02.07.2002 høringsnotat fra kt

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

HØRINGSNOTAT

Kredittilsynet, 15. mai 2002.

1. Innledning

Lov om verdipapirhandel har til formål å legge til rette for en sikker, ordnet og effektiv handel i finansielle instrumenter. Dette forutsetter at verdipapirmarkedet, og aktørene i dette markedet, innehar tillit.

Som et virkemiddel for å oppnå ovennevnte målsetting ble det ved en lovendring 21. mai 1999 tilføyd et kapittel 2a i verdipapirhandelloven som blant annet begrenser adgangen til å handle finansielle instrumenter for ansatte og tillitsvalgte i institusjoner som antas å ha en særlig sentral rolle i verdipapirmarkedet.

En av disse bestemmelsene krever at ansatte som omfattes av bestemmelsene om egenhandel, rapporterer til foretaket om enhver handel for egen regning med finansielle instrumenter. Det samme gjelder handel den ansatte har foretatt for regning av nærstående. I tillegg til at meldingen skal gis til den person foretaket har utpekt, skal foretaket i henhold til bestemmelsens annet ledd rapportere videre til Kredittilsynet om all egenhandel hver måned. I henhold til § 2a-6 første ledd gjelder rapporteringsplikten tilsvarende for tillitsvalgte som normalt har innsyn i eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle instrumenter for foretaket eller foretakets kunders regning. I medhold av forskriftshjemmelen i verdipapirhandelloven § 2a-5 annet ledd annet punktum har Kredittilsynet fastsatt nærmere bestemmelser om hvem rapporteringsplikten gjelder for og rapportens innhold m.v., jfr. forskrift 20. oktober 1999 nr. 1096 om rapportering av ansattes og tillitsvalgtes egenhandel med finansielle instrumenter (egenhandelsforskriften).

Etter at bestemmelsene om egenhandel i lovens kapittel 2a nå har virket i tre år synes tiden moden for en avvikling av ordningen med automatisk rapportering til Kredittilsynet. Den nærmere begrunnelse for dette forslaget er det redegjort for under pkt. 2. Et viktig argument er at det er foretakene selv som er pålagt å ha interne retningslinjer som sikrer en effektiv kontroll av at egenhandelsbestemmelsene overholdes. En rapportering også til Kredittilsynet kan skape uklarhet om ansvarsforholdene. Kontroll av at foretakene følger opp egenhandelsregelverket, føres gjennom Kredittilsynets stedlige tilsyn.

2. Bakgrunn og behovet for lovendring av § 2a-5 annet ledd

2.1 Nærmere om dagens rapporteringsordning

Verdipapirhandellovens § 2a-5 lyder som følger:

Ansatte i foretak som nevnt i § 2a-1 første ledd skal umiddelbart gi melding til foretaket om enhver handel for egen regning med finansielle instrumenter. Det samme gjelder handel den ansatte har foretatt for regning av nærstående. Meldingen skal gis til én person som er utpekt av foretaket.

Foretak som nevnt i § 2a-1 første ledd skal hver måned gi melding til Kredittilsynet om egenhandel som nevnt i første ledd. Kredittilsynet kan fastsette nærmere regler om meldingens innhold, herunder at meldingen skal inneholde foretakets vurdering av om det foreligger overtredelse av bestemmelsene om den ansattes handel for egen regning.

Av verdipapirhandelloven § 2a-6 første ledd fremgår at bestemmelsen i § 2a-5 ”.. gjelder tilsvarende for styremedlem, varamedlem og observatør i foretak som nevnt i § 2a-1 første ledd som normalt har innsyn i eller arbeider med investeringstjenester eller forvaltning av finansielle instrumenter for foretaket eller foretakets kunders regning.”

Ansatte i forvaltningsselskap for verdipapirfond og i verdipapirforetak hadde også før lovendringen av 21. mai 1999 rapporteringsplikt til Kredittilsynet. I forbindelse med innføringen av lovens kapittel 2a om adgangen for ansatte m.v. i visse foretak til å foreta egenhandel, ble denne rapporteringsplikten videreført. Samtidig ble rapporteringsplikten, i likhet med de andre bestemmelsene om egenhandel, utvidet til å gjelde for ansatte og andre personer med særlig tilknytning til finansinstitusjoner generelt dvs. også for ansatte i forsikrings- og bankvirksomhet m.v. Rapporteringen skulle videre være månedsvis, mot tidligere kvartalsvis.

Bakgrunnen for ovennevnte rapporteringsordning var ønske om bevisstgjøring om egenhandelsregelverket ved at foretakene på denne måten ble tvunget til å ta stilling til hvorvidt bestemmelsene ble overholdt, jfr. også den uttrykkelige bestemmelsen om foretakenes plikt til å evaluere rapportene i egenhandelsforskriften § 3. For foretakene innebærer ordningen med månedlig rapportering til Kredittilsynet ekstra ressursbruk i form av administrativt arbeide. For Kredittilsynet på den annen side innebærer ordningen at tilsynet hvert år mottar mer enn 1500 rapporter.

2.2 Vurdering av behovet for nåværende rapporteringsordning

Som nevnt ovenfor var hovedbegrunnelsen bak ordningen med automatisk rapportering til Kredittilsynet behovet for notoritet. Kredittilsynet har grunn til å tro at reglene om egenhandel som nå har fungert en periode, har ”gått seg til” i markedet. Det er Kredittilsynets erfaring at rapporteringsplikten har bidratt til en økt bevissthet rundt bestemmelsene om egenhandel, men at tiden nå synes moden for å avvikle ovennevnte rapporteringsordning. Kredittilsynet uttalte i sin høringsuttalelse den gang nåværende regler ble innført at ”...Det kan være behov for å vurdere dette på nytt som følge av at flere institusjoner og ansatte omfattes av regelverket, og at en har innført nye virkemidler,...”.

Kredittilsynet har andre og mer effektive virkemidler for å kontrollere at foretakene følger opp egenhandelsregelverket. Det vil for det første skje gjennom det stedlige tilsynet. På verdipapirområdet gjennomfører Kredittilsynet ca. 35 stedlige tilsyn per år, mens tallet omtrent er det dobbelte for finansinstitusjoner for øvrig. I løpet av en treårsperiode vil det derfor være en reell oppdagelsesrisiko hvis ikke foretakene har gode rutiner for egenhandel. I tillegg foretar Kredittilsynet stikkprøvekontroller. Ved at Kredittilsynet gjennom elektronisk kvartalsrapportering har tilgang til register over foretakenes ansatte, kan tilsynet blant annet foreta stikkprøver mot Verdipapirsentralens registreringer. Slike kontroller kan Kredittilsynet foreta uten den mengde papirrapportering nåværende ordning fører med seg. Et tredje virkemiddel for å avdekke eventuelle brudd på egenhandelsbestemmelsene er en innføring av rapporteringskrav begrenset til de tilfeller ansatte eller andre som er omfattet av regelverket har handlet i strid med loven. En slik avviksrapportering vil understreke foretakets plikt til å kontrollere den ansattes egenhandel og samtidig ha en bedre tilsynsmessig effekt enn rapportering av alle handler.

Når foretakene sender inn rapporter vedrørende de ansattes egenhandel og de deretter ikke får noen tilbakemelding fra Kredittilsynet, kan det gi et inntrykk av at det fra tilsynets side ikke er noe å innvende mot foretatte handler. Dette er meget uheldig når årsaken til at foretakene ikke mottar noen reaksjon fra Kredittilsynet regelmessig har vært at det innenfor nåværende ressursramme ikke vil være kapasitet til en reell behandling av alle enkeltmeldinger. Selv om det uttrykkelig ble presisert i lovforarbeidene at tilsynets ikke-reaksjon på enkeltmeldinger ikke i noe tilfelle kan ha som virkning at en transaksjon anses som ”godkjent” av Kredittilsynet, kan en ikke se bort fra at rapporteringen kan bidra til uklarhet om ansvarsforholdet.

Videre har bransjen uttrykt skepsis til dagens rapporteringsordning fordi den er en administrativ byrde for selskapene. I henhold Kredittilsynets strategiplan fremgår at tilsynet i sitt regelverksarbeid skal tilstrebe et mest mulig enkelt og effektivt regelverk, hvor kost-/nyttevurderinger skal tas hensyn til. De politiske myndigheter har i ulike sammenhenger også gitt uttrykk for at en bør fjerne eller redusere rapporteringsordninger som ikke er nødvendige. Disse hensyn kan tale for en avvikling av ordningen med automatisk rapportering til Kredittilsynet.

At krav om automatisk rapportering til Kredittilsynet ikke lenger har tilstrekkelig begrunnelse, henger også sammen med at alle foretak i henhold til forskrift 20. juni 1997 om klargjøring av kontrollansvar, dokumentasjon og bekreftelse av den interne kontroll (internkontrollforskriften) skal ha et internt kontrollsystem egnet til å fange opp eventuelle brudd på blant annet egenhandelsbestemmelsene. Kredittilsynet kontrollerer at foretakene har slike interne kontrollsystemer. Bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 2a-5 første ledd om at den ansatte skal rapportere til sin ledelse om egenhandel, er i tråd med dette systemet, jfr. også egenhandelsforskriften § 3. I prinsippet bør en videre automatisk rapporteringsplikt til Kredittilsynet bare etableres der de forhold som rapporteres må anses som kritiske i forhold til foretakenes drift eller hvor det av andre grunner er særlig påkrevet med en systematisert offentlig kontroll.

3. Forslag til endring av dagens rapporteringsordning

Lovens intensjon er at foretakene innretter virksomheten slik at interne kontrollrutiner avdekker manglende overholdelse av regelverket. Regelverket bør derfor avspeile dette. Tilsynsmyndighetens funksjon skal være å føre kontroll på ad hoc basis, mens det er foretakenes interne kontrollrutiner som skal sørge for den løpende kontrollen. § 2a-5 annet ledd samsvarer ikke med dette hovedprinsippet slik bestemmelsen lyder i dag. En lovendring bør derfor klarere får frem at ansvaret for å føre kontroll, og således avdekke eventuelle brudd på egenhandelsbestemmelsene, ligger hos foretakene selv. Kredittilsynet foreslår på denne bakgrunn at den månedlige rapporteringsordningen i verdipapirhandelloven § 2a-5 annet ledd erstattes med en bestemmelse som pålegger foretakene å ha de ansattes rapportering om egenhandel tilgjengelig for Kredittilsynet til enhver tid. At slik rapport skal være ”tilgjengelig” innebærer at den skal oppbevares og være utfylt på en slik måte at Kredittilsynet ved stedlig tilsyn enkelt kan sette seg inn i denne og vurdere hvorvidt regelverket er overholdt.

Kredittilsynet finner det videre hensiktsmessig å videreføre foretakenes plikt til å foreta en vurdering av hvorvidt de handler som omfattes av rapporteringsplikten, er foretatt i overensstemmelse med verdipapirhandellovens kapittel 2a om egenhandel. Som nevnt fremgår denne plikten i dag eksplisitt av § 3 i egenhandelsforskriften, jfr. forskriftshjemmelen i § 2a-5 annet ledd annet punktum, og foreslås lovfestet direkte. Et krav om at foretakene skal foreta en slik vurdering er i tråd med internkontrollsystemet. Dersom foretakene etter en slik vurdering kommer til at egenhandelsbestemmelsene kan være overtrådt, vil en rapportering videre til Kredittilsynet være naturlig. Kredittilsynet foreslår derfor at der foretakene har grunn til å tro at foretatte handler for egen regning er i strid med bestemmelsene i verdipapirhandellovens kapittel 2a, skal det rapporteres videre til Kredittilsynet om dette. Dette innebærer at også dersom foretakene er i tvil med hensyn til hvorvidt det er handlet i strid med regelverket, skal de melde fra til Kredittilsynet.

Det vil være behov for at informasjonen om de ansattes rapportering er tilgjengelig for tilsynsmyndigheten over en viss periode. På denne bakgrunn foreslås at loven uttrykkelig presiserer at slik rapportering skal oppbevares i minst tre år.

Den eksisterende forskriftshjemmelen i § 2a-5 annet ledd, er basert på dagens rapporteringsordning til Kredittilsynet. I og med at Kredittilsynet foreslår å avvikle denne ordningen, bør også forskriftshjemmelen falle bort. Også kredittilsynsloven § 4 og verdipapirhandelloven § 12-4 om pålegg tilsier at det ikke er behov for en ny generell forskriftsbestemmelse. I medhold av disse bestemmelsene kan Kredittilsynet gi de ulike institusjonene som er omfattet av egenhandelsbestemmelsene pålegg om retting dersom de opptrer i strid med regelverket på dette punkt. Videre har disse institusjonene opplysningsplikt etter kredittilsynsloven § 3 annet ledd og verdipapirhandelloven § 12-2.

Ovennevnte forslag innebærer som nevnt en forenkling med hensyn til det administrative arbeidet dagens ordning fører med seg, samt en tydeliggjøring av at selskapene selv har ansvaret for at reglene om egenhandel etterleves. Materielt sett pålegges ikke foretakene plikter utover de plikter de har fra før. Avvikling av ordningen med automatisk rapportering til Kredittilsynet, vil således ikke innebære at tilsynets reelle kontroll med overholdelse av egenhandelsbestemmelsene blir mindre. I det videre tilsynsarbeidet vil Kredittilsynet legge vekt på å kontrollere at foretakene følger opp regelverket på dette punkt og understreke at tilsynsmyndighetenes oppmerksomhet er rettet mot at foretakenes plikt til egenkontroll overholdes.

4. Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget vil innebære økonomiske og administrative ressursbesparelser. Det eksisterer allerede en plikt for de ansatte som er omfattet av egenhandelsbestemmelsene om å rapportere til foretaket om all egenhandel. Også foretakenes plikt til å vurdere hvorvidt foretatte handler er i tråd med regelverket, er et krav i dag. Forslaget om at foretakene ikke automatisk skal rapportere videre til Kredittilsynet, vil således lette arbeidet i foretakene og innebære noe mindre ressursbruk enn det dagens ordning gjør. For Kredittilsynet vil forslaget innebære at ressursene kan settes inn der behovet er størst så lenge tilsynet bare får rapporter i de tilfeller hvor foretakene har grunn til å tro at det er handlet i strid med det bestemmelsene om egenhandel gir anledning til.

5. Kredittilsynets konkrete forslag

På bakgrunn av ovennevnte vurderinger foreslår Kredittilsynet følgende:

I.

I lov 19. juni 1997 nr. 79 om verdipapirhandel gjøres følgende endring:

§ 2a-5 annet ledd endres til å lyde:

Foretak som nevnt i § 2a-1 første ledd skal påse at rapportering av egenhandel som nevnt i første ledd til enhver tid er tilgjengelig for Kredittilsynet. Slik rapport skal oppbevares i minst tre år.

§ 2a-5 nytt tredje ledd skal lyde:

Foretaket skal regelmessig vurdere om det foreligger overtredelse av bestemmelsene om den ansattes handel for egen regning. I så fall skal foretaket straks rapportere dette til Kredittilsynet.

II.

Endringene trer i kraft straks.

Forslaget innebærer at hjemmelen for forskrift 20. oktober 1999 nr. 1096 om rapportering av ansattes og tillitsvalgtes egenhandel med finansielle instrumenter faller bort dersom Kredittilsynets forslag gjennomføres. Kredittilsynet vil derfor tilrå en formell opphevelse også av forskriften.

VEDLEGG