Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Historisk arkiv

Innlegg ved behandling av meldingen om EØS-avtalen

Historisk arkiv

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg II

Utgiver: Utenriksdepartementet

- Det synes å være enighet om, både på vår side og på EU-siden, at EØS-avtalen leverer i all hovedsak langs de linjer som den var forutsatt å levere på. Det er viktig å konstatere, sa utenriksminister Espen Barth Eide under behandlingen av EØS-meldingen og Norges øvrige avtaler med EU i Stortinget 9. april.

Jeg vil begynne med å takke for en både god, interessant og i veldig stor grad samstemt innstilling.

Igjen er dette et felt hvor det i bunn og grunn hersker bred enighet om de viktige spørsmålene, og det er ingen selvfølge. Gitt de opprivende rundene vi har hatt om selve spørsmålet om medlemskap, er det meget bred enighet om vår nåværende tilknytningsform til EU, og det mener jeg er viktig å ta med seg fra denne debatten. 

Det er bred enighet om at EØS-avtalen sikrer stabilitet og forutsigbarhet for norsk næringsliv, for det norske samfunn og for norsk økonomi, og at det er et bærende fundament i norsk europapolitikk. Vi har også siden den meget viktige meldingen fra Sejersted-utvalget ble lagt fram, ikke bare kommet med vår melding, men vi har også fått både rådets og kommisjonens syn på de samme spørsmål. Det er interessant og positivt å konstatere at tonen i de rapportene også er grunnleggende positiv til EØS-avtalen og den tilknytningsformen. Det synes å være enighet om både på vår side og på EU-siden at EØS-avtalen leverer i all hovedsak langs de linjer som den var forutsatt å levere på. Det er viktig å konstatere.

Det er også interessant i debatter om alternative tilknytningsformer at det er betydelig skarpere ordbruk fra EUs side i forhold til for eksempel den sveitsiske løsningen med en rekke bilaterale avtaler med EU, som de faktisk nå sier har kommet til veis ende. I kontrast til det ser vi at vi har en dynamisk og effektiv tilknytningsform basert på det forhold at vi to ganger har stemt nei til EU. Jeg stemte ja, og som tidligere og nåværende ja-mann vil jeg si at det er klart at det er et demokratisk underskudd i EØS-avtalen. Det kan ikke være noen tvil om at et medlemsland i EU har større innflytelse på utviklingen i EU enn et land som ikke er med. Det var et argument som vi som tilhørte et stort mindretall, forsøkte å framføre så sent som i 1994, men det ble altså nedstemt. Gitt det utgangspunktet har vi en tilknytningsform som gir oss mindre påvirkning enn om vi hadde vært med, men fortsatt betydelig rom for innflytelse.

Vi har derfor lagt stor vekt på det vi kaller handlingsrommet. Handlingsrommet handler ikke bare om å gjøre ting annerledes, det handler om å påvirke gjennom å delta tidlig i prosesser, å påvirke utfallet av prosesser i EU, og først hvis det ikke lykkes og vi fortsatt ønsker en annen kurs, å se på tilpasninger i forhold til implementering hos oss. Der mener jeg, som en kommentar til det representanten Eriksen Søreide sa, om vi er gode nok på det, at vi er betydelig bedre enn hva som var tilfellet før 2005. Den lange listen som blant annet Svein Roald Hansen refererte til noen eksempler fra, viser det. 

Kan vi bli bedre? Ja, og det er essensen i meldingen. Vi skal bli enda bedre på å koordinere, enda bedre på å være tidlig til stede, enda bedre på å involvere alle relevante parter, enda bedre på å tenke strategisk i europapolitikken.

Så har vi lagt vekt på at det er noen områder hvor vi er særlig opptatt av å ta en aktiv rolle inn mot Europa. Sak nr. 1 er de spørsmålene som er knyttet til arbeidsliv og velferd, den europeiske sosiale modellen, og videreføringen av de norske og de nordiske tradisjonene på det feltet. Jeg mener at utviklingen siden vi for alvor begynte å snakke om dette i fjor høst, har vært grunnleggende positiv. Vi har fått mange viktige avklaringer, ikke minst gjennom avklaringen i verftsaken, som viser at det er fullt mulig å opprettholde grunnplankene i den norske sosiale modellen og i norske arbeidslivsrettigheter innenfor EØS. Det er også hovedfunnet på dette feltet i utredningen til Sejersted-utvalget. Jeg mener det er blitt ytterligere bekreftet at man kan arbeide mot sosial dumping, og at man kan opprettholde prinsippet om kollektive rettigheter.

Akkurat i disse dager har vi en stor ILO-konferanse i Oslo. Det er det europeiske regionalmøtet. Der er toppledelsen i ILO, toppledelsen i OECD, der er en av visepresidentene i Det internasjonale pengefondet, der har vi hatt med to kommissærer fra EU, der har vi ledende representanter for arbeidsgivere og arbeidstakere i Europa. Et helt sentralt poeng i denne konferansen har nettopp vært å sette på dagsordenen problemet som knytter seg til at man i flere europeiske land ser at dialogmodellen, samarbeidsmodellen mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og stater, er i ferd med å bryte sammen. Hvordan kan vi få det tilbake på sporet? Hvordan kan vi samarbeide om det? Det mener jeg også er et eksempel på aktiv europapolitikk. For øvrig er energipolitikk, miljø, klima, mattrygghet, forskning og utdanning, distrikts- og regionalpolitikk og markedsadgang for sjømat eksempler på områder vi prioriterer særlig høyt, og som vi også opplever at vi får bred støtte til i komitéinnstillingen.

Så noen ord om Schengen. Som representanten Eva Kristin Hansen sa, har det vært en meget dårlig bevart hemmelighet at Senterpartiet har vært skeptisk til Schengen. Jeg husker at de stemte imot, og jeg tror at det ville vært større overskrifter om landsmøtet i Senterpartiet hadde konkludert med at nå synes de Schengen er en veldig god idé. Men som Lars Peder Brekk her og gjentatte ganger har slått fast, ligger grunnlaget også for neste runde av Stoltenberg II-regjeringen fast. Det er klart og tydelig hvor vi står i forhold til det spørsmålet.

Desto mer interessant er det å høre representanten Woldseths kommentarer til Schengen, som jo ville gitt en eventuell blå-blå-regjering en rekke interessante ting å snakke om når det gjelder den beskrivelsen som der ble gitt om hvorfor vi trenger en reforhandling av Schengen-avtalen langs en del av de spor som vi også har hørt i den offentlige debatten. Da har jeg lyst til å si at det er ikke slik når noen kommer til en eventuell gjenopprettet norsk grense mot Sverige med pass fordi vi har gått ut av Schengen, at det står bankraner eller narkolanger i det passet. Det vil også høre til sjeldenhetene at man selv vil oppgi at formålet med å besøke Norge er å rane, stjele eller voldta norske borgere. Derimot har vi noe som heter Schengen Information System. Der har vi et system hvor vi selv kan skrive inn erfaringer med en del av de samme borgere, som gjør at vi har et betydelig bedre grunnlag for justis- og kriminalpolitisk samarbeid over landegrensene enn det vi egentlig hadde før. Storbritannia har holdt seg utenfor Schengen. Meg bekjent er det kriminalitet også i Storbritannia. Det er altså ikke slik at medlemskap i Schengen alene avgjør dette. Men samarbeid på europeisk plan er viktig i denne sammenhengen.

Jeg har også lyst til å takke for den avklaringen vi i hvert fall har fått fra Fremskrittspartiet. Det mener jeg er veldig ærlig, ryddig og skikkelig av representanten Woldseth å få fram, nemlig at den voldsomme serien med angrep på regjeringens relativt beskjedne endring av tollpolitikken på noen bestemte osteområder har en dypere begrunnelse, at man faktisk vil bygge ned importvernet: «Det er altså grunnen». Det mener jeg gjør det mye enklere å forholde seg til, for da skjønner vi hva det egentlig dreier seg om. Desto viktigere er det at vi etter hvert kan få et svar på spørsmål som Lars Peder Brekk nå i mange runder i disse debattene har stilt: Hva mener de andre partiene om det? Hva er den egentlige grunnen hos de andre partiene som også har det samme synet på ostetoll? Det er ikke slik at vi har ulike meninger i denne regjeringen om dette. Vi har én mening, vi forsvarer den politikken vi har. Det gjør vi, mener jeg, med hell i Europa, men det er en debatt som ikke i liten grad vedlikeholdes av et sterkt engasjement på norsk side. Da er det klart viktig å få avklart grunnene til det.

Så har jeg lyst til å si at vi er opptatt av det arbeidet vi må gjøre alle sammen. Regjeringen har et meget viktig ansvar, vi skal arbeide for sterkere koordinering, for å se prosesser tidlig. Det må partene i arbeidslivet og norske organisasjoner drive med. Det er også veldig velkomment at det er et økende engasjement fra norske stortingsrepresentanter, fra norske parlamentarikere, inn mot ikke minst Europaparlamentet. Det mener jeg vi skal styrke. Mange av oss deltar også i internasjonalt partisamarbeid. Det er en viktig kanal å bruke for dem som har naturlige søsterpartier i Europa, for å fange til seg og suge inn inntrykk om hva som er i «pipeline», men også for å kunne påvirke og sette en norsk agenda.

Gjennom fem storting har seks regjeringer lagt EØS til grunn for norsk europapolitikk. Det er det all grunn til å tro at vi kommer til å fortsette med i mange år framover. Jeg ser ikke konturene av en nært forestående debatt om medlemskap. Jeg ser heller ikke at det borger for å bli noe flertall for en helt annen europapolitikk. Derfor må vi stå sammen om det som er essensen i meldingen og innstillingen: å bruke den tilknytningsformen vi har skaffet oss, så aktivt som mulig, både til fordel for de kollektive interessene i Europa, og – der det er nødvendig – til fordel for de interessene vi har. Der er vi på god vei, men gjennom godt samarbeid vil vi kunne fortsette å bli enda bedre til å gjøre nettopp det. 

*** 

Replikkordskifte 

Karin S. Woldseth (Frp): Jeg regner med at utenriksministeren enten ikke hørte hva jeg sa i mitt innlegg, eller misforsto med vilje når det gjelder Schengen og revideringen i den forbindelse. Jeg regner med at vår representant, Peter N. Myhre, kommer tilbake til saken, for å klargjøre dette for utenriksministeren. Jeg har tenkt å stille ham to helt andre spørsmål.

Utenriksministeren er godt kjent med den britiske EU-debatten, går jeg ut fra. Som kjent ønsker britene en reforhandling av enkelte kapitler og avstått suverenitet. Dette skyldes et sterkt ønske i den britiske befolkningen og i det politiske systemet om å sikre at EU ikke utvikler seg i en negativ, overstatlig retning. Dette er et ønske som for så vidt også deles av et flertall i befolkningen i de fleste EU-land, viser meningsmålinger.

Hvordan tror utenriksministeren at denne prosessen vil påvirke Norge? Tror han at Norge på noe vis kan dra nytte av å engasjere seg i dette temaet?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Dette er et viktig og sentralt spørsmål, men min første innskytelse er å si: Der kan man se hvordan det går når man får en konservativ regjering, fordi da får man mange andre typer spørsmål knyttet til europadebatten. Det er ikke noen tvil om at skillelinjene i EUs egen debatt om Europa følger litt andre spor enn hos oss, og det er et ganske utbredt syn – blant en del av dem som formodentlig står Woldseths parti nær, også – at det blir for mye Europa, for mye integrasjon og for mye stat, og at det er et slags skjult sosialistisk prosjekt. Det mener ikke vi på venstresiden – i hvert fall ikke i mitt parti.

Det som er viktig, er at jeg tror konsekvensene av talen til statsminister Cameron, er at det egentlig er blitt en enighet blant alle de andre medlemmene i EU om å forsøke å forsvare det etablerte, det såkalte «aquis». Man kan forhandle om ulike modeller herfra og opp, men man kan ikke ha ulike måter å trekke seg ut av deler av samarbeidet på. Da må i så fall Storbritannia ha en debatt om hele tilknytningen, som går enda dypere enn det jeg tror statsminister Cameron mente å antyde. 

*** 

Karin S. Woldseth (Frp): Jeg går videre til et annet utenrikspolitisk spørsmål. Utenriksministeren er selvfølgelig også godt kjent med de bebudede forhandlingene mellom EU og USA om en større frihandelsavtale, etter et initiativ tatt av Barack Obama i hans «State of the Union»-tale. Dette har det blitt fokusert sterkt på. En slik avtale vil unektelig ha meget stor påvirkning på norske interesser, både fordi Norge er en del av EØS-området og fordi bilateral handel mellom Norge og USA har et stort omfang. 

Hvordan ser utenriksministeren for seg at Norge gjennom et eventuelt EFTA-samarbeid raskest mulig kan bli en del av og dra nytte av en slik frihandelsavtale mellom EU og USA?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Det pågår et aktivt arbeid akkurat nå i Utenriksdepartementet og i regjeringen med å vurdere hvordan vi skal forholde oss til dette gjennom de alternative spor som åpner seg, enten det er en Efta-kanal, en bilateral kanal eller en eller annen form for tilknytning til den avtalen EU eventuelt kommer fram til – om noen år, formodentlig – for dette kommer til å bli en lang og krevende prosess. Men jeg har lyst til å minne om – det er i hvert fall mitt ideologiske grunnsyn – at vi først og fremst bør få til en vellykket WTO-avtale. Grunnen til at det er mye snakk om bilaterale avtaler, er jo at det butter imot når det gjelder de multilaterale prosessene. Det må vi forholde oss til. Derfor er det all grunn til å si at vi ikke kan ha en dårligere handelsavtale med USA enn EU-landene har, men vi må ikke miste av syne at det viktigste av alt er å bygge opp om kollektive, multilaterale avtaler som alle, eller flest mulige, land er med i. Hvis denne diskusjonen om alle de nye bilaterale avtalene tar fullstendig overhånd, vil det utfordre dynamikken i selve WTO. 

***

Ine M. Eriksen Søreide (H): Man trenger for så vidt ikke gå helt til Storbritannia for å finne uenighet mellom søsterpartier. Det svenske søsterpartiet til Senterpartiet mente jo at vedtaket om Schengen-utmelding var direkte fremmedfiendtlig, og at det for øvrig bare var Sverigedemokraterne som argumenterte på samme måte. 

Mitt spørsmål dreier seg om det jeg oppfatter at utenriksministeren har som et varmt forsvar av EØS-avtalen, der han også sier at det er en lite trolig løsning at Sveits-modellen vil vinne noe særlig terreng i EU framover. Vi ser også at EU er stadig mer opptatt av homogenitet, og ikke minst opptatt av å unngå at enkeltland driver såkalt «cherry picking». At utenriksministeren så tydelig sier at EU nå er krassere i ordbruken og at Sveits-løsningen er ved veis ende, er et tydelig signal om at en reforhandling av EØS-avtalen er et lite sannsynlig scenario. Kan utenriksministeren også si noe om hvorvidt han anser det som i det hele tatt tenkelig at Norge kan få en annen avtale med EU enn den som er basert på EØS-avtalen?

