Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Diakonissehuset Lovisenberg

1.     Innledning
Vi viser til klage fra advokat Ulrik Sverdrup-Thygeson på vegne av Diakonifellesskapet (DKF) datert 28. mars 2014. Innstilling i klagesaken er oversendt med brev fra Stiftelses­tilsynet til Nærings- og fiskeridepartementet 4. juni 2014.

Vi viser også til et omfattende materiale i saken, som består av brev til Stiftelsestilsynet forut for vedtaket, brev til Nærings- og fiskeridepartementet med ytterligere kom­mentarer til klagen fra både klager og klagemotpart samt møter med begge parter som er avholdt i departementet henholdsvis 17. september og 10. oktober 2014.

Klagen gjelder Stiftelsestilsynets vedtak om å godkjenne vedtektsendringer for Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg (SDL). Vedtaket datert 7. mars 2014 er begrunnet med at vedtektsendringene er overensstemmende med lov 15. juni 2001 nr. 99 om stiftelser (stiftelsesloven) §§ 46 og 47.

Departementet er kommet til at klagen tas delvis til følge. Klage på endringene i §§ 1, 2, 3, 4 og 5 tas ikke til følge. Når det gjelder §§ 6 og 9, tas klagen delvis til følge. Klagen på endringen som gjelder hvem som skal innstille til og ansette forstanderinnen, tas til følge.  Klagen på de øvrige endringene av §§ 6 og 9,  tas ikke til følge. Den nærmere begrunnelsen og vedtaket følger nedenfor.

2.     Generelt om klagebehandlingen
Nærings- og fiskeridepartementet vil innledningsvis kort gjøre rede for Stiftelsestilsynets og Nærings- og fiskeridepartementets rolle og kompetanse i klagebehandlingen. Stiftelsestilsynet fører Stiftelsesregisteret og har ansvaret for tilsyn med og kontroll av alle stiftelser etter stiftelsesloven. Nærings- og fiskeridepartementet er faglig ansvarlig for stiftelsesloven. Ved ønske om endring av vedtekter skal Stiftelsestilsynet etter stiftelsesloven godkjenne vedtektsendringene (stiftelsesloven §§ 48-50). Vedtaket Stiftelsestilsynet fatter, er kun en prøving av om stiftelsens vedtak om omdanning er i tråd med stiftelsesloven og stiftelsens egne vedtekter (§ 51). Stiftelsestilsynet gjør ikke en vurdering av om endringen bør gjøres såfremt lovens krav er oppfylt. Stiftelsestilsynet foretar altså ingen form for bevisførsel.

Vedtak med hjemmel i stiftelsesloven som fattes av Stiftelsestilsynet (§ 7), er enkeltvedtak som kan påklages i samsvar med reglene i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), §§ 28-36. Etter forvaltningsloven § 28 kan enkeltvedtak påklages av en part eller annen med rettslig klageinteresse. Dersom Stiftelsestilsynet ikke finner grunnlag for å oppheve eller endre vedtaket, sendes innstilling i klagesaken til Nærings- og fiskeridepartementet for endelig avgjørelse.

Utgangspunktet for klagebehandlingen både i Stiftelsestilsynet og i Nærings- og fiskeri­departementet er dokumentene som sendes inn samt de dokumentene som ellers danner grunnlaget for stiftelsen, så som vedtekter, revisorerklæring mv. Når et vedtak påklages, påhviler det Stiftelsestilsynet og departementet en noe utvidet plikt til å undersøke underlags­materialet (altså dokumentene) i saken. Det er likevel viktig å understreke at grensen mot bevisførsel er fast både for Stiftelsestilsynet og Nærings- og fiskeridepartementet.

3.     Om hvorvidt Diakonifellesskapet har rettslig klageinteresse

Stiftelsen har primært gjort gjeldende at Diakonifellesskapet ikke har rettslig klageinteresse. Hvis departementet skulle komme til at klager ikke har rettslig klageinteresse, er konse­kvensen at klagen må avvises. Departementet vil derfor først behandle dette spørsmålet.

3.1.  Om rettslig klageinteresse i forvaltningsloven § 28
Etter forvaltningsloven § 28 kan enkeltvedtak påklages ”av en part eller annen med rettslig klageinteresse i saken til det forvaltningsorgan (klageinstansen) som er nærmest overordnet det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket (underinstansen).”

I Norsk Lovkommentar uttales følgende om begrepet ”rettslig klageinteresse” i forvaltnings­loven § 28 første ledd:
”Uttrykket er valgt etter mønster av begrepet «rettslig interesse» i tvistemålsloven (lov 13. aug. 1915 nr. 6 om rettergangsmåten for tvistemål – nå opphevd) § 54. Meningen var at en skal ta utgangspunkt i § 54 slik den er brukt i praksis og teori, noe som må bety at man nå legger avgjørende vekt på et tilsvarende samsvar med den forståelse som til enhver tid er fremherskende når det gjelder den tilsvarende regelen i tvisteloven (lov 17. juni 2005 nr. 90 om rettergang og mekling i sivile tvister) § 1-3 nr. 2.”

Tvisteloven § 1-3 lyder:
”(1) Det kan reises sak for domstolene om rettskrav.
(2) Den som reiser saken, må påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte. Dette avgjøres ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det.”

Det er alminnelig antatt og bekreftet gjennom utstrakt rettspraksis at den som har rettslig interesse i et eventuelt søksmål for domstolene, normalt skal anses å ha rettslig klageinteresse. Med andre ord må man være berørt av vedtaket på en slik måte at det virker rimelig og naturlig at man får det prøvd på nytt. I forarbeidene til tvistemålsloven av 2001, i NOU 2001:32 Rett på sak. Lov om tvisteløsning (tvisteloven), er det på side 188 uttrykt at søksmåls­betingelsene ”for det alt vesentlige og for de fleste praktiske formål [er] sammenfallende med betingelsene for forvaltningsrettslig klageadgang”.

Begrepet rettslig interesse innebærer for det første et krav om at det må foreligge en (i) søksmålsgjenstand (dvs. rettskrav eller rettighet) slik det står i tvisteloven § 1-3 (1). Det ligger videre i kravet til rettslig interesse at kravet må være (ii) aktuelt og at klager må ha tilstrekkelig (iii) tilknytning til rettigheten. Disse to fremkommer av tvisteloven § 1-3 (2).

(i)              søksmålsgjenstanden
Kravet til søksmålsgjenstanden betyr i praksis at det som er gjenstand for klagen, må kunne underbygges med rettsregler – altså slik at bare tvister som kan løses ut fra rettslige regler, kan forelegges for domstolene. Som eksempler på forhold som ikke er rettskrav, nevnes i juridisk teori ofte tvist om lønnsnivå og uenighet om faktiske forhold. I Sivilprosess, Anne Robberstad 2013, 2. utg., Fagbokforlaget, kapittel 3, punkt 7.1 står det følgende om rettskrav på side 84:
”Grunnlaget for et krav er for det første visse faktiske forhold. ... Kjennetegnet for et rettskrav er at disse fakta (rettsfakta), når de kombineres med rettsregler, skaper et krav som kan få medhold i en domstol (rettsfølgen). Poenget er at det må finnes rettsregler, ikke andre slags regler, som kan få anvendelse på nettopp dette faktiske forholdet. Begrunnelsen er selvfølge­lig at det er rettsregler domstolene har spesialkunnskap om. Domstolen skal være et forum for løsning av rettslige konflikter, ikke konflikter av annen art.”

Med andre ord skal domstolen vurdere den aktuelle rettsregelen brukt på et konkret saksforhold (faktum). 

(ii)            aktualitetskravet
Klager må videre ha et aktuelt behov for at rettsforholdet mellom partene skal fastsettes. Det må altså foreligge et klart behov for rettslig avklaring i den betydning at en avgjørelse må ha rettslig eller faktisk betydning for parten.

(iii)          tilknytning
Tilknytningskravet innebærer at det kreves at partene har en tilstrekkelig nær tilknytning til det rettskravet som gjøres gjeldende. Saksøker må kunne påvise et reelt behov for å få kravet avgjort i forhold til saksøkte (i administrative klager etter forvaltningsloven: klager og klagemotparten). Når det gjelder spørsmålet om hvor nær interessen må være, er det i juridisk teori lagt vekt på at det ikke er andre som er nærmere til å ivareta kravet som klagen gjelder.

Foreninger vil kunne ha tilstrekkelig tilknytning til saksforholdet til å påklage et vedtak, både i tilfeller der foreningen skal ivareta en egen rett og i tilfeller der foreningen skal ivareta de interesser foreningen eller organisasjonen skal fremme. Gjelder det organisasjonenes egne rettigheter og plikter tar vurderingen utgangspunkt i tvisteloven § 1-3, selv om § 1-4 har en egen bestemmelse som supplerer § 1-3 om rammene for organisasjoners tilknytning til tvisten.

