05.07.2002 høringsnotat vedlegg 1

VEDLEGG
4.7.2002

1. BAKGRUNN FOR SAKEN
Banklovkommisjonen foreslår i NOU 2001:23 Finansforetakenes virksomhet kapittel 8 at kredittforetak skal kunne oppta obligasjonslån med lovbestemt fortrinnsrett fremfor andre kreditorer; såkalt obligasjoner med særskilt sikkerhet. Kredittilsynet avga sin høringsuttalelse ved brev 27.9.2001 og sluttet seg til Banklovkommisjonens forslag om regulering av obligasjoner med særskilt sikkerhet. Finansdepartementet har fremmet lovforslag om verdipapirisering og obligasjoner med særskilt sikkerhet i Ot.prp. nr. 104 (2001-2002).

Det fremgår av et brev fra Finansdepartementet til Kredittilsynet datert 21. desember 2001:

”Finansdepartementet deler Banklovkommisjonens oppfatning av at eventuell innføring av særskilt sikre obligasjoner trolig bør få konsekvenser for tilstøtende regelverk. (...) I denne forbindelse vises det særlig til Banklovkommisjonens uttalelser på side 78, der det blant annet heter at:

”Formålet med obligasjonene er blant annet å oppnå en viss særbehandling for obligasjonene i forhold til følgende regelverk:
1. forsikringsselskapers kapitalforvaltning
2. lov om verdipapirfond
3. store engasjementer
4. kapitaldekning.
Det har i kommisjonen kommet til uttrykk uenighet om det allerede nå er nødvendig å foreslå endringer i disse reglene. Et flertall mener at først når obligasjonene er etablert i verdipapirmarkedet, kan det vurderes om det er behov for endring av de ovenfor nevnte lover og forskrifter. (Et mindretall) mener at en må foreta endringer i disse reglene nå, for at den reelle interessen for ordningen skal kunne manifistere seg i markedet.” ”

Dette er bakgrunnen for at Finansdepartementet har bedt Kredittilsynet å vurdere om det er behov for endringer i gjeldende regelverk nå, eller først når obligasjonene er etablert i verdipapirmarkedet. Dersom Kredittilsynet kommer til at det bør foretas endringer allerede nå, bes det om et utkast til et høringsnotat med konkrete forslag til regelendringer.

I samme NOU kapittel 6 foreslås det at det skal åpnes for at norske kredittinstitusjoner skal kunne verdipapirisere deler av sine porteføljer. Finansdepartementet har senere bedt Kredittilsynet også å vurdere den kapitaldekningsmessige behandlingen av dette området.

2. OBLIGASJONER MED SÆRSKILT SIKKERHET

2.1 Kredittilsynets vurdering av behovet for endringer i tilstøtende regelverk nå
Høringsinstansene Norges Bank, FNH, Sparebankforeningen og Norsk Tillitsmann har alle uttalt at de ønsker en vurdering av spørsmålet om endringer i tilstøtende regelverk i tilknytning til at det vurderes åpnet for utstedelse av obligasjoner med særskilt sikkerhet. Sparebankforeningen uttaler bl.a.:

”Det kan ikke påregnes at bankene vil ta kostnadene og arbeidet med å legge opp en ordning med pantesikrede obligasjoner uten å være sikre på hvorledes det endelige relevante regelverket vil se ut.”

Kredittilsynet vurderte spørsmålet om endringer i tilstøtende regelverk i forbindelse med åpningen for å utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet allerede i høringsuttalelsen til Utredning nr.6 fra Banklovkommisjonen datert 27.september 2001:

”Det kan være en fordel å utvikle regelverket skritt for skritt. Dette tilsier at en, i samsvar med flertallet i Banklovkommisjonen, avventer behovet for regulering. Kredittilsynet mener likevel at det vil være mest naturlig å ikke vente med å vurdere særstilling for særskilt sikre obligasjoner slik EØS-reglene åpner for. Kredittilsynet slutter seg til mindretallets argumenter om forutbergnlighet for kredittforetakene og betydningen for interessen for særskilt sikre obligasjoner.”

