Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Utvikling av fem miljøbyer

Forord

Høsten 1992 inviterte Miljøverndepartementet de 20 største byene i Norge til å søke om å delta i et forsøks- og utviklingsarbeid rettet mot bærekraftig by- og tettstedsutvikling. Etter gjennomgang av søknadene tok departementet ved årsskiftet 1992/93 initiativ til et videre samarbeid med Fredrikstad, Kristiansand, Bergen, Tromsø og bydel Gamle Oslo for å utvikle disse fem byene i en mer miljøvennlig retning.

På Miljøverndepartementets budsjett har det siden 1993 vært avsatt midler til sekretariatsarbeid, faglige utredninger og stimuleringsmidler til tiltak i byene. Midlene har økt betydelig i perioden, men utgjør bare en mindre del av de samlede ressurser som går til miljøbyarbeidet idet andre departementer, direktorater og ikke minst byene selv står for viktige bidrag.

Forsøks- og utviklingsarbeidet skal gå fram til år 2000. Det vil si at programmet er kommet vel halvveis og at det kan være grunn til oppsummering av hvordan arbeidet går i forhold til målsettinger og ambisjoner. Rapporten skal drøfte nødvendige kursendringer og hovedtrekk i arbeidet for resten av programperioden.

Denne midtveisrapporten har samme karakter som “Nasjonalt program for utvikling av fem miljøbyer” som ble gitt ut i 1995. Målgruppen er i første rekke de som arbeider med miljøbyprogrammet, men den har også interesse for andre byer. Den går ikke grundig inn på de ulike miljøbyprosjektene, i det vi tar sikte på at disse får fyldigere omtale i sluttrapporten, byenes rapporter og i faglige veiledere. Kartskissene “Elementer i en miljøvennlig bystruktur” er tatt med, supplert med noen illustrasjoner fra viktige nøkkelprosjekter i miljøbyene.

Norges Byggforskningsinstitutt (NBI) har nylig gjennomført en evaluering av arbeidet i Miljøbyen Gamle Oslo (MGO) som framhever verdien av en slik prosjektorganisering som kan være pådriver og stå for helheten i miljøarbeidet i en bydel. Gjennom bred organisering og egne midler i prosjektet er det etablert et tverrsektorielt samarbeid med en rekke etater og organisasjoner. Evalueringsrapporten er nærmere omtalt i kapittel 2.5 Miljøbyen Gamle Oslo.

Norsk institutt for by og regionforskning (NIBR) foretar en midtveisevaluering av miljøbyprogrammet og rapport vil foreligge på nyåret 1998. Noen foreløpige resultater er tatt med her.

Erfaringer fra miljøbyprogrammet vil kunne komme til nytte i arbeidet med handlingsplan for Oslo indre øst. Erfaringene vil også bli videreført i Handlingsplan for storbyutvikling.

De foreløpige erfaringene fra miljøbyprogrammet ble viet bred plass i St. meld nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk, tildels som bakgrunn for departementets politikkutforming om miljøvennlig by- og tettstedsutvikling.

Oslo, november 1997.

Sammendrag - erfaringer og anbefalinger

Kapittel 1 tar for seg miljøbyprogrammet generelt i syv punkter, der hvert punkt avsluttes med erfaringer og anbefalinger. Hovedpunktene av disse erfaringene og anbefalingene er lagt til grunn for dette sammendraget. Til slutt i sammendraget gjengir vi foreløpige konklusjoner fra NIBR sin midtveisevaluering av Miljøbyprogrammet

1. Mål og satsingsområder

Det er hittil ikke foretatt endringer i de overordnete målformuleringene i løpet av miljøbyperioden, men det bør presiseres at både den sentrale målsettingen og målene for hver faggruppe, slik disse er formulert i det nasjonale programmet, er visjoner om en miljøvennlig by mer enn realistiske mål for hva som kan oppnås i løpet av miljøbyperioden. Det foreslås derfor at hovedmålet endres til:

“Målet for forsøksarbeidet er å snu utviklingen i en miljøvennlig retning, der det langsiktige perspektivet er å få fram modeller for en bærekraftig byutvikling. Dette vil samtidig legge grunnlag for arbeidsplasser, bedre oppvekstmiljø og levekår i byene. Hovedideen er å utvikle en helhetlig arbeidsmåte, der løsningen av mange miljøproblemer ses i sammenheng. Langsiktig planlegging og raske miljøforbedringer skal trekke samme veg. (endring er vist i kursiv).

