Høring - forslag til endringer i utlendingsforskriften - gjennomføring av EUs grenseforordning

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 18.12.2006

  • Høringsfrist: 18.12. 2006

Vår ref.:

Til høringsinstansene, jf liste

Deres ref

Vår ref

Dato

200606634-/LIG

06.11.2006

Høringsbrev - forslag til endringer i utlendingsforskriften - gjennomføring av EUs grenseforordning

Innledning

Arbeids- og inkluderingsdepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i forskrift av 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Endringsforslagene har sammenheng med gjennomføringen av europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 562/2006 om innføring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler), heretter forkortet grenseforordningen, i norsk rett. Stortinget har samtykket til godtakelse av vedtak om videreutvikling av Schengen-regelverket og har vedtatt nødvendig lovendring, jf. St.prp. nr. 59 (2005–2006) og Ot.prp. nr. 73 (2005–2006). I høringsbrevet her foreslår departementet enkelte endringer i utlendingsforskriften som er nødvendige som følge av grenseforordningen.

Nedenfor under punkt 2 følger en kort redegjørelse for grenseforordningen. Under punkt 3 gis det en oversikt over den rettslige reguleringen av grensekontrollen i gjeldende rett, med særlig vekt på sjøgrensekontrollen. Under punkt 4 gis det en nærmere beskrivelse av de enkelte endringsforslagene, som hovedsakelig innebærer endringer i grensekontrollen til sjøs. I punkt 5 er de økonomiske og administrative konsekvensene av endringsforslagene omtalt. Til sist følger forslagene til endringer i utlendingsforskriften.

Eventuelle merknader til forslagene bes sendt til Arbeids- og inkluderingsdepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo, innen 18. desember 2006. Hvis mulig, bes høringsuttalelsene også sendt per e-post til lig@aid.dep.no

Liste over høringsinstanser følger vedlagt. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges for eventuelle underordnede organer. Høringsbrevet er tilgjengelig på ODIN ( www.odin.dep.no/aid) under menyen Dokumenter/Høringer.

Departementet forutsetter at forskriftsendringene trer i kraft vinteren/våren 2007.

EUs grenseforordning

Bakgrunn

Europaparlamentet og EUs Råd vedtok 15. mars 2006 en forordning (EF) nr. 562/2006 om innføring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler) – grenseforordningen. EUs regelverk om grensekontroll er en del av Schengen-regelverket. Den såkalte tilknytningsavtalen av 18. mai 1999 mellom EU og Norge og Island knytter Norge til et samarbeid om gjennomføring, anvendelse og videreutvikling av Schengen-regelverket. Regjeringen besluttet i statsråd 7. april 2006 å godta grenseforordningen med forbehold om Stortingets samtykke. Stortinget samtykket 14. juni d.å., jf. St.prp. nr. 59 (2005–2006) og Innst. S. nr. 220 (2005–2006).

Hittil har EU/Schengens regler om grensekontroll hovedsakelig fulgt bestemmelsene i Schengenkonvensjonen med tilhørende vedtak og avgjørelser, inkludert Felleshåndboken om grensekontroll. Grenseforordningen er i all hovedsak en kodifisering og videreutvikling av gjeldende Schengen-regelverk. Det innebærer at grenseforordningen erstatter dagens artikler 2 til 8 i Schengenkonvensjonen og hele Felleshåndboken med vedlegg.

Grenseforordningen trådte i kraft 13. oktober 2006, jf. forordningens artikkel 40.

Noe av bakgrunnen for Kommisjonens forslag til grenseforordning, var ønsket om et skarpere skille mellom bestemmelsene i Felleshåndboken som er av juridisk karakter og bestemmelsene som gjelder den praktiske gjennomføringen av selve grensekontrollen. Bestemmelser av juridisk forpliktende karakter er nå tatt inn i grenseforordningen, mens mange av bestemmelsene om den praktiske gjennomføringen er regulert i vedleggene til forordningen. I tillegg skal det utarbeides en praktisk håndbok for grensekontroll-myndighetene.

På noen områder går grenseforordningens krav lenger enn hva som følger av standarder og anbefalinger som er vedtatt av Den internasjonale sjøfartsorganisasjonen (IMO) om tilrettelegging av skipsanløp. Dette gjelder særlig mht. ilandstigning av mannskap og passasjerer. Norge vil arbeide for at IMOs standarder og anbefalinger bringes på linje med de felles krav til grensekontroll og dokumentasjon som nå er vedtatt i EU. Det vil bli tatt nødvendige forbehold ved underretning til IMO om anvendelse av andre standarder enn hva som følger av IMOs regelverk og anbefalinger.

Nærmere om innholdet i grenseforordningen

Grenseforordningen gir regler for all passering av indre og ytre Schengen-grenser og for overvåking av yttergrensene. Utøvelse av grensekontroll på ytre grenser er fullt ut et nasjonalt ansvar, men i Schengen-samarbeidet forutsettes det at alle medlemslandene ivaretar sine forpliktelser på en måte som også ivaretar kontrollbehovet til de øvrige Schengen-landene. Forordningen vil bidra til å sikre en ensartet praktisering av reglene.

