22.08.2002 kts høringsbrev

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Finansdepartementet
Finansmarkedsavdelingen
Postboks 8008 Dep
0030 OSLO

Saksbehandler:

I. Hyggen

Dir.linje:

22 93 99 07

Vår ref.:

Arkivnr.:

Deres ref.:

Dato:

2002/04851

501

20.06.2002

Innledning

Kredittilsynet har kommet til at det bør vurderes hvorvidt det er behov for å foreta endringer i kapitaldekningsregelverket som følge av en endring i desember 2000 i regnskapsloven § 5-17 vedrørende vurdering etter egenkapitalmetoden. Den aktuelle endringen i regnskapsloven innebærer at en går over til en porteføljevurdering slik at behovet for å belaste morselskapets egenkapital ved nedskrivning av en investering beregnes i forhold til fond for vurderings­forskjeller når alle datterselskaper og tilknyttede selskaper ses under ett.

Med begrepet egenkapital menes i dette notatet egenkapital i henhold til kapitaldekningsregelverket. Fond for vurderingsforskjeller inngår derfor ikke i egenkapitalen selv om dette fondet etter regnskapsloven regnes som egenkapital.

Nærmere om endringene i regnskapsloven vedrørende egenkapitalmetoden

Bestemmelsene i regnskapsloven om egenkapitalmetoden er inntatt i kapittel V; § 5-17 og § 5-18. Det er gitt overgangsregler til bestemmelsene; jf. § 9-3. Ved Besl. O. nr. 47, 12. desember 2000, ble § 5-17 tredje ledd nr. 4 og § 9-3 sjette ledd endret. Bestemmelsen i § 5-17 tredje ledd nr. 4 lød før endringen som følger: I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differansemellom investeringens balanseførte verdi og dens anskaffelseskost.

Bestemmelsen i § 5-17 tredje ledd nr. 4 lyder nå slik:
I selskapsregnskapet skal fond for vurderingsforskjeller være lik en positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og deres anskaffelseskost. Ved beregning av differansen skal det tas hensyn til interngevinster også ved vurderingen av anskaffelseskost.

Differanse mellom balanseført verdi og anskaffelseskost som oppstår som følge av omsetning av andeler i selskapet, egenkapitaltransaksjoner eller transaksjoner mellom foretak i samme konsern kan i samsvar med god regnskapsskikk avsettes til fond for vurderingsforskjeller slik at fri egenkapital ikke endres i forhold til vurdering etter generelle vurderingsregler.

Bestemmelsen i § 9-3 sjette ledd ble endret slik at overgangsreglene også omfattet regnskapsår påbegynt i 2000, 2001, 2002 og 2003.

Bestemmelsen i § 5-17 tredje ledd nr. 4 om porteføljevurdering
Ved at investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper etter endringen benevnes i flertall åpnes det for at den enkelte investering kan gi et negativt bidrag til fond for vurderingsforskjeller. Tidligere var det slik at fond for vurderingsforskjeller skulle være positivt for hvert enkelt datterselskap; jf. særmerknad til regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 i Ot. prp. nr. 43 (1998-99) hvor det presiseres at beregningen skal gjøres separat for hver investering. I en situasjon hvor fond for vurderingsforskjeller for et datterselskap er null og datterselskapet bidrar med negative resultatandeler, ville morselskapet, slik reglene var før, måtte skrive ned investeringen mot morselskapets resultat/egenkapital, med et beløp som tilsvarte det negative resultatet i datterselskapet. Etter endringen vil enkelte datterselskap kunne ha negative fond for vurderingsforskjeller slik at det ikke gjøres fradrag for de negative resultatene i morselskapets egenkapital. Forutsetningen om at fond for vurderingsforskjeller ikke kan være negativ er slik bestemmelsen lyder etter endringen, knyttet til det samlede fondet for vurderingsforskjeller.