2. Sentral organisering og samarbeid med byene

Miljøbyprogrammet er lagt meget bredt opp faglig med mange aktører og samarbeidspartnere. Med utgangspunkt i tilgjengelige ressurser og kapasitet kan det vær grunn til å spørre seg om arbeidet burde vært konsentrert om færre satsingsområder. Hovedstrukturen i organiseringen blir beholdt, men det blir foretatt noen mindre justeringer.

Miljøbymøtene, som ivaretar samarbeidet mellom Miljøverndepartementet, byene og faggruppene, fungerer rimelig godt. Det er derfor ikke behov for å endre på denne praksis. Miljøbymøtene er det viktigste forum for samarbeidet mellom sentrale og lokale myndigheter og styring av miljøbyprogrammet. Her drøftes administrative og faglige erfaringer med tanke på eventuelle kursjusteringer. Møtene holdes min. 2-3 ganger i året.

Seks faggrupper, som samler fagfolk og representanter fra byene, direktoratene og ulike departementer, justerer sine arbeidsoppgaver. Dette omtales nærmere i neste avsnitt.

Ordførermøtene har på en positiv måte gitt de sentrale politikerne anledning til å drøfte de overordnete utfordringene i miljøbyarbeidet. Disse møtene bør fortsatt holdes omlag en gang i året og i større grad tematiseres og rettes inn mot konkrete utfordringer i byenes arbeid.

Miljøbykonferansene er avholdt årlig siden høsten 1994. Her har fagfolk, politikere og representanter fra også andre byer og ulike departementer drøftet erfaringene fra miljøbyarbeidet og aktuelle planfaglige spørsmål mer generelt. I 1998 og 1999 holdes mindre miljøbyseminarer, sammen med bl.a. ordførerne, til erstatning for de store åpne miljøbykonferansene.

Miljøbymøtene, ordførermøtene og miljøbykonferansene har langt på vei ivaretatt den funksjonen et Miljøbyforum skulle ha, slik dette er omtalt i det nasjonale programmet. Et slikt forum er derfor ikke etablert.

Byene hevder at de statlige rammebetingelsene legger begrensninger på muligheten av å oppnå en god miljøutvikling. Staten er ikke samkjørt i sin politikk for byområder og “snakker ofte med to tunger”. Det er positivt at KAD og MD har samordnet sin innsats i arbeidet med byboliger, lokalsamfunn og fortetting, men det er også behov for at staten opptrer mer enhetlig utad innen arbeidet med arealbruk og transport i by. Som eksempler er nevnt at samferdselsmyndighetene hittil ikke har lagt forholdene godt nok til rette for kollektivtransporten og at Statsbyggs disposisjoner kan gå på tvers av målsettingen om å styrke sentrum. Arealpolitikken er rimelig godt ivaretatt i miljøbyprogrammet gjennom kommunenes ansvar og Miljøverndepartementets engasjement, men byene har ikke tilsvarende innflytelse på kollektivtransporten. Utfordringen er å trekke samferdselsmyndighetene sterkere med i miljøbyarbeidet på dette feltet.

I tillegg til at departementene deltar i faggruppene vil det tverrdepartementale samarbeidet i resten av programperioden i hovedsak basere seg på utveksling av erfaringer, formidling/veiledning, utvikling av politikkområdet og en drøfting av behovet for nye virkemidler for å oppnå en mer miljøvennlig byutvikling. På samme måte som det var et samarbeid om programarbeidet innledningsvis, bør det utvikles et nærmere samarbeid om bearbeiding av erfaringer og veiledning fra miljøbyprogrammet. Erfaringene i miljøbyprogrammet bør gi innspill til politikkutforming. Samferdselsdepartementet har delegert ansvaret for arbeidet med miljøbyene til Vegdirektoratet. Samarbeid om konkrete utviklingsprosjekter vil i hovedsak skje mellom MD og KAD/ Husbanken og mellom MD og VD, bl.a. basert på at Statens vegvesen nylig er tildelt et større ansvar for planlegging av kollektivtransporten særlig i tilknytning til de store byområdene.

Fylkesmannen v/MVA og fylkeskommunen bør også trekkes mer inn i sentrale drøftinger med tanke på oppfølging av bl.a. kommunenes planlegging og erfaringsformidling til andre kommuner i fylket.

3. Seks faggrupper og støtte til lokalt utviklingsarbeid, nøkkelprosjekter

En faggruppe er etablert for hver av de seks satsingsområdene:

  1. Areal- og transportplanlegging (ATP)
  2. Sentrumsutvikling
  3. Byboliger og lokalsamfunn (“Levende lokalsamfunn” fram til 31. desember 1996)
  4. Grønnstruktur, natur og friluftsliv
  5. Avfall og gjenvinning
  6. Stedsforming og kulturminner.

Faggruppene er samarbeidsorgan mellom de sentrale myndigheter og det lokale utviklingsarbeidet der både byene, departementer, direktorater og engasjerte fagmiljøer deltar. Faggruppene bidrar i det faglige utviklingsarbeidet og sørger for at erfaringene blir presentert og formidlet til andre byer, bl.a. gjennom faglige seminarer og miljøbykonferansene. Faggruppene har bidratt til å formulere og utvikle det faglige innholdet i de seks satsingsområdene. Byene har i stor grad bygget videre på dette faglige fundamentet i sine miljøbyprogrammer og forståelsen for hva som er/kan være en miljøvennlig byutvikling er styrket. Arbeidet har avdekket behovet for i større grad å se sammenhengen og helheten i miljøbyprogrammet, f.eks grønnstrukturens plass i hele byutviklingen og sammenhengen mellom kulturminner og sentrumsutvikling.

Ønsket om en bedre samordning og faglig koordinering på tvers av faggruppene og behovet for å konsentrere arbeidet om noen færre viktige oppgaver og nøkkelprosjekter, får konsekvenser for faggruppenes framtidig arbeid. Faggruppen ATP, Sentrumsutvikling og Byboliger og lokalsamfunn fortsetter arbeidet med ansvar for bystruktur og områdeutvikling. Disse faggruppenes arbeid bør nå i større grad inrettes mot oppsummering og formidling av erfaringer fra arbeidet, bl.a. gjennom et opplegg for erfaringsinnhenting av prosjektene.

Faggruppene Grønnstruktur, natur og friluftsliv (som ledes av DN) og Stedsforming og kulturminner (som ledes av RA) viderefører arbeidet innen sine fagområder. Arbeidet skal knyttes sterkere til de tre første faggruppene med sikte på å integrere direktoratenes ansvarsområder i arbeidet med bystruktur og områdeutvikling. Faggruppen Avfall og gjenvinning som ledes av SFT og som har hatt ansvar for et viktig, men avgrenset fagområde, avrunder sitt arbeid som selvstendig faggruppe i miljøbyprogrammet etter at erfaringene er oppsummert. Innsatsen i faggruppene bør videre konsentreres om å gjennomføre noen viktige nøkkelprosjekter fram mot år 2000.

Faggruppene er for bredt sammensatt og har for sjelden møter til å kunne ha en løpende kontakt med det lokale prosjektarbeidet bl.a. når det gjelder oppfølging av nøkkelprosjekter. Det må derfor utvikles et opplegg som sikrer en tettere kontakt mellom beslektede nøkkelprosjekter i knipper (nettverk av prosjekter) som muliggjør en tettere oppfølging, erfaringsinnhenting og rapportering. Det kan også være aktuelt å trekke andre byer og prosjekter med i slike nettverk. Faggruppene bør i samarbeid med miljøbysekretariatet bidra til praktiske løsninger, f.eks. i form av nettverksledere med nødvendig kapasitet til slike oppgaver.

Arbeidet kan bl.a. innebære å:

  • Etablere nettverk mellom beslektede prosjekter i miljøbyene og eventuelt andre byer.
  • Utarbeide rapporteringsopplegg, trekke ut og systematisere erfaringer. Arbeidsnotat kan gradvis bygges ut mot en sluttrapport og/eller en veileder/eksempelsamling.
  • Hjelpe til med å finne løsninger dersom framdriften stopper opp eller går for sakte
  • Legge materiale og erfaringer jevnlig fram for faggruppen.

Faggruppen drøfter og sammenfatter erfaringene og videreformidler til miljøbymøtene og miljøbyseminarene. Miljøbyseminar, som f.eks. kan holdes en gang i året, vil drøfte erfaringer, framdrift og eventuelle nødvendige tiltak for å få de ønskede resultater av prosjektene. På dette seminaret kan både fagfolk og politikere, bl.a. ordførerne, delta. Faggruppen ATP følger opp arbeidet med bystruktur og bytransport, mens Sentrumsutvikling og Byboliger og lokalsamfunn følger opp arbeidet med områdeutvikling. Faggruppene skal drøfte og sammenfatte faglige erfaringer fra nøkkelprosjektene og miljøbyarbeidet innenfor de respektive satsingsområdene. En viktig del av arbeidet vil være å søke å avdekke behovet for endringer/nye virkemidler, samt bidra med innspill til det sentrale arbeidet med bl.a. indikatorer, miljøstatus, miljøutvikling og miljøkonsekvenser. Faggruppene har ansvar for sluttrapportering innen sitt fagområde.

4. Lokal organisering, deltagelse og LA21 i byene

Byene oppsummerer at den politiske og administrative forankringen av miljøbyprogrammet i kommunen er god. Miljøbyprogrammet er meget bredt faglig anlagt, noe som krever stor innsats både lokalt og sentralt. Til tider er det derfor oppstått ressurs- og kapasitetsproblemer i kommunene, noe som har forsinket framdriften av enkelte nøkkelprosjekter. Det er en utfordring for miljøbysekretariatet å se til at det blir inngått realistiske og forpliktende framdriftsplaner for nøkkelprosjekter som får miljøbymidler.

Samarbeid med regionale myndigheter er ivaretatt ulikt lokalt. Det er derfor en utfordring å sørge for at de regionale myndighetene får en sterkere plass i den lokale organisasjonsstrukturen.

Politikere bør trekkes sterkere med i sentrale og lokale fora og diskusjoner. Fagfolk, som stort sett er enige, diskuterer ofte miljøspørsmål uten at de politiske motsetningene kommer fram. Vi må i arbeidet framover legge større vekt på å få fram de reelle problemene og hindringene.

Arbeidet med miljøvennlig praksis og LA21 bør i framtiden knyttes sterkere opp til miljøbyprogrammets satsingsområder og ikke skilles ut som eget arbeidsområde. Innen areal og transport kan det f.eks arbeides med bildeleordning, folks prioritering av kollektivtransport, mm. Sentrumsgruppa samarbeider med handelsstanden og kan bidra i en diskusjon om folks handlevaner. Byboliger og lokalsamfunn engasjerer seg i lokal planlegging/miljøforbedring i samarbeid med beboere, lokal service- og tjenesteyting, energisparing i boliger, mm. En enkel framstilling og formidling av bystrukturkartene og arbeidet for en bredere folkelig forståelse for nødvendigheten av en miljøvennlig bytransport og bystruktur vil også være bidrag i byenes LA21-arbeid.

Byene har tildels etablert og kan gjerne etablere egne LA21-nettverk og samarbeide med de frivillige organisasjonene på et bredere arbeidsfelt, men uten at dette inngår som egen del i det sentralt organiserte miljøbyarbeidet. Det etableres ikke en egen faggruppe i miljøbyprogrammet som arbeidet spesielt med miljøvennlig praksis og LA21.

Miljøbyprogrammet er et prosjekt med til dels egne midler og skal avsluttes i år 2000. Det er derfor en utfordring å forankre miljøbyprogrammet i kommunens ordinære virksomhet på en slik måte at arbeidet for en mer miljøvennlig byutvikling ikke stopper opp med miljøbyprogrammets avslutning i år 2000. Erfaringene fra miljøbyprogrammet må også føres videre i det ordinære bypolitiske arbeidet sentralt.

5. Informasjon og formidling

I siste fase av programperioden vil informasjon og formidling av erfaringer bli en stadig viktigere del av arbeidet og må integreres både i faggruppenes og byenes arbeid. En allerede merkbar og forventet større etterspørsel etter informasjon vil måtte flytte tyngdepunktet noe, fra i hovedsak egenorganiserte aktiviteter og egenprodusert materiale, til større deltagelse i andres opplegg, møter, konferanser, publikasjoner, o.l.

Faggruppene bør ha hovedansvaret for innhenting og formidling av erfaringene innenfor sitt ansvarsområde. Faggruppenes styrke er at ulike etater er representert og at man gjennom disse kan utvikle en helhetstenkning ved drøfting av erfaringer og formidling av disse.

I tillegg skal erfaringene fra miljøbyprogrammet sammenfattes sentralt. Dette gir aktuelle myndigheter og deres representanter muligheter til å samarbeide om politikkutvikling og virkemidler på bakgrunn av erfaringer fra arbeidet.

Det er avholdt fire årlige nasjonale miljøbykonferanser med meget stor deltakelse, den siste i rekken i Fredrikstad i 1997. Disse har vært nyttige, men også meget ressurskrevende. I 1998 og 1999 erstattes miljøbykonferansen med miljøbyseminarer, der ordførerne og andre politikere kan delta. Vi vil dessuten legge større vekt på å utvikle faglige konferanser som gir anledning til å gå mer i dybden i på ulike tema, med tanke på bl.a faglige oppsummeringer fra miljøbyprogrammet.

Avslutningskonferansen skal holdes i Oslo i år 2000.

6. Miljøstatus og miljøkonsekvenser

Miljøbyene har satt seg ulike miljømål, som f.eks reduksjon av CO2-utslipp, og arbeider fram mot en bærekraftig byutvikling. Byene står overfor en rekke alternative valg både når det gjelder strategier, planer og tiltak. Det er derfor viktig å vite om valgene fører til en utvikling i en miljøvennlig retning, i tråd med målsettingene, eller om disse valgene forsterker negative trekk i dagens utvikling. Derfor er det av interesse å kartlegge hovedtrekkene i miljøutviklingen fram til i dag for å lokalisere hvor de største endringene og utfordringene ligger. Det er videre behov for å beskrive dagens miljøstatus og miljøkonsekvenser av de ulike valg byene står over for.

SFT leder et prosjekt der de i samarbeid med byene og andre direktorater måler/beskriver miljøutviklingen og miljøstatus i miljøbyene. Statistisk sentralbyrå (SSB) har utarbeidet en foreløpig oversikt over arealbruken i miljøbyene. Den første foreløpige miljøstatusrapporten fra SFT forelå sommeren 1997. Etter dette er erfaringene evaluert og ny rapport vil foreligge til sommeren 1998. Erfaringene så langt viser at det på mange felt kan være vanskelig å finne entydige og klare indikatorer. Det er en utfordring å definere noen få og klare indikatorer som kan brukes eksternt i debatten om byutviklingen bl.a. av politikere og byens befolkning. I tillegg er det behov for et utdypende sett av indikatorer til den faglige forståelsen.

Arbeidet sentralt med miljøkonsekvenser er startet opp høsten 1997 og skal ses i sammenheng med PAK- avdelingens arbeid med “Miljøkonsekvensvurderinger i kommunal arealplanlegging” og søke å komme fram til konkrete eksempler fra byene som kan bidra til å illustrere dette arbeidet. Arbeidet skal også samordnes med SFTs arbeid med miljøstatus og miljøutvikling.

Det vil neppe være realistisk å komme fram til miljøstatusmålinger som viser effekter av miljøbyarbeidet innenfor miljøbyprogrammets periode fra 1993 til år 2000. Slike analyser må foretas i et videre tidsperspektiv.

7. Faglige erfaringer fra miljøbyarbeidet, behovet for nye virkemidler

Hovedutfordringene i miljøbyene er å legge om mønsteret for byutvikling/bystrukturen fra en sterkt arealkrevende og bilbasert byvekst til mer konsentrerte byer med større vekt på miljøvennlige transportformer, fortetting rundt kollektivknutepunktene og forbedring og utvikling av allerede utbygde byområder. Dette er en meget langsiktig og krevende politisk oppgave der vi bare er i startfasen av arbeidet.

Viktige erfaringer fra miljøbyarbeidet kan sammenfattes i følgende fem punkter:

  1. Kommunene prioriterer sterkere enn før redusert arealbruk og fortetting i byggesonen.
  2. Grønnstrukturen sikres bedre gjennom planlegging og styrt utbygging
  3. En styrking av kollektivtransporten vanskeliggjøres av institusjonelle ordninger og manglende kompetanse, ressurser og planer.
  4. Bilbaserte kjøpesentre konkurrerer med sentrum og lokale butikker.
  5. Miljøbyene satser på lokal planlegging og nærmiljøutvikling.

Et hovedmål for den siste fasen av arbeidet blir å sikre at planer, vedtak og tiltak bygger opp om de miljøvennlige byutviklingsstrategiene som byene har formulert og som er i samsvar med de seks målene og prinsippene for en mer bærekraftig by- og tettstedsutvikling i St meld nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk. Det er også behov for å revidere eldre planer i tråd med de miljøvennlige byutviklingsstrategiene som byene har formulert.

I siste del av miljøbyprogrammet vil det arbeides mer med å klargjøre behovet for nye virkemidler. Erfaringene viser at strategier og planer for en mer miljøvennlig byutvikling fort kan møte på begrensninger i dagens virkemidler. Det kan være behov for å endre både økonomiske, juridiske og administrative vilkår. Forslag til nye virkemidler vil i all hovedsak bli behandlet i andre fora/dokumenter som f.eks stortingsmeldinger og det nye planlovutvalget, men miljøbyprogrammet kan bidra til å avdekke svakheter ved dagens system og komme med forslag og innspill. St meld nr 29 (1996-97) Regional planlegging og arealpolitikk drøfter på bred basis dagens virkemidler.

8. Økonomisk oversikt

Byene har mottatt betydelige midler i løpet av miljøbyprogrammet. Ved siden av at MD bevilger midler over kap 1463 post 63 til byene er det benyttet noen midler fra andre poster til sentral sekretariatsfunksjon, utredningsarbeid og frivillige organisasjoner. I 1993 ble det bevilget ca. 20 mill. kr. i sysselsettingsmidler. Også andre departementer og Husbanken har bevilget en del midler til miljøbyene. Direktoratet for Naturforvaltning (DN) har bevilget “Friluftspakker” til miljøbyene på til sammen 18 mill. kr.

Sammen med DN sine Friluftspakker har miljøbyene mottatt omlag 112 mill. kr. Sammen med byenes egeninnsats vil vi anslå at den samlede ressursinnsatsen i miljøbyprogrammet 1993 - 1997 har vært på omlag 200 mill. kr.

Miljøbyen Gamle Oslo har mottatt betydelig større midler enn de andre miljøbyene, bl.a. på grunn av Stortingets ønske om en prioritering av arbeidet med å bedre bymiljø og levekår i Oslo indre øst. En nærmere tallfesting av midlene finnes i kapittel 1.8.

Foreløpige konklusjoner fra NIBR sin midtveisevaluering av miljøbyprogrammet, november 1997

Norsk institutt for by- og regionforskning evaluerte i 1996-97 statens arbeid med miljøbyprogrammet og arbeidet i miljøbyene Fredrikstad, Kristiansand, Bergen og Tromsø. Erfaringene viser at miljøbyene på enkelte områder har gjennomført tiltak av viktighet for å snu utviklingen i bærekraftig retning. Momentene nedenfor er NIBR sine egne formuleringer:

Erfaringene knyttet til statens arbeid med Miljøbyprogrammet viser at:

  • Det er etablert en meget vid faglig overbygning for miljøbyarbeidet gjennom formulering av mål og satsingsområder i nasjonalt og i lokale miljøbyprogrammer. En bred overbygning kan, sammen med knappe ressurser, ha gjort det vanskelig å foreta prioriteringer.
  • Miljøverndepartementet har i begrenset utstrekning fått til en tverrdepartemental forankring av arbeidet på de områder av Nasjonalt miljøbyprogram som går utover MD s ansvarsområde.
  • Etablering av faggrupper som dels har styringsoppgaver, dels skal være faglige nettverk, har flere konsekvenser: Det har bidratt til å sektorisere arbeidet innenfor et program som har som hovedidé å arbeide helhetlig. Og det har gjort det noe vanskelig å se hvor styringen av programmet ligger.
  • Kriteriene ved Miljøverndepartementets utvelgelse av nøkkelprosjekter er relativt lite spesifiserte. Hovedsaklig er “ostehøvel-metoden” benyttet når det er foretatt kutt i byenes søknader om støtte. Det er noe uklart hvilke prosjekter som skal utvikles over lengre tid, og evt. inngå i utformingen av virkemidler på statlig nivå.
  • Miljøverndepartementets styringsstrategi synes i stor grad å ha tatt hensyn til det lokale selvstyret. Departementets strategi har også bidratt til overføring av kunnskap og kompetanse til byene, og klargjort det ansvar byene selv har for å utvikle seg i bærekraftig retning.
  • Rapporteringen fra nøkkelprosjektarbeidet i byene sier relativt lite om hva som er erfaringene fra prosjektarbeidet. Det er også uklart hvem som på sentralt nivå skal ha ansvaret for å systematisere erfaringene og spre disse til andre kommuner og departementer.

Erfaringene knyttet til miljøbyenes arbeid med Miljøbyprogrammet viser at:

  • Miljøbyene vil legge større vekt på fortetting i byggesonen, de har gått inn for en restriktiv linje til nye etableringer av bilbaserte kjøpesentre og de rapporterer om god framdrift mht. kildesortering av avfall, opprusting av gater, parker og torg, tilrettelegging av friområder, forbedring av vannmiljøet og tildels nærmiljøarbeidet. Miljøvennlig transport og tildels sentrumsutvikling og kulturminner synes å være områder med mer moderat framdrift.
  • Moderat framdrift på noen områder skyldes dels vanskelige statlige og regionale rammevilkår for arbeidet, dels dreier det seg om manglende politisk vilje til å vri kursen, dels dreier det seg om faglige kapasitets- og kompetanseproblemer og dels dreier det seg om noe mangelfullt samarbeid lokalt. Samferdselsmyndighetenes prioriteringer er i liten grad endret som følge av miljøbyarbeidet, og lokale restriksjoner på biltrafikken benyttes i liten grad.
  • Prosjektledelse, administrative ledere og bystyrepolitikere i miljøbyene mener det har vært en god dialog med prosjektledelsen sentralt. Mangelfull samordning av arbeidet på sentralt nivå har på noen områder ført til at staten “taler med flere tunger” overfor byene.
  • Lokal tilpasning av miljøbyarbeidet har i noen grad gitt opphav til forskjeller mellom byene når det gjelder framrykning på de ulike satsingsområdene, valg av prosjektportefølje og formell organisering.
  • Det er likheter mellom byene når det gjelder adoptering av de nasjonale målene og satsingsområdene, integrering av lokale miljøbyprogram i kommuneplanarbeidet, samt fokus på å utvikle planberedskap framfor parallelt arbeid med konkrete og synlige prosjekter,
  • Engasjementet i miljøbyarbeidet har vært størst hos prosjektledelsen hos Rådmannen og i Teknisk sektor. Det politiske engasjementet synes å ha økt noe over tid. Regionale myndigheter har i begrenset grad vært integrert i det lokale miljøbyarbeidet, mens medvirkning fra befolkningen i hovedsak har vært knyttet til enkelte av satsingsområdene.
Lagt inn 18. februar 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen