NOU 2014: 5

MOOC til Norge— Nye digitale læringsformer i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

14 Arbeidslivets kompetansebehov

14.1 Betydningen av utdanning for vekst og velferd

Menneskene er Norges viktigste ressurs. Den menneskelige kapitalen utgjør om lag 80 % av nasjonalformuen. Å investere i menneskers kompetanse er å investere i det viktigste grunnlaget for framtidig vekst. Utdanning er med andre ord viktig ikke bare for den enkelte, men også for den videre utviklingen av det norske velferdssamfunnet.

Norsk verdiskapning og velferd bygger på et omfattende økonomisk, kulturelt og politisk samkvem med verden rundt. Arbeidslivet blir stadig mer kunnskapsintensivt, og den økte samhandlingen med andre land krever ny kunnskap og kompetanse sammenlignet med tidligere. Dette stiller store krav til høyt utviklet kunnskap, innovasjon og omstillingsevne. Perspektivmeldingen fra 2013 viser at mer effektiv bruk av arbeidskraft og kapital er den viktigste kilden til velstandsvekst over tid.1 OECD peker på at bedre utnyttelse av de menneskelige ressursene vil kunne gi flere og bedre jobber, større økonomisk aktivitet og høyere deltakelse i arbeidslivet. Produktivitetsvekst er blant annet knyttet til økt kvalitet på arbeidskraften, det vil si en arbeidskraft kjennetegnet av oppdatert kompetanse, kreativitet og samarbeidsevner. Moderne vekstteori legger stor vekt på humankapital som kilde til økonomisk vekst. Et høyt nivå på humankapitalen fremmer evnen til å utføre nye oppgaver og til å tilegne seg ny kunnskap, til nytenkning og til omstilling.

Utdanning er helt sentralt for å sikre et kunnskapsbasert arbeidsliv. Samfunnsoppdraget til universitetene og høyskolene er å utdanne kandidater som samfunnet trenger og å forske til det beste for samfunnet på kort og lang sikt. Utdannings- og forskningssektoren må svare på de behovene arbeids- og samfunnslivet har for kunnskap og kompetanse. En utdanningssektor av høy kvalitet er derfor en av de viktigste forutsetningene for videre vekst og for å møte globale og nasjonale utfordringer.

En godt utbygd universitets- og høyskolesektor, gratis høyere utdanning og gode ordninger for utdanningsstøtte bidrar til god tilgang til høyere utdanning i Norge. Samtidig er det viktig med muligheter for å lære gjennom hele livet. En viktig del av samfunnsrollen til universiteter og høyskoler består derfor i å legge til rette for livslang læring, uavhengig av alder, bosted og livssituasjon. Norge er et høykostnadsland og den globale konkurransen medfører at arbeidslivet må bli stadig mer kunnskapsintensivt og være i kontinuerlig utvikling og omstilling. Dette innebærer større krav enn tidligere til at arbeidstakere tilegner seg ny kunnskap og kompetanse gjennom livet.

14.2 Behov for kompetanseutvikling

Bedrifter konkurrerer globalt, men er lokalisert regionalt. Regioner og nasjoner konkurrerer om å være et attraktivt sted for kompetansebedrifter. Om en region er konkurransedyktig avhenger av flere forhold, hvor kompetanse og evnen til omstilling står helt sentralt. Tilgang på ansatte med relevant kompetanse er en sentral faktor for bedrifter i alle sektorer. De fleste virksomhetene i Norge opplever økte kompetansekrav på en rekke områder, særlig innen bruk av teknologi og faglig oppdatering på bedriftens områder. En stor andel bedrifter oppgir at de har problemer med å rekruttere personell med riktig eller høy nok kompetanse, særlig i områder hvor næringsstrukturen er spesialisert.2 NHO er opptatt av «læringslivet» og en ser at virksomheter i privat sektor i økende grad går sammen og danner kompetansesentre og læringsklynger, slik som for eksempel Campus Ålesund og Campus Asker.

I overgangen mellom industri og digitalt nettsamfunn er det behov for en annen kompetanse i arbeidslivet enn tidligere. Det er behov for tilgjengelig og skalerbar kunnskap i begge sektorer. Mange kunnskapsintensive bedrifter har behov for stadig mer spesialisert kunnskap, og trenger å hente kompetanse fra en internasjonal og spesialisert kunnskapsmeny som kan settes sammen i skreddersydde tilbud.

NIFU har kartlagt videreutdanning og opplæring i norske små og mellomstore bedrifter (SMBer).3 I rapporten framgår det at de fleste virksomhetene i Norge opplever økte kompetansekrav på en rekke områder, særlig innen bruk av teknologi og faglig oppdatering på bedriftens områder. En stor andel bedrifter oppgir at de har problemer med å rekruttere personer med riktig eller høy nok kompetanse, særlig i områder hvor næringsstrukturen er spesialisert og industrirettet. Rapporten viser at SMBer investerer mindre i etter- og videreutdanning enn større bedrifter. Kompetanseintensive bedrifter med høyt utdanningsnivå investerer mest i etter- og videreutdanning. I områdene utenfor universitetsbyene utgjør videreutdanning den største delen av bedriftenes kostnader til etter- og videreutdanning. Private kurstilbydere og bransjerettede kurs er de viktigste leverandørene av kompetanseutvikling i SMBer. Innenfor universitets- og høyskolesektoren er høyskoler utenfor de store byene de mest aktive tilbyderne av etter- og videreutdanning.

14.3 Bruk av MOOC i kompetanseutvikling – innspill fra organisasjoner i arbeidslivet

MOOC-utvalget har invitert organisasjoner i arbeidslivet til å komme med innspill om i hvilken grad og på hvilke måter MOOC kan bidra til å møte arbeidslivets behov for kompetanse. Følgende organisasjoner ble invitert til å komme med skriftlige innspill: Akademikerne, KS, Næringslivets hovedorganisasjon (NHO), Landsorganisasjonen i Norge (LO), Spekter, Unio og Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS). Bortsett fra Akademikerne og Spekter har alle de inviterte bidratt med skriftlige innspill til utvalget. I det følgende vil innspillene fra organisasjonene som har levert skriftlige bidrag bli presentert. Innspillene er ikke gjengitt i sin helhet. Der utvalget i innstillingen omtaler arbeidslivet, omfatter det både offentlig og privat sektor.

KS

KS viser til at kommuner og fylkeskommuner representerer kompetanseintensive arbeidsplasser med et høyt utdanningsnivå. Det er i dag stor grad av samarbeid mellom kommunesektoren og universitets- og høyskolesektoren, både knyttet til etter- og videreutdanning og kvalifisering av ufaglærte. Omlag 20 % av årsverkene i kommunesektoren utføres av ufaglærte. Det er store variasjoner mellom ulike sektorer, men både i skole-, barnehage- og helse- og omsorgssektoren er det behov for at flere av dem som jobber i disse sektorene, tar en formalisert utdanning. Samtidig er det behov for kompetanseutvikling blant mange av dagens arbeidstakere. Et godt eksempel på dette er behovet for etter- og videreutdanning av lærere.

KS peker på at senere års reformer, som Samhandlingsreformen, NAV-reformen og reform av barnevernet, tydeliggjør et behov for strategier og tiltak for å møte kompetansebehovet knyttet til kvalitativt gode tjenester. Nye reformer, oppgaver og krav i framtiden, for eksempel som følge av en eventuell kommunereform, vil forsterke dette behovet. Et sentralt grep vil ifølge KS være bedre samarbeid med utdanningsinstitusjonene, både for å kvalifisere og videreutdanne egne ansatte, men også for å sikre at grunnutdanningenes innhold er i tråd med kompetansebehovene.

I følge KS vil MOOC kunne spille en rolle som verktøy for kunnskapsformidling. Et stort antall av kommunale tjenester er døgnkontinuerlig produksjon, og det er problematisk å stenge driften eller få inn vikarer for å gi mulighet for fagkurs, videre- og etterutdanning. Dette gjelder spesielt innenfor de store, kommunale tjenesteområdene omsorg og oppvekst. Kommunesektoren har ansatte som jobber i hele landet, og særlig innen noen sektorer er det mer utfordrende å få tilgang til nødvendig kompetanse i distriktene. Det er også i en del sammenhenger vanskelig å få kvalifisert personell til stillinger som krever fagarbeidere eller høyere utdanning. MOOC kan gi bedre mulighet for desentralisert utdanning ved siden av arbeid.

Å gi tilbud om felles kurs og kompetanseutvikling til en hel avdeling eller stillingsgruppe kan være krevende. Med opplæring som er uavhengig av tid og sted vil dette likevel kunne være gjennomførbart. MOOC vil kunne gjøre det mulig å hente inn spisskompetanse fra et større geografisk område, en annen del av landet eller et annet land.

MOOC vil kunne være en kilde til livslang læring og tilpasning av etter- og videreutdanning i forhold til virksomhetenes behov. Kombinasjon av arbeid og utdanning vil være mer tilgjengelig. Det vil kunne gi muligheter både til formell utdanning, og til mer uformell kompetanseheving, og vil kunne være et verktøy for gjennomføring av kompetanseutvikling for ansatte innen mange områder.

MOOC gir også en mulighet for deling. Kommunesektoren lager mye egenutviklet kompetansehevingsmateriell. Tjenestene i de ulike kommunene er likeartet, og behovene kan være sammenfallende. KommIT har en kompetanseplattform som kan benyttes for deling av kurs og opplæringsmoduler.

Det finnes mange nasjonale kompetansesentre. Det er viktig at deres kompetanse spres bredt, og at det brukes hensiktsmessige verktøy til dette. MOOC vil kunne være en kanal til denne typen spredning. En video eller en forelesning kan være lettere tilgjengelig enn en rapport. En del kommuner sitter også på spesialkompetanse innenfor spesielle områder. Dette ville kunne gjøres bredt tilgjengelig på samme måte.

Det er viktig å se på problemstillinger knyttet til kvalitetssikring og godkjenning av kompetanse tilegnet gjennom MOOC. I et arbeidsgiverperspektiv vil dette innebære behov for kjennskap og kunnskap om de ulike tilbudene og hva de representerer, samt tillit til tilbydere og de systemene som godkjenner.