Bestemmelsen i § 5-17 tredje ledd nr. 4 om interngevinster
Formålet med bestemmelsen er å gjøre det klart at interngevinster ikke skal kunne danne grunnlag for utbytte ved anvendelse av egenkapitalmetoden. Endringen innebærer at det må avsettes et høyere beløp til fond for vurderingsforskjeller slik at årsresultatet etter avsetning til fond for vurderingsforskjeller og eventuelle avsetninger til annen egenkapital, blir lavere. Reguleringen etter egenkapitalmetoden er på dette området forskjellig fra kostmetoden hvor interngevinster etter gjeldende god regnskapsskikk ikke har vært eliminert. Det varsles i proposisjonen at departementet vil overvåke utviklingen av god regnskapsskikk på området og ut fra dette vurdere om det er behov for endringer i regnskaps- eller aksjelovgivningen. Departementet anser som et klart utgangspunkt at det er uheldig at interngevinster kan danne grunnlag for utdeling av utbytte.

Bestemmelsen i § 5-17 tredje ledd nr. 4 om nærmere beskrevne differanser mellom balanseført verdi og anskaffelseskost
Bestemmelsen er ment å gi rom for avsetning til fond for vurderingsforskjeller i samsvar med formålet med fondet i enkelte tilfeller der en ved anvendelse av § 5-17 tredje ledd nr. 4 første punktum vil kunne få et utilsiktet lavt utbyttegrunnlag. Bakgrunnen for endringen er at en i disse tilfellene har villet legge til rette for større grad av likhet mellom anvendelse av kostmetoden og anvendelse av egenkapitalmetoden.

Bestemmelsen i § 9-3 om overgangsregler
Samtidig med endringen av regnskapsloven § 5-17 tredje ledd nr. 4 ble overgangsreglene i § 9-3 endret. Endringen innebærer at perioden med valgfrihet forlenges slik at kravet om at investeringer i datterselskaper og tilknyttede selskaper skal vurderes etter egenkapitalmetoden først vil bli gjort gjeldende fra og med regnskapsåret 2004. Hvorvidt benyttelse av egenkapitalmetoden vil bli gjort obligatorisk, er likevel fortsatt usikkert da det er lagt opp til at det i 2002 skal foretas en ny vurdering av egenkapitalmetoden.

For livsforsikringsselskaper følger det imidlertid av forskrift 16. desember 1998 for årsregnskap m.m. for forsikringsselskaper § 3-15 at selskapene ved vurdering av investeringer i datterselskap og tilknyttet selskap skal benytte egenkapitalmetoden.

Det er endringen som gjelder overgang til en porteføljevurdering som er nærmere behandlet i det følgende, og hvor det vurderes å kunne være behov for å endre kapitaldekningsregelverket.

Tidligere endringer i kapitaldekningregelverket som følge av ny regnskapslov
Ved åpningen for bruk av egenkapitalmetoden fra og med regnskapsåret 1999 ville institusjonene få en merkbar økning i kapitalen ved at verdien av investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper ville bli økt tilsvarende fondsoppbyggingen i datterselskapene og de tilknyttede selskapene fra tidspunktene for anskaffelse og frem til 1999. Kredittilsynet la til grunn at den økte kapitalen i morselskapene som følge av benyttelse av egenkapitalmetoden ikke ville innebære en reell styrking av soliditeten i morselskapene; jf. brev 23. juli 1999 fra Kredittilsynet til Finansdepartementet. I tråd med dette ble det 11. januar 2000 vedtatt endringer i kapitaldekningsregelverket for å ”nøytralisere” vurderingene av investeringene etter egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet. Bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet ble ikke nøytralisert for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser ved beregningen av kapitaldekningen. Begrunnelsen for dette var at det for livsforsikringsselskaper i henhold til årsregnskapsforskriften ikke skjer noen binding av resultatandelen til fond for vurderingsforskjeller og at resultatandelen således inngår i grunnlaget for avsetning til forsikringsfond og overskuddsdeling. Både det forhold at det ville være vanskelig eksplisitt å spore virkningen på egenkapitalen og det forhold at virkningen på egenkapitalen ville bli mindre for livsforsikringsselskaper hvor minst 65 pst. av resultatandelen tilfaller kundene, ble fra Kredittilsynets side tillagt vekt. Det ble videre fremholdt at det for pensjonskasser i prinsippet være tilsvarende vanskelig å nøytralisere virkningen av egenkapitalmetoden; jf. Kredittilsynets brev 29. mai 2000 til Finansdepartementet.

Endringene av kapitaldekningsregelverket var som følger:

  • Det ble i veiledningen til kapitaldekningsoppgaven presisert at fond for vurderingsforskjeller ikke defineres som kjernekapital; jf. veiledningen til utfylling av kapitaldekningsoppgaven (rapport 800) s. 71.
  • Det ble i beregningsforskriften (forskrift om beregning av ansvarlig kapital for finansinstitusjoner, oppgjørssentraler og verdipapirforetak, 1. juni 1990 nr. 435) inntatt en bestemmelse om at det ved bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet skulle gjøres fradrag for periodens overføring til fond for vurderingsforskjeller ved beregning av akkumulert overskudd; jf. beregningsforskriften § 3 punkt 10.
  • Det ble i minstekravsforskriften (forskrift om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak, 22. oktober 1990 nr. 875) inntatt en bestemmelse om at det ved bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet skulle gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget for en eventuell positiv differanse mellom investeringens balanseførte verdi og investeringens anskaffelseskost. Dette gjelder ikke livsforsikringsselskaper og pensjonskasser; jf, kapitaldekningsforskriften § 6b, punkt a.
  • Det ble i veiledningen til kapitaldekningsoppgaven presisert at forskriftsendringene knyttet til bruk av egenkapitalmetoden for livsforsikringsselskapene ikke medfører at virkningen på ansvarlig kapital nøytraliseres siden det ikke skjer noen binding av resultatandelen til fond for vurderingsforskjeller; jf. veiledningen til utfylling av kapitaldekningsoppgaven (rapport 700) s. 33.

Virkninger av endringen av kapitaldekningsreglene som følge av ny regnskapslov
Endringen av kapitaldekningsregelverket gjorde at en unngikk at finansinstitusjonene oppnådde en økning av kapitaldekningen som følge av overgang til egenkapitalmetoden.

Endringen innebar imidlertid ikke en fullstendig nøytralisering av egenkapitalmetoden i forhold til kostmetoden i kapitaldekningssammenheng. Det ble i kapitaldekningsregelverket tatt hensyn til forskjeller mellom kostmetoden og egenkapitalmetoden som gjaldt eventuelle økninger i verdien av en investering. Det ble ikke vurdert å innføre regler for å motvirke de forskjeller som fulgte av de forskjellige vurderingsreglene i kostmetoden og egenkapitalmetoden med hensyn til eventuelle nedskrivninger av verdien av en investering.

Nærmere om vurderingsreglene etter kostmetoden og egenkapitalmetoden med hensyn til nedskrivninger
Ved vurdering av verdien av en investering etter kostmetoden følges vurderingsreglene i regnskapsloven § 5-3. Utgangspunktet er at anleggsmidlene skal vurderes til anskaffelseskost. Dersom virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost, skal anleggsmidlene nedskrives til virkelig verdi i de tilfellene verdifallet forventes ikke å være forbigående. Nedskrivningen skal reverseres i den grad grunnlaget for nedskrivningen ikke lenger er til stede. Selv om underskudd i et datterselskap kan influere på aksjekursen, vil det i en del tilfeller være merverdier i selskapet eller forventninger knyttet til fremtidig inntjening som gjør at verdien av aksjene i selskapet likevel ikke vil være lavere enn anskaffelseskost. Videre vil en verdireduksjon kunne være ansett som forbigående slik at en nedskrivning ikke vurderes som nødvendig.

Etter egenkapitalmetoden skal underskudd i datterselskap føre til en tilsvarende nedskrivning av morselskapets investering i datterselskapet. Underskuddet vil føre til en reduksjon i morselskapets resultat/egenkapital i den grad fond for vurderingsforskjeller - tidligere beregnet for hvert enkelt selskap, nå samlet - ikke er stort nok til å dekke underskuddet. Det foretas ikke noen vurdering av morselskapets investering etter regnskapsloven § 5-3 idet det i egenkapitalmetoden legges til grunn at investeringen vil være bokført med en riktig verdi når resultatandelen er ført i morselskapet. Forskjellen i kapitaldekningen og i beregnet ansvarlig kapital ved vurdering av investeringer i datterselskaper etter egenkapitalmetoden og etter kostmetoden, kan illustreres ved følgende eksempel:

Eksempel:
I eksempelet på denne og neste side er et morselskaps investeringer i tre datterselskaper (A, B og C) vurdert etter egenkapitalmetoden før og etter lovendringen og etter kostmetoden ved forventet forbigående og ved forventet ikke forbigående verdifall.

Anskaffelseskost og nåværende egenkapital i de tre selskapene er som følger:

Datterselskap A: Anskaffelseskost=100, Egenkapital=150
Datterselskap B: Anskaffelseskost=100, Egenkapital=80
Datterselskap C: Anskaffelseskost=100, Egenkapital=110

Det forutsettes at investeringenes anskaffelseskost tilsvarte egenkapitalen i selskapene på anskaffelsestidspunktet. I eksempelet er virkelig verdi ved verdifall som forventes ikke å være forbigående, satt lik egenkapitalen i selskapet. Siden egenkapitalen bare representerer en regnskapsmessig resultatutvikling, kunne virkelig verdi også vært satt høyere eller lavere enn egenkapitalen. I eksemplet beløper utlån, innskudd og aksjekapital seg til henholdsvis 3000, 2900 og 100. Annen egenkapital utgjør i utgangspunktet 300, men påvirkes av vurderingsreglene for morselskapets investeringer i datterselskaper og tilknyttede selskaper.Det forutsettes at utlånene, i sin helhet, og aksjene i datterselskapene inngår i beregningsgrunnlaget med risikovekt 100 pst. Aksjer i datterselskap som er finansinstitusjoner eller verdipapirforetak, vil ikke omfattes av fradragsreglene i beregningsforskriften § 7 tredje ledd bokstav a og b da datterselskapene vil inngå i beregningen av kapitaldekningen på konsolidert basis. Det gjøres fradrag i beregningsgrunnlaget for en eventuell positiv differanse mellom investeringens balanseførte verdi og investeringens anskaffelseskost ved bruk av egenkapitalmetoden; jf. kapitaldekningsforskriften § 6b bokstav a.

1: Vurdering etter egenkapitalmetoden (porteføljevurdering)

Eiendeler

Gjeld og egenkapital

Utlån…………………..………..

Aksjer i datterselskap A………

Aksjer i datterselskap B……….

Aksjer i datterselskap C………

3000

150

80

110

Innskudd……………………….

Aksjekapital……………………

Fond for vurderingsforskjeller…...……..

Annen egenkapital……………

2900

100

40

300

Sum

3340

Sum

3340


Kapitaldekningen blir 12,20 pst. Ansvarlig kapital blir 400. Fond for vurderingsforskjeller inngår ikke i ansvarlig kapital.

2: Vurdering etter egenkapitalmetoden (hver investering vurdert for seg)

Eiendeler

Gjeld og egenkapital

Utlån…………………………….

Aksjer i datterselskap A……….

Aksjer i datterselskap B……….

Aksjer i datterselskap C……….

3000

150

80

110

Innskudd……………………….

Aksjekapital……………………

Fond for vurderingsforskjeller.

Annen egenkapital……………

2900

100

60

280

Sum

3340

Sum

3340


Kapitaldekningen blir 11,59 pst. Ansvarlig kapital blir 380. Fond for vurderingsforskjeller inngår ikke i ansvarlig kapital.

3: Vurdering etter kostmetoden - verdifall som forventes å være forbigående

Eiendeler

Gjeld og egenkapital

Utlån……………………............

Aksjer i datterselskap A……….

Aksjer i datterselskap B……….

Aksjer i datterselskap C……….

3000

100

100

100

Innskudd…………….………...

Aksjekapital…………….……..

Annen egenkapital……….…..

2900

100

300

Sum

3300

Sum

3300


Kapitaldekningen blir 12,12 pst. Ansvarlig kapital blir 400.

4: Kostmetoden - verdifall som forventes ikke å være forbigående

Eiendeler

Gjeld og egenkapital

Utlån………………………...…..

Aksjer i datterselskap A……….

Aksjer i datterselskap B…….

Aksjer i datterselskap C…….

3000

100

80

100

Innskudd………………………

Aksjekapital………….…..…...

Annen egenkapital…………...

2900

100

280

Sum

3280

Sum

3280


Kapitaldekningen blir 11,59 pst. Ansvarlig kapital blir 380.

Virkninger på konsernbasis
Det legges til grunn at de ulike metodene for vurdering av investeringer i datterselskaper og tilknyttede selskaper i utgangspunktet ikke bør ha noen betydning for beregningen av kapitaldekningen på konsernbasis. Ved konsolidering vil den balanseførte verdien av aksjene elimineres mot et tilsvarende beløp av egenkapital i datterselskapet. Videre vil fond for vurderingsforskjeller bli gruppert under fond (egenkapital) i den konsoliderte balansen. De postene i morselskapets balanse som de ulike vurderingsreglene etter kostmetoden og egenkapitalmetoden er knyttet til, vil ikke inngå i konsernbalansen. For vurderingen av eiendels- og gjeldspostene og egenkapitalen i konsernbalansen vil de vurderingsregler som er gjeldende, være de samme; uavhengig av hvilken metode som i selskapsregnskapet ble benyttet til å vurdere investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper.

Når det gjelder den omtalte endringen av egenkapitalmetoden, vil effekten av endringen være at negative resultatandeler i større grad belastes fond for vurderingsforskjeller i stedet for å føres direkte mot morselskapets egenkapital.

Selv om endringen har virkning på fordelingen av beløpene mellom de to balansepostene, vil summen av morselskapets egenkapital og fond for vurderingsforskjeller beregnet etter de to metodene være den samme.

I konsernregnskapet grupperes fond for vurderingsforskjeller under fond (egenkapital). På konsolidert basis vil det derfor være det samme beløpet som føres under fond (egenkapital) etter egenkapitalmetoden før og etter endringen.

Vurdering
Vurderingene som gjøres etter egenkapitalmetoden og kostmetoden med hensyn til investeringer i datterselskaper og tilknyttede selskaper er helt forskjellige. Etter egenkapitalmetoden gjøres en mekanisk beregning basert på resultatene i datterselskapene og de tilknyttede selskapene og på selskapenes fond for vurderingsforskjeller. Etter kostmetoden skal det foretas en skjønnsmessig vurdering av behovet for nedskrivning basert på en beregning av om virkelig verdi er lavere enn anskaffelseskost og om verdifallet forventes ikke å være forbigående. Det foretas etter kostmetoden ikke noen økning av balanseført verdi utover anskaffelseskost, men nedskrivningen skal reverseres i den utstrekning grunnlaget for investeringen ikke lenger er til stede.

Det må antas at en vurdering etter egenkapitalmetoden, slik metoden var før endringen, i noen flere tilfelle ville medført nedregulering av investeringens verdi mot morbankens egenkapital sammenlignet med om vurderingen hadde skjedd etter kostmetoden. For eksempel vil en ved nyetablering av et selskap ofte kunne velge ikke å skrive ned verdien av investeringen etter kostmetoden selv om selskapet de første årene har gått med underskudd. Begrunnelsen kan være at perioden med underskudd regnes å være begrenset til de første årene. Etter egenkapitalmetoden ville en, slik metoden var opprinnelig, måtte skrive ned verdien av investeringen mot morselskapets driftsresultat/egenkapital. Det vises til at det ved nyetablering ikke vil være bygget opp noe fond for vurderingsforskjeller for denne investeringen i morselskapet.

Tilsvarende som ved nyetablering vil det også ved et nylig gjennomført oppkjøp etter egenkapitalmetoden ikke være noe fond for vurderingsforskjeller å føre et underskudd mot. I en situasjon hvor datterselskapet etter oppkjøpet går med underskudd ville det etter egenkapitalmetoden, slik reglene var tidligere, måtte foretas en nedskrivning av investeringen med egenkapitalen i morselskapet som motpost. Ved en vurdering etter kostmetoden ville en kanskje ha ventet med å skrive ned verdien av investeringen som følge av merverdier i selskapet eller på grunn av at verdinedgangen ble regnet som forbigående.

Etter endringen av egenkapitalmetoden er det ikke lenger noen sammenheng mellom en negativ resultatutvikling i et datterselskap og hva som etter belastning av selskapets fond for vurderingsforskjeller føres som tap mot morselskapets egenkapital.

For mange konsern hvor datterselskapene er små i forhold til morselskapet eller hvor det samlede fondet for vurderingsforskjeller er lite, vil ikke endringen ha noen nevneverdig betydning for kapitaldekningen eller det beløp som belastes morselskapets egenkapital. I andre tilfelle hvor negative resultat i datterselskap er av et slikt omfang at det ville ha ført til en klar reduksjon i kapitaldekningen, men hvor det negative resultatet som følge av overgangen til en porteføljevurdering kan føres på fond for vurderingsforskjeller, vil imidlertid endringen være viktig.

Det antas at det etter endringen av egenkapitalmetoden vil være tilfeller der en investering ville ha vært nedskrevet etter kostmetoden, men hvor det ved en vurdering etter egenkapitalmetoden ikke vil bli ført noe negativt resultat mot egenkapitalen.

Selv om også en nedskrivning etter kostmetoden eventuelt kan skyves på i tid begrunnet med merverdier i selskapet eller at verdifallet er forbigående, vil vurderingen etter kostmetoden være knyttet til den aktuelle investeringen. Ved en vurdering etter egenkapitalmetoden, etter endringen, er denne forbindelsen brutt, sett i forhold til kapitaldekningsregelverket, i og med at også øvrige datterselskapers fond for vurderingsforskjeller får betydning for hvilke beløp som belastes morselskapets egenkapital.

En full ”nøytralisering” av egenkapitalmetoden i kapitaldekningssammenheng kan ikke gjøres uten å innføre vurderingsprinsippene etter regnskapsloven § 5-3 også ved vurdering av behovet for nedskrivninger etter egenkapitalmetoden. En måte å forsøke å sikre at det også etter den endrede egenkapitalmetoden foretas nedskrivninger mot morselskapets egenkapital, i de tilfellene dette gjøres etter kostmetoden, ville være å innføre en egen bestemmelse om dette. Bestemmelsen vil for eksempel kunne utformes som følger:

Dersom en investering ville ha vært skrevet ned ved en vurdering etter kostmetoden og det etter egenkapitalmetoden ikke er foretatt noen nedskrivning med morselskapets egenkapital som motpost, skal det likevel gjøres fradrag i selskapets kjernekapital tilsvarende nedskrivningen etter kostmetoden.

En slik måte å nøytralisere egenkapitalmetoden på, også med hensyn til nedskrivninger, vurderes likevel som lite gjennomførbar. Det vises til at institusjoner som vurderer investeringene etter egenkapitalmetoden, hvis bestemmelsen innføres, også vil måtte holde rede på hvilke justeringer i kapitaldekningssammenheng som er gjort etter kostmetoden. Siden det ikke skjer noen faktisk nedskrivning etter kostmetoden i selskapsregnskapet, vil institusjonen ved beregning av fradragene for etterfølgende perioder også måtte hensynta tidligere års nedskrivninger etter kostmetoden slik at kapitaldekningen hele tiden blir den samme som om institusjonen faktisk hadde benyttet kostmetoden.

Det anses som lite heldig å pålegge en institusjon som har valgt å vurdere investeringene i datterselskaper og tilknyttede selskaper etter egenkapitalmetoden, parallelt å måtte føre et regnskap for investeringene etter kostmetoden i kapitaldekningssammenheng .

Beregningen vil ytterligere kompliseres ved at den justeringen som er gjort etter kostmetoden også vil måtte hensyntas i beregningsgrunnlaget slik at det ikke regnes kapitaldekning for den delen av en investering som det er gjort fradrag for i kjernekapitalen ved en slik justering etter kostmetoden. Det vil videre være usikkert om bestemmelsen vil føre til nødvendige nedskrivninger etter regnskapsloven § 5-3 siden det vanligvis ikke foretas noen detaljert revisorgjennomgang av de kapitaldekningsoppgavene som sendes til Kredittilsynet.

En annen måte å hensynta endringen i regnskapsloven på, vil være å innføre en ny fradragsbestemmelse i beregningsforskriften slik at nøytraliseringen blir tilsvarende det som ble vedtatt gjennom endringene i kapitaldekningsregelverket 11. januar 2000.

Metoden går ut på at det gjøres fradrag i annen egenkapital tilsvarende differansen mellom det beløp som trekkes fra i beregningsgrunnlaget etter kapitaldekningsforskriftens § 6b bokstav a og selskapets samlede fond for vurderingsforskjeller. Det beløp som fremkommer i henhold til kapitaldekningsforskriftens § 6b bokstav a, er summen av de enkelte investeringenes fond for vurderingsforskjeller, beregnet separat for hver investering, men slik at det bare er positive fond for vurderingsforskjeller som inngår. Differansen mellom summen beregnet i henhold til kapitaldekningsforskriftens § 6b bokstav a og det samlede fondet for vurderingsforskjeller vil derfor tilsvare summen av eventuelle negative fond for vurderingsforskjeller som inngår i det samlede fondet for vurderingsforskjeller.

Forslaget til ny fradragsbestemmelse er knyttet til balansestørrelser og ikke til de endringer i løpet av året som har skjedd i investeringenes balanseførte verdier og fond for vurderingsforskjeller. Bakgrunnen for at det må gjøres fradrag også for resultatandeler som har bidratt til negative fond for vurderingsforskjeller i tidligere år, er at det ved fradrag i kjernekapitalen i kapitaldekningssammenheng ikke skjer noe fradrag i kjernekapitalen i selskapsregnskapet. Kjernekapitalen før fradrag ved beregning av kapitaldekningen for en etterfølgende periode, vil derfor være upåvirket av de fradrag som er gjort i henhold til kapitaldekningsreglene ved tidligere beregninger.

Den foreslåtte endringen i beregningsforskriften vil innebære at nøytraliseringen av egenkapitalmetoden i kapitaldekningsregelverket blir slik som den var før endringen av egenkapitalmetoden. Endringen vil som vist til, ikke medføre en full nøytralisering i forhold til det kapitaldekningskravet som beregnes etter kostmetoden. Sammenlignet med den forskjell som er oppstått etter endringen i egenkapitalmetoden vil likevel forslaget innebære at metodene blir mer like i den forstand at det ved en negativ verdiutvikling for en enkelt investering i kapitaldekningssammenheng ikke lenger kan tas hensyn til verdiutviklingen for de andre investeringene. Beregningen av kapitaldekningskravet etter egenkapitalmetoden etter endringen vil også etter forslaget følge grunnleggende regnskapsprinsipper ved at urealiserte tap vedrørende en investering resultatføres (forsiktighetsprinsipp) mens eventuelle merverdier knyttet til andre investeringer ikke hensyntas, ved vurderingen av den aktuelle investeringen i morselskapet, så lenge de ikke er opptjent (opptjeningsprinsipp).

Det legges til grunn at fradraget i kjernekapitalen, som foreslått, vil være enkelt å beregne siden de beløpene som inngår i differansen er kjent. Begge postene som inngår, er også knyttet til vurderingene etter egenkapitalmetoden slik at det ikke blir noen sammenblanding av kost- og egenkapitalmetoden

Det forholdet at egenkapitalmetoden skal vurderes i 2002 kan isolert sett tale for å utsette endringen av kapitaldekningsreglene. Endringene vedrørende egenkapitalmetoden vil imidlertid kunne trekke ut i tid og det er også usikkert om eventuelle endringer vil berøre forhold ved egenkapitalmetoden som vil ha betydning i kapitaldekningssammenheng.

Slik kapitaldekningen beregnes etter kapitaldekningsreglene er det også etter endringen av egenkapitalmetoden blitt en uoverensstemmelse mellom det fradraget som gjøres i kjernekapitalen og det fradraget som gjøres i beregningsgrunnlaget. Dette har sammenheng med at det etter endringen av egenkapitalmetoden kan inngå negative fond for vurderingsforskjeller i det samlede fondet for vurderingsforskjeller mens det ved fradraget i beregningsgrunnlaget etter kapitaldekningsforskriftens § 6b bokstav a, kun tas hensyn til de positive fondene for vurderingsforskjeller. For det tilfellet at en investerings balanseførte verdi er lavere enn investeringens anskaffelseskost og nedskrivningen er ført mot fond for vurderingsforskjeller vil det for det nedskrevne beløpet verken gjøres fradrag i egenkapitalen eller beregnes kapitaldekning, siden beløpet ikke inngår i beregningsgrunnlaget.

Selv om det ikke gjøres endringer i beregningsforskriften slik at det gjøres fradrag i kjernekapitalen for negative fond for vurderingsforskjeller, bør det derfor uansett gjøres endringer i forskriften slik at det igjen blir samsvar mellom de fradrag som gjøres i egenkapitalen og de beløp som inngår i beregningsgrunnlaget.

Ved å endre kapitaldekningsforskriftens § 6b bokstav a slik at det i stedet for ” en eventuell positiv differanse mellom investeringens balanseførte verdi og investeringens anskaffelseskost” står ”en eventuell positiv differanse mellom investeringenes balanseførte verdi og investeringenes anskaffelseskost” vil en sikre at det beregnes kapitaldekning for nedskrivninger som ikke er ført mot morselskapets egenkapital. Det vil imidlertid, som vist til, være mer tilrådelig å endre forskriften slik at det gjøres fradrag i egenkapitalen for slike nedskrivninger av investeringer i datterselskaper og tilknyttede selskaper. I tråd med tidligere praksis gjøres ikke endringen gjeldende for livsforsikringsselskaper og pensjonskasser, jf begrunnelsen for dette som er gjengitt på side 3.

Konklusjon
Kredittilsynet viser til ovenstående og tilrår at beregningsforskriften endres ved at det inntas et nytt punkt d i § 7 første ledd som følger:

Ved bruk av egenkapitalmetoden i selskapsregnskapet:

Differansen mellom det beløpet som beregnes i henhold til forskrift 22. oktober 1990 nr. 475 om minstekrav til kapitaldekning i finansinstitusjoner og verdipapirforetak § 6b punkt a og selskapets samlede fond for vurderingsforskjeller.

Dette gjelder ikke livsforsikringsselskaper og pensjonskasser.

Etter fullmakt

Bjørn Skogstad Aamo

Erik Lind Iversen