Det synes klart at spørsmålet om å innføre obligasjoner med særskilt sikkerhet er nært knyttet til det øvrige regelverket. Et motiv for å utstede og å plassere i slike obligasjoner med lav risiko vil være at det gir lettelser i kapitaldekningskravet gjennom reduserte risikovekter. Regelverket for tilsyn og kontroll med store engasjementer og kapitaldekningsregelverket har en del fellestrekk. Det er derfor naturlig å vurdere dette samtidig. Kapitalforvaltningsreglene i forsikring og forvaltningsbestemmelsene i lov om verdipapirfond inneholder begrensninger på enkeltrisikoer. Også disse bør vurderes i denne sammenheng. Det er derfor grunn til å opprettholde konklusjonen fra vårt brev datert 27. september 2001.

Det vises til omtalen i Ot.prp. nr. 104 (2001-2002) pkt. 5.12.

2.2 Kort om Banklovkommisjonens forslag

Obligasjoner utstedt av for eksempel tyske hypotekbanker eller danske realkredittinstitutter er gitt særbehandling i flere EU-direktiver. Dette gjelder kapitalforvaltningsbestemmelsene for forsikringsselskaper, plasseringsbegrensningene for verdipapirfond, bestemmelsene om store engasjementer og kapitaldekningsregelverket. Det følger av Rådsdirektiv 88/220/EØF artikkel 1 (endring av UCITS-direktivets artikkel 22) at obligasjonene må være utstedt av en kredittinstitusjon med hovedkontor i en medlemsstat. Beløp som kommer fra emisjoner av obligasjonene skal i samsvar med loven i utsteders hjemland investeres i aktiva som i obligasjonenes fulle løpetid gir tilstrekkelig dekning for de forpliktelser som følger dem, og som etter prioritet skal brukes til innløsning av hovedstolen og betaling av påløpte renter ved mislighold fra utsteders side. Med uttrykket ”prioritet” siktes det til at obligasjonseierne ved mislighold skal ha en prioritert rett til å få dekket sine krav i de aktiva obligasjonslånet er plassert i.

Banklovkommisjonen foreslår i sin utredning nr.6 om Finansforetakenes virksomhet at det skal åpnes for opptak av obligasjonslån med porteføljepant; obligasjoner med særskilt sikkerhet. Det er imidlertid begrenset slik at bare kredittforetak kan utstede slike obligasjoner. Et viktig særtrekk ved disse obligasjonene er at de er sikret ved pant i en nærmere definert utlånsportefølje. Lånene som inngår i denne porteføljen kan kredittforetaket enten ha ytet selv, eller den kan ha ervervet lånene fra et annet finansforetak. Det er videre krav om at midler som mottas ved utstedelse av obligasjonslånet, skal benyttes til å yte eller erverve utlån som skal inngå i porteføljepantet eller til innfrielse av tidligere gitte obligasjonslån.

Obligasjonslånet skal ha førsteprioritets pant i porteføljen. Verdien av pantet skal til enhver tid minst tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Det er videre satt krav til sikkerhet for de utlånene som skal inngå i porteføljen. Disse kravene er foreslått:

• hypoteklån til bolig- og næringseiendommer skal ikke overstige 60 prosent av eiendommens verdi
• fartøyshypoteklån skal ikke overstige 50 prosent av fartøyets verdi
• lån til kommune eller lån garantert av kommune medregnes i porteføljepantet med 80 prosent av lånebeløpet
• lån garantert av staten medregnes med hele lånebeløpet

Det er videre foreslått krav om at kredittforetaket for hvert obligasjonslån med porteføljepant skal avsette en likviditetsreserve tilpasset risikoen for forsinket betaling av renter og avdrag på de utlån pantet omfatter. Hvis et kredittforetak som har opptatt et obligasjonslån med porteføljepant er tatt under konkursbehandling eller satt under offentlig administrasjon, har obligasjonseierne fortrinnsrett til dekning av krav som utspringer fra obligasjonen i de midler porteføljen gir.