En norsk oversettelse av grenseforordningen samt den engelske versjonen finnes på www.odin.dep.no/aid sammen med høringsbrevet.

Avdeling I Alminnelige bestemmelser

Artikkel 1 fastsetter at det ikke skal foretas grensekontroll av personer som passerer indre grense, samt at forordningen fastsetter reglene for grensekontroll av personer over ytre grense. Artikkel 2 gir definisjoner av sentrale begreper som brukes i forordningen, mens artikkel 3 fastlegger anvendelsesområdet.

Avdeling II Ytre grenser

Artikkel 4 har bestemmelser om hvor passering av ytre grenser kan skje. Artikkel 5 oppstiller innreisevilkårene for tredjelandsborgere. Artikkel 6 angir hvordan grensekontrollørene skal utføre sine plikter. Artikkel 7 fastlegger hva inn- og utreisekontrollen på grenseovergangsstedene skal og kan omfatte. Artikkel 8 regulerer vilkår for når inn- og utreisekontrollen kan lempes. Artikkel 9 oppstiller krav til utformingen av grenseovergangsstedene. Artikkel 10 fastlegger reglene for når tredjelandsborgeres reisedokumenter skal stemples. Artikkel 11 regulerer prinsipper for når vilkårene for oppholdstid kan anses oppfylt. Artikkel 12 omhandler grenseovervåkingen. Artikkel 13 regulerer tilfeller når tredjelandsborgere skal nektes innreise. Artikkel 14 pålegger medlemsstatene å sette inn tilstrekkelig personell til å gjennomføre grensekontrollen. Artikkel 15 fastslår at grensekontrollen skal skje i samsvar med grenseforordningen og nasjonal rett. Artikkel 16 omhandler samarbeid mellom medlemsstatene. Det operative samarbeidet skal samordnes av Grensekontrollbyrået (FRONTEX), opprettet ved forordning nr. 2007/2004/EF, jf. St.prp. nr. 71 (2004–2005). Artikkel 17 omhandler muligheten for felles kontroller på basis av bilaterale avtaler. Artikkel 18 og 19 fastslår at det gjelder særlige regler for forskjellige typer grenser og transportmidler og for bestemte grupper personer.

Avdeling III Indre grenser

Artiklene 20 til 22 omhandler passering av indre grenser og medlemslandenes kontroller på eget territorium. Artiklene 23 til 31 har bestemmelser om midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på indre grenser, samt prosedyrene i slike tilfeller.

Avdeling IV Sluttbestemmelser

Artiklene 32 og 33 fastslår at vedlegg III (skilter), IV (stempling) og VIII (bortvisningsskjema) skal endres etter en særlig prosedyre for behandling i en komité bestående av representanter fra medlemsstatene. Norge og Island skal ha rett til å delta i denne komiteen, jf punkt 24 i fortalen. Artikkel 34 pålegger medlemsstatene ulike meddelelser til Kommisjonen. Artikkel 35 sier at grenseforordningen ikke skal berøre fellesskapsregler om lokal grensetrafikk, mens artikkel 36 gir særregler for de spanske byene Ceuta og Melilla. Artikkel 37 omhandler øvrige meddelelser til Kommisjonen, og artikkel 38 pålegger Kommisjonen å forelegge en rapport for Europaparlamentet og Rådet om anvendelsen av avdeling III (indre grenser). Artikkel 39 lister de rettsakter som oppheves som følge av ikrafttredelsen av grenseforordningen, bl.a. Schengen-konvensjonen artikkel 2 til 8 og tilhørende beslutninger, samt Felleshåndboken om grensekontroll. Artikkel 40 sier at grenseforordningen skal tre i kraft i EU 13. oktober 2006.

De åtte vedleggene til forordningen er:

Vedlegg I Dokumentasjon for å kontrollere at innreisevilkårene er oppfylt.

Vedlegg II Registrering av opplysninger.

Vedlegg III Modeller for skilting av forskjellige filer på grenseovergangsstedene.

Vedlegg IV Påføring av stempel.

Vedlegg V Retningslinjer ved nekting av innreise på grensen/Standardskjema.

Vedlegg VI Særlig regler for ulike typer grenser og ulike transportmidler som benyttes for å passere medlemsstatenes ytre grenser.

Vedlegg VII Særordninger for bestemte grupper av personer.

Vedlegg VIII Standardskjema når reisedokument ikke er stemplet ved innreise.

