Midtøsten og sanksjonene mot Irak, professor Gunnvor Mejdell, Institutt for Orientalske studier, Universitetet i Oslo

Det hersker et fravær av enighet om sanksjonene mot Irak i den arabiske verdenen.
Irak på slutten av 1980-tallet var et krigstrøtt land. Det var utmattet av et tiår med krig mot Iran og i befolkningen sto Saddam Husseins stat svakt. Blant intellektuelle rådet en kritisk holdning til regimet og i en større arabisk helhet sto regimet på den ytterste fløy.

Det som har skjedd siden den gang har styrket Saddam Husseins status internt i landet. I Irak i dag er bildet annerledes enn i mange av de andre araberstatene, hvor ledelsen ikke står så sterkt internt. Det er kanskje umiddelbart rart å se at et regime som krenket et annet araberlands suverenitet har fått så sterk oppslutning, men det er viktig å huske at Kuwait og også Saudi-Arabia har en svakere status i araberverdenen enn man kanskje skulle tro. Særlig disse landenes behandling av sine store grupper av fremmedarbeidere har gitt lite sympati i avkastning.

Araberregimene som gikk med i alliansen mot Irak gjorde også det med store problemer, fordi Saddam Hussein så mange steder har en sterk stjerne i de ulike lands befolkninger. Saddam Hussein har vært den ene arabiske leder som for den vanlige befolkning har hatt en klar tale mot det som i den arabiske verdenen oppleves som den største krenkelsen fra Vesten: Spørsmålet om palestinerne og Israel.

Sanksjonsregimet mot Irak ble av mange arabere tolket som enda en runde med vestlig maktarroganse og ærekrenkelse av araberne. Dette inntrykket forsterket seg ettersom sanksjonshåndhevelsen fremsto som mer og mer styrt av USA og Storbritannia og mindre og mindre av FN. Bomberaidene mot Irak, som i 1999 drepte over 140 mennesker, har bidratt til at legitimiteten i sanksjonene har brutt sammen i den arabiske verdenen. Det er en sterk følelse for at sanksjonspolitikken bør følge de institusjonaliserte normene for internasjonal politikk, så spørsmålet for mange arabere er da hvorfor dette ikke synes å gjelde Israel-spørsmålet? Hvorfor straffes ett regime i årevis for sine brudd på FNs normer, mens en annen stat får fortsette i sine overtramp år etter år uten noen reaksjoner?

Så for norsk politikk i Sikkerhetsrådet, og med all sympati for ønsket om å få frem vedtak fremfor strid, bør det kreves en tydeligere tale fra norsk side for å motvirke det som så alt for lett ellers oppfattes som dobbeltstandarder.