Høring - utkast til endringer i forskrift om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram - visning av videokunst mv.

Kulturdepartementet sender med dette på høring et utkast til endringer i forskrift 26. juni 2015 nr. 800 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven). Utkastet inneholder bestemmelser om visning av videokunst og lignende i kunstinstitusjoner (inkl. museer og gallerier).

Status: Under behandling

Høringsfrist: 15.03.2016

Vår ref.: 07/1758

Kulturdepartementet sender med dette på høring et utkast til endringer i forskrift 26. juni 2015 nr. 800 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram (bildeprogramloven).

Utkastet inneholder bestemmelser om visning av videokunst og lignende i kunstinstitusjoner (inkl. museer og gallerier). 

Høringsfristen er 15. mars 2016.

Bruk den digitale løsningen for høringsuttalelser ved å klikke på ”Send inn høringssvar”. Høringsuttalelser er offentlige etter offentlighetsloven og vil bli publisert på våre nettsider.

Med hilsen                                                                       

Nina Økland (e.f.)
ekspedisjonssjef

Lars Brustad
fagdirektør

Bakgrunn

Lov 6. februar 2015 nr. 7 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram mv. trådte i kraft fra 1. juli 2015.

Loven innebærer en samordning, oppdatering og forenkling av regler som tidligere lå i film- og videogramloven og i kringkastingsloven, og gir en mer plattformnøytral regulering på området.

Alle de viktigste plattformene for formidling av levende bilder omfattes, dvs. fjernsyn, audiovisuelle bestillingstjenester (inkl. Video on demand, nett-tv), fremvisning ved allmenn sammenkomst (inkl. kinovisning) og tilgjengeliggjøring av videogram (inkl. salg, gratis distribusjon eller utleie av DVD/Blu-ray).

Loven slår fast tre beskyttelsestiltak:

  1. En plikt til å sette aldersgrense på bildeprogrammer som faller inn under      lovens virkeområde. Samtidig ble det innført nye aldersgrenser som er      bedre tilpasset barns utvikling og skolegang (tillatt for alle – 6 år – 9      år – 12 år – 15 år og 18 år).
  2. En plikt til å informere om aldersgrensene.
  3. En plikt til å iverksette beskyttelsestiltak for å sikre at aldersgrensene      overholdes, f.eks. alderskontroll på kino og valg av sendetid iht.      vannskilleprinsippet på fjernsyn.

Fra 1. juli 2015 ble forskrifter til loven satt i kraft. Forskrift 26. juni 2015 nr. 800 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram gir regler om finansiering av filmkontrollen i Medietilsynet, gradert vannskille (sendetidsregler) på fjernsyn, klage og sanksjoner ved overtredelse av bestemmelser i loven.

Loven og forskriften er avgrenset til tilgjengeliggjøring av "bildeprogram". Begrepet defineres i loven § 2 bokstav b) som "et sett av levende bilder, med eller uten lyd, som utgjør en avgrenset enhet". Begrepet benyttes også i kringkastingsloven og skal forstås på samme måte her. Med henvisning til direktivet slår forarbeidene til kringkastingsloven (Prop. 9 L (2012-2013) fast at "[d]et avgjørende er at det dreier seg om programmer som i form og innhold er sammenliknbare med fjernsynsprogrammer". Det vises til at direktivet nevner "spillefilmer, idrettsarrangementer, komedier, dokumentarprogrammer, barneprogrammer og dramaproduksjoner" som eksempler på programmer som omfattes. Samtidig slås det fast at programbegrepet skal tolkes på en "dynamisk måte som tar hensyn til utviklingen".

Departementets vurdering

Departementet har lagt til grunn at videoinstallasjoner, videokunst o.l. ikke kan defineres som "bildeprogram" og dermed ikke er omfattet av plikten til å sette aldersgrenser i bildeprogramloven. Derfor ble kunstsektoren heller ikke hørt særskilt under arbeidet med loven eller forskriftene til loven. Hovedorganisasjonen Virke, som bl.a. organiserer gallerier og de fleste museene i Norge, var likevel høringsinstans i begge høringsrundene.

Samtidig har departementet lagt til grunn at loven gjelder der kunstinstitusjoner (f.eks. museer eller gallerier) viser filmer eller programmer som normalt vises på en ordinær kino eller i fjernsyn (f.eks. spillefilmer, kortfilmer, dramaserier eller dokumentarfilmer). Slike filmer eller programmer vil falle inn under definisjonen av "bildeprogram". Loven gjelder tilgjengeliggjøring av bildeprogram til allmennheten bl.a. gjennom fremvisning ved allmenn sammenkomst. Det er i denne sammenheng ikke avgjørende om visningslokalet er en kino, et museum, et galleri eller en hvilket som helst annen type lokale eller virksomhet.

Debatten i kjølvannet av ikrafttredelsen av regelverket har likevel vist at grensedragningen mellom hva som omfattes og ikke på dette området ikke er tilstrekkelig klar. Departementet foreslår derfor å klargjøre spørsmålet i forskrift.

Kulturdepartementet legger til grunn at visning av videokunst, kunstinstallasjoner e.l. i kunstinstitusjoner (museer, gallerier osv) i konkrete tilfeller kan ha skadevirkninger for barn og unge.

Etter departementets vurdering tilsier hensynet til den kunstneriske friheten likevel at staten er særlig tilbakeholden med å gi regulering som kan sette begrensninger for hvordan kunst lovlig kan tilgjengeliggjøres for publikum. Kunstnerisk frihet er et viktig mål for regjeringens kulturpolitikk, jf. omtale i Prop. 1 S. (2015-2016):

"Et rikt kulturliv preget av mangfold, frihet og integritet er et viktig mål for Regjeringens kulturpolitikk. Skal kunsten utfordre, berike og gi rom for ettertanke, må kunstneren stå fritt til å speile og kritisere det samfunnet hun er en del av."

Kulturdepartementet legger derfor til grunn at dette området er bedre egnet for selvregulering enn statlige pålegg. Kulturdepartementet foreslår derfor å slå fast i forskrift at visning av videokunst i kunstinstitusjoner unntas fra kravene i loven.

Departementet foreslår å avgrense et unntak til "institusjonaliserte visningssteder for visuell kunst". Med dette sikter departementet til organisert virksomhet for fremvisning av visuell kunst i statlig, kommunal eller privat regi, med organer og vedtekter e.l., og hvor allmennheten har adgang. Slike visningssteder inkluderer blant annet museer, gallerier, biennaler, kunsthaller o.l.

Det neste spørsmålet blir hvilke visninger i slike institusjoner som skal unntas. Departementet ber om høringsinstansenes innspill til to alternative løsninger:

A) Unntak for "videokunst" e.l.

Ett alternativ er å gjøre unntak for visning av "videokunst" eller et tilsvarende begrep. Departementet kjenner ikke til eksempler på at "videokunst" er benyttet eller nærmere definert som rettslig begrep. Definisjonen i Store norske leksikon kan imidlertid fungere som et utgangspunkt for tolkningen av begrepet:

"Videokunst er et kunstnerisk uttrykk i form av videofilm. Videokunst kan deles inn i tre hovedkategorier:

  1. Videoen som et selvstendig kunstverk med en eller flere skjermer, eventuelt i dialog med et annet kunstnerisk objekt.
  2. Videoen som en dokumentasjon av kunstneriske «events». 
  3. Videoen som en del av en performance eller en installasjon.

I videokunsten inngår gjerne musikk eller lyd som en viktig del av kunstverket. Det er glidende overganger mellom videokunsten og den kunstneriske musikkvideo, men sistnevnte er laget for kommersiell visning (først og fremst i fjernsyn) mens videokunst primært vises i gallerier eller i forbindelse med kunstneriske arrangementer."

Et unntak for "videokunst" e.l. vil derimot ikke omfatte visning av bildeprogram som normalt vil bli vist på en ordinær kino eller i fjernsyn (f.eks. spillefilmer, kortfilmer, dramaserier eller dokumentarfilmer).

Departementet legger til grunn at et slikt alternativ vil være relativt treffsikkert i å sikre at kunstsektorens generelle virksomhet som utgangspunkt ikke blir berørt av loven, samtidig som mer ordinære filmvisninger osv. vil omfattes. Samtidig kommer man ikke bort fra at "videokunst" er et begrep som det kan være vanskelig å gi en helt presis avgrensing. Nærmere avgrensinger må gås opp gjennom forvaltningspraksis og i dialog mellom Medietilsynet og kunstsektoren.

B) Unntak for alt audiovisuelt innhold

Et annet alternativ kan derfor være å unnta selve visningsarenaene på generelt grunnlag. Dette vil innebære at institusjonaliserte visningssteder for visuell kunst vil være unntatt, uavhengig av innholdet i den enkelte visningen.

En fordel med dette alternativet er at det vil gi større forutsigbarhet for kunstsektoren. En ulempe er at det kan framstå som inkonsekvent at visning av et bildeprogram som i en annen sammenheng klart ville falle innenfor loven, skal unntas bare fordi visningsstedet er et museum eller et galleri.

Departementet gjør oppmerksom på at unntaket, etter begge alternativer, bare vil omfatte "fremvisning", jf. loven § 3 første ledd bokstav b). Dette innebærer at andre former for tilgjengeliggjøring av bildeprogram vil være omfattet, selv om det skjer i kunstinstitusjoner. Det mest praktiske eksemplet er salg av bildeprogram på DVD eller Bluray.

Uavhengig av løsning vil departementet oppfordre til selvregulering på området. Opplysning om mulige skadevirkninger for mindreårige er viktig forbrukerinformasjon for foreldre eller foresatte som skal ta stilling til om barn skal tas med på en utstilling eller visning. Departementet legger til grunn at det vil være i arrangørens interesse å bidra til at slike beslutninger tas på informert grunnlag.   

Økonomiske og administrative konsekvenser

Etter departementets vurdering faller visning av "videokunst", jf. alternativ 1, allerede utenfor definisjonen av "bildeprogram" og dermed også utenfor lovens virkeområde. Å unnta slike visninger i forskrift vil derfor ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser, ut over å klargjøre rettssituasjonen etter lov om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram for kunstinstitusjoner. Å unnta institusjonene som sådan, jf. alternativ 2, vil kunne ha noe større reell betydning for sektoren, ved at det vil kunne forhindre administrative kostnader knyttet til aldersgrensefastsetting og alderskontroll.

Forslaget vil heller ikke ha økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning for staten.

Departementets forslag

Forskrift 26. juni 2015 nr. 800 om beskyttelse av mindreårige mot skadelige bildeprogram endres som følger:

 Ny § 2 skal lyde:

§ 2 Unntak fra kravet om fastsettelse av aldersgrenser

Kravet om aldersgrense ved tilgjengeliggjøring av bildeprogram i loven § 4 gjelder ikke fremvisning [av videokunst] i institusjonaliserte visningssteder for visuell kunst.

Gjeldende §§ 2 – 12 blir ny §§ 3 – 13. 

Ny § 7 skal lyde:

§ 7 Unntak fra krav om beskyttelsestiltak for fremvisning ved allmenn sammenkomst

Kravet om iverksettelse av beskyttelsestiltak i loven §§ 8 og 11 gjelder ikke fremvisning [av videokunst] i institusjonaliserte visningssteder for visuell kunst.

Foreldre eller andre foresatte kan ta barn under ett år med på kinofremvisninger som er særskilt tilrettelagt for det, såkalt «babykino», selv om bildeprogrammet som blir vist har en høyere aldersgrense enn barnets alder. Bestemmelsen i første punktum innebærer et unntak fra loven § 11.

3,14 – International contemporary art foundation
Agder naturmuseum og botaniske hage
Akershusmuseet
Anno museum
Arbeids- og sosialdepartementet
Arthaus - stiftelsen for filmkunst
Astrup Fearnley Museet
Atelier Nord
Aust-Agder museum og arkiv
Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
Barneombudet
BarneVakten
Baroniet Rosendal
BEK – Bergen senter for elektronisk kunst
Bergen Kunsthall
Bergens Sjøfartsmuseum
Blaafarveværket
Bomuldsfabriken Kunsthall
Buskerudmuseet
Bymuseet i Bergen
Dalane Folkemuseum
Datatilsynet
Det Internasjonale Barnekunstmuseet
Drammens Museum for kunst og kulturhistorie
Familie &  Medier
Film & Kino
Finansdepartementet 
Forbrukerrådet
Forsvarsdepartementet
Fotogalleriet
Gudbrandsdalsmusea
Hardanger og Voss museum
Haugalandmuseene
Helgeland Museum
Helse- og omsorgsdepartementet
Henie Onstad Kunstsenter
Hovedorganisasjonen Virke
Justis- og beredskapsdepartementet
Jærmuseet
Jødisk museum i Oslo
Jødisk museum i Trondheim
KIN – Kunstsentrene i Norge
Kistefos-museet
Klagenemnda for mediesaker
Klima- og miljødepartementet
KODE Kunstmuseene i Bergen
Kommunal- og moderniseringsdepartementet
KUBE Ålesund
Kulturkvartalet
Kunnskapsdepartementet
Kunstnerforbundet
Kunstnernes Hus
Landbruks- og matdepartementet
Lillehammer Kunstmuseum
Lillehammer museum
Mediebedriftenes Landsforening
Medietilsynet
Midt-Troms Museum
Mjøsmuseet 
Musea i Sogn og Fjordane
Museene for kystkultur og gjenreisning i Finnmark
Museene i Sør-Trøndelag
Museet Midt
Museum Nord
Museum Stavanger
Museum Vest
Museumssenteret i Hordaland
Must – Stavanger Kunstmuseum
Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Nordisk Film Distribution AS
Nordisk kunstnarsenter Dalsåsen
Nordlandsmuseet
Nordmøre museum
Nordnorsk Kunstmuseum
Nordnorsk kunstnersenter og LIAF
Nord-Troms Museum
Norsk Bergverksmuseum
Norsk filmdistribusjon AS
Norsk filminstitutt
Norsk filmklubbforbund
Norsk Folkemuseum
Norsk Industriarbeidermuseum
Norsk Luftfartsmuseum
Norsk Maritimt Museum
Norsk Skogfinsk Museum
Norsk Teknisk Museum
Norsk Vasskraft- og Industristadmuseum
Norske Filmbyråers Forening
Norske Filmregissører
Norske Kinosjefers Forbund
Nynorsk kultursentrum
Nærings- og fiskeridepartementet
Næs Jernverksmuseum
OCA
Olje- og energidepartementet
Oslo Kunstforening
Oslo Museum
Perspektivet Museum
PNEK – Production network for electronic art
Preus museum
Punkt Ø
RAM Galleri
Randsfjordmuseene 
Redd Barna
Rom for kunst og arkitektur
Romsdalsmuseet
Ryfylkemuseet
Sametinget
Samferdselsdepartementet
SF Norge AS
SKINN – Se kunst i Nord-Norge
Statsministerens kontor
Stiklestad Nasjonale Kultursenter
Sunnhordland Museum
Sunnmøre Museum
Svalbard Museum
Sørlandets Kunstmuseum
Sør-Troms Museum
Tegnerforbundet
Telemark Museum
Tromsø Kunstforening
Unge Kunstneres Samfund
Utenriksdepartementet
Valdresmusea
Varanger museum
Verdensarvsenter for bergkunst – Alta Museum
Vest-Agder-museet
Vestfoldmuseene
Vestfossen Kunstlaboratorium
Vest-Telemark Museum
Østfoldmuseene