Høring - Endringer i pasientskadeloven

Helsedepartementet legger med dette frem forslag til endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven).

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

  • Høringsfrist: 17.03.2003
  • Nytt i høringssaken:

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

03/00465 HRA ErH

07.02.2003

Høring – Endringer i pasientskadeloven

Helsedepartementet viser til vedlagte høringsnotat om endring i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven).

Pasientskadeloven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten fra 1. januar 2003, men ble utsatt for privat helsetjeneste, jf. Ot.prp. nr. 22 (2002-2003). Med endringene som foreslås i høringsnotatet, legges det opp til at loven kan tre i kraft i sin helhet.

Høringsnotatet inneholder:

  • Forslag om lovendringer som medfører at forsikringsselskapene behandler de krav de kan bli ansvarlig for å dekke,
  • forslag om at det gis hjemmel for å gi forskrift om ansvarsbegrensning i forsikringsavtalene,
  • forslag om at det gis anledning til å kreve egenandeler fra de offentlige helseinstitusjoner der skade finner sted,
  • forslag om at det kan anmodes Pasientskadenemnda om at saker som ikke er ferdigbehandlet etter to år i Norsk Pasientskadeerstatning eller hos forsikringsgiver, kan behandles av Pasientskadenemnda,
  • redegjørelse for grensen mellom offentlig og privat helsetjeneste i pasientskadelovens forstand og
  • forslag om enkelte tekniske endringer.

Med bakgrunn i at ikrafttredelse av pasientskadeloven måtte utsettes for private helsetilbydere, er det nå viktig at hele loven kan tre i kraft så raskt som mulig. Det må etter at eventuelle lovendringer er gjennomført, fastsettes forskrifter og det må gis rom for at de berørte, helseinstitusjoner, -personell og forsikringsselskaper, kan få tid til å innrette seg før lovendringer og forskrifter trer i kraft. Lovendringer bør derfor vedtas innen høsten 2003 slik at lov og forskrifter i sin helhet kan tre i kraft 1. januar 2004. Det er derfor nødvendig å sende forslaget på høring med forkortet høringsfrist.

Helsepersonellforeninger, Norsk Pasientforening og Finansnæringens Hovedorganisasjon har vært i dialog med Helsedepartementet og blitt informert om delt ikrafttredelse og videre planer for ikrafttredelse i sin helhet.

Helsedepartementet ber på denne bakgrunn om eventuelle merknader til høringsnotatet innen 17. mars 2003.

Med hilsen

Kari Sønderland
Ekspedisjonssjef

Erik Helstad
Rådgiver

Innledning

Helsedepartementet legger med dette frem forslag til endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven).

Pasientskadeloven trådte i kraft for den offentlige helsetjenesten fra 1. januar 2003, men ble utsatt for privat helsetjeneste. Det vises i den forbindelse til Ot.prp. nr. 22 (2002-2003) om lov om endring i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Med endringene som foreslås i dette høringsnotatet, legges det opp til at loven kan tre i kraft i sin helhet.

Det er i statsbudsjettet for 2003 vedtatt at ordningen med Norsk Pasientskadeerstatning skal evalueres. Helsedepartementet har i forlengelsen av beslutningen om evaluering, mottatt en interpellasjon, sendt fra Stortinget 15. januar 2003, til behandling. Interpellasjonen som er meldt fra Bjarne Håkon Hansen berører evalueringen og gjennomføringen av lovens bestemmelser om et objektivisert erstatningsansvar. Helsedepartementet er i ferd med å utarbeide mandat for evaluering av NPE-ordningen. En evaluering av selve loven vil bli gjennomført når den nye loven i sin helhet har fått virke en tid.

Videre er det stilt forslag om endringer i loven for Stortinget (Dok. 8:01 (2002-2003)). Det foreslås der at loven også bør gjelde erstatning for "tort og svie". Forslaget behandles i sosialkomiteen våren 2003 og blir således ikke drøftet i høringsnotatet.

1.1Sammenfatning

Helsedepartementet foreslår lovendringer som medfører at forsikringsselskapene behandler de krav de kan bli ansvarlig for å dekke, at det gis hjemmel for å fastsette ansvarsbegrensning i forsikringsavtalene og at det gis anledning til å kreve egenandeler fra alle helseinstitusjoner, som anses som offentlige etter loven, der skade finner sted. Det foreslås at det kan anmodes Pasientskadenemnda om at saker som ikke er ferdigbehandlet etter to år i Norsk Pasientskadeerstatning eller hos forsikringsgiver, kan behandles av Pasientskadenemnda. Grensen mellom offentlig og privat helsetjeneste i pasientskadelovens forstand har betydning for Norsk Pasientskadeerstatning sitt ansvarsområde og redegjøres for. I tillegg foreslås enkelte tekniske endringer.

2Bakgrunn

2.1Bakgrunn for pasientskadeloven

I januar 1987 ble det vedtatt at Justisdepartementet skulle utrede spørsmålet om å lovfeste et objektivt erstatningsansvar for pasientskader. I påvente av en slik lov, ble det etablert en midlertidig erstatningsordning. Ordningen ble etablert på bakgrunn av en avtale mellom staten og landets fylkeskommuner. Regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for somatiske sykehus/poliklinikker trådte på grunnlag av avtalen i kraft 1. januar 1988. Fra 1. juli 1992 ble det gitt tilsvarende regler for kommunelegetjenesten og kommunal legevakt og for psykiatriske sykehus og deres poliklinikker.

Ved kgl.res. 11. september 1987 ble det oppnevnt et utvalg for å utrede og foreslå lovbestemmelser om pasientskadeerstatning (Lødruputvalget). Utvalget avga sin utredning i desember 1991 jf. NOU 1992: 6 Erstatning ved pasientskader.

Styret i Norsk Pasientskadeerstatning oppnevnte ved brev 1. september 1993 et utvalg (Evalueringsutvalget), som fikk i oppdrag å evaluere den midlertidige ordningen med pasientskadeerstatning. I februar 1994 avga Evalueringsutvalget sin utredning "Evaluering av Norsk Pasientskadeerstatning" til styret i Norsk Pasientskadeerstatning.

2.2Behandling i Stortinget

Regjeringen ved Justisdepartementet la i Ot. prp. nr. 31 (1998-99) frem for Stortinget forslag til lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven).

