NOU 2014: 5

MOOC til Norge— Nye digitale læringsformer i høyere utdanning

Til innholdsfortegnelse

9 MOOC i norsk høyere utdanning

9.1 Gjeldende regelverk

Akkreditering

Med Kvalitetsreformen ble det innført et helhetlig system for kvalitetssikring av norsk høyere utdanning. Institusjonene fikk større faglige fullmakter til å opprette og nedlegge studietilbud. Samtidig ble det opprettet et faglig uavhengig organ for kvalitetssikring av høyere utdanning (Nasjonalt organ for kvalitet i utdanning, NOKUT). Det ble innført systemer for akkreditering av studietilbud og institusjoner, samt stilt krav om at alle institusjoner skal ha egne kvalitetssikringssystemer.

Universitets- og høyskoleloven slår fast på hvilket gradsnivå institusjonene kan tilby utdanning.1 Både lov og tilhørende forskrifter er felles for alle institusjonene innen høyere utdanning, også de private institusjonene.

De ulike institusjonene har, avhengig av institusjonskategori, ulike fullmakter til selv å kunne etablere nye studietilbud. Dersom institusjoner ikke har fullmakt til å etablere studier, må de søke NOKUT om akkreditering.

Universitetene, som alle er offentlige, har fullmakter på alle nivåer. Vitenskapelige høyskoler og høyskoler, både de offentlige og de private, har rett til å opprette studietilbud på alle nivåer innenfor de fagområdene hvor de har fått rett til å tildele doktorgrad, det vil si samme fullmakter som universitetene har innenfor disse fagområdene. Statlige høyskoler og private høyskoler som har fått institusjonsakkreditering som høyskole, kan opprette nye tilbud på lavere grads nivå. Det er muligheter for private høyskoler som ikke er akkrediterte på institusjonsnivå å søke NOKUT om akkreditering av studietilbud.2

Det samme systemet gjelder for fellesgrader. Dersom det aktuelle gradsnivået ligger utenfor fullmaktene til den enkelte institusjon, må det også søkes om akkreditering av fellesgrader. Norske institusjoner som sammen gir fellesgrad må samlet sett oppfylle kriteriene for akkreditering av studier. Norske institusjoner kan gi fellesgrader i samarbeid med utenlandske institusjoner. Den norske institusjonen har da ansvaret for å sikre at de utenlandske institusjonenes del av studiet er akkreditert eller er godkjent i tråd med nasjonale regler i samarbeidslandet. Den norske delen må oppfylle kravene i kriterier for det aktuelle gradsnivået.3

Godskriving og fritak

Eksamener fra universiteter og høyskoler som er akkrediterte, godskrives med det samme antall studiepoeng institusjonene seg i mellom, såfremt de oppfyller de faglige kravene som ligger i emnet en ønsker godskrevet.4 Det betyr at en student som har tatt et emne ved en norsk institusjon, vil få emnet godskrevet som del av en grad ved en annen norsk institusjon, såfremt emnet oppfyller tilsvarende faglige krav.

Det er også en mulighet for å få fritak for emner tatt ved utenlandske institusjoner inn i en norsk grad. Det er institusjonene selv som må vurdere om emner gir grunnlag for slikt fritak. Dette er ikke noe en student har krav på å få fritak for, det må i hvert enkelt tilfelle foretas en faglig vurdering.5

System for kvalitetssikring

Norske universiteter og høyskoler har selv ansvaret for å sikre kvaliteten i sine studietilbud.6 For å ivareta dette ansvaret er institusjonene pålagte å ha interne systemer for kvalitetssikring. Kvalitetssikringssystemet er et redskap for institusjonene til å skaffe seg nødvendig kunnskap for å kunne vurdere kvaliteten i egne utdanningstilbud. Systemene skal sikre kontinuerlige forbedringer, avdekke sviktende kvalitet og dokumentere kvalitetsarbeidet. NOKUT har ansvar for å evaluere og godkjenne kvalitetssikringssystemene ved institusjonene.

Kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning

I Bologna-prosessen ble det vedtatt et overordnet europeisk kvalifikasjonsrammeverk for høyere utdanning i 2005, med læringsutbyttebeskrivelser for de tre hovednivåene i høyere utdanning – bachelor, master og ph.d. Det norske kvalifikasjonsrammeverket for høyere utdanning, tilpasset det overordnede europeiske, ble fastsatt i mars 2009.7 Kvalifikasjonene beskrives gjennom læringsutbytte og ikke gjennom innsatsfaktorer. Nivåbeskrivelsene beskriver hvilke kunnskaper, ferdigheter og generell kompetanse alle kandidater som har fullført utdanning på det aktuelle nivået skal ha.

