Fra Helse Sør

2003038071

Innspill til Forskningsmeldingen

Forskning er en av fire hovedoppgaver i sykehusene. De øvrige lovpålagte oppgavene er pasientbehandling, utdanning og opplæring av pasienter og pårørende. Med den unike kompetansen sykehusene har i pasientbehandling, er de tillagt et særskilt ansvar for klinisk forskning og forskning som resulterer i overføring av forskningsresultater fra grunnforskning til anvendt forskning (translasjonsforskning). Internasjonalt er det påpekt at man i Europa, i motsetning til i USA, ikke har vært like gode til å omsette resultater fra medisinsk forskning til nytte for pasientene. I tillegg må det legges til rette for biomedisinsk og annen grunnforskning, epidemiologisk forskning og helsetjenesteforskning.

Forskning i sykehusene er viktig for å sikre kvaliteten på dagens og på fremtidens diagnostikk- og behandlingstilbud. Forskningskompetanse trengs for at helsetjenesten skal holde seg oppdatert og bidra til den medisinskfaglige utviklingen. I tillegg er forskningskompetanse en forutsetning for kunnskapsbaserte vurderinger både av eksisterende og av nye diagnostikk- og behandlingsmetoder og medisinsk teknologi. En systematisk forskningsvirksomhet vil danne basis for kvalitetsutviklingen i helsetjenesten og innføring av kunnskapsbasert praksis. I tillegg vil forskning også gi muligheter for næringsutvikling. Likevel er det gjennomført studier som tyder på at forskning lett blir nedprioritert på bekostning av pasientbehandling.

Norges forskningsråd publiserte nylig resultatene fra en omfattende ekstern evaluering av klinisk, epidemiologisk, samfunnsmedisinsk, helsefaglig og psykologisk forskning i Norge. Flere av våre forskningsmiljøer får topp internasjonal rangering. Likevel er hovedinntrykket, som også har vært gjengitt i media, at det ligger store utfordringer foran oss for å bringe norsk medisinsk forskning på høyde med de andre nordiske landene når det gjelder omfang og kvalitet.

Evalueringen peker på en lang rekke strukturelle utfordringer. Områder som ble fremhevet, var svake økonomiske rammebetingelser og manglende incentiv- og konkurransebaserte finansieringssystemer, mangelfull dokumentasjon av resultater og ressursbruk, små og isolerte fagmiljøer, manglende nasjonalt og internasjonalt samarbeid, lite strategisk planlegging, behov for mer tverrfaglig forskning og svak forskningsledelse. I tillegg ble problemstillinger knyttet til kompleksiteten ved forskning i sykehusene som fordeling av tid mellom forskning, undervisning og pasientbehandling, fremhevet. Disse utfordringene er det viktig å gripe fatt i, både på nasjonalt, regionalt og lokalt nivå. Derfor er det grunn til å fremheve at i forhold til forskning har sykehusreformen lagt til rette for og bidratt til at dette forbedringsarbeidet allerede er godt i gang.

Trender/Utfordringer

Trender

• Molekylær medisin. I løpet av det siste halve århundre har det skjedd en umåtelig økning i vår forståelse av biologiske prosesser. Fra de mest rudimentære forestillinger om hvilket materiale genene består av, har man i løpet av denne periode ervervet kunnskap og utviklet teknologi som blant annet har ført til at man nå kjenner sekvensen av det menneskelige genom og også genomene til en rekke andre organismer. Medisinsk forskning har ført til en detaljinnsikt i svært mange sykdomsmekanismer som man ikke kunne drømme om for et halvt århundre siden. Denne forskningsaktivitet viser ingen tegn til å flate ut, men er inne i en rivende utvikling i de fleste industrialiserte land. På grunn av de store forventingene man har til anvendelsen av den nye kunnskap innen medisin, næringsmiddelproduksjon og mange andre felter, har det 21. århundre blitt utropt til ”biologiens århundre”.

• Teknologiutvikling

Den teknologiske utviklingen har gitt store framskritt i medisinsk forskning, og dette har resultert i bedre diagnostikk og behandling, men også gitt behov for stadig nye utstyrs investeringer. Norge har hevdet seg godt innen områder av medisinsk teknologi som blant annet har gitt opphav til flere bedriftsetableringer og fremragende forskning. Det er svært viktig at Norge fortsatt har sterk kompetanse innen teknologisk forskning, både for å fremme forskningen, sikre fortsatt innovasjon, og at vi er i stand til å utnytte teknologiutviklingen til enda bedre diagnostikk og pasientbehandling. Teknologisk kompetanse bør prioriteres ut fra det faktum at utstyrprodusentene stadig blir færre og større, og vi må ha miljøer som kan vurdere de teknologiske nyvinninger på en kritisk måte. Det er også verdifullt å ha miljøer som kan forske på konsekvensene av innføring av ny medisinsk teknologi. Den teknologiske utviklingen vil høyst sannsynlig ta stadig større plass i den generelle medisinske utvikling.

