Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

5 Vern og bærekraftig...

5 Vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold - mål, strategi og prioriterte innsatsområder

5.1 Innledning

Mangfoldet av liv på kloden - det biologiske mangfoldet - er grunnlaget for menneskets eksistens og avgjørende for verdiskapning, velferd og livskvalitet. Det dekker menneskenes behov for bl. a. mat, medisiner, brensel, utdanning, opplevelse, estetikk og avkobling. Dette mangfoldet er også grunnlaget for de livsbærende prosessene på kloden, og er avgjørende for vannhushold, lokalklima, rensing av vann og luft, jorddannelse og stoffomsetning av f.eks. nitrogen og karbon. Disse økologiske tjenestene er en forutsetning for samfunnets verdiskapning. Et rikt mangfold kan videre bidra til å avdempe effektene av miljøtrusler, som f.eks. langsiktige klimaendringer. Mangfoldet kan betraktes som et forsikringsfond for framtidige generasjoners produksjonsgrunnlag og livsmiljø.

Biologisk mangfold omfatter alle økosystemer, arter samt den genetisk variasjon innen artene (jf.figur 5.1). Kunnskapen om mangfoldet og de økologiske og samfunnsmessige funksjoner det har er imidlertid mangelfull. F.eks. er det anslått at det finnes mellom 7 og 20 millioner arter på kloden, men kun 1,75 millioner av disse er kjent. Denne generelle mangel på kunnskap vil eksistere i overskuelig framtid. Kunnskapen er imidlertid tilstrekkelig for å avdekke behovet for tiltak for å sikre det biologiske mangfoldet både globalt, nasjonalt og lokalt. Konvensjonen om biologisk mangfold understreker at mangel på vitenskapelig visshet ikke må begrunne en utsettelse av tiltak for å minske trusler mot mangfoldet.

Tap av biologisk mangfold er et alvorlig globalt problem som er i ferd med å undergrave grunnlaget for en bærekraftig utvikling. Økosystemer forringes og arter og bestander tapes i et omfang som er flere hundre, om ikke flere tusen ganger det naturlige. Tap av biologisk mangfold er en irreversibel prosess som påvirker den naturlige utviklingsprosessen som pågår i alle økosystemer. Slik forvitrer de genetiske ressursene som er grunnlaget for matproduksjon, bioteknologisk utvikling og andre former for bruk av levende ressurser. Naturens mulighet til å yte økologiske tjenester svekkes, og viktige estetiske og kulturelle verdier går tapt. Framtidige generasjoner får færre valgmuligheter samtidig som jordas befolkning øker.

Regjeringen legger som redegjort for i St prp nr 56 (1992 - 93) Om samtykke til ratifikasjon av en konvensjon om biologisk mangfold av 22. mai 1992 (biokonvensjonen) stor vekt på det internasjonale samarbeidet for å møte utfordringene på dette feltet. Konvensjonen er den første globale avtale som omfatter vern og bærekraftig bruk av alt biologisk mangfold, og er nå ratifisert av nær 170 land. Avtalen regulerer også tilgangen til genetiske ressurser og omfatter tiltak for å oppnå en rettferdig og likeverdig fordeling av godene ved bruk av slike ressurser.

Mellom 50 og 90 prosent av artsmangfoldet finnes i de tropiske regnskogene. Samtidig er mangfoldet i mange utviklingsland under et sterkt og stadig økende press. Regjeringen legger vekt på å bistå utviklingslandene i deres oppfølging av konvensjonen både gjennom bilateral bistand og multilateralt samarbeid.

Biokonvensjonen forplikter partene til å utarbeide nasjonale strategier, planer eller programmer for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold, og til å sikre at dette hensynet integreres i virksomheten til relevante sektorer. Som i resten av verden skjer det også i Norge en utarming av det biologiske mangfoldet (jf. linkinthoveddel011kapittel 11). Regjeringen legger derfor stor vekt på oppfølgingen av konvensjonen nasjonalt, både for å bidra til bevaringen av mangfoldet, og for å bidra til å utvikle metoder og konsepter for overholdelse av konvensjonens nasjonale forpliktelser.

Som et ledd i denne oppfølgingen utarbeidet Fiskeridepartementet, Forsvarsdepartementet, Landbruksdepartementet, Kirke, undervisnings- og forskningsdepartementet, Miljøverndepartementet, tidligere Nærings- og energidepartementet- og Samferdselsdepartementet i 1994 utkast til sektorspesifikke planer for oppfølging av konvensjonen. Flere kommuner har også utarbeidet slike planer. Regjeringens strategi og prioriterte innsatsområder for vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold som presenteres i denne meldingen bygger bl.a. på disse planene. Mål og tiltak vil i de kommende år bli fulgt opp i statsbudsjettet og øvrige styringsdokument. Strategien vil også bli lagt til grunn for Norges nasjonale rapport til partsmøtet under biokonvensjonen som vil bli ferdigstilt i 1997. Innsatsområdene og tiltakene vil videre bli revidert og oppdatert i samsvar med opplegget for resultatoppfølging (jf. kapittel 3.3). Regjeringen tar på denne bakgrunn også sikte på å utarbeide en samlet nasjonal handlingsplan som utdyper og konkretiserer strategien for norsk oppfølging av konvensjonen. Planen vil bli utarbeidet av Miljøverndepartementet i samarbeid med berørte departementer.

5.2 Nasjonale mål og strategier

I tråd med forpliktelsene i konvensjonen om biologisk mangfold er det Regjeringens målsetning å bevare mangfoldet og sikre dets fortsatte utviklingsmuligheter. Verdiene som framkommer gjennom samspillet mellom samfunn og biologisk mangfold skal realiseres til beste for samfunnet, samtidig som kostnadene, f.eks. ved iverksetting av særskilte tiltak, skal fordeles rettferdig.

Det må imidlertid tas hensyn til at menneskene nødvendigvis må påvirke det biologiske mangfoldet for å tilfredsstille sine behov. I tillegg er det i enkelte tilfeller ønskelig å redusere negative påvirkninger fra enkeltarter som forårsaker sykdom og alvorlige skadevirkninger.

Boks 5.1 Eksempel på verdi av genetisk mangfold

På begynnelsen av 1970-tallet dukket det opp et virus som angrep store deler av Asias risplanter. Ingen sprøytemidler hadde god nok effekt og en alvorlig hungersnød truet. Utfordringen var å finne en rissort som var motstandsdyktig mot akkurat dette viruset. Blant 6273 undersøkte risvarianter ble det funnet æn eneste variant, en ellers lite motstandsdyktig vill-ris som ble funnet i India i 1966 og tatt vare på i en frøbank. Denne rissorten hadde den rette egenskapen og den ble krysset med den mest dyrkede rissorten. Avkommet ble ikke angrepet av viruset.

En rekke liknende eksempler finnes om matproduserende planter som har blitt reddet fra sykdom og utryddelse ved hjelp av gener fra viltvoksende eller mindre brukte varianter. Den genetiske variasjonen er viktig for vår framtidige matproduksjon.

På nasjonalt nivå vil Regjeringen arbeide for å sikre:

  • et representativt utvalg av alle naturtyper, samt de større sammenhengende urørte naturområdene
  • et bredest mulig mangfold i kulturpåvirkede miljøer
  • levedyktige bestander av alle kjente og naturlig forekommende arter av virveldyr, høyere planter, og endemiske arter
  • et bredt og representativt utvalg av arter innen grupper av virvelløse dyr, laverestående planter (lav, moser og alger), sopp og mikroorganismer bl.a. med vekt på samfunnsmessig og økologisk viktige arter
  • den genetiske variasjonen innen og mellom bestander hos truede, sårbare, utnyttbare og dyrkede arter.

Disse målene er i samsvar med formålsbestemmelsene i flere naturforvaltningslover, i første rekke naturvernloven, og forpliktelsene under biokonvensjonen. Målene gjenspeiler videre en systematisering av verdiene som skal sikres. En videre prioritering av innholdet i første og andre punkt er gitt i boks 5.2.

