EU dekker en stor del av sitt energibehov gjennom import. I dag importeres ca. 50 prosent av energiforbruket, mens tallet kan nærme seg 70 prosent i 2020. Forsyningssikkerhet har derfor alltid stått sentralt i EUs arbeid. Fram til slutten av 1980-tallet var dette spørsmålet dominerende på energiområdet.

Norges energisituasjon er annerledes enn EUs. For Norge er det interessene som produsent av olje og gass som veier tyngst, mens EUs posisjon som energikonsument er sentral for medlemslandenes samarbeid.

Innenfor energispørsmål opereres det i EU med følgende tre hovedmålsetninger:

• Fellesskapets konkurranseevne for industrien generelt og for energisektoren spesielt. herunder indre energimarked, bedret konkurranseevne, og økt sysselsetting,
• Energiforsyningssikkerhet, herunder redusert avhengighet til eksterne kilder, samt sikre energiforsyningen på kort og lang sikt.
• Beskyttelse av miljø, herunder sikre at energipolitikken sammenfaller med miljøpolitiske mål.

Hovedmidlene til å gjennomføre målsetningene er liberalisering av markedene, en forsvarlig politikk i forhold til importavhengighet til tredjeland, fremme en bærekraftig utvikling, samt støtte til forskning og teknologiutvikling på energiområdet. Felles regler er blant annet utviklet på områdene olje, naturgass og elektrisitet.

Formelt sett har imidlertid EU ingen felles energipolitikk. Bakgrunnen er at det ikke eksisterer egne energibestemmelser i EU‑traktatene slik vi f.eks. finner vedrørende den felles landbruks‑ eller fiskeripolitikken. EU-landene har hittil ønsket å fastholde at energipolitikk i utgangspunktet er et nasjonalt anliggende.

På den annen side gjelder det generelle regelverket også på energiområdet. Det omfatter bl.a. reglene om konkurranse, statsstøtte og monopoler. Dvs. at aktørene på energimarkedene må følge det generelle regelverket for konkurranse, monopoler og statsstøtte. Det er ut fra dette regelverket i Traktatene at Kommisjonen har reist saker for EU‑domstolen for å få bort import‑ og eksportmonopoler på el. og gassområdene. Kommisjonen tapte imidlertid disse sakene. Dommen illustrerer at landene har hatt stor frihet til å organisere energisektoren og handelen ut fra primærlovgivningen i Traktatene.

Bestemmelsene om det indre markedet og miljø, og den videre regelverksutviklingen her, får også anvendelse på energisektoren. Disse bestemmelsene er i stor grad bestemmende for det som skjer på energiområdet. Det er også i forhold til det indre energimarkedet mulig å vedta regelverk ved kvalifisert flertall. Andre saker med betydning for energiområdet har hittil blitt vedtatt ved enstemmighet slik som for skatte‑ og avgiftspolitikken. Det betyr færre muligheter for å vedta en felles energipolitikk i EU.

En felles energipolitikk utvikles således pr. i dag de facto hovedsakelig ved at regelverket om det indre markedet stadig utvides på energiområdet. Med et indre energimarked med økt konkurranse over landegrensene blir det mindre rom for nasjonal energipolitikk som avviker fra rammebetingelsene i andre EU‑land. Videre vil det med utgangspunkt i EUs felles miljøpolitikk og beslutninger om energiskatter bli utviklet regelverk som vil ha stor innflytelse på energisektoren.

Energipolitikk har gjennom drøftelsene av Grønnboken om en europeisk strategi for bærekraftig, konkurransedyktig og sikker energi ( Commission Green Paper for a European Strategy for a Sustainable, Competitive and Secure Energy of 8. March 2006) kommet i sterkere fokus både i det Europeiske Råd (DER) og i ministerrådet for energi. Det har fra EU-kommijsonenes side vært en bred konsultasjonsrunde med en rekke aktører i tilknytning til Grønnboken. Arbeidet pågår nå ved at det pågår en såkalt strategisk energigjennomgang ( den såkalte ”strategic energy review”) og spørsmålene drøftes videre mellom EUs energiministre frem mot det Europeiske Råd’s vårmøte 2007.

Norge har kommentert på Grønnboken gjennom bilaterale merknader og gjennom EØS-merknader fra EFTA.

Se vedlagt link til Norges Memo og EFTA kommentarene. (pdf)