Forskrift om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern

Høringsnotat 1

Forskrift om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern

Forskrift til lov 2. juli 1999 nr. 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern ( psykisk helsevernloven)

Innhold I Innledning II Gjeldende rett III Bakgrunn IV Departementets vurderinger og forslag V Økonomiske og administrative konsekvenser VI Merknader til de enkelte bestemmelser VII Utkast til forskrift om godkjenning av psykiatriske institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern

I Innledning

Departementet sender med dette på høring utkast til forskrift om godkjenning av institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern. Forskriften er hjemlet i lov 2. juli 1999 nr 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-13.

Forskriften regulerer de vilkårene psykiatriske institusjoner må innfri, dersom de skal bli godkjent til å anvende eller ha ansvar for tvungent psykisk helsevern. Forskriften gjelder krav både for institusjoner som skal ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern til døgnopphold og uten døgnopphold. Forskriften stiller krav til materiell standard samt krav til bemanning ved de aktuelle institusjonene. Formålet er å legge forholdene til rette slik at det kan tas hensyn til den enkelte pasients individuelle behov.

II Gjeldende rett

I henhold til dagens lov av 28. april nr. 2 1961 om psykisk helsevern § 5, kan den som har en alvorlig sinnslidelse (bare) innlegges i sykehus. Sykehuset må være godkjent, jfr § 2. Det er ikke gitt forskrifter til denne bestemmelsen.

III Bakgrunn

Den nye psykisk helsevernloven § 3-1 første ledd gir hjemmel for at tvungent psykisk helsevern kan gis ved døgnopphold i institusjon som er godkjent for dette formål. Til forskjell fra det som gjelder i dag angis det ikke konkret i lovteksten hvilken type institusjon som skal kunne anvende eller være ansvarlig for tvungent psykiske helsevern. Formålet med denne ordningen er å skape fleksibilitet i forhold til behovet til den enkelte pasient.

§ 3-1 annet ledd gir hjemmel for tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon hvor dette fremtrer som et bedre alternativ for pasienten. Bestemmelsen åpner for at tvungent psykisk helsevern kan etableres uten forutgående innleggelse i institusjon.

Etter § 3-1 tredje ledd kan tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold bare skje under ansvar av institusjon som er særlig godkjent for det. Bestemmelsen er ment å sikre at det faglige ansvaret for vernet ligger ved en institusjon som har de rette forutsetningene for denne oppgaven.

Psykisk helsevernloven § 3- 2 nedfeller grunnleggende krav om tilfredsstillende faglig og materiell standard i den ansvarlige institusjon. I tillegg er det vedtatt at det skal være en godkjenningsordning for å sikre at det tvungne vernet etableres ved institusjoner som faglig og materielt er i stand til å takle så krevende og rettsikkerhetsmessig viktige oppgaver.

§ 3-13 annet ledd gir forskriftshjemmelen for forskrift om slik godkjenning. Hjemmelen gjelder både institusjoner som skal være kunne anvende eller være ansvarlig for pasienter til tvungent psykisk helsevern ved døgnopphold, jfr § 3-1 første ledd og de institusjoner som skal kunne anvende eller være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold, jfr § 3-1 annet og tredje ledd.

IV Departementets vurderinger og forslag

Departementet har valgt stort sett å stille kravene som funksjonelle krav. Forskriften tar ikke sikte på å legge bindinger med hensyn til organisatoriske løsninger, men å sette faglige standarder med tanke på en forsvarlig gjennomføring av de aktuelle former for tvungent psykisk helsevern.

Forskriften må ses i sammenheng med § 3-2 om grunnleggende krav til behandling og omsorg ved tvungent psykisk helsevern. Ordlyden i § 3-2 innebærer at den faglig ansvarlige, i tilknytning til hvert enkelt vedtak om tvungent psykisk helsevern, gis et selvstendig ansvar for å vurdere om den ansvarlige institusjon er i stand til å gi den enkelte pasient den behandling og omsorg som er nødvendig. Det betyr at ikke alle institusjoner som i utgangspunktet har fått godkjenning for tvungent psykisk helsevern vil kunne ta imot alle pasienter under tvungent psykisk helsevern uavhengig av pasientens diagnose og behandlingsbehov.

