NOU 2014: 5

MOOC til Norge— Nye digitale læringsformer i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

1 Notat fra dr.juris. Olav Torvund (UiO)

1.1 Opphavsrett ved tradisjonell undervisning og ved MOOC

Åndsverkloven inneholder en rekke bestemmelser om bruk av vernede verk i undervisning.1 Disse er utformet med sikte på tradisjonell klasseroms/auditorieundervisning, samt produksjon og utdeling av undervisningsmateriale i form av hand outs med mer i slike sammenhenger. I slik undervisning gjøres de verk som benyttes tilgjengelig for en begrenset krets, nemlig de som er til stede i undervisningen.

Ved MOOC publiseres undervisningen. Dermed går man ut av den tradisjonelle undervisningsrollen og inn i noe som minner mer om forlag.

Jeg har valgt å legge opp dette slik at jeg først gjennomgår noen generelle opphavsrettslige utgangspunkt. Deretter bestemmelser om bruk av åndsverk i undervisning. Og til slutt noe som særlig gjelder MOOC.

1.1.1 Generelt om opphavsrett

1.1.1.1 Kort om hva som er vernet

Opphavsretten verner åndsverk. Et åndsverk er noe som er skapt og som har kommet til uttrykk. Det kan være tekster, bilder, musikk, film, osv. For at noe skal være et åndsverk må det være resultat av en selvstendig skapende innsats. Det skal være originalt i den forstand at det er noe man selv har skapt, men det er ikke noe krav om at det skal være noe helt nytt. Mye av det som skapes er varianter over kjente temaer. Terskelen for om noe er vernet, er et av de vanskelige spørsmål i opphavsretten. Det går jeg ikke nærmere inn på i denne sammenhengen.

Ideer er ikke vernet. Om man utnytter andres ideer som utgangspunkt for å skape sitt eget verk, er det ingen opphavsrettskrenkelse.

Offentlige dokumenter er ikke vernet. Man kan fritt gjengi lover, forskrifter, dommer, offentlige utredninger med mer.

Kunnskap er fri. Ingen har opphavsrett til kunnskap, heller ikke i de tilfellene hvor det er klart at noen presenterer ny kunnskap. Opphavsretten verner formen man har gitt når kunnskapen presenteres, ikke innholdet i det som presenteres. Det skoleeksempelet som gjerne brukes, er at Einstein aldri fikk opphavsrett til relativitetsteorien, men han hadde opphavsrett til de artiklene hvor han presenterte teorien.

For praktiske formål kan man gå ut fra at man fritt kan gjengi fakta og kunnskap fra andres verk, for eksempel fra lærebøker. Men når selve verket gjengis helt eller delvis, bør man legge til grunn at dette vil være opphavsrettslig vernet.

1.1.1.2 Vernetid

Opphavsretten varer i 70 år etter utløpet av opphavsmannens dødsår. Etter dette tidspunktet har verket falt i det fri, og kan fritt benyttes. Vi kan i dag fritt gjengi blant annet Ibsens og Bjørnsons tekster og Griegs musikk.

For musikkfremføringer kommer utøvende kunstneres rettigheter i tillegg til opphavsmannens rettigheter. En utøvende kunstner har vern for sin prestasjon som varer 50 år etter utløpet av det år fremføringen fant sted, eventuelt fra et opptak ble utgitt. Dette vil bli utvidet til 70 år, men det vil ikke få virkning for fremføringer som fant sted eller utgivelser fra før oktober 1962. Det betyr at vi fritt kan utnytte gamle innspillinger av mange klassiske musikkverk, men ikke nyere innspillinger av de samme.

1.1.1.3 Utgangspunkt: Det kreves samtykke

Utgangspunktet er at det kreves samtykke for å fremstille eksemplar av et åndsverk eller gjøre verket tilgjengelig for allmennheten. Når et verk kopieres inn i for eksempel en PowerPoint-presentasjon, fremstiller man eksemplar av verket. Når dette presenteres i undervisningen, fremføres verket. Fremføring i undervisning vil vanligvis være fremføring for, og dermed tilgjengeliggjøring for allmennheten.