Kvalifikasjonsrammeverket og forholdet til realkompetanse

Dokumentasjon, vurdering og verdsetting av realkompetanse er et virkemiddel for å legge forholdene til rette for livslang læring. Retten til realkompetansevurdering er nedfelt i opplæringsloven, fagskoleloven og universitets- og høyskoleloven. Realkompetanse skal vurderes i forhold til gjeldende læreplaner for grunnskole, videregående opplæring, utdanningsplaner for fagskoleutdanning samt rammeplaner og studieplaner for høyere utdanning. Formålet med vurdering av realkompetanse er at voksne skal få dokumentert og verdsatt sin kompetanse som grunnlag for videre opplæring eller arbeid. Realkompetanse må ha legitimitet i både utdanningssystemet og arbeidslivet. Enkeltindividers realkompetanse kan ikke innplasseres direkte i kvalifikasjonsrammeverket, men indirekte vil en realkompetansevurdering kunne gi personer et kortere opplæringsløp mot et godkjent vitnemål.8

9.2 Utvalgets vurderinger

MOOC-tilbud ved norske utdanningsinstitusjoner

Når norske institusjoner tilbyr studiepoenggivende MOOC, er det regelverket for høyere utdanning som gjelder. Universitetene bestemmer selv hvilke studieprogrammer og emner institusjonen skal tilby, uansett hvilket utdanningsnivå det er på. Høyskolene og de vitenskapelige høyskolene har mer begrensede muligheter til å avgjøre dette selv og vil måtte søke NOKUT om akkreditering på enkelte nivåer.

Det samme vil gjelde kvalitetssikring. Når institusjoner tilbyr MOOC med eksamen og studiepoeng, må disse studietilbudene inngå i institusjonens system for kvalitetssikring.

Dersom MOOC-studentene skal gå opp til eksamen og få studiepoeng, må studentene være tatt opp til studiet etter gjeldende krav for opptak. Dette gjelder både de som tas opp til et emne og de som går opp til eksamen som privatister.9 Studenter som tar MOOC med eksamen og studiepoeng ved norske institusjoner, vil kunne få en vanlig karakterutskrift som dokumentasjon.10 Et slikt emne kan inngå som del av en grad.

En student som har gjennomført MOOC med eksamen og studiepoeng ved en akkreditert institusjon i Norge, vil ha krav på fritak fra tilsvarende eksamen ved en annen institusjon. Det betyr at MOOC i denne formen som er avlagt ved én institusjon, kan inngå i en grad ved andre institusjoner. I disse tilfellene må det forutsettes at MOOC-tilbudet er kvalitetssikret ved institusjonen der emnet er avlagt.

Utvalget mener at institusjonenes forvaltning av systemet for godskriving har et forbedringspotensial. Utvalget oppfordrer derfor institusjonene til i større grad å bruke det handlingsrommet som ligger i systemet, ved å legge til rette for smidigere praksis for godskriving av emner på tvers av norske institusjoner. Utvalget mener samtidig at det er behov for en utredning om hvordan institusjonenes praksis for godskriving av emner kan forbedres.

Det vil være utfordrende å få MOOC uten studiepoeng og eksamen godskrevet som del av en grad. På samme måte som det vil være problematisk å godkjenne andre typer emner som studenten har tatt, men uten at vedkommende har avlagt noen eksamen. Utvalget mener at slike vurderinger fortsatt må tilligge den enkelte institusjon og dens faglige vurderinger.

I kapittel 15.3 anbefaler utvalget forsøk med unntak fra opptakskrav til MOOC.

MOOC-tilbud fra utenlandske institusjoner

MOOC med eksamen og studiepoeng fra en utenlandsk institusjon som søkes godskrevet i en grad ved en norsk institusjon, må vurderes på samme måte som andre typer emner studenter avlegger ved utenlandske institusjoner. Dette innebærer at det må gjøres en faglig vurdering, på samme måte som det gjøres for øvrig utenlandsk utdanning. Den faglige vurderingen må gjøres av den enkelte institusjon.

Hvordan studenter og institusjoner skal forholde seg til kvalitetssikring av slike kurs vil kunne bli en utfordring. Blir omfanget av søknader om godskriving av utenlandske MOOC-tilbud stort, særlig av hittil ukjente tilbydere, er det usikkert om institusjonene har kapasitet til å kunne vurdere dette selv. Etter utvalgets vurdering vil det kunne bli behov for systemer eller ordninger som kan støtte institusjonene i deres arbeid knyttet til slike vurderinger, for eksempel nasjonale ordninger for å kvalitetssikre MOOC.

En MOOC uten eksamen og studiepoeng fra en utenlandsk institusjon som søkes godskrevet i en grad ved en norsk institusjon, vil kunne skape noen utfordringer. For en student som har gjennomført et MOOC-tilbud uten eksamen, kan det for eksempel være utfordrende å dokumentere at innholdet i emnet tilsvarer det emnet studenten ønsker fritak for. Den enkelte institusjon må gjøre en faglig skjønnsmessig vurdering av slike MOOC-tilbud.

Utvalget er av den oppfatning at i institusjonenes vurdering av MOOC uten eksamen og studiepoeng, vil realkompetansevurdering kunne være mer aktuelt. Allerede i dag er det slik at en skal kunne få vurdert sin realkompetanse med tanke på opptak og godskriving av denne kompetansen i gradsstudier. Dersom omfanget av studenter som gjennomfører MOOC øker, vil det kunne medføre en økt etterspørsel etter denne typen vurderinger. I så måte er utvalget av den oppfatning at MOOC vil aktualisere realkompetansevurderinger enda mer enn i dag. Etter utvalgets vurdering vil dette legge press på og kreve økt oppmerksomhet knyttet til god realkompetansevurdering ved universitetene og høyskolene. Utvalget mener at institusjonene må utvikle gode ordninger for realkompetansevurdering av MOOC.

Kompetansevurdering av MOOC uten eksamen og studiepoeng

MOOC uten eksamen og studiepoeng kan også ses på som en form for kompetansetilbud som ikke nødvendigvis skal inn i et gradssystem. Kompetanse som i dag er utenfor kvalifikasjonsrammeverket og det formelle utdanningssystemet, kan ta mange former, og det er behov for en helhetlig vurdering av dette feltet. Slike former for kompetanse må vurderes i en internasjonal sammenheng. Norske myndigheter må derfor jobbe sammen med europeiske initiativer og organisasjoner knyttet til kvalitetssikring av utdanning, og vurdere slike problemstillinger i sammenheng med de systemene som er bygd opp omkring dagens kvalitetssikringssystem og anerkjennelse av kompetanse internasjonalt.

MOOC-utvalget vil i den forbindelse vise til at det i 2013 ble oppnevnt et utvalg av Kunnskapsdepartementet som skal vurdere kompetanser utenfor det formelle utdanningssystemet, med særlig fokus på hvordan de kan innplasseres i det nasjonale kvalifikasjonsrammeverket. Utvalget skal vurdere om det er særskilte utfordringer knyttet til opplæringstilbud som tilbys internasjonalt eller parallelt i flere land av blant annet bedrifter, bransjer og organisasjoner. MOOC-utvalget mener at MOOC-tilbud uten eksamen og studiepoeng faller inn under denne typen tilbud, og at det departementsoppnevnte utvalget derfor også må vurdere MOOC som del av sitt arbeid. Rapporten skal være ferdigstilt innen utgangen av 2014.

9.3 Utvalgets anbefalinger

  • MOOC med eksamen og studiepoeng, både fra norske og utenlandske institusjoner, kan inngå i dagens gradssystem. Utvalget ser derfor ikke behov for endringer av det norske regelverket for akkreditering og godskriving av emner.

  • Utvalget anbefaler en nasjonal utredning om hvordan institusjonenes praksis for godskriving av emner kan forbedres.

  • Utvalget mener at institusjonene må legge til rette for en smidigere praksis for godskriving av emner på tvers av norske institusjoner.

  • Utvalget mener at institusjonene må utvikle gode ordninger for realkompetansevurdering av personer som har gjennomført MOOC.

  • MOOC-utvalget foreslår at det departementsoppnevnte utvalget som skal vurdere kompetanser utenfor det formelle utdanningssystemet også vurderer kompetanse som opparbeides gjennom MOOC-tilbud uten eksamen og studiepoeng.

Fotnoter

1.

Tilgjengelig fra: http://www.lovdata.no/all/nl-20050401-015.html Loven er utdypet i egen forskrift som gir standarder for akkreditering av institusjoner (Forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning). NOKUTs forskrift om tilsyn utdyper standardene som er satt i departementets forskrift, herunder krav til blant annet vitenskapelig produksjon og fagmiljøenes størrelse og kompetanseprofil (Forskrift om tilsyn med utdanningskvaliteten i høyere utdanning).

2.

NOKUT (2013) Institusjonskategoriar. Tilgjengelig fra: http://www.nokut.no/no/Fakta/Det-norske- utdanningssystemet/Institusjonskategoriar/ (Hentet: 11.12.2013).

3.

NOKUT (2013) Søk om akkreditering av nye studietilbud og institusjonskategori. Tilgjengelig fra: http://www.nokut.no/no/Universitet-og-hoyskole/ Kvalitetssikring-og-tilsyn/Sok-om-akkreditering-av-nye- studietilbud-og-institusjonskategori/ (Hentet: 11.12.2013).

4.

Bestemmelsen om godskriving og faglig godkjenning i universitets- og høyskoleloven § 3-5, 1. avsnitt.

5.

Universitets- og høyskoleloven § 3-5, 2. avsnitt.

6.

Kunnskapsdepartementet har fastsatt egen forskrift om kvalitetssikring og kvalitetsutvikling i høyere utdanning og fagskoleutdanning. Tilgjengelig fra: http://www.lovdata.no/cgi-wift/ldles?doc=/sf/sf/ sf-20100201-0096.html (Hentet: 11.12.2013).

7.

Siden da har Kunnskapsdepartementet også fastsatt nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for alle nivåer i norsk utdanning – Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring, som er tilpasset EUs kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (EQF). Kunnskapsdepartementet (2011) Nasjonalt kvalifikasjonsrammeverk for livslang læring (NKR). Tilgjengelig fra: http://www.regjeringen.no/ upload/KD/Vedlegg/Internasjonalt/UNESCO/ NasjonaltKvalifikasjonsrammeverk200612.pdf (Hentet: 11.12.2013).

8.

ibid.

9.

Universitets- og høyskoleloven § 3-10.

10.

Universitets- og høyskoleloven § 3-11.
Til dokumentets forside