Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

7.5 Utvidelsen og utdypingen...

7.5 Utvidelsen og utdypingen av EU-samarbeidet - utfordringer for norsk økonomisk politikk

Med Finland, Sverige og Østerrike som medlemmer er EU blitt enda viktigere for norsk økonomi. Vel 80 pst. av norsk vareeksport går nå til EU-området og om lag 70 pst. av importen til Norge leveres fra EU-landene. Norske tjenestemarkeder er knyttet sammen med tjenestemarkedene i EU.

Den omfattende samhandelen med EU innebærer for det første at den økonomiske utviklingen i EU-landene har stor innvirkning på markedsveksten for norske produkter og dermed for produksjons- og sysselsettingsutviklingen i norske næringer. EØS-avtalen sikrer i dag langt på vei norsk næringsliv konkurransevilkår som er likeverdige med de vilkår næringslivet i EU har på de områder som dekkes av avtalen. Skal avtalen også i framtiden gi næringslivet tilsvarende sikkerhet for markedsadgang, må den videreutvikles i takt med nytt lov- og regelverk for EUs indre marked.

Mulighetene for å utnytte de markedsmuligheter EØS- avtalen gir vil avhenge av pris- og kostnadsutviklingen på norske varer og tjenester i forhold til utviklingen i konkurrentlandene og de rammebetingelsene virksomheter lokalisert i Norge får i forhold til virksomheter i andre europeiske land.

Utviklingen i priser og kostnader og innenlandske konjunkturer bestemmes bl.a. i et samspill mellom norsk penge- og finanspolitikk og inntektspolitikk, og den penge- og finanspolitikk som føres i det øvrige Europa. Den sterke valutauroen høsten 1992, som bl.a. førte til depresiering av de britiske, italienske, svenske, finske og norske valutaene, illustrerer hvor avhengig det norske finans- og valutamarkedet er av utviklingen i Europa. Den økonomiske og monetære union vil endre rammebetingelsene for de europeiske finans- og valutamarkedene, noe som også vil kunne endre betingelsene for stabiliseringspolitikken for de landene som blir stående utenfor dette samarbeidet.

Retningslinjene for norsk pengepolitikk er å sikre en stabil kursutvikling for norske kroner i forhold til europeiske valutaer. Skal vi oppnå dette, og samtidig sikre en gunstig utvikling i de langsiktige rentene i forhold til andre europeiske land, må vi skape tillit til at finanspolitikken er opprettholdbar i et langsiktig perspektiv.

Som følge av at Norge ikke tar del i den økonomiske og monetære samarbeidsmekanismen som er nedfelt i Maastricht-traktaten, må vi skape denne tilliten gjennom å føre en troverdig finanspolitikk. Regjeringen har lagt til grunn at dette stiller strengere krav til budsjettutviklingen enn dersom vi hadde blitt medlem i EU og deltatt i det europeiske samarbeidet om økonomisk og monetær politikk. Bl.a. med utgangspunkt i denne vurderingen foreslo Regjeringen en innstramming av finanspolitikken etter folkeavstemningen i november 1994. Også hensynet til forvaltningen av petroleumsformuen tilsier at statsbudsjettet i Norge gjøres opp med en vesentlig sterkere balanse enn det som følger av de minstekrav som er fastlagt i Maastricht-traktaten. Det vises til nærmere omtale i kapittel 3.

Innenfor EU er den ytre handelspolitikken et fellesskapsanliggende, mens Norge fortsatt kan foreta tilpasninger av handelspolitikken innenfor rammen av de forpliktelser vi har påtatt oss gjennom internasjonale økonomiske avtaler.

Fra 1. januar 1995 ble det kvantitative importvernet for landbruksvarer erstattet av et tollbasert vern, i henhold til Norges forpliktelser i WTO. Videre er landene forpliktet til å redusere de maksimale tollsatsene over en seks-års periode i henhold til WTO-avtalen. Norge har framskyndet gjennomføringen av sine forpliktelser ved å i sin helhet å iverksette denne reduksjonen fra 1. juli 1995. Disse tollreduksjonene bidrar i seg selv ikke særlig til økt importkonkurranse og prisreduksjoner i det norske markedet. Regjeringen tar imidlertid sikte på å gå videre med å utforme importvernet slik at det bidrar til økt konkurranse. På lengre sikt er en av målsettingene å bidra til mer konkurransedyktige råvarepriser og lavere matvarepriser, ned mot nivået i våre naboland.

I dagens frihandelsavtaler stilles det visse krav til opprinnelse ved handel med varer for å oppnå tollfrihet eller tollreduksjoner. Til tross for at EU og EFTA på hver sin side har inngått frihandelsavtaler med stater i Sentral- og Øst-Europa, oppnår ikke norske eksportører tollfrihet ved eksport til EU eller andre EFTA-land dersom en anvender innsatsvarer og bearbeiding fra de sentral- og øst europeiske landene.

Det arbeides nå med å koordinere de ulike frihandelsavtalene i Europa (sikre europeisk kumulasjon) slik at dette problemet reduseres. Kommisjonen fikk mandat til å innlede arbeidet med å etablere et system for kumulasjon på Det europeiske råds møte i Essen i desember 1994. Innføringen av europeisk kumulasjon kan gi europeiske produsenter bedrede muligheter for å anvende innsatsvarer fra de ulike frihandelsområder i Europa. En forventer at dette vil føre til økt integrasjon og frihandel. Det er sannsynlig at land som i stor utstrekning benytter importerte innsatsvarer i produksjonen, som f.eks. Norge, vil høste betydelige fordeler av et slikt system.


Finans- og tolldepartementet
tilrår:

Avtrykk av tilråding fra Finans- og tolldepartementet av 29. september 1995 om Nasjonalbudsjettet 1996 blir sendt Stortinget.


Til toppen