Gjeldende rett

Generelt om grensekontroll

Det følger av Schengen-regelverket at alle som passerer yttergrensene til Schengen-territoriet skal inn- og utreisekontrolleres. Av utlendingsloven § 23 første ledd fremgår det at enhver som kommer til riket, straks skal melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. På samme måte skal enhver som reiser fra riket ved utreisen melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. Unntak gjelder ved passering av indre Schengen-grense, og ellers når departementet bestemmer. Innreisekontrollen sikrer at personer som kommer inn i Schengen-området oppfyller vilkårene for innreise. Det primære ved innreisekontrollen er identitets- og dokumentkontroll, men overfor tredjelandsborgere skal kontrollen også avdekke om det foreligger bortvisningsgrunner, f.eks. om en person er etterlyst. Utreisekontrollen er nødvendig for å sikre at personer som oppholder seg i Schengen-området har nødvendig tillatelse og at de overholder plikten til å forlate området når tillatelsen utløper. Den frie ferdselen innen Schengen-området medfører at utreisen kan skje fra et annet land enn innreiselandet, og det er derfor viktig med en harmonisert utreisekontroll i hele området.

Politiet har ansvaret for grensekontrollen, men det er en viss mulighet for å delegere myndighet videre. Grensekontrollen skjer i henhold til Felleshåndboken, som gjelder for alle Schengen-landene. Felleshåndboken fungerer også som en veiledning for grensekontrollørene, og den har i praksis stor betydning for utøvelsen av kontrollen. Det ble nylig opprettet et grensekontrollbyrå innen Schengen-samarbeidet; FRONTEX. FRONTEX skal bl.a. sørge for å koordinere samarbeidet om grensekontrollen mellom medlemsstatene, bistå medlemsstatene i opplæringen av grensekontrollpersonell og utarbeide risikoanalyser.

For Norges vedkommende er grensekontrollen hovedsakelig konsentrert om landegrensen mot Russland, lufthavner som har trafikk til og fra områder utenfor Schengen-territoriet samt havner. Det er viktig å merke seg at etter definisjonen av ytre grenser i artikkel 2 nr. 2 i grenseforordningen regnes sjøgrensen som Schengen-yttergrense. Det innebærer i utgangspunktet at fartøy som krysser sjøgrensen er gjenstand for yttergrensekontroll, selv om fartøyet kommer fra et annet Schengen-land.

Grensekontrollen er i utgangspunktet basert på at vedkommende som skal kontrolleres fysisk er tilstede, men den kan også skje i form av såkalt administrativ kontroll. Dvs. at kontrollen skjer på bakgrunn av forhåndsinnsendte lister over passasjerer og mannskap, og at kontrollørene på denne bakgrunn vurderer om ytterligere kontroll er nødvendig. Ved at det på denne måten kan foretas en ”profilering” av de reisende allerede før de ankommer grensekontrollen, vil kontrollen bli mer effektiv når vedkommende melder seg for grensemyndighetene. Dessuten muliggjør det avsløring av personer som presenterer seg med falsk identitet eller falsk reisedokument ved grensekontrollen. Slik ”profilering” i forkant er også til hjelp ved klargjøringen av asylsøkeres navn og nasjonalitet i tilfeller hvor de melder seg uten identitetsdokumenter.

Inn- og utreise skal i utgangspunktet skje over godkjente grenseovergangssteder, jf. utlendingsloven § 23 annet ledd.

Særlig om sjøgrensekontrollen

Ved sjøgrensekontroll benyttes administrativ kontroll i utstrakt grad. For å føre kontroll med ankomst av passasjerer og besetning om bord på skip, har utlendingslovgivningen regler om innlevering av passasjer- og mannskapslister. Det følger av utlendingsloven § 45 første ledd bokstav c at Kongen kan gi bestemmelser om at føreren av skip som passerer grensen på vei til eller fra norsk havn, skal gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap. Av utlendingsforskriften § 152 fjerde ledd, jf. annet og tredje ledd fremgår det hvilke skip som er omfattet av denne meldeplikten. Listene blir sjekket opp mot SIS (Schengen Informasjon System), og på dette grunnlag vurderes det om det skal foretas fysisk kontroll. Fartøy som ikke er underlagt meldeplikt følger de alminnelige reglene om innreisekontroll i utlendingsloven §§ 23 flg.

Ansvaret for oppsyn med skipsanløp er tillagt Forsvaret. Forsvaret har utviklet et eget datasystem, COSS (Coastal Operations and Surveillance System), for best mulig å kunne administrere meldinger om anløp og annen relevant informasjon. Her registreres all informasjon som fremmede ikke-militære fartøy er pålagt å sende norske myndigheter i henhold til forskrift 23. desember 1994 nr. 1130 om fremmede ikke-militære fartøyers anløp av og ferdsel i norsk territorialfarvann under fredsforhold (anløpsforskriften). I tillegg vil all tilgjengelig annenhånds informasjon vedrørende fartøyene bli lagret i systemet. Denne informasjonen sjekkes mot informasjonen som er mottatt fra fartøyene for å avdekke eventuelle avvik. Dette er til hjelp ved vurderingen av om det skal foretas ytterligere kontroll. Forsvarets sjøoppsyn skjer i nært samarbeid med politiet, herunder fysisk kontroll ved skipsanløp. Alle politidistrikt med sjøgrense har direkte søketilgang i COSS.