Ved valg av form for tvungent psykisk helsevern skal utgangspunktet være den enkeltes behov. I en akuttfase og i en intermediærfase kan det for en pasient være riktig at behandlingen gis som døgnopphold ved en sykehusavdeling eller klinikkavdeling. En annen pasient kan være plaget av en kronisk psykiatrisk lidelse med tidvise psykotiske frembrudd som kan behandles poliklinisk etter et kortere døgnopphold ved for eksempel et distriktspsykiatrisk senter. For denne pasienten er kanskje ikke en sykehusinnleggelse i det hele tatt nødvendig, og pasienten kan i sin helhet følges opp lokalt.

Det vil variere fra fylke til fylke hvilke institusjonstyper det vil være aktuelt å godkjenne. Departementet er av den oppfatning at det for det første vil være aktuelt å godkjenne psykiatriske sykehus og psykiatriske klinikker. I mange fylker vil det også kunne være aktuelt å godkjenne enkelte avdelinger ved vanlige somatiske sykehus som faglig sett er beregnet å ivareta oppgaver i forhold til psykisk helsevern. Det kan også være aktuelt å godkjenne distriktspsykiatriske sentre og liknende lokale enheter med sengeavdelinger som er personellmessig og materielt rustet til å ta imot pasienter til tvungent psykisk helsevern.

Departementet vil understreke at fleksibiliteten med hensyn til hvilke institusjoner som kan motta pasienter til tvungent psykisk helsevern ikke skal resultere i flest mulig godkjenninger. Ved godkjenningen skal kvalitetskravene være det vesentlige.

Departementet ser at det vil være nærliggende at de aktuelle institusjonene også vil kunne komme til å anvende behandling uten pasientens samtykke. Godkjenningsmyndigheten må ta dette i betraktning ved vurderingen av godkjenningssøknaden.

V Økonomiske og administrative konsekvenser

Behovet for bygningsmessige utbedringer som følger av bestemmelsene vil i hovedsak måtte skje i tilknytning til den pågående omstruktureringen innenfor rammen av opptrappingsplanen. Hovedtyngden av utfordringen vil ligge i psykiatriske sykehusavdelinger. Behovet for enerom og andre rom vil langt på vei kunne løses ved redusert plasstall i forbindelse med utbygging av alternative behandlingstilbud i DPSer. Ved ombyggingen av dagens sykehjem til DPSer og ved bygging av nye DPSer vil kravene kunne innfris i takt med pågående ombygging og utbygging. Ved de psykiatriske sykehusene som besitter eldre bygningsmasse, må utbedringen i hovedsak skje etter hvert som belegget kan trappes ned som følge av DPS- utbyggingen.

Dette innebærer at det åpnes for en bredere bruk av dispensasjonsadgangen under utbyggings- og omstruktureringsfasen enn i senere faser. Når vi skal bruke dispensasjonsadgangen bør dette baseres på en forpliktende plan for hvordan kravene skal kunne innfris og hvordan dette tenkes finansiert. Vi kan anta at dette hovedsakelig lar seg løse innenfor opptrappingsplanens rammer, slik at fylkeskommunene i beskjeden grad pålegges å bruke egne midler i tilknytning til de bygningsmessige kravene.

VI Merknader til de enkelte bestemmelser

Til § 1 Formål:

Det kan oppleves som svært dramatisk for et menneske å bli undersøkt og behandlet mot sin egen vilje. Når psykisk helsevernloven gir hjemmel for slik undersøkelse og behandling er det viktig at pasientens rettssikkerhet blir ivaretatt. For å ivareta deler av denne rettssikkerheten er det viktig at det stilles krav til de institusjonene som skal kunne være ansvarlig for undersøkelse og behandling av denne pasientgruppen, slik at en sikrer ivaretagelse av forsvarlig behandling.

Disse forskrifter omhandler de særlige krav som skal stilles til institusjoner som skal kunne ha ansvar for tvungent psykisk helsevern. Begrepet ansvar er i disse forskrifter begrenset til de særskilte krav som stilles til tjenesten i psykisk helsevernloven med tilhørende forskrifter.

Til § 3 Definisjoner:

De institusjoner det vil være aktuelt å godkjenne for anvendelse av tvunget psykisk helsevern i form av døgnopphold, vil for det første være psykiatriske sykehus og psykiatriske klinikker. I mange fylker vil det også være aktuelt å godkjenne enkelte avdelinger ved somatiske sykehus som faglig sett er beregnet å ivareta oppgaver i forhold til psykisk helsevern. Så lenge enkelte avdelinger ved en institusjon tilfredsstiller kravene som stilt i forskriften her, vil det kunne være aktuelt å godkjenne disse til å være ansvarlig for pasienter til tvungent psykisk helsevern. Fleksibiliteten er et hensyn som skal ivaretas.

Til § 4 Formelle krav:

Spesialisthelsetjensteloven § 4-1 regulerer godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester. Sykehus må godkjennes av departementet før det kan yte helsetjenester. For andre institusjoner er departementet gitt hjemmel til i forskrift å bestemme i hvilken grad godkjenning er påkrevet. Departementet vil kreve at andre institusjoner må være inntatt på regional helseplan. Det vil dermed være et vilkår for psykiatriske institusjoner som skal kunne anvende eller være ansvarlig for pasienter under tvungent psykisk helsevern at de er inntatt på vedtatt regional helseplan. Frem til vedtatte regionale planer foreligger stilles det krav om at institusjonen er inntatt på en godkjent offentlig helseplan.

Til § 5 Materielle krav:

Første ledd: Fordi en pasient underlagt tvungent psykisk helsevern ikke har mulighet til å si nei til oppholdet, bør bygningen ha en så god materiell standard at pasientene ved institusjonen ikke påtvinges et opphold under betingelser som ellers oppfattes som uakseptable i vårt samfunn. For eksempel må lokalene ha tilstrekkelig med lys og ventilasjon.

Institusjonen må sørge for å innfri kravet om god materiell standard innenfor variasjonene i ulike pasientgruppers behov. For noen/de fleste pasienter vil det være et minimum at pasienten har eget rom tilknyttet eget bad/WC.

For at kravet til forsvarlighet skal innfris, bør det også være tilstrekkelig med sikring av dører, vinduer, uknuselige glass og innredning som for øvrig tar hensyn til sikkerheten.

Annet ledd: Det vil være særlige hensyn som taler for at pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern bør ha eget rom. For mange pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern vil sykdommen deres nettopp kunne være relatert til vanskeligheter med å forholde seg til andre mennesker. For mange kan det oppleves som vanskelig å bli tvunget til å dele rom med et ukjent annet menneske. Institusjonen skal derfor sørge for at de ikke kommer i den situasjonen at en pasient som ikke ønsker det må dele rom med en annen.

Institusjonen må sørge for at den har rom som passer til ulike pasienters behov. Institusjonen må for eksempel sørge for at den har rom som er egnet for funksjonshemmede pasienter.

Pasientrom som brukes av pasienter under tvungent psykisk helsevern bør som hovedregel har eget WC og bad eller dusj.

Tredje ledd: Institusjoner som skal ta imot pasienter under tvungent psykisk helsevern bør av hensyn til pasientene sørge for å ha rikelig med fellesareal, inkludert samtalerom, aktivitetsrom og besøksrom.

For å hindre skader på pasienter og personale, må planløsningen være oversiktlig.

Fjerde ledd: Institusjonen bør ligge slik til at pasientene ikke må transporteres for å kunne benytte egnede utearealer. Institusjonen bør også sørge for at utearealene er av en slik karakter at pasientene ikke må forholde seg til omverdenen for å være ute. Utearealene bør være oversiktlige.

Til § 6 Krav til bemanning:

Første ledd: Institusjonen bør være bemannet slik at det gis gode forutsetninger for aktiv behandling. Det stilles derfor krav om at institusjonen skal ha tilsett personell med tilstrekkelig bredde i kompetansen. For at dette vilkåret skal innfris, bør institusjonen ha tilstrekkelig kompetanse innen klinisk psykologi, relevante psykoterapiformer og miljøterapi. Psykologkompetanse vil være av særlig betydning for å sikre tilstrekkelig bredde i den samlede diagnostiske kompetansen. Psykologkompetanse vil også være viktig for å kunne tilby sentrale anerkjente behandlingsformer på et faglig forsvarlig nivå, og for å iverksette nye forskningsbaserte behandlingsformer. Hva som er tilstrekkelig bredde i kompetansen vil allikevel avhenge av hvilken pasientgruppe institusjonen har ansvar for.

Vedtak om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-8 skal treffes av den faglig ansvarlige som er ”vedkommende overlege”, som hovedregel en lege som er spesialist i psykiatri. Det nødvendiggjør at en institusjon som skal motta pasienter til tvungent psykisk helsevern må ha tilsatt lege som er spesialist i psykiatri.

For å ivareta den medisinske kompetansen er det nødvendig at institusjonen har tilsatt tilstrekkelig med sykepleiere. Det må være opp til godkjenningsmyndigheten og institusjonen selv å avgjøre hva slags type kompetanse institusjonen trenger av annet miljøpersonale med høyskoleutdanning utover sykepleiere, for å kunne ivareta kravet til forsvarlig behandling.

Annet ledd vil først og fremst være aktuelt for de institusjonene som ikke har ansvaret for pasienter med akutte behandlingsbehov.

Til § 7 Innledende bestemmelse:

Første ledd: Det er aktuelt å godkjenne institusjoner som tilbyr dagbehandling og poliklinikker. Det gjelder enten poliklinikken er en del av et sykehus, et distriktspsykiatrisk senter eller poliklinikken er selvstendig.

Andre ledd: Bakgrunnen for denne bestemmelsen er tanken om at det er mer inngripende for et menneske å være under tvungent psykisk helsevern til døgnopphold enn uten døgnopphold. Dermed må de strengeste kravene stilles til de institusjoner som skal kunne være ansvarlig for pasienter under tvungent psykisk helsevern til døgnopphold. Når en institusjon eller avdeling er godkjent etter de strengere kravene, er det naturlig at institusjonen også kan bli godkjent etter de mindre strenge kravene og for å ha ansvar for pasienter i en form som er mindre inngripende for pasienten. Det kan allikevel tenkes at en institusjon godkjent etter kap. II i forskriften ikke vil være egnet til å ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold. Som eksempel kan nevnes sikkerhetsavdelinger.

Til § 8 Formelle krav

Spesialisthelsetjensteloven § 4-1 regulerer godkjenning av helseinstitusjoner og helsetjenester. Sykehus må godkjennes av departementet før det kan yte helsetjenester. For andre institusjoner er departementet gitt hjemmel til i forskrift å bestemme i hvilken grad godkjenning er påkrevet. Departementet vil kreve at andre institusjoner må være inntatt på godkjent regional helseplan. Det vil dermed være et vilkår for psykiatriske institusjoner som skal kunne anvende eller være ansvarlig for pasienter under tvungent psykisk helsevern at de er inntatt på vedtatt regional helseplan. Frem til vedtatte regionale planer foreligger stilles det krav om at institusjonen er inntatt på en godkjent offentlig helseplan.

Til § 9 Materielle krav:

Det er i dag en godkjenningsordning for psykiatriske poliklinikker, som det er aktuelt å videreføre med hjemmel i den nye spesialisthelsetjensteloven § 4-1. Det anses ikke hensiktsmessig å stille særskilte bygningsmessige krav utover dette.

Det innebærer at det for eksempel må være tilstrekkelig tilgang til godt lydisolerte kontorer. Det bør være et eget møterom som kan brukes til møter, familiesamtaler, grupper m.v. Barne- og ungdsomspsykiatriske poliklinikker bør ha eget rom for leketerapi og –observasjon med enveisspeil.

Pasientene bør kunne tilbys behandling som dagpasienter ved døgnavdelingen før de skrives ut til for eksempel poliklinisk behandling. Må derfor sørge for at døgnavdelingene også er egnet til å ta imot pasienter til dagbehandling.

Lokalene må være egnet i forhold til den type virksomhet som skal inngå i tilbudet til denne gruppen pasienter ved behandling uten døgnopphold.