I opphavsrettslig terminologi omfatter visning kun visning av et eksemplar. Det vil i praksis kunne være aktuelt for kunstverk hvor man viser en original eller en reproduksjon. Det følger av åvl. § 20 at eksemplarer av offentliggjort kunstverk eller fotografisk verk kan vises offentlig i forbindelse med undervisning. Det er derfor ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Når noe presenteres ved hjelp av tekniske hjelpemidler, for eksempel når det projiseres på en skjerm, er det i opphavsrettslig forstand en fremføring, ikke en visning. En film fremføres, den vises ikke.

Man kan selvfølgelig innhente opphavsmannens samtykke. Men i mange situasjoner er det ikke praktisk. Det finnes en del bestemmelser som gir rett til å utnytte et åndsverk i undervisning.

1.1.1.4 Tvangslisens og avtalelisens

På noen områder har vi bestemmelser som gir tvangslisens. Det innebærer at man kan utnytte et verk på angitt måte uten å innhente samtykke fra rettighetshaver. Men det må betales vederlag for bruken.

Vi har i Norge også en rekke bestemmelser om avtalelisens. I praksis kan det være vanskelig å klarere rettigheter med den enkelte opphavsmann, ganske enkelt fordi man ikke vet hvordan man skal komme i kontakt med vedkommende. En opphavsmann kan overlate til andre, for eksempel en organisasjon, og forvalte rettighetene på sine vegne. Dette er vanlig for komponister og tekstforfattere til musikk, hvis rettigheter i Norge forvaltes gjennom TONO. En slik modell dekker bare de som er tilsluttet organisasjonen og som har gitt den mandat til å forvalte rettighetene. På musikkområdet er det et omfattende internasjonalt samarbeid, slik at også utenlandske komponister representeres gjennom TONO.

Der organisasjonsprosenten er lav, eller der det ikke finnes organisasjoner som forvalter rettigheter på denne måten, vil denne modellen ikke fungere.

Avtalelisens er en nordisk konstruksjon. Dette innebærer at en organisasjon kan inngå avtaler som gjelder for alle opphavsmenn innenfor sitt område, uavhengig om de er direkte representert gjennom organisasjonen eller ikke. Man inngår avtale med organisasjonen, og det betales vederlag for bruken. Vederlaget blir så fordelt til rettighetshavere. Avtalelisensen er mer fleksibel enn en tvangslisens.

For at det skal inngås en avtalelisens, må det for det første være en lovbestemmelse som sier at det kan inngås avtalelisens som omfatter den aktuelle utnyttelsen. Disse lovbestemmelsene setter rammene for avtalelisensen. For det annet må det være en organisasjon som representerer de berørte rettighetshaverne.

De avtalelisenser som flest kommer i berøring med er kopieringsavtalene med Kopinor.

1.1.1.5 Frie lisenser og andre lisenser som gir samtykke

Det er i dag mange som velger å gjøre sine verk tilgjengelig med frie lisenser hvor opphavsmannen gir samtykke til visse former for bruk. De mest utbredte som er relevante for undervisning, er Creative Commons-lisenser. Lisensen vil da angi hva slags bruk som er tillatt, og man trenger ikke innhente noe nytt samtykke eller betale vederlag så lenge verkene utnyttes i samsvar med disse lisensene. Lisensene vil typisk tillate videredistribusjon av verkene.

Det finnes egne samlinger på nettet av musikk, bilder med mer som er gjort tilgjengelig på slike vilkår, som man fritt kan bruke. Det er også mulig å sette opp et søk på Google slik at man bare søker etter materiale som er merket slik at denne typen viderebruk er tillatt.

Det er også praktisk viktig at YouTube har i sine vanlige brukervilkår at de som laster opp videoer på YouTube blant annet aksepterer videreformidling. Hvis det ikke er tatt særlige forbehold, er utgangspunktet da at klipp fra YouTube kan brukes i undervisningen. Men noe av problemet med tjenester som YouTube er at vi ikke kan være sikre på at de som lastet opp en video virkelig hadde rettigheter til å gjøre det, eller til å gi samtykke til videredistribusjon. Uansett hva brukervilkårene her måtte si, kan vi ikke være sikre på at en eventuell tillatelse er gyldig.

