Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

4. Grunnregler for den digitale markedsplassen

Etterhvert som myndigheter, næringslivet og forbrukere tar i bruk den nye digitale markedsplassen, er det viktig at spillereglene er forutsigbare og at unødige barrierer for elektronisk handel blir identifisert. Rettslige rammeverk bør bare etableres der det er nødvendig, og bør fremme konkurranse og være åpent, konsistent og forutberegnelig.

Dersom spillereglene mangler, fører det til usikkerhet for aktørene, i praksis uoverskuelig kommersiell risiko. Konsekvensen av dette er at den forsiktige lar være å gå inn, mens den dristige kanskje vil brenne seg. Det er en fare for at de fleste vil drive med unødig store og dermed fordyrende marginer, fordi man ikke vet nok om hvor grensene trekkes. Og det må bruke store ressurser på juridisk bistand, som ikke kan gi sikre svar, fordi regelverket mangler.

Det er særlig på skatte- og avgiftsområdet det har vært uttrykt behov for avklaring og presisering av bestemmelsene, men det er behov for regler som kan støtte opp om elektronisk handel på andre områder også. Opphavsrettslig beskyttelse av stor betydning for elektronisk handel med digitale produkter som programvare, litteratur, musikk m.v. Også løsninger for betalingsformidling og handelspolitikk er viktige for utvikling av den digitale markedsplassen. Myndighetene må ta initiativ og styring i samsvar med norsk tradisjon.

4.1 Skatter og avgifter. Merverdiavgift, direkte skatter og toll

Utviklingen og det økende omfanget av elektronisk handel stiller dagens skatte- og avgiftssystemer overfor nye utfordringer. De problemer og utfordringer skatte- og avgiftsmyndighetene står overfor i denne sammenheng er av global karakter. OECD har påtatt seg et stort ansvar for å kartlegge, og å søke å finne fram til løsninger på de problemer og utfordringer landenes skatte- og avgiftsmyndigheter står overfor i forbindelse med elektronisk handel. Norge deltar aktivt i dette arbeidet. Det arbeides med problemstillinger i tilknytning til beskatning av elektronisk handel også i andre fora som f eks EU. Det vises i denne sammenheng til at skatter og avgifter ikke omfattes av EØS-avtalen.

Den teknologien som ligger til grunn for elektronisk handel åpner også for nye måter å administrere og innfordre skatter- og avgifter på, og gir nye muligheter for samhandling med andre instanser/personer m.v. Teknologien gir skatte- og avgiftsmyndighetene nye muligheter til å forbedre servicen overfor de skatte- og avgiftspliktige ved f.eks. å gi bedre og raskere tilgang til informasjon og å tillate elektronisk innrapportering m.v. På dette området ligger Norge langt fremme med omfattende IT-systemene i skatte- og avgiftsetaten og en rekke nye prosjekter for ytterligere forbedring og forenkling.

Det er i OECD-regi utarbeidet retningslinjer for beskatning (direkte og indirekte) av elektronisk handel som ble lagt fram på Ottawa-konferansen. Utgangspunktet er at de skatte- og avgiftsrettslige prinsipper som ligger til grunn for beskatningen av ordinær handel også skal ligge til grunn for beskatningen av elektronisk handel. Dette innebærer at beskatningen skal være:

  • Nøytral; mellom former for elektronisk handel og mellom ordinær handel og elektronisk handel, beslutninger skal være motivert ut fra økonomiske og ikke skatte/avgiftsmessige forhold.
  • Praktiserbar; kostnadene for de skatte/avgiftspliktige ved å oppfylle sine forpliktelser og de administrative kostnadene for skatte/avgiftsmyndighetene gjøres så små som mulig.
  • Forutsigbar, konsekvensene av en transaksjon må kunne overskues på forhånd.
  • Effektiv og rettferdig; beskatningen skal inndra rett skatt/avgift til rett tid, mulighetene for skatte/avgiftsunndragelser og unngåelser søkes redusert.
  • Fleksibel; systemet må kunne tilpasses den teknologiske utviklingen.

Det skal arbeides videre innen OECD med å identifisere tiltak som kan implementere disse prinsippene i landenes nasjonale regelverk. Noe av arbeidet vil foregå i rådgivende grupper hvor også representanter fra næringslivet vil delta. Etter planen skal arbeidet i gruppene starte i januar/februar 1999 og første rapport avgis i juni 1999.

4.1.1 Merverdiavgift

Elektroniske handel aktualiserer bl.a. følgende problemstillinger på merverdiavgiftsområdet:

  • Hvor skal internasjonale tjenester avgiftsbelegges?
  • Skillet mellom varer og tjenester
  • Kontrollspørsmål

Hvor skal internasjonale tjenester avgiftsbelegges?

Merverdiavgiften er en generell forbruksavgift som skal betales ved innenlands omsetning av varer og tjenester og ved innførsel. Lov om merverdiavgift av 19. juni 1969 omfatter alle varer, men bare nærmere angitte tjenester, jf lovens § 13. Merverdiavgiftssystemet ble utformet på 1960-70-tallet da handelsforholdene var vesentlig annerledes, både nasjonalt og internasjonalt. Liberaliseringen av bl.a. kapital- og telekommunikasjonsmarkedet har ført til økt internasjonal handel med tjenester. Dette har skapt problemer i forhold til eksisterende merverdiavgiftssystemer. Disse problemene antas å bli betydelig forsterket som følge av elektronisk handel.

Alle land som har et merverdiavgiftssytem (over 100 land), har regler som fastslår landenes rett til å avgiftsbelegge internasjonale transaksjoner, dvs regler som fastslår når en internasjonal transaksjon skal avgiftsbelegges i vedkommende land. Reglene er i stor grad basert på at avgiftsbelegging skal skje i det land varen eller tjenesten forbrukes. Reguleringen av hvor internasjonale transaksjoner skal avgiftsbelegges er imidlertid forskjellig for varer og tjenester. Reglene for varer er i hovedsak basert på at varen fysisk innføres til vedkommende land. For tjenester legges ulike kriterier til grunn i de forskjellige land.