• Epidemiologi/helseregistre/populasjonsfortrinn

I NFRs evaluering blir det slått fast at Norge har "World leadership in epidemiology". Spesielt gjelder dette forskning om hjerte/karsykdommer og helse/sykdom omkring fødsel (perinatal epidemiologi). Årsaken til dette er at Norge har en stabil befolkning, gode helseregistre, en samarbeidsvillig befolkning og at enkelte små miljøer i 1970-årene satset på en langsiktig oppbygging av epidemiologiske forskning. Dette har lykkes over all forventning både i både i Oslo, Bergen, Tromsø og Midt-Norge (HUNT). Epidemiologisk forskning prøver å forstå hvilke faktorer (både i miljø og individ (inklusive arvestoff)) som påvirker sykelighet og død i den norske befolkning spesielt, og i verden som helhet. Det er derfor svært gunstig å bruke det norske ”pasientmaterialet” i studier som kan finne overordnete årsakssammenhenger og måle effekten av tiltak. Dessuten vil populasjonsstudier i større og større grad kunne kobles mot molekylærbiologisk forskning gjennom bruk av biobankmateriale. Dette vil rask kunne bli en verdifull forskning for å finne årsaker og sammenhenger i sykdomsprosesser, men også danne basis for nyskapning og næringsutvikling. Selv om forskningen er verdensledende, er den truet av restriksjoner som Datatilsynet legger på mulighetene for å koble sammen de epidemilogiske forsknings-registrene med andre befolkningsregistrene, og på mangler i finansiering av studienes infrastruktur.

4. Formål med forskning i helseforetakene

Sykehusene har med sin kompetanse og erfaring fra diagnostikk og pasientbehandling et hovedansvar for den pasientrettede klinisk forskningen, som ikke kan ivaretas av andre forskningsinstitusjoner. Dette er forskning som omfatter utvikling av nye diagnostikk- og behandlingstilbud samt vurderer nytte og skade av ulike behandlingstilbud, og må derfor være tett integrert med den kliniske virksomheten. Sykehusene har også en særskilt rolle for forskning som bidrar til at resultater fra medisinsk grunnforskning kan overføres til diagnostikk og pasientbehandling (overføringsforskning/ translasjonsforskning). Samarbeid mellom grunnforskning og klinisk forskning er viktig for å teste relevansen av eksperimentelle funn til den kliniske virksomheten og bringe erfaringer fra klinikken tilbake til laboratoriet.

Det bør være en målsetting å sikre forskningskompetanse ved alle helseforetak. Universitetssykehusene er tillagt et særskilt ansvar for forskning og forskerutdanning. I tillegg er nasjonale medisinske kompetansesentra og landsfunksjoner tillagt ansvar for forskning og fagutvikling samt kompetansespredning innenfor sine fagområder.

Den forskning et helseforetak ønsker å prioritere, vil ikke uten videre være en videreføring av den forskning som universitetene utfører. Universitetene og de regionale helseforetakene har begge som oppgave å drive medisinsk og helsefaglig forskning, men det er et faktum at de regionale helseforetakene har en annen samfunnsoppgave som hovedfokus: pasient behandling. Dette har som uunngåelig konsekvens at de regionale helseforetakene og universitetene på noen områder vil prioritere ulikt og har divergerende tematiske satsninger. Konsekvensen av dette, som sykehusreformen har tydeliggjort, er at det er nødvendig å ha to ulike hovedkanaler for forskningsmidler; en gjennom universitetssystemet og en gjennom de regionale helseforetakene. Det er på den annen side selvsagt avgjørende at man finner frem til gode samarbeidsmodeller og en funksjonell arbeids og rollefordeling mellom universitetssektoren og helsesektoren samt Norges forskningsråd og de frivillige organisasjoner.

Forsknings- og utviklingsarbeid i spesialisthelsetjenesten er et nødvendig grunnlag for kvaliteten på diagnostikk- og behandlingstilbudet til norske pasienter og er en forutsetning for videreutviklingen av helsetjenesten. Anvendt medisinsk og helsefaglig forskning (herunder klinisk forskning, translasjonsforskning, epidemiologisk forskning, helsetjenesteforskning) fører til bedre forebygging, diagnostikk, behandling, rehabilitering og bedre organisering av tjenestetilbudet. Medisinsk og helsefaglig forskning i helseforetakene er også en forutsetning for å bedre kompetansen og kunnskapsnivået til de ansatte/helsepersonell og derved kvaliteten på behandlingstilbudet og driften av helseforetaket. Erfaring fra anvendt medisinsk og helseforskning er også en forutsetning for at både helsepersonell og ledelsen kritisk skal kunne vurdere forskningsresultater og derved kunne foreta kunnskapsbaserte vurderinger og prioriteringer av behandlingstilbud, og derved sikre høy kvalitet og effektivitet i tjenestetilbudet. Norge har også en forpliktelse til å bidra til den internasjonale kunnskapsbasen i klinisk medisin. En systematisert forskningsvirksomhet vil også danne basis for kvalitetsutvikling i spesialisthelsetjenesten, herunder etablering av nasjonale medisinske kvalitetsregistre og biobanker, utvikling av nasjonale og fagspesifikke kvalitetsindikatorer og innføring av kunnskapsbasert praksis.

Det er nødvendig å styrke medisinsk og helsefaglig forskning i Norge. Det bør være et ambisjonsnivå at norsk medisinsk klinisk forskning skal opp på nordisk nivå, både kvalitetsmessig og ressursmessig. Innen medisinsk forskning bruker Sverige og Danmark henholdsvis 3 og 2 ganger så mye ressurser pr innbygger som Norge.

Det må forutsettes at sykehusene har et særskilt ansvaret knyttet til utvikling og oppbygging av kompetanse innen klinisk pasientrettet forskning. Ansvaret for basalmedisinsk forskning er i hovedsak tillagt universitetene og de medisinske fakultetene. Mange nye fremskritt innen behandling av sykdommer kommer imidlertid fra nye resultater innefor grunnforskningen. Kompetanse innen molekylærbiologi og genteknologi vil være grunnleggende for forståelse av mange sykdommer. En utfordring vil derfor være å sikre at denne kompetansen også bygges opp eller evt. er tilgjengelig i de kliniske forskningsmiljøene, for eksempel ved å etablere systemer for kobling mellom grunnforskningsmiljøer og kliniske miljøer, samtidig som det er et behov for fortsatt prioritering av klinisk forskning i sykehusene.

Forskning innen både psykisk helse og somatikk bør vektlegges. I tillegg til biomedisinsk grunnforskning, tradisjonell klinisk og epidemiologisk forskning, må den kliniske forskningen spesielt arbeide med overføring av kunnskap fra basalforskning til klinisk utprøving og praksis. Systematiske kliniske studier i ulike faser, inkludert utprøvende behandling, er en viktig oppgave for spesialisthelsetjenesten. Kliniske studier uavhengig av legemiddelindustrien må prioriteres.

Det er et sterkt ønske at medisinsk forskning prioriteres i den nye Forskningsmeldingen. Norge bør aktivt delta i den internasjonale kunnskapsoppbyggingen i medisin og biologi, dette vil komme pasienter og samfunn til gode. I tillegg ligger det an til store muligheter for innovasjon og næringsutviking i ny medisinsk biologisk forskning kanskje spesielt når denne kombineres med epidemiologiske studier og utvikling i teknologi.

Oslo, 18.05.04

På vegne av

Nasjonal gruppe for forskning som strategisk satsningsområde i spesialisthelsetjenesten

Med vennlig hilsen

Bjørn Erikstein, sign

Viseadministrerende direktør

Helse Sør RHF

Øvrige medlemmer i gruppen

Helse Sør: Forskningskoordinator/Prof. Dr. med Erlend B. Smeland

Helse Øst: Viseadm. Dir. Bente Mikkelsen

Forskningskoordinator/Prof. Dr. med. John Arne Røttingen

Helse Vest: Viseadm. Dir. Helge Bryne

Viseadm. Dir./Prof. Dr. med. Stener Kvinnsland

Helse Midt: Viseadm. Dir. Jan Eirik Thoresen

Avd. sjef/Prof dr. med. Stig Slørdal

Helse Nord: Fagdirektør Einar Hannisdal

Professor dr. med. Egil Arnesen

Helsedepartementet:

Rådgiver Maiken Engelstad