I tillegg til den administrative kontrollen skal det i en viss grad foretas fysisk kontroll av fartøy som ankommer norsk territorium. Dette skjer ofte på bakgrunn av opplysninger man har mottatt i forbindelse med den administrative kontrollen. Den fysiske kontrollen i grensekontrolløyemed skal i utgangspunktet foretas av politiet, som er den vanlige kontrollmyndigheten. Politiet er imidlertid ikke fast til stede ved en rekke av de havner som er godkjente grenseovergangssteder. I tillegg er politiets mulighet til å operere i sjø meget begrenset og i stor grad avhengig av bistand fra Forsvaret. I praksis vil Kystvakten fremstå som den primære kontroll- og reaksjonskapasitet til sjøs. Med hjemmel i lov 13. juni 1997 nr. 42 om Kystvakten (kystvaktloven) er Kystvakten gitt begrenset politimyndighet med mulighet til bl.a. utlendingskontroll.

Nærmere om departementets forslag til endringer i utlendingsforskriften

Endringer i henvisningen til Schengen-regelverket

I gjeldende utlendingsforskrift vises det flere steder til Schengen-konvensjonens artikler 2 til 8. Som omtalt ovenfor vil disse bestemmelsene bli opphevet som følge av ikrafttredelsen av grenseforordningen. De vil da bli erstattet av tilsvarende bestemmelser i grenseforordningen.

Som det fremgår under punkt 2.1. ovenfor, er grenseforordningen vedtatt av EUs organer, Europaparlamentet og EUs Råd. I forbindelse med gjennomføringen av grenseforordningen i norsk rett er den derfor flere steder omtalt som EUs grenseforordning, jf. St.prp. 56 (2005–2006) og Ot.prp. nr. 73 (2005–2006). Dette ble gjort for å understreke at grenseforordningen nå utgjør en del av EUs ordinære rettsakter. En mulig henvisningsteknikk kan være å vise til forordningens offisielle tittel, på tilsvarende måte som man har gjort i forbindelse med innføring av Eurodac, jf. utlendingsforskriften §§ 132 a flg. Det vil da måtte vises til ”europaparlaments- og rådsforordning (EF) nr. 562/2006 av 15. mars 2006 om innføring av fellesskapsregler som regulerer bevegelsen av personer over grenser (Schengen-grenseregler)”. Da det er nødvendig å vise til grenseforordningen flere steder i utlendingsforskriften, vil dette være en henvisningsteknikk som fremstår som svært omstendelig og lite brukervennlig.

Grenseforordningen er en kodifisering og videreutvikling av Schengen-regelverket, og etter departementets mening vil det skape bedre kontinuitet hvis man omtaler grenseforordningen som ”Schengen grenseforordning” i utledningsforskriften. I EUs egen kortversjon av tittelen på forordningen er det også henvist til Schengen-samarbeidet, jf. betegnelsen ”Schengen Borders Code”. En slik henvisning er etter departementets vurdering lettere tilgjengelig for brukerne, samtidig som det opplyses om at det dreier seg om en forordning.

Departementet foreslår derfor å endre de aktuelle bestemmelsene i utlendingsforskriften hvor det i dag henvises til Schengenkonvensjonen, til henvisninger til Schengen grenseforordning. Dette gjelder forskriften § 82 første og annet ledd, § 85 fjerde ledd, § 87 tredje ledd og § 88 annet ledd. Hvilke av bestemmelsene i grenseforordningen det henvises til i den enkelte paragraf, omtales nærmere i forbindelse med de enkelte endringsforslagene nedenfor.

Meldeplikt ved grensepassering – utlendingsforskriften § 82

Endringene i utlendingsforskriften § 82 er kun oppdateringer av henvisningene til Schengen-regelverket.

I første ledd siste punktum vises det i dag til Schengen-konvensjonen artikkel 6 nr. 2 bokstav d, som gjelder utreisekontroll. Dette er nå regulert i grenseforordningen artikkel 7 nr. 3 bokstav b og c. Det foreslås derfor at henvisningen endres i tråd med dette.

Annet ledd omhandler unntak fra meldeplikten etter første ledd ved passering av indre Schengen-grense. Unntak fra dette igjen kan gjøres hvis det midlertidig er gjeninnført grensekontroll, jf. Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr. 2. I forhold til midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på indre grense er det nå foretatt enkelte presiseringer i grenseforordningen, se mer om dette i punkt 4.4. Disse presiseringene bør komme til uttrykk i forskriften, i tillegg til at henvisningen må endres til Schengen grenseforordning artikkel 23.

Grensepassering – utlendingsforskriften § 85

Det fremgår av utlendingsforskriften § 85 første ledd at grensepassering som hovedregel skal skje over godkjente grenseovergangssteder. Dette er i samsvar med hovedregelen i grenseforordningen artikkel 4 nr. 1. Foruten unntak for passering av indre Schengen-grense er det i § 85 annet ledd gjort unntak fra hovedregelen for visse persongrupper som ankommer i visse typer fartøyer. Paragraf 85 annet ledd lyder:

”Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke

a)

ved passering av indre Schengen-grense,

b)

norsk statsborger som kommer til eller reiser fra riket på lystseilas eller som befal eller mannskap på skip eller luftfartøy,

c)

utlending som kommer til eller reiser fra riket som befal eller mannskap på skip eller luftfartøy når vilkårene i § 117 annet ledd første og annet punktum eller § 84 er oppfylt,

d)

utlending som kommer til eller reiser fra riket på lystseilas. Utlending som ikke er visumpliktig må på forhånd skaffe seg tillatelse til å passere over annet sted enn godkjent grenseovergangssted. Tillatelse gis av vedkommende politimester. For utlending som er visumpliktig gjelder vilkårene i § 111.”

