Høring - Forslag fra arbeidsgruppe om enslige mindreårige

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet

Høringsfrist 1. august 2003

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Til høringsinstansene

Deres ref

Vår ref

Dato

03/1395-1 AKI

29.04.2003

Kommunal- og regionaldepartementet sender med dette ut på høring forslag fra en tverrdepartemental arbeidsgruppe om bedre oppfølging av enslige mindreårige. Forslagene omhandler enslige mindreårige i mottaks- og bosettingsfasen, oppfølging av enslige mindreårige som bor hos slektninger og en vergeordning for enslige mindreårige som kan erstatte, eller komme i tillegg til, dagens vergeordning.

Liste over høringsinstanser ligger ved, jf vedlegg. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges eventuelle underordnede organer. En eventuell uttalelse til forslagene bes sendt Kommunal- og regionaldepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo, innen 1. august 2003.

1. Bakgrunn for arbeidsgruppen om enslige mindreårige

Regjeringen vurderer hvordan man kan styrke tilbudet til enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger både i mottaks- og bosettingsfasen. Særlig ønsker man å vurdere alternative modeller for mottaksfasen, bedre oppfølging av de som bor hos slektninger, og en vergeordning for enslige mindreårige som kan erstatte, eller komme i tillegg til, dagens vergeordning.

En arbeidsgruppe med representanter fra Kommunal- og regionaldepartementet (KRD), Barne- og familiedepartementet (BFD), Finansdepartementet (FIN), Justisdepartementet (JD) og Utlendings­direktoratet (UDI), har vurdert alternative løsninger på disse områdene. Arbeidsgruppen avsluttet sitt arbeid i desember 2002.

2. Generelt om enslige mindreårige i Norge

I Norge er enslige mindreårige fellesbetegnelsen på alle barn og unge under 18 år som kommer til landet uten foreldre eller andre voksne med forelderansvar i Norge. Dette inkluderer også de som kommer til landet i følge med andre voksne som for eksempel eldre søsken, tante, onkel, osv. Felles er også at de enten er asylsøkere, har fått innvilget flyktningstatus, har fått negativt vedtak (men ikke er uttransportert fra Norge), eller er innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag.

De enslige mindreårige som kommer som asylsøkere, er en svært sammensatt gruppe med hensyn til ressurser og behov. Mange kommer i følge med slektninger som de senere blir bosatt sammen med, mange har søsken å støtte seg til, mens andre er uten slektninger og nettverk i Norge. Behovet for oppfølging fra det offentlige vil derfor variere fra person til person.

I løpet av årene 1990 til 2001 kom til sammen 3395 enslige mindreårige til Norge, eller gjennomsnittlig 283 barn pr. år. I 2002 kom det 894 enslige mindreårige. Dette var det høyeste antallet hittil, og er langt flere enn i 2001 da ankomsttallet var 561. De fleste har kommet, og kommer fortsatt, fra Irak, Afghanistan, Somalia, Sri Lanka og Etiopia.

I 2002 har vi mottatt enslige mindreårige fra 61 ulike nasjoner. Omkring 80 % av de enslige mindreårige er gutter, og de fleste er mellom 16 og 18 år.

I løpet av de senere år er det totalt sett en økning av enslige mindreårige asylsøkere som kommer til Norden. Norge har hatt en større økning enn Sverige og Danmark. Noe av forskjellen skyldes at Danmark og Sverige har en mer avgrenset definisjon enn Norge på hvem som regnes som enslig mindreårig.

Den viktigste årsaken til de høye ankomstene av enslige mindreårige til Norge i forhold til andre nordiske land, er imidlertid at Sverige og Danmark har vært tidligere ute enn Norge med å iverksette et system for aldersfastsetting. Aldersfastsettingen har påvist at en ikke uvesentlig andel av de som oppgir å være enslige mindreårige, er voksne over 18 år. Bruk av aldersfastsetting har bidratt til å redusere ankomstene.

I tillegg har det i Norge ikke vært arbeidet systematisk med oppsporing av foreldre og omsorgspersoner i hjemlandet med sikte på retur. Dette arbeidet blir nå opprioritert i Norge, i likhet med i Sverige.

Etter modell fra Sverige og Danmark har UDI etablert et nytt system for aldersundersøkelser. Det nye systemet for aldersfastsetting ble iverksatt fra begynnelsen av februar 2003. Foreløpige undersøkelser viser at rundt 40% av de enslige mindreårige asylsøkerne som kom til Norge siste periode av 2002, var over 18 år. Aldersundersøkelse er frivillig og skal rutinemessig tilbys asylsøkere dersom det er tvil om oppgitt alder er riktig. Dersom søker ikke samtykker til aldersundersøkelse, vil dette kunne få betydning for vurderingen av søkers troverdighet i forhold til søknaden om asyl. Det er forventet at iverksettelsen av aldersundersøkelser vil føre til reduksjon i antall enslige mindreårige som kommer til landet.

3. Forslag fra arbeidsgruppen om enslige mindreårige

Nedenfor gjengis forslagene fra arbeidsgruppen om enslige mindreårige. Det gis en nærmere beskrivelse av forslaget om kjernekommuner. I tillegg skisseres de økonomiske og administrative konsekvensene.

Forslagene innebærer økte utgifter til mottak, bosetting og vergeordning. Arbeidsgruppen gjør oppmerksom på at de økonomiske beregningene tar utgangspunkt i en ”idealmodell”, hvor hensikten er å vise hvor mye det vil koste dersom de beste løsningene - både for de enslige mindreårige og for kommunene - velges. Det finnes ikke relevante erfaringstall, og tallene må derfor betraktes som foreløpige estimater på antatte økonomiske konsekvenser.

Vi ber høringsinstansene gi sine synspunkter på de forslagene fra arbeidsgruppen som er gjennomgått her, og eventuelt komme med andre forslag til tiltak. Vi mottar gjerne synspunkter på hvilke tiltak høringsinstansene synes er viktigst å prioritere med tanke på å gi enslige mindreårige et godt utgangspunkt for sine videre liv.

4. Alternativ mottaks- og bosettingsmodell

Lang behandlingstid for asylsøknaden og lang ventetid i statlige mottak, har kjennetegnet situasjonen for mange enslige mindreårige. Dette er barn som befinner seg utenfor sin normale sosiale ramme i et nytt og ukjent land, og de fleste er uten voksne holdepunkter. Å korte ned oppholdstiden i mottak for disse barna slik at de raskt kan få en mest mulig normal livssituasjon, vil kunne være avgjørende for en god framtid i Norge. Det er derfor behov for å se på tilbudet og innholdet i mottaksfasen, i forhold til å sikre en rask og godt forberedt bosetting i kommunene.

Regjeringen ønsker at det legges opp til en mer helhetlig mottaks- og bosettingsmodell for enslige mindreårige. Man ønsker derfor å se på tiltak for å bedre dagens mottaksordning, i den hensikt å sikre en rask og god bosetting.

4.1 Arbeidsgruppens forslag til alternativ mottaks- og bosettingsmodell

Arbeidsgruppen foreslår at det prøves ut en modell med kjernekommuner 1En nærmere beskrivelse av modellen med kjernekommuner følger under punkt 4.2. for et mindre antall kommuner, i kombinasjon med et styrket statlig mottakssystem. Kjernekommunemodellen slik den er skissert av arbeidsgruppen, innebærer økt ressursinnsats både i en omleggingsfase og ved videre drift. Arbeidsgruppen foreslår derfor ikke at modellen skal erstatte dagens system med mottak og bosetting av enslige mindreårige, men først prøves ut i noen kommuner. På denne måten blir det mulig å få erfaringer med modellen før den vurderes iverksatt for alle enslige mindreårige.

Arbeidsgruppen foreslår at kjernekommunene i en oppstartsfase får et opplæringstilbud på høgskolenivå, slik at de kan bygge opp kompetanse internt i kommunene og overføre kompetanse til samarbeidende bosettingskommuner. En kan også tenke seg at de kan selge tjenester til andre kommuner.

Arbeidsgruppen foreslår at den eksisterende mottaksmodellen styrkes, blant annet gjennom innføring av bemanningsnorm, mer barnefaglig kompetanse i mottak og differensiering i forhold til ulike gruppers behov.

Arbeidsgruppen har forøvrig følgende forslag:

  • Arbeidsgruppen foreslår at det foretas en politisk vurdering av om det er hensiktsmessig å utrede nærmere en lovpålagt bosetting av enslige mindreårige.
  • Arbeidsgruppen anbefaler ikke at ansvaret for mottaksfasen overføres fra staten til private aktører. Private aktører kan imidlertid bidra både i en kjernekommunemodell, i en videreføring av dagens modell som driftsoperatør for statlige mottak og i en kombinasjonsmodell.
  • Arbeidsgruppen anbefaler ikke direktebosetting 2Enslige mindreårige kan, etter en individuell vurdering, bli bosatt i en kommune før vedtak er fattet i asylsaken. av enslige mindreårige, da manglende utredning før bosetting øker faren for brudd i tiltak og omsorg.
  • Arbeidsgruppen forslår at kommunene fortsatt skal avgjøre hvilken tjenesteenhet i kommunen som skal ha det overordnede ansvaret for enslige mindreårige. En første vurdering av tiltak og forslag til tiltak bør imidlertid gjøres av barneverntjenesten, selv om det for eksempel er flyktningkontoret som har det overordnede ansvaret. Når barneverntjenesten har foretatt sine undersøkelser og vurderinger, vil det være opp til barneverntjenesten å vurdere om den enslige mindreårige har behov for tiltak etter loven, eller om saken eventuelt kan tilbakeføres til flyktningkontoret for oppfølging. Dette gjelder for alle bo- og omsorgstiltak.

4.2 En nærmere beskrivelse av kjernekommunemodellen

Et alternativ til dagens mottaksmodell, er en modell der enslige mindreårige mottas og utredes av et visst antall kjernekommuner. De enslige mindreårige bosettes deretter enten i kjernekommunene, eller i omkringliggende kommuner som har forpliktende avtaler med kjernekommunene.

I denne modellen må staten, i stedet for å inngå avtaler med driftsoperatører om mottak for enslige mindreårige, inngå flerårige avtaler med kjernekommuner om et visst antall utredningsplasser for enslige mindreårige asylsøkere, gjeldende for seks måneder fra den enkeltes ankomst til kommunen. Kjernekommunene forplikter seg da til å ha en beredskap til å ta imot et visst antall enslige mindreårige asylsøkere pr år mot en statlig kompensasjon.

Det bør satses på kjernekommuner som ligger i områder hvor det bor/vil bo mange enslige mindreårige, og hvor man fortrinnsvis har erfaring med bosetting av flyktninger og med interkommunalt samarbeid.

4.2.1 Utredning av den enkelte

Kjernekommunene vil ha ansvaret for utredningen av enslige mindreårige. Det forutsettes at utredningen ikke skal ta mer enn seks måneder. Kjernekommunene skal ha et team av barnefaglig personell som får ansvaret for utredningen. Utredningen skal legge grunnlag for tilrettelagte boløsninger og tilbud i bosettingskommunen (kjernekommunen eller samarbeidende kommune). Videre skal utredningen klargjøre særskilte behov som den enkelte mindreårige har. Utredningen skal resultere i en individuell handlingsplan.

Mens utredningen foregår, skal de enslige mindreårige bo i tilrettelagte enheter tilpasset deres alder, kjønn og bakgrunn. Det forutsettes at det stilles minst like store krav til kvaliteten på tilbudet som det stilles til mottak i dag. Kommunene kan eventuelt også overlate denne virksomheten til private aktører, forutsatt at tilbudet tilfredstiller krav om bemanning, tilpasset botilbud osv.

4.2.2 Langsiktige avtaler

En forutsetning for modellen, er at UDI inngår flerårige avtaler med kommunene om mottak og utredning av enslige mindreårige. Langsiktige avtaler er nødvendige for å gi kommunene incentiver og den nødvendige forutsigbarhet til å bygge kompetanse i kommunen. Slike flerårige avtaler hvor kommunene forplikter seg til å bosette et visst antall enslige mindreårige innen et bestemt tidsrom, vil også bety større grad av forutsigbarhet i bosettingsarbeidet for staten, og ikke minst for de enslige mindreårige som ankommer landet. Videre er langsiktige avtaler nødvendige for at kommunene skal skaffe og opprettholde tilstrekkelig antall boenheter og ansette kvalifiserte fagfolk. Avtalene må regulere antall bosettinger i året for en tre eller femårsperiode, og klargjøre samarbeid/arbeidsdeling mellom kjernekommunen og bosettingskommunen.

4.2.3 Bosetting etter utredning i kjernekommunene

Det er lite sannsynlig at et begrenset antall kjernekommuner kan bosette alle enslige mindreårige. Det er derfor nødvendig å ha samarbeidende, nærliggende kommuner som deltar i bosettingsarbeidet.

På linje med annet interkommunalt forpliktende samarbeid, må kjernekommunene ha avtaler med omkringliggende kommuner som forplikter seg til å bosette enslige mindreårige. Etter seks måneder overføres totalansvaret for personen til bosettingskommunen, i henhold til avtalen om bosetting (enten det er kjernekommunen eller en omkringliggende kommune). Kjernekommunene må ha ansvaret for å få de samarbeidende kommunene som ikke har oppfylt sine avtaler for bosettinger av enslige mindreårige, til å bosette det nødvendige antall.

Videre må kjernekommunen ta ansvar for de enslige mindreårige som kommunen har utredet, til bosettingskommunene er klar for bosetting. Dette innebærer at dersom de samarbeidende bosettingskommunene ikke oppfyller sine krav (bosetter et visst antall enslige mindreårige i fosterhjem, bokollektiv osv etter de første seks månedene), vil kjernekommunen motta integreringstilskuddet og øvrige tilskudd til bosetting av enslige mindreårige fram til den samarbeidende kommunen tar ansvaret for bosettingen.

4.2.4 Tilsyn

Det bør føres tilsyn med kjernekommunenes tilbud til de enslige mindreårige. Tilsynet bør omfatte både kvaliteten på utredningen og botilbudet, og et utvalg av de enslige mindreårige må få anledning til å uttale seg om hvordan tilbudet oppleves.

Arbeidsgruppen har ikke konkludert når det gjelder hvilken instans som bør få ansvaret for å føre tilsyn med tilbudene i en kjernekommune. Dette må utredes nærmere når det avklares om det er ønskelig å utvikle en modell med mottak av enslige mindreårige i kjernekommuner. Arbeidsgruppen er imidlertid av den oppfatning at tilsyn bør være en statlig oppgave.

4.2.5 Utvikling av kompetanse

Arbeidsgruppen har drøftet modellen med Kommunenes Sentralforbund (KS) tidlig i prosessen. KS påpekte at en årsak til at kommunene i dag vegrer seg for å bosette enslige mindreårige, er at de ikke har nok kompetanse på området. Det ble fra KS’ side antydet at det burde kunne la seg gjøre å finne kommuner som er interessert i å være kjernekommuner, ettersom mange kommuner etterspør kompetanse på ulike områder. For å få denne modellen til å fungere tilfredsstillende, foreslår arbeidsgruppen at det vektlegges å tilføre kjernekommunene kompetanse, blant annet ved at de får opplæringstilbud på høyskolenivå.

4.2.6 Økonomiske konsekvenser ved en kjernekommunemodell

En utredningsplass i en kjernekommune er i arbeidsgruppens forslag beregnet til å koste 1 448 000 kr i året, dvs 724 000 kr pr enslig mindreårig i en utredningsperiode på 6 måneder. Dette dekker opphold i små boenheter med døgnbemanning, livsopphold, administrative tjenester, øvrige kommunale tjenester og aktiviteter/fritidstilbud. Dette ligger noe over gjennomsnittlig pris for en plass i barnevernsinstitusjon, som er i overkant av 1 mill kr pr år.

Arbeidsgruppen foreslår også at kjernekommunene får et opplæringstilbud på høgskolenivå. Arbeidsgruppen antar at utgifter til utvikling av et slikt tilbud, samt praktisk gjennomføring, blir anslagsvis 5 mill kr fordelt over ett til to år.

Arbeidsgruppen har tatt utgangspunkt i de politiske føringer som ligger i St. meld. nr 17 (2000 – 2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, og kommunalkomiteens behandling av denne Stortingsmeldingen. Både i Stortingsmeldingen og i komiteens merknader, understrekes betydningen av økt bemanning i mottak for å nå målet om omsorg og trygghet. Videre blir betydningen av at de tilsatte har god, og gjerne variert, kompetanse i arbeidet med denne gruppen påpekt. Ulike rapporter om enslige mindreårige har også påpekt at bokollektiv er den boformen som er best egnet for den eldste aldersgruppen av enslige mindreårige, og som denne gruppen mindreårige er best fornøyd med. Beregningene har derfor tatt utgangspunkt i at de enslige mindreårige skal bo i bokollektiv, at bemanningen skal være høy og at utredningen skal foretas av barnefaglig personale.

Arbeidsgruppens estimering av utgiftene viser at det er små boenheter og personalkostnader som trekker utgiftene opp. Dess mer man legger vekt på tilstrekkelig antall fagutdannet personale, og dess mindre boenheter, dess høyere vil utgiftene bli.

Arbeidsgruppen anbefaler ingen endringer i de statlige tilskudd som gis etter bosettingen (dvs etter utredningsfasen på seks måneder).

4.3 Økonomiske konsekvenser ved styrking av eksisterende mottaksmodell

En plass i mottak for enslige mindreårige, kostet i gjennomsnitt 209 000 kr pr år i 2002. En styrking av den eksisterende mottaksmodellen slik som foreslått av arbeidsgruppen, innebærer at en plass for enslige mindreårige under 15 år vil koste 365 000 kr pr plass pr år, mens en plass for enslige mindreårige over 15 år vil koste 328 500 kr pr plass pr år. Da 90% av de enslige mindreårige som kommer til Norge er over 15 år, vil gjennomsnittlig pris for en mottaksplass i tråd med arbeidsgruppens forslag bli 332 150 kr pr år.

4.4 Økonomiske konsekvenser ved en kombinasjonsmodell

Dersom man tar utgangspunkt i at det kommer 100 enslige mindreårige til Norge i året, og at 1/3 av de enslige mindreårige skal få plass i en kjernekommunemodell (merutgift ca 20 mill kr pr år) og de resterende 2/3 skal få plass i en styrket mottaksmodell (merutgift ca 5 mill kr pr år), vil dette innebære totale merutgifter på ca 25 mill kr i året i forhold til dagens modell. Det gjøres oppmerksom på at antatte utgifter til mottaksplasser i en styrket mottaksmodell er basert på oppholdstid i mottak for enslige mindreårige i 2002. Dersom det kommer 200 enslige mindreårige til Norge i året, og 1/3 fortsatt fordeles til kjernekommuner og de øvrige til styrkede mottak, vil merutgiftene dobles til 50 mill kr. Dersom det kommer 300 enslige mindreårige vil merutgiftene tredobles til 75 mill kr osv, gitt den samme fordelingen. Hvis antallet enslige mindreårige som plasseres i kjernekommuner holdes konstant også ved økte ankomster, blir merutgiftene relativt sett lavere selv om ankomsttallet stiger.

4.5 Økonomiske konsekvenser for styrking av barneverntjenesten

Arbeidsgruppens forslag om at en første vurdering av tiltak ved bosetting i en kommune skal gjøres av barnevernstjenesten, innebærer noe ekstra utgifter for barnevernet. Arbeidsgruppen anslår at kommuner som bosetter 10 enslige mindreårige i året, trenger å få tilført en 20% barnevernskonsulentstilling. Utredning av eksempelvis 100 barn i året ved bosetting, vil da kreve 2 hele stillinger. En stilling er beregnet til ca 400 000 kr pr år inkludert arbeidsgiveravgift og pensjon. 2 stillinger koster dermed ca 800 000 kr i året, for utredning av 100 enslige mindreårige.

5. Forhåndsgodkjenning - oppfølging av slektsplasseringer

Det er behov for å forbedre og eventuelt finne nye løsninger og strategier i arbeidet med oppfølging av enslige mindreårige asylsøkere og flyktninger. Det er særlig knyttet kritikk og bekymring til manglende vurdering av, og tilstrekkelig god oppfølging av de private plasseringene eller slektsplasseringene. Uten vurdering og oppfølging av omsorgsløsningen og den enkelte enslige mindreårige, øker risikoen for konfliktfylte og ustabile omsorgsløsninger. Dagens rutiner når det gjelder enslige mindreårige som flytter til slekt uten at det er inngått noen avtale mellom UDI og kommunen om bosetting er ikke gode nok, og gir heller ikke barna noen rettsikkerhet. Når den enslige mindreårige flytter uten forhåndsgodkjenning, er det uklart om det er staten eller kommunene som har ansvaret for å følge opp hvordan barnet har det hos slektningene.

Regjeringen ønsker en bedre oppfølging av enslige mindreårige som flytter til slekt. I den forbindelse ønsker man retningslinjer og metoder som kan bidra til å sikre forhåndsgodkjenning av bo- og omsorgstilbudet hos slektninger som ønsker å ta seg av enslige mindreårige.

5.1 Arbeidsgruppens forslag som gjelder forhåndsgodkjenning og oppfølging av slektsplasseringer

Når enslige mindreårige flytter fra mottak til slekt uten forhåndsgodkjenning fra UDI, er det kommunen den enslige mindreårige flytter til som har ansvaret for den enslige mindreårige. For at kommunen skal kunne ta et slikt ansvar, skal UDI i disse sakene sende en bekymringsmelding til kommunens barneverntjeneste. Bekymrings-meldingen skal utdypes og presiseres. Arbeidsgruppen foreslår at UDI må be om å få en tilbakemelding fra barnevernet om hvorvidt meldingen fører til undersøkelser og eventuelle tiltak i forhold til den enslige mindreårige. Arbeidsgruppen foreslår videre at barneverntjenesten også holder den enslige mindreåriges verge orientert om utfallet av bekymringsmeldingen.

I tilfeller hvor barneverntjenesten henlegger en bekymringsmelding som omfatter en enslig mindreårig asylsøker som har flyttet til slekt før godkjent bosetting, foreslår arbeidsgruppen at barneverntjenesten allikevel bistår med å gi råd og veiledning til barnet og slekten.

Kommunene må informeres bedre om arbeidet med enslige mindreårige som flytter til slekt. Arbeidsgruppen foreslår at kommunene må gjøres oppmerksom på at de har et ansvar for enslige mindreårige som flytter til slekt, selv om den enslige mindreårige ikke er formelt bosatt i kommunen.

Arbeidsgruppen foreslår at problemstillingen rundt enslige mindreårige som ikke er innom et mottakssystem, gjøres kjent for kommunene. Myndighetspersoner, så vel som andre som kommer i kontakt med denne gruppen av enslige mindreårige, bør snarest melde fra til politiet slik at den enslige mindreårige kan registreres og komme inn i det ordinære systemet som gjelder for enslige mindreårige asylsøkere.

Arbeidsgruppen foreslår at dagens midlertidige ordning med at personer som oppgir å være slektninger til den enslige mindreårige må dokumentere sitt slektskapsforhold, opprettholdes. På den måten etableres det en kontakt med mottaket, og det gir samtidig UDI tid til å komme i kontakt med slekten og forberede slekten på hvilket ansvar de tar på seg. Det gir også UDI en mulighet til å kartlegge den enslige mindreåriges behov. I tillegg gir det UDI muligheten til å varsle kommunen hvor den enslige mindreårige bosetter seg, slik at kommunen kan følge opp barnet og familien.

Arbeidsgruppen foreslår at det ikke innføres en forskrifts- eller lovregulering, og heller ikke økonomiske sanksjoner, som pålegger den enslige mindreårige å bli boende i mottak.

Arbeidsgruppen foreslår at barnevernet må inn å foreta en vurdering av omsorgsevnen hos slekten før den enslige mindreårige flytter inn. Til hjelp i dette arbeidet vil BFD utgi en veiledning som kan bidra til å styrke arbeidet med å vurdere slektsplasseringene og følge opp disse.

Arbeidsgruppen foreslår at barneverntjenesten i størst mulig grad godkjenner slekten som fosterhjem etter barnevernloven. Dersom barneverntjenesten godkjenner hjemmet som fosterhjem, følges vanlige regler og prosedyrer for oppfølging og tilsyn.

6. Alternativ til dagens vergeordning for enslige mindreårige

Enslige mindreårige har behov for tilgjengelige voksenpersoner som sørger for at de blir fulgt opp av ansvarlige instanser både juridisk, økonomisk og omsorgsmessig. De har derfor krav på å få oppnevnt en verge som kan bistå dem i forbindelse med asylsøknadsbehandlingen, ved et eventuelt avslag på søknad, under mottaksoppholdet og etter bosetting.

Regjeringen ønsker derfor å utrede innholdet i en ny ordning med talsperson for enslige mindreårige som kan erstatte eller komme i tillegg til dagens vergeordning.

I tillegg til at overformynderiet har problemer med å rekruttere verger, er det mangelfulle retningslinjer for hvilke oppgaver vergene skal ha. Det er i tillegg ulike oppfatninger om hvilken rolle vergene bør ha. Justisdepartementet har nedsatt et lovutvalg for revisjon av vergemålsloven. Lovutvalget skal blant annet se på om det er behov for særrelger for enslige mindreårige, og om vergene bør ha en nærmere definert omsorgsrolle. Videre skal utvalget vurdere spørsmålet om godtgjørelse for verger. Utvalget skal avgi sin innstilling innen 1. juli 2003.

6.1 Arbeidsgruppens forslag - alternativ vergeordning for enslige mindreårige

Oppgavene til hjelpevergene for enslige mindreårige bør være hjemlet i vergeloven (ny). Dette forutsetter at hjelpevergens oppgaver blir klarere definert enn i dagens vergemålslov. Arbeidsgruppen foreslår derfor at det tas inn en bestemmelse i vergemålsloven som sier at enslige mindreårige har krav på å få oppnevnt en voksen og ansvarlig person som skal være barnets representant og talsperson, og som skal overvåke at barnets behov og interesser blir ivaretatt.

Det å påse at omsorgbehov ivaretas, må være en sentral oppgave til hjelpeverger for enslige mindreårige. Hjelpevergene skal imidlertid ikke ha omsorgsansvar.

Det bør fortsatt være overformynderiene som oppnevner hjelpeverger for enslige mindreårige.

Arbeidsgruppen foreslår at det opprettes en stilling som informasjonskonsulent som får ansvaret for å gi informasjon til overformynderiene, og drive den nødvendige kompetansehevingen av overformynderiene. Denne stillingen kan for eksempel opprettes i forbindelse med den eksisterende nettverksgruppa for overformynderiene. Denne informasjonskonsulenten vil også ha ansvar for å utvikle og gi informasjon og veiledning til hjelpevergene. Informasjon til overformynderiene og hjelpevergene bør blant annet gis på en egen nettside på Internett.

Det etableres en statlig finansiert ordning hvor fast ansatte hjelpeverger kan bistå i transittfasen - i første rekke under asylintervjuene. I tillegg bør det være en liste med navn på personer som kan stille opp etter behov. Et slikt system vil sikre at hjelpevergene vil være tilgjengelige og har kunnskap om den jobben som skal gjøres.

Det er behov for opplærings- og oppfølgingsprogram for hjelpeverger for enslige mindreårige. Ansvaret for dette ligger hos JD i samarbeid med KRD og UDI.

Arbeidsgruppen foreslår at hjelpeverger for enslige mindreårige får godtgjørelse i form av en standardbetaling.

Det er behov for egne rekrutteringsprogram for hjelpeverger for enslige mindreårige. Ansvaret for dette må ivaretas av overformynderiene.

Overformynderiene bør i større grad bruke det rekrutteringspotensialet som finnes i frivillige organisasjoner.

Det bør legges vekt på at egnede personer rekrutteres. Arbeidsgruppen anbefaler at vergemålsutvalget vurderer en lovhjemmel som gjør det mulig å kreve uttømmende vandelsattest (politiattest) for hjelpeverger for enslige mindreårige.

Arbeidsgruppen foreslår at det utvikles et opplegg for ”flyktningguide”, spesielt tilpasset enslige mindreårige, som et supplement til vergeordningen. Dette opplegget utvikles i samarbeid med en eller flere frivillige organisasjoner. Dette opplegget bør være basert på frivillighet og bør derfor ikke godtgjøres. I tillegg bør frivillige organisasjoner i større grad enn i dag ta initiativ til å organisere vennefamilier og gi ungdommene et sosialt nettverk i lokalmiljøet.

6.2 Økonomiske konsekvenser av endringer i vergeordningen

En statlig finansiert ordning med fast ansatte hjelpeverger til transittfasen, antas å koste 1,5 mill kr pr år.

Arbeidsgruppen anbefaler at hjelpeverger for enslige mindreårige godtgjøres med kr 14 400 kr pr årsverk (10 timer i måneden á 120 kr). Utgifter til hjelpeverger for eksempelvis 100 enslige mindreårige utgjør da 1,44 mill kr pr år. I tillegg kommer opplærings- og oppfølgingsprogram for hjelpeverger for enslige mindreårige. Dette antas å koste 1,6 mill kr pr år, og dekker en stilling som informasjonskonsulent samt nettverkssamlinger.

Arbeidsgruppen anbefaler at hjelpeverger for enslige mindreårige får godtgjørelse i form av en standardbetaling. Standardutbetalinger vil lette administrasjonen av utbetalingene for overformynderiene. Det bør unngås at det kreves store administrative ressurser for å gjennomføre selve utbetalingene.

6.3 Supplement til vergeordningen - flyktningguide for enslige mindreårige

Enslige mindreårige har behov som går ut over hva det offentlige kan tilby. Ensomhet blant enslige mindreårige er et stort problem. Myndighetene kan ikke pålegge hjelpevergen å opparbeide en relasjon som nær venn til den enslige mindreårige. Enslige mindreårige har derfor behov for å etablere kontakt med andre personer i nærmiljøet som kan fungere som døråpnere i lokalsamfunn.

Det er en målsetting i større grad å involvere frivillig sektor i arbeidet med flyktninger. I St. meld. nr. 17 (2000 – 2001) Asyl- og flyktningpolitikken i Noreg, blir alle bosettings­kommuner oppfordret til å etablere en ordning med flyktningguider.

Det bør derfor utvikles et opplegg for ”flyktningguide” spesielt tilpasset enslige mindreårige. Dette opplegget utvikles i samarbeid med en frivillig organisasjon. Denne flyktningguiden/støttekontakten vil være en person som aktivt involverer den enslige mindreårige i nærmiljøet, tar med den enslige mindreårige på kino og andre fritidsaktiviteter.

Dette opplegget bør være basert på frivillighet og bør derfor ikke godtgjøres. Oppgavene lovhjemles ikke i vergemålsloven, men er et supplement til de oppgaver hjelpevergen skal ivareta.

6.3.1 Økonomiske konsekvenser - flyktningguide for enslige mindreårige

Utvikling av et prosjekt med flyktningguider for enslige mindreårige i regi av frivillige organisasjoner, antas å koste 3 mill kr ved etablering.

Beløpet til utvikling av et opplegg vil være et enkeltprosjekt, og vil ikke få konsekvenser utover bevilgningsåret. Det må imidlertid regnes med årlige utgifter til rekruttering og opplæring av nye kontaktpersoner, i tillegg til nettverksmøter.


Med hilsen



Thor Arne Aass e.f.
ekspedisjonssjef



Anne Kristine Iván
rådgiver

1 vedlegg