Det er nedsatt et departementsoppnevnt utvalg som skal vurdere kompetanser utenfor det formelle utdanningssystemet, og eventuelt innplassering i Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk (NKR). Her er det parallelle problemstillinger, noe som det også vises til i MOOC-utvalgets delrapport: «MOOC-utvalget tilrår at det departementsoppnevnte utvalget som skal vurdere kompetanser utenfor det formelle utdanningssystemet også vurderer kompetanse som opparbeides gjennom MOOC-tilbud uten eksamen og studiepoeng.» KS mener disse arbeidene må ses i sammenheng. Arbeidsgivere har ansvar for godkjenning og verdsetting av kompetanse i egen virksomhet, ut fra virksomhetens mål, oppgaver og prioriteringer.

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

I innspillet til MOOC-utvalget viser LO til at utdanningssystemet må være tilpasset kravene i et framtidig arbeidsliv og møte utviklingstendenser som økt internasjonal konkurranse, teknologiutvikling, endringer i næringsstruktur, flere eldre og høy innvandring. Det er et stort behov for kontinuerlig kompetanseheving i arbeidslivet, både i offentlig og i privat sektor. Ønsket om kompetanseutvikling er stort. YS sitt arbeidslivsbarometer for 2013 viser at nesten halvparten av norske arbeidstakere er motiverte for etter- og videreutdanning.4

I følge LO gir MOOC blant annet følgende muligheter:

MOOC kan bidra til å styrke tilgangen til høyere utdanning og etter- og videreutdanning og styrke kvaliteten på tilbudet. Det kan frigjøre lærerressurser til tettere oppfølging av studenter og elever.

MOOC kan bidra til å bygge opp om høy læring på arbeidsplassene, både i privat og offentlig sektor. Tilbudet representerer en betydelig forenkling ved at en kan være på arbeidsplassen under opplæringen. Tilbudene kan lettere skreddersys løpende behov.

MOOC kan bidra til å styrke samarbeidet mellom høyere utdanningsinstitusjoner og arbeidsliv. For at norske bedrifter skal kunne hevde seg, må utdannings- og opplæringssystemet ha evne til å svare på arbeidslivets behov og tilføre individene videre muligheter til kvalifisering.

MOOC kan bidra til å kanalisere informasjonen om arbeidsliv og særtrekk i det norske arbeidslivet (den norske modellen) inn i skole og utdanningsinstitusjoner for å gjøre elever og studenter godt forberedt til arbeidslivet.

MOOC kan bidra til å bygge opp om styrkingen av yrkesrettet høyere utdanning (fagskole). Yrkesfaglig høyere utdanning er i dag klart underutviklet i forhold til etterspørselen i arbeidslivet. Den nye teknologien kan gjøre det lettere å bygge ut særlig bredden i fagskoletilbudet.

LO ser imidlertid også utfordringer knyttet til MOOC:

Forskjellen mellom de som har gode basisferdigheter versus de som ikke har, kan bli forsterket. Behovet for å satse på gode basisferdigheter tidlig i opplærings- og utdanningsløpet (særlig innen IKT) blir enda viktigere ettersom mer av den livslange læringen skjer digitalt.

Hvordan sikre at grupper som har mest behov for opplæring og utdanning, får det? Det er en utfordring at de som har minst utdanning fra før (og størst risiko for å falle ut av arbeidsstyrken), deltar minst i opplæring og utdanning. Den nye teknologien må bidra til å skape bedre deling av kunnskap og bedre tilgjengelighet for flere. Høyt kompetansenivå på alle nivåer er blant annet viktig for medarbeiderdrevet innovasjon.

Kvalitet blir en utfordring. Det samme blir måter å akkreditere, dokumentere og verdsette kompetanse ervervet via bruk av IKT.

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO)

NHO lanserte i 1997 forslag om etablering av «Åpent Universitet – Norsk kompetanse i grenseløs konkurranse».5 I sin definisjon av et åpent universitet skrev NHO at det skiller seg fra etablerte institusjoner ved at det:

  • ikke stiller formelle krav til forkunnskaper

  • tar i bruk ny teknologi og bygger på fjernundervisning

  • utvikler nye former for samarbeid med de tradisjonelle institusjonene

  • bygger og utvikler spisskompetanse på kunnskapsformidling og bruk av ny teknologi i utdanningen

  • samarbeider tett med arbeidslivet og utvikler særskilte opplæringstilbud for etter- og videreutdanning.

NHO mener at de punktene som ble vektlagt i lanseringen av «Åpent universitet» fortsatt forklarer hvorfor organisasjonen på vegne av sine medlemmer er opptatt av fenomenet MOOC. Utvalgets mandat har også klare føringer inn mot det som er NHOs samfunnsoppdrag, å bidra til rammebetingelser for norsk næringsliv som blant annet gir oss den kompetansen vi trenger for å hevde oss globalt.

I en artikkel har NHO pekt på noen av de utfordringene som trekker linjene fra lanseringen av «Åpent universitet» til MOOC-utvalgets arbeid:6

Undervisningsteknologien er der som en realitet. Det er ikke lenger overførings-, hastighets- eller kapasitetsproblemer som begrenser de pedagogiske mulighetene for å organisere læring på nye måter. En robust infrastruktur er i ferd med å komme på plass og endre grunnlaget for hvordan vi tenker organisering av høyere utdanning. Det er grunnlag for en reell optimisme når det gjelder utviklingen av edtech og de mulighetene som åpnes for et mye tettere og mer interessant samspill mellom nærings- og læringsliv. Man vil se utviklingen av en mer ekstrovert universitets- og høyskolesektor og et mer offensivt kompetansedrevet næringsliv.

Utvalget bør gi en samlet framstilling av dagens edtech-situasjon for å dokumentere og begrunne hvorfor MOOC har bredt om seg med så voldsom kraft. Det er denne kraften som vil være «motoren» i en utvikling som åpner for nye muligheter for norsk næringsliv, og ikke minst være en forutsetning for samarbeid med hele den tertiære utdanningssektoren.

Næringslivet er ikke opptatt av hvor kunnskapen er produsert, men at den holder høy kvalitet og er relevant. Det utvikles nå en tilbudsside som er global og med bidrag fra noen av de mest renommerte lærestedene og lærekreftene. Det er viktig for sektoren å ta dette inn over seg. Norge vil aldri være selvforsynt med kompetanse, så det å lete etter den fremste kompetansen der den er, vil bli stadig vanligere. Teknologi og dyktige lærere er den viktigste driveren i denne utviklingen.

Globaliseringen – det at fremragende kunnskap kan flyttes nesten kostnadsfritt mellom land og kontinenter, gir et kraftig moment til den delen av norsk næringsliv som er avhengig av å være helt i front kunnskapsmessig. Dette er den andre store driveren i utviklingen av læring på nett.

Det legges et stort press på våre egne læresteder om en ytterligere styrking av studietilbud som er tilrettelagt for andre enn tradisjonelle campusstudenter. Det er en uunngåelig konsekvens av denne utviklingen at kravet til å levere kvalitetsundervisning distribuert på nett vil øke. Man ser allerede at dette er i ferd med å skje.

Utviklingen setter en høy(ere) standard for innhold og kvalitet gjennom benchmarking med de beste. Det vil skjerpe egne krav og føre til en kvalitetsheving. Gjennom et større marked med god tilgjengelighet vil markedet fungere som sensor. Det vil bli vanskeligere å tilby det nest beste.

NHO mener dette er en særlig viktig effekt av at både studenter og læresteder i stadig økende grad vil hente kvalitetsforelesninger inn i undervisningen. Effekten på læringsutbytte og kvalitet vil avhenge av hvor offensive lærestedene er i å utnytte dette potensialet.

Også mindre studiesteder som ikke selv har kapasitet til å holde seg med de beste, kan «hente inn» den faglige kompetansen de trenger virtuelt. De vil være en mer interessant samarbeidspartner for næringslivet. Vil man se en mulig endring i profilen til enkelte læresteder mer i retning av Corporate Universities? Kompetansemeglere som er profesjonelle på å kvalitetssikre og tilpasse undervisning for kunden er en annen utviklingsmulighet.

NHO ser noen svært interessante muligheter som må vurderes inn i den hjemlige debatten om samarbeid, arbeidsdeling og konsentrasjon (SAK) i sektoren. Særlig når det gjelder de mindre distriktsbaserte lærestedene åpner det seg noen svært interessante muligheter når det gjelder å tilby lokalt næringsliv tilrettelagt opplæring gjennom en ny «kompetansemegler»-rolle. De fleste av de bedriftene som vil etterspørre slike opplegg, har selv ikke kapasitet og/eller kompetanse til å holde seg oppdatert på et slikt marked, med en slik vekstfart.

Endrede studieprogram og en økende gruppe studenter med forankring i virksomheter vil opptre som «trojanere» og skape endrede forutsetninger for samarbeid mellom lokale læresteder og virksomheter, store som små. Utdannings- og yrkeskarrierer vil ikke lenger være organisert i lange sekvenser som nå, men med mye hyppigere skifter og samordning av læring og arbeid. Det vil skapes et stadig voksende marked for kortere fleksible studietilbud som kan skreddersys for den enkelte virksomhet.

Det er en interessant side av MOOC-utviklingen at man beveger seg i retning av å nytenke organiseringen av programstudier. Det ligger til rette for en langt større diversitet i studiemodeller enn tilfellet er i dag. NHO ser også et særlig stort potensial når det gjelder sammenhenger mellom det man i dag omtaler som grunnutdanninger og etter- og videreutdanninger. Her er det et stort potensial for utvikling gjennom systematisk anvendelse av edtech.

Dette er ikke en utvikling som begrenser seg til høyere utdanning. Det vil komme nye elevgrupper ut av en 13-årig grunnopplæring med helt andre kunnskaper og forventninger til høyere utdanning. Man behøver ikke være framtidsforsker for å forstå at dagens unge sosialiseres inn i en verden av teknologi som vil prege dem i alt de gjør i alle livsfaser. De kommer til læresteder med helt andre forutsetninger og forventninger til deres egen læringsprosess.

NHO mener det er liten tvil om at dagens struktur i høyere utdanning i for liten grad er tilpasset de generasjonene som skal utdannes for et arbeidsliv. Det ligger noen store og svært interessante utfordringer i å avstemme forventninger og tilbud for de kommende årskullene.

Unio

Unio skriver i sitt innspill at blant de helt konkrete anbefalingene som MOOC-utvalget gir i delrapporten (avgitt i desember 2013), er det et klart råd til arbeidslivet om å bruke MOOC i kompetanseutviklingen av sine ansatte. Utvalget mener at MOOC har et potensial for å styrke tilgangen til høyere utdanning. Utvalget mener således at dersom dette potensialet utnyttes kan det ha stor betydning for etter- og videreutdanning og for å dekke arbeidslivets kompetansebehov. Unio er enig i det, men mener det vil være viktig hvordan det gjøres.

Unio vil understreke at i store deler av norsk arbeidsliv, for eksempel blant helseprofesjonene og lærerne, må fag- og profesjonsutviklingen tilpasses befolkningens behov, og etter – og videreutdanningstilbud må ha en overbygning som sikrer kvalitet i en norsk kontekst. Både i grunnutdanninger og etter- og videreutdanninger må valg av læringsform (campus, nettbasert eller blended) bygge på et kunnskapssyn der læring ikke bare er reproduksjon, men også skal være kunnskapskonstruksjon.

Regjeringen har startet sitt lærerløft ved å øke satsingen på etter- og videreutdanning for lærere med mer enn 300 millioner kroner i 2014. I første omgang dreier det seg om en storstilt kompetanseheving av realfagslærere. Samtidig som dette løftet er ønsket velkommen, har Unio og deres medlemsforbund, Forskerforbundet og Utdanningsforbundet, pekt på at det blir en umulig oppgave å innfri lærerløftene uten samtidig å satse på lærernes lærer, det vil si gjøre universitetene og lærerutdanningsinstitusjonene i stand til å ta i mot og videreutdanne hundrevis av lærere i mattematikk og realfag.

Slik Unio leser MOOC-utvalgets delrapport, ser utvalget på MOOC som svar på denne utfordringen: altså videreutdanningen av lærere ved bruk av MOOC. Etablering av MOOC krever ingen lokale- eller bygningsmessige omkostninger, en trenger få lærerkrefter for å utdanne mange, og studiene kan tas på ettermiddag og kveldstid slik at vikarutgifter kan spares. Det innebærer at videreutdanningstiltakene blir svært rimelige sammenlignet med ordinære campusstudier, på godt og vondt. Det vil, i det minste på papiret, kunne innebære at en får videreutdannet svært mange lærere på kort tid. Spørsmålet er med hvilken økt kompetanse?

Unio frykter for læringsutbyttet og kvaliteten hvis dette gjennomføres på en ensidig måte. Videreutdanning ved bruk av MOOC må være et supplement til andre former for videreutdanning av lærere. Læreryrket er komplekst og relasjonelt, og det er avgjørende at også etter- og videreutdanningen av profesjonen speiler dette. Unio mener derfor at MOOC-tilbud til lærere bør foregå som en kombinasjon av samlinger, forelesninger og nettbaserte løsninger. Hvis ikke står en i fare for at et faglig fellesskap mellom de studerende og utdannerne svekkes, at studentene i for stor grad overlates til seg selv, og ikke minst at læringsutbyttet blir for dårlig og frafallet unødvendig stort.

Når det gjelder MOOC og konsekvenser for de ansatte i høyere utdanning, er Unio blant annet opptatt av de ansattes rettigheter til det materiale de produserer og den undervisningen de bidrar til.

Yrkesorganisasjonenes sentralforbund (YS)

I følge YS gjør de økte kravene til kompetanse, sammen med økt omstillingstakt i arbeidslivet, at nettbasert utdanning som MOOC medfører at studenter kan få tilnærmet ubegrenset tilgang til undervisere av høyeste kvalitet til svært lav kostnad. Teknologien muliggjør skreddersøm med enorm valgfrihet. Forskere ved Carnegie Mellon’s Open Learning Initiativ har funnet at ved å kombinere nettbasert formidling med klasseromsundervisning lærte studentene på inntil halve tiden i forhold til dem som kun fulgte klasseromsundervisning. Dette er i tilfelle en gevinst alle vil kunne dra stor nytte av, både den enkelte, bedriftene og samfunnet.

Tilgjengeligheten nettbasert utdanning legger til rette for, vil kunne være av stor betydning for etter- og videreutdanning. Norge ligger langt framme i bruk av digitale verktøy. Vi har et godt utbygd Internett både med tanke på kvalitet og geografi, og tettheten av PC-er og nettbrett er stor. Tilgangen til digitale verktøy er god for store deler av befolkningen, og det er derfor få tekniske og økonomiske hindre for en økt bruk av nettbasert opplæring. YS ønsker likevel å peke på at det fortsatt er store grupper i befolkningen der bruk og nytte av digitale verktøy ikke er en naturlig del av det daglige virket. Det vil derfor fortsatt være et stort behov for å øke den digitale kompetansen hos en ikke uvesentlig del av befolkningen, og det understrekes at YS ikke tror dette kun gjelder i gruppen med liten formell utdanning. Det blir videre påpekt at manglende språkkompetanse også kan være et hinder for å kunne nyttiggjøre seg av de muligheter som ligger i MOOC og andre former for nettbasert utdanning. Dette betyr at selv om YS er positive til de muligheter slike utdanningsformer gir, så ser de at det også er behov for å styrke andre kompetanseområder for å øke tilgjengeligheten og potensialet.

Sett fra YS sitt ståsted er det hensiktsmessig at det etableres en nasjonal MOOC-portal for norske MOOC-inspirerte nettbaserte kurs. Dette vil forenkle oppgaven med å finne relevante nettbaserte kurs både for arbeidsgiver og arbeidstaker, samt at det er en hensiktsmessig måte å organisere på når det gjelder drift og vedlikehold. På sikt bør en slik portal også inkludere evalueringer, slik at både kvalitet og relevans inngår, men YS ser det også som en fordel at man får dokumentert arbeidslivsrelevant kompetanse som opparbeides gjennom MOOC-tilbud uten eksamen og studiepoeng. YS registrerer at det internasjonalt er en trend at selve kursene er gratis, men at det av og til er knyttet betaling til kursbevis og veiledning. YS mener at det er viktig at kostnaden holdes på et slikt nivå at dette ikke virker individuelt ekskluderende. Utgiftsdekning til slik opplæring, sett i sammenheng med tidsbesparelse i forhold til studielengde og ikke minst i forhold til redusert behov for fravær fra arbeidsplassen, kan på sikt være et aktuelt tema for partene i arbeidslivet å diskutere.

14.4 Utvalgets vurderinger

Styrket samarbeid og økt relevans

Skal norske bedrifter kunne konkurrere internasjonalt og kvaliteten i velferdstilbudene videreutvikles, må utdanningssystemet ha evne til å svare på arbeidslivets behov og gi arbeidstakere fleksible muligheter for kvalifisering og kompetanseutvikling. Utvalget mener at utdanningsinstitusjonenes tilbud i for liten grad er tilpasset behovet for fleksibilitet. Utvalget mener også at det er potensial for å styrke samsvaret mellom hva utdanningsinstitusjonene tilbyr og hva arbeidslivet etterspør. Dette dreier seg ikke bare om etter- og videreutdanning, men også om at grunnutdanningene må være relevante for kompetansebehovene i offentlig og privat sektor. For å kunne tilby gode og relevante grunnutdanninger, er kontakt med arbeidslivet avgjørende. På samme måte kan gode og spissede etter- og videreutdanningstilbud være avhengig av god grunnkompetanse.

Utvalget mener at universitets- og høyskolesektorens arbeid med utdanningenes relevans for arbeidslivet må forsterkes. Utvalget er opptatt av hvordan man på strategisk og politisk nivå kan legge til rette for økt fokus på relevans. Det vil etter utvalgets oppfatning være nødvendig med sterkere offentlige insentiver for å skape en slik utvikling. Etter utvalgets vurdering bør derfor samarbeid mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet brukes som et insentiv i finansieringen av høyere utdanning.

Bredere tilbudsside – økt konkurranse i utdanningsmarkedet

Framveksten av MOOC utsetter norske universiteter og høyskoler for internasjonal konkurranse om tilbud av kompetanse til arbeidslivet. NHO peker på at næringslivet er opptatt av at utdanningene holder høy kvalitet og er relevante, og i mindre grad av hvem som er tilbydere. Det utvikles nå en tilbudsside som er global og som har bidrag fra flere av de mest anerkjente lærestedene i verden.

Dersom ikke de norske utdanningsinstitusjonene evner å dekke det kompetansebehovet som eksisterer, vil andre aktører gjøre det. Norske institusjoners nærhet til norsk arbeidsliv utgjør et fortrinn i møtet med internasjonal konkurranse. Fleksibel utdanning og MOOC kan etter utvalgets syn være et redskap for institusjonene til å styrke sin posisjon som leverandør av den kompetansen som arbeidslivet etterspør. Dette krever at institusjonene har strategier for og en aktiv tilnærming til hvordan de skal møte dette mulighetsrommet.

Norske universiteter og høyskoler som fasilitatorer for arbeidslivet

Norge kan aldri bli selvforsynt med kompetanse. Selv om de norske institusjonene evner å dekke mye av det kompetansebehovet som eksisterer, vil det også være relevant for arbeidslivet å innhente kunnskap fra internasjonale tilbydere. Med MOOC kan spesialisert kunnskap distribueres mellom land og kontinenter. Dette utgjør et stort potensial for den delen av norsk arbeidsliv som er avhengige av å være helt i front kunnskapsmessig.

Det kan imidlertid være en utfordring for arbeidslivet å finne fram til og kvalitetsvurdere hvilke MOOC-tilbud som kan være godt egnet. Utvalget mener at det er behov for en fasilitator som kjenner både akademia og arbeidslivets behov, og som kan bistå med å finne fram til relevante MOOC. Særlig for små og mellomstore bedrifter kan det være viktig med en fasilitator som kjenner næringslivet lokalt og regionalt, og som er i stand til å skreddersy et opplæringstilbud basert på MOOC og annen tilgjengelig kompetanse i en kvalitetssikret kompetanseplan.

Utvalget mener derfor at universiteter og høyskoler kan og bør ta en rolle som fasilitator eller kompetansemegler. Institusjonenes fortrinn er forskningsbasert kunnskap og kjennskap til arbeidslivet i regionen. En fasilitatorrolle vil ikke bare være viktig for arbeidslivet i regionen, men også være nyttig for utdanningsinstitusjonene. Rollen vil gi økt kjennskap til kompetansebehov i arbeidslivet, noe som kan bidra til økt forståelse for hvordan relevansen i egne utdanningstilbud kan styrkes.

Bruk av MOOC i kompetanseutvikling

Som ett av fire land ligger Norge over det internasjonale gjennomsnittet når det gjelder voksnes kompetanse og ferdigheter innenfor lesing, tallforståelse og problemløsning med bruk av IKT. Norge er dessuten det landet hvor de med lavest ferdigheter i størst grad deltar i utdanning og opplæring.7 Videre ligger Norge langt fremme når det gjelder bruk av digitale verktøy. Internett er godt utbygd i stort sett hele landet, og antallet nordmenn med PC, nettbrett og andre teknologier er høyt. Dette gir etter utvalgets syn et godt utgangspunkt for å kunne ta i bruk MOOC som virkemiddel for kompetanseutvikling i arbeidslivet.

LO viser imidlertid til faren for at forskjellen mellom de som har gode basisferdigheter og de som ikke har det, kan bli forsterket dersom mer av den livslange læringen skjer digitalt. YS er opptatt av det samme. Gode basisferdigheter er derfor avgjørende for bedre deling av kunnskap og bedre tilgjengelighet for flere. Utvalget mener at utvikling av gode basisferdigheter for alle er viktig for å sikre at alle kan ta i bruk de mulighetene for kompetanseutvikling som MOOC gir.

Etter utvalgets vurdering vil formalkompetanse i form av gradsstudier også i framtiden være viktig som et grunnlag og en inngangsbillett til arbeidslivet. MOOC kan tilbys som del av slike gradsstudier, jf. kapittel 9. Utvalget ser en utvikling hvor arbeidslivet blir stadig mer kompetanseintensivt og hvor andelen med høyere utdanning øker. Dette fører i neste instans til at arbeidslivet i større grad vil etterspørre en ny type kompetanse, gjerne på toppen av formalkompetanse, spesifikt tilpasset den enkelte næring eller bedrift. Samtidig er det fortsatt mange i arbeidslivet som har liten eller ingen formell kompetanse. Utvalget mener at MOOC kan være et godt virkemiddel for etter- og videreutdanning på ulike nivåer, fra fagbrev til global spisskompetanse.

Utvalget mener at mulighetene for livslang læring må styrkes. Både KS, YS og LO viser til et behov for å kunne være på arbeidsplassen under opplæringen. Når ansatte må reise til et lærested og være borte fra arbeid over lengre tid, er ikke det tilpasset behovet for tilstedeværelse som både bedrifter og offentlige arbeidsgivere har. Dette legger dermed én begrensning på antallet som kan delta i etter- og videreutdanning. Slik utvalget ser det kan anvendelse av MOOC bidra til felles kompetanseutvikling til hele avdelinger eller grupper av ansatte, uavhengig av tid og sted, og gjøre det mulig å hente inn spisskompetanse fra et ubegrenset geografisk område. MOOC kan på den måten bidra til at opplæringstilbud blir raskere tilgjengelig og bedre tilpasset ulike livs- og jobbsituasjoner.

Etter utvalgets vurdering bør norske utdanningsinstitusjoner i større grad utvikle helhetlige utdanningstilbud for dem som allerede har en utdanning og er i arbeidslivet. Dette innebærer tilbud som er bedre tilrettelagt for voksne, ved at de er skreddersydde og tar hensyn til deltakernes tidligere arbeidserfaringer og nåværende kompetansebehov. Dagens erfaringsbaserte masterprogram er et godt eksempel på en slik modell. Utvalget mener at MOOC kan være et effektivt virkemiddel i utviklingen av helhetlige og tilpassede tilbud.

Etter utvalgets vurdering bør universitets- og høyskolesektoren ta rollen som en tydeligere aktør på etter- og videreutdanningsområdet. Utvalget mener samtidig at arbeidslivet bør være offensivt og utforske mulighetene for å benytte MOOC i kompetanseutvikling av de ansatte.

Nasjonalt løft for etter- og videreutdanning i offentlig og privat sektor med bruk av MOOC

Regjeringen har som mål at Norge skal være blant Europas mest innovative land. Regjeringen skriver i sin politiske plattform at:

Norge har en kunnskapsbasert økonomi som skal hevde seg i en globalisert verden der kapital, kunnskap og arbeidsplasser beveger seg stadig raskere over landegrensene. Det gjør kunnskap til et suksesskriterium for at vi skal hevde oss i den internasjonale konkurransen.8

Regjeringen understreker at arbeidslivets raske endringstakt stiller krav til påfyll av kunnskap underveis i yrkeskarieren. Regjeringen vil derfor trappe opp etter- og videreutdanning gradvis, og på sikt innføre rett og plikt til etter- og videreutdanning.

Flere aktører har ambisjoner om å bidra til digital etter- og videreutdanning. Innenfor offentlig sektor har KS gjennom sitt KommIT-prosjekt ambisjon om å bidra til etter- og videreutdanning i kommunenorge.9 Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI) er i gang med en fireårig satsing på digital opplæring i staten.10 På Kunnskapsdepartementets budsjett er det i 2014 bevilget midler til to prosjekter for utvikling av MOOC for videreutdanning av lærere i matematikk. Ett av prosjektene ledes av Senter for IKT i utdanning og blir utviklet i samarbeid med flere institusjoner, mens det andre er et samarbeid mellom høyskolene i Østfold, Lillehammer og Bergen. For å styrke kompetanseutviklingen i arbeidslivet er det etter utvalgets syn behov for en mer samordnet ressursbruk.

MOOC-utvalget anbefaler i kapittel 11 at det bygges infrastruktur som muliggjør utvikling og tilbud av MOOC i stor skala. Gjennom å utnytte denne infrastrukturen mener utvalget at skalerbare kurs vil gjøres tilgjengelig for både offentlig og privat sektor. Bruk av MOOC, gjerne brukt i blended learning, har et stort potensial for tids- og kostnadseffektiv etter- og videreutdanning i stor skala i arbeidslivet. Skal en kunne utnytte dette potensialet, stiller det krav til enda tettere samarbeid mellom arbeidsliv og utdanningsinstitusjoner, økt digital kompetanse og mer samordnet ressursbruk. Alle høyere utdanningsinstitusjoner har etablert Råd for samarbeid med arbeidslivet (RSA). Utvikling av relevante MOOC-tilbud i samarbeid med arbeidslivsaktører bør settes på dagsorden i disse rådene.

Utvalget mener det bør bevilges offentlige midler til en større offensiv satsing for kompetanseutvikling med bruk av MOOC. Utvalget anbefaler at satsingen etableres som en ordning basert både på konkurranse og partssamarbeid. Fordeling av slike midler kan gjøres på ulike måter og må vurderes i mer detalj av offentlige myndigheter. Midlene kan for eksempel stilles til rådighet for aktører i arbeidslivet som selv aktivt søker å utvikle sin kompetanse. Tilbudene skal utvikles og gjennomføres i samarbeid med relevante utdanningstilbydere. Samtidig vil utvalget understreke at kompetansetiltak må være et spleiselag mellom arbeidsliv og myndigheter.

Det er viktig å sikre at det er arbeidslivsaktørers behov som er bestemmende for de tilbud som støttes. Dette forutsetter samarbeid mellom det offentlige og partene i arbeidslivet. Det er utvalgets vurdering at betydelig offentlig medfinansiering er nødvendig for å kunne utnytte potensialet i MOOC til en storskala satsing på etter- og videreutdanning.

14.5 Utvalgets anbefalinger

  • Utvalget anbefaler at samarbeid mellom universiteter og høyskoler og arbeidslivet blir brukt som et insentiv i finansieringssystemet for høyere utdanning.

  • Utvalget anbefaler at utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet styrker sitt samarbeid om etter- og videreutdanning, og at MOOC benyttes som virkemiddel i dette arbeidet.

  • Utvalget anbefaler å bevilge offentlige midler til en større offensiv satsing på kompetanseutvikling med bruk av MOOC, som forutsetter samarbeid mellom det offentlige og partene i arbeidslivet. Fordeling av midlene kan gjøres på ulike måter og må vurderes i mer detalj av offentlige myndigheter.

Fotnoter

1.

Finansdepartementet (2013) Meld. St. 12 (2012–2013) Perspektivmeldingen 2013.

2.

NIFU (2013) Bedriftskultur for læring. En studie av videreutdanning og opplæring i norske små og mellomstore bedrifter. NIFU-rapport 27/2013.

3.

ibid.

4.

AFI (2013) YS Arbeidslivsbarometer 2013: Stabilitet og sårbarhet. Tilgjengelig fra: http://www.afi-wri.no/modules/ module_123/proxy.asp?I=6346&C=1&D=2 (Hentet: 22.04.2014).

5.

NHO (1997) Åpent universitet. Norsk kompetanse – i grenseløs konkurranse. Oslo: Næringslivets forlag A/S.

6.

Halvorsen, Helge (2013) «Yes, we Khan», i Fossland m.fl. (red.) Ulike forståelser av kvalitet i norsk fleksibel høyere utdanning – teknologi og læring på og utenfor campus. Norgesuniversitetets skriftserie 1/2013.

7.

OECD (2013) OECD Skills Outlook 2013. First Results from the Survey of Adult Skills.

8.

Politisk plattform for en regjering utgått av Høyre og Fremskrittspartiet. Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/ pages/38500565/plattform.pdf (Hentet: 05.05.2014).

9.

KS (2014) KommIT. Tilgjengelig fra: http://www.ks.no/ kommit (Hentet: 05.05.2014).

10.

Kommunal- og moderniseringsdepartementet (2013) Statsbudsjettet 2014 – Tildelingsbrev til Direktoratet for forvaltning og IKT.

Til dokumentets forside