Aktiver Javascript i din nettleser for en bedre opplevelse på regjeringen.no

Høring — Forslag til endringer i barnetrygdregelverket

Departementet foreslår i høringsnotatet å innføre meldeplikt for skoler ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 06.04.2005

Vår ref.: 1111

Høringsinstanser

Høringsinstansene

Se vedlagte liste

Deres ref

Vår ref

Dato

200402195-/LSKS

23.02.05

Forslag til endringer i barnetrygdregelverket - offentlig høring

Barne- og familiedepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i barnetrygdregelverket.

Departementet foreslår å innføre meldeplikt for skoler ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Forslaget behandles i høringsnotatets punkt 2. Forslaget er en oppfølging av regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap og tar dessuten sikte på å hindre feilutbetaling av trygdeytelser.

Det er et vilkår for rett til barnetrygd at barnet er bosatt i Norge. Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. I høringsnotatets punkt 3 foreslår departementet at retten til barnetrygd ved utenlandsopphold skal strammes inn. Vi ber om høringsinstansenes synspunkter på om retten til barnetrygd skal falle bort ved utenlandsopphold som overstiger seks måneder, eller om barnetrygden skal falle bort hvis utenlandsoppholdet er ment å vare mer enn tre måneder. Også dette forslaget er en oppfølging av tiltaksprogrammet mot tvangsekteskap.

I tilfeller der barnet ikke lenger regnes som bosatt i Norge, kan det likevel utbetales barnetrygd. Det er da et vilkår at barnet og begge foreldrene er medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet. I høringsnotatets punkt 4 drøfter departementet om det bør gis en forskrift som gjør unntak fra kravet om at begge foreldrene må være medlem i folketrygden.

Videre foreslår departementet å innføre bestemmelser i barnetrygdloven og kontantstøtteloven om at trekk i barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelse. Det vises til punkt 5 i høringsnotatet.

Liste over høringsinstanser følger vedlagt. Vi ber adressatene vurdere om høringsnotatet bør forelegges underordnede organer eller andre berørte som ikke står på høringslisten.

Høringsnotatet er lagt ut på departementets internettside: www.dep.no/bfd.

Høringsfristen er onsdag 6. april 2005. På grunn av sakens videre fremdrift vil det ikke bli gitt utsatt høringsfrist. Vi ber om at de som har anledning også sender høringsuttalelsen elektronisk til livsolveig.korsvik@bfd.dep.no.

Med hilsen

Margaret Sandvik (e.f)

Liv Solveig Korsvik

Vedlegg: Liste over høringsinstansene

Høringsnotat

1. INNLEDNING

Barne- og familiedepartementet sender med dette på høring flere forslag til endringer i barnetrygdregelverket.

I punkt 2 foreslår departementet å innføre meldeplikt for skoler til trygdekontoret når barn har fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Under punkt 3 foreslås en innstramming av retten til barnetrygd under utenlandsopphold.

Under punkt 4 drøfter departementet om det bør gis en forskrift som gjør unntak fra kravet om at begge foreldre må være medlem av folketrygden under utenlandsopphold der barnet ikke lenger anses som bosatt i Norge.

Departementet foreslår i punkt 5 å innføre bestemmelser i barnetrygdloven og kontantstøtteloven om at trekk i henholdsvis barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelse.

2. INNFØRING AV MELDEPLIKT FOR SKOLER TIL TRYGDEKONTORET VED FRAVÆR SOM KAN SKYLDES UTENLANDSOPPHOLD

2.1 Innledning

Trygdeetaten har i lengre tid vært opptatt av å forhindre trygdemisbruk, herunder å utarbeide kontrollrutiner som kan hindre feilutbetaling. Som et ledd i dette arbeidet har Rikstrygdeverket overfor departementet foreslått å innføre meldeplikt for skoler når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Bakgrunnen er at trygdeetaten opplever at meldeplikten foreldrene har ved utenlandsopphold (se nedenfor under punkt 2.2) ikke alltid blir overholdt, og at det dermed er fare for at barnetrygd blir utbetalt selv om vilkårene ikke er oppfylt.

Våren 2002 la regjeringen frem et tiltaksprogram mot tvangsekteskap. Programmet presenterer 30 tiltak. Tiltak 12 lyder: ”Regjeringen vil bedre registrerings- og kontrollrutinene for å hindre feilutbetaling av barnetrygd i forbindelse med barns utenlandsopphold. En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold vil også bli vurdert.”

2.2 Gjeldende rett

Bosattvilkåret

Vilkårene for rett til barnetrygd fremgår av lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven). Hovedregelen er at barnetrygd utbetales for alle barn under 18 år som er bosatt i riket, jf. barnetrygdloven § 2 første ledd. Se nærmere om kravet til bosetting i Norge under punkt 3.2.

Meldeplikt

Meldeplikt for stønadsmottaker

Den som mottar barnetrygd, har meldeplikt til trygdekontoret når barnet det mottas barnetrygd for har utenlandsopphold utover vanlig ferieopphold. Det følger av barnetrygdloven § 17 at stønadsmottaker straks, og senest innen 14 dager, plikter å underrette trygdekontoret om endringer i forhold som kan ha betydning for retten til barnetrygd og størrelsen på denne. Retten til barnetrygd faller bort når barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Også kortere utenlandsopphold kan følgelig ha betydning for retten til barnetrygd. Foreldrene må derfor melde fra til trygdekontoret når barnet tar opphold i utlandet utover vanlig ferieopphold (tre-fire uker). Denne meldeplikten fremgår av blanketten for søknad om barnetrygd. Ved alle vedtak om barnetrygd følger det også en orientering der blant annet meldeplikten til trygdekontoret om utenlandsopphold fremgår.

Meldeplikt for skoler

Barnetrygdloven har ikke noen bestemmelse om innhenting av opplysninger fra andre enn stønadsmottaker. Det følger imidlertid av lovens § 16 at ved behandling av saker etter barnetrygdloven gjelder en rekke av folketrygdlovens (lov 28. februar 1997 nr. 19) saksbehandlingsregler så langt de passer. Blant annet gjelder dette folketrygdloven

§ 21-4, som omhandler innhenting av opplysninger fra andre enn søker/stønadsmottaker.

Lovavdelingen i Justisdepartementet vurderte i 1995 spørsmålet om det er hjemmel i lovgivningen til å pålegge skoler en generell meldeplikt til trygdekontoret om barns utenlandsopphold av en viss varighet. Etter at Lovavdelingen foretok sin vurdering, har vi både fått ny barnetrygdlov og ny folketrygdlov. De aktuelle bestemmelser er imidlertid videreført i den nye lovgivningen og er ment å ha samme innhold som før. Lovavdelingens uttalelse vil dermed fortsatt ha relevans.

Lovavdelingen la til grunn at offentlige skoler etter en henvendelse fra trygdens organer kan pålegges å gi opplysninger om hvorvidt noen av barna i en bestemt periode har hatt fravær som skolen vet, eller har grunn til å tro, skyldes utenlandsopphold. Lovavdelingen kom imidlertid til at trygdens organer ikke med hjemmel i folketrygdloven kan pålegge skoler en generell løpende meldeplikt om de samme forholdene. En ordning med generell meldeplikt forutsetter etter Lovavdelingens syn lovendring, med mindre slik opplysningsplikt etableres i form av eksempelvis instruksjonsmyndighet eller avtale.

2.3 Ordningen i Oslo

Etter § 2-1 i lov 17. juli 1998 nr. 61 om grunnskolen og den vidaregåande opplæringa (opplæringsloven) har barn og unge plikt til grunnskoleopplæring og rett til en offentlig grunnskoleopplæring. Plikten kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen, tilsvarende opplæring. Det følger av opplæringsloven § 2-11 at kommunen, når det er forsvarlig, kan gi eleven permisjon i inntil to uker. Etter opplæringsloven § 2-1 femte ledd kan foreldre eller andre som har omsorg for eleven straffes med bøter dersom barnet urettmessig har fravær fra skolen og fraværet kommer av at de(n) foresatte har handlet forsettlig eller uaktsomt.

Utdanningsetaten i Oslo kommune har i mai 2004 i samarbeid med byrådsavdeling for velferd og sosiale tjenester og byrådsavdeling for barn og unge utarbeidet felles prosedyrer for skolen og barnevernet når det gjelder ugyldig fravær i grunnskolen. Utdanningsetaten og barnevernet i Oslo betrakter det som omsorgssvikt når barn uten gyldig grunn eller avtale holdes borte fra opplæring. Samtidig er det brudd på opplæringsloven § 2-1 som kan medføre straffansvar. Utdanningsetaten har tidligere beskrevet tiltak og rapporteringsrutiner for skolene ved ugyldig fravær i rundskriv nr. 7/2002 av 7. juli 2002. Rundskrivet er under revidering.

Etter tre dagers ugyldig fravær skal skolen kontakte de foresatte/hjemmet. Dersom det ikke oppnås kontakt med hjemmet, iverksetter skolen ulike tiltak (eksempelvis hjemmebesøk, kontakt med foresattes arbeidsgivere og skolens kontaktnett og kontakt med ulike offentlige instanser for kontroll av adresse) for å komme i kontakt med de foresatte. Dersom barnet er funnet/mottar opplæring, avsluttes saken. Hvis barnet mottar opplæring i utlandet, skal dette bekreftes skriftlig av foresatte.

Dersom skolen etter å ha fulgt ovennevnte prosedyre ikke får kontakt med barnets foresatte, sender skolen melding til Oslo likningskontor med kopi til det lokale trygdekontoret om at familien ikke finnes på oppgitt adresse. Det opplyses om at barnet ikke har møtt på skolen fra en gitt dato. Samtidig sender skolen bekymringsmelding til barnevernet. Saken oversendes også til Utdanningsetaten som vurderer om foresatte skal anmeldes for brudd på opplæringsloven § 2-1. Skolene skal - etter å ha gjennomført prosedyren - rapportere fortløpende til Utdanningsetaten når barn ikke møter på skolen.

Dersom foresatte melder fra om at de tar barna med til utlandet, informeres de om at de overtar ansvaret for og plikten til å gi barna opplæring. Skolen gir ikke melding til liknings- eller trygdekontor i disse tilfellene.

Hjemmelen i opplæringsloven § 2-1 femte ledd til å anmelde foresatte ble tatt i bruk for første gang høsten 2003 av Oslo kommune. Det er ikke kjent at andre kommuner har anmeldt foreldre som holder barna urettmessig borte fra skolen. Utdanningsetaten i Oslo kommune opplyser at foresatte til 110 barn ble politianmeldt høsten 2003 fordi barna fra august av ikke hadde møtt på skolen. En del av barna møtte senere, og enkelte anmeldelser av disse ble trukket. Vinteren 2004 gjensto anmeldelser av foresatte til 85 barn. De aller fleste av disse har minoritetsspråklig bakgrunn. En mindre gruppe representerer rom-folket. Politiet henla samtlige saker etter bevisets stilling. Utdanningsetaten påklaget henleggelsene samtidig som Statsadvokaten påla politiet å gjenoppta etterforskingen. Per november 2004 er 29 saker under etterforsking. De øvrige sakene er på nytt henlagt av politiet.

Skolene skal, som nevnt ovenfor, rapportere fortløpende når barn ikke møter på skolen. Tidligere ble det rapportert to ganger per år, noe som førte til at en del barn ikke ble fanget opp av rapporteringen. Det foreligger derfor ikke oppdatert tallmateriale som er sammenlignbart med tallene oppgitt for 2003. Utdanningsetaten opplyser at den offentlige omtalen av at foresatte til 85 barn er politianmeldt for å holde barna borte fra grunnskoleopplæring, etter all sannsynlighet har hatt noe forebyggende effekt på denne typen fravær. Samtidig er informasjonen fra skolene til hjemmene styrket.

2.4 Departementets vurderinger og forslag

2.4.1 Vurderinger og forslag

Som omtalt under punkt 2.2.2 har barnetrygdmottaker plikt til å melde fra ved utenlandsopphold utover vanlig ferieopphold. Trygdeetaten opplever at denne meldeplikten ikke alltid overholdes. Det kan tenkes at foreldrene ikke har oppfattet at de har plikt til å melde fra, eller de glemmer å melde fra om kortere utenlandsopphold. Manglende melding til trygdekontoret skyldes ikke nødvendigvis bevisst forsøk på trygdemisbruk fra foreldrenes side. Konsekvensen blir uansett at trygdekontoret ikke får rede på at barnet oppholder seg eller har oppholdt seg i utlandet. Det blir dermed ikke foretatt noen vurdering av om retten til barnetrygd er i behold til tross for utenlandsoppholdet, og det kan forekomme feilutbetaling av barnetrygd.

Trygdeetaten er avhengig av gode virkemidler og hjemler for kontroll for å kunne avverge eller avdekke urettmessig utbetaling av trygdeytelser. Dersom skolen får plikt til å melde fra til trygdeetaten når et barn har fravær som kan skyldes utenlandsopphold, vil flere av disse tilfellene fanges opp. Trygdekontoret kan undersøke saken nærmere, og barnetrygden kan stanses hvis vilkårene for å motta stønad ikke lenger er til stede. Feilutbetaling av barnetrygd kan altså reduseres.

Med ”feilutbetaling” menes at en person har fått utbetalt en større ytelse enn vedkommende hadde rett til i henhold til lovverket. Dersom det utbetales en stønad til en person som ikke har krav på det, eller det utbetales et høyere stønadsbeløp enn vedkommende har krav på, påføres staten et tap. Å hindre feilutbetaling er ikke bare viktig for å ivareta offentlige interesser. Også hensynet til stønadsmottaker tilsier at det arbeides med sikte på å hindre feilutbetalinger. Dersom en person har mottatt store beløp urettmessig, kan et tilbakebetalingskrav være en stor økonomisk belastning.

Bedre kontrollrutiner for å hindre feilutbetaling av barnetrygd i forbindelse med barns utenlandsopphold er et av tiltakene i regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap.

Når trygdekontoret får melding om at et barn muligens oppholder seg utenlands, får kontoret en foranledning til å undersøke nærmere om retten til barnetrygd fortsatt er til stede. Hvis så ikke er tilfelle, stanses barnetrygden.

Alle barn bosatt i Norge har plikt til grunnskoleopplæring. Gjennom slik opplæring skal alle barn få del i et felles kunnskaps-, kultur- og verdigrunnlag. Elevene skal gis en likeverdig og tilpasset opplæring med sikte på å gi dem gode allmennkunnskaper som skal kvalifisere dem til kunnskapsrike, selvstendige og aktive borgere i samfunnet.

Det er et mål at etterkommere av innvandrere i samme grad som barn med foreldre som er født og oppvokst i Norge skal kunne få utdanning og arbeid som gjør det mulig for dem å ta aktivt del i det norske samfunnet. Lange utenlandsopphold kan gjøre dette vanskelig. I enkelte tilfeller kan slike opphold også medføre tvangsekteskap før barnet er fylt 18 år. Bedre kontrollrutiner som medfører bortfall av barnetrygd kan være et virkemiddel som kan være med på å hindre at slike situasjoner oppstår.

Departementets forslag

Barne- og familiedepartementet foreslår på denne bakgrunn å innføre meldeplikt for skoler til trygdekontoret når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Vi foreslår at hjemmel for slik løpende meldeplikt tas inn i folketrygdloven § 21-4, se nærmere under punkt 2.4.3.

Modell

Tilbakemeldingene fra Oslo tyder på modellen man her har valgt fungerer bra. Trygdemyndighetene får raskt beskjed om at et barn har fravær fra skolen, og kan dermed undersøke nærmere om retten til barnetrygd er i behold. Samtidig er hensynet til barnetrygdmottaker ivaretatt ved at det blir gjort flere forsøk på å komme i kontakt med familien. Dersom man kommer i kontakt med familien og det viser seg at retten til barnetrygd er i behold, stanses ikke barnetrygden.

Som omtalt ovenfor i punkt 2.3, meldes det i Oslo ikke fra til trygdekontoret i de tilfeller hvor foreldrene melder fra om at de tar barna med til utlandet.

Retten til barnetrygd er knyttet til opphold i Norge. Selv om barnet har ugyldig fravær fra skolen, medfører ikke det tap av barnetrygd. Det er bare ved utenlandsopphold at barnetrygden kan bortfalle. For trygdekontoret er det derfor av betydning å få vite om barns utenlandsopphold, selv om barnet ikke har ugyldig fravær fra skolen under oppholdet. Departementet legger derfor til grunn at det må meldes fra også når skolen har kjennskap til utenlandsopphold som er rettmessige i forhold til skolen. Dette gjelder ikke ved kortere ferieopphold i utlandet (tre-fire uker), som for øvrig heller ikke foreldrene har plikt til å melde fra om. Derimot vil det ikke være nødvendig å melde fra når skolen positivt vet at barnet oppholder seg i Norge.

Barne- og familiedepartementet mener skolene og skoleetaten i den enkelte kommune må vurdere hvordan man best kan ivareta meldeplikten. Forholdene varierer fra kommune til kommune. Man må anta at utenlandsopphold forekommer i større utstrekning der mange av innbyggerne har utenlandsk bakgrunn. Slike kommuner vil kanskje ha behov for mer detaljerte rutiner enn eksempelvis mindre kommuner med få innbyggere med utenlandsk bakgrunn og mer oversiktlige forhold. Noen vil kanskje foretrekke at den enkelte skole melder fra direkte til trygdekontoret, mens andre vil la meldingene gå via skoleetaten. Det vesentlige må være at skolemyndighetene rutinemessig og fortløpende melder fra til trygdeetaten når barn har fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Barn har plikt til grunnskoleopplæring. Denne plikten kan ivaretas gjennom offentlig grunnskoleopplæring eller gjennom annen, tilsvarende opplæring, jf. opplæringsloven

§ 2-1. Da opplæringsplikten også kan ivaretas gjennom opplæring i privat grunnskole, ser departementet ikke noen grunn til at private grunnskoler ikke skal ha en tilsvarende plikt til å melde fra om fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Barnetrygd gis til barnet fyller 18 år. Også mange elever i den videregående skolen utløser følgelig rett til barnetrygd. Den unge har rett til videregående opplæring, se opplæringsloven § 3-1, men ikke plikt til slik opplæring. Ettersom tilbudet ikke er pliktig, vil det være uheldig å innføre meldeplikt ved fravær hvis dette fører til at elever helt uteblir fra skolen. Vi ber om høringsinstansenes syn på spørsmålet om også videregående skoler skal ha plikt til å melde fra ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

Hjemmel

En plikt for skolene til å melde fra til trygdekontoret hvis elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold, må ha en klar hjemmel. Som omtalt under punkt 2.2.2 er det tvilsomt om dagens lovgivning gir hjemmel for en slik meldeplikt.

Barnetrygdloven har ikke noen egen bestemmelse om innhenting av opplysninger fra andre enn stønadsmottaker. Barnetrygdloven § 16 fastsetter imidlertid at ved behandling av saker etter barnetrygdloven gjelder en rekke av folketrygdlovens saksbehandlingsregler så langt de passer. Blant annet gjelder dette folketrygdloven

§ 21-4. Denne bestemmelsen omhandler innhenting av opplysninger fra andre enn søker/stønadsmottaker.

Bestemmelsens første ledd fastsetter at trygdeetaten ved behandling av krav om ytelser eller kontroll av løpende ytelser har rett til å innhente nødvendige opplysninger fra behandlingspersonell og andre som yter tjenester for trygdens regning, arbeidsgiver, offentlig myndighet, bank, forsikringsselskap og privat pensjonsordning.

Etter andre ledd plikter de som gir behandling eller yter tjenester for trygdens regning og andre særskilt sakkyndige etter krav fra trygdens organer å gi de erklæringer og uttalelser som er nødvendige for at trygdeetaten skal kunne vurdere rettigheter og plikter etter folketrygdloven.

Tredje ledd lyder: ”Trygdens organer kan pålegge helseinstitusjoner, fengsler og boformer for heldøgns omsorg og pleie å gi rutinemessige meldinger om innskriving og utskriving av klienter.”

Bestemmelsens tredje ledd ble tatt inn i folketrygdloven etter forslag i Ot.prp. nr. 9 (2000-2001). (Bestemmelsen stod opprinnelig i folketrygdloven § 21-6, men ble ved en redigering av bestemmelsene i folketrygdloven kapittel 21 flyttet til § 21-4, jf. Ot.prp. nr. 60 (2001-2002)). Bakgrunnen for lovendringen var at det kunne reises spørsmål om trygdeetaten hadde adgang til å pålegge de aktuelle institusjonene å rutinemessig melde fra om innskriving og utskriving når pålegget ikke var knyttet til en bestemt person. Loven har nå klar hjemmel for slik meldeplikt og de aktuelle institusjonene må rutinemessig melde fra om innskriving og utskriving av klienter.

Departementets forslag

Departementet foreslår en tilføyelse til folketrygdloven § 21-4 tredje ledd som kan lyde:

Skoler kan pålegges å gi rutinemessige meldinger når elever har fravær som kan skyldes utenlandsopphold.

En slik bestemmelse vil etter departementets vurdering gi tilstrekkelig hjemmel for at trygdeetaten kan pålegge skoler å gi rutinemessige meldinger om fravær fra skolen, jf. omtale under punkt 2.4.2.

Hvis hjemmelen for meldeplikt plasseres i folketrygdloven, innebærer det at meldinger som gis til trygdens organer vil være til generell bruk. Bruk av meldinger vil altså ikke være begrenset til barnetrygdsaker. Trygdeetaten vil også kunne bruke meldinger til kontroll i forhold til ytelser etter folketrygdloven. Eksempler på ytelser som kan være aktuelle i så henseende er grunnstønad og hjelpestønad.

3. EN INNSTRAMMING AV RETTEN TIL BARNETRYGD VED UTENLANDSOPPHOLD

3.1 Innledning

Regjeringen varslet i sitt tiltaksprogram mot tvangsekteskap at den vil vurdere en innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold.

Barn med innvandrerbakgrunn sendes til utlandet fra 4-årsalder og opp til

18-årsalderen. Det kan være utenlandsopphold som bare varer i noen uker/måneder og opphold som varer fra 1 til 10 år. Et flertall av disse barna har norsk statsborgerskap eller oppholdstillatelse i Norge, men mange kan også ha doble statsborgerskap.

Nasjonalitetsgrupper som sender barna ut av Norge i større omfang enn andre, ser ut til å være pakistanere, somaliere, tyrkere og marokkanere. Barna blir ikke nødvendigvis sendt til foreldrenes opprinnelsesland. De kan også sendes til land i nærheten av foreldrenes fødeland eller til land som Storbritannia, Canada og USA.

Statistisk sentralbyrå (SSB) utarbeidet høsten 2004 dokumentasjon om barn som er norske statsborgere eller som har oppholdstillatelse i Norge, og som oppholder seg i utlandet (SSB-notat 2004/71 Norske barn i utlandet – Utvalgte land: Pakistan, Marokko, Tyrkia og Spania). Formålet med datainnsamlingen var blant annet å få en bedre oversikt over hvor barn som uteblir fra skolen i lengre perioder befinner seg, hvor mange dette dreier seg om og hvor lenge de er borte fra Norge.

De registrerte flyttinger viser at 840 norsk-pakistanske barn sto registrert utvandret per 1. januar 2004. Det er 8 prosent av alle barn i denne innvandrergruppen. Blant norsk-tyrkiske og norsk-marokkanske barn var andelen utvandrede på henholdsvis 6 og 8 prosent.

I tillegg til å se på registrerte utvandringer har SSB koblet en fil som inneholder alle barn det mottas barnetrygd for med en fil over alle bosatte personer. Formålet med denne koblingen var å finne ut hvor mange barn som står registrert som bosatt i folkeregisteret, men som det ikke utbetales barnetrygd for. Når det ikke utbetales barnetrygd, er det sannsynlig at barnet i realiteten har utvandret fra Norge. I desember 2003 var det 332 slike tilfeller for innvandrerbarn med pakistansk bakgrunn. Det var henholdsvis 80 og 41 tilfeller for innvandrerbarn med tyrkisk og marokkansk bakgrunn.

Antall barn som oppholder seg utenlands i så lang tid at retten til barnetrygd er falt bort, men som fortsatt mottar barnetrygd fordi trygdeetaten ikke har fått melding om utenlandsoppholdet, finnes det ikke oversikt over.

For mange familier er avgjørelsen om å sende barna til foreldrenes opprinnelsesland et ønske om at barna skal lære om familiens røtter og ha kontakt med familie i foreldrenes fødeland. I en del tilfeller sendes barna også for å være til hjelp for eldre slektninger. De yngste barna blir nok som oftest sendt til utlandet for å begynne på skole der og for å lære foreldrenes opprinnelige språk, religion og kultur å kjenne. For de eldre barna kan det være flere årsaker – de har blitt ”for norske”, har problemer på skolen, har påbegynt en kriminell løpebane, er vanskelige å håndtere for foreldrene eller foreldrene har behov for avlastning av andre årsaker.

I rapporten ”Ugripelig ung ‑ Kriminalitetsforebygging og gjengbekjempelse i innvandringsmiljøene” (NIBR 2004) skriver Inger Lise Lien at ”hjemsendelse” av asosiale gutter kan fungere positivt dersom en greier å holde ungdommen borte fra kriminalitet og rusmisbruk i ”avsenderlandet”. I noen tilfeller har imidlertid hjemsendelsen medvirket til å forsterke problemet.

3.2 Gjeldende rett

Vilkåret om bosetting i Norge

Det fremgår av barnetrygdloven § 2 første ledd at barnet må være bosatt i riket for at det skal foreligge rett til barnetrygd. Med riket menes Norge, unntatt Svalbard, Jan Mayen og norske biland. Barn som oppholder seg på Svalbard utløser rett til barnetrygd hvis de er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven § 2-3, se barnetrygdloven § 3.

Barnetrygdloven § 4 har bestemmelser om når et barn anses som bosatt i riket. Bestemmelsens tredje ledd lyder: ”Ved midlertidig fravær fra Norge som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder, regnes barnet fortsatt som bosatt her. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år.” Regelen svarer til folketrygdloven § 2-1 fjerde ledd.

Hvis et sammenhengende utenlandsopphold har en varighet på mer enn 12 måneder, oppfyller ikke barnet vilkåret om bosetting i riket. I de tilfeller der det på forhånd er usikkert om utenlandsoppholdet skal vare i mer enn 12 måneder, opphører retten til barnetrygd fra og med måneden etter utreise, men med mulighet for etterbetaling dersom oppholdet viser seg å vare kortere enn 12 måneder.

Barnet anses heller ikke som bosatt i Norge i tilfeller der barnet har oppholdt seg eller skal oppholde seg i utlandet i mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Dette vil for eksempel si at hvis barnet i en 24 måneders periode er borte eller skal være borte fra Norge i mer enn 12 måneder, bortfaller retten til barnetrygd, også for de periodene hvor barnet oppholder seg i Norge. Barnet vil i slike tilfeller oppholde seg mer i utlandet enn i Norge. Som en følge av denne bestemmelsen vil det ikke foreligge rett til barnetrygd for barn som går på skole i utlandet over flere år. Disse vil oppholde seg mer i utlandet enn i Norge, selv om skoleferiene tilbringes i Norge.

Unntaksregler

Selv om barnet har utenlandsopphold som fører til at vilkårene i barnetrygdloven § 4 om bosetting i riket ikke er oppfylt, kan det likevel utbetales barnetrygd i visse tilfeller. Det følger av lovens § 5 at dette gjelder når både barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Hvis barnet bor i utlandet sammen med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet. Det gis ikke unntak etter barnetrygdloven § 5 for barn som oppholder seg alene i utlandet mens foreldrene er bosatt i Norge. Dersom barnet oppholder seg i utlandet uten foreldrene, kan altså ikke utenlandsoppholdet vare mer enn tolv måneder, eventuelt mer enn seks måneder per år over flere år, før retten til barnetrygd faller bort, se ovenfor.

Folketrygdloven § 2-5 gjelder pliktig medlemskap for visse personer som oppholder seg utenfor Norge, eksempelvis norske statsborgere som er arbeidstakere i den norske stats tjeneste, personer i forsvarets tjeneste i utlandet, personer utsendt av den norske stat som fredskorpsdeltakere eller som eksperter for tjenestegjøring i et utviklingsland og norske statsborgere som studerer i utlandet med støtte fra Statens lånekasse for utdanning.

Folketrygdloven § 2-8 gjelder frivillig medlemskap for eksempelvis arbeidstakere i utlandet som er ansatt i en virksomhet med hovedsete i Norge, studenter og personer som har et offentlig oppdrag eller stipend i utlandet. Også andre personer kan få frivillig medlemskap når særlige grunner gjør det rimelig. Det er et vilkår for medlemskap at vedkommende har vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene før søknadstidspunktet, og at han eller hun har nær tilknytning til det norske samfunnet.

I tillegg til ovennevnte, innebærer EØS-avtalen og trygdeavtaler inngått med andre land at kravet om bosetting fravikes i visse tilfeller. For barn av personer som i henhold til EØS-avtalens regler skal være omfattet av norsk trygdelovgivning (blant annet arbeidstakere i Norge eller på norske skip eller personer som er omfattet av norsk lovgivning under arbeid i utlandet) utbetales det barnetrygd, uavhengig av hvor i EØS-området barna er bosatt. Vi går ikke nærmere inn på dette regelverket her, da endringsforslagene omtalt i høringsnotatet ikke vil ha noen betydning for dem som er omfattet av internasjonale avtaler.

Reglene etter gammel barnetrygdlov

Dagens barnetrygdlov trådte i kraft 1. januar 2003. Forut for denne datoen var retten til barnetrygd regulert av lov 24. oktober 1946 om barnetrygd med tilhørende forskrifter.

Det gamle barnetrygdregelverket hadde samme regler om bosetting i Norge som dagens lov, se ovenfor side 10.

I 1969 ble det gitt en forskrift som for visse grupper gjorde unntak fra kravet om bosetting i riket. Bakgrunnen fremgår av Ot.prp. nr. 12 (1968-69), der det blant annet heter:

”Hvis en familie med barn forlater landet i den hensikt å bosette seg i utlandet, faller retten til stønad bort. Under midlertidig fravær i utlandet har imidlertid loven vært praktisert slik at barnet fortsatt har vært ansett som bosatt her ... Departementet er av den oppfatning at det i en rekke tilfelle vil være ønskelig å kunne utbetale barnetrygdstønad under opphold i utlandet, også utover det som hittil har vært praktisert av Rikstrygdeverket. Under den nåværende samfunnsutvikling med økende samkvem landene imellom med utveksling av studenter, forskere og industrifolk, og med utsendelse av personell til utviklingslandene og av misjonærer fra forskjellige kristne organisasjoner, er det naturlig at mange familier med barn kommer til å oppholde seg i utlandet i et begrenset antall år. Tilknytningen til Norge vil allikevel være sterk. Departementet vil derfor foreslå at barnetrygdlovens § 1 endres slik at den gir hjemmel for å yte barnetrygdstønad under midlertidig fravær fra landet på nærmere fastlagte vilkår.”

Utenlandsforskriften gjorde unntak fra kravet om bosetting hvis det var tale om midlertidige utenlandsopphold og barnetrygdmottakeren

  • oppholdt seg i utlandet etter oppdrag fra norsk offentlig myndighet,
  • arbeidet i utlandet i humanitær eller filantropisk virksomhet,
  • studerte ved utenlandsk universitet eller høyskole, eller
  • hvis andre særlige grunner gjorde det rimelig.

Hvis barnetrygdmottakeren var omfattet av en av de nevnte gruppene, kunne det foreligge rett til barnetrygd hvis familien skattet til Norge for minst 70 prosent av samlet inntekt, eller om den samlet sett hadde en inntekt som på årsbasis ikke oversteg fire ganger folketrygdens grunnbeløp. Grunnbeløpet utgjør per 1. februar 2005 58 778 kroner.

Med den nye barnetrygdloven er reglene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold forenklet. Retten til barnetrygd er nå, for barn som ikke anses som bosatt i Norge, knyttet til medlemskap i folketrygden. Dette er blant annet begrunnet slik i Ot.prp. nr. 57 (2000-2001) Om lov om barnetrygd (barnetrygdloven): ”Medlemskap i trygden er slik vi ser det et godt egnet objektivt vilkår for rett til barnetrygd ved utenlandsopphold.” Det er i stor grad de samme gruppene som før som har rett til barnetrygd under utenlandsopphold.

Sverige og Danmarks bestemmelser om rett til barnetrygd under utenlandsopphold

Sverige

For å få svensk barnetrygd (barnbidrag) kreves det at barnet er bosatt i Sverige. Ved utenlandsopphold på mer enn seks måneder får man som hovedregel ikke beholde barnetrygden. Barnetrygden faller altså bort ved kortere utenlandsopphold enn etter gjeldende norsk rett.

Enkelte grupper får beholde barnetrygden ved utenlandsopphold som overstiger seks måneder. Det gjelder statsansatte som arbeider for svenske myndigheter i utlandet, personer som arbeider for et svensk trossamfunn eller for en svensk ideell organisasjon som driver bistandsvirksomhet. Også studenter eller doktorander i utlandet kan beholde barnetrygden på visse vilkår.

Reglene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold ligner bestemmelsene i den såkalte utenlandsforskriften som var gitt med hjemmel i den gamle barnetrygdloven (se punkt 3.2). En viktig forskjell er imidlertid at svenskene ikke foretar noen inntektsprøving eller vurdering av skattemessig tilknytning til landet overfor gruppene som kan få dispensasjon fra bostedsvilkåret.

Danmark

Rett til generell barnetrygd fra Danmark (børnefamilieydelse) forutsatte tidligere at barnet hadde hjemsted i Danmark. Et barn ble normalt ansett for å ha hjemsted der foreldrene oppholdt seg. Hadde foreldrene fast bopel i Danmark, kunne barnetrygden i mange tilfeller beholdes, selv om barnet oppholdt seg i utlandet på ferie eller tok kortere utdannelse i utlandet.

Med virkning fra 1. januar 2004 ble hjemstedsbestemmelsen endret til en oppholdsbestemmelse. Det er nå et vilkår for rett til barnetrygd at barnet oppholder seg i Danmark. Dette innebærer at barnet må ha sin dagligdag i Danmark. Oppholder barnet seg hos foreldrene og disse er fullt skattepliktige i Danmark, anses barnet for å oppholde seg i landet. Opphold i Danmark anses ikke for avbrutt når barnet i kortere perioder oppholder seg i utlandet i forbindelse med ferie eller familiebesøk eller i forbindelse med sykdomsbehandling eller lignende. I andre tilfeller, for eksempel der det i forbindelse med oppholdet i utlandet skjer enn avbrytelse av barnets kontakt med skole eller andre institusjoner i Danmark, betraktes barnets opphold i Danmark som avbrutt.

Oppholder barnet seg midlertidig i utlandet som ledd i et utdannelsesforløp som tar sikte på å forbedre barnets muligheter for å klare seg under fortsatt opphold i Danmark, kan barnetrygd fortsatt utbetales. Det kan for eksempel være tale om at barnet for å styrke sine språklige ferdigheter eller sin kunnskap om internasjonale forhold i et år eller et semester tar en utdannelse i utlandet. Det legges vekt på om oppholdet kan betraktes som et supplement til et pågående utdannelsesforløp i Danmark. Er dette ikke tilfelle, vil retten til barnetrygd opphøre.

Det fremgår av forarbeidene til lovendringene at det tidligere var usikkert om retten til barnetrygd fortsatt var til stede i tilfeller der foreldrene sender barn ut av Danmark med sikte på at barna i perioder skal oppdras etter de normer som gjelder i deres opprinnelige hjemland. Den danske regjering mener at slike situasjoner bør unngås når det er tale om barn som skal integreres i det danske samfunn, og mener at retten til barnetrygd for barn av foreldre som tar opphold i Danmark som flyktninger, familiegjenforente eller som ellers har mulighet for varig opphold i landet, må være betinget av at barna oppholder seg i Danmark og dermed får en oppvekst som gjør det mulig for dem å klare seg i landet.

Danmark har for øvrig ingen unntaksregler fra kravet om at barnet må oppholde seg i landet for at det skal kunne utbetales barnetrygd, slik Sverige og Norge har, og hadde heller ikke slike unntaksregler før endringene i regelverket i 2004.

Fra 2004 er det dessuten innført bestemmelser om at institusjoner som har løpende kontakt med et barn under 18 år skal melde fra til kommunen dersom den får opplysning om at barnet oppholder seg eller formodes å oppholde seg i utlandet.

3.4 Departementets vurderinger og forslag

I forbindelse med regjeringens arbeid med tiltaksprogammet mot tvangsekteskap som ble lagt fram våren 2002, ble en innstramming av retten til barnetrygd når barn har utenlandsopphold lansert som et mulig virkemiddel for å hindre tvangsekteskap. I programmets tiltak nummer 12 heter det blant annet: ”En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold vil også bli vurdert.”

En slik innstramming kan gjøres ved å innføre en regel om at retten til barnetrygd faller bort ved utenlandsopphold som overstiger eksempelvis seks eller tre måneder. Ved en slik løsning vil barnetrygdloven § 4 tredje ledd første setning endres slik at ”12 måneder” erstattes av ”seks måneder” eller ”tre måneder”.

I et integrerings- og inkluderingsperspektiv kan det være uheldig, både for barnet selv og for det norske samfunnet, dersom et barn som senere skal leve sitt voksne liv i Norge går på skole i et annet land de fleste årene av sin barne- og ungdomstid.

Lengre opphold i utlandet kan medføre vanskeligheter med å delta på linje med andre barn og unge i det norske samfunnet ved tilbakekomst. Barna/ungdommene som har vært i utlandet kan ha glemt sine norskkunnskaper og mistet kontakten med venner og det norske samfunnet for øvrig. Problemene blir selvfølgelig større hvis man praktiserer det norske språket lite eller ingenting mens man er i utlandet, lever veldig annerledes enn man ville gjort i Norge, går på en dårlig skole osv. Det vil da trolig ta lang tid å tilpasse seg et liv i Norge ved tilbakekomst. Men her vil det være store individuelle forskjeller, og det vil avhenge av hvordan det norske samfunnet tilrettelegger for tilbakekomsten.

På den andre siden kan det ha positive effekter for den enkelte å opprettholde kontakten med foreldrenes opprinnelsesland. De får bedre kontakt med slektninger og kunnskap om foreldrenes bakgrunn, kultur og språk.

En innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold kan bidra til at utenlandsoppholdet for en del barn og unge vil bli kortere. Dette kan være en fordel i forhold til det norske utdanningsløpet. Den unge kan bli bedre integrert i det norske samfunnet og derigjennom lettere stå mot press eller tvang når det gjelder inngåelse av ekteskap.

Ekteskap kan bli inngått ved tvang også under kortvarige opphold i utlandet. Noen barn blir giftet bort i ung alder i foreldrenes hjemland, i enkelte tilfeller under tvang, for så å bli etterlatt der til de har fylt 18 år. Dersom retten til barnetrygd under utenlandsopphold strammes inn, vil det kunne ha betydning for denne gruppen.

I henhold til barnetrygdloven § 2 fjerde ledd faller barnetrygden bort for barn som inngår ekteskap. Denne bestemmelsen kan, i den grad den er kjent, virke preventivt for foreldre som ønsker å gifte bort sine mindreårige barn. Hvis et par gifter seg i utlandet, er det imidlertid ikke sikkert at norske myndigheter blir gjort kjent med ekteskapet. Det er heller ikke sikkert at ekteskapet kan anerkjennes etter norsk rett. Regelen er derfor ikke et tilstrekkelig virkemiddel for å hindre tvangsekteskap.

Dersom barnetrygdlovens regler for utenlandsopphold strammes inn, vil flere grupper som i dag har rett til barnetrygd miste denne retten. Dersom retten til barnetrygd skal falle bort ved utenlandsopphold etter for eksempel tre eller seks måneder, må flere saker behandles etter unntaksregelen i barnetrygdloven § 5. Det betyr at dersom familien ikke oppfyller kravene til medlemskap i folketrygden etter folketrygdloven

§§ 2-5 eller 2-8, kan det ikke utbetales barnetrygd. Dette vil eksempelvis gjelde for foreldre til utvekslingselever og andre som tar et skoleår i utlandet. Også studenter med barn som skal studere i utlandet i kortere tid enn ett år uten støtte fra Lånekassen vil rammes. Det samme vil gjelde for familier som har et lengre ferieopphold i utlandet. En familie som skal oppholde seg i utlandet inntil tolv måneder og hvor den ene av foreldrene arbeider under utenlandsoppholdet, vil heller ikke få barnetrygd, med mindre vedkommende arbeider i den norske stats tjeneste eller kommer inn under en av de andre unntaksbestemmelsene i folketrygdloven § 2-5. Det skal bemerkes at hvis de samme familiene skal ha et utenlandsopphold som er ment å vare mer enn 12 måneder, vil de kunne få barnetrygd, så sant de får innvilget frivillig medlemskap etter folketrygdloven § 2-8.

Som omtalt under punkt 3.3.1 har Sverige noe strengere regler enn oss når det gjelder rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Retten faller som hovedregel bort etter seks måneder. Enkelte grupper, noen færre enn etter gjeldende norsk rett, er gitt unntak fra bosettingskravet. Danskene har i mindre grad adgang til å beholde barnetrygden under utenlandsopphold, se punkt 3.3.2. I Norge har vi imidlertid siden 1969 hatt relativt vidtrekkende unntak fra kravet om opphold i Norge. Også før den tid hadde loven vært praktisert slik at barnetrygd ble utbetalt under midlertidig fravær i utlandet. Den nye barnetrygdloven som trådte i kraft 1. januar 2003 innebar en forenkling, men materielt sett er reglene på området i hovedsak uendret.

Den nye barnetrygdloven innebar en forenkling for brukerne og trygdeetaten når det gjelder praktisering av reglene for rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Den ga også en harmonisering med folketrygdlovens regler. En innstramming av retten til barnetrygd fra 12 måneder til seks eller tre måneder vil føre til redusert effekt av noen av disse fordelene.

Dersom barnetrygdloven § 4 tredje ledd skal endres, kan det, av hensyn til sammenhengen i regelverket, sies å være mest naturlig å samtidig fjerne unntaksbestemmelsen i lovens § 5. Det ville i så fall innebære at retten til barnetrygd falt bort under alle utenlandsopphold som overstiger seks/tre måneder, og at det ikke ville være noen mulighet for unntak. Dette ville lovteknisk og praktisk sett være mest hensiktsmessig, men ville være en radikal materiell endring som departementet ikke ønsker å foreslå.

Departementets forslag

Departementet har vurdert de ulike hensynene mot hverandre og har kommet til at de positive konsekvensene en innstramming kan ha når det gjelder å fremme integrering og hindre tvangsekteskap må veie tyngst. Vi viser her også til regjeringens tiltaksprogram mot tvangsekteskap. Departementet vil på denne bakgrunn foreslå at retten til barnetrygd under utenlandsopphold strammes inn. Vi ber om høringsinstansenes synspunkter på om retten til barnetrygd bør falle bort ved midlertidig fravær som ikke er ment å vare mer enn seks måneder, eller om det ikke bør være adgang til å ha utenlandsopphold på mer enn tre måneder før retten til barnetrygd faller bort.

Hvis barnetrygdloven § 4 tredje ledd første setning strammes inn, vil retten til barnetrygd falle bort ved seks eller tre måneders sammenhengende utenlandsopphold. Normalt vil retten til barnetrygd gjeninntre når utenlandsoppholdet er avsluttet. Etter barnetrygdloven § 4 tredje ledd andre setning faller barnetrygden bort hvis barnet over tid skal oppholde seg i utlandet mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Det utbetales i slike tilfeller heller ikke barnetrygd i de periodene barnet oppholder seg i Norge. Departementet legger til grunn at denne bestemmelsen beholdes. Det bør fortsatt være anledning til å stanse barnetrygden dersom barnet over tid oppholder seg mer i utlandet enn i Norge, selv om hvert enkelt utenlandsopphold ikke varer mer enn seks/tre måneder.

4. UNNTAK FRA KRAVET OM AT BEGGE FORELDRE MÅ VÆRE MEDLEM I FOLKETRYGDEN I UNDER UTENLANDSOPPHOLD DER BARNET IKKE LENGER ANSES SOM BOSATT I RIKET

4.1 Innledning

Departementet er i den nye barnetrygdloven gitt hjemmel til i forskrift å dispensere fra vilkåret om at begge foreldrene må være medlemmer i folketrygden under utenlandsopphold for at det skal foreligge rett til barnetrygd. I dette kapittelet drøftes hvorvidt en slik forskrift skal gis, herunder vil departementet komme inn på hvilke grupper som i tilfelle bør få dispensasjon.

4.2 Gjeldende rett

For at det skal foreligge rett til barnetrygd må barnet som hovedregel være bosatt i riket. Barnet anses fortsatt som bosatt her ved midlertidige fravær som ikke er ment å vare mer enn 12 måneder. Dette gjelder likevel ikke dersom barnet skal oppholde seg i utlandet i mer enn seks måneder per år i to eller flere påfølgende år. Det gjøres unntak fra kravet om at barnet må være bosatt i Norge i tilfeller der barnet og den barnet bor fast hos under utenlandsoppholdet er medlemmer i folketrygden etter folketrygdloven §§ 2-5 eller 2-8. Hvis barnet bor i utlandet med begge sine foreldre, må barnet og begge foreldrene være medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet. Se nærmere om retten til barnetrygd under utenlandsopphold i punkt 3.2.

Departementet er i barnetrygdloven § 5 fjerde ledd gitt hjemmel til å gi forskrift som gjør unntak fra kravet om at begge foreldrene må være medlemmer av folketrygden under utenlandsopphold.

Bakgrunnen for denne forskriftshjemmelen er at medlemskapskravet kan virke urimelig i enkelte tilfeller der den ene av foreldrene ikke fyller vilkårene for å få medlemskap i folketrygden. Medlemskap for medfølgende ektefelle etter folketrygdloven § 2-5 forutsetter nemlig norsk statsborgerskap (gjelder for ektefelle til person som arbeider i den norske stats tjeneste eller arbeidstaker hos slik person) eller medlemskap i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene (gjelder for ektefelle til person som omfattes av andre grupper i folketrygdloven § 2-5). Medfølgende ektefelle til utenlandsstudent blir ikke medlem etter folketrygdloven § 2-5, selv om studenten selv er pliktig medlem etter denne bestemmelsen. Medlemskap etter folketrygdloven

§ 2-8 for medfølgende ektefelle forutsetter at vedkommende har vært medlem i trygden i minst tre av de siste fem kalenderårene og at han eller hun har nær tilknytning til det norske samfunnet. I Ot.prp. nr. 57 (2000-2001) Om lov om barnetrygd (barnetrygdloven) heter det på side 25: ”I utgangspunktet foreslås det en regel om at det i de tilfeller der barnet bor i utlandet med begge sine foreldre oppstilles et vilkår om at barnet og begge foreldrene må være medlemmer i folketrygden. I enkelte tilfeller vil en slik regel kunne gi urimelige utslag overfor særlige grupper. Eksempler på slike grupper vil kunne være studenter som studerer i utlandet og personer som er utsendte til utlandet på oppdrag for norske myndigheter og som er gift med mann/kvinne som ikke er norsk statsborger. Ektefellene som ikke er norske statsborgere vil ofte ikke kunne få frivillig medlemskap i folketrygden fordi de ikke har vært medlem av norsk trygd i minst tre av de siste fem årene før utenlandsoppholdet starter. Det foreslås på bakgrunn av dette at det åpnes for at Barne- og familiedepartementet i forskrift kan gi dispensasjon fra blant annet vilkåret om at begge foreldrene må være trygdet under utenlandsoppholdet.”

4.3 Departementets vurderinger og forslag

Barne- og familiedepartementet mener det er momenter både for og mot å gi en forskrift som gjør unntak fra kravet om medlemskap i folketrygden for begge foreldrene for at det skal foreligge rett til barnetrygd under utenlandsopphold.

Det at forarbeidene til barnetrygdloven viser til at kravet om medlemskap for begge foreldrene kan være urimelig i enkelte tilfeller og at loven av den grunn gir hjemmel til i forskrift å dispensere fra kravet, er i seg selv argumenter som taler for å gi slik forskrift.

Departementet ser at dagens regelverk kan slå urimelig ut overfor familier der den ene av foreldrene ikke har anledning til å få medlemskap i folketrygden. Et eksempel på en gruppe som en dispensasjonsbestemmelse vil ha stor betydning for, er ansatte i utenrikstjenesten. En stor del av de som er ansatt i utenrikstjenesten er stasjonert utenlands på oppdrag for norske myndigheter, og mange av disse tilbringer også store deler av sitt yrkesaktive liv i utlandet. Dette kan gjøre det vanskelig for medfølgende ektefelle å oppfylle medlemskapskravet, spesielt dersom ektefellen ikke er norsk statsborger. Manglende medlemskap i disse tilfellene henger sannsynligvis nært sammen med at vedkommende ektefelle på grunn av tjenestemannens arbeid i utlandet ikke har vært i stand til å fylle kravet i folketrygdloven § 2-8 om tre års trygdetid de siste fem årene før søknadstidspunktet. Det kan derfor anføres at disse familiene med hensyn til barnetrygd bør likestilles med familier der begge foreldrene er norske og dermed lettere fyller kravene til medlemskap. Rimelighetshensyn kan tilsi at det bør gis en forskrift som åpner for å gjøre unntak fra medlemskapskravet til begge foreldrene under utenlandsopphold.

Ovenstående kan også anføres av familier som er i en lignende situasjon som ansatte i Utenriksdepartementet og deres familier. Dette kan eksempelvis gjelde der den ene av foreldrene er utsendt fra annen offentlig myndighet enn Utenriksdepartementet, arbeider i utlandet for en virksomhet med hovedsete i Norge, driver humanitær virksomhet eller er misjonær og den andre av foreldrene har manglende trygdetilknytning til Norge. Odelstingsproposisjonen om ny barnetrygdlov viser også til utenlandsstudenter. Studenter er i en alder der mange etablerer seg med familie. Noen etablerer seg og får barn under studieopphold i utlandet. En utenlandsk ektefelle eller samboer til en norsk student vil vanskelig kunne bli medlem av folketrygden, og familien vil dermed heller ikke få barnetrygd. Man kan også tenke seg et tilfelle der en familie hvor begge foreldrene i utgangspunktet er trygdet i Norge flytter til utlandet for en periode. Den ene av foreldrene skal arbeide i utenrikstjenesten og blir pliktig trygdet etter folketrygdloven § 2-5. Den andre skal arbeide for en bedrift i bostedslandet. Vedkommendes medlemskap i folketrygden opphører da, jf. folketrygdloven § 2-14 fjerde ledd. Kun den ene av foreldrene er medlemmer i trygden under utenlandsoppholdet, og familien får ikke barnetrygd.

På den annen side kan det som et argument mot å gi forskrift, vektlegges at man i den nye barnetrygdloven har valgt å knytte retten til barnetrygd når barnet ikke er bosatt i Norge, nettopp til om barn og foreldre har medlemskap i folketrygden. Dette er en regel som både er rettferdig, målrettet og enkel å administrere.

Ved at man knytter retten til barnetrygd under utenlandsopphold til at begge foreldrene har medlemskap i trygden, sikrer man at personer som har nær tilknytning til Norge får barnetrygd. At det må være en viss tilknytning til Norge for å få rett til barnetrygd under utenlandsopphold ble også fremhevet av Familie-, kultur- og administrasjonskomiteen under Stortingets behandling av forslag til ny barnetrygdlov, jf. Innst. O. nr. 24 (2001-2002) hvor det heter: ”Komiteen sier seg enig i at alle familier med nær tilknytning til Norge i form av trygdetilknytning, etter dette vil kunne oppebære rett til barnetrygd under utenlandsopphold.” Når man som i den nye barnetrygdloven har valgt å knytte seg til folketrygdlovens medlemskapsbestemmelser, og enkelte grupper ikke har anledning til å få medlemskap, vil altså disse familiene heller ikke få barnetrygd under utenlandsoppholdet. Det at folketrygdloven ikke åpner for medlemskap, er en indikasjon på at familiens trygdetilknytning ikke er sterk nok. Det kan anføres at det ikke er urimelig at det da heller ikke ytes barnetrygd i disse tilfellene.

Barnetrygdloven har relativt vid adgang for familier til å ha utenlandsopphold uten at barnetrygden faller bort. Som omtalt under punkt 3.3, tilsvarer Sveriges regler grovt sett i hovedsak våre, mens danskene i mindre grad har anledning til å ta utenlandsopphold og samtidig beholde barnetrygden. Utgangspunktet etter gjeldende norsk rett er at barnet skal være bosatt i Norge. Herunder åpnes det også for at barnet som hovedregel kan ha utenlandsopphold på inntil tolv måneder og fortsatt anses som bosatt i Norge. I tillegg gjøres det i barnetrygdloven unntak for dem som i form av folketrygdmedlemskap har nær tilknytning til Norge, slik at disse vil oppebære rett til barnetrygd under utenlandsopphold. Endelig vil offentlige tjenestemenn og utsendte arbeidstakere til EØS-området i mange tilfeller få rett til barnetrygd fra Norge etter reglene i EØS-avtalen. Her vil ikke kravet om medlemskap for begge foreldrene slå inn. At det er noen som ikke omfattes av en av disse unntaksreglene fra kravet om bosetting i Norge for rett til barnetrygd, er ikke nødvendigvis urimelig.

Dersom departementet skal gi en forskrift, vil det bli nødvendig å avklare hvilke grupper som skal få dispensasjon fra medlemskapskravet til begge foreldrene. Departementet mener at hvis det først skal gis slik forskrift, er det flere grupper som det kan være naturlig å gi unntak for. Eksempler på slike grupper kan være ansatte i utenrikstjenesten og forsvaret, arbeidstakere utsendt fra private selskaper, studenter i utlandet, bistandsarbeidere og misjonærer, uten at dette er ment å være noen uttømmende liste.

Dersom alle, eller de fleste, av de nevnte grupper skal gis dispensasjon gjennom en forskrift, vil man stå overfor en uthuling av lovens vilkår om at begge foreldrene skal være medlemmer i folketrygden under utenlandsoppholdet. Det vil da være en lovteknisk bedre løsning å endre selve loven ved å stryke § 5 andre ledd, slik at det er tilstrekkelig at den ene av foreldrene er medlem av folketrygden under utenlandsoppholdet.

Mye taler etter departementets oppfatning for å begrense en forskrift til kun å gjelde for et fåtall av grupper. Et alternativ kan være å avgrense forskriften til å gjelde for de gruppene som er nevnt i forarbeidene. Det betyr at studenter i utlandet og personer som er utsendt til utlandet på oppdrag for norske myndigheter (typisk ansatte i forsvaret og utenrikstjenesten), vil få fritak for vilkåret om at begge foreldrene må være medlemmer i folketrygden. Det kan også reises spørsmål ved om de som er ansatt i utenrikstjenesten bør stå i en særstilling ettersom de store deler av sin yrkeskarriere oppholder seg i utlandet og utfører arbeid for Norge. Vi viser også til flytteplikten som tilligger noen av de ansatte i denne etaten. Et alternativ i så måte kan være at man lager en forskrift som gir unntak kun for denne gruppen. Mot en slik løsning taler at ikke alle utenrikstjenestemenn har flytteplikt. Videre vil vi bemerke at det å ta arbeid i Utenriksdepartementet nødvendigvis vil innebære tjeneste i utlandet med de konsekvenser det har. De som søker seg dit er klar over dette på forhånd.

Departementet har ikke konkludert, verken på spørsmålet om det bør gis en forskrift som gjør unntak fra kravet i barnetrygdloven § 5 andre ledd, eller med hensyn til hvilke grupper som eventuelt skal omfattes av en slik forskrift. Høringsinstansene anmodes om å komme med synspunkter på spørsmålene.

5. INNFØRING AV BESTEMMELSER OM AT TREKK I BARNETRYGD OG KONTANTSTØTTE AVBRYTER FORELDES

5.1 Innledning

Trekk i ytelser som barnetrygd og kontantstøtte etter feilutbetaling av slike ytelser medfører i dag ikke avbrytelse av foreldelse. I dette kapitlet foreslår derfor departementet å innføre en slik bestemmelse i både barnetrygdloven og kontantstøtteloven. Dette vil være i tråd med det som følger av folketrygdloven og vil skape en ensartet rettstilstand for tilstøtende rettsområder. De samme hensyn taler for å unngå foreldelse enten det har skjedd en feilutbetaling av kontantstøtte eller barnetrygd, eller det har skjedd en feilutbetaling av for eksempel fødselspenger.

I enkelte tilfeller opphører trekk i fremtidige ytelser før hele kravet er inndrevet. I slike tilfeller kan den resterende del av kravet være foreldet når trekket opphører. Det foreslås derfor også å innføre en ettårsfrist fra opphør av trekket for å avbryte foreldelse på annen måte etter mønster av folketrygdloven.

5.2 Gjeldende rett

Barnetrygdloven og kontantstøtteloven

I enkelte tilfeller skjer det feilutbetalinger av ytelser etter lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre (kontantstøtteloven) og lov 8. mars 2002 nr. 4 om barnetrygd (barnetrygdloven). Kontantstøtteloven § 11 første og annet ledd og barnetrygdloven § 13 første og annet ledd gir regler om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling av slike ytelser. Av begge bestemmelsers siste ledd fremgår det at et beløp som blir krevd tilbake etter disse bestemmelsene, enten kan dekkes ved trekk i fremtidige ytelser eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven. Vedtak om tilbakekreving er tvangsgrunnlag for utlegg.

Bestemmelsene er utarbeidet etter mønster av lov 28. februar 1997 nr. 19 om folketrygd

§ 22-15 om tilbakekreving etter feilaktig utbetaling. I forarbeidene til kontantstøtteloven (Ot prp nr 56 (1997-98)) heter det at ”feilutbetalingssaker skal behandles på samme måte som slike saker behandles etter barnetrygdloven og folketrygdloven”. I forarbeidene til ny barnetrygdlov (Ot.prp. nr. 57 (2000-2001)) heter det at feilutbetalingsbestemmelsen er utarbeidet ”i tråd med tilsvarende bestemmelser i folketrygdloven og kontantstøtteloven”.

Det er ingen særlige regler i kontantstøtteloven og barnetrygdloven om foreldelse og avbrytelse av foreldelsesfrist. Foreldelsesloven kommer derfor til anvendelse.

Foreldelsesloven

Det følger av lov om foreldelse av fordringer av 18. mai 1979 nr. 18 (foreldelsesloven)

§ 1 at fordring på penger eller andre ytelser foreldes etter reglene i foreldelsesloven når ikke annet følger av andre lover. I henhold til hovedregelen i foreldelsesloven § 2 foreldes et tilbakebetalingskrav etter tre år. Fristen for foreldelse begynner å løpe fra det tidspunktet feilutbetalingen ble foretatt. Dersom feilutbetalingen har skjedd over et lengre tidsrom, eksempelvis ved månedlige utbetalinger som er vanlig ved kontantstøtte og barnetrygd, regnes fristen særskilt for hver utbetaling.

Dersom ikke kravet om tilbakebetaling har blitt gjort gjeldende på grunn av manglende kunnskap om feilutbetalingen, inntrer foreldelsen tidligst ett år etter den dagen trygdens organer fikk, eller burde ha skaffet seg, slik kunnskap, jf. foreldelsesloven

§ 10. Foreldelsesfristen kan likevel ikke forlenges med mer enn 10 år, jf. lovens § 10

nr. 3.

Et tilbakebetalingskrav som er foreldet, er bortfalt, og medfører at trygdeetaten taper sin rett til å kreve det feilutbetalte beløpet tilbake. Da innkrevingen ofte skjer over en periode på mer enn tre år, vil således den del av kravet som er eldre enn tre år være foreldet, med mindre det foretas skritt som avbryter foreldelsesfristen.

Avbrudd av foreldelse kan skje på forskjellig måter. Dette er regulert i foreldelsesloven

§§ 14 - 19. Etter § 14 avbrytes fristen når skyldneren erkjenner sin forpliktelse overfor fordringshaveren. Erkjennelsen kan være uttrykkelig, eller den kan fremgå indirekte av skyldnerens handlemåte. Den andre hovedformen for avbrytelse av foreldelse er at kreditor går til sak mot skyldneren. Regler om dette finnes i § 15. Videre avbrytes foreldelse når tvist om kravet bringes inn til avgjørelse ved et forvaltningsorgan som har særskilt myndighet til å avgjøre slik tvist, jf. § 16. Dette vil typisk være når saken er brakt inn for Trygderetten. Av § 17 første ledd følger det at dersom kreditor har tvangsgrunnlag for sin fordring så avbrytes foreldelsen ved begjæring om tvangsfullbyrdelse. Av samme bestemmelse annet ledd fremgår det at dersom offentlig myndighet har mulighet til å inndrive egen fordring ved selv å holde utleggsforretning, avbrytes foreldelsen når myndigheten innen fristen berammer forretning for utleggspant eller gir pålegg om utleggstrekk til den trekkpliktige. I § 18 er det regler om avbrudd av foreldelse ved konkurs, gjeldsforhandling og skifte.

Dersom foreldelse avbrytes ved saksanlegg, begjæring om tvangsfullbyrding mv. etter

§§ 15 - 19, skjer ifølge foreldelsesloven § 21 nr. 1 ingen foreldelse så lenge forfølgningen pågår. Foreldelsesfristen slutter imidlertid ikke å løpe selv om den avbrytes. Virkningen av at fristen løper ut, inntrer med andre ord ikke så lenge saken pågår. Avhengig av sakens videre utfall, vil det etter omstendighetene kunne løpe en ny frist etter foreldelsesloven § 21 eller en tilleggsfrist etter § 22. Det fremgår av sistnevnte bestemmelse at foreldelsesvirkningen ikke inntrer før det er gått en viss tid etter at saken ble avsluttet på aktuell måte. Innenfor denne fristen kan en kreditor ta nytt skritt, for eksempel reise sak ved rett domstol, for å få foreldelse avbrutt.

Folketrygdloven

Regler om foreldelse kan også fremgå av spesiallovgivningen. Et eksempel på dette er folketrygdloven § 22-14 som har en egen bestemmelse om foreldelse. Sistnevnte bestemmelse slår fast at lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer ”gjelder med de særlige bestemmelser som er gitt i denne paragrafen”. I folketrygdloven § 22-14 femte ledd første punktum er det fastsatt at foreldelsen avbrytes ved trekk etter § 22-15 tredje ledd. Det følger av folketrygdloven § 22-14 femte ledd annet punktum at dersom slikt trekk i fremtidig ytelse opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte. Av forarbeidene (Ot.prp. nr. 46 (1998-99)) til bestemmelsen fremgår det at hensikten er å forhindre at resterende krav er foreldet idet trekket opphører. Det uttales at ett års tilleggsfrist anses for tilstrekkelig for å unngå foreldelse av tilbakebetalingskrav som inndrives gjennom trekk i løpende ytelse. Dette vil samtidig gi trygdeorganene en oppfordring til å forfølge saken uten ugrunnet opphold. Dersom trekket innstilles før kravet er inndrevet fullt ut, vil trygdekontoret således ha ett år på seg til å avbryte foreldelse på annen måte uten at det vil inntre foreldelse av restkravet. Det ble vurdert om tilleggsfristen burde være lengre, men man kom til at sterke grunner taler for at tilbakekrevingssakene avsluttes så raskt som mulig, bl.a. av hensyn til stønadsmottakeren.

Uttalelse fra Lovavdelingen

Spørsmålet om hvorvidt trekk i fremtidig barnetrygd og kontantstøtte likevel kan avbryte foreldelse, har vært forelagt Lovavdelingen i Justisdepartementet. I uttalelse av 15. januar 2004 antar Lovavdelingen at det ikke er hjemmel i foreldelsesloven eller folketrygdloven for å si at trekk i fremtidig barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelsen. Etter Lovavdelingens syn bør spørsmålet om avbrudd av foreldelse ved trekk i fremtidige ytelser etter de to lovene uansett avklares gjennom en lovendring. Fra uttalelsen siteres:

”…For at foreldelse skal avbrytes i disse tilfellene, må man enten anse folketrygdloven

§ 22-14 for å gjelde tilsvarende også for kontantstøtte og barnetrygd, eller påvise at foreldelsesloven kommer til anvendelse på disse tilfellene.

Slik vi leser bestemmelsen i foreldelsesloven § 17 nr. 2, må det sondres mellom inndriving ved tvangsfullbyrdelse som følger reglene for utleggsforretning, og dekning som oppnås ved motregning. Ordlyden i foreldelsesloven § 17 nr. 2 omfatter bare inndriving etter reglene for utleggsforretning, og på samme måte leser vi bestemmelsen slik den var utformet før lovendringen i 1992, se i den sammenheng Ot.prp. nr. 38 (1977-78) Om lov om forelding av fordringer s. 71.

Dekning ved trekk i fremtidig kontantstøtte eller fremtidig barnetrygd gjennomføres etter det vi forstår som motregning, og ikke som en utleggsforretning. Vi viser her til formuleringen ”kan enten dekkes ved trekk i fremtidig kontantstøtte eller innkreves etter bestemmelsene i bidragsinnkrevingsloven” i kontantstøtteloven § 11 tredje ledd første punktum og den tilsvarende formuleringen i barnetrygdloven § 13 tredje ledd første punktum.

At det må skilles mellom inndriving ved utleggstrekk og dekning ved motregning, er det også gitt uttrykk for i forarbeidene til folketrygdloven. Vi viser bl.a. til NOU 1990: 20 Forenklet folketrygdlov s. 698. I Ot.prp. nr. 29 (1995-96) Om lov om endringer i folketrygdloven og i enkelte andre lover uttales det på s. 29: ”Trygdeetatens hjemmel til trekk i trygdeytelser etter tilbakekrevingsreglene i folketrygdloven kan neppe regnes som tvangsfullbyrdelse i forhold til fl. § 17.”

Vi antar etter dette at reglene om avbrudd av foreldelse i foreldelsesloven § 17 nr. 2 ikke kommer til anvendelse ved trekk i fremtidige ytelser etter kontantstøtteloven og barnetrygdloven.

Et spørsmål er da om folketrygdlovens regler om avbrudd av foreldelse i § 22-14 femte ledd kan anvendes analogisk i forhold til kontantstøtteloven og barnetrygdloven. Vi har imidlertid vanskelig for å se at det er tilstrekkelige rettskildemessige holdepunkter for en slik tolkning. Uttalelsene i forarbeidene til kontantstøtteloven og barnetrygdloven om å bruke folketrygdlovens regler som mønster, gjelder etter det vi kan se bare folketrygdloven

§ 22-15. § 22-14 og spørsmålet om foreldelse er ikke nevnt. At gode grunner kunne tale for at lovgiverne også hadde tatt inn regler tilsvarende denne bestemmelsen, kan ikke være avgjørende for tolkningen.

Etter vårt syn bør spørsmålet om avbrudd av foreldelse ved trekk i fremtidige ytelser etter de to lovene uansett avklares gjennom en lovendring.”…

5.3 Departementets vurderinger og forslag

Dagens rettstilstand er etter departementets vurdering utilfredsstillende. Siden tilbakekreving av for mye utbetalt kontantstøtte eller barnetrygd vanligvis skjer ved trekk i fremtidige ytelser er det hensiktsmessig at iverksetting av slike trekk avbryter foreldelse. Dette vil være i tråd med det som gjelder i trygden for øvrig, og vil sikre en harmonisering av regelverk på tilstøtende områder. Etter departementets syn ligger de samme hensyn til grunn for å unngå foreldelse enten det har skjedd en feilutbetaling av kontantstøtte eller barnetrygd, eller det har skjedd en feilutbetaling av for eksempel dagpenger eller fødselspenger.

På denne bakgrunn foreslår departementet å innføre en bestemmelse i henholdsvis barnetrygdloven og kontantstøtteloven som lar trekk i fremtidig ytelse avbryte foreldelse på samme måte som etter folketrygdloven § 22-14 femte ledd første punkt og tvangsfullbyrdelse etter foreldelsesloven § 17.

Et slikt lovforslag vil medføre at trygdens krav på medlemmet ikke bortfaller som foreldet så lenge trekk opprettholdes. Dette innebærer imidlertid ikke at foreldelsesfristen slutter å løpe selv om den avbrytes. Når trekk opphører, kan således restkravet eller deler av restkravet være foreldet. Uten en særskilt regulering vil derfor den del av tilbakebetalingskravet som er eldre enn tre år være foreldet når trekk i fremtidig ytelse innstilles for eksempel fordi vedkommende ikke lenger har krav på kontantstøtte eller barnetrygd. Etter hva departementet er kjent med skjer ofte innkreving gjennom avregning i løpende ytelser ved trekk over en periode på mer enn tre år.

Etter departementets vurdering er øyeblikkelig bortfall av tilbakebetalingskravet ved opphør av trekk utilfredsstillende. Det er også lite i tråd med de tilleggsfrister som følger av foreldelsesloven § 22 når det bl.a. gjelder ordinær tvangsfullbyrdelse og som følger av folketrygdloven § 22-14 femte ledd annet punktum.

Departementet foreslår derfor en bestemmelse om at virkningen av avbrutt foreldelse står ved lag i ett år etter at trekket opphører, inntas i kontantstøtteloven og barnetrygdloven. Departementet har vurdert hvorvidt fristen bør være lengre, men har valgt å foreslå tilsvarende frist som følger av folketrygdloven § 22-14 femte ledd annet punktum. Begrunnelsen for dette at det er viktig at tilsvarende områder har lik frist. En frist på ett år vil etter departementets vurdering gi trygdeetaten tilstrekkelig tid til å områ seg og eventuelt få avbrutt foreldelse på ny, dersom trekk opphører før hele kravet er inndrevet.

Departementets forslag

Departementet foreslår et nytt fjerde ledd i henholdsvis barnetrygdloven § 13 og kontantstøtteloven § 11 som skal lyde:

Trekk etter tredje ledd avbryter foreldelse. Dersom slikt trekk opphører, varer virkningen av avbrutt foreldelse i ett år etter at trekket opphørte.

6. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Innføring av meldeplikt for skoler til trygdekontoret ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold (punkt 2)

Innføring av meldeplikt for skoler ved fravær som kan skyldes utenlandsopphold kan føre til en innsparing på stønadsbudsjettet ettersom feilutbetaling kan unngås i noen tilfeller. Ved vurderingen av et innsparingspotensiale må man imidlertid ta hensyn til at barnetrygden i en del tilfeller uansett ville ha blitt stoppet, enten fordi foreldrene selv melder fra om utenlandsoppholdet eller fordi skolen melder fra selv om den ikke er pålagt det ved lov (slik det for eksempel gjøres i Oslo). Det er vanskelig å anslå størrelsen på innsparing, men Rikstrygdeverket antar at innføring av meldeplikt vil kunne bety en årlig innsparing i utgifter til barnetrygd i intervallet 1,5 mill. kroner til 5,5 mill. kroner.

Dersom forslaget vedtas, må skolene rutinemessig melde fra til trygdekontoret når et barn har fravær som kan skyldes utenlandsopphold. Skolene får dermed en ny oppgave. Vi antar imidlertid at denne oppgaven ikke vil bli svært byrdefull, da det kun er et lite mindretall av elevene som har fravær av en slik karakter at det må meldes fra til trygdeetaten. I Oslo, som er den kommunen som har størst innvandrerbefolkning og som dermed kanskje vil ha flest tilfeller av fravær på grunn av utenlandsopphold, er tilsvarende meldeplikt allerede innført. Innføring av meldeplikt for skolene antas dermed ikke å ha administrative kostnader av betydning for skolene. Ordningen antas heller ikke å medføre administrative kostnader av betydning for trygdeetaten.

En generell innstramming av retten til barnetrygd ved utenlandsopphold (punkt 3)

En innstramming av retten til barnetrygd vil først og fremst ramme dem som har utenlandsopphold på mellom seks/tre og 12 måneder. Rikstrygdeverket har ingen statistikk som viser i hvor mange tilfeller stønadsmottaker og barnet er utenlands i mer enn seks/tre måneder, men mindre enn 12 måneder. Det er derfor ikke mulig å anslå hva en generell innstramming av retten til barnetrygd vil innebære i innsparing av utgifter til barnetrygd.

Som omtalt under punkt 3.4, vil en endring av loven på dette punktet gi et regelverk som er vanskelig å praktisere for trygdeetaten. De administrative kostnadene ved forslaget er imidlertid ikke beregnet.

Unntak fra kravet om at begge foreldre må være medlem av folketrygden under utenlandsopphold (punkt 4)

Det foreligger ikke tilstrekkelig tallgrunnlag til å anslå hva det vil innebære av økte kostnader å gi en forskrift som gjør unntak fra kravet om medlemskap i folketrygden for begge foreldrene.

Familier som blir omfattet av en dispensasjonsforskrift vil få rett til ordinær barnetrygd som per i dag beløper seg til 11 640 kroner per år per barn.

Hvor store de økonomiske konsekvensene av en forskrift blir, vil selvsagt avhenge av hvor mange grupper som skal få dispensasjon. Utenriksdepartementet (UD) har opplyst at det finnes omtrent 210 barn av utsendte UD-ansatte, der medfølgende ektefelle ikke er norsk statsborger. Dersom ingen av disse får barnetrygd i dag, mens alle får det etter at en forskrift blir gitt, vil barnetrygdutgiftene øke med i overkant av

2 mill. kroner årlig. Merutgiftene vil imidlertid bli noe lavere enn dette ettersom de av UDs ansatte som er stasjonert i et EØS-land allerede i dag vil ha rett til barnetrygd etter EØS-avtalen. Dessuten kan noen av de utenlandske ektefellene være medlem av folketrygden slik at familien har rett til barnetrygd også etter gjeldende rett.

Dersom flere grupper enn utenrikstjenestemenn skal omfattes av en forskrift, vil kostnadene øke. Hvis man for eksempel antar at mellom 500 og 1000 barn blir berørt, blir de årlige merutgiftene på mellom 6 og 12 mill. kroner.

Departementet antar at en forskrift som gir dispensasjon fra kravet om medlemskap for begge foreldrene ikke vil ha administrative kostnader av betydning for trygdeetaten.

Innføring av bestemmelser om at trekk i barnetrygd og kontantstøtte avbryter foreldelse (punkt 5)

I henholdsvis barnetrygdloven og kontantstøtteloven foreslås det inntatt bestemmelser som fastslår at trekk i fremtidig ytelse avbryter foreldelse, og lar virkningen av avbrutt foreldelse vare ett år etter at trekket opphører. På grunn av sakens natur er det vanskelig å anslå de økonomiske konsekvensene, men det legges til grunn at endringsforslaget vil innebære en viss innsparing i og med at man noen tilfeller vil unngå at kravet foreldes og at trygden mister sin rett til å kreve oppfyllelse. Rikstrygdeverket anslår at en lovendring kan gi en merinnkreving på maksimalt 6,5 mill. kroner per år. Departementet antar at forslaget ikke vil ha administrative konsekvenser av betydning.

Alle departementene

Alle fylkesmenn

Bergen kommune

Drammen kommune

Oslo kommune

Stavanger kommune

Trondheim kommune

African Youth in Norway

AFS Norge Internasjonal Utveksling

Akademikerne

Aleneforeldreforeningen

Ambassaden i Marokko

Ambassaden i Pakistan

Ambassaden i Tyrkia

Amnesty International Norge

ANSA

Antirasistisk Senter

Barneombudet

Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir)

Bispedømmene

Datatilsynet

Det norske misjonsselskap

Elevorganisasjonen

Flyktningerådet

Forbundet Steinerskolene i Norge

Foreldreutvalget for grunnskolen (FUG)

Foreningen 2 Foreldre

Handels- og servicenæringens Hovedorganisasjon (HSH)

Helse- og sosialgruppe for innvandrere (IHSG)

Himmilo Youth in Norway

Innvandrernes Landsorganisasjon

Juridisk rådgivning for kvinner

Juss-Buss

Jussformidlingen i Bergen

Jusshjelpa i Tromsø

Kirkens Nødhjelp

Kirkerådet

Kommunenes Sentralforbund (KS)

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

Kvinnefronten

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner (LNU)

Likestillingsombudet

Likestillingssenteret

Mannssenteret Reform

MIRA Ressurssenter

Nasjonalt senter for flerkulturell opplæring (NAFO)

New Page

NORAD

Norges Kvinne- og Familieforbund

Norges Røde Kors

Normisjon

Norske friskolers landsforbund

Norsk Folkehjelp

Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA)

Norsk kvinnesaksforening

Norsk Luthersk Misjonssamband

Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS)

Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

Organisasjonen Voksne for barn

Politidirektoratet

Redd Barna

Regjeringsadvokaten

Ressurssenter for pakistanske barn

Rettspolitisk Forening

Rikstrygdeverket

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Sametinget

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

Senter mot etnisk diskriminering (SMED)

Sjømannsmisjonen

SOS Rasisme

Statens råd for funksjonshemmede

Statistisk Sentralbyrå

Tvillingforeldreforeningen

Tyrkisk Ungdomsforening

Utdanningsdirektoratet

Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon (UHO)

Utlendingsdirektoratet

Utlendingsnemnda

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Til toppen