I Ot.prp. nr. 55 (1999-2000) om lov om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) foreslo departementet enkelte tekniske tilpasninger i utkastet til ny pasientskadelov. Endringene besto hovedsakelig i en harmonisering av lovforslaget til de fire nye helselovene (spesialisthelsetjenesteloven, psykisk helsevernloven, helsepersonelloven og pasientrettighetsloven) som ble vedtatt etter at pasientskadeproposisjonen ble lagt frem.

Forslaget til ny pasientskadelov ble behandlet av sosialkomiteen i Innstilling O. nr. 68 (2000-2001) Innstilling fra sosialkomiteen om lov om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven).

Under behandlingen i Stortinget ble regjeringens forslag noe endret. Det ble blant annet vedtatt at det er Norsk Pasientskadeerstatning som skal behandle sakene også i de tilfeller der det er et privat forsikringsselskap som står ansvarlig. Denne løsningen legges til grunn i NOU 1992: 6, men var ikke foreslått fra Justisdepartementet som utarbeidet lovproposisjonen.

2.3Lovens innhold

Pasientskadeloven gir bestemmelser om pasientskadeansvaret, hvem som er ansvarlig etter loven, behandlingen av krav, klage og domstolsprøving, virkeområde, overgangsregler og ikrafttredelse. Som i den midlertidige ordningen, er ansvarsgrunnlaget i pasientskadeloven et objektivisert ansvar. Dette innebærer at pasienten som hovedregel ikke trenger å påvise skyld.

Loven utvider den nåværende midlertidige ordningen. Den midlertidige ordningen inneholder erstatningsregler som dekker offentlige somatiske og psykiatriske sykehus med deres poliklinikker, samt den kommunale legetjenesten. Den nye loven utvider virkeområdet til å gjelde hele helsetjenesten, herunder de kommunale sykehjemmene og den private helsetjenesten. Det innebærer at det objektiviserte ansvaret får anvendelse på hele dette området. Det fremgår av loven at til den offentlige helsetjenesten regnes virksomhet til stat, fylkeskommunene og kommunene. Det samme gjelder virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse.

2.4Høring av forskrifter til ikrafttredelse av loven m.v.

For å kunne la loven tre i kraft utarbeidet departementet utkast til to forskrifter til loven. Det dreide seg om forskrift om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda og forskrift om forsikringsplikt for helsepersonell og den som yter helsehjelp utenfor den offentlige helsetjenesten m.v.

Forskriftene ble sendt på høring med høringsfrist 14. oktober 2002.

Blant høringssvarene kom det også inn merknader til bestemmelser i selve loven. Finansnæringens Hovedorganisasjon var i sin høringsuttalelse spesielt opptatt av bestemmelsen om at det er Norsk Pasientskadeerstatning som skal behandle sakene også i de tilfeller der det er et privat forsikringsselskap som står ansvarlig. Organisasjonen mente at selskapene ville miste kontrollen over behandlingen av saker, der de kunne bli ansvarlige for å dekke utbetalinger. Blant annet av den grunn mente organisasjonen at det ikke var tilstrekkelig forretningsmessig grunnlag for å tilby tjenester på dette området.

Flere forsikringsselskaper ga melding til sine kunder, om at de ikke ville forlenge deres avtaler om forsikring, og heller ikke ville tilby nye avtaler. Det medførte at flere helsepersonellforeninger tok kontakt med departementet for å få vite hvordan de skulle oppfylle kravene til å være forsikret når forsikringsbransjen ikke ville tilby forsikringer. Plikten til å ha forsikring fremkommer blant annet i helsepersonelloven § 20.

På det aktuelle tidspunkt lå det an til å være en plikt for private helsetilbydere til å tegne forsikring, samtidig som det ikke var forsikringer å få kjøpt.

2.5Ot.prp. nr. 22 (2002-2003) om lov om endring i lov om pasientskader mv.

På bakgrunn av den situasjonen som hadde oppstått fremmet departementet Ot. prp. nr. 22 (2002-2003) om lov om endring i lov om pasientskader mv. Lovforslaget åpnet for delvis ikrafttredelse av pasientskadeloven. Lovendringen trådte i kraft 1. januar 2003.

I og med at ansvaret i den offentlige helsetjenesten etter loven er dekket gjennom ordningen i Norsk Pasientskadeerstatning, ble ikke den offentlige helsetjenesten berørt av mangelen på tilbud fra forsikringsselskapene.

Ved delt ikrafttredelse ble det lagt til rette for at forsikringsavtaler som gjaldt kunne forlenges i 2003. De skader som oppstår i privat helsetjeneste, ville være dekket av forsikring på samme måte som før pasientskadeloven trådte i kraft. Således ville uaktsomhetsansvaret som hovedregel, fremdeles gjelde i den private helsetjenesten. Forsikringsplikt for privat helsetjeneste følger av helsepersonelloven § 20 og apotekloven § 1-6.

Det var derfor et alternativ å la loven tre delvis i kraft. I og med at det var en forutsetning for ikrafttredelse av hele loven at forsikringsselskapene tilbød forsikringer, ble det besluttet å la loven kun tre i kraft for den offentlige helsetjenesten. Norsk Pasientskadeerstatning er etter § 6 i pasientskadeloven ansvarlig for skade som kan kreves erstattet etter loven når skaden er voldt i den offentlige helsetjenesten.

I proposisjonen ble det foreslått å komme tilbake til Stortinget med en ny proposisjon våren 2003, med sikte på å gjennomføre lovendringer slik at pasientskadeloven i sin helhet kunne tre i kraft 1. januar 2004.

3Gjeldende rett etter 1. januar 2003

3.1Innledning

Delt ikrafttredelse ble vedtatt ved kongelig resolusjon 20. desember 2002 slik det var lagt opp til i Ot.prp. nr. 22 (2002-2003) om lov om endring i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). Grunnlaget var derfor lagt for at forsikringsselskapene fortsatt kunne tilby forsikringer til private helsetilbydere.

De skader som oppstår i privat helsetjeneste dekkes av private forsikringer. I og med at pasientskadeloven ikke trer i kraft for privat helsetjeneste, vil uaktsomhetsansvaret være hovedregelen i den private helsetjenesten. Forsikringsplikten for privat helsetjeneste følger av helsepersonelloven § 20 og apotekloven § 1-6. Samtidig medfører utvidelsen av pasientskadeerstatningsordningen for offentlig helsetjeneste at det objektiviserte ansvaret gjelder for en videre gruppe av tjenester enn tidligere.

3.2Offentlig helsetjeneste

Norsk Pasientskadeerstatning er etter § 6 i pasientskadeloven ansvarlig for skade som kan kreves erstattet etter loven når den er voldt i den offentlige helsetjenesten. Dette medfører at alle pasientskader, jf. pasientskadeloven § 1, som inntrer ved helsetjeneste virksomheten til stat, herunder regionale helseforetak, fylkeskommune og kommune er omfattet av NPE-ordningen. Også alternativ behandling som ytes ved disse institusjonene omfattes av ordningen dersom behandlingen er en del av helsetjenesten.

Annet ledd i § 6 lyder:

"Til den offentlige helsetjenesten regnes virksomheten til staten, fylkeskommunene eller kommunene. Det samme gjelder virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse med mindre det er tegnet forsikring for virksomheten i samsvar med forskrift etter § 7 annet ledd annet punktum. Kongen kan gi forskrift om hva som skal regnes til den offentlige helsetjenesten, og om hvem som har ansvar etter loven."

I forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda presiseres hva som regnes til den offentlige helsetjenesten ytterligere. I § 1 tredje ledd uttales:

" Med offentlig helsetjeneste menes i denne forskriften:

a)

Statlig, fylkeskommunal eller kommunal helsetjeneste,

b)

de deler av private tjenesteyteres virksomhet som er basert på driftstilskudd eller basistilskudd fra staten, regionalt helseforetak, fylkeskommune eller kommune, herunder institusjoner som mottar tilskudd etter folketrygdloven § 5-20,

c)

de deler av private tjenesteyteres virksomhet som finansieres gjennom kjøpsavtaler med det offentlige,

d)

Helsetjenester i utlandet (herunder behandlingsreiser til utlandet) som det offentlige helt eller delvis bekoster,

e)

Helsehjelp gitt utenfor virksomhet, i fritid, av helsepersonell ansatt i statlig, fylkeskommunal eller kommunal helsetjeneste."

Formuleringen i bokstav b innebærer at for den delen av privat helsetjeneste som mottar driftstilskudd, er Norsk Pasientskadeerstatning ansvarlig etter bestemmelsene i pasientskadeloven for eventuelle krav om erstatning for pasientskader. Dersom helsepersonell som mottar driftstilskudd yter helsetjenester utenfor avtalen om driftstilskudd, er denne virksomheten ikke dekket av Norsk Pasientskadeerstatning. Leger som mottar basistilskudd som fastleger, faller på tilsvarende måte også innenfor NPE-ordningen.

Et eksempel på virksomhet som faller utenfor ordningen kan være en fastlege som i tillegg til fastlegepraksisen, utøver bedriftshelsetjeneste. Denne virksomheten vil ikke falle innenfor offentlig helsetjeneste. Fysioterapeuter som mottar driftstilskudd for en andel av full virksomhet, vil for den delen som faller utenfor avtalen måtte ha privat forsikring. Innholdet i driftstilskuddavtalen legger premissene for vurdering av grensedragingen i en virksomhet som både yter helsetjeneste innenfor og utenfor offentlige helsetjeneste.

I og med bokstav c i bestemmelsen, er de deler av private tjenesteyteres virksomhet som er finansiert ved kjøpsavtaler med det offentlige, også omfattet av offentlig helsetjeneste. Dette er en forlengelse av utgangspunktet i bokstav b, men er samtidig en konsekvens av at statlig, fylkeskommunal og kommunal helsetjeneste har en plikt til å sørge for helsehjelp til befolkningen. Slik offentlig helsetjeneste er definert, berøres i utgangspunktet ikke erstatningsdekningen for pasienten av måten helsetjenesten er sørget for av de offentlige myndigheter. Bestemmelsen legger derfor opp til en ordning som sikrer at pasienten gis dekning fra NPE-ordningen om helsetilbudet er en del av det offentliges ansvarsområde.

Om pasienten mottar refusjon for behandling, så medfører ikke det i seg selv at behandlingen anses som offentlig helsetjeneste. Behandling hos helsepersonell som er et resultat av henvisning eller rekvisisjon fra offentlig helsetjeneste, kvalifiserer i seg selv ikke til å være offentlig helsetjeneste i pasientskadelovens forstand.

Det må være en avtale om kjøp av helsetjenester mellom offentlige myndigheter, herunder helseforetak, og den private helsetilbyder som omfatter den aktuelle behandling, for at den skal anses å falle inn under offentlig helsetjeneste. Hvilken form avtalen har, rammeavtale, stykkprisavtale eller andre former for avtale, er ikke avgjørende.

3.3Fritidsskader

Det er verken etter pasientskadeloven eller helsepersonelloven oppstilt noen plikt for helsepersonell til å være forsikret utenfor sin virksomhet. Det er imidlertid ikke noe i veien for å forsikre seg for den som måtte ønske det. Kongen kan i forskrift oppstille en slik plikt, jf. pasientskadeloven § 8 første ledd, men denne adgangen er ikke benyttet.

Forarbeidene til loven, Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) om lov om erstatning ved pasientskader, fremstår uklar, til dels motstridende, om hvordan fritidsskadene skal dekkes etter loven. Forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda oppklarer dette.

Helsehjelp på fritid kan være den hjelp helsepersonell yter av velvillighet til venner og kjente, naboer etc. Helsepersonell kan også ha en plikt til å yte helsehjelp utenfor virksomheten. Den helsehjelp helsepersonell har en plikt til å yte dersom noen trenger øyeblikkelig hjelp, jf. helsepersonelloven § 7, gjelder også utenfor virksomhet som helsepersonellet er en del av. Eventuelle pasientskader som inntrer ved utøvelse av hjelpeplikten, har da oppstått på fritiden, utenfor virksomhet.

Helsepersonell som er ansatt i statlig, fylkeskommunal eller kommunal helsetjeneste er også omfattet av NPE-ordningen for det ansvar de måtte komme i ved utøvelse av helsehjelp på sin fritid, jf. forskrift 20. desember 2002 nr. 1625 om Norsk Pasientskadeerstatning og Pasientskadenemnda § 1 bokstav e. Dersom de driver virksomhet på fritiden, er de imidlertid ikke omfattet av NPE-ordningen for denne delen. Helsepersonell som ikke er ansatt i statlig, fylkeskommunal eller kommunal helsetjeneste er heller ikke for de skader som inntrer på fritiden, dekket av NPE-ordningen.

3.4Begrenset forsikringsansvar

Av § 8 annet ledd i pasientskadeloven fremgår at det kan oppstå situasjoner der forsikringen viser seg utilstrekkelig og at tapet da må dekkes av de godkjente forsikringsgivere i fellesskap.

At det er anledning til å fastsette en maksimalbegrensning i forsikringsavtalen følger også av spesialmerknadene til § 8 i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999). Det fremkommer der at "Det kan ellers være aktuelt å fastsette en høyeste forsikringssum, som i tilfelle må være høy." Videre uttales at "Er det fastsatt et maksimalansvar for forsikringen (se ovenfor), vil den samme regelen gjelde, slik at assurandørene i fellesskap kan bli ansvarlig for den udekkede del av ansvaret".

Nærmere anvisninger på hvordan en eventuell maksimalgrense for forsikringen kan settes, er ikke gitt.

3.5Egenandeler

I den midlertidige ordningen var det egenandeler på områdene somatikk og psykiatri, men ikke på kommunelegetjenesten. Egenandelene var ordnet ved at sykehusene etter en utregningsmodell, betalte til Norsk Pasientskadeerstatning maksimalt kr 100.000 av den enkelte skade, der pasienten ble gitt medhold. Helsedepartementet har i styringsdokument for 2003 til de regionale helseforetak bedt dem om å pålegge helseforetakene å betale egenandeler til NPE fra 2003.

Det er imidlertid ikke hjemmel i dagens ordning for å innkreve egenandeler for hele den offentlige helsetjenesten slik den er definert i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven). I privat sektor er det ikke noe til hinder for å inngå avtaler om egenandeler.

Departementets vurderinger og forslag til endringer

4.1Innledning

Hensynet til pasientene taler for at ordningen bør tre i kraft i sin helhet 1. januar 2004. Delt ikrafttredelse er en midlertidig løsning som bør gis begrenset varighet. Den midlertidige ordningen inneholder erstatningsregler som dekker offentlige somatiske og psykiatriske sykehus med deres poliklinikker, samt den kommunale legetjenesten. Den nye loven utvider dekningsområdet til å gjelde hele den offentlige helsetjenesten, herunder de kommunale sykehjemmene, samt den private helsetjenesten. Helsedepartementet legger derfor frem forslag til lovendringer som sikrer forutsetninger for at loven kan tre i kraft også for den private helsetjenesten.

Det er en forutsetning for lovens ikrafttredelse for privat virksomhet at forsikringsselskapene tilbyr forsikringer. Loven gir ikke anledning til å pålegge dem det.

Det ble i proposisjonen om delvis ikrafttredelse (Ot.prp. nr. 22 (2002-2003)) uttalt at ved delvis ikrafttredelse ville det gis "tid til å fremme en proposisjon for Stortinget om endring av loven. Det vil bli vurdert å fremme et forslag om at forsikringsnæringen behandler de krav den står ansvarlig for. Med et slikt system ville likhet i skadesaksbehandlingen for offentlige og private skader kunne sikres ved at Pasientskadenemnda behandler klager på avgjørelser som er fattet i første instans både i Norsk Pasientskadeerstatning og forsikringsselskapene".

4.2Utredning av erstatningskrav fra privat virksomhet

Som lagt til grunn i Ot.prp. nr. 22 (2002-2003) om lov om endring i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven), må det vurderes å la forsikringsselskapene utrede kravene fra privat helsetjeneste som de forsikrer.

Helsedepartementet viser til Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) om lov om erstatning ved pasientskader (pasientskadeloven) fremmet av Justisdepartementet, der det uttales:

"NPE skal etter utvalgets forslag behandle alle skadesaker - også fra privat sektor. NPE kan pålegge det enkelte forsikringsselskap å foreta utbetaling av erstatning.

I høringen har Norges Forsikringsforbund kommentert utvalgets forslag:

"Saksbehandlingsreglene foreslås felles for både det offentlige og private helsevesen, hvilket innebærer at også skader forvoldt av helsepersonell forsikret i et forsikringsselskap skal behandles av Norsk Pasientskadeerstatning. Vi vil peke på at en slik ordning bryter mot det som ellers gjelder, nemlig at de skader som kreves dekket under en forsikring, behandles i det selskap hvor forsikringen er tegnet. Dette er også den løsning som er valgt for behandling av skader etter yrkesskadeforsikringsloven."

Forsikringsforbundet mener også at behandling i det enkelte selskap er best for dem som fremmer krav:

"Det bør også vektlegges at for pasienter vil det ofte være lettere å finne frem til selskapets lokalkontor og få assistanse der enn en henvendelse til Norsk Pasientskadeerstatning. Vi vil også peke på at et forsikringsselskap ofte vil søke forlik i en tvilsom sak, mens en slik løsning er vanskelig når saken behandles i Norsk Pasientskadeerstatning."

Departementet vil innledningsvis bemerke at siden det nedenfor foreslås at helsetjenester som drives med rammetilskudd fra det offentlige skal regnes til offentlig sektor, er den private sektoren svært liten. På bakgrunn av høringsuttalelsen fra Norges Forsikringsforbund vil departementet også presisere at det ikke er noen formelle rammer som hindrer Norsk Pasientskadeerstatning å inngå forlik på samme måte som forsikringsselskapene. Tvert i mot er det neppe god forvaltningsskikk å fortsette å utrede eller å prosedere en sak dersom den kunne vært brakt av veien ved et rimelig forlik, og uten bruk av for sterke forhandlingstekniske virkemidler. Departementet har ikke konkrete holdepunkter for at forsikringsbransjen legger prinsipielt sett andre vurderinger til grunn enn forvaltningen i denne henseende.

Spørsmålet blir da om det er mest hensiktsmessig, sett fra et lovgivningssynspunkt, at krav i privat sektor behandles i vedkommende forsikringsselskap eller i NPE/Pasientskadenemnda når de ikke behandles av domstolene. Departementet legger også her, som i offentlig sektor, vekt på å skille mellom utredningen av kravet og tvisteløsningen.

Når det gjelder utredningen av kravet, synes det å være et rimelig krav at den som skal betale, først får anledning til å ta stilling til det. Er det et kurant krav, kan kravet eventuelt forlikes. En rask og fleksibel behandling av krav kan for øvrig være et konkurransefortrinn for forsikringsselskapene som lovgivningen ikke bør ta fra dem. Ordningen vil også gi muligheten til en viss sammenlikning av saksbehandlingstiden i NPE og i de private selskapene, noe som kan spore til forbedringer der det trengs. Endelig gir denne løsningen størst fleksibilitet, siden det ikke er noe i veien for at et eller flere forsikringsselskaper inngår avtale med NPE om å behandle kravene deres dersom de finner det kommersielt hensiktsmessig."

På denne bakgrunn foreslo Justisdepartementet at kravene i privat virksomhet skulle utredes av forsikringsselskapene selv.

Stortinget vedtok likevel en ordning der alle krav skulle behandles av NPE.

I sitt høringssvar til forskriftene til loven hadde Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) følgende merknader til bestemmelsen i loven om at NPE skal utrede alle kravene:

"Det er særlig det forhold at behandlingen av erstatningsoppgjørene i henhold til forsikringer solgt i privat sektor, skal skje i Norsk Pasientskadeerstatning, som skaper store betenkeligheter hos forsikringsselskapene. Dette er et brudd med et fundamentalt og generelt prinsipp i forsikringssammenheng, nemlig at forsikringsselskapene har hånd om erstatningsoppgjørene. Det er så å si gjennom oppgjørene de leverer den solgte forsikringsvaren."

Den uttalte videre at:

"Forsikringsselskapene er på bakgrunn av det regelverket som nå etableres, svært reservert, betenkt og tilbakeholdne mht om det i det hele tatt er interessant å selge slike ansvarsforsikringer."

På denne bakgrunn, den etterfølgende utvikling og med hensyn til å sikre at forsikringsselskapene tilbyr helsepersonell de forsikringer loven krever at de skal ha, foreslår Helsedepartementet at pasientskadeloven endres. Det foreslås som i Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) om lov om erstatning ved pasientskader at forsikringsselskapene selv skal utrede de krav de kan bli ansvarlige for å dekke.

Ved at avgjørelse fra forsikringsselskapene dersom den påklages, skal bringes inn for Pasientskadenemnda på samme måte som avgjørelser fra Norsk Pasientskadeerstatning, sikres likebehandling av sakene. Nemndas avgjørelser blir dermed presedensskapende, slik også domstolenes avgjørelser blir det på et overordnet nivå. Forslaget medfører behov for endringer av pasientskadeloven §§ 10-12 og § 15.

4.3Meddelelse av avgjørelse fra Pasientskadenemnda i saker som gjelder privat sektor

I pasientskadeloven § 17 femte ledd er det lagt opp til at Norsk pasientskadeerstatning (NPE) skal iverksette Pasientskadenemndas avgjørelser. I punkt 4.2 anbefaler departementet at forsikringsselskapene selv skal utrede kravene de forsikrer. Denne oppgaven foreslås således flyttet fra Norsk Pasientskadeerstatning, jf. pasientskadeloven § 10. Klagesaksbehandlingen er for begge pilarer foreslått samkjørt i Pasientskadenemnda. Nemndas avgjørelser hva gjelder ansvarsområdet til NPE, settes i verk av NPE. Avgjørelsen fra Nemnda må derfor meddeles NPE.

Imidlertid er det ikke nødvendig at disse meldingene skal sendes via NPE når NPE ikke skal ha noen funksjon i saksbehandlingen. Departementet anser derfor at Nemnda sin avgjørelse i sak fra forsikringsgiver i privat sektor kan meddeles partene av Nemnda, på samme måte som NPE får meddelelse fra Nemnda, jf. lovforslaget § 17 femte ledd. Nemndas sekretariat kan gi melding til partene i privat sektor om avgjørelsen.

4.4Begrenset forsikringsansvar

Det er ikke sagt uttrykkelig i pasientskadeloven at det er anledning til å fastsette i forskrift bestemmelser om maksimalgrense for det erstatningsansvar et selskap kan bli ansvarlig for å dekke i en enkelt sak eller overfor en forsikringstaker i en periode. Imidlertid fremgår det av § 8 i loven, og av merknadene i forarbeidene til denne bestemmelsen at det er anledning til å begrense ansvaret.

Finansnæringens Hovedorganisasjon har pekt på at det bør gis bestemmelser i forskrift om dette og i høring til forskrifter til loven uttalt:

"Dersom de skal tilby en ansvarsforsikring uten beløpsgrense, må dette selvsagt meddeles selskapets reassurandører. Selskapene informerer om at man fra tidligere samtaler med disse har fått signal om at en slik dekning ikke vil bli godkjent. Hensikten med reassuranse er som kjent å avlaste forsikringsselskapet for tap som blir så store at det truer selskapets soliditet. Dersom reassuransedekning på slike tap ikke er mulig, vil det altså være i strid med sunn forretningsdrift for selskapet å ta risikoen på egen regning."

En lovendring som gir anledning til ved forskrift å fastsette bestemmelser om at forsikringsselskapene kan avtale maksimalgrense for eventuelle erstatningsutbetalinger, vil legge til rette for at forsikringsselskapene kan oppnå reassuranse. Samtidig vil en maksimalgrense gi bedre mulighet til premieberegning. Loven bør derfor åpne for at det i forskrift kan settes tak for utbetalingene. Men det må også sikres at et slikt tak ikke settes for lavt. Utforming av en slik bestemmelse kan bli detaljert og må inneholde spesifikke beløpsgrenser. Dette bør derfor gis i forskrift. Forskriftshjemmel må gis i loven. Samtidig må det avklares hvem som blir ansvarlig for å dekke de deler av pasientens tap som eventuelt overstiger maksimalgrensen.

Departementet foreslår derfor at det gis regler i forskrift om adgangen til å avtale maksimale utbetalinger. Av hensyn til at pasientene bør sikres utbetaling som ikke er avhengig av helsepersonellets eller virksomhetens økonomiske stilling, bør en slik maksimalgrense ikke settes for lavt. Departementet vil derfor foreslå at det gis hjemmel for å fastsette nivået for hvor lav en maksimalgrense for forsikringsdekningen kan være. Fastsetting av laveste nivå må på den annen side ikke settes så høyt at forsikringen blir urimelig dyr for helsepersonellet.

På denne bakgrunn anbefaler departementet at det i forskrift fastsettes et laveste nivå for maksimalbegrensningen i forsikringsavtalene, som setter tryggheten for pasienten først. Det bør tas sikte på avgrensing som sikrer full erstatning. I vurdering av kravet til maksimalutbetalingens størrelse for en enkelt skade, bør det ses hen til størrelsen i forsikringene i avgjørelser fra domstolene. Nedre grense for ansvarsbegrensningen bør derfor ikke settes under det domstolene har kommet til.

Samtidig kan det gis åpning for i forskrift å fastsette det laveste nivå for den maksimalgrense som kan avtales for dekning for en forsikringstaker per år. Et behov for en slik begrensning kan inntre dersom en erstatningsbetingende handling gjentas overfor flere pasienter, såkalte serieskader.

Departementet har ikke vurdert hvor disse laveste nivåene for ansvarsdekningen bør ligge. Per i dag kan det antydes at et nedre nivå for forsikringsselskapenes begrensning av sitt ansvar for en skade, kan ligge i størrelsesorden 20 millioner kroner.

Dersom forsikringsselskapene benytter seg av adgangen til å gjennomføre maksimalgrense for ansvaret etter forsikringsavtalene, vil den erstatningsansvarlige, forsikringstaker, i utgangspunktet bli ansvarlig for det overskytende som ikke dekkes av forsikringen. I så tilfelle ville det være opp til de to avtalepartene i den enkelte forsikringsavtale å bestemme hvor stor maksimal utbetaling skal være, så lenge grensen ikke er lavere enn det som følger av pasientskadeloven med forskrifter.

Imidlertid er det i pasientskadeloven bestemt at krav som overstiger eventuell maksimalbegrensning eller på annen måte ikke er dekket, skal dekkes av de godkjente forsikringsgivere i fellesskap, jf. § 8. Som i andre forsikringsordninger kan det etableres en pasientforsikringsforening som representerer dette fellesskapet.

En slik ordning må vurderes opp mot den byrden det vil innebære for dette fellesskapet av forsikringsselskap og dernest for forsikringstakerne. Det bør av den grunn også vurderes andre alternativer. Blant disse kan være at forsikringstaker selv står ansvarlig eller at offentlige myndigheter dekker det overskytende. Departementet foreslår derfor at det gis hjemmel for å i forskrift bestemme hvordan dette skal dekkes, jf. vedlagte lovforslag § 8 annet ledd.

4.5Felles dekning av udekket tap

For det tilfelle at forsikringspliktige ikke har forsikret seg, eller ikke har forsikring i samsvar med loven, må det sikres at skadelidte pasienter ikke skal bli stående uten sikkerhet. Det er derfor i pasientskadeloven § 8 annet ledd bestemt at:

"Dersom forsikringsplikten ikke er overholdt eller forsikringen viser seg utilstrekkelig, dekkes tapet av de godkjente forsikringsgiverne i fellesskap. Kongen kan gi nærmere regler om fordelingen mellom dem."

Dersom det blir svært få forsikringsselskaper i dette markedet, blir det få å fordele dette ansvaret på. Dette kan i seg selv gjøre markedet lite attraktivt og gjøre de enkelte forsikringer dyre for forsikringstaker.

Finansnæringens Hovedorganisasjon har på den bakgrunn blant annet foreslått at det offentlige tar ansvar for de krav som oppstår overfor uforsikrede eller på annen måte sikrer, for eksempel ved autorisasjonsordningen, at det ikke oppstår situasjoner der det ikke er forsikringsdekning.

På bakgrunn av den usikkerhet som er reist omkring markedets størrelse og muligheten til å fordele dette ansvaret, foreslår departementet å endre § 8. Det foreslås at fordeling og dekning av udekket tap kan fastsettes i forskrift for å gi større fleksibilitet i valget mellom alternative løsninger.

4.6Avgrensing av offentlig helsetjeneste

Norsk Pasientskadeerstatning er etter § 6 i pasientskadeloven ansvarlig for skade som kan kreves erstattet etter loven når den er voldt i den offentlige helsetjenesten. Annet ledd i bestemmelsen lyder:

"Til den offentlige helsetjenesten regnes virksomheten til staten, fylkeskommunene eller kommunene. Det samme gjelder virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra noen av disse med mindre det er tegnet forsikring for virksomheten i samsvar med forskrift etter § 7 annet ledd annet punktum. Kongen kan gi forskrift om hva som skal regnes til den offentlige helsetjenesten, og om hvem som har ansvar etter loven."

Departementet har i forskrift klargjort hva som regnes til den offentlige helsetjenesten, jf. punkt 3.2 ovenfor. Den vedtatte forskriften utvidet området for privat helsetjeneste i forhold til forslaget som var sendt på høring.

Finansnæringens Hovedorganisasjon (FNH) har uttalt at grensen mellom offentlig og privat helsetjeneste burde endres slik at det private markedet ble ytterligere utvidet i forhold til hva som er tilfellet i dag. Det uttales at det ville gjøre det mer regningssvarende for forsikringsselskapene å engasjere seg i dette markedet. Samtidig ville det legge til rette for en større fordeling av risikoen i markedet, noe som særlig ville ha betydning for det felles ansvar det er lagt opp til at de forsikringsselskaper som deltar skal ha for de uforsikrede.

På denne bakgrunn foreslår Finansnæringens Hovedorganisasjon at det kun skal være de pasientskader som oppstår ved helt offentlige helseinstitusjoner, der det offentlige er arbeidsgiver, som skal anses å være offentlig helsetjeneste og således omfattet av dekningen fra Norsk Pasientskadeerstatning. Til forskjell fra dagens ordning betyr det at virksomhet som drives på oppdrag av eller med driftstilskudd fra stat, fylkeskommune og kommune foreslås å ikke omfattes av dekningen fra Norsk Pasientskadeerstatning, og derfor må forsikre seg privat i sin helhet.

En inndeling som Finansnæringens Hovedorganisasjon argumenterer for, vil medføre at det ikke blir samsvar mellom offentlige myndigheters ansvar for å sørge for helsetjenester og den offentlige erstatningsordningens virkeområde. Norsk Pasientskadeerstatning sitt ansvarsområde ville bli mindre enn myndighetenes ansvar for å sørge for helsetjenester.

Departementet ber høringsinstansene spesielt om synspunkter på inndelingen som gjelder i dag etter pasientskadeloven og forskriften, jf. punkt 3.2.

4.7Egenandeler for dekning av krav

På samme måte som ellers innen forsikring, er det også i forhold til pasientskadeansvaret rimelig at det gis anledning til å innkreve egenandeler dersom skade har inntruffet som har medført utbetaling. At det må betales egenandeler skaper også en økonomisk motivasjon for hindre skader.

I tillegg til at det ikke er hinder for at private forsikringsselskaper kan innkreve egenandeler, bør det av loven gå frem at også for det ansvaret som NPE må dekke, kan bestemmes at det skal betales egenandeler. Det medfører at for alle de krav NPE kan bli ansvarlig for å dekke, kan det innkreves egenandeler. Også de krav som oppstår utenfor offentlige helseinstitusjoner, men som en del offentlig helsetjeneste i kraft av inndelingen som følger av pasientskadeloven med forskrifter, omfattes således av hjemmel for å innkreve egenandeler som korresponderer med NPE sitt ansvar.

Departementet foreslår på den bakgrunn at det gis hjemmel for å gi forskrift om dette, jf. vedlagte lovforslag § 7 tredje ledd.

4.8 Pasientskadenemnda – Beslutningsdyktighet

I pasientskadeloven § 16 annet ledd første punktum er det bestemt at Pasientskadenemnda i hver sak settes med fem medlemmer. Det er videre gitt Kongen å fastsette forskrifter om nemndas sammensetning og virksomhet.

Av hensyn til å begrense saksbehandlingstiden for saker som behandles i NPE-systemet, bør utsettelse av saker som er til behandling i nemnda unngås. Departementet anser derfor at nemnda bør kunne være beslutningsdyktig i tilfeller der et medlem har meldt forfall, og det ikke har latt seg gjøre å kalle inn vararepresentant. Vilkår for beslutningsdyktighet selv om nemnda ikke er fulltallig, bør gis i forskrift. Departementet foreslår på den bakgrunn endring i pasientskadeloven § 16.

4.9Rett til å bringe saker inn for Pasientskadenemnda

Det følger av pasientskadeloven § 15 om klage at vedtak fra Norsk Pasientskadeerstatning kan påklages til Pasientskadenemnda. Med endringen som er foreslått i § 15, jf. punkt 4.2, kan også avgjørelser fra forsikringsgiver i privat sektor bringes inn for Pasientskadenemnda. Dette innebærer en mulighet for to-instans behandling for alle pasientskadesaker. To-instansbehandlingen styrker rettssikkerheten til skadelidte. Når vedtak foreligger fra Nemnda, kan saken bringes inn for domstolene.

Det har tidligere vært foreslått, jf. Ot.prp. nr. 31 (1998-1999) om lov om erstatning for pasientskader, at krav fra forsikringsgivere som ikke var behandlet innen seks måneder kunne bringes inn for Nemnda.

Seks måneder vil i mange saker være for kort tid til å behandle et krav. I Norsk Pasientskadeerstatning er hoveddelen av sakene ferdigbehandlet i løpet av to år. Det må arbeides for at saksbehandlingstidene reduseres.

For saksbehandlingen i Norsk Pasientskadeerstatning gjelder forvaltningsloven. Det følger av forvaltningsloven § 11a at saker skal avgjøres uten ugrunnet opphold. For forsikringsselskapene følger det av forsikringsavtaleloven § 8-2 første ledd at "Erstatningen skal utbetales så snart selskapet har hatt rimelig tid til å klarlegge ansvarsforholdet og beregne erstatningen.".

Dersom saksbehandlende instans ikke viser tilstrekkelig initiativ i behandlingen av kravet, kan skadelidte være tjent med at anneninstansen overtar behandlingen av saken, selv om dette medfører at saken bare blir behandlet i en instans.

Sakene vil være tjent med den grundige behandling som behandlingen i NPE og forsikringsselskapene vil innebære. Det er denne ordningen det er lagt opp til for alle sakene. En mulighet for å bringe en sak direkte inn for Nemnda bør således kun være en sikkerhetsventil. Førsteinstansen bør derfor ha fått tilstrekkelig mulighet til å utrede kravet i forkant. Settes fristen svært kort, vil Nemnda bli pålagt et merarbeid som kan lede til økt generell saksbehandlingstid.

På denne bakgrunn foreslår departementet at skadelidte kan anmode Pasientskadenemnda om å overta behandlingen av saken dersom to år har gått etter at kravet ble meldt. Nærmere bestemmelser for vurderingen av anmodningen i Pasientskadenemnda bør fastsettes i forskrift.

5Økonomiske og administrative konsekvenser

Dersom offentlige myndigheter må dekke deler av ansvaret som oppstår i privat virksomhet, for å sikre full dekning, kan det medføre økte utgifter. Størrelsen på disse utgiftene vil blant annet avhenge av kravenes størrelse, hvor grensen for forsikringsselskapenes ansvar er lagt og hvilket ansvar som vil påhvile et fellesskap av forsikringsgivere. Dette må eventuelt fastsettes i forskrift.

Dersom det besluttes å gi hjemmel for innkreving av egenandeler, og dersom slik forskriftshjemmel benyttes, kan det få økonomisk betydning for helseinstitusjoner som i dag ikke er berørt av avtaler om dette.

Forslaget om å la forsikringsselskapene utrede kravene fra privat virksomhet, avlaster arbeidsbyrden for Norsk Pasientskadeerstatning og begrenser derfor deres kostnader. Forslaget om skadelidtes rett til å anmode om Pasientskadenemndas behandling av en sak som ikke er ferdigbehandlet i underinstansen, vil medføre merarbeid for Nemnda som får både økonomisk og administrativ betydning.

6Sammenfatning

Helsedepartementet foreslår på denne bakgrunn lovendringer som medfører at forsikringsselskapene behandler de krav de kan bli ansvarlig for å dekke, at det gis hjemmel for å fastsette bestemmelser om ansvarsbegrensning i forsikringsavtalene og at det gis anledning til å kreve egenandeler fra alle helseinstitusjoner, som anses som offentlige etter loven, der skade finner sted. Det foreslås at det kan anmodes Pasientskadenemnda om at saker som ikke er ferdigbehandlet etter to år i Norsk Pasientskadeerstatning eller hos forsikringsgiver, kan behandles av Pasientskadenemnda. Det bes spesielt om høringsinstansenes syn på grensen mellom offentlig og privat helsetjeneste i pasientskadelovens forstand, i og med at det har betydning for Norsk Pasientskadeerstatning sitt ansvarsområde. I tillegg foreslås enkelte tekniske endringer.

Forslag
til lov om endringer i lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven)

I

I lov 15. juni 2001 nr. 53 om erstatning ved pasientskader mv. (pasientskadeloven) gjøres følgende endringer:

§ 7 nytt tredje ledd skal lyde:

Kongen kan i forskrift bestemme at det skal betales egenandel fra skadevolder som er dekket av Norsk Pasientskadeerstatning i de tilfeller det tilkjennes erstatning.

§ 8 skal lyde:

Den som yter helsehjelp som nevnt i § 1 første ledd utenfor den offentlige helsetjenesten, skal tegne forsikring i den utstrekning det er fastsatt ved forskrift til dekning av ansvaret etter loven her. Forsikringsgivere og vilkår skal godkjennes av Kongen.

Kongen kan gi bestemmelser om dekning av tapet dersom forsikringsplikten ikke er overholdt eller forsikringen viser seg utilstrekkelig, herunder at tapet skal dekkes av de godkjente forsikringsgiverne i fellesskap. Kongen kan gi bestemmelser om fordelingen av tapet og om ansvarsbegrensning for forsikringer etter loven.

Den som ikke oppfyller forsikringsplikten etter første ledd, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 måneder.

§ 10 første ledd skal lyde:

Norsk Pasientskadeerstatning eller den forsikringsgiveren som kan bli ansvarlig etter § 8, utreder saken. I tvilstilfelle avgjør Norsk Pasientskadeerstatning hvem som skal utrede den.

§ 11 skal lyde

Pasientens utgifter til advokathjelp dekkes dersom den som utreder saken har truffet vedtak om det, eller utgiftene må regnes som tap som følge av skaden. Pasienten kan kreve forhåndsavgjørelse fra den som utreder saken om hvilke advokatutgifter som vil bli dekket.

§ 12 nytt annet ledd skal lyde:

Når en forsikringsgiver har utredet saken, avgjøres det om erstatning skal gis, og eventuelt erstatningens størrelse. Det skal opplyses at avgjørelsen kan klages inn for Pasientskadenemnda innen tre uker.

§ 15 skal lyde:

Norsk Pasientskadeerstatnings enkeltvedtak som nevnt i § 14 annet punktum og tilsvarende avgjørelser av forsikringsgivere etter § 8 kan påklages til Pasientskadenemnda av den som krever erstatning etter loven her. Det samme gjelder for en ansvarlig etter § 6 første ledd annet punktumsom blir pålagt å betale erstatning. Andre kan ikke påklage Norsk Pasientskadeerstatnings vedtak eller avgjørelser fra forsikringsgiver til Pasientskadenemnda. Klagefristen er tre uker.

Når en sak ikke er ferdigbehandlet og to år har gått etter at kravet ble meldt, kan Pasientskadenemnda etter anmodning fra den som krever erstatning, beslutte å overta behandlingen av saken.

Andre enkeltvedtak etter denne loven enn de som er nevnt i første ledd, kan påklages til departementet med mindre Kongen fastsetter et annet klageorgan.

Kongen kan fastsette forskrift om Pasientskadenemndas vurdering av anmodning etter annet ledd og om gebyr for klage mv. etter denne bestemmelsen.

§ 16 tredje ledd skal lyde:

Kongen kan gi forskrifter om nemndas sammensetning , herunder om beslutningsdyktighet i den enkelte sak, og virksomhet.

§ 17 femte ledd skal lyde:

Nemndas avgjørelser settes i verk av Norsk Pasientskadeerstatning på samme måte som Norsk Pasientskadeerstatnings egne avgjørelser. I saker der avgjørelser fra forsikringsgiver er påklaget til Nemnda, meddeler Nemnda sin avgjørelse til partene.

§ 21 skal lyde:

Loven gjelder for skader som er voldt etter lovens ikrafttredelse for henholdsvis offentlig og privat helsetjeneste. Eldre skader behandles etter loven her, men slik at erstatningskravet avgjøres etter

a)

regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for somatiske sykehus/poliklinikker,

b)

regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for psykiatriske sykehus/poliklinikker,

c)

regler for midlertidig ordning med pasientskadeerstatning for kommunelegetjenesten/kommunal legevakt,

d)

lov 5. august 1994 nr. 55 om vern mot smittsomme sykdommer § 8-2, slik den lød før opphevelsen ved loven her, og

e)

alminnelig erstatningsrett.

II

Loven gjelder fra den tid Kongen bestemmer.

Statlig administrasjon

Departementene

Sametinget

Arbeidsgiver-/arbeidsorganisasjoner:

Akademikerne

Ambulansehelsetjenesten KFO

Arbeidsgiverforeningen NAVO

BFI, NITO

Den Norske Advokatforening

Den Norske Dommerforening

Den Norske Jordmorforening

Den Norske Lægeforening

Den Norske Tannlegeforening

Den Norske Diakonforbund

Farmasi Forbundet

Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere

Finansnæringens Hovedorganisasjon

Flerfaglig FellesOrganisasjon

Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon

Helseansattes yrkesforbund

Helsetjenestens Lederforbund

KFO

Kliniske ernæringsfysiologers forening

Kommunal Landspensjonskasse

Kommunenes Sentralforbund

Landsgruppen av psykiatriske sykepleiere

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Legemiddelindustriforeningen

Norges Ambulanseforbund

Norges Apotekerforening

Norges Farmaceutiske forening

Norges Juristforbund

Norges Kristelige Legeforening

Norges Optikerforbund

Norges Tannteknikerforbund

Norsk Audiografforbund

Norsk Ergoterapeutforbund

Norsk Helse- og Sosialforbund

Norsk Helse- og Sosiallederlag

Norsk helsesekretærforbund

Norsk Kiropraktor forening

Norsk Kommuneforbund

Norsk ortopedisk forening

Norsk Psykiatrisk forening

Norsk psykoanalytisk forening

Norsk Psykologforening

Norsk Radiografforening

Norsk Skolelederforbund

Norsk Sykepleierforbund

Norsk Tannpleierforening

Norsk Tjenestemannslag

Norsk Vernepleierforening

Norske Fotterapeuters forbund

Norske Fysioterapeuters forbund

Næringslivets Hovedorganisasjon

Private helseinstitusjoners landsforbund (PHL)

Reseptarforbundet

Røntgeninstituttenes Fellesorganisasjon

Skolenes Landsforbund

Sosialtjenestemennenes Landsforbund

Statstjenestemannsforbundet

Universitets- og høyskoleutdannedes forbund

Yngre legers forening

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund

Statlige, regionale og kommunale instanser:

Konkurransetilsynet

Kredittilsynet

Landets fylkeskommuner

Landets fylkesleger

Landets kommuner

Landets pasientombud

Landets regionale helseforetak

Riksrevisjonen

Sosial- og helsedirektoratet

Statens helsetilsyn

Undervisning- og forskningsinstitusjoner:

Landets universiteter

Landets høyskoler

Sentrale statlige organ:

Datatilsynet

Forbrukerombudet

Forbrukerrådet

Nasjonalt Folkehelseinstitutt

Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)

Pasientskadenemnda

Regjeringsadvokaten

Rikstrygdeverket

Riksrevisjonen

Rådet for funksjonshemmede

Rådet for psykisk helse

Statens legemiddelverk

Statens næringsmiddeltilsyn

Statens strålevern

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Andre

Quality Assurance Service (QA Service)


Her vil det komme liste over høringsuttalelsene

Til toppen