I forbindelse med implementeringen av Schengen-regelverket i 2001 ble det i høringsbrev fra Justisdepartementet av 1. november 1999 i forhold til annet ledd bokstav b vist til at Schengen-regelverket ikke var til hinder for å unnta norske statsborger fra å passere over godkjente grenseovergangssteder. En slik unntakshjemmel for borgere av den stat hvis grense passeres var også foreslått i kommisjonens forslag til grenseforordning fra 2004, men ble senere strøket. Grenseforordningen åpner derfor ikke for slike unntak. Grenseforordningen artikkel 4 nr. 2 lyder:

”Uten hensyn til nr. 1, kan det gjøres unntak fra kravet om at ytre grenser bare kan passeres på grenseovergangssteder og innenfor de fastsatte åpningstidene:

  1. for lystfartøyer og kystfiskefartøyer,
  2. for sjømenn som går i land for å oppholde seg i havnen der skipet anløper eller i tilgrensede kommuner,
  3. for personer eller grupper av personer dersom det foreligger spesielle behov, forutsatt at de er i besittelse av de tillatelser som er nødvendig etter nasjonal lovgiving og at de ikke er i strid med hensynet til medlemsstatenes offentlig orden og indre sikkerhet,
  4. for personer og grupper av personer dersom en uforutsett nødsituasjon oppstår.”

Departementet foreslår at unntakene i artikkel 4 nr. 2 gjenspeiles i utlendingsforskriften § 85. I forhold til bestemmelsen om kystfiskefartøy i artikkel 4 nr. 2 bokstav a foreslår departementet at dette unntaket omtales i en egen bokstav b i § 85. ”Kystfiske” er i artikkel 2 nr. 18 definert som ”fiske som drives med fartøyer som daglig eller innen 36 timer vender tilbake til en havn på en medlemsstats territorium uten å anløpe en havn i et tredjeland”. Fristen på 36 timer beregnes fra avgang havn til det anløper en havn igjen. Unntaket gjelder uavhengig av fartøyets nasjonalitet, slik at også utenlandske fartøy vil kunne dekkes. Det stilles videre ingen krav til båtens størrelse. Definisjonen av ”kystfiske” i grenseforordningen er ulik den som vanligvis benyttes i den norske fiskerinæringen, hvor ”kystfiskefartøy” defineres ut fra fartøyets lengde (under 28 meter).

Den internasjonale utviklingen siden 1999, særlig i forhold til indre sikkerhet og ulovlig innvandring, understreker behovet for ensartede regler på Schengens yttergrenser. Dette reduserer Norges muligheter til å innføre særordninger for ”våre” yttergrenser. Departementet vil derfor foreslå en innstamming av unntaksadgangen, slik at norsk regelverk blir i samsvar med Schengen-regelverket.

På denne bakgrunn foreslår departementet å oppheve § 85 annet ledd bokstav b for så vidt gjelder det særlige unntaket for norske statsborgere som kommer til eller reiser fra riket som befal eller mannskap på skip eller luftfartøy. Bestemmelsen som foreslås opphevet er en praktisk viktig regel for fiskerinæringen. Paragraf 85 annet ledd bokstav b innebærer at norske fiskefartøy i dag kan lande fisk ved alle mottak langs kysten, uten å måtte gå inn til godkjent grenseovergangssted.

I forbindelse med Schengen-implementeringen i 2001 ble det godkjent 84 slike grenseovergangssteder med ca. 300 underordnede anløpssteder. I praksis vil fiskefartøyene ofte lande fisk ved mottak som ligger på godkjent grenseovergangssted eller anløpssted. Det er imidlertid en mulighet for at mottak som ligger utenfor disse anløpsstedene vil bli valgt bort, dersom anløp kun kan skje over godkjente grenseovergangssteder. Dette kan delvis avhjelpes ved å godkjenne ytterligere grenseovergangssteder. Antall godkjente grenseovergangssteder er ikke en gitt størrelse; Justisdepartementet har mulighet til å godkjenne nye grenseovergangssteder. Oversikt over dagens godkjente grenseovergangssteder og underordnende anløpssteder følger vedlagt.

En utvidelse av antall godkjente grenseovergangs-/anløpssteder vil likevel ikke fange opp alle aspekter i fiskefartøyenes bevegelsesmønster. Selv om flere slike steder godkjennes, vil fartøyene likevel kunne ha behov for å gå til mottak andre steder, for eksempel hvis nye mottak etableres, eller de vil ønske å gå direkte hjem etter fiske.

I grenseforordningen artikkel 4 nr. 2 bokstav c er det hjemmel for å gjøre unntak ”for personer eller grupper av personer dersom det foreligger spesielle behov, forutsatt at de er i besittelse av de tillatelser som er nødvendig etter nasjonal lovgiving og at de ikke er i strid med hensynet til medlemsstatenes offentlig orden og indre sikkerhet”. Departementet legger til grunn at dette i utgangspunktet er en snever unntaksregel, men at den for eksempel vil kunne fange opp slike situasjoner som deltakerne i norsk fiskeindustri befinner seg i. Departementet vil derfor foreslå en unntaksbestemmelse for befal eller mannskap om bord på fartøy som benyttes til ervervsmessig fiske og fangst, med hjemmel i grenseforordningen artikkel 4 nr. 2 bokstav c. Gruppen av personer som faller inn under et slikt unntak må begrenses, jf. ordlyden i artikkel 4 nr. 2 bokstav c (”personer eller grupper av personer”). Departementet legger videre til grunn at det i forbindelse med fiske i Norge foreligger slike ”spesielle behov” som det stilles krav om i artikkelen, under henvisning til landets lange og kronglete kystlinje med en rekke fiskemottak. Det er et mål å sikre næringens mulighet til å utøve fiske på en fornuftig måte. Det vises til Stortingets Innst.S.nr.229 (1996-1997) om Stortingets samtykke til Schengen-avtalen, hvor det uttales: ”Det er en klar forutsetning fra norsk side at det ved anvendelse av personkontrollreglene ikke legges hindringer i veien for utøvelse av næringsvirksomhet”. Videre er det et vilkår i artikkelen at personene eller gruppen av personer ”er i besittelse av de tillatelser som er nødvendig etter nasjonal lovgivning”. Departementet legger til grunn at dette vilkåret er gitt av kontrollhensyn. Den gruppen av personer som departementet tar sikte på at bestemmelsen skal dekke, dvs. fiskere og fangstmenn, er allerede pålagt å ha en rekke tillatelser for å kunne delta i fiske og fangst. Departementet finner det naturlig å knytte vilkåret for unntak fra plikt til å krysse over godkjent grenseovergangssted til en allerede eksisterende tillatelse. Det foreslås å knytte dette til krav om ervervstillatelse etter lov om rett til å delta i fiske og fangst (deltagerloven) av 26. mars 1999 nr. 15 § 4. Endelig er det et vilkår for å kunne benytte dette unntaket at ”det ikke er i strid med hensynet til medlemsstatenes offentlige orden og indre sikkerhet”. Departementet kan ikke ut fra dagens situasjon se at det skulle være noen fare for ”medlemsstatenes offentlige orden og indre sikkerhet” dersom regelverket åpner for slikt unntak for deltakere i ervervsmessig fiske og fangst. Hvis det derimot i framtiden skulle oppstå situasjoner hvor ordens- eller sikkerhetshensyn gjør det utilrådelig at fiskerne kan passere fritt, vil det kunne være behov for å nekte slike fartøy denne adgangen. Departementet vil foreslå denne unntaksbestemmelsen i ny § 85 annet ledd bokstav e.

I praksis vil en person kunne falle inn under flere av unntakene i bestemmelsen, for eksempel både etter unntaket knyttet til kystfiske i bestemmelsens annet ledd bokstav b, samtidig som personen er unntatt etter § 85 annet ledd bokstav e vedrørende fartøy som nyttes til ervervsmessig fiske og fangst i henhold til deltagerloven. At unntakene delvis er overlappende skyldes at det er ulike behov som ivaretas gjennom de respektive bestemmelsene.

Departementet legger til grunn at § 85 annet ledd bokstav c vedrørende utlendinger som benytter retten til landlov, jf. § 117 annet ledd første og annet punktum, er i samsvar med grenseforordningens artikkel 4 nr. 2 bokstav b. Det foreslås likevel å endre ”utlending” til ”person”, da grenseforordningen ikke skiller mellom nasjonalitet på dette punktet. Henvisningen til § 84 forblir uendret. Denne bestemmelsen gir hjemmel for at Luftfartstilsynet, med samtykke fra politimesteren, kan gi tillatelse til å lande et luftfartøy på annet sted enn godkjent grenseovergangssted. Departementet legger til grunn at bestemmelsen er en snever unntaksbestemmelse. Grenseforordningens vedlegg VI punkt 2.3.4. gir hjemmel for nærmere regulering i nasjonal lovgivning vedrørende personer i privatfly når det gjelder ”seilfly, mikrolette fly, helikoptre, amatørbygde fly som bare kan fly over korte avstander og luftskip”.