Samspillet mellom samfunnet og det biologiske mangfoldet er meget sammensatt. Arbeidet med å bevare mangfoldet må derfor omfatte et bredt spekter av virkemidler og aktiviteter i regi av mange samfunnssektorer og på mange nivåer. En målrettet og effektiv politikk på dette området stiller store krav til en langsiktig, helhetlig og sektorovergripende gjennomføring. Regjeringen legger i tråd med forpliktelsene i biokonvensjonen følgende strategi til grunn for å nå målene:

  1. Ytterligere tap av biologisk mangfold skal begrenses ved å rette fokus mot årsakene til tapet. Tap av mangfold skyldes et bredt spekter av miljøpåvirkninger så som arealbruk, fysiske inngrep, overbeskatning, forurensning og spredning av fremmede arter. Selv om den enkelte påvirkningen kan synes liten, kan summen av belastninger bli kritisk. Hva som er den viktigste årsaken til tap kan variere mellom ulike økosystem og ulike økologiske nivå (jf. kapittel linkinthoveddel011kap11.211.2 og linkinthoveddel011E18E5011.3). Ødeleggelse av leveområder som følge av arealbruk og fysisk inngrep er imidlertid den viktigste årsaken til tap. De underliggende årsakene til tapet skal reduseres der dette er relevant og mulig.
  2. Bruk av biologisk mangfold skal være økologisk bærekraftig. Regjeringen legger vekt på at næringene sørger for at utnyttingen av de biologiske ressursene er økologisk bærekraftig over tid. Særlig viktig er det å sikre et økologisk bærekraftig jordbruk, skogbruk, fiskeri og naturbruk. Verdiene dette representerer må sikres uten at det går på bekostning av økologiske funksjoner knyttet til bl.a. produktivitet og stoffomsetning og vår mulighet til å realisere andre verdier fra mangfoldet.
  3. Truet og sårbart biologisk mangfold skal vernes og om mulig restaureres. Regjeringen legger stor vekt på å videreføre og styrke vernet av norsk natur. Særlig viktig er det å verne om truede og sårbare naturtyper og ivareta kulturlandskap. Truede arter og bestander krever også et særskilt vern. Nærmere 500 arter anses i dag som truete eller sårbare. I enkelte tilfeller kan det være aktuelt å iverksette restaureringstiltak som dagens kalking av sure vassdrag, og sikringstiltak i form av genbanker. Under nordisk genbank oppbevares frø og sæd med sikte på å bevare og dokumentere genetisk variasjon i buskap og jordbruksvekster og deres ville slektninger. På nordisk nivå er det også igangsatt arbeider med bevaring av genressurser til husdyr.

Denne strategien forutsetter aktiv innsats fra alle berørte sektorer gjennom bruk av egne virkemidler. Videre forutsetter strategien at relevant kunnskap om det biologiske mangfoldet er tilgjengelig for planleggere og beslutningstakere. Regjeringen vil styrke kunnskapen om mangfoldet gjennom overvåking, kartlegging, forskning og utdanning. Det er særlig viktig at sektorer og kommuner skaffer seg tilstrekkelig oversikt over det biologiske mangfoldet. Oversikten må omfatte kunnskap om hvor mangfoldet er lokalisert, hvilke verdier det representerer samt miljøpåvirkninger, drivkrefter og tilgjengelige virkemidler. Ved utvikling av et beslutningsstøttesystem skal tap av mangfold som følge av arealbruk og fysiske inngrep begrenses gjennom bruk av Plan- og bygningsloven og relevant sektorlovgivning.

Regjeringen vil:

  • sikre at hensynet til biologisk mangfold innarbeides i kommune og fylkesplaner etter Plan- og bygningsloven slik det bl.a. er presisert i St meld nr 29 (1996 - 1997) Regional planlegging og arealpolitikk, og vurdere å utvikle rikspolitiske retningslinjer for biologisk mangfold
  • øke forutsigbarheten i relevant planlegging ved å forbedre informasjonsgrunnlaget for beslutningstagere på ulike nivåer og i alle sektorer gjennom et landsomfattende statlig-kommunalt 5-årig utviklingsprogram for kartlegging, verdiklassifisering og overvåkning av det biologiske mangfoldet
  • vurdere om det skal settes i gang en utredning om en naturavgift som oppfølging av Grønn skattekommisjon, og foreta en mer systematisk gjennomgang av statsbudsjettets utgiftsside i forbindelse med det årlige budsjettarbeidet, bl.a. med sikte på å fjerne subsidier som har negativ innvirkning på det biologiske mangfoldet
  • styrke forskning, utdanning og informasjon om det biologiske mangfoldet og samspillet mellom samfunnet og mangfoldet
  • utarbeide operative mål og indikatorer for biologisk mangfold i forbindelse med de sektorvise miljøhandlingsplanene
  • utarbeide en samlet nasjonal handlingsplan som utdyper og konkretiserer strategien for norsk oppfølging av biokonvensjonen
  • vurdere å endre naturvernloven for å styrke vernet av biologisk mangfold
  • arbeide for et mer bærekraftig skogbruk, med utgangspunkt i en bred gjennomgang av skogpolitiske virkemidler
  • legge til rette for bærekraftig utvikling i jordbruket med bl.a. ivaretakelse og utvikling av kulturlandskapet og reduksjon i næringens negative miljøpåvirkning
  • sikre at forvaltningen av fiskeri- og havbruksnæringen bidrar til å bevare ressursgrunnlaget og minimalisere negative effekter på viltlevende arter og det marine miljø

5.2.1 Sektorovergripende tiltak

Endringer i arealbruk og fysiske inngrep er den viktigste årsaken til tap av biologisk mangfold i Norge. Summen av de mange små inngrep, som hver kan synes ubetydelig, utgjør en stor trussel. Regjeringen vil styrke den nasjonale innsatsen for å redusere tapet av biologisk mangfold som følge av dette. Sektormyndigheter og næringer må bidra til arbeidet med å bevare mangfoldet utenfor de vernede områdene.

Den enkelte næring og sektormyndighet har ansvar for å innarbeide hensynet til biologisk mangfold i tråd med målene og strategien på området, jf. kapittel 3.3. Kommunene har en helt sentral rolle i arbeidet med å bevare mangfoldet, og dette skal gjenspeiles i kommunenes arealplaner og andre styringsdokumenter. I arbeidet med å sikre en bærekraftig bruk av mangfoldet legger Regjeringen også stor vekt på at sektorlover og øvrige virkemidler så langt som mulig og hensiktsmessig skal sikre hensynet til det biologiske mangfoldet.

Regjeringen legger videre stor vekt på at den enkelte sektor og kommune så langt mulig må unngå ytterligere inngrep i de gjenværende sammenhengende urørte naturområdene og andre verdifulle områder som listet i boks 5.2.

Boks 5.2 Områder som er særlig viktige i forhold til å bevare biologisk mangfold

Naturområder og økosystemer vil være særlig verdifulle om de:

  1. er store sammenhengende naturområder som er tilnærmet uberørt av tekniske inngrep
  2. tilhører gruppen av hensynskrevende naturtyper jf. kapittel 11.3.9
  3. er sjeldne eller unike og/eller har særlig verdi sett i nordisk eller internasjonal sammenheng eller er særlig representative for det biologiske mangfold i Norge
  4. har spesielle økologiske eller biologiske funksjoner, bl.a. områder som er viktige for reproduksjon, vandringer og vannhushold
  5. er leveområder eller på annen måte av særlig betydning for truede, sårbare, sjeldne eller økonomisk viktige arter og bestander.

I tillegg til områdene listet i boks 5.2, er det også viktig å bevare områder som er av særlig samfunnsmessig betydning, bl.a. fordi de er viktige for forskning, utdanning, kultur og rekreasjon. Grønnstrukturen i og nær byer og tettsteder vil bli viet nasjonal oppmerksomhet, da slike områder og deres flora og fauna er viktig for store deler av landets befolkning, jf. linkinthoveddel008kapittel 8.

Arealforvaltningens betydning for bevaring av det biologiske mangfoldet innebærer at kommunene vil ha en helt sentral rolle i arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet i Norge. I St meld nr 29 (1996 - 97) Regional planlegging og arealpolitikk presiserer Regjeringen at hensynet til biologisk mangfold skal tillegges større vekt. Dette innebærer at staten både må tilrettelegge for bevaringsarbeidet i kommunene og sørge for at funksjonsfordelingen og prosedyrene for samhandling mellom stat og kommune fungerer tilfredsstillende. Det vil bli lagt særlig vekt på å formidle de nasjonale miljømålene og prioriteringer til kommunene på en klar og entydig måte, og på å sikre en hensiktsmessig rapportering fra kommunalt til statlig nivå, jf. kapittel 3.3 og St meld nr 29 (1996 - 97).

Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel i forhold til sikring av det biologiske mangfoldet. Bestemmelsene om konsekvensutredning i loven er av stor betydning for å klarlegge verdiene knyttet til mangfoldet i forhold til større inngrep. Om lag 90 prosent av arealene i Norge er gjennom vedtatte kommuneplaner lagt ut som landbruks-, natur- og friluftsområder, såkalte LNF-områder. Regjeringen vil vurdere mulige endringer i arealkategoriene og eventuelt innføre "soner" for sikring av biologisk mangfold (jf. St meld nr 29 (1996 - 97)). Det vil videre bli vurdert å utvikle rikspolitiske retningslinjer for biologisk mangfold. I skogområdene og i landbrukslandskapet for øvrig reguleres dagens aktivitet hovedsakelig av henholdsvis skogbruksloven og jordloven samt av økonomiske virkemidler innen skog- og jordbrukspolitikken. Plan- og bygningsloven er spesielt viktig for avveiing mellom ulike interesser og formål både på land og i kystnære områder. Åpne og demokratiske planprosesser er nøkkelen til å finne balanse mellom næringslivsaktiviteter, vern og kompenserende tiltak, for å oppnå helhetlige samfunnsløsninger.

I forbindelse med oppfølgingen av Grønn skattekommisjon blir det vurdert om forslaget om naturavgift skal utredes i sin fulle bredde. Utgangspunktet for tanken om en naturavgift er at den som beslaglegger areal i dag ikke betaler for den endringen eller skaden i biologisk mangfold som dette medfører. Tilsvarende synliggjøres heller ikke kostnadene knyttet til at friluftsområder, estetiske verdier eller kulturminner forringes eller utslettes som følge av utbygginger.

Det legges opp til at vurderingene av en eventuell naturavgift skal ses i sammenheng med den landsomfattende kartleggingen og verdiklassifiseringen av biologisk mangfold som planlegges gjennomført fra 1998 - 2003. Det presiseres at en eventuell naturavgift ikke kan innføres i nærmeste framtid.

Grønn skattekommisjon foreslo også en systematisk gjennomgang av statsbudsjettets utgiftsside for ev. å fjerne miljøskadelige subsidier hvor en kan oppnå miljøforbedringer samtidig som beskatningen av arbeidskraft vil kunne reduseres. Reduksjon i enkelte av de statlige støtteordninger vil kunne virke positivt inn på bevaringen av det biologiske mangfoldet. Regjeringen vil i forbindelse med de årlige budsjettbehandlingene foreta en gjennomgang av støtteordninger som kan ha slike negative miljøeffekter.

Kommunenes ansvar i forhold til bevaring av biologisk mangfold av særlig nasjonal verdi vil bli vurdert reflektert gjennom statlige overføringer. Dette vil bli vurdert når det 5-årige programmet for kartlegging og verdiklassifisering er i sluttfasen. Hensikten er å stimulere kommunene til å ta vare på mangfoldet og sikre en bærekraftig bruk.

Regjeringen vil videreføre arbeidet med utvikling av mål, tiltak og resultatoppfølging innen den enkelte sektor for bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold (jf. kapittel 3.3). Berørte departement har ansvar for å integrere hensynet til biologisk mangfold i sin virksomhet. Departementene vil sørge for at de nasjonale målene om biologisk mangfold blir formidlet til underliggende etater og til næringer og interesseorganisasjoner som departementene har spesielt samarbeid eller kontakt med, f. eks. gjennom utarbeidelse av særskilte retningslinjer. Behovet for revisjon av strategi og handlingsplaner vil bli vurdert i samråd med andre departementer.

Hensynet til biologisk mangfold vil stå sentralt i forbindelse med den varslede gjennomgangen av lovverket for å få innrettet lovverket slik at det kan bidra til en bærekraftig utvikling (jf. kapittel 3.2).

Beslutninger og tiltak i regi av næringslivet, i første rekke grunneiere og jord- og skogbruksorganisasjonene, har stor betydning for tilstand og utvikling av det biologiske mangfoldet. Regjeringen legger derfor stor vekt på å videreføre dette samarbeidet mellom myndigheter og næringsliv. Et styrket samarbeid vil bidra til større gjensidig forståelse og sikre at offentlige og private tiltak gir best mulig samlet effekt.

Frivillige natur- og miljøorganisasjoner har fagkunnskap som bør utnyttes i det videre arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet. Det vil bl.a. være nyttig å kunne utnytte den kompetansen som finnes i de ulike naturforeningene i det kartleggingsarbeidet som skal gjennomføres i kommunene.

5.2.2 Utvikling av kunnskapsgrunnlaget

Regjeringen vil styrke beslutningsgrunnlaget om det biologiske mangfoldet for å sikre en effektiv og økologisk forsvarlig utvikling av samfunnet. Fagområdet er sammensatt og komplekst og preget av utstrakt kunnskapsmangel både nasjonalt og internasjonalt. Det internasjonale arbeidet på dette feltet omtales i kapittel 5.3.1.1.

5.2.2.1 Kartlegging, verdiklassifisering og overvåking av biologiskmangfold

Tilgang til relevant og sikker informasjon er en forutsetning for at kommuner og sektormyndigheter skal være i stand til å planlegge sine virksomheter og aktiviteter slik at det biologiske mangfoldet ivaretas. Regjeringen vil gjennomføre et femårig statlig-kommunalt utviklingsprogram som vil bidra til at alle nivåer, fra lokalt via regionalt til nasjonalt, og alle relevante sektorer, får et bedre beslutningsunderlag for å forvalte mangfoldet, og vil dermed også bidra til at de ulike nivåene kan videreutvikle sitt ansvar i forhold til biologisk mangfold.

Utviklingsprogrammet har følgende faser:

Fase 1: identifisering av nasjonalt, regionalt og lokalt kunnskapsbehov og eksisterende informasjonstilfang

Første fase i utviklingsprogrammet vil være av nasjonal karakter. Informasjonsbehovene på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå må kartlegges. Det legges vekt på å utnytte eksisterende informasjon i størst mulig grad. En grov kartlegging og tilgjengeliggjøring av eksisterende informasjon, både digitale og tradisjonelle kilder, skal sikre at den relevante informasjonen som finnes blir utnyttet. Samtidig må det utarbeides prinsipper for ny datainnsamling for å sikre en optimal utnyttelse av informasjonen. Arbeidet vil bygge på Miljøverndepartementets arbeid med samordning av miljødata, program for arealdokumentasjon og internasjonale rapporteringskrav. For marint biologisk mangfold vil Havforskningsinstituttets arbeid stå sentralt.

Fase 1 forutsetter samarbeid mellom kommunal og statlig forvaltning på nasjonalt og fylkesnivå, samt samarbeid mellom miljøvern-, landbruks- og fiskerimyndighetene.

Fase 2: kartlegging og verdiklassifisering av biologisk mangfold

Det tas sikte på at alle kommuner skal ha gjennomført kartlegging og verdiklassifisering av det biologiske mangfoldet på kommunens areal i løpet av 2003. Resultatene av arbeidet skal fortløpende legges til grunn for kommunenes arealplaner og øvrige styringsverktøy. Kartleggingen skal omfatte kommunens landområder samt kystsonen der dette er relevant. Det er imidlertid ikke relevant for kommuner å kartlegge kommersielle marine resursser. Miljøvernmyndighetene vil i samarbeid med andre berørte fagmyndigheter fastsette retningslinjer for arbeidet. Retningslinjene vil ta utgangspunkt i de nasjonale målene for biologisk mangfold og analysen av informasjonsbehov fra fase 1.

Som del av arbeidet vil det bli lagt opp til at hvert enkelt fylke klargjør og prioriterer de regionale verne- og bruksverdier som er knyttet til arealene. Fylkeskommunene vil bli trukket inn i arbeidet med å utforme retningslinjer for kommunene. Regjeringen ser det som viktig at den enkelte kommune selv tar ansvar for at de aktiviteter som her er beskrevet blir gjennomført. Staten vil imidlertid stille ekstra midler til disposisjon for dette arbeidet.

Fase 3: etablering av et nasjonalt overvåkingsprogram for biologisk mangfold.

Regjeringen vil utvikle og etablere et overvåkingsprogram for biologisk mangfold. Et bredt sammensatt utvalg har lagt fram forslag til strategi for overvåkning av biologisk mangfold i Norge (DN-rapport 1995 - 7). En videre konkretisering av strategien er under utarbeiding. Programmet vil bl.a. bygge på konklusjonene fra DNs rapport 1995 - 97 Strategi for overvåking av biologisk mangfold. Programmet skal gi informasjon om naturens tilstand og endringer i det biologiske mangfoldet, gi kunnskap som grunnlag for å vurdere hvilke tiltak som bør iverksettes for å forhindre tap av mangfold, evaluere og gi informasjon om effekter av de tiltak som settes inn, samt sikre at informasjon om utviklingen i det biologiske mangfoldet er tilgjengelig for alle aktuelle brukere.