1.1.1.6 Sitatrett og bruk av bilder

I noen tilfeller kan verk utnyttes fritt, altså slik at det verken er nødvendig å innhente samtykke eller betale vederlag. Sitatretten er praktisk viktig. Etter åvl § 22 kan man sitere fra et offentliggjort verk i samsvar med god skikk og i det omfang formålet betinger.

Vi kan sitere utdrag av verk, eller endog mindre verk i sin helhet. Når vi siterer i medhold av § 22, følger det av § 11 at kilden skal angis «slik som god skikk tilsier». Man kan i utgangspunktet sitere fra en hvilken som helst verkstype.

Sitatrettens formål er ikke at vi skal kunne utnytte biter av andres åndsverk uten å spørre om lov eller uten å betale. Det er en bestemmelse som ivaretar den alminnelige ytrings- og diskusjonsfriheten. Det ville ha vært uholdbart om man måtte spørre om lov til å sitere. Da kunne man endt opp med å kunne sitere det man er enig i, men ikke det man vil kritisere. Vi kan, om vi har gjort oss fortjent til det, glede oss over å bli sitert med velformulerte og gode utsagn. Men vi må også finne oss i å bli sitert og kritisert når vi har skrevet noe som kanskje ikke var så smart når det kom til stykket.

Man kan bare sitere fra verk som er offentliggjort (med opphavsmannens samtykke). Vi er sikkert mange som har skrevet og sagt dumme ting i sinne, som mislykkede forsøk på å være forfatter, ungdommelig overmot, stormende forelskelse eller i andre situasjoner, som heldigvis aldri har blitt offentliggjort. Sitatrettens begrunnelse rekker ikke så langt at vi må akseptere å bli konfrontert med sitater av noe vi nok kan ha skrevet eller sagt, men aldri har gjort kjent for offentligheten.

For at man skal ha rett til å sitere i medhold av åvl. § 22, må sitatet settes inn i en sammenheng. Man må gjøre det til en del av sitt verk. Noen ganger kan sitatet være det som diskuteres. Men det kan også være et eksempel til illustrasjon.

Man kan i prinsippet også sitere bilder, men det er i praksis problematisk å forankre billedbruk i sitatretten. Det finnes noen egne bestemmelser om bruk av bilder. For undervisning er det først og fremst § 23 som kan ha betydning. Dennes første ledd lyder:

Offentliggjort kunstverk og offentliggjort fotografisk verk kan gjengis i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, når det skjer i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger.

Det skal altså være en kritisk eller vitenskapelig fremstilling. Terskelen for hva som skal regnes som «vitenskapelig» er ikke særlig høy. Fremstilingen skal ikke være «av allmennopplysende karakter». Man har nok her særlig tenkt på kunstbøker, som kan ha vitenskapelig karakter, men samtidig være typiske «gavebøker» som henvender seg til den interesserte allmennhet. Første ledd er en fribruksbestemmelse, slik at det ikke er nødvendig med samtykke og det skal ikke betales vederlag.

I bestemmelsens annet ledd utvides dette noe. Denne lyder:

Med samme begrensning kan offentliggjort fotografisk verk mot vederlag gjengis også i kritisk eller vitenskapelig fremstilling av allmennopplysende karakter og i tilslutning til teksten i skrifter bestemt til bruk i opplæring.

Vi skal her merke oss at denne bare omfatter fotografisk verk, ikke kunstverk. Det er fortsatt krav om at det skal være kritisk eller vitenskapelig verk, men det kan være av allmennopplysende karakter. Videre omfatter bestemmelsen skrifter bestemt til bruk i opplæring. Dette er en tvangslisens. Det er ikke nødvendig å innhente samtykke. Men det skal betales vederlag for bruken.

Siste ledd sier at bestemmelsen ikke gir rett til gjengivelse i maskinlesbar form, med mindre det gjelder en ikke-ervervsmessig gjengivelse etter første ledd. Vi kan med andre ord gjengi bilder i tilslutning til teksten i kritisk eller vitenskapelig fremstilling som ikke er av allmennopplysende karakter, også i maskinlesbar form, så lenge gjengivelsen ikke er ervervsmessig.

Denne bestemmelsen innebærer blant annet at vitenskapelige publikasjoner som også gjengir kunstverkt og fotografiske verk kan gjøres tilgjengelig i åpne arkiver. Men selv om artikkelen i seg selv ikke vil være «ervervsmessig», vil publikasjonen være det dersom den er utgitt av et vanlig forlag som driver ervervsmessig forlagsvirksomhet.

