Høring - Forslag om å innføre obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn og å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samværsrett

Høringsfrist 11.02.05

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

  • Høringsfrist: 11.02.05
  • Nytt i høringssaken:
  • Pressemelding

Vår ref.:

Høringsinstanser

Deres ref

Vår ref

Dato

200405463

23.12.04

Høringsnotat: Forslag om å innføre obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn og å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samværsrett

Barne- og familiedepartementet sender med dette ut forslag til endringer i barneloven og barnetrygdloven. Forslaget innebærer å innføre obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn, samt å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samværsrett.

Fram til nå er det bare gifte foreldre som skal separeres eller skilles og foreldre som ønsker å reise rettssak om barna som har blitt pålagt å møte til mekling. Det er en særlig utfordring å få samboerne til å møte til mekling, ettersom denne gruppen kan flytte fra hverandre uten formaliteter. Det foreslås i høringsnotatet å lovfeste i barnetrygd­loven at meklingsattest må legges fram før utvidet barnetrygd skal kunne tilstås ved samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år.

Barneloven inneholder i dag en definisjon av "vanlig samvær". Departementet forslår i høringsnotatet å oppheve definisjonen. "Vanlig samvær" blir av mange oppfattet som det normale, og kan derfor føre til at foreldre avtaler andre samværsordninger enn det som faktisk passer best i deres situasjon. Fordelen med å oppheve definisjonen vil være at alle avtaler må inngås på individuell basis. Hver enkelt avtale skal ha grunnlag i en vurdering av behovene til hvert enkelt barn det gjelder og ikke i en standardordning.

Liste over høringsinstansene følger vedlagt. Vi ber om at adressatene vurderer om høringsnotatet bør forelegges underliggende etater eller andre berørte som ikke står på høringslisten.

Høringsfristen er 11. februar 2005. På grunn av sakens videre fremdrift, vil det ikke bli gitt utsatt høringsfrist.

Med hilsen

Arni Hole (e.f.)

Tove Friisø

INNLEDNING

I St. meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap (Familie­meldingen), foreslo Regjeringen reguleringer av samboeres rettigheter og plikter. Blant annet ble det foreslått å innføre obligatorisk mekling for samboende foreldre når de flytter fra hverandre.

Under Stortingets behandling av familiemeldingen uttalte komiteens flertall at de ønsker å erstatte begrepet «vanlig samværs­rett» i barneloven med andre formuleringer som for eksempel at begge parter har rett til samvær, og at det skal legges vekt på barnets situasjon når det gjelder alder, reiseavstand m.m. når avtale skal inngås, for å unngå de unødvendige føringer som kan ligge i begrepet «vanlig samvær».

Barne- og familiedepartementet sender nå disse forslagene på høring.

Familiemeldingen inneholdt også forslag om en omlegging av foreldremeklingsordningen, slik at det kan brukes mer ressurser på de vanskelige, konfliktfylte sakene. Forslaget innebærer en omfordeling av timene som blir meklende foreldre til del, slik at de som er motiverte skal kunne mekle i inntil 7 timer, mens de som ikke er motiverte bare skal bli pålagt én times mekling. Dette har tidligere vært på høring i form av NOU 1998:17 Barne­fordelings­saker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted. Det tas sikte på at dette forslaget tas med i den samme lovproposisjon som de endringene som foreslås i dette høringsnotatet.

Barne- og familiedepartementet nedsatte i 2003 en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å drøfte problemstillinger omkring saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær hvor det foreligger mistanke om vold og overgrep mv. Arbeidsgruppens innstilling har vært på høring. Regjeringen vurderer hvilke forslag som skal følges opp. De aktuelle forslagene er planlagt fulgt opp i samme proposisjon som de endringene som foreslås i dette høringsnotatet.

OBLIGATORISK MEKLING FOR SAMBOERE

Bakgrunn

Sterke og vedvarende konflikter mellom foreldrene er noe av det som skaper størst problemer for barna etter foreldrenes samlivsbrudd. I tilfeller hvor foreldrene ikke klarer å skjerme barna fra konflikten, kan dette føre til varige skader for barna.

Barnefordelingsprosessutvalget foreslo i NOU 1998: 17 Barnefordelingssaker – avgjørelsesorgan, saksbehandlingsregler og delt bosted, at dagens obligatoriske mekling skulle avløses av obligatorisk veiledning kombinert med etterfølgende frivillig mekling.

Utvalget foreslo videre at veiledning også skal gis samboere med barn under 16 år når den ene av samboerne krever slik veiledning. Utvalget uttalte at av praktiske årsaker er det nødvendig å begrense ordningen til de tilfeller hvor en av foreldrene krever det, men dersom det skulle komme en registreringsordning eller lignende for samboere, kunne det bli aktuelt å la ordningen få anvendelse for samboere på lik linje med ektefeller. Barnefordelings­prosessutvalget foreslo også innføring av frivillig mekling for samboere i tillegg veiledningen.

Samboerutvalget støttet i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet Barnefordelings­prosessutvalgets vurderinger om veiledning og mekling for samboere.

Regjeringen fremmet i St. meld. nr. 29 (2002-2003) forslag om obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn under 16 år, ut fra en tankegang om at barns behov må behandles likt uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboerskap. En utfordring blir å få foreldrene til å møte til mekling, ettersom samboere kan flytte fra hverandre uten formaliteter. Regjeringen foreslo i familiemeldingen å gjøre retten til utvidet barnetrygd til personer som blir enslig forsørger etter oppløsning av samboerskap, betinget av at det fremlegges meklingsattest. Stortinget sluttet seg til dette i Innst. S. nr. 53 (2003-2004), men understreket at dersom den ene part ikke møter, skal dette ikke ramme den møtende part. I slike tilfeller skal likevel utvidet barnetrygd gis til den som har barnet eller barna.

Gjeldende rett

Meklingsordningen

Etter dagens regler må gifte foreldre som ønsker separasjon eller skilsmisse møte til mekling hvis de har felles barn under 16 år. Dette gjelder uansett om de er enige om foreldreansvar, barnets bosted og samvær eller ikke. Samboende foreldre som skal flytte fra hverandre har rett til å møte til mekling etter barneloven § 51 tredje ledd. Samboere kan bestille time til mekling i fellesskap, eller en av dem kan gjøre det alene. Da vil meklingsinstansen sende innkalling til mekling til den andre av foreldrene. Det er imidlertid frivillig å møte til denne meklingstimen.

Foreldre som ønsker å reise sak for retten om foreldreansvar, hvor barnet skal bo fast eller samvær, må møte til mekling før saken kan bringes inn for retten. Meklingsplikten følger her av barneloven § 51 første ledd, og gjelder uavhengig av om foreldrene tidligere har vært gift, samboende eller aldri har bodd sammen. Å ha møtt til mekling er en absolutt prosess­forutsetning, slik at en stevning vil bli avvist dersom det ikke ligger ved en gyldig meklings
attest. Dette gjelder også saker som tidligere har vært behandlet ved begjæring om midlertidig avgjørelser. Når retten finner at særlige grunner taler for det, kan den fatte midlertidig avgjørelse før sak er reist, men slik at det må mekles før den ordinære saken bringes inn for retten.

Meklingsordninger i andre land

Den norske meklingsordningen er den mest vidtgående blant de nordiske ordningene. Etter det departementet kjenner til, har ikke andre europeiske land meklingsordninger som er obligatoriske ved separasjon/skilsmisse eller når samboere flytter fra hverandre. Andre lands meklingsordninger er basert på frivillighet, og er som regel knyttet til saksbehandlingen ved domstol eller lignende.

Utvidet barnetrygd

Utvidet barnetrygd innebærer at forelderen får barnetrygd for ett barn mer enn han eller hun faktisk har. Utvidet barnetrygd gis når barnets foreldre er ugift, skilt, separert og ikke bor sammen i en felles husholdning. Det er et krav at foreldrene ikke bor i samme boenhet. Utvidet barnetrygd kan på visse vilkår også gis i tilfeller der foreldrene er gift. Dette gjelder blant annet der samlivet mellom ektefellene har vært hevet i minst seks måneder (faktisk separasjon). Det må foreligge et reelt brudd på samlivet og ikke bare et brudd i boforholdet. Det heter i Ot.prp. nr. 57 (2000-2001) Om lov om barnetrygd (barnetrygdloven): ”Bestemmelsen skal regulere tilfeller som normalt leder til lovformelig separasjon eller skilsmisse, men der foreldrene av ulike grunner ikke kan få, eller vil ha (for eksempel på grunn av religiøse forhold) separasjon eller skilsmisse.”

Når det søkes om utvidet barnetrygd etter opphør av samboerskap, må trygdekontoret vurdere om vilkåret om at foreldrene ikke bor sammen i en felles husholdning er oppfylt. I de aller fleste tilfeller er det ikke noe problem å fastslå hvorvidt barnets foreldre er etablert i hver sin boenhet. Avgrensningsproblemer kan eksempelvis oppstå der det som tidligere var felles bolig deles opp til flere boenheter, og der foreldrene bosetter seg i hver sin etasje eller lignende. I slike tilfeller kan trygdekontoret kreve at den som søker utvidet barnetrygd godtgjør at foreldrene bor i hver sin boenhet. Det må dokumenteres at det foreligger en ny utgiftsprofil som viser at foreldrene ikke lenger bor sammen. Dokumentasjon på dette kan for eksempel gå ut på at det legges frem kvitteringer som viser at vedkommende har eget avis- eller telefonabonnement, egen TV-lisens mv. Et annet moment i vurderingen vil være om det er meldt flytting til folkeregisteret.

Hvis foreldrene ikke bor sammen, men har inngått skriftlig avtale om delt bosted for barnet (etter barneloven § 36 første ledd), kan hver av dem søke om å få utbetalt halvdelen av barne­trygden. Hvis begge fyller vilkårene for rett til utvidet barnetrygd, vil de dele en utvidet barne­trygd.

Barnetrygd gis fra og med kalendermåneden etter at retten til barnetrygd inntrer. Utvidet barnetrygd utbetales dermed fra måneden etter samlivsbruddet eller måneden etter at separasjons- eller skilsmissebevilling er gitt. Ved faktisk separasjon kan utvidet barnetrygd innvilges med virkning fra og med syvende måned etter samlivsbruddet.

Den utvidede barnetrygden faller bort dersom forelderen gifter seg, selv om han eller hun gifter seg med en person som ikke er far eller mor til barnet. Retten til utvidet barnetrygd faller også bort dersom stønadsmottakeren lever i ekteskapsliknende forhold i felles hushold, og har både særkullsbarn og felles barn, eller lever i ekteskapsliknende forhold i felles hushold, og har levd slik i minst 12 av de siste 18 månedene og bare har særkullsbarn.

St.meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien - forpliktende samliv og foreldreskap

I St. meld. nr. 29 (2002-2003) vurderte Regjeringen regulering av samboeres rettigheter og plikter med utgangspunkt i NOU 1999: 25 Samboerne og samfunnet.

Regjeringen foreslo i likhet med Samboerutvalget å videreføre dagens system der retts
virkninger av samboerskap lovreguleres på nærmere bestemte rettsområder. Regjeringen understreket at dersom det skal foretas ytterligere lovregulering av samboerskap, bør dette begrunnes ut fra hensynet til barna og hensynet til balanse mellom samboeres rettigheter og plikter.

Regjeringen foreslo ikke at lovverket skal ha én gjennomgående samboerdefinisjon, men at samboerdefinisjonene bør være tilpasset hensynene på de ulike rettsområder.

Regjeringen foreslo å endre barneloven slik at det innføres obligatorisk mekling for samboere med felles barn ved samlivsbrudd, tilsvarende det som gjelder for ektepar. For ektepar utstedes i dag meklingsattest selv om bare den som ønsker skilsmisse møter til mekling. Regjeringen ønsker at det samme skal gjelde for samboere. Regjeringen foreslo videre at det lovfestes i barnetrygdloven at samboere i forbindelse med et brudd skal legge frem meklings­attest for å bli tilkjent rett til utvidet barnetrygd.

Stortinget sluttet seg til dette i Innst. S. nr. 53 (2003-2004), men understreket at dersom den ene part ikke møter, skal dette ikke ramme den møtende part. I slike tilfeller skal utvidet barnetrygd gis til den som har barnet eller barna.

Departementets vurderinger og forslag

Departementet foreslår å innføre obligatorisk mekling ved samlivsbrudd for samboere med felles barn under 16 år.

Samfunnet har et selvstendig ansvar for å fremme barnets beste og gi barn rettsvern. Et viktig mål er at barn født av samboende foreldre ikke skal diskrimineres i forhold til barn født av gifte foreldre. Dagens meklingsordning fanger ikke i tilstrekkelig grad opp samboende foreldre som skiller lag. Samboere med felles barn under 16 år har siden 1995 hatt muligheten til å få mekling dersom begge parter ønsker det. Dette er imidlertid en rett for par som ønsker det, og ikke obligatorisk som for ektepar. Gifte foreldre med felles barn under 16 år må møte til mekling før de kan søke om separasjon eller skilsmisse.

I familiemeldingen gikk regjeringen inn for å beholde ordningen med obligatorisk mekling, men foreslo at plikten til å møte begrenses til en time, men at foreldre deretter kan få tilbud om tre timers mekling dersom de ønsker det. Den obligatoriske timen bør bl.a. brukes til å gi foreldrene informasjon omregelverket som gjelder barn ved et samlivsbrudd. Regelverket i barneloven om foreldreansvar, bosted, samvær og bidrag, og regelverket for offentlige ytelser til enslige forsørgere er viktige i denne sammenheng. Målet for den obligatoriske timen skal være å gi foreldrene et grunnlag for å lage en skriftlig avtale enten hos mekler eller senere. Foreldre som allerede er blitt enige om en avtale, kan også ha ulike behov for informasjon ut fra den situasjonen de er i.

Barns behov må behandles likt uavhengig av om foreldrene har valgt ekteskap eller samboer­skap. Mekling bør derfor være obligatorisk også ved samlivsbrudd for samboere med felles barn. Forslaget bør gjelde samboerpar med felles barn under 16 år. Dagens regler for gifte er også begrenset til par med barn under 16 år.

Når det gjelder spørsmålet om hvem som regnes som samboer, viser departementet til vurderingene i St. meld. nr. 29 (2002-2003) der det ble lagt til grunn at samboerdefinisjonen må etableres innenfor de respektive regelverk og ut fra hensyn som gjelder innenfor de aktuelle rettsområder.

Departementet tar utgangspunkt i at det med samboere normalt menes to personer som lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning. Det er denne gruppen som skal gis plikt til å mekle ved samlivsbrudd dersom paret har felles barn under 16 år. Forslaget omfatter ikke samboerpar uten barn eller med bare særkullsbarn. Etter departementets oppfatning er det ikke nødvendig å stille krav til samboerforholdets varighet for at mekling skal være obligatorisk ved brudd. Av hensyn til paret selv og barna er det ønskelig at flest mulig par som faktisk er samboere, omfattes av forslaget.

I utgangspunktet er det parets egen definisjon av forholdet som bør være avgjørende, både ved vurderingen av om det er et samboerskap og med hensyn til om det foreligger et samlivsbrudd. I Familiemeldingen ble det understreket at utgangspunktet må være at samboere er gjenstand for rettslig regulering på bakgrunn av egenerklæringer. Kravet til dokumentasjon av opplysningene i egenerklæringen må tilpasses kontrollbehovene på de enkelte rettsområder.

En særlig utfordring er på dette området er å få samboerne til å møte til mekling, ettersom samboere kan flytte fra hverandre uten formaliteter. Gifte foreldre kan riktignok også flytte fra hverandre uten formaliteter, men for å få separasjons- og skilsmissebevilling må de ha meklingsattest. Det er behov for et virkemiddel som sikrer at den obligatoriske meklingen kan gjøres gjeldende overfor samboerparene.

Departementet foreslår å gjøre utbetaling av utvidet barnetrygd til personer som blir enslig forsørger etter oppløsning av samboerskap, betinget av at det fremlegges meklingsattest. Utvidet barnetrygd er en viktig økonomisk stønad til enslig forsørger. Retten til utvidet barnetrygd vil kunne oppstå etter et oppløst samboerforhold. Den av foreldrene barna bor hos, vil derfor forventes å søke om slik stønad etter samlivsbruddet. Å knytte krav om meklings­attest til retten til utvidet barnetrygd, kan på denne bakgrunn være effektivt for å sikre at samboere møter til mekling.

Etter barnetrygdloven foreligger det rett til utvidet barnetrygd i de tilfeller der barnets foreldre er ugift, skilt eller separert og ikke bor sammen i en felles husholdning. Se nærmere om retten til utvidet barnetrygd på side 3. Trygdekontoret må gjøre de samme vurderinger som før med hensyn til om vilkårene er oppfylt. Kravet om meklingsattest blir et tilleggsvilkår for rett til utvidet barnetrygd. Kravet om meklingsattest skal bare gjelde der det søkes om utvidet barne­trygd etter et avsluttet samboerforhold og der foreldrene har felles barn under 16 år. Det skal altså ikke stilles et generelt krav om meklingsattest for rett til utvidet barnetrygd.

Når en ugift forelder setter frem krav om utvidet barnetrygd, kan det foreligge tvil om hvorvidt vedkommende har vært samboer med den andre av barnets foreldre, og således må legge frem meklingsattest før utvidet stønad kan tilstås. I slike tilfeller må trygdekontoret foreta en konkret vurdering. Utgangspunktet for vurderingen må være opplysninger fra stønadsmottaker på kravskjemaet. Det må videre tas utgangspunkt i at et krav om utvidet barnetrygd som fremsettes på et senere tidspunkt enn i forbindelse med barnets fødsel, normalt betyr at stønadsmottaker har vært gift eller samboende forut for kravsfremsettelsen.

Dersom stønadsmottaker oppgir å ha vært samboer med den andre av foreldrene, må dette derfor kunne legges til grunn. Foreldrene skal i så fall møte fram til obligatorisk mekling før retten til utvidet barnetrygd inntrer. Dersom vedkommende opplyser at han/hun ikke har bodd sammen med den andre av barnets foreldre forut for kravsfremsettelsen, og krav fremsettes på et senere tidspunkt enn i forbindelse med barnets fødsel, må trygdekontoret foreta en nærmere vurdering. Hvis barnets foreldre har hatt felles adresse i folkeregisteret forut for kravsfrem­settelsen, bør dette normalt være tilstrekkelig for å legge til grunn at foreldrene har vært samboere og at meklingsattest er nødvendig.

Barnetrygd gis fra og med kalendermåneden etter at retten til barnetrygd inntrer. For samboere inntrer retten til utvidet barnetrygd ved samlivsbruddet og utvidet stønad kan dermed utbetales fra måneden etter. Til gifte foreldre utbetales utvidet barnetrygd fra måneden etter at separasjons- eller skilsmissebevilling er gitt. Det er en forutsetning for å få slik bevilling at ektefellene har møtt til mekling. Departementet foreslår at tilsvarende skal gjelde for samboere. Retten til utvidet barnetrygd vil inntre når meklingsattest er utstedt, og stønaden bli utbetalt fra måneden etter.

En konsekvens av at retten til utvidet barnetrygd gjøres betinget av fremlagt meklingsattest, er at det kan ta noe lengre tid før retten til utvidet barnetrygd inntrer. Statistisk sentralbyrås statistikk over mekling i 2003 viser at det i over 60 prosent av tilfellene tar under 4 uker fra begjæring om mekling blir fremsatt til meklingsattest blir utstedt. I 20 prosent av tilfellene tar prosessen mer enn 6 uker. Dette illustrerer at det i flertallet av sakene er snakk om en begrenset tidsperiode.

Det kan tenkes at bare en av foreldrene møter til mekling. For ektepar utstedes i dag meklingsattest selv om bare den som ønsker skilsmisse møter til mekling. Meklingsattest skrives ut når foreldrene er kommet frem til en avtale, eller dersom en av dem krever det etter tre timer. Dersom forslagene til omlegging av meklingsordningen blir vedtatt, vil meklings­attest kunne utstedes etter én time. Meklingsordningens regler for ektefeller bør også gjelde for samboere. En slik ordning vil innebære at ikke den ene av foreldrene kan hindre utbetaling av utvidet barnetrygd til den andre av foreldrene ved å unnlate å møte til mekling.

Departementet foreslår å endre barneloven slik at det innføres obligatorisk mekling for samboere med felles barn ved samlivsbrudd, tilsvarende det som gjelder for ektepar. Departementet foreslår at det lovfestes i barnetrygdloven at samboere i forbindelse med et brudd skal legge frem meklingsattest for å bli tilkjent rett til utvidet barnetrygd.

Barneloven § 51 tredje ledd kan f. eks. lyde:

" Sambuarar med felles barn under 16 år skal ved samlivsbrot møte til mekling."

I barnetrygdloven § 9 kan det tas inn et nytt femte ledd som lyder:

For at utvidet barnetrygd skal kunne tilstås etter samlivsbrudd mellom samboere med felles barn under 16 år, må det legges fram meklingsattest.”

OPPHEVING AV BARNELOVENS DEFINISJON AV VANLIG SAMVÆR

Bakgrunn

St. meld. nr. 29 (2002-2003) Om familien – forpliktende samliv og foreldreskap hadde et sterkt fokus på foreldreskap, både for foreldre som bor sammen med barna sine, og foreldre som ikke bor sammen med barna til daglig. Fedre bruker i dag mer tid på omsorg for barn enn tidligere, og etter et samlivsbrudd ønsker fedre å fortsatt utøve sitt foreldreskap. Noen fedre føler at de etter et samlivsbrudd mister mye av kontakten med barna hvis barna blir boende hos mor og har begrenset samvær med far. Dette kan føre til at kontakten i hverdagen går tapt og at de kan få følelsen av å ha en perifer stilling i forhold til oppdragelse og omsorg for sine barn. Det er organisasjoner som arbeider aktivt for en hovedregel der barna skal bo like mye hos hver av foreldrene, såkalt delt bosted, når foreldrene ikke bor sammen.

Regjeringen understreket i stortingsmeldingen at foreldreskapet ikke avvikles ved et samlivs­brudd, og at kontakten videre er viktig både for barna og foreldrene. Det ble drøftet hvilke tiltak som kan iverksettes for å styrke foreldrerollen, bl.a. ved felles foreldreansvar og obligatorisk mekling for samboende foreldre. Gjennom hele meldingen har det vært en mål å styrke fedrenes rolle som omsorgspersoner for barna, både under samlivet og i tilfeller hvor foreldrene ikke bor sammen.

Under Stortingets behandling av St. meld. nr. 29 (2002-2003) var også målsettingen om å styrke fedrenes omsorgsrolle sentral i diskusjonen. Stortingsmeldingen gikk ikke inn på vurderinger av samværsordningers omfang. Familie-, kultur- og administrasjons­­komiteen tok likevel dette opp under sin behandling av stortingsmeldingen og uttalte følgende i Innst. S. nr. 28 (2003-2004) side 28 første spalte: "Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti, ønsker å erstatte begrepet «vanlig samværs­rett» i barneloven med andre formuleringer som for eksempel at begge parter har rett til samvær, og at det skal legges vekt på barnets situasjon når det gjelder alder, reiseavstand m.m. når avtale skal inngås. Flertallet mener at i barne­fordelingssaker oppfattes «vanlig samvær» som unødvendige føringer. Flertallet vil bemerke at fjerning av betegnelsen «vanlig samvær» i seg selv ikke innebærer en føring på praksis i vurdering av samvær, men er en understreking av at hver sak må vurderes individuelt." Stortinget fattet imidlertid ikke noe formelt anmodningsvedtak om dette.

På denne bakgrunn, sender Barne- og familiedepartementet forslag om å oppheve barnelovens legaldefinisjon av "vanlig samvær" på høring.

Gjeldende rett

Det følger av barneloven § 42 at barnet har rett til samvær med begge foreldrene, selv om de ikke bor sammen. Det er foreldrene som har ansvar for å gjennomføre avtalt eller fastsatt samvær. Det påhviler imidlertid ikke samværsforeldrene noen plikt til å oppfylle samværs­ordningen. Det vil si at i tilfeller hvor barnet ønsker samvær men ikke forelderen, kan ikke samværsretten tvangs­fullbyrdes. Barnets rett er altså avhengig av forelderens vilje til å oppfylle retten. Dersom bostedsforelderen motsetter seg fastsatt samvær, kan namsretten fastsette en stående tvangsbot som løper hver gang samværsretten hindres.

Barneloven har i § 43 andre ledd en definisjon av omfanget av "vanlig samvær": " Vert det avtala eller fastsett « vanleg samværsrett », gjev det rett til å vere saman med barnet ein ettermiddag i veka, annakvar helg, 14 dagar i sommarferien, og jul eller påske."

Vanlig samvær innebærer ingen minimumsordning, og samvær kan avtales eller fastsettes mer eller mindre omfattende. Samværsordningens omfang må ha grunnlag i en vurdering av behovene til det konkrete barnet og forholdene i den enkelte familie. Samværet skal rette seg etter barnets beste. Barnelovens definisjon av "vanlig samvær" brukes ofte som utgangspunkt, mens det skal tas hensyn til individuelle forhold. For eksempel kan samværet vare i noen timer på søndag for et spedbarn, fra lørdag til søndag for en ett- til toåring og fra torsdag til mandag for en tenåring. Foreldrene selv, eller eventuelt retten, må tilpasse samværsordningen til det enkelte tilfellet. Foreldre som bor langt fra hverandre vil av praktiske grunner ikke kunne praktisere "vanlig samvær". Det kan derfor være hensiktsmessig for dem å avtale en samværsordning der samværene er sjeldnere og av lengre varighet.

I NOU 1977:35 Lov om barn og foreldre (barneloven) drøftet barnelovutvalget samværs­rettens omfang. Den dagjeldende lov ga ingen veiledning om hvilket omfang samværsretten skulle ha. Utvalget mente det var hensiktsmessig å presisere samværsretten, og diskuterte forskjellige måter å gjøre det på. Etter en vurdering av forskjellige alternativer, foreslo utvalget en legaldefinisjon av hva som ligger i "vanlig samværsrett". Med denne definisjonen ønsket utvalget å si noe om hva som vanligvis er et rimelig omfang av samværsretten, til veiledning – men ikke til slavisk etterfølgelse – for partene selv og en eventuell avgjørelsesmyndighet. Utvalget ønsket å finne et hensiktsmessig omfang av samværsrett som var i overensstemmelse med rimelig praksis, og tok utgangspunkt i tilfeller hvor foreldrene ikke bor særlig langt fra hverandre.

Justisdepartementet sluttet seg til utvalgets forslag under noe tvil i Ot prp nr 62 (1979-80). Departementet foreslo et tillegg til lovbestemmelsen om at avgjørelsen om at det skal være samværsrett og samværets omfang, først og fremst skal rette seg etter barnets beste. "Hensikten er bl.a. å motvirke risikoen for at det blir lagt for stor vekt på legaldefinisjonen, i den forstand at den blir fulgt også i tilfeller der barnet er bedre tjent med et annet opplegg."

I Innst. O. nr. 30 (1980-81) sluttet komiteen seg til forslaget i odelstingsproposisjonen. Komiteen understreket viktigheten av at samværsordningen bør få en utforming som virker best mulig i praksis, først og fremst for barnet, men også for foreldrene. "Det mest hensikts­messige for alle parter vil etter komiteens mening være at foreldrene blir enige om, og finner fram til den løsning på samværet som passer i det enkelte tilfelle. Komiteen vil under enhver omstendighet anbefale at en lar det totale årlige samvær omfatte det omtrentlige antall dager som definisjonen innebærer. Komiteen vil understreke at legaldefinisjonen ikke må gi som resultat at det blir arbeidet mindre med å finne fram til den ordning som passer best i det enkelte tilfelle."

I 1997 ble det vedtatt vesentlige endringer i barneloven. I Ot. prp. nr. 56 (1997-98) ble det påpekt at slik lovteksten vedrørende samvær er utformet, får mange foreldre inntrykk av at de har «vanlig samværsrett» dersom de ikke har avtalt noe annet. Særlig ordlyden: «Ynskjer den eine av foreldra å ordne samværsretten på annan måte enn det som fylgjer av reglane her, eller er foreldra usamde om omfanget av samværsretten, ........» kunne gi inntrykk av at foreldrene hadde «vanlig samvær» hvis de ikke avtalte noe annet. Departementet foreslo i proposisjonen å tydeliggjøre i lovteksten at foreldrene må avtale omfanget av samværs­retten. Foreldrenes avtalefrihet bør være utgangspunktet for loven. Departementet mente likevel at det kunne være hensiktsmessig med en «standard-samværsordning», som foreldrene kan avtale at de skal ha, dersom dette passer for deres familie. Faren med å ta inn omfanget av en slik «standard-ordning» i loven, er at den kan virke som en tvangstrøye. Flere høringsinstanser påpekte at samværet må tilpasses barnets alder og behov. Departementet framhevet at det må anses som positivt at foreldre avtaler samværsordninger som er mer omfattende enn lovens definisjon av såkalt «vanlig samvær».

Under behandlingen av Ot. prp. nr. 56 (1996-97) støttet Familie-, kultur- og administrasjons­komiteens flertall departementets forslag. Komiteen påpekte i Innst. O. nr. 100 (1996-97): "Siden tendensen går mot ønske om mer samvær og mer daglig omsorg, vil det være vanskelig å lage en definisjon for vanlig samvær. Den såkalte vanlig samværsmodellen må ikke utvikles til at en av foreldrene ikke får hverdager sammen med barnet. En helg kan som kjent vare fra lørdag formiddag til søndag ettermiddag, eller den kan vare fra torsdag kveld til mandag morgen. Det enkelte foreldrepar må ta stilling til dette når de går til mekling. En samværsordning som passer for spedbarn, vil neppe være godt egnet for tenåringer. Dette flertallet er derfor av den oppfatning at det fremdeles er behov for et utgangspunkt for foreldrene når det skal utformes en egen samværsordning."

Definisjoner av "vanlig samvær i andre land"

I nordisk sammenheng er det bare Norge som har en legaldefinisjon av vanlig samvær. Imidlertid har flere av de nordiske landende standardiserte ordninger som langt på vei ligner på definisjonen av "vanlig samvær".

Det alminnelig utgangspunkt i dansk praksis er samvær annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, etter anmodning en ettermiddag annenhver uke evt. med overnatting, noen dager i julen og påsken, samt 1 til 2 uker i sommerferien. I de senere år har det foregått en utvidelse av samværets omfang i avgjørelsene, og det gjøres en mer individuell vurdering enn tidligere.

I Finland er omfanget av både rettsavgjørelser og avtaler som regel standardiserte, selv om domstolene i prinsippet avgjør dette etter skjønn. Standardmodellen kan bare brukes dersom den passer til familiens forhold. Det typiske samværet er annenhver helg fra fredag kveld til søndag kveld, annenhver jul og påske eller et par dager i disse høytidene, samt en eller to uker i sommerferiene. Avgjørelsene kan også omfatte fødselsdager eller andre merkedager. Det legges vekt på at det skal være hverdagssamvær.

På Island er det vanlig med samvær fra fredag kl 18 til søndag kveld eller mandag morgen. Samvær på hverdagene er ikke vanlig. 3 til 4 ukers sommerferiesamvær samt noen dager i høytidene er alminnelig.

I Sverige kan foreldre be om "normalumgänge" som tilsvarer annenhver helg, annenhver "storhelg" annenhver vinterferie og en viss periode i sommerferien. Sommerferiesamværet er da fire uker. Det blir stadig mer vanlig å supplere helgesamværet med en ettermiddag annenhver uke.

Hvor mye samvær er det mellom foreldre og barn som ikke bor sammen?

Ettersom "vanlig samvær" ikke er en nøyaktig definisjon, men mer et utgangspunkt for nærmere presiseringer, er det umulig å fastslå at "vanlig samvær" innebærer et eksakt antall samværsdager per måned. Det kan her være hensiktsmessig å se hen til hvordan samværs­dager telles når det offentlige fastsetter barnebidrag, fordi samværets omfang vil ha betydning for beregning av bidragets størrelse. I barnebidragssammenheng legger man til grunn at dersom foreldrene har avtalt "vanlig samvær" vil dette utgjøre 4-8 overnattinger per mnd. (såkalt samværsklasse 2). Dette omfatter samværsordninger som noenlunde faller inn under ordningen med vanlig samvær, enten det er overnatting fra fredag til søndag eller bare fra lørdag til søndag. Ettermiddags­samværet blir regnet inn i denne størrelsen, selv om det ikke innebærer overnatting.

Rapporten "Foreldreskap på tvers av hushold" 1Foreldreskap på tvers av hushold, Ragni Hege Kitterød, SSB-rapport 2004/15. Undersøkelsen benytter data innsamlet høsten 2002 og omfatter enslige foreldre (mødre og fedre) og samværsforeldre (mødre og fedre). Utvalget ble trukket slik at parene som svarte var foreldre til samme barn. beskriver bl.a. omfanget av samvær mellom samværsforeldre og barn. Ser vi alle foreldre under ett, var det 23 prosent som oppga at samværsforelderen og barnet ikke hadde hatt samvær siste måned. 9 prosent oppga samvær 1-3 dager, 23 prosent oppga samvær 4-7 dager, 28 prosent oppga samvær 8-12 dager, og 13 prosent oppga minst 13 samværsdager, noe som i praksis betyr at barnet bor like mye hos begge foreldre. Dette betyr at mange foreldre har omfattende kontakt med barn som de ikke bor sammen med. Samværs­mødre er mer sammen med barn som de ikke bor sammen med, enn samværsfedrene.

I gjennomsnitt hadde samværsforeldrene i denne undersøkelsen vært sammen med barna 6,5 dager siste måned. I en undersøkelse om samvær fra 1996 fant forskerne at gjennomsnittlig antall samværsdager i måneden forut for undersøkelsen var 6,03. Det kan dermed se ut som om det har vært en økning i samværet mellom foreldre og barn som ikke bor sammen, på siste halvdel av 1990-tallet. De to undersøkelsene undersøkte imidlertid samvær i to forskjellige måneder, slik at de ikke er fullstendig sammenlignbare.

Antall samværsnetter per måned er klart lavere enn antall dager med samvær. Samværs­foreldrene var i gjennomsnitt sammen med barna 4,7 netter sist måned (måneden før de ble spurt).

Følgende faktorer har sammenheng med samværets omfang: Det er en klar sammenheng mellom barnets alder og mengden månedlig samvær. Samværsforeldre har flere samværs­dager med små barn enn med store barn. Foreldre som oppga å ha inngått en avtale om hvor mye tid samværsforeldre og barn skulle tilbringe sammen, hadde betydelig mer samvær enn dem uten slik avtale. Har foreldrene tidligere vært gift, har de også mer samvær enn om de har vært samboere. Det er en viss sammenheng mellom foreldrenes utdanningsnivå og mengden samvær, slik at foreldre med høy utdanning har mer samvær enn foreldre med lavere utdannings­nivå. Dette er funn som går igjen i flere undersøkelser. Fysisk nærhet har stor betydning for mengden samvær. Når samværsforelderen bodde i gangavstand fra barnas bosted, rapporterte foreldrene om hele 10,2 samværsdager i gjennomsnitt siste måned. For dem som hadde 2 ½ times reisetid eller mer, var gjennomsnittlig samvær 1,9 dager.

Et flertall av foreldre er fornøyde med hvordan samværsordningen fungerer (seks av ti). 21 prosent mente den fungerte middels, og 16 prosent mente at den fungerte dårlig. De fleste foreldre mener imidlertid at samværsordningen fungerer rimelig greit for barnet. 57 prosent oppga at samværsordningen fungerte barn for barnet, 20 prosent mente den fungerte middels bra og 14 prosent mente den fungerte dårlig. 9 prosent besvarte ikke spørsmålet eller visste ikke hva de skulle svare.

I undersøkelsen Samværsfedrenes situasjon 2Samværsfedrenes situasjon, Anne Skevik og Christer Hygen (2002). Nova-rapport 15/02. Undersøkelsen benyttet data innsamlet desember 2001 og januar 2002, og har et utvalg trukket fra Rikstrygdeverkets register over bidragspliktige. hadde 57 prosent av fedrene truffet barnet for mindre enn en uke siden og 20 prosent for mindre enn en måned siden. 23 prosent oppga at de ikke hadde hatt samvær med barnet siste måned. Fedrene ble spurt om hva årsaken var. Den årsaken som er nevnt av flest fedre til at de ikke så barnet siste måned er at «moren til barnet ville ikke» med 35 prosent, dernest «lang avstand» med 24 prosent, og 20 prosent med «jeg hadde ikke penger til reise».

62 prosent av fedrene i denne undersøkelsen ville gjerne hatt mer samvær enn de faktisk har, og sju av ti fedre tror at barnet ville ønsket mer samvær med dem.

Departementets vurderinger og forslag

I Innst. S. nr. 28 (2003-2004) har komitéflertallet gått inn for å oppheve barnelovens definisjon av vanlig samvær. Fordelen med å oppheve legaldefinisjonen vil være at alle avtaler må inngås på individuell basis. Hver enkelt avtale skal ha grunnlag i en vurdering av behovene til det konkrete barnet det gjelder og ikke i en standard-ordning. Departementet legger til grunn at dette er hovedformålet med lov­endringen. Selv om det er et øket fokus på hensynet til det enkelte barns beste som er hovedmålet med lovendringen, vil det også være et mål at lovendringen skal føre til at foreldre som gruppe avtaler mer samvær, og at fedres rolle som omsorgspersoner som følge av dette styrkes.

Det er verdt å merke seg at de øvrige nordiske landene langt på vei har ordninger som tilsvarer det norske "vanlige samvær" selv om disse landene ikke har definisjoner i lovteksten. Å oppheve legaldefinisjonen av vanlig samvær vil således innebære en harmonisering av nordisk rett. Det kan imidlertid reises spørsmål om det bør legges føringer i lovteksten som motvirker at ordningen med vanlig samvær lever videre i praksis selv om legaldefinisjonen oppheves. Under enhver omstendighet er det viktig at opphevelsen av legaldefinisjonen ikke medfører at det samlede samværsomfanget minker. Samværets omfang i hver enkelt sak skal imidlertid fastsettes på bakgrunn av de individuelle forholdene i denne konkrete saken, og hensynet til det beste for hvert enkelt barn. Det kan derfor ikke påberopes mer samvær enn den tidligere legaldefinisjonen på grunn av denne lovendringen. Omfanget av den konkrete samværs­ordningen skal først og fremst rette seg etter barnets beste, og skal ikke avgjøres ut fra hensynet til en rettferdig fordeling av samværstid mellom foreldrene. Dersom en ordning som tilsvarer vanlig samvær i fremtiden vurderes å være til barnets beste, skal et slikt samvær avtales/fastsettes, selv om legaldefinisjonen blir opphevet.

I rettspraksis har samværsrett blitt begrenset eller nektet fordi samværsforelderen har rus­problemer, sitter i fengsel, ikke har fast bolig eller lignende. Dette er gjort på bakgrunn av en vurdering av barnets beste. Departementet legger til grunn at disse tilfellene ikke vil blir berørt av den foreslåtte lovendringen.

Barne- og familiedepartementet nedsatte i 2003 en arbeidsgruppe som fikk i oppgave å drøfte problemstillinger omkring saker om foreldreansvar, fast bosted og samvær hvor det foreligger mistanke om vold og overgrep mv. Arbeidsgruppen foreslo i sin innstilling at det gjøres endringer i barneloven § 43 første ledd, samt å føye til et nytt andre ledd i § 48 for å ivareta barnet bedre i saker der det er utøvet vold. Arbeidsgruppen foreslo følgende nye formulering i § 43 første ledd: "Dersom samvær ikkje er til beste for barnet, må retten eller fylkesmannen avgjere at det ikkje skal vere samvær." Nytt andre ledd i § 48 ble foreslått: " Ved avgjerda skal det tas hensyn til at barnet ikkje må bli utsett for vald eller på anna vis bli handsama slik at den fysiske eller psykiske helsa blir utsett for skade eller fare." Arbeidsgruppens innstilling har vært på høring, og Regjeringen vurderer hvilke forslag som skal følges opp.

Barneloven § 43 andre ledd som inneholder legaldefinisjonen av vanlig samvær foreslås opphevet og erstattet med et nytt andre ledd der det legges vekt på foreldrenes avtalefrihet og at avtalen skal ha grunnlag i barnets beste. Plikten til å høre barnet er lovfestet i bl. § 31, slik at barn som har fylt 7 år skal få si sin mening og når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening. Barnets alder og utvikling må vurderes for å fastslå hvilken vekt barnets eventuelle mening skal tillegges. Små barns mening vil naturlig nok tillegges mindre vekt enn meningene til tenåringsbarn og barn som nærmer seg myndighetsalder.

Departementet legger til grunn at barnelovens bestemmelser om samvær bør være utformet på en slik måte at de tar opp i seg samfunns­utviklingen på dette området, og legger til rette for en positiv utvikling av samværshyppighet og omfang. Departementet mener det i denne sammen­heng er nødvendig å vurdere om lovteksten bør gi en angivelse av en del sentrale momenter som Høyesterett i sin praksis har lagt til grunn i sin vurdering av barnets beste. Disse momentene skal da vurderes av de som skal fastsette en samværsordning, enten det er barnets foreldre eller en domstol. Hvilken vekt de forskjellige momentene skal tillegges, vil variere fra sak til sak på bakgrunn av de individuelle forholdene.

Barn har ulike behov for samvær etter hvilken alder de er i, noe som må tillegges vekt. For barn er det viktig å ha kontakt med både mor og far. Dette gjelder uavhengig av barnets alder. Mors rolle og betydning og fars rolle og betydning varierer etter hvert som barnet blir eldre. Fordi barns behov i forhold til foreldrene forandrer seg, er det hensiktsmessig å forandre samværsordningen etter hvert som barna blir eldre. For små barn vil ofte korte og hyppige samvær fungere bra, mens det for eldre barn vil være mer praktisk med lengre samvær. Alderen kan også ha betydning for barnas tilknytning til den ene av foreldrene. Små barn kan ha et særlig behov for trygghet og stabilitet.

Mange barn får nye søsken, og tilknytning til disse vil være et relevant moment når omfanget av samværsordningen skal fastsettes.

Foreldrene kan bo så langt fra hverandre at det ikke er praktisk med en ordning med ettermiddags­samvær, noe som må tas høyde for i samværs­ordningen. I disse tilfellene vil samværet kunne bli av lengre varighet, men må tilpasses skoleferier og lignende. Man kan også tenke seg at det i tilfeller hvor barnet og samværs­forelderen bor langt fra hverandre avtales annen form for kontakt som brev, e-post osv.

For å få til en samværsordning som fungerer til barnets beste, må det tas hensyn til foreldrenes særlige forhold, som f.eks. skiftarbeid.

I mange tilfeller vil faktisk utøvet omsorg under samlivet ha betydning for samværets omfang. Foreldre som har delt på omsorgs­oppgavene under samlivet, vil ofte videreføre en slik ordning, så vidt mulig, etter et samlivs­brudd. Tidligere utføring av omsorgs­oppgaver vil være et relevant moment, men kan bare få betydning i den grad det sier noe om hensynet til barnets beste i fremtiden. Foreldre som aldri har bodd sammen, og hvor det tidligere har vært lite kontakt mellom barn og samværsforelder kan f.eks. avtale en samværsordning med en opptrappingsplan der man starter forsiktig og heller øker samværet etter en tid.

Departementet mener det ikke vil være hensiktsmessig å innta noe spesifikt om samværets omfang i selve lovteksten. Et hensyn som likevel kan framheves i lovteksten, er hensynet til samlet foreldrekontakt etter samlivs­brudd. Dette er et moment som er mye vektlagt i retts­praksis i saker om hvor barn skal bo fast, ofte slik at barnet skal bo fast sammen med den av foreldrene som er mest positivt innstilt til samvær. Anvendelsen av prinsippet barnets beste kan imidlertid bli forskjellig i saker om samvær og saker om hvor barnet skal bo fast. Departementet mener det kan være hensiktsmessig at lovteksten gir veiledning om den samlede foreldrekontakten også i samværssaker. Juridisk teori og rettspraksis bruker begrepene best mulig samlet foreldrekontakt, og størst mulig samlet foreldrekontakt. Det er usikkert om de ulike begrepene er bevisst brukt, og om de er ment å ha forskjellig realitets­innhold. Dersom målsettingen i samværssaker skal være størst mulig samlet foreldrekontakt, vil det innebære en generell oppfordring til mye samvær. Begrepet vil her trolig få et noe annet innhold enn i saker om fast bosted. Samværets omfang skal imidlertid avgjøres ut fra det konkrete barnets behov, slik at en konkret vurdering av forholdene i den enkelte sak blir viktigere enn at loven tar utgangs­punkt i mengden av samvær. Lovfesting av begrepet "størst mulig samlet foreldre­kontakt" vil med andre ord kunne overskygge barnets beste. Dersom loven bruker begrepet best mulig samlet foreldre­­kontakt, vil ordlyden omfatte omfanget, uten å gi føringer på hvor mye samvær det skal være, samtidig som det sier noe om innholdet. Kontakten kan f.eks. også innbefatte telefonkontakt, e-post, sms mv.

Barne- og familiedepartementet foreslår at legaldefinisjonen av vanlig samvær i barneloven § 43 oppheves og erstattes med en lovfesting av at foreldrene har avtalefrihet og at avtalen skal rette seg etter barnets beste. Lovteksten bør vise til at bl. § 31 om barnets mening også gjelder for foreldre som avtaler samværsordninger; barn som har fylt 7 år skal få si sin mening og når barnet har fylt 12 år skal det legges stor vekt på barnets mening.

Departementet foreslår videre at følgende momenter nevnes i loven som relevante i vurderingen av barnets beste i samværs­saker: hensynet til best mulig samlet foreldrekontakt, barnas alder, reiseavstanden mellom foreldrene og andre hensyn til barna. Hva som faller inn under andre hensyn foreslås ikke lovfestet, men må vurderes fra sak til sak. Andre hensyn kan f.eks. være tidligere utførelse av omsorgsoppgaver, tilknytning til den ene av foreldrene, foreldrenes karaktertrekk, hensyn til trygghet og stabilitet mv.

Nytt andre ledd i barneloven § 43 kan da for eksempel lyde:

" Foreldra avtalar sjølv omfanget av samværsretten på bakgrunn av kva dei meiner er til beste for deira barn. § 31 andre stykket gjeld for foreldra. I avtale eller avgjerd om samvær skal det mellom anna leggast vekt på omsynet til best mogleg samla foreldrekontakt, kor gamle barna er, reiseavstand mellom foreldra og anna omsyn til barna."

Konsekvenser for annet lovverk

Folketrygdloven (lov 28. februar 1997 nr.19 om folketrygd) § 14-14 andre ledd og arbeidsmiljøloven (lov 4. februar 1977 nr. 4 om arbeidervern og arbeidsmiljø m.v.) § 32 nr 5 har henvisninger til barnelovens definisjon av "vanlig samværsrett".

Når et barn flytter fra den ene biologiske forelderen til den andre, vil det normalt ikke oppstå behov for at forelderen som mottar barnet skal ha langvarig permisjon. Det kan imidlertid oppstå situasjoner hvor en av foreldrene dør og barnet skal flytte til den gjenlevende forelderen og det har vært lite kontakt mellom barnet og denne forelderen. Disse tilfellene vil kunne være sammenliknbare med adopsjonstilfeller, fordi det være behov for at forelderen tar permisjon for å etablere et forhold til barnet. Folketrygdloven og arbeidsmiljøloven gir rett til omsorgspermisjon og adopsjonspenger i disse tilfellene, når vedkommende forelder har hatt mindre samvær med barnet enn tilsvarende barneloven § 43 andre ledd (legaldefinisjonen av vanlig samvær).

Når legaldefinisjonen i barneloven oppheves, blir det behov for å finne et annet kriterium i disse lovene for å bestemme hvor liten kontakt det skal ha vært mellom barn og forelder for at retten til omsorgspermisjon og adopsjonspenger inntrer. Departementet legger til grunn at dette er tilfeller som oppstår så vidt sjelden at det ikke nødvendigvis er behov for å ha en eksakt regel i lovgivningen, men at det kan lages en mer generell formulering som gir veiledning for skjønnsutøvelse.

Økonomiske og administrative konsekvenser

I 2003 ble det utført 13 660 meklinger. 65 pst. av meklingene var i forbindelse med separasjon og skilsmisse og 35 pst. var meklinger etter barneloven fordi foreldrene ikke var enige om barna og ønsket å bringe barnefordelingssak inn for fylkesmannen eller retten. I 1993 var det 10 042 par som møtte til mekling. I 1998 møtte 11 277 par og i 2003 møtte 13 660 par.

Familievernet utgjør grunnstammen i meklingsapparatet og i 2003 utførte familievern­tjenesten 8 212 meklinger. Dette tilsvarer 60 pst. av meklingene på landsbasis. Her er det en fylkesvis variasjon fra 37 pst. til 98 pst. Fylkesmennene har i tillegg til familievernet, oppnevnt prester, ansatte ved sosial- og helseinstitusjoner, advokater og psykologer som meklere. Meklere som ikke er knyttet til familievernet godtgjøres etter faste satser, p.t. kr 770 per time. Dette dekkes over statsbudsjettets kap. 841 post 21. I budsjettet for 2005 er denne bevilgningen på 10,7 mill. kroner.

I følge tall fra Statistisk sentralbyrå er det om lag 5 500 samboer­par med felles barn under 18 år som flytter fra hverandre hvert år. Det er bare par med barn under 16 år som skal pålegges å møte til mekling. En del av disse parene er allerede i dag omfattet av meklings­ordningen: det gjelder samboerpar som frivillig møter til mekling i forbindelse med samlivs­brudd og samboere som må mekle før de reiser barne­for­delings­sak for retten. Alle samboere med felles barn under 16 år har i dag rett til å møte til mekling etter gjeldende regelverk.

Det er grunn til å tro at de samboerne som møter til mekling i dag, er de som er uenige/har en konflikt om barna, og således bruker flest timeverk hos mekler. De samboerne som er enige, møter ikke til mekling i dag, og økningen av samboer­meklinger vil være størst i denne gruppen. Dette er par som bare kommer til å bruke én time hos mekler, fordi de likevel er enige.

Meklingsstatistikken skiller ikke mellom ektepar og samboere. Samboere som flytter fra hverandre mekler etter reglene i ekteskaps­loven med forskrift og føres som dette i statistikken, mens samboere som ønsker å reise barnefordelingssak mekler etter barnelovens regler og statistikkføres som dette. Statistikken gir derfor ikke svar på hvor mange samboere som mekler i dag, men departementet legger til grunn at økningen i antall par som møter til mekling bl.a. skyldes at det har vært en økning i samboende foreldre som mekler de siste årene. Det er på bakgrunn av dette ikke mulig å anslå hvor mange flere meklinger forslaget vil medføre, ut over at det vil være vesentlig lavere enn antall samboerbrudd.

Departementet legger derfor til grunn at innføring av obligatorisk mekling for samboere vil medføre en viss økning av antall meklinger i forhold til i dag. Ettersom en betydelig andel av samboere med felles barn som opplever samlivsbrudd allerede i dag mekler, antar departementet at merkostnadene ved forslaget ikke kommer til å være vesentlige.

I dag utbetales utvidet barnetrygd ved oppløsning av samboerskap fra måneden etter samlivs­bruddet. Innføring av krav om at den som søker om utvidet barnetrygd etter opphør av samboerskap må legge frem meklingsattest kan innebære at det for noen går noe lengre tid før retten til utvidet stønad inntrer. Endringen kan dermed innebære en mindre innsparing på stønadsbudsjettet. Endringen vil ikke innebære administrative konsekvenser av betydning for trygdeetaten.

Forslaget om å oppheve lovens definisjon av vanlig samværsrett har ingen økonomiske eller administrative konsekvenser.

Alle departementene

Alle fylkesmenn

Alle fylkesnemndene for sosiale saker

Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med besteforeldre, v/Borghild Berning

Aktive Fedre, Reidar F. Quande

Alene-foreldre-foreningen

Barneombudet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir),

Bispedømmerådene

Datatilsynet

Den norske Advokatforening

Den norske Dommerforening

Den norske kirkes presteforening

Domstoladministrasjonen

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

Foreningen 2 Foreldre

Forum for menn og omsorg, Einra Nyaas

Funksjonshemmedes fellesorganisasjon

Juridisk rådgivning for kvinner

Juss-Buss

Jussformidlingen i Bergen,

Jusshjelpa i Tromsø

Kirkens Familievern

Kommunenes Sentralforbund

Krise- og rådgivningstelefon for menn

Krisesenterbevegelsen i Norge (Krisesentersekretariatet),

Kvinnefronten

Landsforbundet for utviklingshemmede

Likestillingsombudet

Likestillingssenteret

LO

Møreforskning,

NHO

Norges Bondekvinnelag

Norges Forskningsråd (NFR)

Norges Juristforbund

Norges Kvinne- og Familieforbund

Norsk senter for barneforskning (NOSEB)

Norsk Barnevernsamband

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Norsk Kvinnesaksforening

Norsk Psykologforening

Norsk Sykepleierforbund

Norske Kvinnelige juristers forening

Norske Kvinners Sanitetsforening

Organisasjonen Voksne for barn (tidl. Mental Barnehjelp)

Redd Barna

Regjeringsadvokaten

Ressurssenter for menn (REFORM)

Rettspolitisk Forening

Rikstrygdeverket

Rådet for høyskoleutdanning i helse- og sosialfag

Sivilombudsmannen

Statistisk Sentralbyrå

Universitetet i Oslo

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Universitetet i Bergen

Universitetet i Tromsø


Landbruks- og matdepartementet – ingen merknader

Nærings- og handelsdepartemente – ingen merknader

Fiskeri- og kystdepartementet – ingen merknader

Justisdepartementet

Helse- og omsorgsdepartementet – ingen mernader

Utenriksdepartementet – ingen merknader

Miljøverndepartementet – ingen merknader

Moderniseringsdepartementet – ingen merknader

Arbeids- og sosialdepartementet – ingen merknader

Regjeringsadvokaten – ingen merknader

Høyesterett – ingen merknader

Domstoladministrasjonen – ingen merknader

Frostating Lagmannsrett

Senja tingrett

Nord-Troms tingrett

Oslo tingrett

Tønsberg tingrett

Trondheim tingrett

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet

Rikstrygdeverket

Barneombudet

Likestillingsombudet

Statistisk sentralbyrå - ingen merknader

Datatilsynet

Fylkesmannen i Sør-Trøndelag

Fylkesmannen i Hordaland

Fylkesmannen i Vest Agder

Fylkesmannen i Østfold

Fylkesmannen i Buskerud

Fylkesmannen i Hedmark

Fylkesmannen i Oppland

Fylkesmannen i Vestfold

Fylkesmannen i Rogaland

Tunsberg bispedømmeråd - høringsuttalelse

Stavanger bispedømmeråd

Nord-Hålogaland bispedømmeråd

Oslo biskop

Kirkens familievern

Kirkens familiekontor, Follo - høringsuttalelse

Kirkens familierådgivning, Mo i Rana - høringsuttalelse

Aleneforeldreforeningen

Foreningen 2 Foreldre - vedlegg

Forum for menn og omsorg

Kvinnefronten

Presteforeningen

Norsk Psykologforening

Norsk barnevernsamband

Norges forskningsråd – ingen merknader

Norges Bygdekvinnelag

Næringslivets hovedorganisasjon (NHO) – ingen merknader

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Fellesorganisasjonen for barnevernpedagoger, sosionomer og vernepleiere (FO)

Landsforbundet for Utviklingshemmede og Pårørende

Aksjonsgruppen for barns rett til samvær med foreldre og besteforeldre


Til toppen