3.2.  Vurdering av om Diakonifellesskapet har rettslig klageinteresse
Det å få prøvd gyldigheten av et forvaltningsvedtak vil normalt utgjøre et rettskrav (i). Det synes heller ikke å være tvilsomt at DKF har et aktuelt (ii) behov for avklaring, idet utfallet av klagesaken vil ha faktisk betydning for fellesskapets/foreningens rolle innad i SDLs hovedstyre og derigjennom hvordan stiftelsen drives.

For at departementet skal kunne danne seg et tilstrekkelig grunnlag for å vurdere tilknytnings­kravet (iii) i denne saken, er det nødvendig å sette seg inn i klagers formelle rolle i stiftelsen. Klagemotparten, SDL, hevder at DKF er direkte underlagt SDL og at klageadgangen dermed bør avskjæres.  

Diakonifellesskapet er ifølge hjemmesiden til Stiftelsen Diakonova, diakonova.no, en medlemsorganisasjon/alumni tilknyttet stiftelsen Diakonova. Medlemmene er i hovedsak sykepleiere og diakoner utdannet ved institusjonen eller med annen diakonal bakgrunn. Nettsiden opplyser også at ”Alle tidligere studenter og ansatte kan bli medlem i Diakoni­fellesskapet.”

I brev fra DKF, ved advokat Ulrik Sverdrup-Thygeson, til Stiftelsestilsynet datert 29.11.2013 (øverst side 2), under­strekes det at DKF er en integrert del av SDL. Det står også at søster­samfunnet (som var forløperen til DKF) fra begynnelsen var et rådgivende organ for Diakonissehuset. Videre står det i samme brev at DKF er ”en organisk del av Diakonisse­huset”. Av vedtektene til DKF (§ 1) kommer det frem at DKF er en del av Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, og derfor forpliktet på stiftelsens grunnregler, visjon og oppgaver. Dette taler etter departementets vurdering for et underordningsforhold.

I vedtektene til DKF kommer det også frem at de har en egen økonomi, et eget styre og ellers noen selvstendige oppgaver. Selv om medlemmenes innflytelse i SDL har blitt mindre som følge av den påklagede vedtektsendringen, er det ikke slik at fellesskapet skal avvikles. Det siste ville muligens ha vært naturlig hvis en arbeidsgruppe underordnet en stiftelse hadde mistet sin funksjon i stiftelsen. I tillegg mener departementet at man i denne saken må ta hensyn til mindretallsvernet. Det at organet som hevder å ha instruksjonsrett overfor DKF i denne saken også er motparten, bør etter departementets vurdering mane til forsiktighet når det gjelder å avskjære klageadgangen. Det kan dermed ikke etter departementets vurdering legges avgjørende vekt på det underordningsforholdet som motparten fremhever.

Etter en samlet vurdering er departementet kommet til at DKF har rettslig klageinteresse. Departementet har lagt hovedvekt på at vi ikke kan se at styringsrollene mellom SDL og DKF kan avskjære klageinteressen i denne saken og at DKF er den naturlige bærer av rettskravet som er omtvistet. Klagen vil derfor tas under administrativ behandling av Nærings- og fiskeridepartementet.

4.     Vedtaket datert 7. mars 2014

Stiftelsen søkte i brev 19. september 2013 Stiftelsestilsynet om vedtektsendringer. Søknaden omfattet endringer i vedtektenes paragrafer 1-11.

I vedtaket datert 7. mars 2014 fattet Stiftelsestilsynet vedtak om å godkjenne endringene. Stiftelsestilsynet skriver i vedtaket punkt 3 (side 12) at tilsynet har gitt partene utstrakt mulighet til kontradiksjon underveis og at tilsynet vurderer saken som tilstrekkelig opplyst etter forvaltningsloven § 17.

Når det gjelder Diakonifellesskapets innvendinger mot at saksbehandlingen av vedtekts­endringene i SDL ikke er gjort i tråd med vedtektene, skriver Stiftelsestilsynet at de finner at stiftelsen har ivaretatt de hensyn som følger av gjeldende vedtekter som først og fremst skal ivareta Diakonifellesskapets mulighet til kontradiksjon når styret skal behandle vedtekts­endringer. Stiftelsestilsynet kan ikke se at saksbehandlingen internt i stiftelsen strider mot gjeldende vedtekter.

Når det gjelder vurderingen av de enkelte endringene, viser vi til Stiftelsestilsynets vedtaksbrev punkt 3 bokstavene b) til i), sidene 13-16. Stiftelsestilsynet redegjør for sin vurdering av endringen i den enkelte paragraf holdt opp mot regelverket i stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav d) samt § 46 andre ledd. Stiftelsestilsynet er gjennomgående enig i stiftelsens begrunnelse for vedtektsendringene.

Stiftelsestilsynet gjør i punkt 3 bokstav j) en vurdering av omdanningsvedtaket sammenholdt med reglene i stiftelsesloven § 47. Stiftelsestilsynet konkluderer med at det ikke kan se at endringene i §§ 4 og 5 går lengre enn nødvendig, og har på bakgrunn av dette ”kommet til at endringene så langt det er mulig er tilpasset det opprinnelige formålet”.

5.     Klagers og klagemotpartens merknader

5.1.  Klagers merknader
I klagen datert 28. mars 2014 påklager Diakonifellesskapet Stiftelsestilsynets vedtak om å godkjenne vedtektsendringer for SDL, og vi viser til denne. Klagers innsigelser gjennomgås mer detaljert i dette brevets punkt 8 under departementets vurderinger.

Hovedinnholdet i klagen:
Klager skriver at endringene er vesentlige og prinsipielle og at endringene i vedtektene må behandles som en helhet og nevner spesielt tre forhold som henger nøye sammen:

  • Tilhørigheten til Den norske kirke og dens diakoni tas ut, §§ 1 og 2. Klager skriver at med endringene i §§ 1 og 2 mister stiftelsen det som har vært dens grunnlag.
  • Forankring i den kristne tro tas ut av formålet og henvisningen til ”kristne verdier og holdninger” som det står i den nye § 3, er ikke det samme som ”forankret i den kristne tro” som det sto i den gamle § 3.
  • Det spesifikke ved stiftelsen – diakoni i regi av kvinner – tas ut, §§ 4-6 og 9. Klager fremhever at forstanderinnens rolle reduseres til et minimum, mens hun historisk sett har hatt en viktig rolle for utviklingen av stiftelsen. Også det at den direkte utnevnelsesretten til styret fjernes, gjør at stiftelsens egenart forsvinner, navnlig det kirkelige, teologiske og diakonale som i dag representeres gjennom Diakonifellesskapet.

Oppretter, som var Christiania Indremisjon, er videreført i Kirkens Bymisjon, Oslo. Klager mener således at det burde vært innhentet uttalelse fra oppretter. Diakonissene har også vært med på utviklingen frem mot dagens stiftelse og deres plass som oppretter er videreført i Diakonifellesskapet.

Endringene i §§ 7, 8, 10 og 11 er ikke påklaget.

5.2.  Klagemotpartens merknader i klagesaken
Motparten, SDL ved Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS, har i brev datert 11. april 2014 fremsatt en rekke innsigelser til klagers påstander.

De viktigste punktene i innsigelsene:

  • Stiftelsen er et selvstendig rettssubjekt og kan således ikke være i et underordningsforhold til eller en del av en annen organisasjon, som Den norske kirke. SDL skriver videre at stiftelsen ikke har vært en del av Den norske kirke, og det er heller ingen avtalerettslige bindinger til Den norske kirke.
  • Det nye formålet er i overensstemmelse med stiftelsesgrunnlaget og den historiske utviklingen. SDL skriver at formålet nå er uttrykt mer presist og i moderne språk i overensstemmelse med det opprinnelig diakonale trosgrunnlaget og de oppgaver som stifterne la til grunn for virksomheten.
  • Forstanderinnen har i liten grad vært involvert i den operative delen av stiftelsens virksomhet de senere år, og endringen er gjort for å komme i overensstemmelse med situasjonen slik den har vært i flere år.
  • Det diakonale grunnlaget for den samlede virksomheten skal fortsatt være helt grunnleggende også i fremtiden. Det skjer ingen faktisk eller formell endring av stiftelsens verdi- og trosgrunnlag ved vedtektsendringen. Den operasjonelle virksomheten har likevel blitt endret ved at diakonissenes rolle har blitt endret, slik at DKF i dag ikke har den funksjon i SDL som diakonissene tidligere hadde. SDL skriver at DKFs rolle og plass i stiftelsen må vurderes i denne sammenheng.
  • Endringen i rekrutteringsbestemmelsene til styret er besluttet for å sikre den kompetanse og styresammensetning som finnes nødvendig for å ha et kvalifisert styre som kan lede virksomheten med de oppgaver som SDL utfører. SDL skriver at dette er en nødvendig organisasjonsendring.

6.     Stiftelsestilsynets innstilling i klagesaken datert 4. juni 2014

Stiftelsestilsynet har etter en ny vurdering av saken ikke funnet grunnlag for å endre vedtaket, idet klagen etter Stiftelsestilsynets vurdering ikke inneholder opplysninger som endrer konklusjonen i tilsynets tidligere vedtak. Saken er dermed blitt oversendt til Nærings- og fiskeridepartementet for endelig avgjørelse.

Stiftelsestilsynet viser i hovedsak til vedtaket datert 7. mars 2014, og har i tillegg noen presiseringer når det gjelder:

  • Påstått saksbehandlingsfeil i Stiftelsestilsynets behandling av saken. Stiftelsestilsynet skriver at begge parter er gitt anledning til å uttale seg om oppretter av stiftelsen (Christiania Indremisjon), og tilsynet kan ikke se at det foreligger saksbehandlingsfeil fra deres side.
  • Vurdering av klagers materielle anførsler. Stiftelsestilsynet skriver her at vedtekts­endringene har vært gjenstand for grundig saksbehandling i tilsynet, med omfattende anledning for begge parter til å komme med uttalelser og kommentarer underveis i saken. Tilsynet skriver videre at styret har en vedtektsfestet omdanningskompetanse, men at Stiftelsestilsynet likevel skal kontrollere at omdanningsvedtaket er i samsvar med stiftelsesloven og stiftelsens vedtekter, jf. § 51. Stiftelsestilsynet skriver at tilsynet i liten grad skal foreta en hensiktsmessighetskontroll, men mest en legalitetskontroll av endringene.

7.     Rettslig grunnlag
 
7.1.  Generelt om omdanning
Stiftelser er selveiende institusjoner, og eierrådigheten over de midlene stiftelsen er tildelt, er gitt til stiftelsen ved at stiftelsen selv eier og forvalter egne midler. Oppretteren av en stiftelse vil vanligvis forutsette at vedkommendes bestemmelser om stiftelsen skal stå uforanderlig i all overskuelig framtid. Det innebærer rettslig sett at ingen utenforstående i kraft av eier­interesser, medlemskap eller mottakerinteresser har noe legitimt grunnlag for å gjøre endringer i den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen.

I og med at stiftelsesformen i større grad enn andre organisasjonsformer sikrer at en formues­verdi disponeres i tråd med et bestemt og varig formål, er utgangspunktet i norsk rett at en stiftelse i prinsippet er uforanderlig. Det er derfor strenge vilkår for at en stiftelse skal kunne omdannes. Om en stiftelse kan omdannes, må vurderes ut fra stiftelsen og dens formål samt de utenforliggende hensyn som det etter loven kan tas hensyn til i det enkelte tilfelle.

Omdanningsreglene i lov 15. juni 2001 nr. 59 om stiftelser (stiftelsesloven) kapittel 6 bygger på en avveining mellom respekten for stiftelsesordningens generelle funksjon og oppretterens vilje, slik den kommer til uttrykk i disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, og samfunnets behov for å gripe inn med korreksjoner der forholdene har endret seg eller det for øvrig er sterke grunner som taler for en endring av den aktuelle stiftelsen.

7.2.  Stiftelsesloven § 45
Stiftelsesloven § 45 inneholder en definisjon av hva omdanning er. Definisjonen omfatter endring eller opphevelse av stiftelsesdisposisjonen eller vedtektene. Loven oppstiller ingen grenser med hensyn til hvilke bestemmelser i vedtektene som kan omdannes.

Det er ikke bare varige endringer som innholdsmessig utgjør omdanning. Også opphevelse av stiftelsen etter § 45 andre ledd bokstav a er rettslig sett en omdanning. Fjerde ledd bestemmer at reglene om omdanning ikke skal kunne fravikes i vedtektene.

7.3.  Stiftelsesloven § 46
Stiftelsesloven § 46 første ledd gjelder omdanning av bestemmelser som gjelder stiftelsens formål og andre bestemmelser som har vært vesentlige for stifteren (endrede forhold). Bestemmelsen inneholder fire alternative omdanningsgrunner som danner grunnlaget for å vurdere om omdanning kan skje. Omdanning kan bare foretas når en bestemmelse i vedtektene eller stiftelsesdisposisjonen oppfyller et av vilkårene:
a)     ikke lar seg etterleve, for eksempel fordi stiftelsens kapital er utilstrekkelig til å tilgodese dens formål på en rimelig måte,
b)     er åpenbart unyttig,
c)     er i strid med hensikten i den disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen, for eksempel fordi oppretterens forutsetninger for bestemmelsen har sviktet, eller
d)     er åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig

Bokstav a gir adgang til omdanning når en bestemmelse ikke lar seg etterleve, og er eksemplifisert ved at stiftelsens kapital er blitt utilstrekkelig til å tilgodese formålet på en rimelig måte. Andre grunner som kan dekkes av ordlyden i bokstav a, kan være at formålet er blitt ulovlig eller skadelig, at formålet er endelig oppfylt, at stiftelsen ikke lenger har noen mottakerkrets, at behovet er bortfalt, eller at formålet ikke lar seg etterleve av grunner som stiftelsen ikke har herredømme over. Omdanning etter dette alternativet skyldes dermed i de fleste tilfeller at formålet har blitt umulig eller meningsløst å oppfylle. Det skal kvalifiserte grunner til for å omdanne en stiftelse. Se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 207: ”De fleste tilfelle som omfattes av alternativet om at formålet «ikke lar seg etterleve», er i NOU 1975: 63 behandlet under synsvinkelen «umulige» eller «menings­løse» formål, jfr NOU 1975: 63, s 78 flg. Men også de tilfelle der formålet er ulovlig eller skadelig faller inn under alternativet om at formålet «ikke lar seg etterleve», jf. nedenfor. Årsaken eller årsakene til at formålet ikke (lenger) lar seg etterleve, er i prinsippet uten interesse. Det er «resultatet» – det faktum at noe slikt er en realitet – loven oppstiller som (avgjørende) kriterium.”

Bokstav b omfatter situasjoner som gjør formålet med stiftelsen åpenbart unyttig. Et eksempel er at stiftelsen tar sikte på bestemte former for hjelp som nå dekkes fullt ut av det offentlige.

Bokstav c skiller seg fra de andre omdanningsgrunnene, idet det er stifterens vilje eller forutsetningene for opprettelsen av stiftelsen som er avgjørende. Bestemmelsen vil normalt ha selvstendig betydning i de tilfellene det opprinnelig formålet har blitt unyttig, men ikke i så kvalifisert grad at omdanning kan skje etter bokstav a. Bestemmelsen gir uttrykk for det overordnede prinsippet om at oppretters vilje blir tillagt stor vekt i omdanningssaker, se blant annet Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholth (2004) s. 219: ”Bestemmelsen er et spesielt utslag av det overordnede synspunkt om at oppretterens vilje blir tillagt betydning i omdanningssaker.”

Bokstav d åpner for omdanning når en bestemmelse i vedtektene eller den rettslige disposisjonen som danner grunnlaget for stiftelsen er blitt åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig. Dette innebærer blant annet at omdanning ikke kan gjøres på grunnlag av at et annet formål vil være mer fornuftig eller mer nyttig. Stiftelsen kan dermed ikke omdannes kun ut fra en vurdering av hensiktsmessighet.

Det er i praksis ikke noe skarpt skille mellom alternativene i § 46 første ledd. Rettsvirkning­ene etter de forskjellige alternativene er også de samme. Det har derfor ingen betydning hvilket alternativ som velges. Samtidig er lovens vilkår uttømmende for når omdanning kan finne sted. I praksis vil det avgjørende ofte dermed være om ingen av omdanningsgrunnene er til stede. I så tilfelle vil omdanning være avskåret.

Etter § 46 andre ledd kan omdanning skje også i tilfeller hvor det ikke foreligger kvalifiserte grunner som fremgår av første ledd. Vilkårene er her at den bestemmelsen som skal endres, ikke gjelder formålet med stiftelsen, og det ellers må antas at det ved opprettelsen ikke er lagt vesentlig vekt på den. Bestemmelsen kan i så fall omdannes hvis den viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig. Det gjelder her ikke noe krav om at den må ha vært ”åpenbart” uheldig eller uhensiktsmessig. I disse tilfellene stiller heller ikke loven krav om at nye bestemmelser så langt som mulig følger den eldre ordningen.

Omdanningsvilkåret i andre ledd omfatter normalt bestemmelser av administrativ og organisatorisk karakter, særlig navn, oppnevning og sammensetning av styret, forvaltning av kapital osv. Er det grunn til å tro at disse bestemmelsene har vært av særlig betydning for stifteren, omfattes de likevel av første ledd.

Nærmere om sondringen mellom § 46 første og andre ledd
Både i teori og praksis sondres det mellom omdanning av formålet og omdanning som gjelder mindre vesentlige bestemmelser (Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholt, 2004, kapittel 6 punkt 2.1). Omdanningsretten blir ansett som mer kurant for bestemmelser av mindre vesentlig betydning. Etter lovens ordlyd er det i disse tilfellene tilstrekkelig at bestemmelsen viser seg å være uheldig eller uhensiktsmessig.  I teorien er det imidlertid lagt til grunn at bestemmelsen skal tolkes utvidende i den forstand at det er tilstrekkelig at en ny, ønsket bestemmelse vil være mer hensiktsmessig enn den opprinnelige. Det stilles således ikke noe absolutt krav om at bestemmelsen som ønskes endret er uheldig eller uhensiktsmessig. Omdanning av vedtektsbestemmelser som omfattes av annet ledd kan også gjøres basert på en ren hensiktsmessighetsbetraktning. I juridisk teori er blant annet bestemmelser om forvaltning og administrasjon av stiftelsen omtalt som ”skoleeksempler” på vedtektsbestem­melser som fort kan bli upraktiske, og derfor bør kunne endres dersom endringen vil være hensiktsmessig.

Det er ikke noe krav om at det må foreligge endrede forhold, og årsaken kan ligge både i opprinnelige og etterfølgende forhold. Det blir heller ikke ansett som nødvendig å ta oppretters vilje i betraktning, og det skal ikke vurderes om endring­en er nødvendig. Det avgjørende er om den endringen det søkes om, etter en samlet vurdering er hensiktsmessig.

Omdanning av formålet og andre bestemmelser som det må antas at oppretter har tillagt stor vekt, skal vurderes etter § 46 første ledd, som har strengere omdanningsregler. Det er vesentlig å merke seg at også det som typisk ses på som rent administrative bestemmelser, likevel kan falle inn under § 46 første ledd hvis det er grunn til å anta at det har blitt lagt vesentlig vekt på dem ved opprettelsen. Hvis det er tilfelle, kan bestemmelsen ikke endres utelukkende hvis den er uhensiktsmessig.

Sondringen mellom første og andre ledd viser at behovet for kontroll først og fremst gjør seg gjeldende ved mer vidtgående endringer, typisk endringer som omfattes av § 46 første ledd. Ifølge Stiftelsesloven med kommentarer av Knudsen og Woxholt (2004) side 240 er det ”lovgivers forutsetning at slike vedtak skal prøves forholdsvis inngående fra Stiftelsestilsynets side, mens rent administrative endringer bare skal bli utsatt for en rask og mer summarisk kontroll, …”. Det tilliger dermed også Stiftelsestilsynet å vurdere om den meldte endringen skal vurderes etter § 46 første eller andre ledd.

7.4  Stiftelsesloven §§ 50 og 51
Omdanningsvedtak skal alltid meldes til Stiftelsestilsynet, jf. § 50. Stiftelsestilsynet er tillagt myndighet til å prøve om omdanningsvedtak som er truffet av andre (normalt styret) er i samsvar med loven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stiftelsesregisteret.

Stiftelsestilsynets omdanningsmyndighet er fastsatt i § 51. Stiftelsestilsynet skal prøve om det omdanningsvedtaket styret har truffet, er i samsvar med stiftelsesloven og stiftelsens vedtekter før vedtaket registreres i Stiftelsesregisteret. Stiftelsestilsynet skal foreta en ren legalitets­kontroll av omdanningsvedtaket, altså slik at det ikke skal foretas en skjønnsmessig kontroll av om vedtaket er fornuftig. I de tilfellene der loven eller vedtektenes omdanningsgrunn er skjønnsmessig utformet, vil legalitetskontrollen også innebære å vurdere om de skjønns­messige vilkårene er til stede. Hvorvidt omdanningen bør skje når de skjønnsmessige vilkårene anses oppfylt, ligger imidlertid utenfor Stiftelsestilsynets (og Nærings- og fiskeridepartementets) prøvelseskompetanse.

7.5  Stiftelsesloven § 47
Stiftelsesloven § 47 fastslår at når omdanningen gjelder formålet eller en annen bestemmelse som det må antas at det ble lagt vesentlig vekt på ved opprettelsen av stiftelsen, skal omdan­ning så langt som mulig tilpasses det opprinnelige formålet eller det siktemålet som det må antas at lå til grunn for bestemmelsen.

8       Vurdering

Innledende bemerkninger
Gjennom sakens dokumenter samt de møtene vi har hatt med begge parter, er det departementets forståelse at klager og motparten har svært forskjellig syn både på behovet for vedtektsendringene og på hva vedtektsendringene innebærer for driften av stiftelsen. Slik vi har forstått konflikten, dreier den seg først og fremst om den innflytelse Diakonifellesskapet mister med endringene, samt ulikheter i oppfattelsen av konsekvensene av vedtektsendringene for verdigrunnlaget for stiftelsen. Det har også kommet frem at Diakonifellesskapet og forstanderinnen har hatt en viktig rolle gjennom hele stiftelsens historie. Endringene i de bestemmelsene som omhandler deres roller innad i stiftelsen, navnlig vedtektenes §§ 4 og 5, vil derfor vurderes etter stiftelsesloven § 46 første ledd. Det gjelder også bestemmelsen i § 6 om hvem som ansetter forstanderinnen.

De resterende endringene oppfatter departementet som å være av mer administrativ karakter. Disse vil dermed vurderes etter den mer summariske prøvingsbestemmelsen i § 46 andre ledd. Departementet vil spesielt bemerke at endringen i § 3 blir vurdert etter reglene i § 46 andre ledd i og med at endringene slik departementet ser dem, ikke innebærer en realitetsendring av stiftelsens formål (altså ikke en omdanning), men kun en presisering av ordlyden i bestemmelsen.

Når det gjelder selve gjennomføringen av styrets behandling av vedtektsendringene, har departementet ikke rett til å prøve om interne prosedyrer er fulgt. Likevel har vi merket oss at DKF gjennomgående etterlyste større åpenhet i prosessen, noe departementet generelt ser at kan bidra til en smidigere prosess og et lavere konfliktnivå i liknende saker.

Det synes å være enighet om at Christiania Indremisjon i sin tid opprettet stiftelsen. Christiania Indremisjon var en forening. Da foreningen opphørte, ble dens midler stilt selvstendig til rådighet for stiftelsen Kirkens Bymisjon, Oslo, som ble opprettet i 1971. En forening kan ikke omdannes til en stiftelse, og Kirkens Bymisjon, Oslo er altså en ny organisasjon selv om den kan ha forbindelser til den tidligere foreningen. Det er dermed ikke kontinuitet mellom oppretter av SDL og Kirkens Bymisjon, Oslo. Kirkens Bymisjon, Oslo kan dermed ikke regnes som oppretter av SDL.

Når det gjelder stiftelsesloven § 49 og kravet til å innhente uttalelse fra organisasjoner og andre som berøres av omdanningen, viser vi til klagen fra Diakonifellesskapet. I tillegg viser vi til brev fra Oslo biskop som er vektlagt i Stiftelsestilsynets behandling. Brevene[1] omhandler i hovedsak spørsmålet om stiftelsens relasjon til Den norske kirke.

Departementet har som ledd i vår forberedelse av klagesaksbehandlingen hatt en samtale med professor i systematisk teologi, Atle Ottesen Søvik, ved Det teologiske Menighetsfakultetet i Oslo. Innholdet i de begrepene som er diskutert med ham, er i første rekke begreper som er brukt i §§ 1, 2 og 3 i både gamle og nye vedtekter. Professor Søviks innspill til tolkning av begrepene kommenteres fortløpende nedenfor.

Vurdering av om § 46 andre ledd kommer til anvendelse på endringene i §§ 1, 2, 3, 6 (delvis) og 9

Endringen i § 1:

  • Hele navnet på stiftelsen, Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg, settes inn i alle bestemmelsene.
  • Grunnkapitalen oppgis.
  • Passusen ”en selvstendig diakonal stiftelse innen Den norske kirke” tas ut og erstattes med ”en selvstendig diakonal stiftelse”.

Endringen i § 2:

  • Overskriften er endret fra ”Grunnlag” til ”Grunnlag og forankring”.
  • ”Diakonissehusets virksomhet er forpliktet på Den hellige skrift og Den norske kirkes bekjennelse” er endret til ”Grunnlaget for Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg er kirkens diakonale oppdrag. Stiftelsen bygger på Bibelen og Den norske kirkes bekjennelsesskrifter.”

Stiftelsen fremhever at stiftelsen aldri har vært en formell del av Den norske kirke og har styring over egen organisasjon og organisering. Stiftelsen skriver videre at alle stiftelser er selveiende rettssubjekter og selvstendige i relasjon til enhver eierpretendent. Stiftelsen skriver at formuleringen i § 1 har vært uheldig og har bidratt til misforståelser. Dessuten vil stiftelsens basis og lojalitet til kirken fremgå av § 2. Når det gjelder endringen i § 2, skriver stiftelsen at ”Den hellig skrift” ikke er entydig og må klargjøres. Derfor er dette byttet ut med ”Bibelen”. Stiftelsen mener at ”bygger på” er mer naturlig ordbruk for stiftelsen.

Klager skriver i klagen datert 28. mars 2014 i punkt II, at ordet kirken som er tatt inn i § 2, ikke erstatter ”innen Den norske kirke”. Ordet kirke alene ”har ikke entydig adresse til Den norske kirke”, og er så uspesifikt at Den norske kirke ikke lenger vil være en forpliktende ramme. Endringen griper dessuten inn i noe som skulle være uforanderlig, det å være en del av Den norske kirke. Klager skriver at SDL med endringen ikke lenger vil være en del av kirkens virksomhet og vil stå fritt i forhold til Den norske kirke. I møtet med departementet fremhevet klager at tilhørigheten til Den norske kirke er sterk og at den ikke bare kan avfeies fra stiftelsens side. Klagerskriver videre at ”kirkens diakonale oppdrag” er åpent og uspesifikt og ikke erstatter ”innen Den norske kirke” som er fjernet i § 1. Videre skriver klager at endringen fra ”forpliktet på” til ”bygger på”, sett i sammenheng med de øvrige endringene, endrer bildet av tilhørighet og forpliktende forankring til uforpliktende. Klager skriver at det er stor forskjell på ”kirkens diakonale oppdrag” og ”Den norske kirkes diakonale oppdrag”.

Stiftelsestilsynet kan ikke se at stiftelsens grunnlag forrykkes og kan ikke se at det dreier seg om en realitetsendring. Stiftelsestilsynet skriver at de to paragrafene sett i sammenheng gjør at stiftelsen fortsatt drives i tråd med det grunnlaget som lå til grunn ved opprettelsen av stiftelsen. Stiftelsestilsynet finner at gjeldende vedtekter kan misforstås og at endringen innebærer en begrepsmessig klargjøring og at gjeldende bestemmelser har vist seg å være ”uheldig eller uhensiktsmessig”.

Endringen i § 3:

  • Formålet endres fra:
  1. å utdanne yrkesutøvere til diakonal tjeneste i kirke og samfunn. Utdanningen er forankret i den kristne tro.
  2. å utøve diakonal virksomhet.
  3. å fremme diakonale verdier og holdninger i kirke og samfunn.

til:

a)     å fremme kristne verdier og holdninger gjennom utdanning, tjeneste, og åndelig fordypning
b)     å utdanne verdibevisste og kvalitetsbevisste yrkesutøvere til helse- og omsorgstjeneste. Utdanningen skal være forankret i og preget av et diakonalt verdigrunnlag.
c)     å utøve diakonal virksomhet gjennom helse- og omsorgstjenester.

Stiftelsen skriver at den nye formålsparagrafen skal ivareta det som har vært formål og oppgaver fra starten av og som samtidig kan kommuniseres både til ledere, ansatte, oppdragsgivere, underleverandører og andre samarbeidspartnere.

Klager skriver at den nye bestemmelsen fjerner det forpliktende overfor grunnlaget og blander sammen og samtidig innsnevrer formålet. Forankringen i den kristne tro er byttet ut med ”å fremme kristne verdier og holdninger” og at ”helse- og omsorgstjenester” kommer istedenfor ”å utøve diakonal virksomhet (og) fremme diakonale verdier og holdninger i kirke og samfunn”. Klager hevder at den nye bestemmelsen er basert på statens og kommunens premisser.

Stiftelsestilsynet kan ikke se at endringen innebærer en innskrenkning eller utvidelse av gjeldende formål. Stiftelsestilsynet skriver at det er behov for formål og oppgaver som tydelig kan kommuniseres utad. Stiftelsestilsynet er kommet til at den nye bestemmelsen er en presisering og klargjøring av dagens formål og oppgaver, og har konkludert med at den tidligere bestemmelsen er uheldig eller uhensiktsmessig, jf. § 46 andre ledd.

Departementets vurdering av endringene i §§ 1, 2 og 3
Departementet har i det nedenstående drøftet endringene i disse tre bestemmelsene under ett, fordi flere av de omdiskuterte begrepene brukes i flere enn én av vedtektsbestemmelsene. Klager har også fremholdt at disse tre vedtektsbestemmelsene må vurderes samlet. Følgende begreper diskuteres nedenfor:
-        forpliktet på/bygger på  
-        innen Den norske kirke
-        Den norske kirkes bekjennelsesskrifter/Den norske kirkes bekjennelse
-        Den hellig skrift/Bibelen
-        Den norske kirke/kirken
-        diakoni/diakonal stiftelse/diakonalt verdigrunnlag

Slik departementet leser dem, er de nye vedtektsbestemmelsene delt opp på en ny måte, slik at navn og eierforhold står i §1, og grunnlag og forankring står i § 2. Dette er i utgangspunktet redaksjonelle tilpasninger som stiftelsen kan foreta uten at det utløser krav om hensikts­messighetsvurdering. Det er som nevnt under Rettslig grunnlag på side 9 heller ikke noe krav om at den nye ordningen skal følge den gamle.   

Klager har reagert på at ordet forpliktet er fjernet, slik at det nå står bygger på. Professor Søvik fremholder at ordet forpliktet i normal forståelse både i vanlig ordbruk og innenfor teologien, fremstår som sterkere ordbruk enn bygger på. Likevel mener han at både betydningen av å være forpliktet på og bygge på Den hellige skrift/Bibelen, vil måtte tolkes. Ingen av begrepene har altså en fast betydning. I praksis kan de to formuleringene dermed, ifølge Søvik, bety det samme. Så lenge meningsinnholdet er likt, vil det dermed være en endring som skal kunne gjøres kurant. Departementet har vurdert klagers anførsler og professor Søviks utdyping av begrepenes betydning. Stiftelsens virksomhet har siden opprettelsen utviklet seg til å bli mangfoldig og omfattende. Etter departementets vurdering kan dette tilsi at en noe åpnere formulering kan være hensiktsmessig.

Med bruken av begrepet ”innen Den norske kirke”, uttrykker man, ifølge professor Søvik, at man innholdsmessig ikke står i konkurranse til Den norske kirke. Det vil si at man ikke vil utvikle egen troslære, konkurrerende gudstjenester eller lignende. Det ligger altså ingen formell binding i passusen ”innen Den norske kirke”, men den kan for mange ha en identitetsmessig betydning.

Departementet legger til grunn at begrepet ”innen den norske kirke” fra et teologisk ståsted ikke innebærer noen formelle bindinger. SDL er ikke en formell del av den norske kirke. Fra et ikke-teologisk perspektiv er det departementets vurdering at bruken av ordet ”innen” sammen med Den norske kirke kan misforstås dit hen at det foreligger en formell tilknytning. Enhver stiftelse er imidlertid en selveiende institusjon. I lys av stiftelsesloven § 2, der selvstendighetskriteriet er sentralt jf. passusen ”selvstendig”, kan den tidligere passusen i vedtektenes § 1 om at stiftelsen er ”innen Den norske kirke”, dermed etter departementets vurdering misforstås. Bruken av ordet innen på denne måten er etter departementets vurdering uheldig.

Videre er det omstridt om referansen i nye § 2 til Bibelen og Den norske kirkes bekjennelses­skrifter fullt ut erstatter den gamle passusen om Den hellige skrift og Den norske kirkes bekjennelse. Professor Søvik bekrefter overfor departementet at Den norske kirkes bekjennelses­skrifter og Den norske kirkes bekjennelse viser til de samme fem bekjennelser: De tre old­kirkelige bekjennelser som alle kristne kirker har (den apostoliske, nikenske og athanasianske trosbekjennelse), og to lutherske bekjennelser (Luthers lille katekisme og den augsburgske bekjennelse fra 1530). Disse to begrepene inneholder altså det samme. Så lenge innholdet i den gamle og den nye vedtekten er lik, vil endringen være en redaksjonell tilpasning, og vurderingen av hensiktsmessigheten av endringen er ikke relevant.   

Når det gjelder Den hellige skrift kontra Bibelen sier professor Søvik at uttrykket Den hellige skrift kan referere til ulike hellige skrifter, men hvis noen kaller Bibelen for Den hellige skrift, viser man dermed at man står inne for innholdet. Bibelen er boken Bibelen, uten at man dermed må stå inne for innholdet.

Etter departementets vurdering synes det hensiktsmessig å foreta en slik tilpasning av ordvalget i lys av diskrimineringsloven (lov 21. juni 2013 nr. 60 om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion og livssyn). Forbudet mot diskriminering pga. religion gjelder også for ansettelser i virksomheter med et religiøst eller livssynsmessig formål der bare ansettelser, oppsigelser osv. av personell i tilknytning til virksomhetens religiøse eller livssynsmessige aktiviteter vil kunne unntas fra diskrimineringsforbudet etter den generelle unntaksbestemmelsen (jf. Ot.prp. nr. 33 (2004–2005) side 102). I kommunika­sjonen utad overfor potensielle arbeidstakere synes det dermed hensiktsmessig å modernisere språkbruken for å tilpasse bestemmelsene til gjeldende lovverk. I og med at stiftelsen også har ansatte fra andre trossamfunn, som ikke har Bibelen som sin hellige skrift, mener departementet at den tidligere formuleringen ”Den hellige skrift” i vedtektene er uheldig.

Når det gjelder bruken av Den norske kirke og kirken, uttaler Søvik at Den norske kirke er entydig, mens ordet kirken kan vise enten til Den norske kirke eller den verdensvide kirke som består av ulike kristne kirkesamfunn (luthersk, katolsk, osv). I både de gamle og de nye vedtektene er både kirken og Den norske kirke brukt. I gamle § 3 står det ”kirke og samfunn”, mens i nye § 2 brukes både ”kirken” og ”Den norske kirke”.

Tilhørigheten til Den norske kirke, som klager hevder er tatt ut av de nye vedtektene, opprett­holdes etter departementets vurdering gjennom den nye passusen i § 2, som viser til Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. Også tilføyelsen i overskriften i § 2, der ordet forankring er føyd til, gjør at departementet mener at bestemmelsen viser at SDLs virksomhet er bygget på Den norske kirke. Så lenge § 2 viser til Den norske kirkes bekjennelsesskrifter, innebærer det en henvisning spesifikt til Den norske kirke, og ikke alle kristne kirkesamfunn. Departementet kan ikke se at klager har argumentert i tilstrekkelig grad for at de nye vedtektene endrer forholdet til Den norske kirke. Slik vi ser det, fremstår forankringen i Den norske kirke fremdeles som en del av vedtektene. En slik redaksjonell endring fremstår etter departementets vurdering som hensiktsmessig. Klagers påstand kan dermed ikke føre frem på dette punktet.

Når det gjelder begrepene diakoni og diakonal kontra diakonalt verdigrunnlag, opplyser professor Søvik at diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Diakoni/diakonal/-t er evangeliet i handling og uttrykkes gjennom nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet. (jf. Plan for diakoni i Den norske kirke, 2007). Diakonale verdier er dermed de allmenne verdiene nestekjærlighet, inkluderende fellesskap, vern om skaperverket og kamp for rettferdighet, og kan utøves av hvem som helst. Dersom noe skal kalles diakoni bør det likevel, ifølge Søvik, være et subjekt (enten en person eller en institusjon) som forstår arbeidet som en tjeneste for Gud (diakonos er gresk for tjener). Det er vanlig å tenke at en institusjon kan være diakonal, selv om den enkelte arbeider ikke har noe forhold til den kristne tro.

I gamle § 3 står det at yrkesutøverne skal utdannes til diakonal tjeneste i kirke og samfunn. I nye § 2 står det skrevet at grunnlaget for stiftelsen er kirkens diakonale oppdrag. I neste setning i § 2 står det at stiftelsen bygger på Den norske kirkes bekjennelsesskrifter. I både nye og gamle vedtekter vises det til et subjekt som utfører diakoni. Ut fra sammenhengen i de to setningene i nye § 2, kommer det frem at det er diakoni i Den norske kirke som er grunnlaget for driften. ”Den norske kirkes diakonale oppdrag”, som klager viser til at betyr noe annet enn ”kirkens diakonale oppdrag”, er ikke en del av de gamle vedtektene. I de gamle vedtektene var det vist til ”diakonal tjeneste i kirke og samfunn”. Klagers argument om at tilhørigheten til Den norske kirke og dens diakoni faller ut, kan dermed ikke føre frem. En slik redaksjonell endring som ikke endrer meningsinnholdet, fremstår etter departementets vurdering som hensiktsmessig.

Når det gjelder formålsbestemmelsen, se dette vedtaket side 13, er det departementets vurdering at alle momentene som er en del av den gamle formålsbestemmelsen, er videreført i den nye, om enn i en annen rekkefølge og en annen sammensetning av punktene. Diakonal virksomhet og kirkens diakonale oppdrag er nevnt i de nye § 2 og 3, og å fremme diakonale verdier og holdninger i kirke og samfunn er videreført både gjennom å fremme kristne verdier og gjennom å utøve diakonal virksomhet samt i henvisningen til kirkens diakonale oppdrag i § 2. Samlet sett mener vi derfor at formålet sett under ett ikke er vesentlig endret. En slik redaksjonell endring som ikke endrer meningsinnholdet, fremstår etter departementets vurdering som hensiktsmessig.

Samlet sett, der vi har lagt hovedvekt på:
-      at formuleringen ”innen” Den norske kirke er egnet til å misforstås,
-      at det er hensiktsmessig å modernisere språkbruk,
-      at de omtalte bestemmelsene i diskrimineringsloven medfører behov for tilpasninger,
-      at flere av endringene er så små at de ikke innebærer en reell eller nevneverdig endring, og
-      at de nye §§ 1, 2 og 3 samlet sett ikke endrer meningsinnholdet i de gamle vedtektene, er departementet, i tråd med drøftelsen ovenfor, kommet til at vedtektene kan endres i tråd med stiftelsesloven § 46 andre ledd.

Endringen i § 6:

  • Overskriften endres fra ”Hovedstyrets oppgaver ” til ”Hovedstyrets hovedoppgaver”.
  • Enkelte endringer i ordlyden som ikke er spesifikt påklaget.

Stiftelsen skriver at endringen i overskriften er ment å tydeliggjøre at det også er andre oppgaver som tilligger styret enn de som er nevnt i vedtektsbestemmelsen.

Stiftelsestilsynet skriver at stiftelsen ved denne endringen tydeliggjør sine hovedoppgaver.

Departementet ser på denne endringen som en administrativ tilpasning.

Endringen i § 9:

  • Overskriften endres fra ”Diakonissehusets diakonifellesskap” til ”Diakonifellesskap”
  • Passusen at Diakonifellesskapet skal ha medansvar for stiftelsens oppgaver fjernes.
  • Diakonifellesskapet ”innstiller ved tilsetting av forstanderinne” erstattes med at de ”skal delta i ansettelsesprosessen ved tilsetting av forstanderinne”.

Stiftelsen skriver at det er styret som har ansvaret for at stiftelsens formål ivaretas, og at gjeldende bestemmelse kan oppfattes som at det er et delt ansvar. Stiftelsen skriver at det har vist seg et åpenbart behov for å tydeliggjøre ansvarsforholdet. Når det gjelder DKFs rolle ved ansettelse av forstanderinnen, skriver stiftelsen at DKFs rolle og plass i SDLs organisasjon må ses i sammenheng med at DKF ikke lenger har den funksjon i stiftelsen som diakonissene tidligere hadde.

Klager skriver at endring av overskriften innebærer en distansering fra stiftelsen. Diakoni­fellesskapet skyves ut av enhver medbestemmende sammenheng utenom valgkomité hvor representantene blir uten reell myndighet. I medansvar ligger et pålegg til Diakonifellesskapet om å være aktivt deltakende i stiftelsen. Videre skriver klager at endringen er en vesentlig svekkelse av Diakonifellesskapets innflytelse når det gjelder ansettelse av forstanderinnen.

Stiftelsestilsynet skriver at de finner det hensiktsmessig at vedtektene endres slik at Diakoni­fellesskapet ikke lenger har medansvar for stiftelsens oppgaver. Så lenge det tilligger styret alene å drifte stiftelsen, kan gjeldende vedtekter være gjenstand for misforståelser. Videre finner Stiftelsestilsynet at det er hensiktsmessig at den daglige ledelse tar seg av ansettelser med mer. Det er en naturlig følge av disse endringene at Diakonifellesskapet ikke lenger innstiller ved ansettelse av forstanderinnen.

Departementet har, jf. punkt 3.2, kommet til at DKF ikke er underlagt SDL, selv om de selv oppfatter seg som en integrert del av stiftelsen. Den tidligere overskriften i § 9 vil dermed kunne indikere en relasjon mellom SDL og DKF som det ikke er grunnlag for. Det er departementets vurdering at dette har vært uheldig. Klagen kan dermed ikke føre frem på dette punktet.

At Diakonifellesskapet skal ha medansvar for stiftelsens oppgaver, er fjernet fra de nye vedtektene. Departementet viser her til stiftelsesloven § 30, som fastslår at forvaltningen av stiftelsen hører under styret. I Ot.prp. nr. 15 (2000–2001) om stiftelser i kapittel 8.2.4 er det klart slått fast at det er lovgivers intensjon med stiftelsesloven § 30 at forvaltningen av stiftelsen skal ligge hos ett organ. Stiftelsesloven åpner altså ikke for delt ledelse av en stiftelse. At DKF skulle ha medansvar for stiftelsens oppgaver, vil kunne innebære en tilsynelatende oppdeling av oppgaver som tilligger styret. Den tidligere passusen i vedtektene kunne etter departementets vurdering indikere uklare ansvarsforhold i strid med stiftelsesloven § 30. Vi finner dermed at den tidligere passusen var uheldig. Klagen kan dermed ikke føre frem på dette punktet.

Det å delta i ansettelsesprosessen er noe annet enn å innstille ved ansettelsen av forstander­innen. Den som har som sin rolle å innstille, vil trolig ha større innflytelse på hvem som får stillingen enn den som har som sin rolle å delta i ansettelsesprosessen. Formuleringen som er brukt i de nye vedtektene, ”delta i ansettelsesprosessen”, er etter departementets oppfatning, vag. Det er dermed vanskelig å fastslå konkret hvilken form for deltakelse det vil innebære. Normalt er det administrasjonen som driver ansettelsesprosesser i virksomheter av en viss størrelse. Hvilken rolle DKF er tiltenkt underveis i prosessen mot ansettelse (for eksempel utforming av stillingsbeskrivelse, valg av kandidater som innkalles til intervju, deltakelse på intervju, valg av kandidater for andregangsintervju osv.), altså slik at DKF reelt får anledning til å ”delta i ansettelsesprosessen” slik vedtektene sier, kommer ikke frem av sakens dokumenter.

Som det fremkommer nedenfor under vurderingen av endringen i § 6 om administrerende direktør eller styret skal ansette forstanderinnen, er departementet kommet til at klagen tas til følge på det punktet. Ansettelsen av forstanderinnen skal dermed fremdeles gjøres av styret. DKFs argumentasjon når det gjelder ”innstille” kontra ”delta i prosessen”, som først og fremst dreide seg om at administrerende direktørs stilling blir for sterk, blir dermed noe svekket på dette punktet.

I og med at forstanderinnen skal lede Diakonifellesskapet, vil det være av avgjørende betydning for DKF hvem som er forstanderinne. Etter departementets vurdering er det ikke kommet frem holdbare momenter som underbygger at representanter fra DKF ikke lenger bør delta aktivt gjennom alle ledd i prosessen. Generelt gjelder krav til likebehandling, forutsigbarhet og saklighet ved ansettelser. Selv om disse kravene i første rekke retter seg mot hvem som ansettes, vil i alle fall saklighetskravet også rette seg mot hvordan selve ansettelsesprosessen foregår.  

Både offentlige og private virksomheter har stor grad av frihet til selv å bestemme hvordan egne ansettelsesprosesser skal foregå, henrunder delegering av kompetanse i ansettelsesprosesser. I staten har den aktuelle seksjons- eller avdelingsleder  som oftest innstillingskompetanse. Selv om DKFs rolle er svekket de siste årene, skal fortsatt forstanderinnen lede DKF. Departementet kan ikke se at stiftelsen har argumentert godt nok for at DKF ikke lenger bør ha innstillingskompetanse ved ansettelsen av forstanderinnen.

Når innstilling er ferdigstilt, vil den eller det organ som har ansvar for å ansette forstanderin­nen, likevel ha adgang til å ansette en annen enn den førsteinnstilte. Slik er for eksempel normalordningen i offentlige etater. En innstilling vil dermed ikke nødvendigvis medføre en ansettelse. Så lenge det er hovedstyret som skal foreta den endelige ansettelsen av forstanderinnen, vil innstillingen i seg selv ikke alene være avgjørende for hvem som blir ansatt.

Departementet kan etter dette ikke se at bestemmelsen § 9 i SDLs vedtekter fremsto som uheldig. Departementet er dermed kommet til at klagen må føre frem på dette punktet. Departementet  har i sin vurdering lagt hovedvekt på at forstanderinnen fortsatt skal lede DKF.

Vurdering av om § 46 første ledd kommer til anvendelse på endringene i vedtektene §§ 4, 5 og 6 (delvis)

Endringen i § 4:

  • Forstanderinnen skal ikke lenger være fast stedfortreder i administrerende direktørs fravær. Administrerende direktør står for den daglige ledelsen.

Stiftelsen skriver at bakgrunnen for endringen er at administrerende direktør har fullt ansvar for den daglige driften. Stiftelsen skriver at han selv må kunne bestemme hvem som skal være stedfortreder i hans fravær avhengig av ressursene. Hele det omfattende ansvaret må kunne ivaretas av en stedfortreder. Stiftelsen mener at bestemmelsen er ufornuftig. Stiftelsen skriver at forstanderinnen fortsatt vil ha en sentral plass i ledergruppen.

Klager skriver at det har vært en ubrutt tradisjon med delt ledelse der den ene har vært en kvinne. Klager skriver videre at forstanderinnens rolle er avgjørende når det ikke lenger kreves at administrerende direktør har teologisk eller diakonal kompetanse. Å opphøre denne tradisjonen i en organisasjon hvor kvinner har vært det bærende element er en endring av et uoppgivelig forhold.

Stiftelsestilsynet skriver at stiftelsen har utvidet omfanget sitt siden opprettelsen. Behovet for en ledelse som er involvert i hele virksomheten og som er oppdatert om driften, er grunn­leggende i all virksomhet, og gjør seg mer gjeldende jo mer omfattende virksomheten er. Stiftelsestilsynet finner at det å fastsette stedfortreder direkte i vedtektene, er ”åpenbart ufornuftig” jf. § 46 første ledd, d).

Departementet ser at rollen som fast stedfortreder har vært av stor betydning for DKF og at forholdet mellom SDL og DKF endres ved denne endringen. Når det gjelder klagers kommentar til at det nå ikke kreves teologisk eller diakonal kompetanse av administrerende direktør, viser vi til departementets kommentar til §§ 1 og 2 på side 15 i dette vedtaket.

En stedfortreder vil normalt ha samme rolle og de samme rettighetene og ansvaret som personen vedkommende er stedfortreder for. Avhengig av fraværets lengde vil omfanget av arbeidsoppgaver som pålegges stedfortrederen, kunne variere. Stedfortreder ved SDL skal dermed kunne overta alle administrerende direktørs arbeidsoppgaver når han ikke er til stede. Overtakelse av alle administrerende direktørs oppgaver, vil også innebære en risiko for driften av stiftelsen dersom stedfortreder ikke har nødvendig kompetanse innenfor hele administrerende direktørs ansvarsområde.

Slik vi har forstått det, er forstanderinnens rolle sentral, spesielt innenfor områdene teologi/kirke og diakoni. En så stor stiftelse som SDL vil imidlertid ha behov for en stedfortreder som kan håndtere alle spørsmål som oppstår om SDLs virksomhet, herunder underliggende institusjoner, eiendomsstiftelsen og økonomiske spørsmål. Stedfortreder vil normalt være en i administrasjonen som har grundig kjennskap til alle sider ved driften av organisasjonen. Å låse rollen til en som ikke nødvendigvis har dyp kjennskap til alle sider ved driften, fremstår etter departementets vurdering som lite hensiktsmessig.

Departementet vil i tillegg understreke at vår vurdering er at både den kristne og den diakonale forankringen som SDL har, uansett er noe både forstanderinnen og administrerende direktør til enhver tid må forholde seg til, i og med at vedtektene er grunnlaget for stiftelsens drift.

Departementet er etter en samlet vurdering, der vi har lagt hovedvekt på at det fremstår som ufornuftig å låse rollen som stedfortreder til en som ikke nødvendigvis har dyp kjennskap til alle sider ved driften, og det at stedfortreder på samme måte som administrerende direktør skal være ansvarlig for den totale driften av stiftelsen, kommet til at stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav d) er oppfylt i dette tilfellet.

Endringen i § 5:

  • Den tidligere ordningen der tre medlemmer av hovedstyret ble oppnevnt av Diakonifellesskapets styre, tre ble oppnevnt av hovedstyret i stiftelsen og én av Oslo biskop, erstattes med en ordning der 6 av 7 medlemmer oppnevnes etter forslag fra en valgkomité mens ett medlem til styret oppnevnes etter forslag fra Oslo biskop.
  • Forstanderinnen har ikke lenger plikt, men rett til å møte i styret.
  • Styremedlemmer kan gjenvelges to ganger, mot tidligere én gang.

Stiftelsen skriver at styrets viktigste oppgave er å sørge for at stiftelsen følger lovverket og at all virksomhet er innenfor stiftelsens vedtekter. Hovedstyret skal vedta strategier og budsjetter og ansette og følge opp administrerende direktør. Kompetansen i styret må gjenspeile dette, og det anses derfor som viktig at hovedstyret selv sørger for at den samlede kompetansen i styret har en bredde som mest mulig favner det totale ansvaret som styret har.

Videre skriver stiftelsen at det har vist seg at det ikke er noen koordinering mellom dem som oppnevner styremedlemmene, og at sammensetningen dermed har blitt litt tilfeldig uten at det har blitt lagt vekt på den samlede kompetansen som er nødvendig for den omfattende virksomheten stiftelsen driver.

Stiftelsen viser også til at DKFs medlemsmasse over tid har endret karakter, og at tilknytning­en til virksomheten på Lovisenberg er redusert fordi det ikke lenger er et kriterium for medlemskap at man skal ha sitt daglige virke i stiftelsen eller tilknyttede virksomheter.

Klager gjør gjeldende at den nye bestemmelsen innebærer en utradering av dem som representerer stiftere og tradisjons- og verdibærere. Forslaget om at DKF skal ha to av fem medlemmer i valgkomiteen gir så svak medvirkning at de blir uten bestemmende innflytelse på hovedstyrets sammensetning. Tilknytningen til Oslo biskop svekkes også ved at biskopen ikke lenger oppnevner et styremedlem, men foreslår til styret.

DKF fremhever videre at den nye bestemmelsen svekker forstanderinnens rolle ved at forstanderinnen ikke lenger har plikt, men bare rett til å møte i hovedstyret. Klager skriver videre at nåværende ordning sikrer representasjon i hovedstyret av ulike interesser og ulike kvalifikasjoner. Kompetansen innenfor stiftelsens egenart, navnlig det kirkelige, teologiske og diakonale, ligger i Diakonifellesskapet. 

Stiftelsestilsynet skriver at styret må inneha den nødvendige kompetansen for å ivareta den bredden som stiftelsens virksomhet har. Stiftelsestilsynet er enig i at endringen fører til en forskyvning av innflytelse fra DKF til SDL. Stiftelsestilsynet bemerker at det viktigste ikke er hvem som sitter i en oppnevnerrolle, men at de som foreslår, har kompetanse til å sette seg inn i hva stiftelsens styre har behov for. Stiftelsestilsynet finner at stiftelsens endring fra opprettelsen til i dag er et viktig moment i vurderingen av om bestemmelsen er ”åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig”. Stiftelsen har utviklet seg til en omfattende virksomhet som krever et styre som besitter en vid kompetanse innenfor diakoni, sykehuspleie, utdanning med mer. Fokus bør være å ha en oppnevningsprosess som ivaretar disse hensynene, og Stiftelsestilsynet er enig med SDL i at det kan ivaretas ved en valgkomité. Stiftelsestilsynet skriver at forandringene innad i DKF også har betydning for vurderingen, både fordi de er færre medlemmer og fordi det ikke lenger er noe krav for medlemskap at man har sitt daglige virke i stiftelsen eller tilknyttet virksomhet. Denne endringen gjør at noe av forutsetningen for bestemmelsen har sviktet.

Departementet vil for det første understreke at vi er enig med DKF i at den rollen fellesskapet har hatt innad i stiftelsen, reduseres ved vedtektsendringene. Det er imidlertid ikke noe vilkår i stiftelsesloven at vedtektsendringer skal opprettholde maktforholdene i stiftelsers styrende organer for å bli godkjent. Hvorvidt endringen kan godkjennes, beror kun på om tidligere vedtekter fremstår som åpenbart uheldig eller åpenbart ufornuftig, jf. § 46 første ledd d).

Stiftelsen har opplyst at de tre som tidligere oppnevnte medlemmer til hovedstyret, ikke koordinerte seg imellom hvem som ble oppnevnt. Departementet mener på generelt grunnlag at det er viktig å ha et styre som totalt sett kan fylle den viktige rollen og de mange krav et styre er pålagt. Det er departementets oppfatning at dagens samfunn krever et styre som kan håndtere et vidt spekter av saker, problemstillinger og økonomiske vurderinger.

Det at man velger å bruke en valgkomité for blant annet å koordinere oppnevning til styret, er svært vanlig i virksomheter av noe størrelse for å komme til enighet om valg av kandidater. Valgkomiteer har generelt en viktig oppgave. Formelt sett har alle medlemmer like liten eller like stor innflytelse. Når DKF skal ha to av fem medlemmer i valgkomiteen, innebærer det at de får en ikke ubetydelig innflytelse. Valgkomiteen har innflytelse på hvem som blir foreslått, og i neste omgang på sammensetningen av styret. Komiteens oppgave er å sørge for å foreslå gode kandidater som representerer ulike kvalifikasjoner slik at styret fremover samlet sett bidrar på best mulig måte til å sikre en god drift av stiftelsen. Det står heller ikke noe i vedtektene som hindrer at medlemmene av DKF kan foreslås til styret.

Når det gjelder forstanderinnens møterett som erstatter møteplikten, kan departementet ikke se at denne endrer hennes mulighet til å være til stede på eller ha innflytelse i møtene i hovedstyret.

Samlet sett er departementets konklusjon, der vi har lagt hovedvekt på at de tidligere reglene for oppnevning til styret ikke var i tråd med de krav som stilles til gjennomføring av valg av styremedlemmer i en så stor virksomhet, at de gamle vedtektene fremsto som åpenbart uheldige eller ufornuftige.

Endringen i § 6:

  • Administrerende direktør skal ansette forstanderinnen og ikke styret som tidligere.

Stiftelsen begrunner det at styret ikke lenger skal ansette forstanderinnen med at det er en oppgave som bør tilligge administrerende direktør på samme måte som andre ansettelser.

Klager skriver at endringen styrker administrerende direktørs enerådende stilling. Forstander­innen reduseres til en ordinær ansatt, noe som er en radikal endring av stiftelsen. At administ­rerende direktør nå også skal bestemme hvem som skal være forstanderinne, innebærer at han langt på vei vil kunne ha kontroll, hvilket innebærer vesentlige endringer som ikke er begrunnet.

Stiftelsestilsynet skriver at de ikke kan se at det er en radikal endring av stiftelsen at administrerende direktør skal ansatte forstanderinnen slik som ved andre ansettelser.

Departementet ser på denne bestemmelsen som så sentral at vi i motsetning til Stiftelses­tilsynet har valgt å vurdere den etter § 46 første ledd. Forstanderinnen har helt siden opprettelsen vært en del av ledelsen i stiftelsen.

Generelt er departementet enig i at det må stilles økte krav til profesjonalitet når stiftelsen har blitt så stor og med så mange underenheter. Sakens dokumenter viser imidlertid at forstander­innen har vært og er en viktig del av stiftelsens ledelse, idet forstanderinnen skal ivareta det diakonale formålet og påse at den diakonale virksomheten er knyttet til kirken. Departementet kan ikke se at stiftelsen har argumentert overbevisende for at den tidligere ordningen i vedtektene fremsto som åpenbart ufornuftig eller åpenbart uheldig. For departementet fremstår det at forstanderinnen fremdeles skal ansettes av hovedstyret som viktig for å opprettholde den etablerte likestillingen mellom den administrative driften av stiftelsen og det å ivareta det diakonale særpreget ved virksomheten. Ved at både administrerende direktør og forstanderinnen ansettes av hovedstyret, vil også forstanderinnens rolle som det sentrale bindeleddet mellom stiftelsen og DKF i større grad preges av nøytralitet, jevnbyrdighet og uavhengighet. Forstanderinnen har også slik vi har forstått det, en arbeidsmessig tilknytning til SDL, noe som ikke kreves av de øvrige medlemmene i DKF.

Slik departementet ser det, vil det passe godt inn med hovedstyrets øvrige oppgaver at ansettelsen av forstanderinnen fortsatt legges dit. I den nye § 6 b) i vedtektene står det at det er hovedstyrets oppgave å ha et overordnet ansvar for at stiftelsens diakonale verdigrunnlag kommer til uttrykk gjennom de tjenester som stiftelsen til enhver tid utfører. Ansvaret for ansettelsen av forstanderinnen henger sammen med ansvaret for at det diakonale verdigrunnlaget kommer til uttrykk. Vi kan heller ikke se at bestemmelsen i § 9 fjerde ledd om at DKF skal delta i ansettelsesprosessen ved ansettelse av forstanderinnen, er til hinder for at det fortsatt skal være hovedstyrets oppgave å foreta denne ansettelsen.

Etter en samlet vurdering i tråd med det ovenstående, er det departementets oppfatning at den tidligere ordningen der forstanderinnen ble ansatt direkte av hovedstyret, ikke kan anses som åpenbart ufornuftig eller åpenbart uheldig. Departementet er derfor kommet til at denne bestemmelsen ikke kan endres i tråd med regelen i stiftelsesloven § 46 første ledd bokstav d.

Avsluttende merknader
Det fremstår ikke som tvilsomt at DKFs rolle er redusert innad i stiftelsen gjennom de nye vedtektene. Dette må etter departementets syn ses i sammenheng med at stiftelsens virksomhet har endret seg vesentlig siden opprettelsen samt at diakonissenes antall og rolle er redusert de siste årene. Departementet understreker at vi i alle situasjoner må forholde oss til reglene og grensene som er satt i loven både når det gjelder de materielle spørsmålene i saken og når det gjelder saksbehandlingen.

Departementet kan ikke se at endringene i vedtektene §§ 4 og 5 går lengre enn nødvendig, og er dermed kommet til at endringene så langt det er mulig, er tilpasset det opprinnelige formålet i tråd med stiftelsesloven § 47.

9       Vedtak
I medhold av lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker § 34 fatter departementet følgende vedtak:

Klagen tas delvis til følge. Stiftelsestilsynets vedtak 7. mars 2014 om å godta søknad om vedtektsendringer i §§ 1, 2, 3, 4 og 5 for Stiftelsen Diakonissehuset Lovisenberg opprettholdes. Vedtaket om å godta endringene i §§ 6  og 9 når det gjelder hvem som innstiller til og ansetter forstanderinnen, omgjøres. Stiftelsestilsynets vedtak om å godta de øvrige endringene i §§ 6 og 9 opprettholdes.

Vedtaket er endelig og kan ikke påklages, jf. forvaltningsloven § 28 tredje ledd.

For ordens skyld gjør vi oppmerksom på at vi rutinemessig publiserer enkeltvedtak på Nærings- og fiskeridepartementets hjemmesider www.nfd.dep.no. Vi ber om at eventuelle synspunkter på dette sendes oss innen 14 dager.



[1] Brev av 29.11.2013 og 28.3.2014