I forhold til lystseilas i § 85 annet ledd bokstav d foreslås det å endre ”utlending som kommer til eller reiser fra riket på lystseilas” til ” person …”, jf. avsnittet ovenfor om at Schengen-regelverket ikke skiller i forhold til nasjonalitet på dette punktet. Av samme grunn er det også nødvendig å stryke henvisningen til ”utlending som ikke er visumpliktig” i annet punktum. Etter grenseforordningen skal det innhentes tillatelse til å anløpe en havn som ikke er grenseovergangssted hvis fartøyet kommer fra tredjeland, jf. vedlegg VI punkt 3.2.6. Det foreslås derfor at dette vilkåret fremgår av bestemmelsen. I grenseforordningen artikkel 2 nr. 17 er lystfartøy definert som ”fartøy brukt til sportslig aktivitet eller turistformål”. Når det gjelder grenseforordningen artikkel 4 nr. 2 bokstav d om unntak for uforutsett nødssituasjon, legger departementet til grunn at dette dekkes av gjeldende § 85 tredje ledd.

Departementet vil videre foreslå at unntaksbestemmelsen i § 85 annet ledd bringes i overensstemmelse med ordlyden i grenseforordningen artikkel 4 nr. 2, hvor det vises til at det ”kan” gjøres unntak fra hovedregelen om grensepasseringsplikten. Ordlyden i innledningen til gjeldende § 85 annet ledd kan oppfattes som en ”skal”-regel, jf. ordlyden (”Bestemmelsen i første ledd gjelder ikke…”), og departementet vil derfor foreslå en ny ordlyd her (”Det kan likevel gjøres unntak fra første ledd for …”).

I § 85 fjerde ledd foreslås henvisningen til Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr. 2 om gjeninnføring av midlertidig grensekontroll på de indre grenser endret, slik at det i stedet vises til Schengen grenseforordning artikkel 23.

Kontrollsted m.v. – utlendingsforskriften § 87

Hovedregelen om passering av indre Schengen-grenser følger av utlendingsloven § 23 annet ledd tredje punktum, hvor det heter: ”Uten hinder av denne lov kan indre Schengen-grense passeres hvor som helst”. I grenseforordningen, så vel som i Schengen-konvensjonen, åpnes det for at det i spesielle tilfeller kan være nødvendig å gjeninnføre grensekontroll på indre grenser. Dette er i dag presisert i utlendingsforskriften § 87 tredje ledd, som viser til Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr. 2. Der heter det:

”Når hensynet til den offentlige orden eller statens sikkerhet krever det, kan en konvensjonspart etter samråd med de øvrige konvensjonsparter beslutte at det for et begrenset tidsrom skal foretas nasjonale grensekontroller på de indre grenser, som er tilpasset situasjonen.”

Bestemmelsen er en unntaksbestemmelse, og benyttes sjelden. Den har imidlertid for eksempel vært benyttet i forbindelse med store idrettsarrangementer, som OL og fotball-VM, men også etter terroranslag.

Artikkel 23 i grenseforordningen angir grunnvilkårene for midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på de indre grenser. Bestemmelsen lyder slik:

”1. Dersom det foreligger en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet, kan en medlemsstat unntaksvis gjeninnføre grensekontroll på sine indre grenser for et begrenset tidsrom på inntil 30 dager eller for det tidsrom den alvorlige trusselen forventes å vare dersom den varer lenger enn 30 dager, i samsvar med prosedyren i artikkel 24, eller i hastetilfeller etter prosedyren i artikkel 25. Den midlertidige gjeninnføringen av grensekontrollen på de indre grenser skal ikke være mer omfattende eller vare lenger enn det som er strengt nødvendig for å møte den alvorlige trusselen.
2. Dersom den alvorlige trusselen mot offentlig orden eller indre sikkerhet varer lenger enn nevnt i nr. 1, kan medlemsstaten forlenge grensekontrollen av de samme grunner som nevnt i nr. 1 og, idet det tas hensyn til nye elementer, for fornybare tidsrom på inntil 30 dager, i samsvar med prosedyren i artikkel 26.”

Ordlyden i grenseforordningen artikkel 23 er altså endret i forhold til Schengen-konvensjonen artikkel 2 nr. 2, ved at det stilles krav om at det skal foreligge ”en alvorlig trussel mot den offentlige orden eller indre sikkerhet”. Det sies også eksplisitt at kontroll ”unntaksvis” kan gjeninnføres. Departementet legger til grunn at det ikke har vært meningen å innsnevre muligheten til å gjeninnføre kontroll på indre grense, selv om ordlyden i seg selv kunne tyde på det. Man har snarere hatt et ønske om å gi mer utfyllende og forklarende bestemmelser i forhold til dagens regelverk på dette området.

Departementet foreslår å endre utlendingsforskriften § 87 tredje ledd slik at vilkåret om at det skal foreligge en ”alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet” kommer tydelig til uttrykk. Grenseforordningen bruker begrepet ”indre sikkerhet”, i stedet for Schengen-konvensjonens begrep ”statens sikkerhet”. Det antas ikke å ligge noen realitetsending i dette.

Detaljerte regler vedrørende prosedyrer, underretning, rapportering m.m. fremkommer i grenseforordningen artikkel 24 til 31. Prosedyrer i forbindelse med midlertidig gjeninnføring av grensekontroll på indre Schengen-grenser er allerede regulert i utlendingsforskriften § 87 femte ledd. Eventuelle behov for presiseringer som følge av gjennomføringen av grenseforordningen i norsk rett vil bli gjennomført i rundskriv.