Overvåkingsaktivitetene vil bli tilpasset spesielt for naturtypene skog, myr/våtmark, kulturlandskap, fjell, ferskvann, kyst og hav, samt polarområdene. Aktivitetene vil bli rettet mot hensynskrevende og representative naturtyper. Overvåkingen på arts- og bestandsnivå vil bli konsentrert om truede og sårbare arter, arter med økologiske nøkkelfunksjoner og arter som er viktige som indikatorer på den totale tilstanden i økosystemene.

Overvåkingsprogrammet skal være på plass i sin helhet i løpet av 2002. Informasjonen skal brukes av alle relevante sektorer, og Regjeringen legger opp til at sektormyndighetene skal avsette ressurser til den etterfølgende driftsfasen.

Samlet grunnlag for forvaltning av det biologiske mangfoldet

Regjeringen tar sikte på at det utviklingsprogram som her er skissert skal utgjøre et samlet grunnlag for de ordinære plan- og beslutningsprosesser som er knyttet til forvaltningen av det biologiske mangfoldet i Norge. Dette grunnlaget vil bestå av kartfestet informasjon der det biologiske mangfoldet er beskrevet og inndelt i ulike kategorier basert på nasjonale, regionale og lokale verdikriterier samt veiledene sektorovergripende retningslinjer for bruk og vern av de ulike kategoriene. De nasjonale retningslinjene vil bli utarbeidet av Miljøverndepartementet i samråd med berørte departementer.

5.2.2.2 Forskningen

Forskning og utredning om det biologiske mangfoldet og effekter av menneskelig virksomhet er av vesentlig betydning for arbeidet med å bevare mangfoldet. I de nærmeste årene vil det være særlig viktig å få fram vitenskapelig basert kunnskap som kan bygge opp under de utviklingsoppgaver som er beskrevet, bl.a. utvikling av indikatorer som kan legges til grunn for kartlegging og overvåking. Det er også behov for forskning knyttet til kritiske størrelser for bestander og leveområder for å sikre levedyktige bestander. Forskning om biologisk mangfold og konsekvenser for mangfoldet av sektoraktiviteter må ivaretas av den enkelte sektormyndighet og integreres i alle relevante områder under Forskningsrådet.

Forvaltningen av det biologiske mangfoldet stiller samfunnet overfor krevende tverrfaglige problemstillinger, og det er derfor viktig å legge til rette for tverrfaglig forskning som kan omfatte både naturfaglige, sosiale, kulturelle og økonomiske aspekter.

Det er behov for styrking av forskning om globale miljøendringer, særlig mht. biologiske og samfunnsmessige effekter av miljøendringer, samt virkemidler for å motvirke miljøendringer. De delene av Forskningsrådets forslag til Forskningsprogram om biologisk mangfold som omfatter samfunnsvitenskapelig forskning, og forskning om mangfoldspørsmål i utviklingsland står sentralt, jf. programutkast for forskning om biologisk mangfold.

Regjeringen vil trekke inn relevante aktiviteter utenfor Forskningsrådet, bl. a. instituttforskningen og det taksonomiske arbeidet ved de naturhistoriske museene. Betydningen av taksonomiske arbeidet for å øke kunnskapsnivået om artene og deres slektskap er understreket av biokonvensjonens vitenskapskomite.

5.2.2.3 Kompetanseoppbygging og opplæring

Det samlede utdanningssystemet bidrar til å øke befolkningens kunnskap om, og forståelsen for, betydningen av å bevare det biologiske mangfoldet. Regjeringen vil videreføre arbeidet med å integrere kunnskap om biologisk mangfold og bærekraftig utvikling i læreplanene i både grunnskolen, videregående skole, og ved universiteter og høyskoler. Det er et særskilt behov for å styrke taksonomiutdanningen ved universiteter og høgskoler. Gjennom de landsomfattende miljølæreprogrammene vil det bli etablert et samarbeid mellom skole, forskning og miljøvernforvaltning der ungdom kan bidra med overvåkning av det biologiske mangfoldet i sitt nærmiljø.

Regjeringen ser det som viktig at beslutningstakere i alle sektorer som forvalter eller på ulike måter påvirker det biologiske mangfoldet har tilstrekkelig kunnskap og kompetanse på dette området. Det vil derfor bli lagt vesentlig vekt på å styrke informasjonssystemer, nettverk og veiledningsapparat for planleggere og beslutningstakere i både offentlig og privat sektor. Relevante sektorer har et ansvar for å styrke egen kompetanse om effekter av ulike typer inngrep i naturområder og for å utvikle modeller for "bærekraftig høsting" av naturlige systemer. I tillegg bør kunnskapen om de samfunnsmessige årsakene til reduksjoner av det biologiske mangfoldet utvikles for de aktuelle sektorene.

5.2.3 Vern, forebygging og restaurering

5.2.3.1 Vern av områder

Etablering av særskilte verneområder i henhold til naturvernloven vil fortsatt være en bærebjelke i arbeidet med å sikre det biologiske mangfoldet i Norge. De verneplaner som er vedtatt og igangsatt, jf. linkinthoveddel011E19E55kapittel 11.4.1.1, vil derfor bli gjennomført med høy prioritet. Dette innebærer bl.a. at nasjonalparkplanen skal være gjennomført innen år 2008 og at de tematiske verneplanene for myr, våtmark, edelløvskog og sjøfugl vil være ferdigstilt innen år 2005. Arbeidet med marine verneplaner skal igangsettes. Barskogvernet skal følges opp iht. Stortingets behandling av St meld nr 40 (1994-95) Opptrapping av barskogvernet fram mot år 2000. Det tas sikte på at det forberedende arbeidet med kystverneplan for Troms og Nordland, verneplan for havstrand og elveos i Møre og Romsdal og utkast til egen verneplan for Oslofjorden skal være avsluttet innen år 2000. Regjeringen vil vurdere å fremme forslag om ytterligere vern i de arktiske områdene jf. kapittel 4.4.2.

I St meld nr 68 (1980 - 81) Om vern av norsk natur er det lagt vekt på at det skal sikres et representativt utsnitt av variasjonsbredden i norsk natur. I de verneplaner som hittil er gjennomført eller startet opp mangler en del viktige naturtyper, bl.a. gjelder det havstrand, flommarkskog, kystløvskog, fjellbjørkeskog og en del kulturmarkstyper. Mange av disse naturtypene er i dag sterkt truet av inngrep eller gjengroing, og det haster derfor med å få satt i gang tiltak for å ta vare på et representativt utvalg av disse naturtypene.

Det vil bli foretatt en evaluering av vernearbeidet når resultatene av utviklingsprogrammet for kartlegging, verdiklassifisering og overvåking av biologisk mangfold er tilstrekkelige.

Regjeringen vil vurdere å endre naturvernloven for å styrke det juridiske grunnlaget for vernearbeidet. Endringene vil bl.a. kunne omfatte hjemler for vern av nøkkelbiotoper, tidsavgrenset meldeplikt på tiltak i områder som konkret vurderes for vern, klargjøring av skjøtselshjemlene, regulering av utsetting, eksport og import av planter og virvelløse dyr på land, samt vurdering av naturvernlovens „ 7.

5.2.3.2 Spesiell artsforvaltning

Størstedelen av artsmangfoldet må bevares gjennom tiltak rettet mot naturtyper og leveområder. En del arter må likevel forvaltes og sikres ved hjelp av særskilte reguleringer eller tiltak rettet mot den enkelte art. Det skal foretas et kartleggingsarbeid og utarbeides en langsiktig strategi for vern av grupper av truede og sårbare arter som Norge har et spesielt ansvar for, samt utarbeide egne forvaltningsplaner for utvalgte truede arter.

En av de arter som det har vist seg nødvendig å underlegge særskilte reguleringer og tiltak er den atlantiske laksen. De ville bestandene av denne arten, som Norge har et særlig internasjonalt ansvar for, har gjennom lang tid vært i tilbakegang i hele sitt utbredelsesområde. I Norge er fangstene mer enn halvert i løpet av det siste tiåret, og ca. 1/3 av bestandene er enten utryddet, sterkt truet eller sårbare. Tilbakegangen skyldes i hovedsak forsuring, vassdragsinngrep, spredning av lakseparasitten Gyrodactylus salaris, fiskesykdommer og overbeskatning. Rømt oppdrettslaks anses også som en alvorlig trussel.

Regjeringen legger i denne situasjonen stor vekt på å videreføre og forsterke de regulerings- og beskyttelsestiltak som allerede er igangsatt for de ville laksebestandene, både i forhold til beskatning og andre negative faktorer. For å få en helhetlig og oppdatert oversikt over situasjonen vil Regjeringen nedsette et utvalg som skal gjennomgå alle aktuelle problemstillinger og foreslå framtidige forvaltningsstrategier og tiltak. Spørsmål knyttet til reguleringer i fisket, vassdragsforvaltning og påvirkninger fra lakseoppdrett vil bli viet særlig oppmerksomhet.