Kunstverk som utgjør en del av bakgrunnen kan fritt gjengis når dette spiller en underordnet rolle i sammenhengen. Det er altså ikke nødvendig å fjerne kunsten fra veggene om man for eksempel skal ta bilde av en person. Kunst som er varig satt opp på eller ved offentlig vei kan som hovedregel fritt gjengis. Dette gjelder likevel ikke dersom verket klart er hovedmotivet og gjengivelsen utnyttes ervervsmessig.

1.1.1.7 Opptak av egen fremføring

Åvl. § 13 gir lærere og elever rett til å gjøre opptak av egen fremføring til bruk i undervisningen. Det må antas å være særlig nyttig ved undervisning i musikk, drama og andre sammenhenger hvor selve fremføringen er tema i undervisningen. Men bestemmelsen er ikke begrenset til dette.

Det er lærernes og studentenes egne fremføringer man kan fremstille eksemplarer av etter denne bestemmelsen. Den gir ikke hjemmel for at man gjør opptak av andres fremføringer, selv om også dette skjer til bruk i undervisningen.

Denne bestemmelsen er ikke avgrenset til å gjelde offentlige skoler eller andre undervisningsinstitusjoner, og må derfor gjelde alle undervisningssituasjoner.

Opptak foretatt i medhold av denne bestemmelsen kan ikke benyttes til andre formål.

1.1.1.8 Tvangslisenser for bruk av verk ved offentlig eksamen

Etter åvl. § 13a kan det fremstilles eksemplarer av et utgitt verk til bruk ved offentlig eksamen. «Offentlig eksamen» omfatter ifølge forarbeidene «eksamen ved offentlige utdanningsinstitusjoner også omfatter eksamen ved private institusjoner som har lovhjemlet rett til å avholde eksamen». Etter dagens regler må det bety grunnskoler og videregående skoler som er godkjent etter privatskoleloven, samt universiteter og høyskoler som er akkreditert etter universitets- og høyskoleloven § 3-1.

Eksamen ved private utdanningsinstitusjoner uten offentlig akkreditering vil ikke være offentlig eksamen. Antakeligvis faller også eventuell eksamen ved etter- og videreutdanningskurs som ikke gir studiepoeng utenfor.

Vi skal merke oss at verket må være utgitt, det er ikke tilstrekkelig at det er offentliggjort, se kapittel 1.1.6.

1.1.1.9 Avtalelisens for undervisning

Åvl. § 13b gir hjemmel for at det inngås avtalelisens for bruk i undervisning. Man kan fremstille eksemplar av utgitt verk til egen undervisning når vilkårene for avtalelisens er oppfylt, hvilket i praksis vil si at vedkommende undervisningsinstitusjon må ha en avtale med den organisasjon som representerer opphavsmenn på vedkommende område. For «alt som kan trykkes», må man ha en avtale med Kopinor.

For å kunne gjøre opptak av kringkasting må man ha avtale med Norwaco. Man vil da kunne fremstille eksemplarer i det omfang denne avtalen tillater. Ikke alle fjernsynskanaler er med i denne avtalen.

På universitets- og høyskolenivå inngår Norwaco avtaler med den enkelte institusjon. For grunnskolen og videregående skole inngås avtalene med skoleeier, hvilket vil si den enkelte kommune for grunnskolen, og fylkeskommunen for videregående. Alle fylkeskommuner har avtale med Norwaco. Men sist jeg sjekket, var det mange kommuner som ikke hadde inngått noen slik avtale. Det betyr at skoler i kommuner som ikke har inngått avtale med Norwaco, ikke har rett til å gjøre opptak av fjernsynsprogrammer til bruk i undervisning. For privatskoler inngås avtale med den enkelte skole.

1.1.1.10 Samleverk til bruk i undervisning

Etter § 18 kan det fremstilles samleverk bestemt til bruk ved gudstjeneste eller undervisning sammensatt av verk fra et større antall opphavsmenn. Det kan gjengis mindre deler av litterære eller vitenskapelige verk og musikkverk eller slike verk av lite omfang. Det må ha gått minst fem år fra utløpet av det år verket ble utgitt. Opphavsmennene har krav på vederlag, slik at dette er en bestemmelse om tvangslisens.

Dette er først og fremst en lese-, sang- og salmebokbestemmelse. Man kan sette sammen en tekstsamling, sanger og musikkstykker. Selv om man i prinsippet også kan sette sammen andre læreverk etter denne bestemmelsen, er det lite praktisk å lage læreverk i form av antologier hvor alle verk er eldre enn fem år.

I utgangspunktet gir bestemmelsen også hjemmel for å lage samlinger av innspilt musikk. Men innspillinger i digital form vil være maskinlesbare, og dermed utelukket. Å lage slike samlinger på lydkassetter eller andre analoge opptaksmedier er lite praktisk.

Samleverket må være bestemt til bruk i undervisning, men det betyr ikke at de ikke også kan være tilgjengelig i vanlig salg. «Skolens sangbok» kan selges hos vanlige bokhandlere selv om den skulle være fremstilt i medhold av denne bestemmelsen. Men hvis boken er laget for allmennheten kan den ikke lages i medhold av denne bestemmelsen. Brikt Jensen utga i 1991 «Vår egen litteratur. Brikt Jensens lesebok for de tusen hjem». Det er en lesebok som i format langt på vei tilsvarer skolens lesebøker. Men siden den ikke var laget for undervisningsbruk, kunne den ikke ha vært gitt ut uten at det ble innhentet samtykke.

Bestemmelsen gir ikke rett til gjengivelse i maskinlesbar form. Bestemmelsen er i utgangspunkt i strid med Infosoc-direktivet.2 Men dette direktivet inneholder det som kalles en «bestefarsklausul», som gjør at de enkelte land kan videreføre noen låneregler som allerede fantes i nasjonal lovgivning før direktivet ble vedtatt. Et av vilkårene er at gjengivelse bare skjer i analog form.

1.1.2 Fri fremføring i visse sammenhenger

1.1.2.1 Hovedregel: gudstjeneste og undervisning

Utgangspunktet er at opphavsmannen har enerett til offentlig fremføring av sitt verk. Men heller ikke denne delen av eneretten er uten grenser. Innledningsvis minner jeg om sitatretten, se kapittel 1.1.5. Særlig i undervisning vil det ofte kunne være fremføringer av sitater. Denne bestemmelsen gjelder fremføring ut over det som er hjemlet i sitatretten.

Etter § 21 kan et utgitt verk fremføres offentlig ved gudstjeneste og undervisning. Bestemmelsen er begrunnet i hensynet til religiøse, kulturelle og samfunnsmessige interesser og har blitt kalt en «veldedighetsparagraf».

Undervisning vil her omfatte enhver form for undervisning, både i offentlig og privat regi, gratis eller mot betaling. Alminnelig opplysningsvirksomhet faller utenfor. I forarbeidene diskuteres bruk av musikk på danseskoler spesielt, og man konkluderer med at også dette er undervisning som omfattes av denne bestemmelsen, og at det derfor ikke kan kreves betaling for musikkfremføring ved slik undervisning.

Når man synger en sang eller leser en tekst høyt, da fremføres verket. Men «fremføring» har i praksis blitt en sekkepost hvor man inkluderer all tilgjengeliggjøring som ikke er å tilby eller vise eksemplarer.

Når noe presenteres på en skjerm ved hjelp av en projektor, er det en fremføring, ikke en visning. I opphavsrettslig forstand fremføres en film, den vises ikke. Videre omfatter fremføring «kringkasting eller annen overføring i tråd eller trådløst til allmennheten, herunder når verket stilles til rådighet på en slik måte at den enkelte selv kan velge tid og sted for tilgang til verket», se åvl. § 2, tredje ledd. Den siste formuleringen omfatter i praksis tilgjengeliggjøring via Internett. § 21, jf. § 2 tredje ledd, sier dermed at verk kan gjøres tilgjengelig via blant annet Internett som en del av undervisning med mer. Dette er nok en utilsiktet konsekvens av at tilgjengeliggjøring på denne måten er definert som fremføring. Men dette gjelder ikke uten modifikasjoner.

I praksis vil man imidlertid måtte ha et eksemplar av et verk for å kunne gjøre det tilgjengelig via Internett. Hvis man har et eksemplar som kan gjøres tilgjengelig, vil man i utgangspunktet kunne gjøre dette tilgjengelig via Internett. Det er for eksempel mulig å gjøre en CD tilgjengelig via Internett ved at den settes i en CD-spiller som kan nås via Internett. Men særlig praktisk er det ikke. Vanligvis vil man fremstille et eksemplar til dette formålet. § 21 hjemler ikke en slik rett til eksemplarfremstilling.

Eksemplarfremstilling til undervisningsbruk forutsetter som hovedregel avtalelisens. Kopinor har i sine avtaler åpnet for at verk innenfor deres avtaleområde (bøker, artikler med mer) kan gjøres tilgjengelig gjennom lukkede læringssystemer som Fronter og tilsvarende. Men avtalen hjemler ikke at eksemplarene gjøres åpent tilgjengelige via Internett.

Hvis et verk, med opphavsmannens samtykke, er gjort tilgjengelig for fri nedlasting via Internett, vil det innebære at man får en rett til å fremstille et eksemplar av verket. Denne retten bygger på et samtykke fra den som har gjort verket tilgjengelig, enten eksplisitt eller implisitt. Dersom det er satt vilkår for bruken av et eksemplar fremstilt på denne måten, for eksempel at det bare kan brukes privat, da vil denne begrensningen måtte respekteres. Dersom det ikke er satt noen slike vilkår, vil eksemplarer fremstilt på denne måten kunne utnyttes på lik linje med andre lovlig ervervede eksemplarer. Men her er det mange åpne og uavklarte spørsmål, som jeg ikke går inn på her. Praktisk viktig i denne sammenhengen er podkasts. Blant andre NRK gjør i stor grad sine programmer, både for radio og TV, tilgjengelig for nedlasting som podkast. NRK skriver følgende om bruk av podkasts:3

Advarsel. Alle programmer som ligger til nedlasting her er beskyttet av opphavsrettsloven. De er kun til privat bruk.

Fremføringsretten etter denne bestemmelsen gir ikke rett til kringkasting. Adgangen til fremføring innen undervisning omfatter heller ikke fremføring innen rammen av organisert konsertvirksomhet. Dette vil for eksempel være aktuelt for studentkonserter ved Norges Musikkhøgskole.

1.1.2.2 Fremføring av film i undervisning

Retten til fremføring i undervisning etter § 21 omfatter ikke filmverk. For at noe skal være et filmverk, må selve filmproduksjonen være et åndsverk. Om det som vises på filmen er et åndsverk, er uten betydning. Enkle video-opptak for eksempel gjort med fast kamera, vil være film, men ikke filmverk.

Film kan siteres i medhold av sitatregelen i åvl. § 22. Dette betyr at man kan bruke filmklipp i tilknytning til det som sies i undervisningen. Dette vil gjelde både når man diskuterer det filmklippet som fremføres, og når filmklippet brukes for å illustrere eller understreke et poeng i det som sies.

Man kan ikke uten samtykke (hvilket i praksis gjerne vil si uten at det betales vederlag) fremføre offentlig en hel eller store deler av en film i undervisningsøyemed. Dette reiser spørsmålet om når en slik fremføring skal anses for offentlig. Grensen for det private er videre når det gjelder fremføring enn når det gjelder eksemplarfremstilling.

Et aktuelt spørsmål er bruk av filmklipp fra Internett i form av nett-TV med mer. Dette kan i noen grad bli ansett som sitat. Men utover dette må eventuell bruk, om klippet kan regnes som filmverk, begrunnes med et implisitt samtykke basert på at den som selv har valgt å gjøre dette fritt tilgjengelig for alle også vil ha tillatt at dette benyttes til undervisning. Man kan nok relativt trygt gå ut fra at for eksempel NRK og nettaviser som også gjør tilgjengelig videoklipp, også gjennom dette har samtykket til at dette brukes i undervisning. Implisitt samtykke er i praksis vanskelig og usikkert.

NRK har sin egen tjeneste, NRK Skole,4 hvor de gjør arkivmateriale tilgjengelig på en måte som er særlig tilrettelagt for bruk i skolen. Selv om det ikke sies uttrykkelig, kan det ikke være tvil om at dette er noe man kan bruke i undervisningen.

Det gjelder videre et unntak for scenisk fremføring av sceneverk. I dette ligger for det første at verket må være skapt for scenen, for eksempel et teaterstykke. En roman eller en novelle er ikke et sceneverk, slik at man kan dramatisere og fremføre disse i undervisning. For det annet må det være en scenisk fremføring, hvilket vil si i en dramatisert form med kostymer osv. Man kan fremføre sanger fra en musikal i et konsertprogram, da dette ikke vil være en scenisk fremføring.

Det siste unntaket gjelder fremføring av databaser i ervervsmessig undervisning. I tradisjonell undervisning vil dette neppe ha stor betydning. Men ved nettbasert undervisning kan det være spørsmål om i hvilken grad man kan gi tilgang til databaser.

Databaser kan ikke fremføres i undervisning som skjer i ervervsøyemed. Ervervsøyemed betyr her at undervisningen tilbys for at man skal tjene penger på virksomheten. At man tar betalt for å dekke kostnadene uten noe mål om å tjene penger, regnes i denne sammenhengen ikke som ervervsmessig undervisning.

Det er det enkelte undervisningstilbud og ikke institusjonens formål som er avgjørende for om undervisning skal regnes som ervervsmessig eller ikke. Hvis et universitet eller en høyskole tilbyr videre- og etterutdanning i tillegg til ordinær undervisning, vil slik etter- og videreutdanning anses som ervervsmessig dersom institusjonen søker å drive denne virksomheten med overskudd.

1.1.3 MOOC og annen tilgjengeliggjøring av undervisning og undervisningsmateriale på nett

Som nevnt innledningsvis gjelder de bestemmelser som er gjennomgått ovenfor i hovedsak bruk i vanlig undervisningsvirksomhet. Når undervisning gjøres tilgjengelig på nett i form av MOOC eller på annen måte, publiseres undervisningen og dermed også det materiale som presenteres i undervisningen.

Så lenge det kun er ens eget materiale, eventuelt at andres materiale bare brukes innenfor rammen av den alminnelige sitatrett, rett til bruk av bilder med mer, er dette opphavsrettslig sett uproblematisk. Men særbestemmelsene som gir rett til bruk av opphavsrettslig vernet materiale i undervisning tillater stort sett ikke at dette gjøres tilgjengelig for allmennheten utenfor klasserommet eller auditoriet. I det øyeblikk man legger ut en presentasjon som inneholder andre bilder, et lydopptak som inneholder andres musikk eller annet opphavsrettslig vernet materiale fra tredjemann, publiserer man andres materiale. Det har man ikke rett til uten samtykke fra opphavsmannen.

Den praktiske konsekvensen er at man må klarere rettighetene til opphavsrettslig materiale som benyttes, det vil si at man må innhente samtykke og eventuelt betale vederlag der dette kreves.

Man må også inngå avtale med den eller de som lager undervisningen, for å sikre nødvendige rettigheter til å gjøre dette tilgjengelig i en MOOC. Jeg går ikke her inn på spørsmålet om det bør betales vederlag for dette. Men avtalene bør sikre at den eller de som har ansvaret for det faglige innholdet også har en faglig kontroll med resultatet. Det bør bety at man skal ha rett til å oppdatere, og man må ha rett til å trekke tilbake noe man eventuelt måtte mene at man ikke lenger kan stå inne for.

Fotnoter

1.

Kulturdepartementet (1961) Lov om opphavsrett til åndsverk m.m. (åndsverkloven). Sist endret LOV-2013-05-31-26. Tilgjengelig fra: http://lovdata.no/dokument/NL/lov/ 1961-05-12-2 (Hentet: 15.05.2014).

2.

Europaparlamentet og Det europeiske råd (2001) Directive 2001/29/EC of the European Parliament and of the Council of 22 May 2001 on the harmonisation of certain aspects of copyright and related rights in the information society.

3.

NRK (2014) Podkaster. Tilgjengelig fra: http://www.nrk.no/podkast (Hentet: 23.04.2014).

4.

NRK (2014) NRK Skole. Tilgjengelig fra http://www.nrk.no/skole/ (Hentet: 23.04.2014).
Til dokumentets forside