I et brev til Finansdepartementet datert 5.februar 2002 har FNH tatt opp spørsmålet om behov for supplerende lovbestemmelser som skal sikre likviditeten til de særskilt sikre obligasjonene i en situasjon hvor det utstedende kredittforetak går konkurs eller blir satt under offentlig administrasjon. Det kan synes som om dette spørsmålet tas opp for å sikre at de særskilt sikre obligasjonene får en bedre rating enn det utstedende foretak. Denne saken er behandlet av Kredittilsynet i brev til Finansdepartementet datert 18. mars 2002. Kredittilsynet er av den oppfatning at det bør tilstrebes en regulering som gjør at obligasjoner utstedt av norske kredittforetak vil gi samme sikkerhet for løpende betjening av obligasjonene som tilsvarende obligasjoner utstedt av utenlandske foretak. I og med at tidsfaktoren er et problem, antar Kredittilsynet at Finansdepartementet vil vurdere hvorvidt det i denne omgang bør foreslås en forskriftshjemmel som gir tilstrekkelig grunnlag til å fastsette unntak fra den alminnelige konkurs- og dekningslovgivningen for å sikre en løpende betjening av obligasjonslånet. Det vises til Ot.prp. nr. 104 (2001-2002) forslaget til finansieringsvirksomhetsloven ny § 2-33 tredje ledd.

I dette notatet forutsetter vi at forslaget til lovregler hvor det åpnes for at kredittforetak kan utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet, oppfyller kravene i Rådsdirektiv 88/220/EØF. Dette drøftes derfor ikke her. Oppfyllelse av disse kravene er en forutsetning for at de særskilt sikre obligasjonene kan få særbehandling i andre deler av regelverket.

2.3 Hvilke endringer er aktuelle i ”tilstøtende” regelverk?
Under følger en redegjørelse for hvilke endringer i tilstøtende regelverk som er aktuelle. Under hvert punkt drøftes det dessuten hvordan eventuelle endringer i det tilsvarende norske regelverket bør utformes.

2.3.1 Kapitalforvaltning i forsikring
Det følger av 3.skade- og 3. livdirektiv artikkel 22 nr.1 bokstav b) at kun 5 prosent av forsikringsselskapets forsikringstekniske bruttoavsetninger kan investeres i verdipapirer fra en enkelt utsteder. I artikkel 22 (4) økes grensen til 40 prosent for de ovenfor definerte obligasjonene.

Etter den norske kapitalforvaltningsforskriften for forsikringsselskaper § 8 kan et skadeforsikringsselskap ikke eie obligasjoner utstedt av en enkelt utsteder som utgjør mer enn 4 prosent av selskapets forsikringsmessige avsetninger. For livsforsikringsselskap er tilsvarende grense på 3 prosent av selskapets forsikringsmessige avsetninger.

Investeringer i obligasjoner med særskilt sikkerhet er regulert i artikkel 22 (4). Det følger av denne at medlemsstatene kan heve grensen på investeringer i verdipapirer mv utstedt av en og samme kreditor fra 5 prosent til 40 prosent for obligasjonene som er definert i UCITS-direktivet artikkel 22 (4). Grensene i direktivene er maksimumsgrenser. Nasjonal lovgivning kan fastsette lavere grenser.

Regelverket i Danmark og Sverige
Hovedbestemmelsene i det danske regelverket om begrensning på enkeltrisikoer er 2 prosent av de forsikringsmessige avsetninger for livselskap, likevel kan 3 prosent plasseres i børsnoterte bedrifter av en viss størrelse. I skadeforsikring er grensen på 4 prosent av de forsikringsmessige avsetninger. Videre er grensen hevet til 10 prosent når plasseringen skjer i kredittinstusjoner under offentlig tilsyn i stater i OECD-området, med unntak for plasseringer i aksjer og lignende i disse institusjoner.

Den fastsatte grense for investeringer i verdipapirer mv. utstedt av en og samme kreditor er hevet til 40 prosent når plasseringene utgjør ”realkreditobligationer efter realkreditlovens § 1, stk. 5, samt andre obligationer udstedt her i landet eller i lande omfattet af zone A, og som frembyder tilsvarende sikkerhed” (dvs. obligasjoner med særskilt sikkerhet). Særreglen i den danske lov omfatter således også i prinsippet obligasjoner utstedt av andre enn de som reguleres av realkredittloven når disse ”frembyder tilsvarende sikkerhed” selv om de utstedes av danske finansinstitusjoner. Hvorvidt det ligger en realitet i dette, er ikke kjent.

Hovedreglen i Sverige er en grense på 5 prosent av de forsikringsmessige avsetninger for forsikringsselskapers plasseringer i en enkelt motpart. Det er videre fastsatt en grense på 10 prosent i banker og andre kredittinstusjoner. På de sistnevnte plasseringer er det videre fastsatt en øvre samlet grense på 40 prosent av de forsikringsmessige avsetninger.

Det er i gjeldende lov ikke gitt en tilsvarende unntaksregel med en øvre grense basert på artikkel 22 nr 4 i tredje generasjonsdirektivene ved plasseringer i såkalt obligasjoner med særskilt sikkerhet. Det foreligger imidlertid et forslag fra 1997 til endring av den svenske forsikringsvirksomhetsloven som bl.a. medfører at grensen heves til 40 prosent, dvs. at grensen blir den samme som det den er i Danmark.

Vurdering av kapitalforvaltningsforskriftens regler

Hovedreglene i § 8 i kapitalforvaltningsforskriften er som nevnt 3 prosent av avsetningene for livsforsikringsselskaper og 4 prosent for skadeforsikringsselskaper. Banklovkommisjonen har anbefalt følgende retningslinjer for revisjonen av forskriftens § 8:

”Hvis man ønsker norske regler om særbehandling, bør disse inneholde to elementer:
grensen på 3 (4) prosent heves til X prosent for obligasjoner fra en enkelt utsteder,
grensen for volumet av obligasjoner fra flere utstedere settes til Y prosent.

En enkel måte å regulere obligasjonene på, uten å få for stor risiko-kummulasjon, vil være å unnta slike obligasjoner fra gjeldende grense og oppstille en tilsvarende grense bare for disse obligasjonene. En annen måte vil være å si at den gjeldende grense kan overskrides med inntil 100 prosent for så vidt overskridelsen bare gjelder disse obligasjonene.”

Spørsmålstillingen er hvilke øvre grenser som bør settes for forsikringsselskapers og pensjonskassers plasseringer i obligasjoner med særskilt sikkerhet.

Fastsettelsen av grensen for hvor stor andel av eiendelene som skal dekke de forsikringsmessige avsetninger, som kan være plassert i obligasjoner med særskilt sikkerhet utstedt av en og samme kredittinstitusjon, bør baseres på et økonomisk skjønn hensyntatt nødvendigheten av å vektlegge sikkerhetshensyn og risikospredning i forvaltningen av ”kundemidlene” i forsikring.

Hensynet til å fremme like konkurransevilkår med forsikringsselskaper som har hovedsete i Sverige og Danmark, tilsier på den annen side at grensen settes lik grensen i EU-direktivet, da Danmark har en øvre grense på 40 prosent på denne type plasseringer og man har foreslått en tilsvarende grense i Sverige.

Banklovkommisjonen foreslår at grensen settes på to nivåer, ett nivå for samlet engasjement på den enkelte kredittinstitusjon av denne type, og en grense på samlet beholdning av engasjementer av denne størrelse. Dette kan peke i retning av at Banklovkommisjonen mener at grensen ikke bør settes så høyt som direktivet tillater.

Siden ordningen med å kunne utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet vil være ny i Norge synes det å være fornuftig å sette en øvre grense på slike engasjementer lavere enn 40 prosent av de forsikringsmessige avsetninger. En viser her til at i denne saken er soliditetsmessige hensyn et helt sentralt vurderingstema.

Etter en samlet vurdering vil derfor Kredittilsynet foreslå at grensene i kapitalforvaltningsforskriften § 8 på hhv 3 og 4 prosent foreløpig heves til 20 prosent for en enkelt utsteder når det plasseres i obligasjoner med særskilt sikkerhet, og at det settes en øvre grense på 60 prosent for samlet volum av slike papirer sett i forhold til de samlede eiendeler som skal dekke de forsikringsmessige avsetningene. I lys av erfaringene og interessen for slike obligasjoner kan det etter en tid vurderes om grensene bør endres.

Forslag til nytt femte ledd i forskrift om kapitalforvaltning i forsikring § 8:

§ 8. Plasseringsbegrensninger på enkeltrisikoer - utsteder/låntaker
Et skadeforsikringsselskap kan ikke eie verdipapirer utstedt av en enkelt utsteder eller ha fordringer på en enkelt debitor som tilsammen utgjør mer enn 4 prosent av selskapets forsikringsmessige avsetninger

Begrensningene i første ledd gjelder heller ikke for obligasjoner med porteføljepant etter bestemmelsene i finansforetaksloven kapittel 12. Et forsikringsselskap kan ikke eie slike obligasjoner utstedt av en kredittinstitusjon som til sammen utgjør mer enn 20 prosent av selskapets forsikringsmessige avsetninger. Et forsikringsselskap kan ikke eie slike obligasjoner som samlet utgjør mer enn 60 prosent av selskapets forsikringsmessige avsetninger.

2.3.2 Kapitalforvaltning i verdipapirfond
Rådsdirektiv 85/611/EEC (UCITS-direktivet, Undertakings for Collective Investment in Transferable Securities) artikkel 22 stiller opp begrensninger for verdipapirfonds plasseringer i verdipapirer utstedt av samme selskap. Verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 1-3, som tilsvarer bestemmelsene i UCITS-direktivet artikkel 22 nr. 1-3, er også bygget opp på samme måte som direktivbestemmelsen.

Nr. 1 foreskriver at verdipapirfond kan plassere midler i verdipapirer utstedt av samme selskap tilsvarende inntil 5 prosent av fondets eiendeler.

Nr. 2 gir muligheter for en utvidet plasseringsadgang ved at inntil 10 prosent av fondets eiendeler kan plasseres i verdipapirer fra samme utsteder så fremt den samlede verdi av plasseringene ikke overstiger 40 prosent av fondets eiendeler.

Nr. 3 åpner for at inntil 35 prosent av fondets eiendeler kan plasseres i verdipapirer som er utstedt eller garantert av en stat som er part i EØS-avtalen, dennes lokale offentlige myndigheter eller av internasjonale statlige organisasjoner der én eller flere av statene som er part i EØS-avtalen deltar.

UCITS-direktivet artikkel 22 (4) åpner for at verdipapirfond kan plassere inntil 25 prosent av midlene i særlig sikre obligasjoner utstedt av samme selskap, jfr NOU 2001: 23 punkt 8.2. Implementering av denne bestemmelsen i norsk rett medfører behov for endringer i verdipapirfondloven §§ 4-8 og 4-9.

Banklovkommisjonen stiller i sin utredning opp alternative forslag til endringer i verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd, jfr NOU 2001:23 punkt 8.6. Kommisjonen foreslår blant annet at art 22 (4) implementeres i verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 1, hvor fondet i tillegg til plasseringer for inntil 5 prosent av fondets eiendeler kan plassere ytterligere 20 prosent av fondets eiendeler i pantesikrede obligasjoner. En slik løsning medfører at plasseringer i andre typer verdipapirer fra samme utsteder kommer til fradrag i 25 prosent grensen for plasseringer i pantesikrede obligasjoner. Lovgiver har, ved implementering av de øvrige plasseringsutvidelser (se særlig nr. 3 i verdipapirfondloven § 4-8), fulgt en annen linje enn den kommisjonen her foreslår. For at endringen i verdipapirfondloven skal tilpasses tidligere implementering av UCITS-direktivet artikkel 22, vil det være hensiktsmessig om det innføres nytt nr. 4 i verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd. I såfall må det tilføyes et ”eller” i verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 3.

Verdipapirfondloven § 4-8 annet ledd nr. 4 foreslås endret slik:
4) 25 prosent av fondets eiendeler dersom verdipapirene er obligasjonslån med porteføljepant utstedt av EØS-foretak etter bestemmelsene i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 2 underkapittel IV.

Art 22 (5)
UCITS-direktivet art 22 nr. 5 inneholder et forbud mot at grensene fastsatt i nr. 1-4 kumuleres, og oppstiller en absolutt grense på 35 prosent for alle typer av verdipapirer fra samme utsteder.

Verdipapirfondloven § 4-9 inneholder regler om verdipapirfonds eksponering mot samme utsteder. I henhold til bestemmelsens første ledd nr. 1 kan et fonds plasseringer ikke overstige 10 prosent av aksjekapitalen eller den stemmeberettigede kapital i ett selskap. Første ledd nr. 2 bestemmer at plasseringene ikke kan overstige 10 prosent av obligasjonene fra én og samme utsteder med mindre obligasjonene er utstedt eller garantert av stat som er part i EØS-avtalen, dennes lokale offentlige myndigheter eller av internasjonale statlige organisasjoner der én eller flere av statene som er part i EØS-avtalen deltar.

Reglene i § 4-9 er snevrere enn UCITS-direktivet art 22 (5). Kredittilsynet kan imidlertid ikke se at det er behov for å utvide verdipapirfondlovens grenser, og vil ikke foreslå lovendringer på dette punkt.

Nasjonale fond
I henhold til verdipapirfondloven § 4-8 siste ledd kan Kredittilsynet gi dispensasjon fra lovens investeringsbegrensninger, og således gi verdipapirfond tillatelse til å fravike forutsetningene i UCITS-direktivet. Verdipapirfond med dispensasjon til å fravike investeringsbegrensningene kalles nasjonale fond, og vil ikke kunne selges grensekryssende.

Bestemmelsen i § 4-8 siste ledd vil ikke berøres av at verdipapirfond gis anledning til å plassere midler i obligasjoner med lovbestemt fortrinnsrett. I utgangspunktet vil dispensasjonshjemmelen kunne åpne for at verdipapirfond gis videre adgang til å gå i særlig sikre obligasjoner enn UCITS-direktivet foreskriver.

Kredittilsynet avgjør etter en konkret vurdering hvorvidt avvik fra investeringsbegrensingene skal godtas i det enkelte tilfelle, og det kreves verken lov- eller forskriftsendringer.

2.3.3 Tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners store engasjementer
Gjeldende begrensninger på kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer følger av forskrift om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer gitt med hjemmel i finansieringsvirksomhetsloven § 2-10. Forskriften er en implementering av Rådsdirektiv 92/121/EØF (direktivet om store engasjementer, nå 2000/12/EU – det konsoliderte bankdirektivet). Hovedregelen i forskriften er at en kredittinstitusjon eller et verdipapirforetak ikke kan ha samlet engasjement med en enkelt kunde som overstiger 25 prosent av institusjonens ansvarlige kapital. Summen av store engasjementer (definert som engasjementer som overstiger 10 prosent av ansvarlig kapital i avgivende institusjon) kan ikke overstige 800 prosent. Det er i forskriften åpnet for en viss grad av risikovekting av engasjementene. Hovedbestemmelsene i forskriften følger direktivets bestemmelser.

EUs direktiv om store engasjementer inneholder en lang liste over engasjementer som en medlemsstat kan velge helt eller delvis å ”innvilge fritak” for fra de engasjementsgrenser som direktivet fastsetter. Blant disse er fordringer på kredittinstitusjoner, men slike fordringer er særskilt regulert i artikkel 4 (9) og (10). Både i direktivet og i den norske forskriften kan slike fordringer vektes 20 prosent når den ikke inngår i institusjonens ansvarlige kapital.

Det følger videre av Banklovkommisjonens innstilling:

”EU-direktivets Art. 4 nr. 7 bokstav 1 åpner adgang til fullstendig unntak fra grensene for ”sikre” obligasjoner. Ønsker man å gjøre fullstendig unntak, vil den lovtekniske løsning være å ta inn en særlig bestemmelse om null vekting i forskriften § 6 nr. 1 f.”

Sikre obligasjoner vil vel kunne antas å være sikrere enn alminnelige engasjementer med andre kredittinstitusjoner, jf § 6 første ledd nr 3, bokstav b, slik at det er naturlig at de vektes noe lavere. Det kan vel imidlertid ikke antas at de er sikrere enn for eksempel engasjementer med statsforetak eller engasjementer garantert av statsforetak, som skal vektes med 10 prosent.

Obligasjonene er sikret ved pant i utstedende foretaks portefølje. Obligasjonenes sikkerhet er dermed avhengig av hvorvidt bankens opprinnelige pant er godt. Det kan vel legges til grunn at obligasjonseierne i de fleste tilfeller kan regne med at pantet kan realiseres. Det må likevel tas høyde for at dette ikke vil kunne skje. I tillegg vil det kunne ta tid før pantet eventuelt kan realiseres. Dette trekker i retning av at sikkerheten for obligasjonene ikke tilsier vekting med 0 prosent.

Det er naturlig å se regelene for store engasjementer og reglene for kapitaldekning i sammenheng. Dette tilsier likebehandling i de to regelsett, noe hovedregelen også hittil har vært. I kapitaldekningssammenheng foreslås det at disse obligasjonene skal kunne vektes 10 prosent ved beregning av kapitaldekningskravet. På denne bakgrunn foreslås det at obligasjonene også vektes 10 eller 20 prosent i forhold til forskrift om store engasjementer.

Forskrift om tilsyn og kontroll med kredittinstitusjoners og verdipapirforetaks store engasjementer § 6 Risikovekting av engasjementer, foreslås tilføyet et nytt punkt:
2. Engasjementer med risikovekt 10/20 prosent:
(...)
b) obligasjonslån med porteføljepant etter bestemmelsene i lov 10. juni 1988 nr. 40 om finansieringsvirksomhet og finansinstitusjoner kapittel 2 underkapittel IV.

Det er grunn til å understreke at forsvarlighetskravet, som innebærer at en finansinstitusjon ikke skal ha høyere engasjementer med en enkelt kunde enn det som til enhver tid er forsvarlig, i finansieringsvirksomhetsloven § 2-10 vil gjelder uavhengig av hvilken vekt obligasjonene gis i forskrift om store engasjementer.

En ber om en særskilt vurdering av hva vektingen bør være, bl.a. om det kan rettferdiggjøres å sette en lavere grense enn 20 prosent sett i lys av de risiko som er plassert i 20 prosent gruppen.

2.3.4 Kapitaldekningskravet for finansinstitusjoner
Det følger av det konsoliderte bankdirektivet (2000/12/EU) at obligasjoner utstedt av kredittinstitusjoner kan tilegnes en risikovekt på 20 prosent dersom disse obligasjonene ikke er en del av institusjonens ansvarlige kapital. Dette følger også av den norske kapitaldekningsforskriften.

Det følger av artikkel 65(2) i direktivet (tidligere artikkel 11(2) i solvensdirektivet) at obligasjoner med særskilt sikkerhet (jf. UCITS direktivet artikkel 22(4)) i en overgangsperiode fra 1.januar 1993 til 1. januar 1998 kunne risikovektes 10 prosent hvis en medlemsstat så dette nødvendig for å unngå forstyrrelser i sine markeder. Slike unntak skulle rapporteres til kommisjonen. De landene som hadde rapportert dette innen 1. januar 1998 synes også å kunne fortsette å ha slik lav risikovekt etter overgangsperioden var over. Kun Tyskland, Danmark og Spania hadde meldt fra om dette innen fristen.

Det fremgår videre i Banklovkommisjonens innstilling:

”Kommisjonen legger til grunn at det kan bli vanskelig for Norge å oppnå unntak fra hovedregelen om 20 prosent vekting av obligasjonene. Det vil neppe kunne hevdes at 20 prosent vekting vil utløse forstyrrelser i det norske markedet, siden dette vil være et nytt verdipapir i dette markedet. Så vidt kommisjonen kjenner til, fikk Finland først ikke adgang til å benytte 10 prosent vekting ved innføringen av sin nye hypotekbanklov, men det synes nå som om de har fått gjennomslag for dette.”

Om kapitaldekningsregelverket i andre land
Ved utgangen av overgangsperioden den 1.januar 1998 hadde bare tre land meldt fra til Kommisjonen at de hadde en risikovekt på 10 prosent for obligasjoner med særskilt sikkerhet ved beregning av kapitaldekningskravet. En rekke land synes imidlertid å ha innført slik lavere risikovekt etter overgangsperioden gikk ut.

European Mortgage Federation omtaler regelverket i EU-landene i et notat datert 1. februar 2002. Av dette notatet fremgår det at det bare er Portugal og Sverige av disse landene som ikke har åpnet for å utstede obligasjoner med særskilt sikkerhet i henhold til UCITS direktivet artikkel 22(4). Tabellen under er hentet fra det samme notatet, og viser hvilke land som har tillatt å gi disse obligasjonene en risikovekt på 10 prosent (kolonne 2), hvilke land som har rapportert dette til kommisjonen (kolonne 3) og tidspunktet for implementering i nasjonal lovgivning (kolonne 4).