Regjeringen vil fortsatt arbeide for at bestandene av sjøpattedyr

som er truet eller har usikker status bør gis et internasjonalt vern, samtidig som internasjonale avtaler ikke bør være til hinder for bærekraftig beskatning av arter der det er dokumentert at beskatning vil være biologisk forsvarlig. På denne bakgrunn er det av stor betydning at artslistene under de ulike vernekonvensjonene revurderes jevnlig slik at disse til enhver tid reflekterer den reelle status for de ulike artene.

De store rovdyrene, ulv, bjørn, jerv og gaupe representer fortsatt store utfordringer i form av bevaringstiltak og konfliktløsning i forhold til andre samfunnsinteresser, spesielt husdyr- og tamreinnæringene. Regjeringens politikk på dette feltet er nedfelt i St meld nr 35 (1996 - 1997) Om rovviltforvaltning.

5.2.3.3 Spredning av organismer

Mennesket har alltid vært en viktig faktor i spredningen av organismer, både tilsiktet og utilsiktet. I dag skjer mye av spredningen av fremmede arter på grunn av en omfattende transportvirksomhet, og det er grunn til å tro at omfanget av nye introduksjoner er høyere enn noen gang. Noen av de introduserte artene i Norge har negative virkninger på natur og/eller næringsliv. Globalt regnes spredning av fremmede organismer som en av de viktigste truslene mot det biologiske mangfoldet (jf. linkinthoveddel011E19E45kapittel 11.2.4). Regjeringen vil utarbeide en strategi med sikte på å forhindre uønsket innførsel og spredning av fremmede organismer i norsk natur. Strategien vil omfatte FoU-behov, preventive tiltak og eventuelle beredskapsordninger som kan sikre raske mottiltak når en uønsket introduksjon blir oppdaget.

5.2.4 Bærekraftig bruk av biologisk mangfold

Regjeringen ser det som viktig at biologiske ressurser utnyttes og forvaltes slik at det biologiske mangfoldet opprettholdes på kort og lang sikt. Dette gjelder både i forbindelse med utøving av næringsvirksomhet og fritidsaktiviteter. Regjeringens politikk for et miljøvennlig friluftsliv er beskrevet i linkinthoveddel008E18E35kapittel 8.3.

5.2.4.1 Høsting av marine ressurser

Samfunnets påvirkninger på det marine biologiske mangfoldet er først og fremst knyttet til utnyttelsen av de levende marine ressursene og forurensning. Den nasjonale og internasjonale ressursforvaltningen utgjør et av nøkkelområdene i arbeidet med å bevare det biologiske mangfoldet i havet. Fiskeriforvaltningen representerer en av de sektorene der det biologiske mangfoldets avgjørende betydning for både verdiskapning, bosetting og kultur kommer klarest fram.

Norge har i de senere år sluttet seg til en rekke avtaler der det er fastsatt forvaltningsprinsipper som innebærer større ansvar for å sikre at de direkte og indirekte effekter av utnyttelsen av de marine økosystemene ligger innenfor økologisk forsvarlige rammer. Regjeringen legger stor vekt på at disse forvaltningsprinsippene skal legges til grunn for Norges nasjonale, regionale og internasjonale politikk på dette området. Dette betyr bl.a. at den marine ressursforvaltningen må innarbeide hensynet til alle ledd i de marine næringskjedene - bunndyr, kommersielle og ikke-kommersielle arter, sjøfugl og sjøpattedyr, bl.a. gjennom utvikling og bruk av redskaper og fangstmetoder som i større grad verner ungfisk og andre arter.

Tilslutningen til føre var-prinsippet i fiskeriene innebærer en vesentlig endring i forvaltningen av kommersielle arter som i dag ikke omfattes av biologisk rådgivning. Regjeringen vil derfor prioritere arbeidet med å etablere et godt vitenskapelig grunnlag for forvaltningen av disse ressursene samtidig som de forvaltes med forsiktighet.

Regjeringen vil videreutvikle en marin ressursforvaltning basert på økologiske sammenhenger i marine økosystemer som grunnlag for en videre langsiktig høsting og verdiskapning. I denne sammenheng vil arbeidet med å gjennomføre eksisterende internasjonale instrumenter på regionalt nivå bli fulgt nøye opp, bl.a. gjennom bilaterale fiskeriavtaler og i Nordsjøprosessen. En høyt prioritert oppgave i Nordsjøen vil være å få innført regelverk i EU som hindrer yngeluttak og utkast i hele dette området.

5.2.4.2 Havbruk

Med utgangspunkt i de ville laksebestandene har Norge i løpet av få tiår bygget opp en av verdens største havbruksnæringer. Denne næringen representerer et av de ferskeste og klareste eksemplene på de muligheter for verdiskaping som kan ligge i det biologiske mangfoldet, og bidrar i dag vesentlig til sysselsetting og verdiskapning langs kysten, jf. St meld nr 48 (1994 - 95) Om havbruk. Næringens sterke vekst og dagens driftsmåter og teknologi har imidlertid også medført en rekke problemer i forhold til viltlevende arter og det ytre miljø, og rømninger og sykdomsspredning utgjør i dag alvorlige trusler mot de ville laksebestandene. Regjeringen vil derfor legge vesentlig vekt på å sikre at rømt oppdrettsfisk ikke skal utgjøre noen trussel mot bestandene av villfisk. I inneværende år vil det bli innført en teknisk godkjenningsordning for nye oppdrettsanlegg, og ordningen med sikringssoner for laksefisk vil bli vurdert videreført.

Når det gjelder smittepress fra oppdrettsfisk til de ville bestandene, har helsestatus i havbruksnæringen blitt forbedret i løpet av de senere år, og situasjonen synes å ha stabilisert seg. Parasitter og sykdommer er imidlertid fortsatt et alvorlig problem, og innsatsen for å bekjempe sykdomsproblemene vil bli trappet opp. I denne sammenheng vil Regjeringen også løpende vurdere behovet for tiltak mot innførsel av smitte som følge av liberalisert handel med dyr og dyreprodukter.

Bruken av legemidler i fiskeoppdrett har de siste årene vært relativt beskjeden, og Regjeringens målsetning er at bruken skal minimaliseres. Det er imidlertid behov for økt innsats for å utvikle effektive legemidler til fisk uten uakseptable miljøeffekter, og en vurderings- og godkjenningsordning for slike legemidler vil bli etablert innen år 2000. På kjemikaliesiden har utviklingen ikke i samme grad vært positiv, og det er behov for økt innsats for å redusere kjemikaliebruken samt utvikle og ta i bruk alternativer til kobberholdige notimpregneringsmidler. Generelt skal kjemikalier som benyttes i næringen være effektive og ha akseptable miljøeffekter.

Det er de siste par år blitt utviklet en modellerings- og overvåkningsmodell for utslipp av næringssalter fra matfiskanlegg (MOM). Modellen er planlagt tatt i bruk i 1997, og det vil i denne forbindelse bli fastsatt grenseverdier for tillatt resipientpåvirkning.

5.2.4.3 Skogbruk

Skogbruk er en av våre viktigste fastlands- og eksportnæringer. Om lag halvparten av det 12 mill. ha store skogarealet utnyttes til næringsmessig skogbruk. Skogbruket og ringvirkningene av skogbruket bidrar vesentlig til sysselsetting og verdiskaping i distriktene.

Om lag halvparten av artsmangfoldet og halvparten av de truede og sårbare artene i Norge er knyttet til skog. Miljøtilpasninger og balansering av økologiske og økonomiske hensyn i skogbruket er derfor av avgjørende betydning for bevaring og bærekraftig bruk av mangfoldet.

Biologisk mangfold er et viktig tema i den internasjonale dialogen om skog. På det 3. partsmøtet under biokonvensjonen ble det vedtatt å etablere et arbeidsprogram for skog. Vitenskapskomiteen under konvensjonen skal bl.a. vurdere metodiske spørsmål knyttet til utvikling av kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning og analysere hvordan ulike menneskelige aktiviteter, spesielt ulike forvaltningsformer for skog, påvirker det biologiske mangfoldet. Dette arbeidet må ses i sammenheng med utfallet av 4. og siste sesjon i det mellom-statlige skogpanelet (IPF), jf. kapittel 5.3.2.2. I tillegg til ratifiseringen av konvensjonen om biologisk mangfold har Norge sluttet seg til en rekke avtaler om beskyttelse av Europas skoger, der biologisk mangfold er et viktig innsatsområde. Gjennom det europeiske samarbeidet er det allerede etablert 6 kriterier og 27 kvantitative indikatorer for bærekraftig skogforvaltning, som de europeiske landene rapporterer i henhold til.