I det norske regelverket er det reglene om innførsel og utførsel som regulerer når en internasjonal transaksjon skal avgiftsbelegges i Norge. Merverdiavgiftsloven fastsetter generell plikt til å betale avgift ved innførsel av varer, jf lovens § 62. Det foreligger derimot ikke noen tilsvarende generell plikt til å betale avgift ved innførsel av tjenester. Finansdepartementet er imidlertid gitt kompetanse til å kunne pålegge plikt til å betale avgift ved kjøp av tjenester i utlandet, jf lovens § 65 a. Plikten til å betale avgift er betinget av at departementet fastsetter forskrifter som bestemmer hvilke tjenester som skal avgiftsbelegges ved kjøp fra utlandet. Dette er hittil ikke gjort på noe tjenesteområde. At slike forskrifter ikke er fastsatt har sammenheng med at de tjenester som i dag er avgiftspliktige, jf lovens § 13, i liten grad har vært ansett egnet for levering fra utlandet. Dette er imidlertid i ferd med å endre seg som følge av bl.a. liberaliseringen av kapital- og telekommunikasjonsmarkedene og utviklingen av elektronisk handel.

Dette er bakgrunnen for at departementet nå utarbeider forskrifter om merverdiavgift ved innførsel av telekommunikasjonstjenester. Slike regler har bl.a. som formål å hindre at tjenester, som er avgiftspliktige i Norge, kan kjøpes avgiftsfritt fra utlandet. Reglene skal hindre at det oppstår konkurransevridning i disfavør av norske leverandører, og at statens inntekter fra merverdiavgiften reduseres ved at avgiftsgrunnlaget undergraves. Departementet vil vurdere om endringene i markedsforholdene gjør at det bør fastsettes plikt til å betale avgift også ved kjøp av andre tjenester fra utlandet. Også andre land, bl.a. EU-landene, har endret regelverket som følge av endringer i markedsforholdene.

Landene legger ulike kriterier til grunn for avgiftsplikten i forhold til internasjonale tjenester. Dette gjør at det kan oppstå tilfeller av dobbel avgiftsbelastning, alternativt ingen avgiftbelastning. Dette er uheldig. Elektronisk handel må antas å forsterke slike problemer ved at omfanget av handelen med tjenester antas å ville øke betydelig, og at det blir mulig å omsette flere typer tjenester over landegrensene. Det er således behov for at landene i fellesskap kommer frem til retningslinjer for hvor internasjonale tjenester skal avgiftsbelegges, slik at dobbel eller ingen avgiftsbelastning unngås og at avgiftsinntektene fordeles mest mulig rettferdig mellom landene. I OECD arbeides det med å finne internasjonale løsninger på dette området. Utgangspunktet er at internasjonale tjenester skal avgiftsbelegges i det land forbruket finner sted. Norge følger dette arbeidet nøye.

Skillet mellom varer og tjenester

De fleste lands merverdiavgiftssystemer krever at det skilles mellom varer og tjenester. Varebegrepet har tradisjonelt vært knyttet til en fysisk vare. Aviser, bøker, CD og dataprogrammer kan nå leveres i digitalisert form (digitale produkter). Dette gjør at det tradisjonelle skillet mellom varer og tjenester til en viss grad viskes bort.

Etter gjeldende norske regelverk er det bare avgiftsplikt for visse tjenester ved innenlands omsetning, og det foreligger i dag ikke avgiftsplikt ved innførsel av noen tjenester. I forhold til det norske merverdiavgiftsregelverket har klassifiseringen som vare eller tjeneste således betydning for om det skal betales avgift. Et eksempel er gjeldende klassifisering av dataprogrammer. Standard programmer anses som vare og er således avgiftspliktig ved innenlands omsetning og ved innførsel. Individuelt tilpassede programmer anses derimot som en tjeneste og er ikke avgiftspliktig etter gjeldende regler. Dette skillet mellom standardprogramvare og individuelt tilpassede programmer er vanskelig å håndtere for avgiftsmyndighetene. Spørsmålet om den avgiftsmessige behandlingen av dataprogrammer aktualiseres ved at disse nå kan overføres elektronisk.

I de øvrige OECD-landene som har et merverdiavgiftssystem, er utgangspunktet generell avgiftsplikt på varer og tjenester. Klassifiseringen som vare eller tjeneste har således, i disse landene, ikke betydning for om avgift skal betales eller ikke.

Ved internasjonal handel er prosedyrene for avgiftsinnbetalingen forskjellig for varer og tjenester. For varer er prosedyrene basert på at varene fysisk innføres til vedkommende land, og det er tollvesenet som er avgiftsmyndighet i forhold til innførselsmerverdiavgiften. For tjenester er det etablert ulike prosedyrer for avgiftsinnbetalingen i de forskjellige OECD-landene. I forhold til avgiftssystemene i de fleste OECD-landene vil klassifiseringen som vare eller tjeneste derfor kun ha betydning for hvilke prosedyrer som skal følges ved innbetalingen av avgiften.

Dersom landene klassifiserer internasjonale transaksjoner forskjellig, vil dette kunne åpne for avgiftstilpasninger og avgiftsunndragelse. Det er derfor behov for internasjonale retningslinjer også på dette området, særlig gjelder dette i forhold til digitale produkter, dvs levering av bilder, tekst, musikk m.v. i digitalisert form. Slike produkter leveres direkte til kunden og er ikke gjenstand for tollbehandling. For å oppnå en enhetlig avgiftsbelegging av digitale produkter er man innen OECD blitt enige om at digitale produkter ikke skal behandles som vare i forhold til merverdiavgiften. Klassifisering av digitale produkter som tjeneste i forhold til merverdiavgiften vil gi landenes avgiftsmyndigheter mulighet til å kunne anvende andre prosedyrer (enn tollbehandling) for innbetalingen av avgiften. Dette vil kunne gi bedre kontrollmuligheter. For Norges del vil OECDs retningslinjer på dette punkt medføre at det fremmes forslag om endringer i merverdiavgiftsloven.

