Høring - Forslag til endringer i utlendingsloven

Høringsfrist 1. mars 2004

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Til høringsinstansene

Deres ref

Vår ref

Dato

03/87-19 HBO

09.12.2003

Kommunal- og regionaldepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven). Det er videre vurdert om det er behov for endringer i lov 22.mai 1902 nr. 10 Almindelig borgerlig Straffelov (straffeloven).

Nedenfor redegjøres det for bakgrunnen for forslagene. Deretter er det foretatt en vurdering av de administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene. Til slutt gis en samlet oversikt over forslagene.

Listen over høringsinstansene ligger ved. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges for eventuelle underordende organer. Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt til Kommunal- og regionaldepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo, innen 01.03.2004.

Direktiv 2002/90/EF av 28.11.2002 og rammebeslutning 2002/946/RIA av 28.11.2002 om endringer i Schengen-regelverket

1. Bakgrunn

EUs råd vedtok 28.november 2002 direktiv 2002/90/EF om definisjon av hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold, og rammebeslutning 2002/946/RIA om styrking av de strafferettslige rammer for å hindre hjelp til ulovlig innreise, transitt og opphold.

Direktivet og rammebeslutningen utgjør en videreutvikling av Schengen-reglene. I henhold til samarbeidsavtalen med EU om Norges tilknytning til gjennomføringen, anvendelsen og videreutviklingen av Schengen- regelverket som Norge inngikk 18.mai 1999, er Norge forpliktet til å implementere EU-rettsakter som innebærer en videreutvikling av Schengen-reglene, jf. St.prp. nr. 50 (1998-1999).

Formålet med direktivet og rammebeslutningen er å bekjempe hjelp til ulovlig innvandring, både i forbindelse med ulovlig grensepassering og når hjelpen har som mål å opprettholde nettverk som utnytter mennesker. Det er altså bakmennene direktivet og rammebeslutningen søker å ramme. Med henblikk på dette er det viktig med en tilnærming av gjeldende lovbestemmelser, særlig med hensyn til den nøyaktige definisjon av den aktuelle overtredelsen og unntakene som omhandles i direktivet, og de minsteregler for sanksjoner, juridiske personers ansvar og jurisdiksjon som er omhandlet i rammebeslutningen.

Direktivet og rammebeslutningen supplerer andre virkemidler som er vedtatt for å bekjempe ulovlig innvandring, ulovlig arbeid, menneskehandel og seksuell utnytting av barn.

Direktivet og rammebeslutningen i dansk tekst er vedlagt.

1.2 Direktivets innhold

Artikkel 1 nr.1 litra a pålegger medlemsstatene å innføre straffebestemmelser som rammer den som hjelper tredjelandsborger til ulovlig innreise til eller transitt gjennom en medlemsstats område. Det kreves at handlingen er foretatt med forsett.

Artikkel 1 nr.1 litra b pålegger medlemsstatene å innføre straffebestemmelser som rammer den som hjelper tredjelandsborgere til ulovlig opphold i en medlemsstat. Det kreves forsett og vinnings hensikt.

Etter artikkel 1 nr. 2 kan en medlemsstat bestemme at hjelp til ulovlig innreise og transitt ( artikkel 1 nr.1 litra a) ikke skal være straffbar dersom formålet er å yte en person humanitær bistand.

Artikkel 2 slår fast at det også skal være adgang til å straffe personer som tilskynder til, på annen måte medvirker til eller forsøker å begå handlinger som nevnt i artikkel 1 nr 1.

Artikkel 3 sier at straffebestemmelsene skal være effektive, forholdsmessige og virke avskrekkende.

Artikkel 4-7 inneholder regler om direktivets gjennomføring, opphevelse av bestemmelser i Schengen-regelverket som følger av gjennomføringen av direktivet og ikrafttredelsesbestemmelser. Nasjonal lovgivning skal være i overensstemmelse med direktivets bestemmelser og tre i kraft innen 5.desember 2004.

1.3 Gjennomføring av direktivet i norsk rett

1.3.1 Utlendingsloven

Utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b oppstiller krav om vinnings hensikt for å kunne bli straffet for å hjelpe utlending til ulovlig innreise i Norge eller annen Schengen-stat. Begrepet ”vinnings hensikt” er et kjent begrep innen strafferetten. Begrepet benyttes i noe forskjellig utforming i flere straffebestemmelser som har til hensikt å oppstille straff hvor det å oppnå en urettmessig fortjeneste gjennom en straffbar handling er motivet for, eller en del av motivet for den straffbare handlingen. I og med at det ikke stilles krav om vinnings hensikt i direktivet, jf artikkel 1 nr. 1 litra a, vil utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b måtte endres på dette punkt. Fjerning av vilkåret om ”vinnings hensikt” vil gjøre det enklere å bekjempe hjelp til ulovlig innvandring.

Etter departementets vurdering er endringer i utlendingsloven utover dette ikke påkrevd, da det i loven allerede finnes straffebestemmelser som dekker de resterende forpliktelsene som følger av direktivet.

Departementet finner det ikke nødvendig å foreta en presisering av ordlyden i utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b for å få frem at straffebestemmelsen også omfatter hjelp til å reise gjennom en medlemsstats territorium, jf direktivets artikkel 1 nr. 1 litra a. Ordlyden i utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b; ”…hjelper utlending til ulovlig å reise inn i…” omfatter både hjelp til ulovlig innreise hvor Norge eller annet Schengen-land er hovedbestemmelsesstedet og hjelp til ulovlig innreise hvor utlendingen kun reiser gjennom norsk eller annet Schengen- lands territorium hvor et tredjeland er hovedbestemmelsesstedet. Departementet ønsker særlig høringsinstansenes merknader til dette punktet.

Etter artikkel 1 nr. 2 kan en medlemsstat bestemme at hjelp til ulovlig innreise og transitt (artikkel 1 nr.1 litra a) ikke skal være straffbart dersom formålet er å yte en person humanitær bistand. ”Humanitær bistand” er et vidt begrep og det er vanskelig å gi en ensartet fortolkning av begrepet. En slik generell unntaksbestemmelse vil komplisere håndhevelsen av straffebestemmelsen, noe som vil kunne føre til mindre forutsigbarhet. Videre er formålet med direktivet å ramme bakmennene. En slik unntaksbestemmelse vil vanskeliggjøre arbeidet med å komme slik virksomhet til livs. Etter departementets vurdering vil den generelle nødrettsbestemmelsen i tilstrekkelig grad fange opp de handlinger som ikke bør straffeforfølges. Departementet presiserer også at formålet med artikkel 1 nr. 1 litra a ikke er å forhindre personer i nød til å rettmessig søke beskyttelse i Norge. Departementet er etter dette av den vurdering at det ikke er hensiktsmessig eller ønskelig med en unntaksbestemmelse for ”humanitær bistand”.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b gis følgende ordlyd:

”Med bøter eller med fengsel inntil tre år straffes den som

………

b) forsettlighjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet.

1.3.2 Straffeloven

Gjennomføringen av direktivet krever ikke endringer i straffeloven.

1.4 Rammebeslutningens innhold

Artikkel 1 nr. 1 pålegger medlemsstatene å sikre at lovovertredelsene som er definert i direktiv 2002/90/EF omfattes av straffebestemmelser som er effektive, forholdsmessig og virker avskrekkende.

Artikkel 1 nr. 2 sier at medlemsstatene kan supplere straffebestemmelsene med reaksjoner som inndragning av transportmiddel, forbud mot ervervsvirksomhet og utsendelse.

Etter artikkel 1 nr.3 skal medlemsstatene sørge for at den som hjelper eller tilskynder tredjelandsborger til ulovlig innreise eller transitt, omfattes av straffebud med øvre strafferamme på minst 8 års fengsel dersom den straffbare handlingen er begått i vinnings hensikt og er utført av en kriminell organisasjon eller begått med fare for livet til de personer som omfattes av handlingen.

Etter artikkel 1 nr. 4 kan øvre strafferamme i disse tilfellene settes til 6 års fengsel dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen i en medlemsstats straffelovgivning.

Artikkel 2-3 regulerer foretaksstraff. Juridiske personer skal være ansvarlige og kunne straffes for de lovovertredelser som er definert i direktiv 2002/90/EF.

Artikkel 4 fastsetter plikt til å gi bestemmelser om den strafferettslige virkekrets.

Artikkel 5 regulerer utlevering og rettsforfølging. Artikkelen definerer nærmere hvilken plikt statene har til å rettsforfølge egne borgere ved straffbare forhold begått utenfor eget territorium, dersom staten ikke utleverer egne borgere.

Artikkel 6 slår fast at rammebeslutningen ikke innskrenker den beskyttelse som flyktinger og asylsøkere er gitt etter flyktningekonvensjonen eller andre internasjonale menneskerettighetsinstrumenter.

Artikkel 7 regulerer informasjonsutveksling mellom medlemsstatene.

Artikkel 8-11 fastsetter regler om geografisk anvendelsesområde, gjennomføring, opphevelse av bestemmelser i Schengen-regelverket som følge av gjennomføringen av rammebeslutningen, samt ikrafttredelse. Nasjonal lovgivning skal være i overensstemmelse med rammebeslutningens bestemmelser innen 5.desember 2004.

1.5 Gjennomføringen av rammebeslutningen i norsk rett

1.5.1 Utlendingsloven

Utlendingsloven inneholder ikke bestemmelser om fullt ut dekker innholdet i rammebeslutningen. I utlendingsloven § 47 fjerde ledd heter det:

”Med bøter eller fengsel inntil seks år straffes den som i vinnings hensikt driver ulovlig organisert virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til en annen stat.”

Ved lov 4.juli 2003 nr. 78 ble strafferammen i § 47 fjerde ledd hevet fra 5 til 6 års fengsel. Dette er en tilpasning til den nye straffeskjerpingsregelen i § 60 a i straffeloven, jf Ot.prp. nr. 62 ( 2002-2003). I henhold til rammebeslutningenes artikkel 1 nr. 3. er utgangspunktet at strafferammen for forhold som nevnt ovenfor minst skal være 8 år. Etter artikkel 1 nr. 4 kan imidlertid øvre strafframme i disse tilfellene settes til fengsel i 6 år dersom dette er nødvendig for å bevare sammenhengen i medlemsstatens straffelovgivning. På denne bakgrunn finner departementet at Norge ikke er forpliktet til å heve strafferammen til 8 år, men at strafferammen på 6 år bør opprettholdes for å bevare sammenhengen i vår nasjonale straffelovgivning.

I rammebeslutningenes artikkel 1 nr. 3 vedrørende ”aktivitet udført af en kriminell organisation” vises det til ”fælles aktion 98/733/RIA”. I artikkel 1 i Felles handling 98/733/RIA heter det ; ” I denne fælles aktion forstås ved en kriminel organisation en struktureret sammenslutning af en vis varighed, bestående af mere end to personer, som handler i forening med henblikk på at begå strafbare handlinger, som kan medføre frihetdsstraff eller sikkerhedsforanstaltning af en varighed på mindst fire år eller en strengere straf, uanset om de nævnte strafbare handlinger er et mål i sig selv eller et middel til at opnå økonomisk vinding, og i givet fald til at øve uberettighet indflydelse på offentlige myndigheders virke”. Etter departementets vurdering vil ordlyden ” driver ulovlig organisert virksomhet med sikte på”, jf lovens § 47 fjerde ledd, omfatte alternativet ” aktivitet udført af en kriminell organisation” i artikkel 1 nr. 3 i rammebeslutningen. Etter departementets vurdering er det derfor ikke behov for en endring på dette punkt.

Etter rammebeslutningens artikkel 1 nr. 3, jf artikkel 1 nr. 4, skal medlemsstatene sørge for at den som hjelper eller tilskynder tredjelandsborger til ulovlig innreise eller transitt, omfattes av straffebud med øvre strafferamme på minst 6 år dersom den straffbare handlingen er begått i vinnings hensikt og hvor det har vært fare for livet til de personer som omfattes av handlingen.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingsloven § 47 fjerde ledd skilles ut som fjerde ledd bokstav a og at det tilføyes et nytt fjerde ledd bokstav b, med følgende ordlyd:

Med bøter eller fengsel inntil seks år straffes den som

a) i vinnings hensikt driver ulovlig organisert virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat; eller

b) i vinnings hensikt hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet dersom handlingen medfører at utlendingen blir utsatt for livsfare.

1.5.2 Straffeloven

Er det behov for endringer i straffeloven § 12 om straffelovgivningens stedlige virkeområde?

Rammebeslutningen pålegger statene å sikre at de i nærmere bestemte tilfeller har strafferettslig jurisdiksjon over lovovertredelser som nevnt i direktivet artikkel 1 og 2. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel 4 og 5.

Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav a skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over slike lovovertredelser som ”helt eller delvis” er begått på dens territorium, og som etter artikkel 1 i direktivet skal være straffbare. Bestemmelsen knesetter et territorialprinsipp som i norsk rett er gjennomført ved straffeloven § 12 første ledd nr. 1 om straffelovgivningens anvendelse på handlinger som er foretatt i riket.

Det er ikke uten videre klart hvilken selvstendig betydning som ligger i ”delvis”-alternativet. I lys av hva slags forbrytelser det er tale om, ser departementet det som mest nærliggende å tolke passusen slik at det siktes til tilfeller der et straffbart forhold strekker seg over flere staters områder. Et typisk eksempel kan være at en person fra stat A smugles inn i stat C gjennom stat B, som er en ren transitt-stat. Artikkel 4 nr. 1 bokstav a krever da at handlingen også skal være straffbar i stat B, selv om handlingen rent faktisk bare ”delvis” fant sted der. Bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 1 gjør at den norske straffeloven får anvendelse også i et slikt tilfelle. En annen sak er at forholdet som regel vil anses som ett sammenhengende straffbart forhold, og normalt bare forfølges i én stat. Departementet legger til grunn at det ikke er behov for å endre loven for å gjennomføre artikkel 4 nr. 1 bokstav a.

Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav b skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de nevnte forbrytelsene når gjerningspersonen er en av dens statsborgere. Bestemmelsen bygger på et personalprinsipp som vil være dekket av straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav c – på det vilkåret at handlingen er straffbar også etter loven i den staten der handlingen er foretatt. Siden alle statene som er bundet av rammebeslutningen, er forpliktet til å gjøre de aktuelle handlingene straffbare, vil dette vilkåret forutsetningsvis være oppfylt. Bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 4 gjør for øvrig at norsk rett går lenger i å etablere jurisdiksjon enn det som kreves når den straffbare handlingen blir begått av en utlending i utlandet.

Artikkel 4 nr. 2 gir hver stat rett til å avstå fra eller knytte særskilte vilkår til gjennomføringen av jurisdiksjonsbestemmelsen i artikkel 4 nr. 1 bokstav b. Departementets foreløpige vurdering er at det ikke er behov for å benytte denne adgangen, men det kan være aktuelt å vurdere dette på nytt dersom det i praksis skulle vise seg at vilkåret om dobbel straffbarhet i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 ikke er oppfylt.

Etter artikkel 4 nr. 1 bokstav c skal hver stat sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene, dersom de er begått på vegne av en juridisk person som er ’etablert’ på statens territorium. Departementet antar at straffeloven § 12 første ledd nr. 3 vil dekke disse tilfellene, på betingelse av at handlingen er straffbar også i det landet der den ble foretatt, og på betingelse av at foretaket er registrert i Norge, jf. Matningsdal og Bratholm (red.): Straffeloven. Kommentarutgave (2. utg., Oslo 2003) side 57 med videre henvisninger. Etter artikkel 4 nr. 2 kan statene beslutte å la være å anvende denne jurisdiksjonsregelen, eller å bare anvende regelen ’på særlige betingelser’. Departementets foreløpige vurdering er at denne adgangen bør benyttes til å presisere at norsk straffeloven får anvendelse dersom den juridiske personen er registrert i Norge. I så fall er bestemmelsen i straffeloven § 12 første ledd nr. 3 en tilstrekkelig gjennomføring av artikkel 4 nr. 1 bokstav c, og det er ikke behov for lovendringer.

Artikkel 4 nr. 3 pålegger statene å underrette om reservasjoner som nevnt i nr. 2.

Etter artikkel 5 nr. 1 bokstav a (jf. artikkel 4 nr. 2) skal en stat som ikke utleverer ’egne statsborgere’, sikre at den har strafferettslig jurisdiksjon over de aktuelle handlingene når disse er begått av egne statsborgere utenfor statens territorium. Bestemmelsen er relevant for Norge, jf. utleveringsloven 13. juni 1975 nr. 39 § 2 der det er bestemt at norsk statsborger ikke kan utleveres. Også artikkel 5 nr. 1 bokstav a knesetter et personalprinsipp som i utgangspunktet vil være dekket av straffeloven § 12 første ledd nr. 3 bokstav c. Vilkåret er at handlingen er straffbar også etter det lands lov i hvilket den er foretatt, noe som er opplagt i de tilfellene man primært har ment å dekke med artikkel 5 nr. 1 bokstav a. Etter artikkel 5 nr. 2 skal imidlertid ’egne statsborgere’ forstås på samme måte som i statens erklæring i henhold til artikkel 6 nr. 1 bokstav b og c i den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957. Av den norske erklæringen følger det at man med egne statsborgere også sikter til de som har bopel her i landet. Dersom utlevering er begjært av stater utenfor Norden, omfattes også personer med bopel eller statsborgerskap i de andre nordiske landene.

Straffeloven § 12 nr. 3 gir også jurisdiksjon overfor personer som er "hjemmehørende" i Norge, så bopelsalternativet er dekket på tilsvarende måte som norsk statsborgerskap. De norske jurisdiksjonsreglene omfatter derimot ikke handlinger som begås i utlandet av personer som er statsborgere eller hjemmehørende i Norden for øvrig. Etter straffeloven § 12 nr. 4 om handlinger som begås "i utlandet av utlending" har vi jurisdiksjon overfor tilfeller der forbrytelsen er straffbar også etter det lands lov i hvilket den er foretatt, men dette forutsetter at den skyldige har bopel i riket eller oppholder seg her.

Etter departementets oppfatning er det likevel ikke påkrevet å endre de norske reglene. Det er ikke noen "nødvendig foranstaltning", jf. artikkel 5 nr. 1 bokstav a, å tilta seg videre jurisdiksjon enn det som følger av gjeldende norsk rett som krever dobbelt straffbarbarhet. Bestemmelsen i bokstav a skal sikre utlevering eller strafforfølgning, og bare stater der handlingen er straffbar, vil ha grunnlag for å kunne begjære utlevering eller – subsidiært – ønske strafforfølgning. Det kan for det annet ikke være behov for å fravike kravet om at den skyldige har bopel i riket eller oppholder seg her, for det er bare i slike tilfeller at det kan komme på tale å utlevere ham fra Norge, eller å strafforfølge ham her.

Departementet ser etter dette ikke behov for å endre straffeloven § 12.

Artikkel 5 nr. 1 bokstav b regulerer den situasjonen at et lands statsborger er siktet for en lovovertredelse som nevnt i direktivet artikkel 1 nr. 1 i en annen medlemsstat, og vedkommende som følge av sin nasjonale status ikke blir utlevert. I så fall skal staten ta initiativ til rettsforfølgning, "hvis det er anledning til det". For å muliggjøre dette, skal bevismidler mv. oversendes i tråd med prosedyrene i artikkel 6 nr. 2 i Den europeiske utleveringskonvensjonen av 1957. Heller ikke på dette punkt ser departementet behov for endringer i lovverket. Norsk praksis antas å følge dette prinsippet, og departementet ser ikke behov for å utforme bindende retningslinjer.

Forholdet til reglene om foretaksstraff, jf. straffeloven §§ 48 a og 48 b

Rammebeslutningen pålegger statene å sikre at de har bestemmelser om juridiske personers straffansvar for overtredelser som nevnt i direktivet artikkel 1. Reglene om dette følger av rammebeslutningen artikkel 2 og 3.

Artikkel 2 nr. 1 stiller krav om at juridiske personer kan kjennes ansvarlige, når slike overtredelser begås "på de juridiske personers vegne" av en person som har en ledende stilling innenfor det aktuelle foretaket, i den forstand at vedkommende har kompetanse til å representere, treffe beslutninger for eller utøve intern kontroll hos foretaket.

Artikkel 2 nr. 2 stiller krav om at en juridisk person kan kjennes ansvarlig, når "utilstrekkelig tilsyn eller utilstrekkelig kontroll" fra en person som besitter en slik ledende stilling som nevnt i nr. 1, har muliggjort en tilsvarende lovovertredelse fra en person som er "underlagt den juridiske persons myndighet".

Artikkel 2 nr. 3 fastslår at juridiske personers straffansvar ikke utelukker et personlig ansvar.

Artikkel 3 stiller krav til sanksjonene. De skal være effektive, stå i et rimelig forhold til lovbruddet og ha avskrekkende virkning.

Straffeloven §§ 48 a og 48 b har regler om foretaksstraff. Paragraf 48 a første ledd slår fast at et foretak kan straffes når et straffebud er overtrådt av noen som har handlet på vegne av foretaket. Det oppstilles ikke noe skyldkrav. Det er i utgangspunktet tilstrekkelig at det foreligger en objektiv lovovertredelse. Foretaket er ansvarlig både for anonyme og kumulative feil. Med anonyme feil menes de tilfellene hvor man ikke kjenner til hvem i foretaket som har begått den straffbare handlingen. Med kumulative feil menes de tilfellene hvor lovovertredelsen skyldes flere personer som har handlet på vegne av foretaket, men hvor den enkeltes handling isolert sett ikke medfører noe strafferettslig ansvar.

Straffen er bøter eller tap av eller begrensninger i retten til å drive virksomheten, jf. § 48 a tredje ledd. Ved avgjørelsen av om straff skal ilegges, og ved straffutmålingen, skal det særlig tas hensyn til de momentene som er regnet opp i § 48 b. Her nevnes blant annet straffens preventive virkning, overtredelsens grovhet og om foretaket kunne ha forebygget overtredelsen ved kontrolltiltak etc.

Departementet kan ikke se at rammebeslutningen gjør det nødvendig å endre reglene om foretaksstraff, men ber om høringsinstansenes synspunkter.

ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Det er vanskelig i forkant av gjennomføringen av direktivet og rammebeslutningen å fastslå nærmere omfanget av de økonomiske og administrative konsekvensene. Departementet antar at rent strafferettslig er vilkåret om ”vinnings hensikt” vanskelig å få frem bevis for. En fjerning av dette vilkåret i utlendingsloven § 47 tredje ledd bokstav b, vil kunne medføre at politiet reiser tiltale og bringer flere saker inn for retten. Dette vil igjen kunne medføre visse begrensende økonomiske og administrative konsekvenser for politiet. På den annen side vil det at politiet reiser tiltale og bringer flere saker inn for retten, slik at flere blir dømt og straffet for menneskesmugling, kunne bidra til å redusere antall asylsøkere, både ved å stoppe virksomheten til aktive menneskesmuglere, og ved å virke avskrekkende for potensielle menneskesmuglere. Dette vil kunne bidra til en reduksjon i utgiftene i utlendingsforvaltningen. Departementet kan i alle tilfeller ikke se at gjennomføringen av direktivet og rammebeslutningen totalt sett vil medføre vesentlige økonomiske og administrative konsekvenser. Vi ber imidlertid om høringsinstansenes synspunkter på dette punktet.

FORSLAG TIL ENDRINGER I LOV 24. JUNI 1988 NR. 64 OM UTLENDINGERS ADGANG TIL RIKET OG DERES OPPHOLD HER (UTLENDINGSLOVEN)

§ 47 tredje ledd bokstav b) skal lyde:

b) forsettlig hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet.

§ 47 fjerde ledd skal lyde:

Med bøter eller med fengsel inntil seks år straffes den som

a) i vinnings hensikt driver ulovlig organisert virksomhet med sikte på å hjelpe utlendinger til å reise inn i riket eller til annen stat ; eller

b) i vinnings hensikt hjelper utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet land som deltar i Schengensamarbeidet dersom handlingen medfører at utlendingen blir utsatt for livsfare.

Med hilsen

Thor Arne Aass e.f
ekspedisjonssjef

Stephan Mo
avdelingsdirektør

Høringsinstanser

Departementene
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Riksadvokaten
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Datatilsynet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
OMOD
UNHCR, Stockholm
Flyktningrådet
NOAS
Amnesty International Norge
Redd Barna
Antirasistisk senter
Norsk Folkehjelp
Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner
Kirkerådet
Biskopene
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn
Den norske advokatforening
Norges Juristforbund
Den norsk dommerforening
Politiembetsmennenes Landsforening
Politiets Fellesforbund
Norges lensmannslag
Barneombudet
Likestillingsombudet
Juridisk rådgivning for kvinner
Kontoret for fri rettshjelp
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Jussformidlingen
Selvhjelp for innvandrere og flyktninger
Rettspolitisk forening
Mira Ressurssenter
Innvandrernes Landsorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Fagforbundet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Norges Rederiforbund
Utenlandsforum
Det norske Arbeiderparti
Kristelig Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Fremskrittspartiet
Høyres hovedorganisasjon
Senterpartiets hovedorganisasjon
Venstre
Kystpartiet
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Kommunenes Sentralforbund
Faglig forum for kommunalt flyktningarbeid
Ressurssenter for pakistanske barn