Regjeringen oppnevnte ved Kongelig resolusjon 23. juni 2010 et lovutvalg for å utrede ny transplantasjonslov. Utvalget, som ble ledet av divisjonsdirektør i Helsedirektoratet Hans Petter Aarseth, overleverte sin innstilling til Helse- og omsorgsdepartementet 16. desember 2011.

Departementet sender med dette på høring innstillingen NOU 2011: 21 Når døden tjener livet - Et forslag til nye lover om transplantasjon, obduksjon og avgivelse av lik. Høringsfristen er 2. mai 2012. Helse- og omsorgsdepartementets forslag i herværende høringsbrev punkt 3 om etablering av hjemmelsgrunnlag for etablering av en meldings- og registerordning i helseregisterloven § 8 tredje ledd, inngår som en del av høringsforslaget,

1. MANDAT FOR LOVUTVALGET

Stadig flere mennesker trenger livreddende organtransplantasjon. Behovet for transplantasjoner øker særlig på grunn av folkesykdommer som diabetes og høyt blodtrykk, og fordi vi har en økende andel eldre i befolkningen. Det er et mål at flere mennesker som trenger det, skal få tilbud om livreddende organtransplantasjon.

Obduksjonsvirksomhet gir viktige bidrag til undervisning i tillegg til å være av vesentlig betydning for kvalitetssikring av klinisk virksomhet og for utarbeiding av helsestatistikk. I Norge var obduksjonsaktiviteten på sitt høyeste rundt 1985, da det ble utført ca 6000 medisinske obduksjoner. I dag har obduksjonsfrekvensen sunket vesentlig, og i 2010 ble det utført 1770 medisinske obduksjoner, noe som tilsvarer ca. 4 % av alle døde.

Etter at transplantasjonsloven ble vedtatt i 1973 har det skjedd store endringer på helserettens område. Dette gjelder spesielt krav til informasjon, medbestemmelse og samtykke. Utviklingen i internasjonalt regelverk har også vært stor. Europaparlamentets og Rådets direktiv 2010/53/EU (organdirektivet) om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon ble vedtatt 7. juli 2010. Direktivet skal implementeres i norsk lovgivning, og det er derfor behov for at Norge går gjennom lovgivningen på dette området.

Utvalgets mandat omfattet følgende områder:
• Beskrivelse og vurdering av de virksomheter som i dag reguleres i transplantasjonsloven
• Gjennomgang av gjeldende rett
• Forslag til nytt regelverk
• Utenomrettslige tiltak
• Konsekvensutredning av utvalgets forslag

2. OMTALE AV UTVALGETS DRØFTELSER OG FORSLAG

2.1. To nye lover

Spørsmål om lovstruktur og om det bør utarbeides en eller flere lover drøftes i kapittel 7. Utvalget foreslår to nye lover. En lov om donasjon og transplantasjon av organer, celler og vev, og en lov om obduksjon og annen behandling av lik.

2.2. Endringer i andre lover

Gjeldende transplantasjonslov har et eget kapittel IIA som regulerer bruk av fostervev. Utvalget viser til at reglene går ut over den generelle begrensningen om uttak til behandling av sykdom og legemsskade hos en annen, jf. transplantasjonsloven §§ 1 og 2, og har derfor vurdert om disse reglene hører hjemme i transplantasjonsloven. Utvalget mener at reglene om bruk av fostervev har relativt få fellestrekk med ordinær donasjon, og foreslår derfor at disse reglene tas inn i bioteknologiloven i et nytt kapittel 4A.

Direktiv 2010/53/EF (Organdirektivet) artikkel 11 pålegger medlemsstatene å sikre systemer for rapportering og håndtering av alvorlige uønskede hendelser og bivirkninger, og at dette systemet kobles sammen med tilsvarende rapporteringssystem etter artikkel 11 i direktiv 2004/23/EF (Celledirektivet). Utvalget uttaler at helseregisterloven ikke omfatter registre som ivaretar oppgaver etter transplantasjonsloven. Utvalget foreslår derfor at helseregisterloven endres slik at slike registre kan hjemles i helseregisterloven. Departementet viser til ytterligere omtale om melde – og registreringsordning i punkt 2.4.