Kontrollspørsmål

På merverdiavgiftsområdet er den største utfordringen i forhold til elektronisk handel av kontrollmessig art. Merverdiavgiftssystemet er i utgangspunktet bygd opp som et mer eller mindre selvkontrollerende system. Myndighetenes kontroll består i stor grad av virksomhetskontroll, f eks bokettersyn hos avgiftspliktige næringsdrivende. Ved innførsel av varer vil det også i noen utstrekning finne sted fysisk kontroll av varene som innføres, men også på dette området er systemet i stor grad basert på selvdeklarasjon fra importøren (se nærmere under 4.1.4).

Ved internasjonal elektronisk handel, hvor "varen" overføres elektronisk direkte til en norsk forbruker, som laster "varen" ned på sin PC hjemme, utenom norsk detaljist/mellommann, er ikke gjeldende kontrollsystem tilstrekkelig. Norge har ikke kontrollmyndighet overfor utenlandske næringsdrivende som ikke er etablert i Norge. Økningen i den elektroniske handelen, særlig mellom utenlandske selgere og private forbrukere i Norge, vil således kunne få betydelige konsekvenser for konkurransesituasjonen for norske næringsdrivende dersom ikke tilfredsstillende kontrollsystemer blir etablert. I tillegg kan det få konsekvenser for statens inntekter fra merverdiavgiften ved at avgiftsgrunnlaget undergraves.

Etablering av kontrollsystemer for den elektroniske handelen er avhengig av at det enkelte land kan innhente informasjon og bistand fra avgiftsmyndighetene i andre land. Dette kan best oppnås ved internasjonal avtaler om bistand i avgiftssaker og om informasjonsutveksling. Norge vil følge arbeidet i OECD-regi om problemstillinger i tilknytning til kontroll av internasjonal elektronisk handel.

4.1.2 Direkte skatter

Elektronisk handel reiser i hovedsak følgende spørsmål når det gjelder skatt:

  • Om Norge har intern hjemmel til å ilegge skatt.
  • Hvordan man skal beregne og innfordre slik skatt.
  • Om Norge etter skatteavtale med andre land har rett til å benytte sin beskatningsrett.

Når det gjelder internhjemmel til å ilegge skatt, er selskaper hjemmehørende i Norge og personer bosatt her som hovedregel skattepliktige til Norge for all inntekt og formue, uansett hvor den er opptjent (globalskatteplikt). jf skatteloven § 15 bokstav a og b. Et selskap er hjemmehørende her dersom selskapets ledelse, først og fremst styret, utøver sine funksjoner her. Virtuelle styremøter med deltakere i flere land vil f eks kunne skape uklarhet i om selskapet er hjemmehørende her eller ikke.

Etter intern rett oppstår videre spørsmålet om utenlandske personer eller selskaper, som leverer varer og tjenester til norske kunder gjennom eller ved hjelp av Internett, blir skattepliktige hit fordi de "utøver eller deltar i næringsdrift eller virksomhet som drives eller bestyres her i riket", jf skatteloven § 15 bokstav c. Spørsmålet er blant annet om det kreves fysisk tilstedeværelse av fysiske personer, og videre om det kan oppstilles forskjellige løsninger for forskjellige typer elektronisk handel. Det vises nærmere til drøftelsen nedenfor om skatteavtalene. Disse spørsmål er for tiden til vurdering i Finansdepartementet.

Om Norge etter skatteavtale med et annet land har adgang til å benytte slik beskatningsrett, og tilsvarende, om det andre landet har rett til å beskatte norske selskaper og personer der, vil i utgangspunktet bero på en tolkning av den enkelte skatteavtale. De fleste skatteavtaler som Norge har inngått, er i hovedsak i samsvar med en mønsteravtale utarbeidet av OECD. I OECD arbeides det med å finne internasjonale løsninger på hvordan skatteavtalene (mønsteravtalen) generelt skal forstås. Det vises til avsnitt 4.1.3. Norge er aktivt med i dette arbeidet, og vil derfor foreløpig ikke trekke noen konklusjoner, men avvente utfallet av det arbeidet som nå pågår i OECD i denne sammenheng.

Når det gjelder hvilke internasjonale skattespørsmål en står ovenfor ved anvendelsen av skatteavtalene, kan dette illustreres ved å ta utgangspunkt i en norsk kunde som kjøper varer eller tjenester fra en selger i utlandet ved bruk av internasjonale elektroniske nett, f eks Internett.

Et spørsmål er om selgeren kan sies å ha "fast driftssted" i Norge etter skatteavtalens bestemmelser, jf artikkel 5, det vil si et fast forretningssted gjennom hvilket et (utenlandsk) foretaks virksomhet helt eller delvis blir utøvet.

Først kan det spørres om selgeren kan få fast driftssted her fordi han har en web-side (f eks Internettside) lagret på en server plassert i Norge. Web-siden kan ofte stå for og gjennomføre følgende funksjoner: annonsering av og produktinformasjon om varen, bestilling, betaling, lagring av elektroniske varer (typisk et datamaskinprogram) samt utsendelse av disse varene til kunden ved "kjøp". Web-siden fungerer altså som en elektronisk butikk. Det er antatt fast driftssted kan foreligge, men at dette er upraktisk fordi serveren lett kan flyttes eller funksjoner kan splittes opp på flere servere.