Den internasjonale oppmerksomheten omkring skogbruk, behovet for å sikre fortsatt internasjonal konkurransekraft for skogbruket, den grunnleggende betydningen av å bevare det biologiske mangfoldet samt andre nasjonale skogpolitiske utfordringer gjør at Regjeringen vil foreta en bred gjennomgang av de skogpolitiske virkemidlene. I den forbindelse vil det bli vurdert å innarbeide hensyn til biologisk mangfold og kulturminner i skogbruksloven og dens formålsparagraf. Gjennomgangen vil bl.a. klargjøre skogbrukslovens muligheter og begrensninger i forhold til å ivareta det biologiske mangfoldet.

For å møte de utfordringer skogbruket står overfor bl a når det gjelder biologisk mangfold er oversiktsplanlegging i skogbruket et sentralt virkemiddel. Det vil bli lagt vekt på å utvikle fylkesvise skogpolitiske strategier som kan legges til grunn for planlegging og prioritering av virkemiddelbruken både når det gjelder skog- og miljøverdier. Det tas sikte på at de fleste kommuner skal ha utviklet oversiktsplaner for skogbruket innen 2000. Videre er det viktig at opplegget for skogbruksplaner for de enkelte eiendommer forbedres, og at planene tas aktivt i bruk.

Kunnskap om det biologiske mangfoldet og miljøeffektene av skogbruket er avgjørende for at næringen skal kunne ta de nødvendige hensyn til mangfoldet. Regjeringen vil bidra til videreføring av kartlegging av miljøverdiene og mangfoldet både gjennom konkrete registreringsprosjekter og overvåking. Regjeringen vil også vise til det åpne samarbeid som skjer mellom skogbruksmyndighetene, miljøvernmyndighetene, skogbruksnæringen, industrien og naturvern- og friluftslivsorganisasjonene i prosjektet "Levende skog" (jf. boks 11.10). Prosessen bidrar til å se sammenhenger mellom internasjonale utviklingstrekk og praktisk skogbruk, bl.a. gjennom utdyping og konkretisering av kriterier og indikatorer for bærekraftig skogforvaltning, tilpasset norske forhold. Levende skog representerer også et løft for kunnskapsoppbygging og integrering av miljøhensyn i skogbruket. Regjeringen vil bidra til den videre utviklingen bl.a. gjennom utdanningssystemet, slik at framtidens skog- og naturforvaltere legger den nødvendige vekt på å ivareta hensyn til biologisk mangfold.

5.2.4.4 Jordbruk og reindrift

Utviklingen i jordbruket med endringer i driftsform og driftsmetoder påvirker kulturlandskapet og dermed grunnlaget for det biologiske mangfoldet. Videreføringen av det igangsatte arbeidet for bevaring og skjøtsel av kulturlandskap er viktig. I denne forbindelse vises det særlig til det pågående arbeidet med å innarbeide hensynet til det biologiske mangfoldet i forskrifter etter jordloven og ved utformingen av de økonomiske virkemidlene under jordbruksavtalen. Forskrift om nydyrking gir hjemmel til etter konkret vurdering å avslå søknad om nydyrking på f.eks. gammel kulturmark, utslått, slåtteng, beite, eldre kulturbeiter og hamnehager.

I de typisk ensidige kornområdene, vil overgang til mer allsidige og miljøvennlige driftsformer kunne bidra til et mer variert kulturlandskap og dermed en rikere flora og fauna. Regjeringen vil i samarbeid med jordbruksorganisasjonene gjennom jordbruksforhandlingene i kommende år ta sikte på å prioritere tilskuddsordninger som bidrar til bevaring og skjøtsel av kulturlandskapet. Det vil bli lagt vekt på å styrke informasjonen om miljøvennlige driftsformer overfor den enkelte gårdbruker, bl.a. i form av veiledningsmateriell og retningslinjer for etablering av dammer, leplanting og vegetasjonssoner i kulturlandskapet.

Regjeringen vil stimulere til å opprettholde bredde og variasjon i genmaterialet hos de gamle husdyrslag og raser. I denne forbindelse er det behov for å kartlegge variasjonen i genmaterialet hos husdyr og opprettholde en bevisst holdning og praksis til bioteknologiske metoder.

Under konvensjonen om biologisk mangfold er det etablert et globalt arbeidsprogram om mangfold i jordbruket, med følgende mål: 1) tiltak for å fremme positive effekter og motvirke negative effekter av jordbruksaktiviteter på biologisk mangfold, 2) fremme bevaring og bærekraftig bruk av genressurser for matproduksjon og 3) fremme rettferdig fordeling av godene ved utnyttelse av genressurser. Under dette programmet skal det på nasjonalt nivå systematisk identifiseres felter der det trengs forskning eller annet oppfølgingsarbeid.

Partene er videre bl.a. oppfordret til å utarbeide nasjonale strategier og programmer for biologisk mangfold i jordbrukssektoren med følgende elementer: 1) kartlegging av biologisk mangfold i jordbrukssektoren, 2) gjennomgang av insentivstrukturer ift. konvensjonens målsettinger, 3) internalisering av miljøkostnader og 4) kapasitetsbygging i lokalsamfunn for in situ (på stedet) bevaring av biologisk mangfold. Regjeringen vil følge opp anbefalinger og vedtak om mangfold i jordbruket som er relevante for norske forhold.

Når det gjelder forholdet mellom husdyr- og tamreinnæringen og de store rovdyrene vil Regjeringen stimulere til tiltak som kan redusere konfliktene, jf. stortingsmelding om rovviltforvaltning lagt fram i 1997. Dette innebærer at virkemiddelbruken innenfor miljøvern- og landbruksforvaltningen ses i sammenheng og samordnes. Rovviltmeldingen legger bl.a. opp til en differensiert forvaltning av rovdyrene, en økt satsing på effektive skadeforebyggende tiltak, herunder driftsomlegginger innenfor kjerneområdene for bjørn og jerv.

Hensynet til det biologiske mangfoldet vil bli vektlagt i reindriftspolitikken. De tiltak som er presentert i St meld nr 28 (1991-92) En bærekraftig reindrift vil bli videreført.

5.2.4.5 Forvaltning av genteknologi

Planter, dyr og mikroorganismer kalles genmodifiserte dersom de ved hjelp av genteknologi får forandret egenskaper som er lagret i arvematerialet (genene). Regjeringen legger vekt på å ta i bruk og videreutvikle virkemidlene i genteknologiloven, og på å arbeide for at internasjonale reguleringer, prosedyrer og retningslinjer for bruk og handel med genmodifiserte organismer oppfyller tilsvarende sikkerhetskrav som de som gjelder i Norge, slik dette bl.a. er nedfelt i erklæringen fra ministerkonferansen om fiskeri- og miljøspørsmål i Nordsjøen (1997). Samarbeidet under EØS-avtalen og forhandlinger om en protokoll om sikker overføring, håndtering og bruk av genmodifiserte organismer under konvensjonen om biologisk mangfold, jf. kapittel 5.3.1.5, vil her være særlig viktig.

Utvikling av genmodifiserte produkter er kommet lengst når det gjelder planter, hvor teknologien dels nyttes til å endre landbruksmessige egenskaper som f.eks. motstandsdyktighet mot plantevernmidler eller innsektanngrep, og dels til å utvikle nye egenskaper ved selve produktet, så som holdbarhet, smak og næringsinnhold. Mange av produktene er også motstandsdyktige mot antibiotika. Motstandsdyktighet mot sprøytemiddel- og insektangrep er egenskaper som på kort sikt vil kunne føre til redusert forbruk av sprøytemidler. De langsiktige økologiske konsekvensene er derimot mer usikre. Det er derfor nødvendig å overvåke potensielle miljøkonsekvenser også etter at disse produktene er tillatt markedsført, og ikke bare i utviklingsperioden. Bruk av sykdomsbakterier og gener som er motstandsdyktige mot antibiotika i kommersielle produkter kan gi et lite, men samtidig helt unødvendig bidrag til det økende problemet med motstandsdyktighet mot antibiotika og bør, basert på føre var-prinsippet, unngås. Det er igangsatt en utredning for å kartlegge kostnadene for fjerning av slike gener i produkter.