Til § 10 Krav til bemanning:

Første ledd: Institusjonen bør være bemannet slik at det gis gode forutsetninger for aktiv behandling. Det stilles derfor krav om at institusjonen skal ha tilsett personell med tilstrekkelig bredde i kompetansen. For at dette vilkåret skal innfris, bør institusjonen ha tilstrekkelig kompetanse innen klinisk psykologi, relevante psykoterapiformer og miljøterapi. Psykologkompetanse vil være av særlig betydning for å sikre tilstrekkelig bredde i den samlede diagnostiske kompetansen. Psykologkompetanse vil også være viktig for å kunne tilby sentrale anerkjente behandlingsformer på et faglig forsvarlig nivå, og for å iverksette nye forskningsbaserte behandlingsformer. Hva som er tilstrekkelig bredde i kompetansen vil allikevel avhenge av hvilken pasientgruppe institusjonen har ansvar for.

Annet ledd: For at barne- og ungdomspsykiatriske poliklinikker skal innfri vilkåret om ” tilsatt personell med tilstrekkelig bredde i kompetansen” bør poliklinikken i tillegg ha tilsatt sosionom og/eller pedagog med videreutdanning i barne- og ungdomspsykiatri.

Vedtak om videre undersøkelse og tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven § 3-8 skal treffes av den faglig ansvarlige som er ”vedkommende overlege”, som hovedregel en lege som er spesialist i psykiatri. Det nødvendiggjør at en institusjon som skal motta pasienter til tvungent psykisk helsevern må ha tilsatt lege som er spesialist i psykiatri.

For å ivareta den medisinske kompetansen er det nødvendig at institusjonen har tilsatt tilstrekkelig med sykepleiere. Det må være opp til godkjenningsmyndigheten og institusjonen selv å avgjøre hva slags type kompetanse institusjonen trenger av annet miljøpersonale med høyskoleutdanning utover sykepleiere, for å ivareta kravet til forsvarlig behandling.

Tredje ledd: Det kan ikke anses for å være forsvarlig behandling av en pasient til tvungent psykisk helsevern at lege og/ eller psykolog ikke er tilgjengelig for vedkommende pasient ved oppmøte på institusjonen. Institusjonen skal derfor sørge for at det til enhver tid finnes bredde i kompetanse blant behandlingspersonale på vakt, og at det er tilstrekkelig med behandlingspersonale på vakt til at det kan foretas en helhetlig vurdering av pasienten når pasienten møter opp på institusjonen.

Fjerde ledd: Når institusjonen i medhold av forskrift om tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold i institusjon pålegges å inngå et samarbeid med primærhelsetjenesten, er det med sikte på at primærhelsetjenesten skal kunne ta seg av pasienten når pasienten ikke er til behandling ved institusjonen. Samtidig har spesialisthelsetjenesten et ansvar for pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern, også utenom dagtid. Spesialisthelsetjenesten innehar kompetanse på denne pasientgruppen som primærhelsetjenesten ikke har. Det er derfor viktig at pasienten har anledning til å komme i kontakt med personell med slik kompetanse også utenom dagtid.

Til § 11 Dispensasjon:

Godkjenningsordningens viktigste formål er å sikre at pasienter under tvungent psykisk helsevern tilbys behandling under forsvarlige forhold. Det vises med hensyn til dette også til psykisk helsevernlovens § 3-2 hvor det slås fast at vedtak om tvungent psykisk helsevern bare kan treffes og gjennomføres dersom ansvarlig institusjon faglig og materielt er i stand til å tilby vedkommende tilfredsstillende behandling og omsorg.

I noen tilfeller vil det kunne være særlige hensyn som tilsier at en institusjon bør godkjennes til å anvende eller være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern til tross for at institusjonen ikke innfrir vilkårene i forskriften her. Det kan tenkes institusjonen har særlig stor kompetanse på denne gruppen pasienter men at institusjonen er gammel og umoderne og at det vil koste uforholdsmessig mye for institusjonen å bli i stand til å innfri de materielle vilkårene. Dersom det samtidig er under oppføring et nytt institusjonsbygg, kan det allikevel tenkes aktuelt å godkjenne den gamle institusjonen inntil det nye bygget står ferdig.