Videre kan det spørres om kundens dataanlegg kan utgjøre et fast driftssted for selgeren, fordi mye av salgsvirksomheten kan sies å være utført her, f eks annonsering og visning (f eks ved at man blar igjennom en database med fotografier), prøving av produkt (f eks ved at kunden tar kopi av et datamaskinprogram og prøver det i et begrenset tidsrom). Fast driftssted vil neppe foreligge ved ordinære salg. Spørsmålet er mer åpnet når det gjelder "handel" med mer omfattende, langvarig og interaktiv kontakt, f eks hvor:

  • selger har forskjellige former for samarbeidsparter (agenter) i Norge, som f eks tilrettelegger og utvikler selgerens elektroniske handel.
  • selger utvikler eller tilpasser et elektronisk lagret produkt i tett samarbeid med kunden og dette skjer over nettet, koblet opp mot kunden anlegg, f.eks. utvikling av et datamaskinprogram, arkitekttegning, nytt design av en vare, finansielle swapper o.l.
  • selger "utfører" tjenester her gjennom nettet, f.eks. fjernundervisning eller medisinske operasjoner. Operasjoner kan tenkes gjennomføret ved at legen i utlandet via bildeskjerm foretar selve inngrepet gjennom tekniske "hender" (tenger o.l.) som styres fra legens hjemsted.
  • selger daglig over flere år leverer datamaskinprogrammer eller informasjon til kundens virksomhet etter en outsourcing-avtale, dvs at kunden har overdratt sin IT-avdeling til selgeren, som er forpliktet seg til å levere eksisterende og nye ytelser til kunden.

Beskatning etter "fast driftssted" innebærer at selgeren skal skattlegges for den nettoinntekt som kan henføres til Norge (har sin kilde her). Beregningen av inntekten kan by på problemer som ikke berøres nærmere her.

Dersom selgeren ikke har fast driftssted etter skatteavtalen, oppstår spørsmålet om selgeren må betale kildeskatt til det landet der kunden er bosatt etter skatteavtalens bestemmelser om royalty artikkel 12. Kildeskatt er en bruttoskatt på kontraktsbeløpet, ofte på 20-30 prosent, men som er redusert eller helt tatt bort i skatteavtalene. Norge ilegger ikke slik kildeskatt, men mange andre land gjør det, f eks De baltiske stater, Portugal, Spania og India. Spørsmålet er derfor ikke praktisk for salg til Norge, men for norske leverandører som selger elektroniske varer og tjenester til kunder i skatteavtaleland som kan ilegge slik kildeskatt. Det er klart at retten til å utnytte opphavsretten til et åndsverk, f eks et datamaskinprogram, eller know-how mv, utløser kildeskatt i betalingsstaten. Det er videre enighet blant de fleste OECD land at salg av eksemplarer av datamaskinprogram ikke gir rett til kildeskatt. Løsningene er imidlertid ikke avklart når det gjelder levering og bruk av annen digital informasjon.

Tilsvarende skattespørsmål som nevnt ovenfor oppstår også for andre aktører i det globale elektroniske markedet, f eks nettselskaper, selskaper som eier og driver servere, som utvikler og vedlikeholder web-sider, står for betaling, osv.

4.1.3 Internasjonalt arbeid på skatte- og avgiftsområdet

I OECD (CFA) linkinthoveddel006P813_12209116> arbeides det i forskjellige grupper med følgende områder, i tilknytning til anvendelsen av skatteavtalene og merverdiavgift:

  • grunnleggende retningslinjer for avgiftslegging av elektronisk handel,
  • kontroll; både tekniske og juridiske spørsmål angående bl.a. overvåking og innhenting av informasjon for skatte- og avgiftsformål,
  • når foreligger det et fast driftssted i et annet land etter skatteavtalen pga elektronisk handel der,
  • når er en betaling å betrakte som en royalty-betaling etter skatteavtalen ,
  • utveksling av opplysninger; både adgangen til dette etter skatteavtalen og hvordan Internett kan benyttes som hjelpemiddel,
  • beskatning av multinasjonale selskaper etter skatteavtalen, bl.a. intern prising, skatteflukt osv.

4.1.4 Toll - import og eksport av varer og tjenester

Elektronisk handel reiser spørsmål knyttet til vårt nasjonale tollregelverk såvel som de internasjonale handelsavtalene vi er tilsluttet. Den økende utbredelse av elektronisk handel innebærer dessuten praktiske utfordringer for tollvesenet, både med hensyn til bruk av ny teknologi og kontroll.

Vår nasjonale tollovgivning får anvendelse på vareførsel inn og ut av norsk tollområdet, herunder plikt til å deklarere slik vareførsel. Som nevnt under 4.1.1 bør utgangspunktet være at varebegrepet og dermed deklarasjonsplikten ikke er begrenset til fysiske varer, men også omfatter innførsel av elektronisk standardprogramvare (software), enten denne er innført på lagringsmedium (diskett eller lignende), eller over linje eller satelitt.

Nasjonal tollovgivning er utformet i samsvar med de internasjonale forpliktelser Norge har påtatt seg, både bi- og multilateralt. I regi av Verdens handelsorganisasjon (WTO) og verdens tollorganisasjon (WCO) utredes for tiden konsekvensene av elektronisk handel, med sikte på å utarbeide forslag til tiltak fra medlemslandene.

For tiden er det ikke toll på digitale signaler. Dette innebærer imidlertid ikke at programvare mv som innføres, vil være unntatt fra interne avgifter, herunder innførselsmerverdiavgift.

Handel med informasjonsteknologiprodukter

Under ministerkonferansen i WTO i Singapore i desember 1996 ble det oppnådd politisk enighet om en erklæring om nedtrapping av tollsatsene på IT-produkter fra 1. januar 1998. Av WTO-landene sluttet 43 medlemsland, herunder Norge, seg til ministererklæringen (den såkalte ITA-1). Avtalen innebærer at tollsatsen på slike produkter skal settes til 0 fra 1. januar 2000.

Med IT-produkter forstås i denne forbindelse varer som telekommunikasjonsutstyr, maskiner og utstyr for automatisk databehandling, halvlederkomponenter samt visse maskiner og råvarer for fremstilling av halvlederkomponenter. Den nærmere vareliste fremgår av vedlegg I til St prp nr 62 (1996-97). Vel 90 % av den norske eksporten av IT-produkter dekkes av produktlisten. Tollbelastningen i eksportmarkedene på norskproduserte IT-produkter er anslått til ca 500 til 600 millioner kroner årlig.

Flere land, herunder Norge, fikk ikke gjennomslag for alle sine prioriterte krav i den opprinnelige forhandlingsrunden. Det ble derfor innarbeidet en formulering i Ministererklæringen som åpner for nye forhandlinger. For tiden pågår det slike forhandlinger om en utvidelse det varespekter som skal være omfattet av avtalen (den såkalte ITA-2). Norge er blant de land som har fremlagt forslag til utvidelse av vareomfanget. Det var opprinnelig forventet at forhandlingene kunne avsluttes i løpet av 1998. Fremdriften i forhandlingene har imidlertid vært forsinket, og det er nå usikkert når det vil foreligge et forhandlingsresultat.

Forskjellige aspekter ved internasjonal elektronisk handel er under utredning og diskusjon i WTO. (Se pkt. 4.4.).

Elektronisk handel og nasjonal tollovgivning

I vår tollovgivning er det fastsatt en alminnelig deklareringsplikt, som i utgangspunktet også gjelder der varer importeres elektronisk. Tolldeklarering skjer således uavhengig av om varen innføres lagret på fysiske lagringsmedier (diskett el. l.), eller som elektroniske signaler over linje eller satellitt. Deklareringsplikten må forøvrig holdes adskilt fra selve tollavgiften, idet elektroniske signaler som tidligere nevnt ikke er belastet med toll.

Elektronisk handel og import av varer reiser imidlertid særlige kontrollspørsmål, blant annet ved at tollvesenet ikke på tradisjonell måte kan kontrollere vareførselen. Tollvesenet utreder for tiden behovet for endringer, både med hensyn til regelverk og kontrollrutiner.

Elektroniske deklarasjonssystemer er allerede tatt i bruk mellom tollvesenet og næringslivet. Tolldeklarering skjer nå elektronisk over linje, og det er teknisk sett intet i veien for at deklarering også kan skje over landegrensene. De elektroniske deklareringssystemene er regulert i bestemmelser gitt i tolloven. Tilsvarende elektroniske systemer er under utvikling i EU, blant annet det felles transitteringsprosjekt, der Norge deltar.

4.2 Opphavsrett

I informasjonssamfunnet fremstår opphavsretten som en bred, vidtfavnende immaterialrettslig disiplin. Utgangspunktet er nok fortsatt de egentlige litterære og kunstneriske verk _ kjerneområdet i den klassiske opphavsretten. I tillegg kommer beskyttelse for flere mer eller mindre beslektede arbeider som video, programvare, databaser og nye digitale multimediaverk.

Ett karakteristisk trekk er at åndsverk (eks. bøker, filmer, musikk) normalt lar seg representere i digital form. Elektronisk handel med slike verk er derfor særlig aktuelt. Et annet karakteristisk trekk er at åndsverk i digital form kan utnyttes og brukes samtidig i flere land. Et vern med hold i må derfor være utbygd til et internasjonalt vern.

Det er et klart mål å ha en lovgivning som sikrer effektiv vern av opphavsrett og beslektede rettigheter i den digitale tidsalder. Uten effektivt vern av slike interesser vil man kunne risikere at det økonomiske grunnlag for utvikling og spredning av eksisterende og nye immaterielle formuesgoder svekkes. Beskyttelse er således nødvendig bl.a. for å fremme utvikling og markedsføring av nye varer og tjenester. Videre vil beskyttelse og håndhevelse av opphavsrett og beslektede rettigheter kunne tilrettelegge for investeringer i kreativ virksomhet og føre til vekst og økt konkurranseevne.

Sentrale problemstillinger er knyttet til avveining av og balansen mellom interessene til rettighetshaverne og brukerne (allmennheten). Rettighetshaverne har behov for adekvate beskyttelses- og håndhevingsmekanismer, herunder vederlagsordninger. Brukerne har behov for tilgjengelighet og adekvat utnyttelse.

Strategier relatert til informasjonsteknologi har dels vært at man gjennom rettsreglene benytter informasjonsteknologien slik at rettighetshavernes interesser krenkes, og dels at man utformer rettsregler som tillater at informasjonsteknologien utnyttes helt eller delvis, men som skaper et kontrollregime over utnyttelsen og sikrer økonomiske fordeler til de aktuelle rettighetshaverne.

En viktig utfordring innenfor opphavsretten er forvaltning og klarering av rettigheter. I dag er situasjonen den at mange trolig vil være villig til å betale for å kunne benytte opphavsrettslig vernet digitalt materiale, og mange opphavsmenn vil være villig til å la andre benytte sine verk om de får en godtgjørelse. Men i dag er det, med unntak for noen verkstyper, ikke noe velutviklet apparat for å knytte partene sammen, og dermed får man ikke noe marked. Det er ikke trivielt, heller ikke rettslig, å etablere dette apparatet.

Et tjenlig internasjonalt vern forutsetter at de enkelte lands regler ikke er for ulike. Den nasjonale kultur innebærer imidlertid at man --- i anstrengelsene for å oppnå internasjonal rettsenhet --- fra tid til annen står overfor problemer som kan være temmelig forskjellig fra spørsmål relatert til handelsrett i tradisjonell forstand. Norske opphavsrettsregler er imidlertid ikke til hinder for elektronisk handel. Dette er i hovedsak også situasjonen i de fleste andre land.

I globale, regionale og nasjonale fora arbeides det for å tilpasse vernet av opphavsrett og beslektede rettigheter. Viktige eksempler er:

WIPO-traktatene om opphavsrett og om fremførelse av fonogrammer (desember 1996), som beskytter henholdsvis opphavsmenn og utøvende kunstnere og fremstillere av fonogrammer. Disse traktatene forventes å kunne ajourføre den internasjonale beskyttelse av opphavsrett og beslektede rettigheter og derved styrke muligheten for å bekjempe krenkelser av immaterialrett internasjonalt.

EUs mange harmoniseringsdirektiv, som forslag til direktiv om harmonisering av visse aspekter av opphavsrett og beslektede rettigheter i informasjonssamfunnet (COM (97) 628). Formålet med direktivet er å skape en harmonisert og egnet rettslig ramme for opphavsrett som er EØS-relevant, justere og supplere de eksisterende rammer for å sikre det indre markeds funksjon og skape et gunstig miljø som skal beskytte og stimulere kreative og nyskapende aktiviteter.

4.3 Elektroniske betalingstjenester og -systemer

4.3.1 Gjeldende rett

Det er i dag ingen særskilt lovregulering av betalingssystemene i Norge. Betalingssystemene reguleres hovedsakelig av avtaler mellom deltakerne i betalingssystemene. Sparebankforeningen i Norge og Den norske Bankforening har en sentral stilling både ved utviklingen av dagens betalingssystemer, og ved etableringen av det nødvendige avtaleverk.

Det er ikke gitt bestemmelser som direkte regulerer adgangen til å etablere eller drive systemer for betalingstjenester. De fleste betalingstjenester som tilbys i dag vil imidlertid omfattes av konsesjonspliktig innskudds- og utlånsvirksomhet, og dermed drives av banker eller andre aktører som er underlagt finanslovgivningen. Denne lovgivningen er imidlertid hovedsakelig gitt med sikte på andre forhold enn betalingsformidling, og er dermed ikke rettet inn mot å ivareta eventuelle spesielle hensyn knyttet til systemer for betalingstjenester.

En rekke av de avtalene bankene har inngått, relatert til systemer for betalingstjenester, er vurdert og godkjent i henhold til finansieringsvirksomhetsloven § 2-7. Dette gjelder blant annet avtaler mellom enkeltaktører om samarbeid for eksempel om felles kortutstedelse.

4.3.2 EU-rett

Det ble den 19.mai 1998 vedtatt et direktiv om betalingssystemer m.v. (98/26 EC). Direktivet stiller bl.a. krav til konkursvern i betalingssystemer og verdipapiroppgjørssystemer. Gjennomføringsfrist for direktivet er 11. desember 1999.

4.3.3 Banklovkommisjonens utredning om betalingssystemer m.v.

Banklovkommisjonens utredning nr. tre om betalingssystemer m.v. (NOU 1996:24) ble avgitt til Finansdepartementet 11. november 1996. Utredningen inneholder forslag til lov om betalingssystemer m.v. Forslaget tar sikte på å styrke den offentligrettslige kontroll med betalingssystemene ved nye regler om konsesjon og tilsyn.

Banklovkommisjonen har definert systemer for betalingstjenester som systemer for overføring av betalinger fra eller mellom kundekonti i banker og finansieringsforetak når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Blankettbaserte betalingstjenester hvor brukeridentifikasjon i stor grad skjer ved underskrift på papir, som f.eks systemene for sjekk- og girotjenester, er de viktigste systemene som vil falle utenfor definisjonen.

I følge Banklovkommisjonen vil de fleste systemer for betalingstjenester som faller inn under definisjonen være systemer basert på bruk av kort. Slike systemer for betalingstjenester er dels drevet av banker eller tilknyttede institusjoner, f.eks. betalingssystemer basert på elektronisk bankkort - EFTPOS (Electronic Funds Transfer at Point of Sale), og dels av selskaper som ikke er tilknyttet bankvesenet. Oljeselskapenes betalingskort og kredittkortselskapenes systemer er eksempler på systemer utenfor bankvesenet. Banklovkommisjonen antar at det vil skje en sterk utvikling av systemer basert på annen type selvstendig brukeridentifikasjon, f.eks. tjenester hvor kundene kan initiere betalinger fra datamaskiner.

NOU 1996: 24 ble sendt på høring ved departementets brev 22. november 1996 med frist for merknader 1. mars 1997. Høringsinstansene er i hovedsak positive til den foreslåtte regulering. Etter bl.a. Bankforeningens syn eksisterer det for tiden imidlertid ikke noe påtrengende behov for en såvidt omfattende lovregulering. Bankforeningen vil likevel ikke reise sterke innvendinger mot den foreslåtte lovgivning som i følge Bankforeningen i hovedsak har preg av å være en beredskapslov. Finansdepartementet har for tiden Banklovkommisjonens forslag og høringsuttalelsene til vurdering.

Banklovkommisjonen begrunner forslaget om lovregulering av systemer for betalingstjenester med at de senere år har vært preget av en meget rask utvikling når det gjelder overgangen til elektroniske betalingsoverføringer. Banklovkommisjonen mener at det er i det offentliges interesse at systemene for betalingstjenester er innrettet og drevet slik at hensynet til sikker og effektiv betalingsoverføring, og til rasjonell og samordnet utførelse av betalingssystemene ivaretas. Videre skal Banklovkommisjonens forslag bidra til å sikre brukerne frivillighet, tilgjengelighet og oversiktlighet når det gjelder valg av betalingstjenester og vilkårene ved bruken av dem.

Banklovkommisjonen foreslår lovregler knyttet til etablering og drift av systemer basert på standardvilkår for overføring av betalinger fra eller mellom kundekonti i finansinstitusjoner når overføringene bygger på bruk av betalingskort, tallkoder eller annen form for selvstendig brukerlegitimasjon utstedt til en ubestemt krets. Tilsvarende regler skal etter forslaget gjelde for forhåndsbetalte kort når beløpene som angis i kortene overstiger kr 1.000,-.

Banklovkommisjonen foreslår at banker som har adgang til å drive virksomhet her i riket skal ha adgang til å etablere og drive systemer for betalingstjenester etter melding til Kredittilsynet. Andre institusjoner enn banker og finansieringsforetak må ha særskilt tillatelse av Kongen for å etablere og drive systemer for betalingstjenester, med mindre det gjelder systemer for forhåndsbetalte kort når det forhåndsbetalte beløp ikke overstiger kr 1000,-. Kravet om tillatelse vil representere en endring av gjeldende rett. Tillatelse skal etter forslaget gis med mindre det vil få uheldige virkninger for brukerne eller for øvrig vil være i strid med lovgivning eller allmenne hensyn.

Banklovkommisjonen foreslår at Kongen kan fastsette nærmere regler om standardisering av avtaler, vilkår, tekniske forhold m.v. for systemer for betalingstjenester.

Det foreslås at Kredittilsynet skal føre tilsyn med systemer for betalingstjenester. Tilsynet vil omfatte både systemer underlagt meldeplikt og systemer som krever konsesjon. Dersom Kredittilsynet finner at et system ikke innrettes eller drives i samsvar med bestemmelser fastsatt i eller i medhold av lov, kan Kredittilsynet etter forslaget gi den institusjon som driver systemet, de pålegg som er nødvendige for å rette på forholdet.

4.4 Elektronisk handel og det internasjonale handelssystemet

4.4.1 Elektronisk handel og WTO

På ministermøtet i WTO i mai i år ble det vedtatt å etablere et omfattende arbeidsprogram om handelspolitiske spørsmål i forbindelse med elektronisk handel. Arbeidsprogrammet har som formål å foreta en gjennomgang av WTO-regelverket, det være seg for varer (GATT), tjenester (GATS) og immaterielle rettigheter (TRIPS) for å få avklart om dette også kan anvendes for elektronisk handel, eller om det må utvikles nytt regelverk. Gjennomgangen av regelverket skjer i regi av de etablerte WTO-organer og ventes avsluttet i løpet av sommeren 1999. Som grunnlag for norske holdninger og synspunkter skal det lages en rapport innen utløpet av 1998 for statssekretærutvalget for de kommende WTO-forhandlingene. I dette kapittelet omtales noen av de spørsmål som vil bli behandlet.

Tollfrihet for elektroniske transmisjoner

I tillegg til arbeidsprogram et vedrørende elektronisk handel, vedtok medlemslandene en videreføring av sin praksis med å ikke tollbelegge varer som leveres over landegrensene ved hjelp av elektroniske nettverk. I praksis innebærer dette at varer fra utenlandske leverandører som lastes ned fra nettet, ikke ansees som innført i tollmessig forstand og derfor er unntatt fra toll (men ikke fra innenlandske avgifter som benytter andre kriterier enn innførsel som bakgrunn for avgiftpåleggelse). Ingen land har pr. i dag toll på slike overføringer (se kap. 4.1.4). Ved WTOs neste ministermøte ved utgangen av 1999 skal en eventuell endring av denne praksisen vurderes på nytt.

Tilgang til Internett

Elektronisk handel kan ikke bli utført uten at nødvendig infrastruktur er på plass. Noen av produktene og teknologiene knyttet til nettverk gjennomgår for tiden store forandringer. De blir mer globalt tilgjengelige og prisene faller raskt. Den teknologiske utviklingen vil fortsette i stort tempo i tiden som kommer. Tilgang på infrastruktur relatert til bruken av elektronisk handel er knyttet til WTO-medlemmers gjennomføring avtalen om liberalisering av markedene for grunnleggende teletjenester som sikrer brukerne bedre kvalitet og bedre adgang til infrastruktur for elektronisk handel. Enighet om markedsadgang samt liberalisering av enkelte telekommunikasjonstjenester, ble fremforhandlet under Generalavtalen om handel med tjenester, GATS-avtalen. I vedlegget til Protokollen om grunnleggende teletjenester til GATS, er det oppstilt et regelverk om tilgang til og bruk av offentlige telenett og -tjenester. Hvert av medlemmene skal påse at det tilbys tilstrekkelig slike tjenester på et ikke- diskriminerende grunnlag.

4.4.2 "Nye" viktige temaer om elektronisk handel og WTO

Markedsadgang

Åpen, internasjonal markedsadgang er vesentlig for å kunne nyte godt av fordelene ved elektronisk handel for alle medlemsland. Spørsmålet er hvorvidt dagens WTO-regelverk er tilstrekkelig når det gjelder markedsadgang for elektronisk handel. Siden omsetning øker raskt innen visse produktområder, som for eksempel programvare, bøker, CDer, bekledning, underholdning og reiseliv osv., vil det være viktig for både myndigheter, tilbydere og forbrukere å få utviklet gode rammebetingelser for e-handel innenfor WTO-systemet. Viktige elementer i denne sammenheng er skillet mellom varer og tjenester samt spørsmål i tilknytning til opprinnelsesregler.

Liberalisering av tjenester under GATS

GATS omfatter både generelle bestemmelser for alle tjenestesektorer og spesielle regler for bestemte sektorer som finansielle tjenester og personbevegelser. Når det gjelder utviklingen av elektronisk handel, så er det ulike tjenestesektorer som vil bli berørt. Disse kan grupperes i fire kategorier:

1. Sektorer som bidrar til utvikling av infrastruktur for elektronisk handel., henholdsvis telekommunikasjon og IT-relaterte tjenester.

2. Sektorer der selve tjenesten kan bli levert elektronisk, som for eksempel underholdning, konsulenttjenester og finansielle tjenester.

3. Sektorer som utgjør viktig infrastruktur i all handel, herunder også elektronisk handel, slik som post, kurer og transport tjenester.

4. Sektorer som drar fordeler av at elektronisk informasjonen flyter raskere. Dette gjelder både vare- og tjenesteproduserende sektorer.

De ovennevnte tjensteområdene er viktige å ta i betraktning ved utformingen av et multilateralt regelverk for elektronisk handel.

Tilrettelegging og forenkling av handelsprosedyrer
De ligger et enormt potensial i bruken av elektronisk handel for å tilrettelegge for en generelt bedre markedsadgang for varer og tjenester, samt forenkling av prosedyrer for tollmyndigheter. Tilrettelegging og forenkling av handelsprosedyrer gjennom e-handel kan medføre en betydelig innsparing på et selskaps faste kostnader knyttet til blant annet enklere markedsføring, kundekontakt, distribusjon av produkter og samarbeid med andre bedrifter. I enkelte tilfeller kan det muliggjøre en internasjonalisering av små og mellomstore bedrifter som ellers ikke hadde vært mulig.

Elektronisk handel kan være med på å fjerne usynlige handelshindringer. Medlemslandene i WTO har all interesse av å støtte denne utviklingen, noe som bidrar til grenseoverskridende handel basert på forutsigbarhet, sunne konkurranseforhold og ikke-diskriminering.

Regulering

Myndigheter kan ha legitime kontrollbehov knyttet til skatter, avgifter eller toll og ønske om å f. eks. å beskytte forbrukernes rettigheter eller å motarbeide monopoldannelser. Slike problemstillinger er behandlet i WTO for tradisjonelle varer og tjenester gjennom det sett med avtaler som er utviklet frem til i dag. Det er derfor nødvendig at man innenfor WTO diskuterer om disse avtalene i tilstrekkelig grad ivaretar de problemstillinger som reises i elektronisk handel, eller om det er behov for nye regler for slik handel.

Elektronisk handel og offentlige anskaffelser

Utviklingen av elektronisk handel vil komme til å influere offentlige anskaffelser og regelverket i WTO om dette. Norge er sammen med 25 andre land part i Avtalen om offentlige anskaffelser, GPA. Ved elektronisk markedsføring, anbud, utvelgelse og i enkelte tilfeller levering, vil elektronisk handel endre strukturen av offentlige anskaffelser. Mange land arbeider med å effektivisere bruken av elektronisk handel ved offentlige anskaffelser. Noen av de mest ambisiøse prosjekter finnes i USA og EU. E-handel og offentlige anskaffelser i Norge omtales nærmere i kap. 7.

Ved utformingen av nye forskrifter vil man vurdere tilpasninger i lov og regelverk for å tilrettelegge for elektronisk handel, herunder kunngjøringer. Dette arbeidet vil bli koordinert med hva EU gjør på området som et ledd i EØS-samarbeidet. De nødvendige endringene i regelverket blir ikke foretatt før det er undersøkt hvordan elektroniske nettverk på en hensiktsmessig måte skal brukes innenfor offentlige anskaffelser. I WTO arbeider en egen arbeidsgruppe med å utvikle et eget regelverk som sikrer åpenhet og innsyn i forbindelse med offentlige anskaffelser.

Immaterielle rettigheter

For å forenkle bruken av elektronisk handel kan det være nødvendig å tilpasse det internasjonale regelverket. Å sikre immaterielle rettigheter er i så måte vesentlig. Dette gjelder beskyttelse av registrerte varemerker, opphavsrettigheter og tilsvarende rettigheter. Med et økende antall kunnskapsintensive bedrifter får immaterielle rettigheter stadig større betydning. En stor andel av elektronisk handel omfatter produkter som er beskyttet av regelverket om immaterielle rettigheter. Avtalen for handelsrelaterte sider ved immaterielle rettigheter, TRIPS-avtalen, har som formål å forhindre at forskjeller mellom WTO-medlemslandenes lovgivning medfører begrensninger i handelen mellom landene. En av hovedmålsettingene for avtalen er å kunne bidra til økt teknisk innovasjon/beskyttelse, samt en spredning av denne teknologien til gjensidig nytte for produsenter og brukere. Teknologiske nyvinninger og elektronisk handel stiller medlemslandene i WTO overfor nye utfordringer i forbindelse med gjennomføringen og videreutviklingen av TRIPS-avtalen. (Se 4.2).

4.4.3 Elektronisk handel i OECD i lys av prosessene i WTO

Erfaringer fra andre "nye" handelspolitiske spørsmål viser at parallelle prosesser i OECD og WTO og andre relevante fora både er mulig, nødvendig og hensiktsmessig. Organisasjonene har en ulik tilnærming og ulik kompetanse. WTOs hovedoppgave er å utarbeide forpliktende regelverk på det handelspolitiske området for 132 land, mens OECDs oppgave er mer i retning av økonomiske analyser, utredninger og politikkanbefalinger for land med tilnærmelsesvis likt utviklingsnivå.

Arbeidet i WTO er således av en annen karakter og ofte mer omfattende enn i OECD. Videre har WTO en tvisteløsningsmekanisme som medlemslandene kan benytte når de mener at et annet medlemsland ikke oppfyller sine forpliktelser i henhold til WTO-regelverket.

Drivkraften i OECD er hovedsakelig sekretariatet, mens det i WTO er de enkelte medlemsland. Mange av medlemslandene i WTO mangler regelverk for håndteringen av problemstillinger knyttet til elektronisk handel. Mye arbeid vil skje i WTO og OECD fremover, og det er viktig å se aktivitetene i disse to fora og i andre fora, i sammenheng. OECD-rapporten over internasjonale organisasjoners aktiviteter og initiativer som ble lagt frem på Ottawa-konferansen i oktober 1998 gir en inngående oversikt over disse aktivitetene linkinthoveddel006P942_14644517>.


Fotnoter

16 OECD DAFFE/CFA/ECTA(98)3

17 Se OECD DSTI/SG/EC(98)11/REV3 , finnes også på www.ottawaOECDconference.org

Lagt inn 24. november 1998 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen