03.07.2002 høringsnotat

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Finansdepartementet

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Dato:6. mars 2002

Bakgrunn for forslaget

Forskrift om vurdering av tap på utlån, garantier mv. ble fastsatt 14. november 1991 (tapsforskriften) med ikrafttredelse fra og med regnskapsåret 1992. Som en følge av at forskriften senere ikke har vært oppdatert med hensyn til ny regnskapslov, nye årsregnskapsforskrifter, utviklingen innen EU og annen internasjonal utvikling, er det utarbeidet forslag til ny forskrift om regnskapsmessig behandling av utlån og garantier.

Norges medlemskap i EØS medfører at regnskapslovgivingen i Norge skal være i tråd med EUs regnskapsdirektiver. EU endret i 2001 enkelte av disse regnskapsdirektivene med det formål å tillate anvendelse av IAS 39 Financial Instruments: Recognition and Measurement. Direktivendringene er et ledd i EUs arbeid med å harmonisere regnskapsregelverket innen EU. Det er antatt at EU i løpet av første halvår 2002 vil vedta en forordning som krever at børsnoterte foretak må avlegge konsernregnskap i samsvar med internasjonale regnskapsstandarder (IAS) fra og med regnskapsåret 2005. Medlemsstatene vil kunne kreve eller tillate at også andre foretak omfattes av kravet. Utkastet til forskrift antas å være innenfor IAS 39.

Som en følge av de praktiske utfordringene som knytter seg til regnskapsmessig behandling av utlån og garantier har Kredittilsynet i løpet av høsten 2001 gjennomført en kartlegging av 13 norske spare- og forretningsbankers praktisering av tapsforskriften. Undersøkelsen viser at det er relativt store variasjoner i bankenes praktisering av dette regelverket og at kravene til bl.a. uspesifiserte tapsavsetninger oppfattes som uklare og vanskelig praktiserbare. På dette grunnlag tas det sikte på å utarbeide en veiledning for praktisering av regelverket for regnskapsmessig behandling av utlån og garantier.

Hovedtrekkene i de foreslåtte endringene

  • Forslaget representerer en klargjøring av hva begrepet uspesifisert tapsavsetninger i gjeldende forskrift er ment å dekke. Uspesifiserte tapsavsetninger er i forslaget erstattet med nedskrivning på grupper av utlån.
  • Forslaget innebærer at banker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper og pensjonskasser underlegges en og samme forskrift, i motsetning til gjeldende regulering der det er en forskrift for banker og finansieringsforetak og en forskrift for forsikringsselskaper. Endringen innebærer bl.a. at konsern som består av nevnte foretakstyper kan forholde seg til ett og samme regelverk.
  • I forslaget er begreper og definisjoner endret i tråd med generell regnskapslovgivning i Norge og internasjonale regnskapsprinsipper (IAS). Endringene gir bl.a. et bedre og mer generelt grunnlag for fortolkning av bestemmelsene i forskriften, samt at man ved praktisering av bestemmelsene kan bygge på mer generelle vurderingsmetoder.
  • I forslaget videreføres ikke begrepet ”avsetning” hva angår utlån. Forslaget krever at utlån nedskrives for verdifall som skyldes kredittrisiko. I regnskapsterminologien knyttes avsetninger til balansens passivaside som en del av foretakets gjeld. I gjeldende forskrift fremkommer tapsavsetninger på utlån som en reduksjon på balansens aktivaside. Nedskrivningsbegrepet er i tråd med gjeldende regnskapsterminologi og de generelle vurderingsreglene i gjeldende regnskapslov.
  • Forslaget forutsetter at ulike rundskriv (5 stk.) knyttet til gjeldende forskrift oppheves. Dette innebærer en generell forenkling av regelverket som vil fremstå som mer brukervennlig og oppdatert. Det legges til grunn at veiledning og sentrale presiseringer knyttet til en ny forskrift vil gis ved et nytt rundskriv.
  • Forslaget inneholder særskilte bestemmelser for avsetning på garantier. I gjeldende forskrift er utlån og garantier behandlet i fellesbestemmelser. Forslaget innebærer at skillet mellom vurdering av utlån som en eiendel i balansen, og avsetning på garantier, klargjøres.

Kommentarer til de enkelte bestemmelsene

1 Virkeområde

§ 1-1 Forskriftens virkeområde

Virkeområdet utvides til også å omfatte pensjonskasser. Pensjonskasser omfattes per i dag ikke av forskrift av 14. november 1991 nr. 4236 for forretningsbanker, sparebanker, finansieringsforetak og Den norske Industribank A/S om vurdering av tap på utlån, garantier m.v. (tapsforskriften) eller forskrift for forsikringsselskaper av 18. desember 1991 nr. 1017 om vurdering av tap på utlån, garantier mv. Bestemmelsene i utkastet er av generell karakter og er derfor relevante for alle fortakstyper som driver utlåns- og garantivirksomhet.

Forslaget innebærer at banker, finansieringsforetak, forsikringsselskaper og pensjonskasser underlegges en og samme forskrift i motsetning til gjeldende regulering der det er en forskrift for banker og finansieringsforetak og en forskrift for forsikringsselskaper.

Bestemmelsen i forskriften vil gjelde både selskapsregnskapet og konsernregnskapet, jf. regnskapsloven § 3-2 tredje ledd. Lovbestemmelsen fastslår at for morselskap består årsregnskapet av selskapsregnskap og konsernregnskap. Forskriftsbestemmelsen erstatter § 1 i gjeldende forskrift.

Forskrift om årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike § 3-1, forskrift om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper § 3-8 og forskrift om årsregnskap m.m. for pensjonskasser § 3-10 krever at utlån og garantier vurderes i samsvar med regler fastsatt av departementet. Hensynet til endret terminologi nødvendiggjør tekniske endringer i disse bestemmelsen, uten at dette endrer omfanget av bestemmelsene.

For banker og finansieringsforetak omfatter utlån balansepostene 3 og 4, samt opptjente ikke mottatte renter ført under balansepostpost 13.1. For forsikringsselskaper og pensjonskasser omfatter utlån balansepostene 2.3.4, 2.3.5, 2.3.6, 2.4.3, 2.4.4 og 2.4.5, samt opptjente ikke mottatte renter ført under balansepostpost 5.1 for skadeselskaper og pensjonskasser og 6.1 for livselskaper.

2 Regnskapsmessig behandling av utlån

§ 2-1 Verdsettelse

Første ledd innebærer ikke noe nytt i forhold til gjeldende praksis, men er en presisering av hvordan utlån generelt skal vurderes i regnskapet. Forslag til bestemmelse er i tråd med IAS 39 paragraf 69 og 73.

Annet ledd beskriver nedskrivningsplikten på utlån. Bestemmelsen gjelder både for individuelt identifiserte utlån og grupper av utlån. Begrepet ”avsetning” videreføres ikke i forslag til ny forskrift. I regnskapsterminologien knyttes avsetninger til balansens passivaside som en del av foretakets gjeld. I gjeldende forskrift fremkommer tapsavsetninger på utlån som en reduksjon på balansens aktivaside. Kravet i gjeldende forskrift om nødvendig avsetning har ingen paralleller til vurdering av eiendeler generelt. Det er grunn til å anta at forståelsen av begrepet nødvendig avsetning til dekning av tap i praksis har vært varierende.

For å klargjøre at nedskrivningsplikten ikke gjelder for verdifall som skyldes generelle endringer i rentenivået, presiserer annet ledd første punktum at nedskrivningsplikten kun gjelder for verdifall som skyldes kredittrisiko.

Annet ledd annet punktum fastsetter at verdien av utlån justert for verdifall skal være lik nåverdien av forventede fremtidige kontantstrømmer, neddiskontert med effektiv rente på vurderingstidspunktet. Med forventede fremtidige kontantstrømmer menes kontraktsfestede avdrag og renter justert for estimerte brutto kredittap. Estimerte brutto kredittap vil for grupper av utlån f.eks. kunne fastsettes ved hjelp av institusjonens kredittrisikomodeller og lignende.

På etableringstidspunktet er effektiv rente lik internrenten knyttet til utlånet. Internrente er den diskonteringsrenten som medfører at nåverdien av forventede fremtidige kontantstrømmer blir lik utlånets anskaffelseskost på etableringstidspunktet. Dette innebærer at det ikke kan foretas en umiddelbart nedskrivning av utlånet på etableringstidspunktet. I etterfølgende perioder vil effektiv rente påvirkes av endringer i utlånsrenten som er gjennomført på markedsmessige betingelser. Begrepet effektiv rente på vurderingstidspunktet er i tråd med IAS 39 paragraf 113 (current effective interest rate).

Et eksempel illustrerer dette:

Kontraktsfestet rente på et utlån er NIBOR pluss 200bp, som på etableringstidspunktet til sammen utgjør 10%. Forventet brutto kredittap for det aktuelle utlånet er 0,5% per år. På etableringstidspunktet er effektiv rente derfor (internrenten) lik 9,5%. Ved et senere vurderingstidspunkt har NIBOR økt med 1%, mens forventet brutto kredittap er uendret. Effektiv rente på dette tidspunktet blir lik 10,5%.

En økning i forventet brutto kredittap vil bli hensyntatt ved en reduksjon i forventede fremtidige kontantstrømmer, mens diskonteringsrenten forblir uendret. Dette innebærer at utlånet vil bli nedskrevet.

Følgende talleksempel illustrerer ovennevnte eksempel:

Kontantstrømmer

År 1

År 2

År 3

Kontraktsfestede

kr -100,00

kr 10,00

kr 10,00

kr 110,00

Forventet brutto kredittap

kr -0,50

kr -0,50

kr -0,50

Forventede

kr -100,00

kr 9,50

kr 9,50

kr 109,50

Internrente

9,5 %

Innenfor et kort tidsrom vil effekten av neddiskontering være ubetydelig ved beregning av nedskrevet verdi. I slike tilfeller kan nominell verdi benyttes som en praktisk tilnærming ved beregning av nedskrevet verdi. Nominell verdi kan normalt sett legges til grunn når forventede fremtidige kontantstrømmer forventes mottatt i nær fremtid, f.eks. innen 3 måneder.

§ 2-1 annet ledd krever at verdien av utlån justert for verdifall skal være lik nåverdien av forventede fremtidige kontantstrømmer. Bestemmelsen krever således ikke at institusjonen benytter en spesiell verdsettelsesteknikk. Verdsettelsesteknikken må imidlertid være konsistent med en nåverdiberegning av forventede kontantstrømmer, neddiskontert med effektiv rente på vurderingstidspunktet (opprinnelig effektiv rente for fastrenteutlån). Det legges til grunn at institusjonen normal vil benytte neddiskontering som verdsettelsesteknikk, men at andre teknikker kan benyttes der det er mest hensiktsmessig. Eksempel på slik alternativ teknikk er der det foreligger observerbare markedsverdier på tilsvarende utlån. For grupper av utlån vil en hensiktsmessig tilnærming til verdifastsettelsen kunne innebære at enkelte elementer i vurderingen, som f.eks. tapsgrad eller diskonteringsrente, baseres på forenklinger.

Annet ledd tredje punktum fastsetter at lån med fast rente skal neddiskonteres med opprinnelig effektiv rente. På etableringstidspunktet er opprinnelig effektiv rente lik effektiv rente på vurderingstidspunktet. Som en følge av at forventede fremtidige kontantstrømmer kun påvirkes av endringer i forventede brutto kredittap, vil det ikke forekomme endringer i diskonteringsrenten for utlån med fast rente. Begrepet opprinnelig effektiv rente er i tråd med IAS 39 paragraf 111 (original effective interest rate).

Det følger av gjeldende forskrift § 4 annet ledd at institusjonen skal vurdere å stoppe inntektsføring av opptjente ikke mottatte renter dersom det er foretatt en spesifisert tapsavsetning. I utkast til ny forskrift følger den regnskapsmessig behandlingen av opptjente ikke mottatte renter implisitt av verdsettelsesbestemmelsen i § 2-1. Ved beregning av nedskrevet verdi på et individuelt identifisert utlån, jf § 2-2 annet ledd, skal institusjonen vurdere hvorvidt det er sannsynlighetsovervekt for at den vil motta alle fremtidige kontraktsfestede kontantstrømmer (renter og avdrag). Som for andre kontraktsfestede kontantstrømmer skal også påløpte, ikke mottatte renter tas med i denne vurderingen. Dette innebærer at påløpte, ikke mottatte renter er hensyntatt ved beregning av nedskrevet verdi, og kan således ikke føres opp som separat balansepost (13.1 opptjente ikke mottatte renter i årsregnskapsforskrift for banker). Påløpte ikke mottatte renter som i foregående regnskapsår er ført som separat balansepost, og som ikke er mottatt på tidspunktet for nedskrivning, skal resultatføres som tap på utlån. Påløpte ikke mottatte renter som i en delårsperiode i inneværende regnskapsår er resultatført som renteinntekter, kan ikke inngå i renteinntekter for regnskapsåret.

I gjeldende forskrift § 8 er det en særskilt bestemmelse om endringsavtaler. Bestemmelsen er nå overflødig da regnskapsføring av slike avtaler følger av den generelle vurderingsbestemmelsen i § 2-1 annet ledd. En endringsavtale som medfører reduksjon av lånerenten under markedmessige betingelser, påvirker ikke effektiv rente på vurderingstidspunktet for vedkommende utlån. Slike utlån må derfor nedskrives. Når det gjelder kravet til periodisering av rente vises det til omtale under § 2-4 om klassifikasjon.

Vurderingsbestemmelsen gjelder både ved nedskrivning på individuelle utlån og ved nedskrivning på grupper av utlån. Hvorvidt nedskrivning skal foretas for individuelle utlån eller grupper av utlån følger av § 2-2.

Forslag til bestemmelse antas å være innenfor IAS 39 paragraf 111. Bestemmelsen erstatter deler av §§ 4 første ledd ("foreta nødvendig spesifisert avsetning"), 5 tredje ledd ("foreta spesifisert avsetning") og 7 første ledd ("foreta avsetning til dekning av tap").

Tredje ledd gjør unntak fra hovedregelen i annet ledd og slår fast at nedskrevet verdi av utlån kan settes lik virkelig verdi av sikkerheten dersom det er sannsynlighetsovervekt for at institusjonen vil tiltre pantesikkerheten. Bestemmelsen er i tråd med IAS 39 paragraf 113. Dersom institusjonen ikke benytter unntaksbestemmelsen i tredje ledd gjelder bestemmelsen i annet ledd.

Fjerde ledd fastsetter generelle krav knyttet til skjønnsmessige vurderinger av usikkerhet. Hovedprinsippet for beregning av nedskrivningsbeløpet er beste estimat. Annet punktum fastsetter i tillegg et aktsomhetsprinsipp knyttet til utøvelse av skjønn. Bestemmelsen innebærer ikke at det åpnes for muligheten til bevisst og systematisk oppbygging av buffere/skjulte reserver, men sier at det i en situasjon med usikkerhet knyttet til beregning av beste estimat er bedre å nedskrive utlånet for mye enn for lite. Forslag til bestemmelse er i tråd med IASB Framework for the preparation and presentation of financial statements paragraf 37. Det finnes ikke en tilsvarende bestemmelsen i gjeldende forskrift.

Femte ledd inneholder det generelle kravet til reversering av nedskrivninger dersom forutsetningen for nedskrivingen ikke lenger er til stede. Det er ikke grunn til å anta at bestemmelsen innebærer noe nytt i forhold til gjeldende praksis. Forslag til bestemmelse er i tråd med IAS 39 paragraf 114. Det finnes ikke en tilsvarende bestemmelsen i gjeldende forskrift.

§ 2-2 Vurderingsenhet mv.

Første ledd klargjør at nedskrivning skal foretas både for individuelt identifiserte utlån og for grupper av utlån. Nedskriving på individuelt identifiserte utlån tilsvarer i prinsippet gjeldende regler om spesifiserte tapsavsetninger. Nedskriving på grupper av utlån tilsvarer i prinsippet uspesifiserte tapsavsetninger. Nedskrivning på gruppenivå skal vurderes for utlån med tilnærmet like risikokarakteristikker knyttet til debitors evne til å tilbakebetale i henhold til låneavtalen. Inndelingen kan for eksempel ta utgangspunkt i utlånsprodukter, bransjer eller risikoklasse. I utgangspunktet er det den enkelte institusjon som selv skal vurdere hvorledes den konkrete inndelingen i grupper skal gjennomføres, og utarbeide nødvendig dokumentasjon for inndelingene. Prinsippene for inndeling i grupper skal være konsistente over tid. Kravet til vurdering av grupper av utlån følger av IAS 39 paragraf 112.

Annet ledd stiller krav til individuell vurdering av utlån dersom det er sannsynlighetsovervekt for at institusjonen ikke vil motta alle kontraktsfestede beløp knyttet til vedkommende utlån. Begrepet sannsynlighetsovervekt i forskriften tilsvarer det samme begrepet i foreløpig norsk regnskapsstandard om usikre forpliktelser og betingede eiendeler, samt begrepet ”probable” i IAS 39, jf. IAS 37.

Tredje ledd klargjør at beregning av verdien av individuelt identifiserte utlån i enkelte tilfeller kan gjøres ved hjelp av statistisk erfaringsmateriale. Dette kan for eksempel gjelde vurdering av verdifall på misligholdte utlån i kredittkortporteføljer, og lignende, der utestående beløp per debitor er ubetydelig. I slike tilfeller vil en vurdering av hvert enkelt utlån være lite hensiktsmessig og meget kostnadskrevende. Det finnes ikke en tilsvarende bestemmelse i gjeldende forskrift, men prinsippet er beskrevet i rundskriv 46/92.

Fjerde ledd stiller minimumskrav til det datagrunnlaget som skal legges til grunn ved vurdering av verdifall på grupper av utlån. Kravet til å hensynta tapshistorikk, konjunkturvurderinger og særlige bransjeforhold utdyper det generelle kravet i § 2-1 fjerde ledd om at vurdering av beste estimat skal hensynta tilgjengelig informasjon. Tapshistorikk bør oppdateres slik at relevant observerbar informasjon om gjeldende økonomiske forhold blir hensyntatt. Bestemmelsen er en videreføring av gjeldende forskrift § 7 annet ledd.

§ 2-3 Individuell identifikasjon

Bestemmelsen stiller krav til at all tilgjengelig informasjon om debitor skal hensyntas ved vurdering av hvorvidt det foreligger sannsynlighetsovervekt som nevnt i § 2-2 annet ledd. En rekke forhold vil kunne underbygge at det foreligger sannsynlighetsovervekt. Særlige indikatorer er nevnt i bestemmelsens annet punktum. Listen er imidlertid ikke uttømmende. Forslag til bestemmelse antas å være innenfor IAS 39 paragraf 110 (a) til (f). Bestemmelsen erstatter § 4 første ledd, § 5 første og tredje ledd og § 6 i gjeldende forskrift.

I gjeldende forskrift § 5 fremkommer det at mislighold alltid skal anses å foreligge dersom en termin ikke er betalt innen 90 dager etter forfall eller en rammekreditt har vært overtrukket i mer enn 90 dager. I henhold til § 2-3 nr. 3 i forslag til ny forskrift vil alltid betalingsmislighold være en indikasjon på at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at institusjonen ikke vil motta alle kontraktsfestede beløp, og er ikke begrenset til å gjelde betalingsmislighold over 90 dager. Nedskrivning må således vurderes selv om misligholdsperioden er mindre enn 90 dager. Mislighold over 90 dager innebærer imidlertid ikke at det automatisk foreligger sannsynlighetsovervekt for at institusjonen ikke vil motta alle kontraktsfestede beløp.

Årsregnskapsforskriftene stiller krav til opplysning om misligholdte utlån i notene til årsregnskapet. I denne sammenheng skal et misligholdt utlån alltid inkluderes i rapporteringen dersom misligholdsperioden overskrider 90 dager. 90 dagersregelen foreslås derfor flyttet til de respektive årsregnskapsforskriftene.

§ 2-4 Klassifikasjon

Annet ledd krever at reversering av tidligere nedskriving som følge av forløp av tid skal inntektsføres som renteinntekt. Kravet gjelder kun i tilfeller der institusjonen har neddiskontert fremtidige kontantstrømmer på individuelt identifiserte utlån ved beregning av nedskrevet verdi. Forslaget er en utvidelse i forhold til gjeldende forskrift, der kun endringsavtaler er omfattet av et krav til resultatføring som beskrevet i § 2-4 annet ledd første punktum. Forslag til bestemmelse antas å være innenfor IAS 39 paragraf 116. I gjeldende forskrift benyttes begrepet konstatert tap i §10, jf. § 2. § 10 annet ledd er en bokføringsteknisk bestemmelse som angir hvordan institusjonen skal avstemme balanseposten for utlån mot resultatpost for tap på utlån, garantier mv. Begrepet konstatert tap knytter seg kun til tidspunktet for når et tap er endelig konstatert (f.eks. avsluttet konkurs), og er ikke et kriterium for når tap skal resultatføres. Konstatert tap er derfor ikke en størrelse som fremkommer i resultatregnskapet eller balansen. Konstanter tap fremkommer imidlertid som en spesifikasjon av tapskostnaden i notene til årsregnskapet.

§ 2-5 Regresskrav

Dersom det er foretatt utbetaling på en garanti og det foreligger en regressrett, betraktes regressretten som en fordring/utlån og behandles i samsvar med reglene for utlån.

3 Regnskapsmessig behandling av garantier

§ 3-1 Avsetning

Garantier som ikke har kommet til utbetaling er betingede forpliktelser. Regnskapsmessig behandling av betingede forpliktelser følger generelt av Foreløpig Norsk Regnskapsstandard om ”Usikre forpliktelser og betingede eiendeler”. Garantier skal behandles i samsvar med denne standarden. Standarden gjelder teknisk sett imidlertid ikke garantier i finansinstitusjoner og det er derfor nødvendig å ta hovedprinsippet i standarden inn i forskriften.

§ 3-2 Vurderingsenhet og identifikasjon

Bestemmelsen regulerer at avsetning på garantier kan skje på individuell eller gruppebasis. Bestemmelsen regulerer også skillet mellom nedskrivning på individuelt identifiserte utlån og grupper av utlån.

4 Sluttbestemmelser

Som en følge av at det vil kunne være behov for å utdype enkelte bestemmelser i forskriften, er det foreslått at Kredittilsynet gis hjemmel til å fastsette nærmere regler i forskrift. Dette vil bl.a. kunne være aktuelt i forhold til verdsettelsesbestemmelsen i § 2-1. Et spørsmål som har vært diskutert er om man bør fastsette nærmere bestemmelser om diskonteringsrente. Man finner det ikke hensiktsmessige å gi slike regler per i dag, men det utelukkes ikke at slike regler kan utarbeides på et senere tidspunkt, basert på erfaringer og innspill fra berørte institusjoner.

Det er grunn til å anta at særlig kravet til nedskrivning for verdifall på grupper av utlån vil medføre kompetanse- og systemmessige utfordringer. Av denne grunn foreslås implementering fra og med regnskapsåret 2003.

Forhold som skal omhandles i veiledning

Bestemmelsene i forskriften er av overordnet karakter og inneholder hovedprinsippene for vurdering av utlån mv. Som nevnt innledningsvis legges det opp til at det blir utarbeidet en veiledning til forskriften. Temaer som vil bli berørt i veiledningen er bl.a.:

  • Begrepene ”verdifall som skyldes kredittrisiko”, ”forventede fremtidige kontantstrømmer” og ”effektiv rente”, jf. forslagets § 2-1 annet ledd.
  • Anvendelse av den generelle vurderingsreglen i § 2-1 annet ledd på grupper av utlån.
  • Inndeling av utlån i grupper, jf § 2-2 første ledd.
  • Klassifikasjon av nedskrivning/tap i balanse og resultatregnskap, jf. § 2-4.
  • Opptjening av renter mv.

Nødvendige endringer i andre forskrifter

Som en følge av ny terminologi i utkast til ny forskrift, vil det kunne være nødvendig med enkelte tekniske endringer i vurderingsregler, oppstillingsplaner og krav til noteopplysninger i følgende forskrifter:

  • Forskrift om årsregnskap m.m. for banker, finansieringsforetak og morselskap for slike av 16. desember 1998 nr. 1240.
  • Forskrift om årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper av 16. desember 1998
    nr. 1241.
  • Forskrift om årsregnskap m.m. for pensjonskasser av 27. februar 2001nr 457.

Referanse til gjeldende forskrift

Gjeldende forskrift

Forslag til ny forskrift

Kommentarer

§ 1 Virkeområde

§ 1-1

Se kommentar til ny bestemmelse.

§ 2 Definisjoner

-

Anses ikke nødvendig. Se kommentarer foran.

§ 3 Alminnelige regler

§§ 2-1 og 2-2

Kravet til interne retningslinjer er ikke videreført. Bestemmelsen har karakter av intern styring/kontroll, og har derfor ingen naturlig plass i en regnskapsforskrift.

§ 4 Spesifiserte tapsavsetninger

§§ 2-1, 2-3 og 2-4 første ledd

Se kommentar til nye bestemmelser.

§ 5 Misligholdte engasjementer

§ 2-3 nr. 3

Se kommentar til ny bestemmelse.

§ 6 Utvidede kreditter

§ 2-3 nr. 2

Se kommentar til ny bestemmelse.

§ 7 Uspesifiserte tapsavsetninger

§§ 2-1 og 2-2

Se kommentar til nye bestemmelser.

§ 8 Endringsavtaler

§§ 2-1, 2-3 og 2-4 første ledd

Se kommentar til §§ 2-1 og 2-4.

§ 9 Vurdering av overtatte eiendeler og sikkerheter

§§ 2-1 og 2-4

Se kommentar til nye bestemmelser.

Egne vurderingsregler for overtatte eiendeler anses ikke nødvendig da dette følger av de generelle vurderingsreglene i regnskapsloven.

§ 10 Føring av tap

§ 2-4

Se kommentar til nye bestemmelser. Bestemmelse om balanseføring av tapsavsetninger anses ikke nødvendig. Eventuelle presiseringer kan gis i veiledningen.

§ 11 Føring av generelle reserveavsetninger

-

Ikke tillatt i henhold til gjeldende årsregnskapsforskrifter.

§ 12 Ikrafttredelse

§ 4-1

-

Høringskommentarer

Høringsinstansene bes gi merknader til forslaget. Dersom forslaget ikke støttes bes det om konkrete forslag til endringer, sammen med begrunnelse for disse endringene. Forslag til endringer bes avstemt mot IAS 39.

Det bes spesielt om høringsinstansenes kommentarer til følgende problemstillinger.

  • Forslaget er utformet som en egen forskrift om vurdering av utlån og avsetning på garantier. Et alternativ vil være å inkorporere bestemmelsene i de respektive årsregnskapsforskriftene.
  • Forslaget har egne bestemmelser for henholdsvis utlån og garantier. Et alternativ kan være å samordne disse i fellesbestemmelser. En samordning vil reise problemstillinger knyttet til begrepsbruk som er dekkende for både utlån og garantier.
  • Forslaget inneholder en felles verdsettelsesbestemmelse for individuelt identifiserte utlån og grupper av utlån. Et alternativ kan være å utforme en egen bestemmelsen om verdsettelse av grupper av utlån.
  • Forslaget innebærer at foreliggende sikkerheter ikke kan hensyntas med et høyere beløp enn netto salgsverdi. Et alternativ er en henvisning til virkelig verdi.
  • Tidspunkt for ikrafttredelse og behovet for overgangsregler o.l.
VEDLEGG