I Norge er det gitt tillatelse til feltforsøk med utplanting av noen genmodifiserte planter. I EU er flere produkter godkjent for markedsføring etter direktivet om utsetting og markedsføring av genmodifiserte organismer. Dette direktivet omfattes av EØS-avtalen, slik at produkter vil kunne godkjennes ikke bare i EU, men i hele EØS-området. Norsk holdning til genmodifiserte matprodukter har så langt vært på linje med flere EU-land, bl.a. de nordiske. Dette gjelder bl.a. i spørsmål om risiko for økt sprøytemiddelbruk, spredning av ulike former for motstandsdyktighet og merking. Når det gjelder de konkrete produktene som er godkjent i EU har EFTA-landene ikke tatt stilling til disse i EØS-sammenheng. Regjeringen legger til grunn at genmodifiserte produkter som tillates omsatt i Norge skal være vurdert og funnet i samsvar med hensynet til helse, miljø, etikk, samfunnsnytte og en bærekraftig utvikling som foreskrevet i genteknologiloven.

Regjeringen vil gjennom EØS-samarbeidet aktivt arbeide for at norske interesser blir ivaretatt på et tidlig stadium i beslutningsprosessen og regelutviklingen i EU. F.eks. definerer den norske genteknologiloven helse- og miljøvirkninger videre enn den praksis som foreløpig er lagt til grunn for EUs utsettingsdirektiv. Ved godkjenning av et genmodifisert produkt i Norge vil også faktorer som innhold av plantevernmidler vurderes. I EU reguleres innhold av plantevernmidler av et annet direktiv, og vil derfor ikke vurderes når en genmodifisert plante godkjennes. Etter initiativ fra bl.a. Norge er det nå nedsatt en arbeidsgruppe i EU, der Norge deltar som observatør, som skal se nærmere på forholdet mellom de to direktiv.

Når det gjelder spørsmålet om genmodifisert mat og merking av slike produkter er dette behandlet i St meld nr 40 (1996-97) Om matkvalitet og forbruker- trygghet.

5.3 Internasjonalt samarbeid om biologisk mangfold

Regjeringen vil:

  • bidra aktivt til en videreutvikling og operasjonalisering av konvensjonen om biologisk mangfold bl.a. gjennom å følge opp vedtak om marint mangfold, mangfold i jord- og skogbruket og urbefolkningsspørsmål
  • videreføre Trondheimskonferansene for å støtte implementeringen av biokonvensjonen
  • bidra til å forhandle fram en protokoll under konvensjonen innen utgangen av 1998 om helse- og miljøsikkerhet knyttet til handel og grenseoverskridende spredning av genmodifiserte organismer (biosafety-protokoll)
  • yte økonomisk bistand til samarbeidsland i den tredje verden og Øst-Europa i deres arbeid med å følge opp biokonvensjonens målsettinger nasjonalt om vern og bærekraftig bruk av biologisk mangfold samt en rettferdig fordeling av godene som oppstår ved utnyttelsen av genetiske ressurser gjennom bilaterale og multilaterale finansieringskilder
  • bidra aktivt for å innarbeide hensyn til biologisk mangfold i andre internasjonale prosesser og dermed bekrefte biokonvensjonens globale overbyggende rolle
  • bidra til en effektivisering av det globale arbeidet med biologisk mangfold, herunder ev. samordning av relevante regionale og globale konvensjoner med biokonvensjonen som et rammeverk
  • bidra til at patenter og andre immaterielle eiendomsrettigheter til genressurser og bioteknologiske oppfinnelser støtter opp om, og ikke motvirker, målsetningene i biokonvensjonen.

En rekke utfordringer knyttet til å sikre verdiene, og å redusere tapet av biologisk mangfold er av overnasjonal karakter og krever derfor et forpliktende internasjonalt samarbeid. Regjeringen legger stor vekt på en videreutvikling og operasjonalisering av konvensjonen om biologisk mangfold og av andre relevante avtaler på globalt og regionalt nivå (jf. boks 11.11).

5.3.1 Samarbeid under konvensjonen om biologisk mangfold

Under konvensjonen legges det opp til en gjennomgang av viktige typer økosystemer på hvert partsmøte. Hittil er det fattet vedtak om biologisk mangfold innen kyst- og marine miljøer, jordbruk- og skogmiljøer samt virkemidler som krever nasjonal oppfølging. Det er også satt i gang en prosess under konvensjonen for å videreutvikle art. 8j om beskyttelse av urbefolkningsgruppers og lokalsamfunns kunnskaper om mangfoldet. Partene skal rapportere til konvensjonen innen utgangen av 1997 om oppfølgingen av art. 6 som gjelder utarbeidelse av nasjonale handlingsplaner samt sektorintegrering.

Konvensjonen er nå ratifisert av nær 170 land. Utviklingslandene legger stor vekt på konvensjonen fordi den er viktig for å oppnå fordeling av godene som oppstår ved utnyttelsen av genressurser. Hovedandelen av genmaterialet befinner seg i de tropiske regnskogene. Samtidig er det den industrialiserte del av verden som besitter den nødvendige teknologien til å utnytte ressursene kommersielt. Fordelingen av det økonomiske utbyttet fra bruk av genressursene vil kunne få konsekvenser for bevaringen av disse ressursene. F.eks. vil patentering av genressurser av internasjonale selskap kunne medføre at bøndene må betale vederlag for videreforedling eller gjenbruk av patentert genmateriale de selve har vært med å utvikle. En skjev og urettferdig fordeling vil kunne redusere utviklingslandenes evne og vilje til å ta vare på ressursgrunnlaget.

5.3.1.1 Bidrag til utvikling av det internasjonale beslutningsgrunnlaget

Regjeringen ser det som viktig å bidra til en utvikling av beslutningsgrunnlaget på globalt nivå for å sikre en effektiv implementering og videreutvikling av konvensjonen om biologisk mangfold. Arbeid under konvensjonens vitenskapskomite er viktig i så henseende.

Norge har i samarbeid med UNEP, UNESCO, FAO og andre internasjonale organisasjoner arrangert to internasjonale konferanser om oppfølging av konvensjonen. Dette arbeidet vil bli videreført. Slike konferanser bidrar til å styrke det faglige grunnlaget for konvensjonen, og bidrar til en mer effektiv implementering og videreutvikling av konvensjonen. Trondheimsmiljøet med Direktoratet for naturforvaltning og Norsk Institutt for Naturforskning (NINA) har utviklet en særskilt kompetanse innen dette feltet. Det er ønskelig å involvere et bredt spekter av norske fagmiljøer innen biologisk mangfold, og det vil bli lagt vekt på områder der Norge har særlige forutsetninger for å bidra til å utvikle det internasjonale kunnskapsnivået under biokonvensjonen.

5.3.1.2 Teknologisamarbeid og finansieringsmekanisme

Et konkret bidrag til samarbeid om bl.a. teknologi er etableringen av utvekslingsmekanismen for teknisk og vitenskapelig samarbeid under konvensjonen, foreløpig for en prøveperiode ut 1998. Utvekslingsmekanismen innebærer at landene etablerer nasjonale hjemmesider som kobles opp mot konvensjonssekretariatets node på Internet. Utvekslingsmekanismen har potensiale til å bli et viktig ledd i arbeidet med utveksling/spredning av informasjon om arbeid knyttet til biokonvensjonen. Det er viktig å arbeide for at det raskest mulig etableres nasjonale tilkoblinger til denne, og at mekanismen gjøres permanent og videreutvikles under vitenskapskomiteen.

Det globale miljøfondet (GEF) fungerer som konvensjonens finansieringsmekanisme. Regjeringen vil gjennom GEF og andre bilaterale og multilaterale finansieringskilder yte økonomisk bistand til samarbeidsland i den tredje verden og Øst-Europa i deres bestrebelser på å følge opp biokonvensjonen nasjonalt. Finansieringsmekanismen skal fungere under konvensjonens (partsmøtets) autoritet og rettledning. GEF bør i større grad tilrettelegge for små-skala og middel-skala prosjekter med vekt på lokale befolkningsgruppers interesser og kunnskap. Gjennomføring av relevante tiltak under biokonvensjonen, bl.a. i forbindelse med implementering av protokollen om miljøsikkerhet for bioteknologi (jf. kapittel 5.3.1.5) kan kreve en økning i midler til dette formålet. Samarbeidet mellom de implementerende institusjonene i GEF, dvs. Verdensbanken, UNEP og UNDP, bør styrkes.

