NOU 2014: 5

MOOC til Norge— Nye digitale læringsformer i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

2 Notat fra universitetslektor Gisle Hannemyr (UiO)

2.1 Rettighetshåndtering og lisensiering av læremidler ved MOOC

2.1.1 Rettighetshåndtering

Læremidler er åndsverk, og rettighetene til læremidler reguleres gjennom lov om opphavsrett til åndsverk med videre (åndsverkloven).

Det grunnleggende prinsippet i åndsverkloven er at den som skaper et verk, har rettighetene til verket. Dette prinsippet gjelder selvsagt også dersom læremidlene ligger åpent tilgjengelig på Internett. En ny teknologi for distribusjon av verk skaper ikke en ny rettstilstand.

Ny teknologi kan imidlertid skape nye problemer knyttet til håndtering av rettigheter. Så lenge åndsverk fortrinnsvis distribueres i form av fysiske eksemplarer, kan rettighetshaver håndtere sine rettigheter ved å ta betalt for eksemplarer. En slik rettighetshåndtering er ikke umiddelbart anvendelig når den fysiske distribusjonen erstattes med nettdistribusjon.

2.1.2 Brukerbetalingsløsninger tilpasset nettet

I 2014 har imidlertid rettighetshaverne innenfor underholdningsindustrien lykkes i å omstille seg til nettet. Mange ulike modeller er i bruk. Man kan for eksempel ta betalt for nedlasting per verk der kopien eies permanent, for eksempel iTunes Store, eller man har en abonnementsordning som mot betaling gir tilgang til alt materiale distributøren har rettigheter til så lenge man abonnerer, for eksempel Netflix.

For at slike betalingsløsninger skal fungere, må imidlertid ressursene ikke være åpent tilgjengelig på nettet, men plasseres bak en såkalt betalingsvegg.

Men løsningene finnes og de fungerer. Det er således ikke noe i veien for at distributører av læremidler for MOOC adopterer noen av de løsningene for rettighetshåndtering som underholdningsindustrien har tatt frem.

2.1.3 Avtalelisens

I Norden har man allerede et velfungerende system for kollektiv lisensiering som særlig undervisningssektoren nyter godt av. Ordningen går under navnet «Avtalelisens» og er eksplisitt regulert av åndsverkloven (§§ 30-38b).

Kort fortalt innebærer avtalelisens at en organisasjon som representerer rettighetshavere, i Norge er dette Kopinor, registrerer omfanget av kopiering av verk i ulike institusjoner, inklusive skoler, høyskoler og universiteter. Basert på disse registreringene krever organisasjonen inn vederlag for kopier fra institusjonene.

Avtalelisens ble i sin tid opprettet blant annet fordi rimelig fotokopiteknologi gjorde at bruken av fotokopier i en viss grad erstattet innkjøp av originaleksemplarer.

Fordelen med avtalelisens framfor de brukerbetalingsløsningene som er omtalt i forrige avsnitt, er at ressursene kan legges åpent tilgjengelig på nettet, i stedet for skjult bak en betalingsvegg.

Det er neppe noe i veien for at ordningen med avtalelisens utvides til å omfatte den nedlastingen av læremidler og bruken av digitale læremidler som MOOC vil medføre. Partene, det vil si Kopinor og representanter for brukerne, har allerede gjennom forhandlinger forsøkt å tilpasse systemet digital nedlasting og bruk. Men dersom man ønsker at rettighetshåndteringen i samband med nettdistribusjon av læringsressurser skal knyttes til avtalelisens, bør nok lovgrunnlaget revideres med tanke på å være bedre tilpasset dette.

2.1.4 Offentlige lisenser

Til tross for at både brukerbetaling og avtalelisens vil være mulige løsninger når det gjelder å håndtere ressurser knyttet til MOOC, så er det svært vanlig å håndtere rettighetene til læremidler som inngår i en MOOC gjennom en «offentlig lisens».

Rettighetshåndtering ved offentlig lisens innebærer at rettighetshaver gjør materialet som lisensieres offentlig tilgjengelig, sammen med en lisens som angir vilkår for bruk. Formålet med denne lisensen er dels å sørge for at bruken skjer på lovlig vis, det vil si skjer med hjemmel i åndsverkloven, dels offentlig å klargjøre vilkårene for lovlig bruk. I motsetning til de modellene for rettighetshåndtering som er omtalt i de to foregående avsnittene, er det ikke vanlig ved offentlige lisenser å knytte noe betalingsvilkår til lovlig bruk, verken brukerbetaling eller kollektiv betaling.

En offentlig lisens er ikke noe unntak fra åndsverkloven. Tvert i mot, en offentlig lisens er forankret i den autonomi åndsverkloven innrømmer opphavsmannen når det gjelder hvordan verket gjøres tilgjengelig for allmennheten. Ved å bruke en offentlig lisens velger opphavsmannen å gjøre verket tilgjengelig for alle. Det følger av dette at det kun er opphavsmannen som kan knytte en offentlig lisens til verket.

2.1.5 Vitenskapelig produksjon og åpen tilgang

I senere tid har Open Access (åpen tilgang) blitt stadig mer vanlig i samband med å gjøre vitenskapelig produksjon tilgjengelig. Initiativet til dette har særlig kommet fra universitetsbibliotekene, som mener at kostnadene ved å abonnere på og håndtere vitenskapelige tidsskrifter på papir er blitt uforholdsmessig høye.

I begrepet Open access ligger det at fagfellevurderte vitenskapelige artikler skal gjøres gratis tilgjengelig via Internett, mot at utgiverne som gjør disse tilgjengelig blir kompensert for bortfall av eventuelle abonnementsinntekter.

Videre opereres det med to varianter av open access:

  • OA jounals («Gold» OA) er når materialet er fritt tilgjengelig fra det øyeblikk det publiseres for første gang i et (elektronisk) vitenskapelig tidsskrift.

  • OA repositories («Green» OA) er når materiale leveres til, og gjøres fritt (gratis) tilgjengelig i arkiver (som regel er dette institusjonsarkiver) umiddelbart, eller kort tid etter at de har vært publisert i et (lukket) vitenskapelig tidsskrift.

Ved «gold» OA er ofte forlagets forretningsmodell en eller annen form for forfatterbetaling, for eksempel i form av en APC (Article Processing Charge), der forfatteren betaler for fagfellevurdering og redaksjonsstabens arbeid. I samband med innføringen av denne modellen arbeides det med å få på plass stipendordninger som dekker APC. Det er således ikke snakk om at en akademisk forfatter selv skal betale en eventuell APC, men at de midlene som frigis fordi bibliotekene ikke lenger betaler for tidsskriftabonnement reallokeres til å dekke inn APC.

Ved «green» OA kreves det ikke forfatterbetaling. Disse arkivene drives i regi av de akademiske institusjonene. I Norge er det CRISTin (administrativt en del av Universitetet i Oslo) som har til oppgave å sørge for at det finnes et slikt arkiv.

I tillegg til «Gold» og «Green» OA skiller man gjerne på «Gratis» og «Libre» OA.

Når det gjelder tradisjonell tidsskriftpublisering av akademiske artikler eksisterer det både en prisbarriere (abonnement koster penger) og en tillatelsesbarriere (generativ gjenbruk er begrenset til sitatretten, indeksering og søk er ikke lov i henhold til åndsverkloven). I OA-miljøet legger man følgende definisjoner til grunn:

  • «Gratis» OA fjerner prisbarrieren.

  • «Libre» OA fjerner tillatelsesbarrieren.

«Gratis» OA er selvsagt viktig for å sikre bredest mulig nedslagsfelt for vitenskapelig materiale. Dette gjelder kanskje særlig i fattige land, der «gratis» OA gir akademikere tilgang til litteratur som bibliotekene der tidligere ikke har hatt råd til å abonnere på.

Men «libre» OA gir tillatelse til å bruke ressursene på måter som tradisjonell opphavsrettstankegang ikke gir hjemmel for, ved at teksten brukes som et råmateriale for avledede verk der teksten oppdateres, videreutvikles, adapteres, avledes, remikses, og på andre måter tilpasses ulike brukssituasjoner og målgrupper.

For at MOOC skal kunne anvende materiale tilgjengelig under OA på den mest mulig fleksible måte, er det ønskelig at OA skjer under vilkår som ikke bare er «gratis», men også «libre».

2.1.6 Lisensiering av læremidler i Norge og behovet for samordning

Som det framgår av kapittel 1.2 over er det teknisk mulig å legge til grunn en rettighetshåndtering der bruker betaler for tilgang på måter tilsvarende de man ser i underholdningsindustrien.

Jeg mener imidlertid at dette ikke vil være en ønskelig løsning for MOOC. For det første vil en betalingsvegg mellom læremidler og publikum være et hinder for det som jeg oppfatter som en av de viktigste kvalitetene ved MOOC, nemlig å gjøre kunnskap og utdanning så tilgjengelig som overhode mulig for allmennheten. For det andre er denne formen for rettighetshåndtering unødvendig komplisert og kostbar, og er dessuten avhengig av tekniske plattformer som gjerne knytter formidling til noen få, lukkede avspillingsplattformer.

Ser man bort fra å legge materialet bak en betalingsvegg er det altså to muligheter for håndtering av rettigheter av læremidler for MOOC: Avtalelisens og offentlige lisenser. Disse er gjensidig utelukkende, siden de begge lisensierer de samme grunnleggende rettigheter (eksemplarfremstilling med videre).

Avtalelisens har lange tradisjoner innenfor undervisningssektoren i Norge, og har allerede i form av Kopinor et etablert apparat for innsamling av informasjon omkring bruk og fordeling av vederlag som det sannsynligvis ville være enkelt å tilpasse MOOC.

Det er imidlertid ett hensyn som taler i mot avtalelisens. Avtalelisens har ikke egenskapen «libre» (jf. kapittel 1.5). Avtalelisens avskjærer derfor fra generativ gjenbruk av læringsressurser.

Dersom man ønsker å legge til rette for generativ gjenbruk av læringsressurser må man gjøre ressursene tilgjengelig under en «libre» lisens. I praksis er det da kun to lisenser fra organisasjonen Creative Commons som er aktuelle:

  • CC Navngivelse.

  • CC Navngivelse-DelPåSammeVilkår.

Det skal bemerkes at Creative Commons-organisasjonen har utviklet mange ulike offentlige lisenser tilpasset ulike formål, til sammen seks. De to som er nevnt over er imidlertid de eneste som er godkjent for «fri kultur» av Creative Commons-organisasjonen (de øvrige fire har ikke en slik godkjenning):

Begge de nevnte lisenser tillater altså både bearbeidelser og kommersiell utnyttelse.

«CC Navngivelse» er dessuten nedstrøms-kompatibel med «CC Navngivelse-DelPåSammeVilkår» (lisenskompatibilitet drøftes under), men ikke vice versa.

Den vesentlige forskjellen på dem er den første ikke krever at eventuelle bearbeidelser gjøres tilgjengelig under en identisk Creative Commons-lisens, mens den andre forutsetter at alle bearbeidelser underlegges den samme Creative Commons-lisensen.

Når Creative Commons-organisasjonen bruker et begrep som «fri kultur» menes det ikke «gratis» eller «kostnadsfri» kultur. Med «fri» sikter man til «frihet» og da særlig den friheten disse lisensene gir brukerne av ressursene, ved at de kan oppdateres, videreutvikles, adapteres, avledes, remikses, og på andre måter tilpasses ulike brukssituasjoner og målgrupper. Fordi ordet «free» på engelsk er tvetydig, har man adoptert det franske ordet «libre» for å markere at det er «frihet» og ikke «gratis» det er snakk om.

Jeg mener det er dette frihetsaspektet som er sentralt i samband med MOOC, og det er viktig at rammebetingelser og incentivordninger i samband med utgivelser av læremidler for MOOC sørger for at disse frihetene blir ivaretatt, for eksempel ved at det ved finansiering av prosjekter for å utvikle slike læremidler stilles krav om at resultatet gjøres tilgjengelig for allmennheten under en lisens godkjent for «fri kultur».

Dersom man er opptatt av denne friheten er det videre to andre hensyn man bør legge vekt på:

  • Å bevare fri kultur, fri.

  • At ressurser uhindret kan remikses med andre ressurser.

Som nevnt finnes det innenfor Creative Commons-lisensrammeverket et lisenselement som heter «DelPåSammeVilkår», som forutsetter at alle bearbeidelser (uansett antall ledd) underlegges den samme Creative Commons-lisensen. Dette elementet innebærer i praksis at alle bearbeidelser av ressursen også må utstyres med den samme Creative Commons-lisensen, og dermed i sin tur kan bli gjenstand for videreutvikling og bearbeidelser, uansett hvor mange ganger ressursen bearbeides. Dette lisenselementet er altså et juridisk instrument som sikrer at det som noensinne er blitt gjort fritt tilgjengelig, forblir fritt, også i bearbeidede versjoner. Mangler dette elementet er det mulig for en bearbeider å la en bearbeidelse bli «ufri» ved å fremstille en bearbeiding og utstyre denne med en opphavsrettsnotis der det i stedet står: «Alle rettigheter reservert».

Det er videre viktig å merke seg et praktisk samordningsproblem når man skal remikse frie ressurser: Lisensinkompatibilitet. Dette problemet er enklest å forklare med et faktisk eksempel. I sin opprinnelige nettutgave benyttet Store Norske Leksikon (SNL) en hjemmesnekret lisens der intensjonen nok var å stille en del materiale til forholdsvis fri disposisjon for allmennheten, slik som blant annet også Wikipedia gjør. Men fordi Wikipedia lisensierer sitt materiale under «CC Navngivelse-DelPåSammeVilkår», mens SNL altså hadde en annen lisens, var det umulig å lage en remiks der man både benyttet materiale fra SNL og Wikipedia. Begge tilbød materiale under frie lisenser, men lisensene var likevel gjensidig utlukkende fordi små detaljer i lisensvilkårene avvek fra hverandre.

Dette er heldigvis endret. Den nåværende utgaven av SNL benytter «CC Navngivelse-DelPåSammeVilkår» på alt nytt materiale, og er altså kompatibel med Wikipedia og de øvrige aktørene som benytter denne lisensen.

Det vil være svært uheldig dersom det ble brukt offentlige midler i Norge på å utvikle frie læremidler for MOOC, for så å oppdage at disse befant seg i «lisens-siloer» som umuliggjorde at disse ble benyttet sammen med andre frie læremidler på grunn av at de ulike prosjektene hadde valgt inkompatible lisenser.

Vi vet dessuten at MOOC i utlandet i utstrakt grad benytter enten «CC Navngivelse» eller «CC Navngivelse-DelPåSammeVilkår». For å kunne benytte slike utenlandske læremidler sammen med norske, bør minst en av disse lisensene også brukes på norske læremidler for MOOC.

Jeg vil derfor foreslå at MOOC-utvalget anbefaler at læremidler for MOOC fortrinnsvis lisensieres under enten «CC Navngivelse» eller «CC Navngivelse-DelPåSammeVilkår».

2.1.7 Finansieringsordninger

MOOCs er ikke gratis. Selv om det legges til grunn at man i større utstrekning enn i tradisjonelle kurs benytter elementer som for eksempel forhåndsinnspilte digitale medier, selv-evaluering, gamification, og sosiale plattformer for å avlaste stabsfunksjoner og tradisjonelle veilederfunksjoner, så krever MOOC at det finnes en infrastruktur i form av datamaskiner, lagringsmedium, produksjonsutstyr og programvare. Daglig drift av MOOC krever også at det finnes midler til å betale for tekniske og pedagogiske ressurser.

Innenfor OA har man funnet fram til en forretningsmodell der forfatterbetaling (APC) erstatter brukerbetaling når materialet gjøres fritt tilgjengelig på nett. Denne forretningsmodellen kan neppe benyttes for MOOC av følgende grunn: Det å få sitt paper publisert i et anerkjent fagfellevurdert tidsskrift er svært viktig for karrieren til en akademiker. Det innebærer at publikasjonen er i forfatterens egeninteresse, uavhengig av hvilken vei pengene strømmer. Det er for øyeblikket ikke noe tilsvarende incentiv knyttet til læremiddelutvikling.

For øyeblikket er det ingen etablert forretningsmodell for MOOC. I tillegg til at en del utdanningsinstitusjoner har eksperimentert med MOOC innenfor eksisterende budsjetter har så langt både myndigheter, privat risikokapital og filantropiske institusjoner bidratt med finansiering til ulike MOOC-prosjekter. Det som imidlertid ikke er lett å få øye på, er en bærekraftig forretningsmodell for MOOC.

Som det framgår av forrige avsnitt, ser jeg bort fra både brukerbetaling for tilgang til læremidlene og avtalelisens som mulige forretningsmodeller for MOOC.

Noen mulige finansieringsordninger er:

  • Offentlig finansiering: MOOC finansieres over statsbudsjettet på lik linje med mye annen offentlig utdanning.

  • Egenbetaling: Læremidlene er fritt tilgjengelig og det er gratis å delta, men tilgang til andre tjenester, som diskusjonsforum og veiledningsgrupper, koster penger, og/eller det betales en avgift for studiebevis/eksamensbevis.

  • Premium-lisensiering: Tilpassede versjoner av MOOC som er gratis tilgjengelig for allmennheten kan kjøpes av bedrifter og andre institusjoner som ønsker undervisning tilpasset egne behov.

  • Sponsor-finansiering: Sponsorer betaler for å få sitt navn eller varemerke eksponert i samband med et spesielt MOOC-tilbud.

  • Persondata-graving: Studentene må for å delta, samtykke til at persondata om dem blir samlet inn (slik Facebook og Google gjør med sine brukere), og at disse kan selges til rekrutteringsselskaper, markedsføringsselskaper og andre som er villig til å betale.

MOOC-utvalget drøfter egenbetaling i delrapporten (kapittel 6.6), og foreslår konkret at det settes av offentlige midler til «å utvikle viktige sider ved MOOC» (kapittel 7 i delrapporten)).

Dette er nok de finansieringsordningene som er mest aktuelle i Norge. Det er imidlertid neppe realistisk å kreve egenbetaling før norske undervisningsinstitusjoner tilbyr MOOC av anerkjent kvalitet, og det er allment akseptert at gjennomføringen av et slikt kurs gir deltageren uttelling på arbeidsmarkedet eller på andre måter. Dette innebærer at på kort sikt er offentlig finansiering nødvendig dersom man skal utvikle dette feltet i Norge.

Jeg tror at premium-lisensiering og sponsor-lisensiering i beste fall vil tilføre feltet marginale inntekter. Det er ikke tradisjon for dette i Norge, og jeg tror at norske høyere utdanningsinstitusjoner ikke er sterke nok varemerker til å trekke til seg store sponsorinntekter.

Av personverngrunner ser jeg ikke for meg at persondata-graving er en aktuell finansieringsform i Norge.

2.1.8 Åpne læringsressurser (OCW og OER)

MOOC-utvalgets delrapport fra desember 2013 omtaler kort OpenCourseWare (OCW) og Open Educational Resources (OER).

I delrapporten står det blant annet (s. 21) at «Rettighetene til OER reguleres gjennom åpen lisensiering, mest vanlig gjennom Creative Commons, noe som gjør at bruken er kostnadsfri».

Det må presiseres at det er ingen direkte kobling mellom Creative Commons-lisensiering og kostnadsfri bruk. Det er korrekt at ressurser lisensiert på denne måten som hovedregel er gratis, men dette er ikke noe som følger av de nevnte Creative lisensene. Det følger av at ressursen legges åpent tilgjengelig på nettet, uten at noe system for å ta betalt knyttes til tilgang. Det finnes for øvrig unntak fra denne hovedregelen, for eksempel ved at det tas betalt for trykte utgaver selv om nettutgaven er gratis, eller at man tar betalt for samleverk selv om materialet som inngår i samleverket finnes tilgjengelig med en Creative Commons-lisens.

Når Creative Commons-organisasjonen bruker et begrep som «fri kultur» menes det ikke «gratis» eller «kostnadsfri» kultur. Med «fri» sikter man til «frihet», og da særlig den friheten disse lisensene gir brukerne av ressursene, ved at de kan oppdateres, videreutvikles, adapteres, avledes, remikses, og på andre måter tilpasses ulike brukssituasjoner og målgrupper, jf. drøftingen av lisenser i kapittel 1.7 over.

OCW, OER, samt vitenskapelige artikler som er åpent tilgjengelig (OA), vil etter alt å dømme være viktige komponenter i MOOC. Årsaken til at man fortrinnsvis gjør slikt materiale tilgjengelig under en Creative Commons-lisens, er at dette gjør det langt enklere å knytte sammen OCW, OER og OA-publiserte artikler fra flere kilder (jf. kapittel 1.7).

Til dokumentets forside