Likeledes kan det tenkes eksempler der institusjonen materielt sett er godt rustet til å ta imot denne gruppen pasienter, men hvor institusjonen for eksempel ikke har tilsatt tilstrekkelig med sykepleiere. Det kan i dette tilfellet være aktuelt å godkjenne institusjonen etter gjeldende forskrift, med fastsatt frist for institusjonen til å skaffe tilstrekkelig med sykepleiere til institusjonen.

Det kan videre tenkes at geografiske hensyn taler for at en institusjon bør godkjennes selv om institusjonen ikke innfrir kravene som stilles i forskriften. Kanskje er institusjonen til tross for at den ikke klarer å innfri alle kravene i forskriften allikevel den eneste aktuelle institusjonen og det beste alternativet for pasienten innen et stort geografisk område. I så fall må godkjenningsmyndigheten vurdere desentraliserings- og fleksibilitetshensynet opp mot hensynet til de materielle og personellmessige kravene som stilt i forskriften her. Om godkjenningsmyndigheten skal komme til at det allikevel er ønskelig å godkjenne institusjonen, forutsettes det naturligvis at slik godkjenning gis med en frist for institusjonen til å innfri forskriftens vilkår. Departementet foreslår at denne fristen kan settes til inntil et år.

Til §12 Søknad om godkjenning:

For å sikre sammenhengende og konsistent godkjenningspraksis bør godkjenningsmyndigheten i utgangspunktet legges til en sentral myndighet. Da vurderingen i all hovedsak har faglig karakter, er myndigheten lagt til Statens helsetilsyn. Etter at det er dannet et grunnlag for en felles forståelse av regelverket, er det mulig at det er hensiktsmessig at oppgaven kan delegeres til fylkeslegenivå.

VII Utkast til forskrift om godkjenning av psykiatriske institusjoner som skal ha ansvar for tvungent psykisk helsevern

Fastsatt ved kgl. res av med hjemmel i lov 2. juli 1999 nr 62 om etablering og gjennomføring av psykisk helsevern (psykisk helsevernloven) § 3-13.

Kap I Alminnelige bestemmelser

§1 Formål

Forskriften skal sikre at ansvaret for undersøkelse og behandling av pasienter under tvungent psykisk helsevern ligger ved en institusjon som har forutsetninger for utøvelse av slike oppgaver, slik at kravet til forsvarlig behandling ivaretas.

§2 Virkeområde

Forskriften gjelder vilkårene for godkjenning av institusjoner som skal kunne anvende eller være ansvarlig for tvungent psykisk helsevern. Forskriften gjelder både institusjoner som skal kunne anvende eller være ansvarlig for pasienter under tvungent psykisk helsevern ved og uten døgnopphold.

§3 Definisjoner

Med institusjoner i forskriften her forstås også avdelinger ved institusjonen i de tilfeller der det vil være aktuelt med en egen godkjenning av slike avdelinger.

Kap II Godkjenning av institusjoner som kan ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern til døgnopphold (jfr psykisk helsevernloven § 3-1, første ledd)

§ 4 Formelle krav

Institusjonen må være inntatt på vedtatt regional helseplan.

§ 5 Materielle krav

Institusjonen må materielt være utstyrt og utformet på en slik måte at kravet til forsvarlig behandling kan ivaretas.

Alle pasienter skal få tilbud om enerom.

Institusjonen skal ha tilstrekkelig med fellesarealer. Fellesarealene skal være oversiktlige.

Institusjonen bør ha tilgang på egnede utearealer i umiddelbar nærhet, med mulighet for uteaktiviteter.

Institusjonen skal være utformet på en slik måte at bruk av tvangsmidler i størst mulig grad kan unngås. Dersom tvangsmidler allikevel må benyttes, skal institusjonen sørge for at den er materielt utrustet på en slik måte at anvendelse av tvangsmidler er forsvarlig.

Rom som tenkes brukt til isolasjon skal være egnet til formålet.

Institusjonen skal ha gode skjermingsmuligheter.

Institusjonen skal sørge for å ha lokaler som er egnet til utøvelse av fritidsaktiviteter og opplæringsformål.

§ 6 Krav til bemanning

Institusjonen skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig bredde i kompetansen til at institusjonen til enhver tid kan tilby de mest sentrale anerkjente behandlingsformer og diagnostisk kompetanse for den aktuelle pasientgruppen. I dette må inngå:

  • lege som er spesialist i psykiatri. I psykisk helsevern for barn og ungdom kan dette være barne- og ungdomspsykiater,
  • tilstrekkelig med sykepleiere til at medisinsk behandling og observasjon kan gjennomføres forsvarlig.

Institusjoner som skal kunne ha pasienter til opphold av en viss varighet skal i tillegg til ovennevnte profesjonsgrupper ha tilsatt:

  • kvalifisert personell til å kunne gi et godt tilbud av miljø- og fritidsaktiviteter og
  • kvalifisert personell til å kunne gi et godt tilbud med nødvendig opplæring, jfr forskrift om barn på sykehus av 1988 nr 746 kap 4.

Institusjonen må ha en døgnkontinuerlig vaktordning slik at:

  • lege alltid kan tilkalles og
  • lege med spesialistutdanning som nevnt i første ledd, første strekpunkt, alltid kan være tilgjengelig og
  • en sykepleier alltid er til stede.

Institusjonen må sørge for at det er nok personell og faglig kompetanse til i størst mulig grad å kunne forhindre bruk av tvangsmidler. Dersom tvangsmidler allikevel må benyttes, skal institusjonen sørge for at den har tilstrekkelig personell til at anvendelse av tvangsmidler blir forsvarlig.

Kap III Godkjenning av institusjoner som kan ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold (jfr psykisk helsevernloven § 3-1, tredje ledd jfr annet ledd)

§ 7 Innledende bestemmelse

De institusjoner som tilbyr dagbehandling eller poliklinisk behandling kan godkjennes etter dette kapittel dersom vilkårene i §§ 8-10 er innfridd.

Institusjoner godkjent etter kap. II i forskriften her anses også godkjent etter dette kapittel dersom institusjonene etter en totalvurdering anses egnet for å ha ansvar for pasienter under tvungent psykisk helsevern uten døgnopphold.

§ 8 Formelle krav

Institusjonen må være inntatt på vedtatt regional helseplan.

§ 9 Materielle krav

Institusjonen må ha egnede lokaler til å utføre sine oppgaver i henhold til kravet til faglig forsvarlighet.

§ 10 Krav til bemanning

Institusjonen skal ha tilsatt personell med tilstrekkelig bredde i kompetansen til at institusjonen til enhver tid kan tilby de mest sentrale anerkjente behandlingsformer og diagnostisk kompetanse for den aktuelle pasientgruppen. I dette må inngå:

  • lege som er spesialist i psykiatri. I psykisk helsevern for barn og ungdom kan dette være barne- og ungdomspsykiater,
  • tilstrekkelig med sykepleiere til at medisinsk behandling og observasjon kan gjennomføres forsvarlig.

Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk må ha tilsatt:

  • lege som er spesialist i barne- og ungdomspsykiatri
  • psykolog med fordypningsområde barn og ungdom

Institusjonen skal sørge for at den har tilstrekkelig med kompetanse og behandlingspersonale til stede til enhver tid slik at det kan gis en helhetlig vurdering av pasienten ved pasientens oppmøte ved institusjonen.

Institusjonen skal sørge for at alle pasienter underlagt tvungent psykisk helsevern kan kontakte en av institusjonens behandlingspersonell utenom institusjonens dagtilbud.

Kap. IV Dispensasjon, søknad, klage m.v.

§ 11 Dispensasjon

Hvor særlige hensyn tilsier det, kan institusjoner som ikke innfrir kravene etter disse forskrifter gis midlertidig godkjenning. Slik godkjenning kan gis for inntil et år.

§ 12 Godkjenningsmyndighet

Statens helsetilsyn godkjenner institusjoner etter forskriften her.

§ 13 Klage

Vedtak som treffes i medhold av disse forskrifter kan påklages til Sosial- og helsedepartementet.

§ 14 Ikrafttreden

Disse forskrifter trer i kraft ….

Lagt inn 9. desember 1999 av Statens forvaltningstjeneste, ODIN-redaksjonen
Til toppen