5.3.1.3 Tilgangen til genressurser og fordelingen av godene som framkommerved bruk av slike ressurser

Konvensjonen om biologisk mangfold regulerer tilgangen til genetiske ressurser og slår fast at hver enkelt part har myndighet til å bestemme hvorvidt det skal gis adgang til landets genetiske ressurser. Når slik adgang gis skal det skje på gjensidig avtalte vilkår. En sentral utfordring er knyttet til å realisere prinsippet om "forutgående informert samtykke" fra det eksporterende lands side, slik at de får del i verdiskapningen knyttet til egne genressurser. Regjeringen vil arbeide for at dette regimet videreutvikles under konvensjonen. Dette kan bl.a. skje gjennom å utvikle lovverk i utviklingslandene som regulerer tilgangen til genetiske ressurser, eller ved utvikling av bilaterale avtaler som sikrer leverandørlandene av genetisk materiale rettigheter i forhold til videre disponering og behørig kompensasjon for retten til å bruke deres naturressurser.

Plantegenetiske ressurser for matforsyning og jordbruk står imidlertid i en særstilling pga. en sterk gjensidig avhengighet av genmateriale mellom verdensdelene, samt behovet for mest mulig fri utveksling av genmateriale til jordbruksforskning. Her er det behov for å finne multilaterale løsninger både for tilgang på genmateriale og deling av verdiskapning på basis av genressurser.

5.3.1.4 Biokonvensjonen og immaterielle eiendomsrettigheter

Regjeringen ser det som viktig at TRIPS-avtalen (avtalen om handelsrelaterte immaterielle eiendomsrettigheter) under WTO regelverket, inkl. de delene som gjelder intelektuelle eiendomsrettigheter til produkter basert på genetiske ressurser, praktiseres på en måte som støtter opp om målsettingene i konvensjonen om biologisk mangfold. TRIPS-avtalen må heller ikke utvikles på en måte som underminerer det arbeidet som skjer under Kommisjonen for genetiske ressurser under FAO med "Farmers' Rights". "Farmers' Rigths" innebærer at de lokale samfunnene som har bevart og utviklet ressursene skal tilgodeses (jf. 5.3.2.3). Et meget sentralt poeng er å sikre at det isteden for patentering av plantesorter opprettholdes et annet effektivt nasjonalt system, eller en kombinasjon av systemer som bidrar til en rettferdig fordeling av godene. Dette er i tråd med norsk politikk, som er restriktiv vedrørende adgangen til å patentere genetisk materiale. Et viktig element i tolkningen og videreutviklingen av TRIPS må være at det fortsatt gis åpning for at bønder uhindret, og uten å betale vederlag, skal kunne bruke stedegent såkorn fra egen avling i neste vekstsesong.

5.3.1.5 Forhandlingene om en protokoll om sikker overføring, håndtering ogbruk av genmodifiserte organismer

Regjeringen vil bidra aktivt for å forhandle fram en protokoll under biokonvensjonen innen utgangen av 1998 om helse- og miljøsikkerhet knyttet til handel og grenseoverskridende spredning av genmodifiserte organismer (GMOer). Begrunnelsene for en protokoll er bl.a. at konsekvenser ved utsetting av en genmodifisert organisme må vurderes i forhold til de økologiske forhold på brukerstedet og dels at en ønsker å hindre eksport av risikofylt virksomhet eller risikofylte organismer til utviklingsland uten eller med mangelfulle reguleringer. Det er viktig at protokollen inneholder regler for forhåndsinformert samtykke fra importlandet ved eksport av GMOer samt notifikasjonsprosedyrer. Protokollen bør også omfatte minimumskrav for nasjonale reguleringer og kontroll av risiko forbundet med bruk og utsetting av GMOer.

Regjeringen vil også arbeide for at samfunnsøkonomiske vurderinger, i tillegg til miljøhensyn, kan legges til grunn ved eksport/import av GMOer i tråd med formålsparagrafen i genteknologiloven (jf. kapittel 5.2.4.5).

5.3.1.6 Beskyttelse av urbefolkningsgruppers- og lokalsamfunns kunnskaper

Ifølge konvensjonens skal partene bevare og opprettholde urbefolknings- og lokalsamfunnenes kunnskaper om bevaring og bærekraftig bruk av biologisk mangfold.

På det tredje partsmøtet i 1996 ble det enighet om å arrangere et internasjonalt møte der representanter fra urbefolkningsgruppene skal delta i tillegg til regjeringsrepresentanter og relevante organisasjoner. I forbindelse med møtet skal det bl.a. konsulteres med relevante FN-organer innen menneskerettigheter og urfolksspørsmål som f.eks. FNs Menneskerettighetskommisjon og ILO-konvensjon 169 om urbefolkninger og stammefolk i selvstendige stater. Partene skal rapportere om eksempler på nasjonal oppfølging av dette feltet til konvensjonen i løpet av høsten 1997.

Møtet blir viktig for å få fokusert arbeidet med å implementere konvensjonen på dette området. Det vil bli aktuelt med nasjonal oppfølging og samarbeide om prosjekter for kartlegging av samisk tradisjonell kunnskap om økosystemer og forvaltning av naturressursene. Det er viktig at Sametinget og representanter for lokalsamfunn deltar i denne prosessen. Det vises også til linkdoc036005-040003#docSt meld nr 41 (1996 - 97) Om norsk samepolitikk som er lagt fram våren 1997 og som vil inneholde mer detaljerte forslag til oppfølging.

5.3.2 Andre prosesser

5.3.2.1 Naturvernkonvensjonene

Norge deltar aktivt i en rekke konvensjoner knyttet til ulike sider ved naturvern og naturvernforvaltning. Dette gjelder særlig Washington konvensjonen/CITES, Ramsar-konvensjonen, Bonn-konvensjonen og Bern-konvensjonen (jf. linkinthoveddel011E18E53kapittel 11.6). Disse konvensjonene har detaljerte bestemmelser for oppfølging på svært sentrale, men avgrensede, områder av konvensjonen om biologisk mangfold.

Naturvernkonvensjonene skal være i samsvar med målene i konvensjonen om biologisk mangfold. Regjeringen vil bidra til en effektivisering av det globale arbeidet med biologisk mangfold, herunder en ev. samordning av relevante regionale og globale konvensjoner med konvensjonen om biologisk mangfold som et rammeverk.

5.3.2.2 FNs Skogpanel

FNs mellomstatlige skogpanel (IPF) ble nedsatt av Kommisjonen for bærekraftig utvikling (CSD) i april 1995. Bakgrunnen var bl.a. drøftingene om skogspørsmål under UNCED, herunder spørsmålet om en egen skogkonvensjon. IPFs 4. og siste sesjon ble holdt i februar 1997. IPFs sluttrapport skisserer 3 hovedalternativer for det videre arbeidet. Alternativene er a) at relevante FN-organisasjoner gjennomføre IPFs anbefalinger uten vesentlige organisatoriske endringer, b) at det legges opp til fortsettelse av skogdialogen i et internasjonalt forum, om mulig med vedtak om konvensjonsforhandlinger og c) at det etableres en forhandlingskomitç for en skogkonvensjon som kan vedtas i 2000.

IPF har bidratt til at de miljømessige, økonomiske, handelsmessige og sosiale aspekter ved forvaltning av skogen ses i sammenheng. Det er viktig at denne helheten blir ivaretatt i det videre arbeidet med skogspørsmål internasjonalt og nasjonalt, og at de løsninger som velges ivaretar hensyn til det biologiske mangfoldet og er i samsvar med målene i biokonvensjonen.

5.3.2.3 FAOs overenskomst om plantegenetiske ressurser

FAOs overenskomst om plantegenetiske ressurser for mat og landbruk (PGRFA) tar opp spørsmål som bevaringsmetoder, retningslinjer for bruk og tilgang og virkemidler for å tilgodese bondesamfunn som historisk har bevart og utviklet disse ressursene (Farmers' Rights). Disse genressursene omfattes også av konvensjonen om biologisk mangfold. Det er nødvendig å revidere overenskomsten for å gjøre den fullt ut forenlig med konvensjonen. Ved å omgjøre den til en legalt bindende avtale kan den eventuelt kan gå inn som en protokoll under biokonvensjonen. Regjeringen vil arbeide for en løsning som fullt ut er i samsvar med konvensjonen samtidig som man beholder de fordelene det gir å ha et mest mulig åpent system for tilgang til PGRFA. I tillegg må det utvikles strategier for å implementere Farmers' Rights, og avgjøre regler for forvaltning av genressurser innsamlet før biokonvensjonen trådte i kraft.


Figurer til kapittel 5:

  • Figur 5.1 Alt liv har sitt utgangspunkt i DNA-molekylets gener. Dette gir opphav til et mangfold av livsformer og livsprosesser som til sammen utgjør den levende del av jordkloden - biosfæren. Biologisk mangfold omfatter mangfoldet av økosystemer, arter og gener.
Lagt inn 6 juni 1997 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen