Høring - Forslag til endringer i byggesaksforskriften

I. Pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygg, II. Krav til uavhengighet for kontrollforetak

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 02.03.2012

Vår ref.: 11/2350-2 ESR

Høring - Forslag til endringer i byggesaksforskriften

I. Pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygg, II. Krav til uavhengighet for kontrollforetak

1.   Innledning
Kommunal- og regionaldepartementet sender med dette forslag til endringer og justeringer i forskrift til plan- og bygningsloven (byggesaksforskriften) på høring.

Høringsfristen er 2. mars 2012.

Del 1 av høringsforslaget inneholder nye regler om kommunenes adgang til å gi pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygninger, jf. plan- og bygningsloven § 31-4. Del 2 inneholder forslag til justeringer og presiseringer i byggesaksforskriftens kapittel 14 om uavhengig kontroll, jf. plan- og bygningsloven kapittel 24. Del 2 må sees i sammenheng med forskriftsforslag som alt har vært på høring med frist 20. september 2011, og som bl.a. omhandlet godkjenningsområder og kvalifikasjonskrav for kontrollforetak.


2. Nærmere om forslaget om pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygninger
På bakgrunn av Stortingets behandling av ny byggesaksdel i plan- og bygningsloven (Innst. 0. nr. 50 2008-2009) har Kommunal- og regionaldepartementet i samarbeid med Miljøverndepartementet, Riksantikvaren og Statens bygningstekniske etat utarbeidet forslag til forskriftsbestemmelser om kommunenes adgang til å gi pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygninger.

Nytt kapittel 20 i byggesaksforskriften gis i medhold av forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven (pbl) § 31-4, der departementet er gitt adgang til å gi forskrift om at kommunene kan gi pålegg om dokumentasjon og utbedring av eksisterende byggverk og installasjoner. Etter lovbestemmelsens andre ledd kan det gis forskrift om pålegg som tilsies av tungtveiende hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi.

Forslaget til kapittel 20 i forskriften gjelder bare bevaringsverdi, og omfatter bare bygninger. Begrepet ”byggverk” brukes i plan- og bygningsloven som et samlebegrep for bygninger, konstruksjoner og anlegg. Pålegg om utbedring etter dette kapitlet skal imidlertid ikke gjelde konstruksjoner og anlegg, og det er derfor brukt begrepet ”bygning”. Det presiseres at dette bare gjelder kapittel 20, resten av forskriften følger plan- og bygningslovens ordinære begrepsbruk.

Kapittel 20 gjelder bygningers eksteriør. Dette kan også omfatte fundament, bærende konstruksjoner, og andre bygnings- og vedlikeholdsmessige forhold med betydning for bevaring av bygningen, jf. § 20-2 fjerde ledd.

Formålet med forskriftsbestemmelsene er angitt i § 20-1, og er å hindre at bygninger med høy bevaringsverdi går tapt. Virkeområdet angis i § 20-3, som definerer
hva som er bevaringsverdige bygninger, og henger sammen med avgrensningen i
§§ 20-1 og 20-5 om at det skal foreligge høy bevaringsverdi før pålegg kan gis. Forskriften angir i tillegg krav til prosess og dokumentasjon i § 20-2, som gjelder egne pålegg om dokumentasjon, plikt til å tilby forhåndskonferanse, og mulighet for kommunalt tilsyn. I § 20-4 er det foreslått bestemmelser om når det kan gis pålegg, og påleggets innhold. Kommunen kan også gi pålegg om umiddelbar sikring uten forhåndsvarsel dersom forfallet er kommet så langt at fremtidig utbedring hindres
(§ 20-6).

Prosessen etter de nye bestemmelsene kan starte på forskjellige måter, men gangen i en prosess vil i hovedsak være:
• Kommunen kan kreve dokumentasjon (med rimelig frist) og føre tilsyn der det kan være aktuelt med pålegg.
• Kommunen skal tilby forhåndskonferanse.
• Eier skal gis mulighet til å fremme alternative forslag om bruk og utbedring.
• Kommunen bør vurdere den reguleringsmessige situasjonen med sikte på eventuell regulering til bevaring.
• Før pålegg gis, skal eier eller den ansvarlige gis varsel med 4 uker til å uttale seg.
• Når pålegg gis, skal det gis rimelig frist til oppfyllelse. Fristen skal kunne forlenges.
• Kommunen kan gi pålegg om umiddelbar sikring hvis det er fare for brann, hærverk eller lignende. Slikt pålegg kan gis uten forhåndsvarsel.

I forslaget gis det også anvisning om de vurderinger kommunen må gjøre når pålegg om utbedring kan være aktuelt:
• Den må først fastslå at det er en bevaringsverdig bygning.
• Den må deretter fastslå at bevaringsverdien er høy.
• Det må foreligge klart forfall.
• Det må eventuelt vurderes behov for pålegg om umiddelbar sikring.
• Eventuell alternativ bruk og regulering må vurderes i dialog med eieren.
• Det må utvises forsiktighet med hensyn til hvor langt utbedringen skal gå.
• Den må vurdere eierens situasjon, både økonomisk og på annen måte, tomteverdi, mulighet for økonomiske tilskudd osv.


3. Nærmere om forslaget til endringer i forskriftens kapittel 14 om kontroll
De foreliggende forslagene kommer i tillegg til forslag vedr. kvalifikasjoner og kontrollområder som har vært på høring med frist 20.09.11. De forslagene gjaldt følgende bestemmelser:
• §§ 9-1 andre ledd, 10-2 tredje ledd og 11-1, om bruk av begrepet ”kvalifikasjoner” i stedet for ”kompetanse”
• §§ 11-1 tredje ledd og 11-2 fjerde ledd om krav til kontrollforetaks kvalifikasjoner og praksis fra hhv. prosjektering og utførelse
• § 15-5 nytt første ledd om godkjenningsområder for kontroll
• § 14-2 første ledd om kontroll av våtrom.

Endringsforslagene som nå sendes på høring gjelder:

§ 14-1 Krav til uavhengighet for kontrollerende foretak
Det presiseres at uavhengigheten for kontrollforetakene må vurderes i forhold til det arbeidet som skal utføres i tiltaket, dvs. prosjektering og utførelse. I gjeldende forskrift omfatter uavhengigheten også forholdet til tiltakshaver, men dette kravet foreslås nå tatt vekk. Begrunnelsen er at det er tiltakshaver som engasjerer kontrollforetak, og normalt vil tiltakshaver ha sammenfallende interesser med kommunen i en uavhengig gjennomføring av kontrollen. Der tiltakshaver også har andre roller i tiltaket, dvs. som prosjekterende og/eller utførende, må tilknytningen beskrives særskilt overfor kommunen, som må vurdere om tilknytningen vil gå ut over kontrollfunksjonens uavhengighet, slik at søknad om ansvarsrett som kontrollerende ikke kan godkjennes.

§ 14-2 Obligatoriske krav om uavhengig kontroll
Det presiseres at § 14-2 første ledd må leses i sammenheng med § 14-6. Det har vært noe uklarhet omkring hva ansvarlige kontrollerende skal kontrollere. Det presiseres derfor både i §§ 14-2 første ledd og 14-6 at det skal kontrolleres at det foreligger tilstrekkelig produksjonsunderlag. Det er ikke nødvendig med ytterligere kontroll av prosjekteringen eller produksjonsunderlaget. Hovedfokus på kontrollen etter disse bestemmelsene skal ligge på utførelsen.

§ 14-2 siste ledd gjelder forholdet til Norsk Standard. Under arbeidet med ny NS 8450 Kontroll av prosjektering og utførelse av byggearbeider er begrepet ”utvidet kontroll” bortfalt, og det er derfor ikke nødvendig å kreve slik kontroll for at forskriftens krav skal anses ivaretatt. Selv om arbeidet med standarden er noe utsatt, vil det være behov for en henvisning til standard i forskriften, for at fremtidige standarder skal kunne brukes som supplement eller alternativ til veiledningen til forskriften. 

Språklige og redigeringsmessige endringer
Det foreslås også noen språklige presiseringer i § 14-2 andre ledd bokstav d), der begrepet ”strategi” tas bort, i det kontrollkravet er knyttet til fasene, og i denne bestemmelsen betyr det konseptfasen. Det er også foretatt noen mindre språklige og redigeringsmessige endringer i § 14-7 Gjennomføring av uavhengig kontroll i tiltaksklasse 2 og 3.


4. Praktisk informasjon

Fullstendige høringsforslag med merknader og høringsliste er tilgjengelig på følgende nettsteder: http://www.regjeringen.no/krd og http://be.no

Departementet ber om uttalelser til forslagene innen 2. mars 2012. Vi ber i tillegg om
• at høringsuttalelsene sendes elektronisk som word-filer til departementet: postmottak@krd.dep.no , og
• at merknader gis direkte til enkeltbestemmelser i den kronologi og med de overskrifter som er valgt i høringsutkastene.    

Eventuelle henvendelser kan rettes til avdelingsdirektør Ole Molnes, tlf. 22 24 71 06,    e-post ole.molnes@krd.dep.no eller fagdirektør Egil Stabell Rasmussen, tlf 22 24 71 56, e-post egil-s.rasmussen@krd.dep.no .


Med hilsen


Inger Lindgren e.f.
ekspedisjonssjef

                                                                           Ole Molnes
                                                                           avdelingsdirektør

Høringsutkast – Forslag til endringer i forskrift om byggesak (SAK10)

Nedenfor følger forslag til endringer i forskrift om byggesak (byggesaksforskriften) av 26. mars 2010 nr. 488. Del 1 om utbedring av bevaringsverdige bygninger er et nytt kapittel i forskriften(kapittel 20). Del 2 inneholder justeringer av gjeldende tekst i kapittel 14 om uavhengig kontroll. I del 2 fremkommer endringene i kursiv. Forslagene til forskriftstekst er gjengitt innledningsvis i begge delene.

Del 1 – Forslag til forskrift til plan- og bygningsloven § 31-4 om kommunenes adgang til å gi pålegg om utbedring av bevaringsverdige bygninger


§ 20-1 Formål

 Denne forskrift kapittel 20 skal hindre at bygninger med høy bevaringsverdi går tapt på grunn av unnlatt sikring eller istandsetting, og ivareta de verdier slike bygninger representerer innenfor en økonomisk forsvarlig ramme.


§ 20-2  Pålegg om dokumentasjon, forhåndskonferanse, tilsyn

Der det er åpenbart at tilstanden til en bevaringsverdig bygning er slik at det kan være aktuelt med pålegg etter denne forskrift, kan kommunen kreve de opplysninger av bygningens eier som er nødvendig for å vurdere grunnlaget for pålegg, og hva pålegget skal gå ut på.

Kommunen skal tilby forhåndskonferanse. Plan- og bygningsloven § 21-1 og denne forskrift § 6-1 om forhåndskonferanse gis tilsvarende anvendelse. Eier skal gis anledning til å fremme alternative forslag til bruk og utbedring.

Der det kan være aktuelt med pålegg etter denne forskrift, jf. plan- og bygningsloven § 31-4, kan kommunen føre tilsyn med bygningen, jf. plan- og bygningsloven § 31-7.

Dokumentasjonen skal vise bygningens tilstand og angi hvilke tiltak som kan iverksettes for å bringe bygningen tilbake til en tilstand som i tilstrekkelig grad ivaretar bevaringsverdiene. Tiltakene kan omfatte bygningens eksteriør, samt fundament, bærende konstruksjoner, og andre bygnings- og vedlikeholdsmessige forhold med betydning for bevaring av bygningen.

 Ved utferdigelse av pålegg om dokumentasjon skal det settes rimelig frist for utarbeidelse av dokumentasjonen.


§ 20-3  Bevaringsverdige bygninger

Følgende bygninger som etter plan- og bygningsloven er gitt bevaringsstatus, er å anse som bevaringsverdig etter denne forskrift:
a) bygninger i område regulert til spesialområde bevaring etter plan- og bygningsloven av 14.06.1985 nr 77 § 25 første ledd nr. 6
b) bygninger som etter plan- og bygningsloven av 27.06.2008 nr 71 § 12-6 jf § 11-8 annet ledd bokstav c) ligger innenfor hensynssone for bevaring av kulturmiljø
c) bygninger etter § 12-7 nr 6 som omfattes av reguleringsbestemmelse som sikrer verneverdiene,
d) bygninger etter § 12-5 annet ledd nr 5 er byggverk som innenfor planformålet landbruk, natur og friluft (LNFR) er vist med underformål vern av kulturmiljø eller kulturminne.
Ved vurderingen av andre bygningers bevaringsverdi etter denne forskrift skal det legges vekt på bygningens
a) representativitet
b) autentisitet
c) arkitektoniske verdi
d) identitetsverdi
e) sammenheng med kultur- eller naturmiljø


§ 20-4 Varsel om pålegg om sikring eller utbedring

Før pålegg etter § 20-5 gis, skal eier eller den han har overlatt ansvaret for bygningen til, gis varsel på minst 4 uker til å uttale seg. I varselet skal det fremgå hvilke forhold pålegget vil inneholde, hvordan pålegget skal etterkommes, og hvilken alternativ bruk som kan vurderes.


§ 20-5  Pålegg om utbedring

Kommunen kan rette pålegg om utbedring mot eier eller den han har overlatt ansvaret for bygningen til, når forfall eller skader vil føre til at bygning med høy bevaringsverdi eller deler av den forfaller dersom det ikke skjer nødvendig utbedring.

Pålegget kan omfatte nødvendig utbedring for å bringe hele eller deler av bygningen til en tilstand som ivaretar den høye bevaringsverdien. Der det er nødvendig for å hindre ytterligere forfall, kan kommunen også gi pålegg om istandsetting av fundament, bærende konstruksjoner, og andre bygnings- og vedlikeholdsmessige forhold for at bygningen ikke skal gå tapt.

Kostnadene ved gjennomføring av pålegget skal ikke være vesentlig høyere enn det forsvarlig vedlikehold ellers ville ha kostet, og skal stå i rimelig forhold til den bevaringsverdi som kan gå tapt.  Pålegg kan ikke gis når fremtidige bruksmuligheter, eiendommens økonomiske bæreevne eller den ansvarliges situasjon taler mot det.

Er mer omfattende utbedring planlagt i nær fremtid, kan midlertidige tiltak være tilstrekkelig. Det kan settes vilkår for å tillate midlertidige tiltak. Hvor konsekvensene av et pålegg om utbedring uansett vil virke urimelig tyngende, kan kommunen gi pålegg om sikring av bygningen, for å stanse påbegynt forfall.

Ved utferdigelse av pålegg skal det settes rimelig frist for oppfyllelse. Kommunen kan forlenge fristen i påvente av økonomiske tilskudd, utredninger om alternativ bruk, omregulering mv. 


§ 20-6  Pålegg om sikring

Hvis det er fare for at bygning som nevnt i § 20-1 kan bli skadet ved brann, hærverk eller lignende, eller forfallet av slike eller andre grunner er kommet så langt at det   vil hindre fremtidigutbedring, kan kommunen gi eier eller den han har overlatt ansvaret for bygningen til pålegg om umiddelbare sikringstiltak for å avverge skade eller ytterligere forfall. Slikt pålegg kan gis uten forhåndsvarsel.

__________________________________________________________________________


Merknader til forskrift til plan- og bygningsloven § 31-4


Innledning

Denne forskrift kapittel 20 er gitt i medhold av forskriftshjemmelen i plan- og bygningsloven (pbl) § 31-4, der departementet er gitt adgang til å gi forskrift om kommunens adgang til å gi pålegg om dokumentasjon og utbedring av eksisterende byggverk og installasjoner. Etter lovbestemmelsens andre ledd kan det gis forskrift om pålegg som tilsies av tungtveiende hensyn til universell utforming, helse, miljø, sikkerhet eller bevaringsverdi.

Denne forskrift kapittel 20 gjelder bare bevaringsverdi, og omfatter bare bygninger. Begrepet ”byggverk” brukes i plan- og bygningsloven som et samlebegrep for bygninger, konstruksjoner og anlegg. Pålegg om utbedring etter dette kapitlet skal ikke gjelde konstruksjoner og anlegg, og det er derfor brukt begrepet ”bygning”. Det presiseres at dette bare gjelder kapittel 20, resten av forskriften følger plan- og bygningslovens begrepsbruk.

Forskriften gjelder bygningers eksteriør. . Dette kan også omfatte fundament, bærende konstruksjoner, og andre bygnings- og vedlikeholdsmessige forhold med betydning for bevaring av bygningen, jf. § 20-2 fjerde ledd.


Forskriften til pbl § 31-4 legger opp til at kommunens skjønn etter disse bestemmelsene i størst mulig grad skal være et rettsanvendelsesskjønn. Hvorvidt det foreligger tilstrekkelig grunnlag for at kommunen skal kunne gi pålegg, kan dermed overprøves fullt ut av domstolene og i klageomgangen, jf. forvaltningsloven (fvl) § 34.  Omgjøringsadgangen etter fvl § 35 er heller ikke beskåret.  Kommunens vurdering av om pålegg skal gis (når grunnlaget foreligger), formulert som ”kommunen kan”, er likevel et fritt skjønn. Dette gjelder § 20-5 første, andre og fjerde ledd. I tillegg er det en kan-bestemmelse i § 20-2 første ledd (kan kreve dokumentasjon), og i § 20-6 (kan gi pålegg om umiddelbare sikringstiltak).

En del begreper som brukes i denne forskrift finnes også i annet regelverk, jf. særlig kulturminneloven. Begrepene er i denne forskrift gitt selvstendig betydning, og tolkningen av tilsvarende begreper i kulturminneloven kan derfor ikke umiddelbart legges til grunn ved tolkning av de samme begreper etter denne forskrift.

Denne forskrift angir et virkeområde, definert i § 20-3 om hva som er bevaringsverdige bygninger, og avgrensningen i §§ 20-1 og 20-5 om at det skal foreligge høy bevaringsverdi før pålegg kan gis. Forskriften angir i tillegg krav til prosess og dokumentasjon i §§ 20-2 og 20-4. Prosessen kan starte på forskjellige måter, men gangen i prosessen vil i hovedsak være:
• Kommunen kan kreve dokumentasjon (med rimelig frist) og føre tilsyn der det kan være aktuelt med pålegg.
• Kommunen skal tilby forhåndskonferanse.
• Eier skal gis mulighet til å fremme alternative forslag om bruk og utbedring.
• Kommunen bør vurdere den reguleringsmessige situasjonen med sikte på eventuell regulering til bevaring.
• Før pålegg gis, skal eier eller den ansvarlige gis varsel med 4 uker til å uttale seg.
• Når pålegg gis, skal det gis rimelig frist til oppfyllelse. Fristen skal kunne forlenges.
• Kommunen kan gi pålegg om umiddelbar sikring hvis det er fare for brann, hærverk eller lignende. Slikt pålegg kan gis uten forhåndsvarsel.

Kommunen må også ha en prosess for sitt arbeid med vurderingen av om pålegg skal gis:
• Den må først fastslå at det er en bevaringsverdig bygning.
• Den må deretter fastslå at bevaringsverdien er høy.
• Det må foreligge klart forfall.
• Det må eventuelt vurderes behov for pålegg om umiddelbar sikring.
• Eventuell alternativ bruk og regulering må vurderes i dialog med eieren.
• Det må utvises forsiktighet med hensyn til hvor langt utbedringen skal gå.
• Den må vurdere eierens situasjon, både økonomisk og på annen måte, tomteverdi, mulighet for økonomiske tilskudd osv.

 


Merknad til § 20-1 Formål. Virkeområde

Formålsbestemmelsen angir rammen for forskriftsbestemmelsene til plan- og bygningsloven § 31-4. Pålegg om utbedring gjelder bare bevaringsverdige bygninger. Stortinget har i innstillingen om plan- og bygningsloven fremhevet behovet for at slike bygninger blir ivaretatt og vedlikeholdt, se Innst. O. nr. 50 (2008-2009 s. 32 flg.). Kommunenes pålegg skal likevel holdes innenfor en økonomisk forsvarlig ramme, der eierens situasjon skal tas med i vurderingen.

Bevaringsverdi er nærmere omtalt i merknaden til § 20-3. Når forskriften her krever ”høy” bevaringsverdi, forutsetter det at verdiene for denne bygningen er vurdert med et samlet resultat som gir den høy bevaringsverdi. I vurderingen kan det f. eks. være hensiktmessig å verdisette hver egenskap etter en poengskala, og deretter vekte verdiene i forhold til hverandre. Resultatet av verdivurderingen og vektingen skal bidra til å avgjøre om bygningen har høy bevaringsverdi. Vurderingen kan imidlertid ikke bli en rent matematisk øvelse; den endelige avgjørelsen av om bygningen har høy bevaringsverdi bygger på en samlet faglig vurdering.
Ved vurderingen av graden av den enkelte bygnings bevaringsverdi, er det kriteriene i § 20-3 andre ledd, som må vurderes – hver for seg og i forhold til hverandre.

Kulturminnemyndighetenes verdivurdering vekter normalt kunnskapsverdien (representativitet, autentisitet, arkitektonisk verdi, sammenheng med miljø) tyngre enn opplevelsesverdien (identitetsverdi, symbolverdi, ”fortellerverdien”), jf. merknaden til § 20-3.

På lokalt nivå kan opplevelsesverdien være den mest åpenbare grunnen til å fastslå høy bevaringsverdi, fordi den lokale ”hukommelsen”, tradisjonen eller identiteten er særlig sterk knyttet til stedet. Bygningen kan for eksempel være knyttet til en person eller hendelse som har hatt stor betydning for dette området.

Alder er ikke et selvstendig kriterium, men inngår som en del av vurderingen innenfor de andre kriteriene. Med alderen øker gjerne byggverkets andre verdier, som kilde til kunnskap og opplevelse.

Resultatet av verdivurderingen forteller om bygningen har høy bevaringsverdi, og gjerne også om denne verdien er av lokal, regional eller nasjonal betydning. Kommunen har da grunnlag for å vurdere om det kan gis pålegg om utbedring, jf merknaden til§ 20-5 tredje ledd nedenfor.

 

Merknad til § 20-2 Pålegg om dokumentasjon, forhåndskonferanse, tilsyn

Til første ledd

For at kravet om dokumentasjon skal kunne anvendes, må det være åpenbart at det kan bli aktuelt med pålegg. Manglende ytre vedlikehold vil ikke være tilstrekkelig. Det er ikke noe vilkår at forfallet skal være kommet langt, men tilstanden skal være lett å se. Tydelige skader på tak eller knuste vinduer vil uten utbedring føre til skader på bygningen, som gjør at den forfaller. På samme måte kan langvarig passivitet overfor en bygning føre til forfall. Dette kan imidlertid være vanskeligere å fastslå. Forsvarlig saksbehandling forutsetter at bygningens tilstand og hvilke tiltak som er hensiktsmessige for å utbedre forholdene vurderes før eventuelt pålegg gis. Kommunene kan ikke på generelt grunnlag kreve dokumentasjon. Det må være en situasjon der kommunen mener at et pålegg er nødvendig for å hindre at bevaringsverdier kan bli skadet på grunn av forfall, og at den trenger flere opplysninger før endelig beslutning treffes.

Pålegget om dokumentasjon skal rettes mot eier. Dette samsvarer med teknisk forskrift § 13-2 om at eier har plikt til å oppbevare dokumentasjonen av (nye) byggverk. Ansvarssubjektet er dermed annerledes i denne bestemmelsen (”eier”) enn i § 20-3, som sier at pålegg om utbedring skal rettes mot den ”den ansvarlige”. Dette har sammenheng med at eier er den naturlige adressat for dokumentasjon av bygningen, mens den ansvarlige for forfallet kan være andre.

For bygninger som er forhåndsdefinert som bevaringsverdige i medhold av planer m.v. etter plan - og bygningsloven, kan det likevel være nødvendig med utfyllende vurderinger av særskilte bevaringsverdige elementer, for å fastslå forfallets omfang og konkretisere hva en istandsetting vil kunne innebære.

Til andre ledd

For å sikre en forsvarlig dialog før det gis pålegg er det fremhevet at det bør brukes forhåndskonferanse i slike saker. Etter plan- og bygningslovens § 21-1 kan både kommunen og eier kreve forhåndskonferanse. I denne forskrift er kravet forsterket, slik at kommunen skal tilby forhåndskonferanse, altså en mer aktiv plikt for kommunen. Eieren plikter ikke å møte, men han mister dermed en mulighet til dialog før det gis pålegg om utbedring. Der eier ønsker forhåndskonferanse skal kommunen sørge for at den blir avholdt innen 2 uker. Se for øvrig denne forskrift § 6-1 om forhåndskonferanse.

Eier skal gis mulighet til å fremme alternative forslag om bruk og utbedring. Slike forslag trenger ikke fremkomme under forhåndskonferansen, men kan fremmes under hele prosessen, helt til fristen for å etterkomme pålegget om utbedring er utløpt. Muligheten til å fremme alternative forslag begrenses imidlertid utover i prosessen, særlig der kommunen angir eventuell alternativ bruk i forbindelse med pålegget om dokumentasjon eller pålegget om utbedring, jf. § 20-4. Forslag som bare fremstår som ren trenering behøver kommunen ikke ta hensyn til. Det innebærer at jo senere et forslag om alternativ bruk fremlegges, jo mindre vekt kan det tillegges. Vurderingen må imidlertid sees i sammenheng med generelle krav til og forslag om bruksendring, dispensasjoner, planendringer osv. I den forbindelse bør kommunen samtidig vurdere den reguleringsmessige situasjonen med sikte på eventuell regulering til bevaring.

Til tredje ledd

Etter plan- og bygningsloven §§ 31-7 og 33-2 har kommunen anledning til å føre tilsyn med eksisterende byggverk når det er grunn til å vurdere pålegg etter plan- og bygningsloven §§ 31-3 og 31-4. Kommunen har dermed anledning til å kreve dokumentasjon av, og føre tilsyn med de bygninger som er aktuelle etter denne forskrift §§ 20-1 flg. Det er ingen forutsetning for å kreve dokumentasjon at kommunen har ført tilsyn dersom kommunen ellers har indikasjoner på at det er aktuelt med pålegg.

Bestemmelsen kan imidlertid ikke brukes slik at kommunen kan få adgang til alle bygninger for å undersøke tilstanden, det må foreligge klare indikasjoner på forfall. Terskelen for å føre tilsyn og kreve dokumentasjon bør ikke være for høy, det må være tilstrekkelig at det etter kommunens skjønn kan være aktuelt med pålegg etter forskriftens § 20-3. Adgangen til å kreve dokumentasjon og å føre tilsyn begrenses ikke av at det eventuelt viser seg at det likevel ikke er aktuelt med et slikt pålegg. Beslutning om tilsyn og pålegg om dokumentasjon er prosessledende avgjørelser, og kan ikke påklages.

Tilsyn etter plan- og bygningsloven §§ 31-7 og 33-2, evt. med sakkyndig bistand, kan gjennomføres for å fastslå en bygnings bevaringsverdi og tilstand. Utgifter til sakkyndig bistand kan kreves dekket av eier/den ansvarlige, dersom dette fremgår uttrykkelig av kommunens gebyrregulativ. Ordinær saksbehandling for å behandle en sak etter denne forskrift, kan ikke belastes eier/den ansvarlige direkte, men må kunne inngå som administrative fellsutgifter i den generelle gebyrfinansieringen. Kommunens adgang til å innhente sakkyndig bistand skal ikke overlappe pålegg om dokumentasjon av bygningen etter denne forskrift § 20-2. 

Til fjerde ledd

I Ot.prp. nr. 45 (2007-2008) s. 350 anføres: ”Med ”dokumentasjon” menes at eier forut for et eventuelt pålegg om utbedring kan pålegges å dokumentere, for eksempel i form av omprosjektering, hvordan bygningens tilstand er med hensyn til for eksempel universell utforming, helse, miljø og sikkerhet.” Det samme må gjelde også for utbedring av hensyn til bevaringsverdi. Dette er f eks. innarbeidet som rutine i Oslo kommune.

Tilstandsrapporten kan bygge på Norsk Standard NS 3423 ”Tilstandsanalyse av fredete og verneverdige bygninger.” Standarden bygger direkte på NS 3424 "Tilstandsanalyse for byggverk", nivå 1 (enkleste nivå) og er utarbeidet spesielt for tilstandsregistrering av fredede og verneverdige byggverk. I hht. pkt. 4.1 skal pålegget gjelde tilstandsregistrering av generell art som består av visuelle observasjoner, om nødvendig kombinert med enkle målinger. I tillegg skal nødvendig informasjon om eiendommen og bygningen samt relevante tegninger innhentes.

 Til femte ledd

Kommunen må sette rimelig frist for oppfyllelse av pålegget om krav til dokumentasjon. Det er i utgangspunktet kommunen som bestemmer fristen, og fristfastsettelsen er ikke noe eget enkeltvedtak som kan påklages særskilt. En urimelig kort frist kan imidlertid inngå som et av flere klagegrunnlag på selve pålegget om utbedring etter § 20-5. Fristen bør normalt settes slik at en tilstandsvurdering kan bestilles og gjennomføres.


Merknad til § 20-3 Bevaringsverdige bygninger

Bestemmelsen gir en beskrivelse av hva som er bevaringsverdige bygninger. For at det skal kunne gis pålegg om utbedring etter plan- og bygningsloven § 31-4, må bygningen i utgangspunktet omfattes av kriteriene i § 20-3. Bestemmelsen angir således den ytre rammen for forskriftens virkeområde. § 20-3 angir bare hva som ligger i ”bevaringsverdi”. For å kunne gi et eventuelt pålegg, må kommunen først ta stilling til om kriteriene for bevaringsverdi er oppfylt, og deretter om bevaringsverdien  i henhold til § 20-1  er  å anse som ”høy”.

Til første ledd

Bygninger som er gitt bevaringsstatus i reguleringsplan er å anse som bevaringsverdige etter forskriften her uten nærmere vurdering.

Reguleringsplaner gjenspeiler ofte overordnete kulturminneverdier. Den enkelte bygning har ikke nødvendigvis bevaringsverdi, selv om det ligger innenfor området/ sonen med bevaringsstatus i planen. Bevaringsverdien kan være knyttet til helheten eller sammenhengen. Kommunen må derfor gjøre en selvstendig vurdering av graden av bevaringsverdi for den enkelte bygning, jf merknaden til § 20-1.

For fredete byggverk er det egne regler om plikt til vedlikehold og istandsetting i kulturminneloven §§ 16 og 17. For slike byggverk har fylkeskommunen og Sametinget et selvstendig tilsynsansvar som regional kulturminnemyndighet. Dersom kommunen i forbindelse med tiltak blir kjent med forhold som berører fredete bygninger/byggverk, skal kulturminnemyndighetene varsles, jf. kulturminneloven § 25 første ledd. Varslingsplikten kommer i tillegg til den meldeplikt kommunene har etter kulturminneloven § 25 annet ledd, når kommunen behandler søknad etter plan- og bygningsloven om riving eller vesentlig endring av byggverk fra før 1850. 

Til andre ledd

I tillegg til de bygninger som automatisk har ”bevaringsverdi” etter første ledd, kan begrepet også omfatte andre bygninger. Begrepet ”bevaringsverdi” er ikke gitt noen definisjon i lovverket. En viss veiledning finnes i kulturminneloven. Selv om kulturminnelovens verne- og saksbehandlingsbestemmelser gjelder fredete kulturminner, sier lovens formålsbestemmelse noe om hva det er ved kulturminnene som er verdt å ta vare på, jf. merknadene til § 20-1.

Bevaringsverdige bygningers verdi som kilde for kunnskap og opplevelse bedømmes etter kriteriene i denne bestemmelsens bokstav a) – f).

• Representativitet er knyttet til målsettingen om å sikre et representativt utvalg av bygninger på landsbasis. Hvis det er få eksemplarer tilbake av det som tidligere har vært svært vanlig er det særlig viktig å bevare disse. Også sjeldenhet - unike bygninger – kan være et selvstendig kriterium.

• Autentisitet peker på det opprinnelige og ekte, knyttet til en bestemt tid, bruk eller lignende. Uttrykket brukes også ofte om bygninger som er lite endret. 

• Arkitektonisk verdi omfatter både kunstnerisk, kulturhistorisk og funksjonell/bygningsteknisk kvalitet. Estetiske verdier inngår her. Vurderingen vil bygge på skjønnsmessige kriterier, som må være faglig begrunnet. Også bygningens utforming sett i lys av datidens kunnskap og tilgang på materialer, kan tillegges vekt.

• Identitetsverdi- eller symbolverdi sier noe om hvilken verdi bygningen har som identitetsskapende element i miljøet, som kunnskapskilde eller som objekt for opplevelse. Bygninger knyttet til viktige hendelser eller personer vil gjerne bli tillagt identitets- eller symbolverdi. 

• Sammenheng med kultur- eller naturmiljø. Bygninger som ligger i et kultur- eller naturmiljø kan ha verdi som del av miljøet, selv om det isolert sett ikke er av bevaringsverdi. 

Bygningens alder er i denne sammenheng ikke et selvstendig kriterium for bevaringsverdi, men inngår som en del av vurderingen innenfor de andre kriteriene. Med alderen øker gjerne byggverkets andre verdier, som kilde til kunnskap og opplevelse.

Bygningens bruksmuligheter skal ikke tillegges vekt ved vurdering av dens bevaringsverdi, men kan få betydning ved vurderingen av hvorvidt det skal gis pålegg om utbedring, jf § 20-5. 

Det er kommunen som plan- og bygningsmyndighet som har myndighet etter denne forskriften. I likhet med hva som gjelder for andre faglige standarder i forskrifter til plan- og bygningsloven, har bygningsmyndigheten ansvar for å ta stilling til og vurdere bygningens bevaringsverdi i den enkelte sak. Dersom kommunen ikke har kulturminnefaglig kompetanse selv, skal vurderingene bygge på uttalelse fra myndighet, foretak eller organisasjon med slik kompetanse. Kommunen kan f. eks. spørre fylkeskommunen, et konsulentfirma eller det lokale historielaget. Hvis kommunen besitter kulturminnefaglig kompetanse, må den allikevel vurdere behovet for faglig kvalitetssikring av de verdivurderinger som gjøres, jf. utredningsplikten etter forvaltningsloven (fvl) § 17. Kommunens vurdering kan overprøves fullt ut av klageinstansen (fylkesmannen), og kan omgjøres etter fvl . § 35.  Kommunens vedtak kan likeledes overprøves fullt ut av domstolene.

Som regional kulturminnemyndighet vil fylkeskommunen/Sametinget kunne bistå kommunen med nødvendige vurderinger av bevaringsverdi.  Fylkeskommunens/Sametingets myndighetsutøvelse innenfor kulturminnevernet er hjemlet i kulturminneloven for så vidt gjelder vedtaksfredete eller automatisk fredete kulturminner. Fylkeskommunen utøver også myndighet innen kulturminnevernet i saker etter plan- og bygningsloven. Fylkeskommunen kan i denne sammenheng blant annet fremme innsigelse mot planer som er i konflikt med kulturminneinteresser utover hva som er fredet etter kulturminneloven, og skal gis anledning til å vurdere alle søknader om tiltak som innebærer riving eller vesentlig endring av byggverk oppført før 1850, jf. kulturminneloven § 25 annet ledd.

Det finnes andre kilder som viser kommunens vurdering av bygningers/byggverks bevaringsverdi. Eksempler på slike kilder er ”Gul liste” utarbeidet av byantikvaren i Oslo, ”NB!registeret (Nasjonale kulturhistoriske bymiljøer)” utarbeidet av Riksantikvaren og listen over tett verneverdig trehusbebyggelse, som Riksantikvaren og Direktoratet for samfunnsberedskap har utarbeidet sammen.


Merknad til § 20-4 Varsel om pålegg om sikring eller utbedring

Bestemmelsen forutsetter at det skal være en forutgående dialog før det gis pålegg. Denne dialogen må også omfatte antikvariske myndigheter. Den ansvarlige skal gis en rimelig frist som ikke skal være kortere enn 4 uker til selv å komme med alternative forslag til utbedring. I en del tilfeller bør kommunen vurdere lengre frist, for eksempel der det skal fremmes alternative planforslag, evt. søknad om bruksendring eller dispensasjon. Omsøkte tiltak på eksisterende bygg etter plan- og bygningsloven § 31-2 siste ledd må også vurderes før det gis pålegg. Det bør også gis mulighet til å undersøke økonomiske støtteordninger.

 

Merknad til § 20-5 Pålegg om utbedring

Til første ledd

For at kommunen skal kunne gi pålegg, må den for det første ha tatt stilling til om bygningen har høy bevaringsverdi, og for det andre at det påvises et klart forfall. Begge disse vurderingene ligger i hovedsak til kommunens skjønn. Skjønnet er et rettsanvendelsesskjønn som kan overprøves.

Det er den som er ansvarlig for bygningen pålegget om utbedring skal rettes mot. Dette kan være andre enn den som eier bygget, dvs. den som plikter å holde bygningen i stand, jf. plan- og bygningsloven § 31-3 første ledd, typisk en leietaker eller en annen som disponerer bygningen. 

Utbedring skal begrenses til tiltak for å bringe bygningen tilbake til en bygningsmessig tilstand som ivaretar bevaringsverdien.  Tiltakene kan i første rekke omfatte bygningens utvendige bygningsdeler samt deler som er av betydning for bevaringen av bygningen. Det kan for eksempel være fundament, bærende konstruksjoner og bygningstekniske installasjoner. Også andre bygnings- og vedlikeholdsmessige forhold kan ha betydning for bevaring av bygningen, for eksempel innsetting av eller reparasjon av låser, slik at uvedkommende ikke kan ta seg inn i bygningen og gjøre skade. 

Pålegg iht. plan- og bygningsloven § 31-4 andre ledd kan bare gis der utbedring vil gi ”vesentlig forbedring” av byggverkets (…) funksjon som tilsies av ”tungtveiende hensyn” til (...) bevaringsverdi.  Dette betyr at ikke enhver unnlatelse av vedlikehold kvalifiserer for pålegg. Det må altså foreligge et klart forfall. På den annen side kan visse typer unnlatt vedlikehold gi større og raskere skadevirkninger enn andre, og derved vurderes strengere. Graden av bevaringsverdi bygningen har, kan også ha betydning for når en utbedring anses å gi en vesentlig forbedring.
Ved vurdering av om pålegg skal gis, skal det også legges vekt på om eventuelle skader på bygningen kan skape fare eller ulempe for omgivelsene.

Til andre ledd

Hensikten med pålegget må være å oppnå en forsvarlig vedlikeholdsstandard for den aktuelle del av bygningen, slik at bygningen med et normalt vedlikeholdsnivå fremover ikke vil forfalle på en måte som skader den høye bevaringsverdien den har.

Utbedringen skal bringe bygningen til en tilstand som i tilstrekkelig grad ivaretar bevaringsverdiene. Dette innebærer normalt istandsetting til en vedlikeholdsmessig tilstand slik bygningen opprinnelig ble bygget eller lovlig var endret til før forfall eller skade inntraff. Det vil ikke være tilstrekkelig å sikre bygningen med for eksempel tildekking eller overbygging. Etter denne bestemmelsen er det selve bygningen som skal settes i stand. Jf. også § 20-6 om særskilt pålegg om sikring. Hvis bygningen er gitt bevaringsstatus i arealplan, kan det her være gitt bestemmelser om hvordan bevaring skal opprettholdes.

Bygningens bruksmuligheter skal ikke tillegges vekt ved vurdering av dens bevaringsverdi, men kan få betydning ved vurderingen av hvorvidt det skal gis pålegg om utbedring. Bruksmulighet gjelder ikke bare bruksmulighetene i henhold til bygningens tidligere funksjon, men også annen bruk som kan styrke bevaringen av bygningen. Dette betyr også at den tekniske tilstanden ikke er avgjørende for om en bygninghar bevaringsverdi, men kan virke inn på vurderingen av pålegget.  Muligheter for alternativ bruk mv bør tas i betraktning, men hovedtyngden av vurderingen må gjelde behovet for utbedring. Intensive bruksformål er ikke nødvendigvis mer verdifulle enn utstrakt bruk. For eksempel vil et opprinnelig uthus kunne bli best bevart om det opprettholder sin funksjon som uthus eller lager.

Til tredje ledd

Det følger av det generelle kravet til et vedtaks forholdsmessighet at kostnadene ved gjennomføring av pålegget ikke skal være urimelig høye. Kostnadene skal sees i forhold til hva forsvarlig vedlikehold, i den tid forsømt vedlikehold antas å ha foregått, ellers ville ha kostet. I forholdsmessighetsvurderingen kommer også andre momenter inn, som eiendommens økonomiske bæreevne, den ansvarliges økonomiske situasjon og hvilke bruksmuligheter bygningen har. Slike momenter vil dessuten ha betydning som grense for når pålegg kan gis, noe som innebærer at pålegg ikke kan gis når disse momentene taler mot det.

Det kan også legges vekt på den ansvarliges situasjon for øvrig, herunder om forfallet fremtrer som spekulativt for å oppnå en uforholdsmessig stor fortjeneste eller annen arealbruk enn dagens.  Dette kan for eksempel være tilfelle i bymessige strøk eller attraktive strøk for fritidsbebyggelse, hvis eksisterende bygninger er til hinder for ønsket utnyttelse. Kommunen skal ikke vurdere skyld, dvs. forsett, grad av uaktsomhet eller vinnings hensikt.

Der skaden har oppstått ved for eksempel en naturpåkjenning som steinras, utglidning av grunn m.v. eller en annen ytre påvirkning som brann, hærverk m.v., blir vurderingen annerledes. Det må da foretas en form for kost/nyttevurdering av hvorvidt pålegg om utbedring skal gis. Hvordan bygningen er eller burde ha vært forsikret og hvilken verdiskaping en utbedring vil kunne medføre, er momenter som kan tas i betraktning i denne forbindelse.

Til fjerde ledd

Pålegg om utbedring må kunne være av mer midlertidig karakter dersom det kan dokumenteres at bygningen eller den aktuelle delen av den skal gjennomgå en planlagt utbedring i nær fremtid. Dette forutsettes avklart i dialog mellom kommunen og den ansvarlige. Det forutsettes at det i slike tilfeller utarbeides en forpliktende fremdriftsplan som vilkår for pålegget.

Til femte ledd

Fristen for oppfyllelse av pålegget må vurderes konkret for hvert enkelt tilfelle. Fristen bør være romslig, slik at det tas hensyn til normal fremdrift for tiltaket. Den som pålegget rettes mot må vurdere tilgjengelig kompetanse, om det skal fremmes planforslag, byggesøknad, søknad i forbindelse med økonomiske støtteordninger osv. Kommunens vurdering av fristen må også sees i forhold til behovet for umiddelbare sikringstiltak i medhold av § 20-6.  På samme måte som fristen for dokumentasjon etter § 20-2 siste ledd er heller ikke denne fristen eget enkeltvedtak.

Oppsummert blir saksgangen dermed at kommunen skal tilby og eier kan kreve forhåndskonferanse, eventuelt etter et tilsyn, og at kommunen deretter stiller krav om at eier må dokumentere bygningens tekniske tilstand, og at eier eventuelt angir alternativ bruk som kommunen kan akseptere for at eier skal sette i gang utbedring. Eier skal ha rimelig frist til denne dokumentasjonen. Deretter gis det varsel om pålegg med minst 4 uker for uttalelse, og det kan deretter gis pålegg om utbedring med rimelig frist. Denne fristen bør kunne forlenges der det f. eks. søkes om økonomiske tilskudd, omregulering, eller det er behov for utredninger om alternativ bruk.

Pålegg kan påklages av den ansvarlige og andre med rettslig klageinteresse, og følger for øvrig vanlige regler for pålegg etter plan- og bygningsloven. I vurderingen av rettslig klageinteresse vil det ligge en vurdering av at også andre som blir direkte berørt av pålegget, skal kunne klage. Dette vil også kunne omfatte interesseorganisasjoner. Kommunens vurderinger av om det foreligger grunnlag for å gi pålegg, vil være et rettsanvendelsesskjønn, som kan overprøves av domstolene.

Kommunen kan fastsette tvangsmulkt for å få gjennomført pålegg om utbedring i henhold til fastsatt frist, jf. plan- og bygningsloven § 32-6. Den kan også gjennomføre pålagt utbedring for eiers regning etter forutgående forelegg, jf. plan- og bygningsloven § 32-7. Kommunen kan også nedlegge midlertidig forbud mot tiltak etter lovens kapittel 13, for deretter for eksempel å regulere til bevaring, og eventuelt ekspropriere. Etter plan- og bygningsloven § 31-8 kan kommunen også vedta utbedringsprogram. Disse mulighetene fremgår generelt av plan- og bygningsloven, og er derfor ikke uttrykkelig nevnt i forskriftsteksten.

Overordnet bygningsmyndighet har samme adgang til å bruke påleggsadgangen, kreve dokumentasjon og føre tilsyn, som kommunen har. Dette vil først og fremst være aktuelt der kommunen ikke selv følger opp aktuelle saker, men innebærer også at fylkesmannen eller departementet kan gripe inn på selvstendig grunnlag. Dette vil også kunne få betydning for kommunale bygninger, der kommunen selv er ansvarlig for forfall eller fare for forfall. Adgangen for overordnet myndighet til å gripe inn forutsettes likevel bare brukt unntaksvis, normalt bør overordnet myndighet heller henstille til kommunen å benytte de hjemler som foreligger.


Merknad til § 20-6 Pålegg om sikring

Bestemmelsen kommer til anvendelse der en bygning med høy bevaringsverdi utsettes for fare for forfall pga. brann, hærverk el.l., eller der forfallet er kommet så langt at bygningen ikke vil kunne reddes dersom det ikke gripes inn umiddelbart. Strakstiltak som pålegges vil ha en midlertidig karakter, i påvente av en grundigere vurdering etter §§ 20-2 og 20-3. Eksempler på tiltak kan være å dekke et lekk tak med presenning, å tørke ut en vannskadet bygning, å låse av en bygning som står åpent eller å sørge for nødvendig brannvarsling.

Bestemmelsen åpner for umiddelbare minimumstiltak, som ikke kan være mer omfattende enn hva som vurderes som strengt nødvendig. Bestemmelsen er i første rekke tenkt brukt der kommunen vurderer mer gjennomgripende tiltak for å få utbedret bygningen. Pålegg om umiddelbare tiltak vil således kunne medføre at etterfølgende utbedringspålegg blir mindre kostnadskrevende for den ansvarlige. Dette kan det tas hensyn til ved vurderingen av hvor omfattende de umiddelbare sikringstiltakene kan være.

 

Del 2 – Forslag til endringer i Kapittel 14 Kontroll av tiltak

§ 14-1 andre ledd skal lyde:
"Kontrollerende foretak skal ikke ha personlig eller økonomisk tilknytning som kan påvirke kontrollen. Dette skal bekreftes i ansvarsrettssøknaden, og gjelder både i forhold til tiltakshaver og de foretak som prosjekterer eller utfører arbeidet som skal kontrolleres.”

§ 14-2 første ledd 3. setning skal lyde:
”Ansvarlig kontrollerende skal kontrollere at det er gjennomført tilstrekkelig prosjektering av fuktsikring, herunder utforming av viktige løsninger, at det foreligger nødvendig produksjonsunderlag innenfor kontrollområdet, og at utførelsen er gjennomført i samsvar med produksjonsunderlaget.”

§ 14-2 annet ledd bokstav d) skal lyde:
”d) brannsikkerhet, hvor kontrollkravet begrenses til prosjektering av brannsikkerhetsstrategi/konsept.”

§ 14-2 siste ledd skal lyde:
”Når prosjektering, utførelse og kvalitetssikring er gjennomført i samsvar med relevant, gjeldende Norsk Standard med kontrollanvisninger, (eller likeverdig europeisk standard) begrenses kontrollkravet til kontroll av at standardens kontrollanvisninger for utvidet kontroll er fulgt.”

§ 14-6 andre ledd bokstav b) skal lyde:
Kontrollere at det er foretatt tilstrekkelig prosjektering, jf. § 14-2 første ledd, og foreta en enkel kontroll av at utførelsen er gjennomført i samsvar med produksjonsunderlaget, at nødvendig produktdokumentasjon for byggevarer er tilgjengelig, og at produktene er brukt i samsvar med forutsetningene.”

§ 14-7 tredje ledd skal lyde:
I kontroll av prosjektering skal det kontrolleres
a. at ansvarlig prosjekterendes styringssystem inneholder rutiner for kvalitetssikring av arbeidet som skal utføres innenfor kontrollområdet i henhold til relevante krav i eller med hjemmel i plan- og bygningsloven, og at rutinene og kravene er fulgt og dokumentert,
b. utgår, og c) blir ny b), og d) blir ny c).

§ 14-7 fjerde ledd skal lyde:
I kontroll av utførelse skal det kontrolleres
a) at ansvarlig utførendes styringssystem inneholder rutiner for kvalitetssikring av arbeidet som skal utføres innenfor kontrollområdet i henhold til relevante krav i eller med hjemmel i plan- og bygningsloven, og at rutinene og kravene er fulgt og dokumentert,
b) utgår, og c) blir ny b), og d) blir ny c).
___________________________________________


Merknader til forslagene til endringer i forskriftens kapittel 14 Kontroll av tiltak


Innledning

Reglene som gjelder uavhengig kontroll trer i kraft 1. juli 2012, dvs. to år senere enn de øvrige byggesaksreglene i plan- og bygningsloven og forskrift om byggesak (SAK10). Grunnen til dette er at foretak og kommuner skal ha bedre tid til å implementere nye regler, og det skal være på plass tilstrekkelig antall godkjente foretak. Det er utarbeidet en omfattende veiledning til kontrollreglene, og det gjennomføres opplæringsprogrammer, både i regi av Statens bygningstekniske etat (BE) og de enkelte bransjeorganisasjoner. I tillegg er det igangsatt et arbeid med en norsk standard om gjennomføring av kontroll, NS 8450 Kontroll av prosjektering og utførelse av byggearbeider. Standardiseringsarbeidet er for tiden satt på vent, men det er likevel viktig å klargjøre forholdet mellom forskrift og standard(er) i forskrift.

Endringsforslagene inneholder presisering av hva kravet til uavhengighet for kontrollforetak innebærer, samt en klargjøring av forholdet mellom forskriften og Norsk Standard, dvs. at forskriftens krav anses oppfylt når standard for gjennomføring av kontroll følges. Det er også foreslått en presisering av hva kontrollen for våtrom og annen kontroll i tiltaksklasse 1 gjelder. Kravet om uavhengig kontroll av våtrom gjelder bare for søknadspliktige våtromsarbeidene. Det vises for øvrig til forskriftsforslag som ble sendt på høring 17. juni 2011, der ett av forslagene gikk ut på at godkjenningsområdene for kontroll i SAK10 § 13-5 nytt femte ledd skal samsvare med de områdene som er gjenstand for obligatorisk kontroll etter § 14-2, i stedet for at de skal ta utgangspunkt i de andre, generelle godkjenningsområdene for prosjektering og utførelse. De nevnte forslagene er nå vedtatt, og trer i kraft 1. januar 2012.


§ 14-1 Krav til uavhengighet for kontrollerende foretak

Merknader til endring i § 14-1 andre ledd:

Det har vært en viss diskusjon om hva som ligger (og bør ligge) i begrepet ”uavhengig” når det gjelder kontrollforetak. I lovens § 23-7 heter det: ”Ansvarlig kontrollerende skal være uavhengig av det foretaket som utfører arbeidet som skal kontrolleres.”  Gjeldende SAK10 § 14-1 lyder:
”(1)Kontrollerende foretak skal være en annen juridisk enhet enn det foretaket som utfører arbeid som kontrolleres.
(2) Kontrollerende foretak skal ikke ha personlig eller økonomisk tilknytning som kan påvirke kontrollen. Dette skal bekreftes i ansvarsrettssøknaden, og gjelder både i forhold til tiltakshaver og foretak som utfører arbeid som skal kontrolleres. 
(3) Der det er tvil om tilknytningen kan påvirke kontrollen skal det beskrives i ansvarsrettssøknaden, og kommunen skal avgjøre om ansvarsrett kan gis. Kommunen skal avslå søknaden om ansvarsrett dersom den finner at det er så sterk tilknytning at det kan påvirke kontrollen, eller at uavhengigheten på andre måter ikke er tilstrekkelig.”

I Ot.prp. nr. 45 stilles det relativt strenge krav til uavhengighet, se side 151. Veiledningen til SAK10 § 14-1 er noe vagere. Det heter der: ”Krav til uavhengighet for kontrollforetak medfører at kontrollforetaket må være en annen juridisk enhet enn det foretaket som utfører arbeidet som kontrolleres. Det er imidlertid ingenting i veien for at et foretak kan ha sentral godkjenning både for kontroll og for prosjektering eller utførelse. Foretaket kan ikke ha kontrollfunksjon i tiltak der det også har en av de øvrige funksjonene, og kontrollen omfatter arbeid som gjøres av foretaket under disse funksjonene. Dette følger av at egenkontroll ikke lenger eksisterer som selvstendig, alternativ kontrollform.”


Det er nødvendig å avklare uavhengighetsbegrepet, fordi foretakene må vite hvordan de skal organisere seg, både som foretak og i det enkelte tiltak for å kunne opptre uavhengig. Det er også viktig for kommunene å ha klare rammer for deres vurdering av uavhengighet. Det har f. eks. vært spørsmål om ett rådgivnings/prosjekteringsfirma kan ha sentral godkjenning både som prosjekterende og kontrollerende, eller om det må være flere juridiske enheter. Det er også stilt spørsmål om et prosjekteringsforetak (med godkjenning for kontroll) skal kunne kontrollere utførelsen i det tiltaket de har prosjektert. Kommunal- og regionaldepartementet og Statens bygningstekniske etat har  lagt til grunn at et rådgivnings/prosjekteringsforetak både kan få godkjenning som kontrollerende uten å opprette en egen juridisk enhet, og at et slikt foretak kan ha ansvar som kontrollerende for utførelsen i det tiltaket det har prosjektert.

 
Videre mener vi forholdet til tiltakshavers oppdrag til kontrollerende foretak må klargjøres. Tiltakshaver har kontraktsansvaret, og forholdet mellom tiltakshaver og kontrollerende er dermed noe annet enn forholdet mellom kontrollerende og de prosjekterende og utførende. I utkast til ny norsk standard NS 8450 Kontroll av prosjektering og utførelse av byggearbeider opereres det med ”byggherrekontroll” i tillegg til uavhengig kontroll. Byggherrekontroll er byggherrens kontroll med krav som ikke er lovpålagt, og forutsetter at byggherren/tiltakshaveren engasjerer kontrollforetak av arbeid som ikke er obligatoriske kontrollområder etter SAK10 § 14-2 eller som er krevd av kommunen etter § 14-3. Det er naturlig å se disse to kontrollene, uavhengig kontroll og byggherrekontroll i sammenheng.


Det må forutsettes at tiltakshaver har en egen interesse i at kontrollen foretas på en kvalifisert måte, og det er lite hensiktsmessig at kontrollforetaket i én sammenheng (privatrettslig) har et kontraktsmessig nært forhold til tiltakshaver, og i en annen sammenheng (offentligrettslig) skal være uavhengig. Det vil uansett være vanskelig å dokumentere uavhengighet i forhold til tiltakshaver når det er denne som betaler. Det vil også være vanskelig å forby rammeavtaler eller annen tilknytning mellom kontrollforetak og tiltakshaver. Det viktigste er uansett at kontrollforetaket er uavhengig i forhold til det arbeidet som utføres.


Det foreslås på denne bakgrunn at kravet om uavhengighet i forhold til tiltakshaver bortfaller. § 14-1 tredje ledd vil likevel gjelde, slik at dersom det er tvil om tilknytningen kan påvirke kontrollen, skal det beskrives i søknaden, og kommunen har en avslagsmulighet. En slik beskrivelse vil være naturlig å fremlegge, eller kommunen kan kreve det, når det f. eks. er bygg i egenregi, der tiltakshaver både er byggherre og prosjekterende og/eller utførende. Beskrivelsen må da gjelde hvilken rolle det spiller at tiltakshaver engasjerer kontrollforetak som skal kontrollere hans prosjektering og/eller utførelse, mens selve tiltakshaverrollen tillegges ikke vekt med mindre den har betydning ift. rolleblanding.

 
Forholdet mellom den ansvarlig kontrollerende og prosjekterende/utførende har også vært gjenstand for diskusjon. Også her er utgangspunktet at kontrollen skal være uavhengig av det arbeidet som gjøres. Rammeavtaler kan i utgangspunktet godtas, også at f. eks. et prosjekterings- eller entreprenørfirma har datterselskap eller eierinteresser i selskap som driver med kontroll. Det vil derfor være adgang for et prosjekteringsfirma som også har tilstrekkelig godkjenning for kontroll til å kontrollere utførelse i samme tiltak. Det er eget arbeid i tiltaket foretaket er avskåret fra å kontrollere. Også her vil man ha § 14-1 tredje ledd å falle tilbake på. Denne regelen vil kunne få betydning der f. eks. et prosjekterings- eller entreprenørfirma tilbyr tiltakshaver et spesielt kontrollforetak dette firmaet har avtale med eller langvarig forhold til. Slike forhold trenger ikke å ha noe å si for uavhengigheten, det kan tvert i mot bety at kontrollfunksjonen er godt innarbeidet, men det bør likevel gjøres oppmerksom på forholdet, og kommunen bør kunne vurdere forholdet. Ved nære økonomiske og andre relasjoner er det naturlig at kommunen avslår søknad om ansvarsrett for kontroll.

 
Disse avgrensningene er gjort på bakgrunn av at det er vanskelig å trekke noen mer nøyaktig grense for uavhengighet eller inhabilitet. Det vil derfor være et grenseland hvor uavhengigheten kan diskuteres, og i slike tilfeller vil det være aktuelt med en særskilt redegjørelse etter § 14-1 tredje ledd. Det viktige er at kontrollen skal gjennomføres på en kvalifisert måte, og i den vurderingen må kommunen bl.a. se hen til hvordan systemet for kontroll ser ut og er dokumentert i hht. §§ 10-1 og 10-2.


Tilbaketrekking av kontrollansvar kan også være aktuelt. I den vurderingen må kommunen bl. a. vurdere om ansvarlig kontrollerendes ansvar er fulgt i hht. § 12-5, og at rutinene for gjennomføring av kontroll er fulgt i hht. §§ 14-6 og 14-7, eventuelt at Norsk Standard er fulgt. Dersom det begås alvorlige overtredelser i kontrollen, kan konsekvensen være tilbaketrekking av sentral godkjenning, jf. § 13-6. Det skal likevel en del til for at tvil om uavhengighet skal føre til tilbaketrekking når det først er gitt ansvarsrett for kontroll, tilbaketrekking vil først og fremst skje på grunn av feil i selve gjennomføringen av kontrollen.


§ 14-2 Obligatoriske krav om uavhengig kontroll og § 14-6 Gjennomføring av uavhengig kontroll etter § 14-2 første ledd og annen uavhengig kontroll i tiltaksklasse 1

Merknader til endringene i § 14-2 første ledd 3. setning og § 14-6 andre ledd bokstav b):

Det fremgår av gjeldende § 14-2 første ledd at det skal kontrolleres at det er gjennomført tilstrekkelig prosjektering, men det stilles ikke krav om at prosjekteringen som sådan skal kontrolleres. § 14-6 stiller krav om at det skal kontrolleres at utførelsen er gjennomført i samsvar med produksjonsunderlaget. Det har vært grunnlag for misforståelser at § 14-2 omhandler prosjektering, men ikke utførelse, og at § 14-6 omhandler utførelse, men ikke prosjektering. Det presiseres derfor nå i begge bestemmelser at det skal kontrolleres at det foreligger tilstrekkelig prosjektering, og at utførelsen skal kontrolleres. Innholdet i begge bestemmelser peker på at det er utførelseskontrollen som skal fokuseres, mens kontrollen av prosjekteringen avgrenses til at den faktisk foreligger, og er tilstrekkelig.

Departementet vil for øvrig påpeke at § 14-2 første ledd må leses i sammenheng med
§ 14-6, på samme måte som § 14-2 annet ledd må leses i sammenheng med § 14-7. Disse bestemmelsene må også leses i sammenheng med § 12-5 Ansvarlig kontrollerendes ansvar, § 12-6 Særskilte bestemmelser om ansvar, og § 10-1 System for oppfyllelse av plan- og bygningsloven. Krav til rutiner.

Forslagene er en presisering, og medfører ingen øvrige konsekvenser. Det gjøres for øvrig oppmerksom på at søknadsplikten for tiltak i våtrom ble endret i forskriftsendring av 13. november 2011. I samme høringsforslag, med høringsfrist 20.09.11, ble § 14-2 første ledd første setning foreslått endret til: ”Det skal gjennomføres kontroll i samsvar med § 14-5 av fuktsikring ved nybygging og ombygging av våtrom i alle boliger der brannskiller brytes, og med lufttetthet i nye boliger.”


§ 14-2 Obligatoriske krav om uavhengig kontroll

Merknader til endringen i § 14-2 annet ledd bokstav d):

Det er kommet merknader fra rådgivningsbransjen om at begrepet ”strategi” i denne sammenheng kan virke forvirrende. Meningen med bestemmelsen er å avgrense kontrollen til en bestemt fase i tiltaket, dvs. konseptfasen. Strategi utvikles normalt i denne fasen, men kan også være overgripende i flere faser. Begrepet brukt i denne sammenheng kan derfor være uklart. Departementet ønsker derfor å presisere at poenget er at det skal føres kontroll med den overordnede prosjekteringen som skjer tidlig, og at begrepet ”strategi” derfor erstattes av ”konsept”.

Merknader til endringen i § 14-2 siste ledd:

Bestemmelsen i gjeldende § 14-2 siste ledd ble tatt inn for å tydeliggjøre at man vil kunne oppfylle forskriftens krav til gjennomføring, jf. SAK10 §§ 14-6 og 14-7, ved å følge Norsk Standard. Slik gjeldende § 14-2 lyder, er det forutsatt at standardens krav til utvidet kontroll må være fulgt for at bruk av standarden skal kunne oppfylle forskriftens krav. Denne formuleringen ble tatt inn i forskriften på et tidlig stadium i standardiseringsarbeidet, mens man fortsatt brukte begrepet utvidet kontroll. Det er foreløpig ikke vedtatt noen standard om kontroll. Begrepet utvidet kontroll er imidlertid forlatt (og blir trolig erstattet med begrepet byggherrekontroll, som har et noe annet innhold). Det er derfor behov for å justere ordlyden i § 14-2 siste ledd for å unngå spesialbegreper, og gi en generell regel om at der det finnes aktuelle standarder for kontroll vil det være tilstrekkelig til å oppfylle forskriftens krav til gjennomføring at disse er fulgt. Dette vil ikke bare gjelde den planlagte Norsk Standard NS 8450 Kontroll av prosjektering og utførelse av byggearbeider, men vil også gjelde tilsvarende norske og europeiske standarder.

Standarden forutsettes å angi en konsistent gjennomføring av kvalitetssikring og kontroll. Det vil derfor være tilstrekkelig å kreve at standardens krav om kontroll/kvalitetssikring er gjennomført for det aktuelle tiltaket. Standardene vil stort sett være utformet med normative tillegg (sjekklister) for de enkelte kontrollområder. Man vil da kunne bruke det aktuelle normative tillegget for vedkommende tiltak, der kontrollklasse (intensitet) er angitt for vedkommende fag-/kontrollområde, og tilpasse den uavhengige kontrollen til det. Det vil da være tilstrekkelig at den uavhengige kontrollen sjekker at standardens anvisninger for dette kontrollområdet er fulgt. Sjekken av at standardens anvisninger er fulgt, vil deretter være grunnlag for videre oppfølging fra ansvarlig kontrollerendes side, i hht. §§ 12-5 og 12-6 (ansvarsreglene) og §§ 14-6 og 14-7 (gjennomføring av kontroll), samt kontrollforetakets system for kontroll, jf. §§ 10-1 og 10-2.

Konsekvenser av forslagene: At kravene til uavhengighet presiseres til ikke å gjelde forholdet til tiltakshaver, samtidig som det presiseres at uavhengigheten gjelder i forhold til det arbeidet som skal kontrolleres, vil gjøre det lettere for flere foretak å arbeide med kontroll. Dette vil igjen trolig medføre at flere foretak vil finne det hensiktsmessig å søke om sentral godkjenning for kontroll. Forslaget vil samtidig kunne medføre at flere kommuner finner det nødvendig å øke innsatsen på tilsyn, noe som i og for seg anses ønskelig.

Bestemmelsen om at forskriftens krav til gjennomføring av kontroll anses ivaretatt ved at Norsk Standard følges, vil først og fremst ha betydning i de tiltak og for de kontrollområder der man velger å følge standarden. Kvaliteten må imidlertid antas å bli ivaretatt like godt enten man bruker standard eller veiledningen til forskriften. Noen større forskjell i ressursbruk blir det neppe, men det kan kanskje være grunn til å tro at det er de største foretakene som vil velge å bruke standarden for større tiltak. For mindre tiltak har enkelte bransjeorganisasjoner gitt uttrykk for at veiledningen til forskrift sannsynligvis vil være mer hensiktsmessig.


§ 14-7 Gjennomføring av uavhengig kontroll i tiltaksklasse 2 og 3

Merknader til endringene i § 14-7 tredje og fjerde ledd:

Betegnelsene ”ansvarlig kontrollerende for prosjekteringen” og ”ansvarlig kontrollerende for utførelsen” er ikke lenger i bruk. Ansvarlige kontrollforetak får godkjenning og ansvarsrett etter hvilket kontrollområde de skal kontrollere, dette kan omfatte både prosjektering og utførelse eller en av delene. Det blir derfor misvisende å bruke de gamle betegnelsene.

Både i tredje og fjerde ledd i bestemmelsen er det overlapp mellom bokstav a) og b), mht. at rutinene er fulgt. Bokstav b) anses derfor unødvendig i begge bestemmelsene. Det presiseres at det er rutinene og kravene som må være fulgt og dokumentert.
Forslaget inneholder språklige presiseringer, og har ingen konsekvenser.

 

Høringsinstanser - adressater ifølge liste

Massemedier
Departementene
Fylkesmennene
Fylkeskommunene
Kommunene

Nasjonalbiblioteket
Kommunal- og regionaldepartementet
Administrativt forskningsfond (AFF)
Advokatforeningen
Akademikernes Fellesorganisasjon
Alpinanleggenes Landsforening (ALF)
AOF Norge
Arkiktektenes Fagforbund
Arkitektbedriftene i Norge
Arkitekthøgskolen i Oslo
Asplan Viak AS
Bedriftsforbundet
Bergen Huseierforening
Betongelementforeningen
Bioforsk
Boligbyggelaget USBL
Boligprodusentenes Forening
Brannfaglig fellesorganisasjon
Bygg- og tømmermestrenes forening
Byggaktuelt AS
Byggeindustrien
Byggemiljø
Byggenæringens Landsforening (BNL)
Byggvareindustriens Forening
Chr. Michelsens institutt
Civitas AS
Cowi AS
Deltasenteret
Den norske Advokatforening
Den Polytekniske Forening
Det kgl.selskap for Norges vel
Det norske hageselskap
Det norske skogselskap
Det norske Veritas
Direktoratet for arbeidstilsynet
Direktoratet for forvaltning og IKT (DIFI)
Direktoratet for naturforvaltning
Direktoratet for Nødkommunikasjon
Direktoratet for samfunnsikkerhet og beredskap (DSB)
Econa
Eiendomsspar AS
EL & IT-Forbundet
Energi Norge
Enova SF
Entreprenørforeningen - Bygg og Anlegg (EBA)
FAFO
Fagforbundet
Fellesforbundet
Finansnæringens Hovedorganisasjon
Folkeuniversitetet Buskerud/Vestfold
Folkeuniversitetet Øst
Forbrukerrådet
Foreningen for Ventilasjon Kulde og Energi
Forsikringsselskapenes Godkjenningsnemnd (FG)
Forsvarets ingeniørhøgskole
Forsvarsbygg
Fortidsminneforeningen
Forum for Kommunale Planleggere
Forum for plan- og bygningsrett
Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon (FFO)
GeoForum
Glava AS
Grønn Byggallianse
Handelshøyskolen BI
Heisleverandørenes Landsforening (HLF)
Heismontørenes fagforening
Helsedirektoratet
Hovedorganisasjonen Virke (HSH)
Husbanken
Huseiernes Landsforbund
Høgskolen i Bergen (HiB)
Høgskolen i Gjøvik (HIG)
Høgskolen i Hedmark
Høgskolen i Narvik
Høgskolen i Nord-Trøndelag
Høgskolen i Oslo
Høgskolen i Sør-Trøndelag
Høgskolen i Telemark (HiT)
Høgskolen i Vestfold (HVE)
Høgskolen i Østfold
Høgskolen i Ålesund
Høgskolen Stord/Haugesund
Hørselhemmedes Landsforbund (HLF)
IngeniørNytt
Innovasjon Norge
Institutt for samfunnsforskning
Jernbaneverket
JM Norge AS
Justervesenet
Jøtul AS
Kommunenes Sentralforbund
Konkurransetilsynet
Kontrollrådet for betongprodukter
Korrosjons-, Isolasjons- og Stillasentrepenørenes Forening (KIS)
Kulde- og Varmepumpeentreprenørenes Landsforening (KELF)
Kystdirektoratet
Landbrukets HMS
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Lavenergiprogrammet
LUKS
Maskinentreprenørenes Forbund (MEF)
Mattilsynet
Mesterbrevnemnda
Mesterhus Norge
Miljøstiftelsen Bellona
Multiconsult AS
Nasjonalt folkehelseinstitutt
NKF-byggesak
Norconsult AS (Pro Teknologi
Nordlandsforskning
Norges Astma- og Allergiforbund
Norges Blindeforbund
Norges Bonde- og småbrukarlag
Norges Bondelag
Norges Brannskole
Norges Bygg- og eiendomdsforening (NBEF)
Norges Byggmesterforbund (NBF)
Norges Eiendomsmeglerforbund
Norges forskningsråd
Norges Handelshøyskole
Norges Handikapforbund
Norges Huseierforbund
Norges Hytteforbund
Norges Informasjonsteknologiske høgskole(NITH)
Norges Ingeniørorganisasjon (NITO)
Norges Jordskiftekandidatforening
Norges Juristforbund
Norges Kvinne- og Familieforbund
Norges Miljøvernforbund
Norges Naturvernforbund
Norges Skogeierforbund
Norges Statsbaner (NSB) 
Norges Takseringsforbund
Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet
Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE)
Vellenes Fellesorganisasjon
Norgips Norge AS
Norsk Akkreditering
Norsk Anleggsgartnermesterlag (NAML)
Norsk Bergindustri
Norsk Bioenergiforening (NoBio)
Norsk Brannbefals Landsforbund v/ Guttorm Liebe
Norsk Brannvern forening
Norsk Byggtjeneste AS
Norsk Dør- og Vinduskontroll
Norsk Eiendom
Norsk Elvarmeforening
Norsk Fjernvarme
Norsk Forbund for Utviklingshemmede
Norsk forening for farlig avfall NFFA
Norsk Form
Norsk Heiskontroll
Norsk Industri
Norsk institutt for by- og regionsforskning (NIBR)
Norsk institutt for kulturminneforskning NIKU
Norsk institutt for luftforskning
Norsk Institutt for vannforskning  (NIVA)
Norsk Klimaskjerm
Norsk Kommunalteknisk forening
Norsk Landbrukssamvirke
Norsk Pensjonistforbund
Norsk Puss- og Mørtelforening
Norsk Rådmannsforum
Norsk solenergiforening
Norsk Teknologi
Norsk Trelastkontroll
Norsk Treteknisk Institutt
Norsk Varme
Norsk VA-verkforening (NORVAR)
Norsk Ventilasjon og Energiteknisk Forening (NVEF)
Norsk VVS - Energi- og Miljøteknisk Forening
Norske Arkitekters Landsforbund (NAL)
Norske Boligbyggelags Landsforbund (NBBL)
Norske interiørarkitekters og  og møbeldesigneres landsforening (NIL)
Norske Landskapsarkitekters Forening (NLA)
Norske Murmestres Landsforening (NML)
Norske Reindriftssamers Landsforbund
Norske Rørleggerbedrifters Landsforeing VVS (NRL)
Norske Samers Riksforbund
Norske Sivilingeniørers Forening (NIF)
Norske Trevarefabrikkers Landsforbund (NTL)
NOVA
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)
Næringsmiddelbedriftenes Landsforening (NBL)
Oljeindustriens Landsforening (OLF)
OPAK A/S
ORAS as
Oslo Bolig- og Sparelag
Plastindustriforbundet
Regjeringsadvokaten
Reiselivsbedriftenes Landsforening (RBL)
Riksantikvaren
Rådet for fagopplæring i arbeidslivet
Rådet for funksjonshemmede i Oslo, Helse og velferdsetaten
Rådgivende ingeniørers forening (RIF)
Samenes Landsforbund
SINTEF Byggforsk
SINTEF Byggforsk
Sivilingeniørutdanningen i Narvik
Sivilombudsmannen
Skanska Norge
Skattedirektoratet
Standard Norge
Statens arbeidsmiljøinstitutt (STAMI)
Statens bygningstekniske etat
Statens forurensningstilsyn (SFT)
Statens helsetilsyn
Statens kartverk
Statens landbruksforvaltning (SLF)
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
Statens seniorråd
Statens strålevern
Statens vegvesen
Statkraft
Statsbygg
Statsskog
Stiftelsen for samf. og næringslivsforskn. (SNF)
Stiftelsen Rogalandsforskning
Studentsamskipnaden for Romsdal og Nordmøre
Studentsamskipnaden for Sunnmøre
Studentsamskipnaden i Agder
Studentsamskipnaden i Bergen
Studentsamskipnaden i Bodø
Studentsamskipnaden i Buskerud
Studentsamskipnaden i Finnmark
Studentsamskipnaden i Harstad
Studentsamskipnaden i Hedmark
Studentsamskipnaden i Narvik
Studentsamskipnaden i Nesna
Studentsamskipnaden i Nord-Trøndelag
Studentsamskipnaden i Oppland
Studentsamskipnaden i Oslo og Akershus
Studentsamskipnaden i Sogn og Fjordane
Studentsamskipnaden i Stavanger
Studentsamskipnaden i Telemark
Studentsamskipnaden i Tromsø
Studentsamskipnaden i Trondheim
Studentsamskipnaden i Vestfold

 

Studentsamskipnaden i Østfold
Studentsamskipnaden i Ås
Studentsamskipnaden i Stord/Haugesund
Teknisk ukeblad
Tekniske Entreprenørers Landsforening (TELFO)
Tekniske foreningers servicekontor (TFSK)
Teknisk-naturvitenskapelig forening (TEKNA)
Teknologisk institutt
Telenor Norge AS
TKS Heis AS
Transportøkonomisk Institutt
Treforedlingsindustriens Bransjeforening
HSH
Trelastindustriens Landsforening (TL)
Universitetet for miljø- og biovitenskap
Universitetet i Agder
Universitetet i Bergen
Universitetet i Oslo
Universitetet i Stavanger
Universitetet i Tromsø
Veidekke ASA
Veiledningsinstituttet i Nord-Norge
Velux Norge AS
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund YS
Østlandsforskning

Til toppen