urimelig handelspraksis overfor forbrukere. Forbrukerombudet vil håndheve disse bestemmelsene, som delvis overlapper sentrale regler i dagens markedsføringslov. Direktivet vil i all hovedsak bli foreslått gjennomført ved endringer i markedsføringsloven. Det må derfor antas at det vil kunne oppstå særlig mange grenseoverskridende konflikter som faller inn under direktivets anvendelsesområde. Forordningen vil i stor grad bli anvendt på saker som håndheves av Forbrukerombudet etter regler nedfelt i markedsføringsloven. Av den grunn antas det at det mest naturlige for brukerne av regelverket vil være å søke etter håndhevingsregelverket i markedsføringsloven.

En annen fordel med gjennomføring i denne loven er at det allerede er et eget kapittel i loven som omhandler handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser, jf. lovens kapittel IIb. Kapittelet kom inn ved gjennomføring av EUs direktiv 98/27 om nedlegging av forbud med hensyn til vern av forbrukernes interesser (forbudsdirektivet). Det er sammenfallende innhold i forbudsdirektivets og forordningens begrep om forbrukernes kollektive interesser, og det kan derfor argumenteres med at det vil være naturlig og ryddig å samle disse bestemmelsene i samme lov. Forholdet mellom forbudsdirektivet og forordningens bestemmelser er nærmere omhandlet nedenfor i punkt 3.1.2.

Departementets forslag til gjennomføring:

Departementet har etter en foreløpig vurdering kommet frem til at rettstekniske hensyn tilsier at forordningen bør implementeres i markedsføringsloven. Til tross for at forordningen sorterer under flere sektorer og departementer, antas det at regelverket vil bli lettest tilgjengelig for brukerne ved en slik plassering. Dette er først og fremst på grunn av at hovedtyngden av saksmengden trolig vil falle inn under en tolkning av markedsføringslovens bestemmelser.

Departementet er imidlertid i tvil, og oppfordrer høringsinstansene om særskilt å kommentere de to alternative løsningene.

Hvis inkorporasjonen skal skje i markedsføringsloven, foreslås at dette skjer gjennom en ny bestemmelse i kapittel II b - om handlinger som skader forbrukernes kollektive interesser - som fastsetter at forordningen i EØS-tilpasset form skal gjelde som lov, jf. lovforslagets § 9h. Forordningsteksten foreslås tatt inn som vedlegg til loven.

Hvilket regelverk som anses å beskytte forbrukernes kollektive interesser, går frem av vedlegget til forordningen. Dette vedlegget vil bli endret fortløpende ettersom nye forbrukerbeskyttelsesregelverk blir vedtatt i EU og føres opp på listen over direktiver og forordninger. Dersom regelverkene innlemmes i EØS-avtalen, må dette gjenspeiles også i den norske gjennomføringen av forordningen. Det anses lite hensiktsmessig å endre denne listen ved lovendring, og det foreslås derfor at departementet gis hjemmel i markedsføringsloven til i forskrift å gjennomføre og å utvide listen med relevant regelverk, jf. lovforslagets § 9e fjerde ledd.

I og med at Barne- og familiedepartementet er forvaltningsansvarlig for markedsføringsloven, innebærer den foreslåtte gjennomføringsmåten at dette departementet blir tillagt myndighet til å fastsette, og til å endre, forskriften. Det foreslås i tillegg at departementet, som hovedansvarlig for gjennomføringen av forordningen, gis hjemmel til oppnevning av kompetent myndigheter og sentralt koordineringskontor, jf. forslagets § 9h annet ledd. Som redegjort for i punkt 2.4 er imidlertid også andre departementer ansvarlig for enkelte regelverk på listen. De aktuelle fagdepartementene har bidratt med oversikt over gjennomføring av regelverket i norsk rett innenfor sine respektive områder samt kommet med forslag til utpeking av de forskjellige håndhevningsmyndighetene. Dette har foregått gjennom møter og ved annen kontakt mellom departementene. Se nærmere om samarbeidet i punkt 2.3, og om kompetente myndigheter og sentralt koordineringskontor i punkt 3.2.

Prosessen med innlemmelse av det aktuelle regelverket i forskriften og utpeking av kompetente myndigheter forutsettes å skje i nært samråd med ansvarlige fagdepartementer også i fremtidige saker.

Tilpasninger i eksisterende regelverk

I tillegg til gjennomføringen av selve forordningen i norsk rett, er det nødvendig å foreta enkelte tilpasninger i eksisterende regelverk av hensyn til klare hjemler for myndighetenes inngripen overfor private. Dette dreier seg om endringer som gir de enkelte håndhevingsmyndighetene tilstrekkelig kompetanse som kreves for håndheving av forordningen etter artikkel 4 punkt 6, se særlig punkt 3.2.2. og 3.2.3 nedenfor.