Det nasjonale miljørettslige handlingsrom i EØS-avtalen

Det nasjonale miljørettslige handlingsrom i EØS-avtalen

Nei til EU
v/Morten Harper
Arbeidersamfunnets plass 1
0181 OSLO

Det vises til ditt brev av 30. mars 2000 og senere telefonsamtale om ovennevnte. Vi beklager at vi ikke har vært i stand til å besvare din henvendelse tidligere.

Å gi en vurdering av hvert enkelt av de spørsmålene som stilles i vedlegget til brevet ditt vil samlet sett være en omfattende utredning i seg selv. Det vil være en stor og ressurskrevende utredningsoppgave som vil måtte ta mye tid. Vi har derfor valgt innledningsvis å henvise deg til den litteratur som finnes på området, og gi noen betraktninger av mer generell karakter, for så å konsentrere vårt svar i hovedsak rundt spørsmålene 9-15. Spørsmålene om merking og omsetning av plantevernmidler, og om tilsetningsstoffer hører inn under henholdsvis Landbruksdepartementets og Sosial- og Helsedepartementets ansvarsområde. Vi vil derfor henvise deg til disse departementene for å få svar på disse spørsmålene. Siden du også har sendt brevet ditt til UD vil vi overlate til dem å besvare spørsmål 14b og 15b om tvangsmidler.

Du har innledningsvis en del spørsmål av mer generell karakter. De fleste av disse spørsmålene handler om bestemmelser i EØS-avtalen som er mer eller mindre identiske med bestemmelser i EUs traktatgrunnlag. På disse områdene har Norge det samme legale handlingsrom som EU-land, og du vil i denne sammenheng også kunne se nærmere på EU-retten. Vi vil overlate til UD evt. å gå mer i dybden på de generelle spørsmålene.

Videre vil vi peke på at en rekke av de spørsmålene du stiller ble grundig utredet og vurdert da EØS-avtalen ble forhandlet. Vi vil i denne sammenheng vise til St.prp. nr. 100 (1991-92) med vedlegg, St.prp. nr. 40 (1992-93) med vedlegg, St.meld. nr. 40 (1993-94), utredningen "Miljøvern og EFs indre marked", utgitt av Arbeidsgruppen for miljøspørsmål nedsatt av Statssekretærutvalget for EF-saker, og "Delrapport om miljøvern og Europeisk samarbeid" til Europautredningen fra 1992. I miljøpolitisk redegjørelse for Stortinget, i stortingsmeldingene "Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand" (St.meld. nr. 8 1999-2000), og "Miljøvernpolitikk for en bærekraftig utvikling" (St.meld. nr. 58 1996-97), samt i de årlige budsjettproposisjonene, er også EØS-regler og forholdet til EUs regelverk omtalt.

Det er i den senere tid også utgitt en god del litteratur på området, blant annet knyttet til undervisningen ved UiO (bl.a. ved det juridiske fakultet), og det er gjennomført utredninger ved blant annet Fridtjof Nansens Institutt og ARENA.

Generelt bemerkes det at på enkelte miljørelevante punkter har EØS-avtalen bestemmelser som er særegne. EØS-avtalen har blant annet en generell sikkerhetsklausul, som ikke har en klar parallell i Romatraktaten. I sikkerhetsklausulen heter det at en part kan tilsidesette EØS-avtalens bestemmelser på et bestemt område på grunn av viktige miljøvernhensyn. Vi har foreløpig ingen eksempler på at klausulen har blitt anvendt. Det er derfor vanskelig å si noe om hvilken rekkevidde den vil kunne ha. Videre er EØS-avtalen en folkerettslig avtale som bygger på prinsippet om konsensus og dermed medfører at nye regler ikke kan vedtas ved flertallsvedtak. Det har man i hovedsak adgang til på miljøvernområdet i EU. I tillegg viser EØS-avtalens forord til enkelte miljøprinsipper som ikke var med i Romatraktaten den gang EØS-avtalen ble undertegnet, som for eksempel føre-var-prinsippet og prinsippet om en bærekraftig utvikling. Disse kom først inn i EUs lovverk gjennom Maastricht-traktaten. EØS-avtalen forutsetter heller ingen tilpasning til eventuell felles avgiftspolitikk i EU. Produktrelaterte miljøvernavgifter kan likevel ikke pålegges på en måte som skaper handelsvridninger.

Når det gjelder punktene 9 til 15, har vi følgende bemerkninger:

Ad. 9 Merking og omsetting av miljøfarlige produkter

Det finnes over 100.000 kjemiske stoffer på markedet i Europa, og stadig nye kommer til. Arbeidet med å holde oversikt over og regulere bruken av kjemikalier er omfattende og komplisert. Derfor er internasjonalt samarbeid spesielt viktig på dette området. Kjemikalier er i tillegg en internasjonal handelsvare og bidrar i stor grad til grenseoverskridende forurensning. For effektivt å sikre god beskyttelse for helse og miljø mot farlige kjemikalier, har Norge gjennom EØS-avtalen valgt å implementere EUs omfattende systemregelverk for kjemikalier.

a) Kan Norge på egenhånd forby nye kjemikalier?

Dersom det ikke finnes fellesskapsregler på et konkret område, har EØS-landene mulighet til å innføre egne regler for kjemikalier. Dette har Norge blant annet gjort ved regulering av ftalater (kreftfremkallende og mistenkt for å være hormonhermende) i produkter til barn under 3 år, azofargestoffer (kreftfremkallende) og formaldehyd (allergifremkallende) i tekstiler.

b og c) Kan Norge på egenhånd innføre egne regler for merking av kjemikalier? Kan norske myndigheter innføre nye strengere regler på disse områdene?

Norge deltar aktivt i EUs arbeidsgrupper under Europakommisjonen hvor fellesskapsregler for klassifisering og merking av farlige stoffer og produkter utvikles. Norge har i dag unntak på enkelte områder. Unntakene omfatter blant annet strengere klassifisering og merking av kreftfremkallende stoffer i Norge, strengere krav til utarbeidelse av produktdatablad for farlige kjemiske stoffer og strengere krav for merking av løsemidler.

Gjennom arbeidsgruppene har Norge i flere tilfeller fått gjennomslag for en forbedring av EUs regelverk, slik at behovet for norske unntak har blitt stadig redusert. Arbeidsgruppene er altså den viktigste arenaen for Norge når det gjelder forbedring av det gjeldende regelverket om klassifisering og merking. Det enkelte land har i utgangspunktet ikke anledning til å innføre nye egne regler for klassifisering og merking av kjemikalier, siden dette er et område med en omfattende handel over landegrensene.

Ad. 10 Genmodifiserte produkter

1. Kan norske myndigheter nekte salg og markedsføring av GMO-produkter som er godkjent i EU?

Norske myndigheter kan si nei til et GMO-produkt som er godkjent i EU fordi vi gjennom en tilpasning i EØS-avtalen har adgang til å nedlegge forbud mot et EU-godkjent GMO-produkt hvis dette ikke tilfredsstiller kravene i genteknologiloven om helse, miljø, bærekraft, samfunnsnytte og etikk. Av de produkter som er søkt markedsført har Norge i tråd med disse hensyn meddelt Kommisjonen at man har nedlagt forbud mot omsetting av fem produkter, hhv. rabiesvaksine, pseudorabiesvaksine, oljeraps, mais og sikorisalat. En type tobakk har blitt tillatt.

2. Kan myndighetene nekte salg og markedsføring av GMO-produkter som ennå ikke er godkjent/vurdert i EU?

Et GMO-produkt som ikke er godkjent i EU, kan nektes solgt i Norge. Et tilsvarende forbud kan også gjennomføres av alle EU-land.

Ad 11 Merking av genmodifiserte produkter

Kan norske myndigheter sette strengere krav til merking (f.eks. flere og mer synlige opplysninger) av GMO-produkter enn i Europa?

Hensikten med merking er at forbrukeren skal sikres korrekt og tilstrekkelig informasjon om næringsmiddelet, blant annet for å kunne ta stilling til om de ønsker næringsmiddelet på bakgrunn av de opplysninger som fremkommer i merkingen.

Næringsmidler og næringsmiddelingredienser som består av eller inneholder genmodifiserte, levende og reproduksjonsdyktige råvarer, samt næringsmidler og næringsmiddelingredienser som er fremstilt av/fra, men ikke inneholder genmodifiserte levende og reproduksjonsdyktige råvarer, skal merkes med "genmodifisert" eller "...fremstilt av/fra genmodifisert...".

Merkekravet anses oppfylt dersom produkter som inneholder genmodifiserte ingredienser (sammensatte næringsmidler) merkes når den genmodifiserte andel utgjør mer enn 2% av ingrediensen. Denne grensen vil sannsynligvis bli redusert til 1 %.

Merkeplikten etter forskriften gjelder ikke næringsmidler som ved frambud til forbruker ikke er ferdigpakkede, men merkeplikt kan bli satt som vilkår ved godkjenning av det genmodifiserte produktet. Regelverket vil sannsynligvis bli endret slik at genmodifiserte næringsmidler som ikke er emballert/selges i løs vekt, skal omfattes av merkeplikten uavhengig av en eventuell godkjenning.

For genmodifiserte matprodukter regulert under Novel Foods-forordningen, er det vedtatt at to produkter (en mais og en soya) skal merkes dersom de inneholder mer enn 1% genmodifisert materiale i hver enkelt ingrediens. I Norge avventer man arbeidet fra et regjeringsopppnevnt utvalg som skal vurdere en rekke spørsmål knyttet til genmodifiserte produkter, før man eventuelt vil implementere Novel Foods-forordningen her i landet.

Ad. 12 Miljøavgifter

Kan norske myndigheter ilegge miljøavgifter, f.eks. på flytransport og engangsemballasje?

Når det gjelder grunnavgiften på engangsemballasje, har ESA ved brev av 7. juni 1999 vist til at de, særlig i lys av utviklingen av EØS-regelverket og EU-kommisjonens politikk, har konkludert med at den norske grunnavgiften på engangsemballasje ikke er i strid med EØS-avtalen (jf. St. prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak). Norske myndigheter kan ilegge miljøavgifter på drikkevareemballasje. Drikkevarer som er fritatt fra produktavgift på drikkevarer (melk, juice og råsaft), ilegges i dag ikke miljøavgift, mens øvrige drikkevarer ilegges avgift (glass med 4 kr per enhet, plast/metall med 2,40 kr per enhet og papp/kartong med 1 kr per enhet, jf. Budsjett-innst. S nr. 1 (1999-2000) fra Finanskomiteen om skatte-, avgifts- og tollvedtak for 2000).

Stortingets flertall besluttet i statsbudsjettet for 2000 å videreføre avgiften på flyging av passasjerer, jf. Budsjett-innst. S nr. 1 (1999-2000) fra Finanskomiteen om skatte-, avgifts- og tollvedtak for 2000. Når det gjelder ESAs innsigelser i saken, er dette omhandlet i St.prp. nr. 1 (1999-2000) Skatte-, avgifts- og tollvedtak og i St. prp. nr. 61 (1999-2000) Omprioriteringer og tilleggsbevilgninger på statsbudsjettet 2000, s. 26-27. ESA har ikke innvendinger mot at det oppkreves en avgift på flyging av passasjer, men har anført at utformingen av avgiften må være lik for internasjonale og nasjonale flyreiser. Det fremgår av revidert nasjonalbudsjett 2000 at Regjeringen i nasjonalbudsjettet for 2001 vil foreslå å fjerne satsulikheten mellom internasjonale og nasjonale flygninger, og at man i dialog med ESA vil arbeide videre med å se nærmere på utformingen av innenlandsavgiften frem til høsten.

Det innkreves i dag også en CO ₂-avgift på drivstoff til bruk i nasjonal flygning, jf. St. prp. nr. 53 (1998-99) Miljøavgifter på drivstoff til luftfarten mv – endringer i statsbudsjettet for 1999 og Budsjett-innst. S. nr. 1 (1999-2000), hvor avgiften ble videreført i 2000. Avgiften har vært vurdert av ESA, som ikke hadde innvendinger mot denne praksisen.

Ad. 13 Offentlig miljøstøtte

Kan norske myndigheter gi støtte til miljøvennlig industri (f.eks. ved avgiftsfritak eller investeringsstøtte til forurensningsfrie gasskraftverk)?

Norske myndigheter kan gi støtte til miljøvennlig industri. Det kan gis støtte blant annet i form av investeringsstøtte etter nærmere bestemte regler og til en viss grad også driftsstøtte. EU-kommisjonen arbeider nå med å justere retningslinjene for statsstøtte til miljøformål, og norske myndigheter vil vurdere nærmere hvorvidt eventuell støtte kan gis til bygging av forurensningsfrie gasskraftverk i tilknytning til blant annet arbeidet med justering av retningslinjene.

Ad. 14. Vannkvalitet

1. Kan norske myndigheter innføre egne grenseverdier for forurensning i drikkevann?

EUs nye drikkevannsdirektiv 98/83/EF, som vil bli innlemmet i EØS-avtalen i løpet av

høsten 2000, skal implementeres innen 1. januar 2001. Dette er et minimumsdirektiv, det

vil blant annet si at den norske drikkevannsforskriften må ha minst like strenge grenseverdier for forurensning i drikkevann som direktivet bestemmer.

Drikkevannsforskriften er som følge av det nye direktivet under revisjon, og det vurderes innføring av en del grenseverdier som er strengere enn dem som følger av direktivet.

Ad. 15 Luftkvalitet

1. Kan norske myndigheter innføre egne, strengere grenseverdier for luftkvalitet?

Norge kan fastsette strengere grenseverdier for luftkvalitet enn det som følger av EUs regelverk. I henhold til EUs rammedirektiv for luftkvalitet (96/62/EF), art. 4.6, skal i så fall Kommisjonen/ESA informeres om dette. EUs grenseverdier for luftkvalitet vil i Norge bli gjennomført ved at det foretas endringer i eksisterende forskrift om lokal luftforurensning og støy av 30. mai 1997.

Det er fastsatt nasjonale mål for luftkvalitet for stoffene SO ₂, NO ₂, PM ₁₀ og benzen som på noen områder er mer ambisiøse enn det som er vedtatt i EU.

Avslutningsvis vil vi bemerke at de senere års utvikling har vist at forskjellen i miljøbestemmelser mellom Norge og EU stadig blir mindre. Det gjelder eksempelvis på kjemikalieområdet som nevnt ovenfor, samt på avfallsområdet. På andre felter har EF satt strengere krav til miljøet enn vi hadde i tilsvarende norske regler. Eksempler på dette er kravene til svovelinnhold i olje og innholdet av miljø- og helseskadelige stoffer i bensin og diesel.

Vi håper du vil kunne dra nytte av de svarene du har fått her, og det du ellers vil kunne finne i litteraturen vi har henvist til. Vi ønsker deg lykke til med utredningsprosjektet.

Med hilsen

Turid Sand e.f.

Avdelingsdirektør

Trygve Hallingstad

Avdelingsdirektør

Kopi:

UD

Norges EU-delegasjon