Utenriksminister Espen Barth Eide: Hvis spørsmålet gjelder hvorvidt det er mulig at vi får en annen og bedre avtale, mener jeg sannsynligheten for det er svært liten. Det er fullt mulig å få en annen avtale, men den er neppe like god, sett med norske øyne. Det er viktig å minne om at EØS-avtalen ble forhandlet fram mellom sju Efta-land og tolv EU-land. EU var også da større, men det var en helt annen symmetri. Efta var den viktigste handelspartneren til EU, og vi forhandlet sammen med Sverige, Sveits, Østerrike og Finland, i tillegg til dem som nå er med. Hvis vi skulle reforhandle, blir det altså Norge, Island og Liechtenstein – tre viktige land i Europa – mot 27, snart 28 land, med til sammen 500 millioner innbyggere. At vi skulle kunne komme til for eksempel. Bulgaria og si at de bør ta mer hensyn til de særegne norske problemene vi står overfor, anser jeg som såpass usannsynlig at jeg tror vi står oss godt på å bygge videre på den avtalen vi allerede har. 

*** 

Peter Skovholt Gitmark (H): Landsmøter brukes til politikkutvikling, og de brukes til markedsføring av egen politikk. Hvor viktige Senterpartiets og SVs landsmøter har vært for politikkutvikling, vet jeg ikke. Men både utenriksministeren og jeg kjenner veldig godt til den markedsføringen som har vært av begge de to partienes EU- og EØS-skepsis. Uenigheten i EU- og EØS-spørsmål kom tydelig frem også i representanten Eva Kristin Hansens innlegg. Hun brukte ordene «Norges dårligst bevarte hemmelighet». Ja, det er ingen hemmelighet, men det hadde vært interessant å vite hva utenriksministeren mener er SVs og Senterpartiets viktigste seiere i denne saken vi nå diskuterer, nemlig europameldingen. 

Utenriksminister Espen Barth Eide: Siden jeg ønsker mine regjeringspartier alt godt, må jeg si at den fantastiske interessen som landsmøtene har skapt – ikke minst i opposisjonen her – må de jo være veldig glad for. Det meste av debatten om en innstilling hvor det stort sett er bred enighet, er altså spørsmål fra opposisjonen om hva vi mener om Senterpartiets og SVs landsmøter, og det er jo fint for partier som ønsker å bli enda større enn de er i dag på meningsmålingene, å få den oppmerksomheten. Det unner jeg dem. 

Jeg vil mene at det har vært betydelige felles seiere i EØS-politikken. Vi har ført en mer aktiv europapolitikk. Vi har skapt og brukt et handlingsrom mye mer aktivt i flere saker – ofte med hell – enn hva som var tilfellet for eksempel under Bondevik II-regjeringen. Det mener jeg vi står sammen om. Ulike partier har ulik vektlegging av hva som er viktigst av de sakene, men det er en lang og god liste over at vi har ført en aktiv europapolitikk. Men vi har også blitt stadig mer integrert i Europa. Sejersted-utvalget slo meget klart fast at antallet avtaler med EU har økt betraktelig siden 2005. Det er jeg glad for.

***

Peter Skovholt Gitmark (H): Da tror jeg at jeg kan slå fast at utenriksministeren sier at det ikke har vært noen seiere for Senterpartiet og SV i utarbeidelsen av europameldingen, som på noe vis har gått på bekostning av Arbeiderpartiets politikk.

Utenriksminister Espen Barth Eide: Jeg sa at vi har hatt en rekke felles seiere ved å føre en europapolitikk basert på det vi er enige om, nemlig at vi skal styre ut fra EØS-Schengen-avtalen og øvrige avtaler med EU. Da har vi arbeidet oss fram til hvilke saker som er særlig viktige for oss, og det er det som oppsummeres i en melding som regjeringen står samlet bak. 

*****

For fullstendig referat fra debatten se Stortingets nettsider.