Utvalget foreslår at likbehandlingsloven oppheves. Utvalget viser til at de aller fleste reglene i denne loven er foreldet eller erstattet av regler i straffeprosessloven, helsepersonelloven og gravferdsloven.

2.3. Utvalgets forslag til ny lov om donasjon og transplantasjon av organer, celler og vev

2.3.1. Donasjon fra levende giver

Utvalget foreslår at reglene om donasjon fra levende donor i det vesentlige videreføres, men med en noe endret ordlyd: Fra person som har fylt 18 år og har avgitt skriftlig samtykke, kan det tas organer, celler og vev til behandling av sykdom eller skade hos en annen dersom inngrepet ikke medfører nærliggende fare for donors fysiske og psykisk helse. For at samtykke skal være gyldig, må potensiell donor ha fått informasjon om inngrepets natur, dets omfang og konsekvenser.

Donasjon av organer, celler og vev fra person mellom 12 og 18 år kan bare gjennomføres dersom særlige grunner tilsier det.

Utvalget foreslår at loven eksplisitt presiserer at donors psykiske egnethet skal vurderes før donasjon besluttes. Forslaget innebærer videre at:
- den som har ansvaret for behandling av mottager ikke alene kan gjennomføre vurdering av donors egnethet
- samtykke til donasjon på vegne av mindreårige og de som av andre grunner ikke har samtykkekompetanse må godkjennes av Fylkesmannen
- den som avgir organer, celler eller vev i et omfang som gir eller kan gi helsemessige konsekvenser av fysisk eller psykisk art, skal sikres oppfølging etter en fastsatt plan
- departementet gir nærmere forskrifter om oppfølging av donor

2.3.2. Donasjon fra avdød donor

Utvalget foreslår en hovedregel som fastslår at donasjon fra avdød over 16 år kan gjennomføres dersom avdøde har gitt skriftlig eller muntlig samtykke. Når slikt samtykke foreligger kan ikke avdødes nærmeste pårørende motsette seg donasjon. Avdødes nærmeste pårørende skal så vidt mulig underrettes om dødsfallet. Underretningen skal også omfatte planlagt uttak av organer, celler eller vev før donasjon kan gjennomføres.

I de fleste tilfeller har ikke donor gitt uttrykk for sin holdning til donasjon. Utvalget foreslår derfor en subsidiær regel om at donasjon også kan tillates dersom det ikke er forhold som tilsier at avdøde ville motsatt seg donasjon. Utvalget er enig i at spørsmålet om det foreligger slike forhold skal drøftes med avdødes pårørende.

Det er dissens i utvalget når det gjelder den videre regulering av pårørendes rettigheter og der pårørende ikke finnes eller ikke er mulig og få kontakt med:

Utvalgets flertall (13) mener at avdødes nærmeste pårørende så vidt mulig skal høres om det foreligger forhold som tilsier at avdøde ville motsatt seg donasjon. Beslutning om donasjon skal gjøres av behandlingsansvarlig i samråd med avdødes nærmeste pårørende. Dersom pårørende ikke ønsker donasjon, vil det i praksis bety at donasjon ikke blir gjennomført. Avdødes pårørende skal likevel ikke ha noe ansvar for å ta den endelige beslutning om donasjon.

Utvalgets flertall mener at loven bør åpne for donasjon selv om det ikke er mulig å få kontakt med pårørende.
 
Utvalgets mindretall (3) ønsker et absolutt krav om at avdødes nærmeste pårørende skal spørres om det foreligger forhold som tilsier at avdøde ville motsatt seg donasjon. I tillegg ønsker mindretallet at nærmeste pårørende skal ha lovfestet reservasjonsrett. Utvalgets mindretall mener videre at uttak ikke skal kunne skje hvis det ikke er mulig å få kontakt med nærmeste pårørende, eller avdøde ikke har pårørende. 

2.3.3. Vurdering og behandling av døende med sikte på donasjon

Utgangspunktet i forslaget er at donasjon skal vurderes når døden er konstatert eller med stor sannsynlighet vil inntreffe innen kort tid, og videre behandling er formålsløs.

Utvalget mener at regelverket bør tillate behandling med sikte på donasjon før endelig dødsdiagnose kan stilles. Utvalget foreslår derfor at behandlingsansvarlig lege kan beslutte behandling med sikte på donasjon når livreddende behandling er formålsløs, og pasienten med stor sikkerhet vil dø i løpet av kort tid. Det er en forutsetning at det iverksettes nødvendige tiltak for å avklare om samtykke for donasjon foreligger.

Utvalget viser til to situasjoner hvor slik behandling er aktuelt:
• Der det er spørsmål om å opprettholde en allerede igangsatt intensivbehandling, men utviklingen viser at pasienten vil dø innen kort tid på grunn av ugjenkallelig opphør av hjernefunksjoner (hjernedød).
• Der man raskt avklarer at en pasients skade eller sykdom utelukker at han eller hun overlever, (for eksempel i forbindelse med massivt hjerneslag) og at døden med stor sannsynlighet vil inntreffe i løpet av kort tid. Tilkobling til respirator i disse situasjoner må gjøres dersom donasjon kan gjennomføres.

Det presiseres at der vilkårene for donasjon (samtykke) ikke er til stede, må slik behandling avsluttes.

Utvalget forslår at departementet gir nærmere forskrifter om de medisinske vilkårene for donasjonen.

2.3.4. Helseforetakenes ansvar for donasjonsvirksomheten

I følge gjeldende regelverk kan organuttak bare skje på godkjente sykehus (donorsykehus). Ordningen innebærer at organdonasjon bare kan gjøres ved de virksomheter som søker godkjenning, og gir etter utvalgets vurdering liten styring med den regionale fordelingen. Utvalget mener at en godkjenningsordning lett vil føre til geografiske ulikheter i muligheten til å være donor fordi det er opp til det enkelte sykehus å søke om godkjenning. Utvalget foreslår at dagens godkjenningsordning erstattes av en ordning der de regionale helseforetak pålegges å utpeke det antall helseinstitusjoner eller avdelinger som er nødvendig for å sikre at alle potensielle donorer kan vurderes og gis mulighet for donasjon.

2.3.5. Kompensasjon ved donasjon

Reglene i folketrygdloven gjelder i dag bare levende donor og kompenserer ikke utgiftene fullt ut. Praksis i dag er at utgifter som ikke dekkes etter folketrygdloven, kompenseres av de regionale helseforetakene. Utvalget mener loven bør være mer spesifikk på hva som kan kompenseres og foreslår en egen lovbestemmelse om at alle utgifter og tap av inntekter som levende donor eller avdød donors nærmeste pårørende pådrar seg som følge av donasjonen skal kompenseres. Utvalget uttaler at forslaget innebærer at gjeldende praksis videreføres som en rettighet, og at ordningen også vil omfatte donasjon fra avdød.

2.3.6. Forskriftshjemmel til å gi nærmere regler om kvalitet m.v.

Utvalget foreslår at departementet gir nærmere forskrifter om transplantasjons- og donasjonsvirksomheter, herunder krav til virksomhetene, krav om godkjenning eller registrerings- og rapporteringsplikt. Krav omfatter både kvalitetskrav og organisatoriske krav, herunder krav til kompetanse og kapasitet. Forskriftshjemmelen gir blant annet nødvendig hjemmel for de krav som følger av organ- og celledirektivene.

2.4. Utvalgets forslag til lov om obduksjon og annen behandling av lik

Utvalget foreslår at ny lov om obduksjon og behandling av lik får en formålsbestemmelse som klargjør hva som er formålet med loven og som presiserer at loven og praktiseringen av denne skal fremme disse formålene.

2.4.1. Obduksjon

Utvalget foreslår at medisinsk obduksjon skal vurderes ved alle dødsfall men mindre det utføres en rettsmedisinsk obduksjon. Videre skal det dokumenteres at medisinsk obduksjon er vurdert. 
Utvalget peker på at den synkende obduksjonsfrekvensen har betydning for kvalitetssikring av diagnostikk og pålitelighet av dødsårsaksstatistikk. For å sikre en representativ og forsvarlig dødsårsaksstatistikk har obduksjonsfrekvensen på landsbasis har vært anbefalt å ligge på minst 25 % av antall døde. I dag blir under 10 % av alle døde obdusert, hvorav ca. halvparten er rettsmedisinske obduksjoner.
Utvalget foreslår at de regionale helseforetakene skal sikre nødvendig kompetanse for at medisinske obduksjoner kan gjennomføres i tilstrekkelig omfang. Videre foreslås at både kommunelegen og helseforetakene skal sørge for at medisinske obduksjoner rekvireres i et omfang som ivaretar nødvendig kvalitetssikring og helsetjenestene. 

Det foreslås at departementet gir nærmere forskrifter om rekvisisjonsprosedyrer m.m.

Når det gjelder spørsmål om samtykke og pårørendes reservasjonsrett legger loven opp til at gjeldende rett videreføres: Medisinsk obduksjon kan bare foretas når det ikke er grunn til å anta at avdøde, eller avdødes nærmeste pårørende, ville motsatt seg en slik undersøkelse. Dette gjelder likevel ikke dersom særlige grunner tilsier at avdøde bør obduseres. Hvis slik obduksjon ønskes av helsetjenesten, må imidlertid rekvisisjonen godkjennes av Fylkesmannen.
Avdødes nærmeste pårørende skal, så vidt mulig, informeres om obduksjonen, hva den innebærer, og om muligheten til å reservere seg.

2.4.2. Avgivelse av lik

Utvalget anbefaler en videreføring av hovedregelen om at lik kan doneres til forskning og undervisning dersom det er gitt skriftlig samtykke fra avdøde mens han eller hun levde. Utvalget foreslår også at det åpnes for at avtale om avgivelse av lik kan inngås på vegne av borgere over 18 som ikke er samtykkekompetente, dersom det kan godtgjøres at avdøde ønsket å donere sitt legeme før samtykkekompetansen bortfalt. Når det gjelder donasjon av lik fra avdøde som er i offentlig varetekt, viser utvalget til at dette er det en praksis som ikke lenger følges. Utvalget anbefaler derfor at denne bestemmelsen ikke videreføres.

3. KRAV TIL SPORING OG MELDING OM ALVORLIGE UØNSKEDE HENDELSER OG ALVORLIGE BIVIRKNINGER VED TRANSPLANTASON

Vurderingen og forslaget i dette punket er foretatt av Helse- og omsorgsdepartementet og er å anse som en del av høringsforslaget i tillegg til NOU 2011: 21. 

Europaparlaments og Rådets direktiv 2010/53/EU om kvalitets- og sikkerhetsstandarder for menneskelige organer til transplantasjon ble vedtatt 7. juni 2010. I følge direktivets artikkel 31 er fristen for medlemslandene til å implementere direktivet 27. august 2012. Departementet har bedt direktoratet om å utarbeide forslag til forskriftsbestemmelser for implementering av direktivet i norsk rett, og departementet tar sikte på å sende forslaget til nye forskriftsbestemmelser på høring primo 2012. Forslaget til ny lov om donasjon og transplantasjon som nå sendes på høring vil etter vedtagelsen/ikraftsettelsen være ny hjemmelslov for forskriften. 

Ovennevnte EU direktiv innebærer blant annet at det må settes krav til sporbarhet. Alle organer som uttas skal kunne spores på alle trinn i kjeden fra donor til transplantasjon eller kassasjon og fra transplantasjon eller kassasjon tilbake til donor. Videre innebærer direktivet at det må stilles krav om melding om alvorlige uønskede hendelser og om alvorlige bivirkninger.

Det kan gjennom forskrift i medhold av helseregisterloven §§ 7 og 8 opprettes lokale og sentrale helseregistre for ivaretakelse oppgaver etter blant annet spesialisthelsetjenesteloven. Vedkommende som registreres skal som hovedregel samtykke til registreringen, men samtykke er ikke nødvendig dersom det i forskriften bestemmes at opplysningene bare kan behandles i pseudonymisert eller avidentifisert form.

Departementet mener at det ikke bør gjelde et absolutt krav om samtykke for registrering av opplysninger som er nødvendige for å oppfylle krav om sporbarhet, melding om alvorlige uønskede hendelser og melding om alvorlige bivirkninger. Når vilkårene for donasjon foreligger, jf. lovforslaget §§ 2-1 og 3-1, må det etter departementets vurdering være adgang til å registrere de opplysninger som er nødvendig for å gjennomføre en forsvarlig transplantasjon i tråd med gjeldende kvalitets- og sikkerhetskrav, herunder meldings- og registreringskrav.

Dagens meldeordning forutsetter at datasettet som meldes er avidentifisert, det vil si anonyme på mottakers hånd, jf. helseregisterloven § 2 nr. 2. Departementet finner at det kan stilles spørsmål ved hvorvidt de opplysninger som kreves registrert samlet sett kan sies å være avidentifiserte i henhold til helseregisterlovens definisjon. Opplysningene vil ikke være pseudonyme, jf. helseregisterloven § 2 nr. 4 og Rundskriv I-8/2005 Pseudonyme helseregistre.

Departementet mener at det ikke bør kunne reises tvil om det er tilstrekkelige hjemmelsgrunnlag for etablering av melde- og registreringsordninger som er nødvendig for å kunne oppfylle transplantasjonslovens formål og direktiv 2010/53/EU. Departementet forslår derfor i dette høringsbrevet at det inntas en klar lovhjemmel for disse ordningene.

En måte å gi en slik hjemmel er å navngi et meldings- og registreringssystem som nevnt i listen med helseregistre i helseregisterloven § 8 tredje ledd. Med en slik løsning vil alle de øvrige bestemmelsene i heleregisterloven komme direkte anvendelse og gi de nødvendige rammer for videre regulering. Departementet ser at det etter hvert er blitt noen registre i denne bestemmelsen, jf. punkt 8.12.3.3. i NOU: 21, men kan ikke se at det i seg selv kan være et avgjørende argument imot en slik regulering. En hjemlig i helseregisterloven § 8 tredje ledd vil ivareta hensynet til oversikt, transparens og forutberegnelighet, samtidig som det ivaretar hensynet til demokratisk kontroll. En annen mulighet er at det inntas et hjemmelsgrunnlag for de aktuelle ordningene i transplantasjonsloven. Med hjemling i transplantasjonsloven vil registerhjemmelen og formålet med den være nærmere knyttet sammen, samtidig som en fjerner seg noe fra de andre helseregistre som er hjemlet i helseregisterloven. 

Departementet forslår at det gis en egen lovhjemmel for etablering av en meldings- og registerordning som er nødvendig for å oppfylle kravene til sporbarhet og om melding om alvorlige uønskede hendelser og alvorlige bivirkninger, jf. transplantasjonsloven og direktiv 2010/53/EU. Departementet presiserer at det vil være et prinsipp for regelverksutviklingen at graden av personidentifikasjon ved registrering av opplysningene ikke skal være større enn nødvendig for at formålet skal nås.

Under forutseting av at hjemmelen for meldings- og registerordningen tas inn i helseregisterloven foreslår departementet følgende lovendring:

I lov 18. mai 2001 nr. 24 om helseregistre og behandling av helseopplysninger gjøres følgende endringer:

§ 8 tredje ledd første punktum nytt nr. 11 skal lyde:

Nasjonalt donor- og transplantasjonsregister

Departementet ber om synspunkter fra høringsinstansene på spørsmål om lovhjemling og lovforslag.

4. HØRINGSFRIST M.M.

Departementet ber om høringsinstansenes syn på forslagene som fremkommer i utredningen. Videre bes det om høringsinstansenes syn på høringsbrevets forslag til etablering av hjemmelsgrunnlag for etablering av en meldings- og registerordning, jf. punkt 3. Vi ber også høringsinstansene vurdere om saken bør forelegges underliggende organer og andre berørte organisasjoner eller foreninger som ikke er oppført på høringslisten.

Utredningen kan lastes ned fra Helse- og omsorgsdepartementets internettside på følgende adresse:
http://www.regjeringen.no/nb/dep/hod/dok/hoeringer.html?id=1904

Høringsfristen er 2. mai 2012. Vi ber om at høringsuttalelsene fortrinnsvis sendes elektronisk til
postmottak@hod.dep.no

Høringsuttalelsene kan også sendes i papirversjon til:
Helse- og omsorgsdepartementet
Postboks 8011 Dep
0030 Oslo

Høringsuttalelsene vil bli offentliggjort på departementets hjemmeside.  

Med vennlig hilsen

Kari Sønderland e.f.
ekspedisjonssjef
                                                                            Anne Sofie von Düring
                                                                            seniorrådgiver

• NOU 2011:21 (PDF)

Høringsinstanser

Akademikerne

Amnesty International Norge
Apotekforeningen
Aleris Helse

Barneombudet
Barne-, ungdoms- og familieetaten
Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet
Bergen tingrett
Bioingeniørfaglig institutt (BFI), NITO
Bioteknologinemnda
Biskopene
Borgarting lagmannsrett

Colosseumklinikken – Allmennlegene

Datatilsynet
DELTA
Den katolske kirke
Den Norske Advokatforening
Den Norske Dommerforening
Den Norske Jordmorforening
Den Norske Kreftforening
Den Norske Tannlegeforening
Den Norske Legeforening
Den nasjonale forskningsetiske komitè for medisin (NEM)
Den nasjonale forskningsetiske komitè for naturvitenskap og teknologi (NENT)
Den nasjonale forskningsetiske komitè for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH)
Den rettsmedisinskekommisjon
Departementene
De fylkeskommunale eldrerådene
Det Norske Diakonforbund
Domstoladministrasjonen

Fagforbundet
Fellesorganisasjonen FO
Farmasi Forbundet
Forbrukerombudet
Forbrukerrådet
Forskningsstiftelsen FAFO
Forum for Bioteknologi
Frostating lagmannsrett
Funksjonshemmedes fellesorganisasjon
Fylkesnemndene for sosiale saker i Østfold
Fylkesnemndene for sosiale saker i Rogaland
Fylkesnemndene for sosiale saker i Troms og Finmark
Fylkesrådet for funksjonshemmede

Gatejuristen – Kirkens Bymisjon
Gulating lagmannsrett

Haraldsplass diakonale høgskole
Helsedirektoratet
Helse- og sosialombudet i Oslo
Helsetilsynet i fylkene
Human-Etisk Forbund
Høyesterett

Informasjonssenteret Hieronimus
Innovasjon Norge
Institutt for samfunnsforskning
Institutt for allmenn- og samfunnsmedisin
International Society of Eciwo Biology Norway
Islamsk Råd Norge

JURK
Juss-Buss
Jussformidlingen
Jusshjelpa

Kirkerådet
Kirkens Bymisjon
Klagenemnda for behandling i utlandet
Klientaksjonen
Kliniske ernæringsfysiologers forening
Kommunesektorens interesse- og arbeidsgiverorganisasjon (KS)
Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene (KIM)

Laboratorium for Patologi AS
Landets fylkesmenn/Sysselmannen på Svalbard
Landets fylkeskommuner
Landets helseforetak
Landets kommuner
Landets regionale helseforetak
Landets høyskoler (m/helse fagl. utdanning)
Landets pasientombud
Landets universiteter
Landsforeningen for Nyrepasienter og Transplanterte
Landslaget for offentlige pensjonister
Landsorganisasjonen i Norge (LO)
Legeforeningens forskningsinstitutt
Legemiddelindustriforeningen
Likestillings- diskrimineringsombudet

Mental Helse Norge

Nasjonalt folkehelseinstitutt
Nasjonalforeningen for folkehelsen
Nasjonalt kompetansesenter for prehospital akuttmedisin – NAKOS
Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten
Nasjonalt råd for spesialistutdanning av leger og legefordeling
Nasjonalt senter for erfaringskompetanse innen psykisk helse
Nettverket for private helsevirksomheter
Norges Blindeforbund
Norges Farmaceutiske Forening
Norges forskningsråd
Norges Ingeniør- og Teknologorganisasjon (NITO)
Norges Juristforbund
Norges kristelige legeforening
Norges Kvinne- og familieforbund
Norges Røde Kors
Norsk Forbund for psykoterapi
Norsk Forbund for Svaksynte
Norsk Forskerforbund
Norsk Fysioterapeutforbund
Norsk Helse- og Velferdsforum
Norsk Helsesekretærforbund

Norsk Kiropraktorforening
Norsk Landsforening for laryngectomerte
Norsk Legeforening for Maharishi Ayur-Veda

Norsk Palliativ Forening
Norsk Pasientforening
Norsk Pasientskadeerstatning (NPE)
Norsk Pensjonistforbund
Norsk Presseforbund
Norsk Psykologforening
Norsk Psykiatrisk Forening
Norsk Psykoanalytisk Institutt
Norsk Radiografforbund
Norsk Samfunnsvitenskaplig datatjeneste
Norsk senter for menneskerettigheter
Norsk senter for stamcelleforskning
Norsk Sykepleierforbund
Norsk Sykehus- og helsetjenesteforening (NSH)
Norsk Tjenestemannslag (NTL)
Norske helikopteransattes forbund (NHF)
NOVA
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Oslo Katolske Bispedømme Familiesenter
Oslo politidistrikt
Oslo tingrett

PARAT
PARAT Helse
Pasientskadenemnda
Personvernnemnda
Politidirektoratet
PRISY – Privatsykehusenes fellesorganisasjon

Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Sør-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Vest-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Nord-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Midt-Norge
Regional komité for medisinsk forskningsetikk, Øst-Norge
Regionsentrene for barn og unges psykiske helse
Regjeringsadvokaten
Rettspolitisk forening
Riksadvokaten
Rådet for psykisk helse

Sametinget
Samfunnsviterne
Seniorenes fellesorganisasjon
Senter for medisinsk etikk, SME
Senter for sjeldne sykdommer og diagnosegrupper
SINTEF Helse
SPEKTER
Statens autorisasjonskontor for helsepersonell
Statens helsepersonellnemnd
Statens helsetilsyn
Statens legemiddelverk
Statens råd for likestilling av funksjonshemmede
Statens seniorråd
Statens strålevern
Statsadvokatembetene
Statstjenestemannsforbundet
Stortingets ombudsmann for forvaltningen
Stiftelsen Norsk Luftambulanse
Stiftelsen Menneskerettighetshuset
Stiftelsen Organdonasjon
Støtteforeningen for Kreftsyke Barn

TEKNA
Teknologirådet
Trondheim Tingrett

UNIO
Universitets- og høyskoleutdannedes forbund
Utdanningsforbundet

Volvat Medisinske Senter AS

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Yngre legers forening