Gjennomføring av grensekontroll – utlendingsforskriften § 88

Utlendingsforskriften § 88 regulerer hvordan gjennomføring av grensekontrollen skal skje. Første ledd omhandler innreisekontroll, mens annet ledd gjelder utreisekontroll. Når det gjelder utreisekontrollen vises det til Schengen-konvensjonen artikkel 6 nr. 2 bokstav d, som lyder:

”Ved utreise foretas den kontroll som er nødvendig av hensyn til alle konvensjonsparter i henhold til deres utlendingslovgivning og med sikte på å avdekke og forebygge trusler mot den nasjonale sikkerhet og den offentlige orden i konvensjonspartene. Alle utlendinger skal gjennomgå slik kontroll.”

Grenseforordningen artikkel 7 regulerer omfang og innhold vedrørende en minimumskontroll av samtlige personer som passerer grensen, samt en grundigere kontroll vedrørende tredjelandsborgere. Bestemmelsen er noe mer omfattende enn utlendingsforskriften § 88. Det skilles mellom inn- og utreisekontroll. I forhold til utreisekontroll av tredjelandsborgere fremgår det av artikkel 7 nr. 3 bokstav b og c at kontrollen skal og kan omfatte:

”b) Grundig utreisekontroll skal omfatte:
i) kontroll for å sjekke om vedkommende tredjelandsstatsborger er i besittelse av et gyldig dokument
for grensepassering,
ii) kontroll for å sjekke om reisedokumentet viser tegn på forfalskning eller ettergjøring,
iii) i den grad det er mulig, kontroll for å sjekke at vedkommende tredjelandsstatsborger ikke anses som
en trussel for medlemsstatenes offentlig orden, indre sikkerhet eller internasjonale forbindelser.
c) I tillegg til kontrollene omhandlet i bokstav b) kan grundig utreisekontroll likeledes omfatte:
i) kontroll for å sjekke at vedkommende er i besittelse av gyldig visum, hvis dette kreves i henhold til
forordning (EF) nr. 539/2001, unntatt hvis vedkommende har gyldig oppholdstillatelse,
ii) kontroll for å sjekke at vedkommende ikke har overskredet maksimal tillatt oppholdstid på
medlemsstatenes territorium,
iii) søk etter meldinger om personer og gjenstander som er lagt inn i SIS og meldinger i nasjonale
dataregistre.”

Departementet legger til grunn at grenseforordningen artikkel 7 nr. 3 bokstav b og c i det vesentlige er en presisering og videreutvikling av Schengen-konvensjonen artikkel 6 nr. 2 bokstav d. Det foreslås derfor å endre henvisningen i forskriften § 88 annet ledd til Schengen grenseforordning artikkel 7 nr. 3 bokstav b og c. Øvrige endringer vedrørende gjennomføring av grensekontrollen forutsettes gjennomført i rundskriv.

Kontroll av passasjerer på turistskip – utlendingsforskriften § 90

Utlendingsforskriften § 90 første ledd lyder:

”På turistskip (cruiseskip) som kommer fra havn utenfor Schengen-territoriet, skal det ved første anløp av norsk havn foretas passasjerkontroll, som kan begrenses til kontroll av passasjerlisten og av passasjerenes reisedokumenter uten personlig fremmøte. Passasjer som forlater skipet for å ta opphold i land eller for å reise gjennom riket, skal innreisekontrolleres på vanlig måte, jf. § 88.”

Grenseforordningen har i artikkel 18 særlige regler for de ulike typer grenser og de ulike transportmidler som benyttes ved passering av de ytre grenser. I bestemmelsen vises det til de særlige regler som er fastsatt i vedlegg VI, og at disse reglene kan innholde unntak fra artikkel 5 (innreisevilkår for tredjelandsborgere) og 7 til 13. Vedlegg VI har i punkt 3 bestemmelser om sjøgrenser. Under punkt 3.1 finner man de generelle retningslinjene for inn- og utreisekontroll i forbindelse med skipstrafikk, og under punkt 3.2.1 til 3.2.4 finner man de spesifikke regler som gjelder for cruiseskip. Punkt 3.2.3 (a) omhandler kontroll av cruiseskip ved første anløp innenfor Schengen, mens punkt 3.2.3 (b) omhandler kontroll der cruiseskipet kommer fra havn i tredjeland og på ny anløper havn innefor Schengen. I begge tilfeller skal kontroll basers på mannskaps- og passasjerliste, jf. punkt 3.2.4. Departementet foreslår at det inntas en henvisning til Schengen grenseforordning artikkel 18 i utlendingsforskriften § 90 første ledd første punktum.

Punkt 3.2.3 (b) i vedlegg VI til grenseforordningen er ny og gjelder kontroll der et cruiseskip på ny kommer inn i Schengen-territoriet etter å ha vært i tredjelandshavn. Kontrollen skal da baseres på de endrede mannskaps- og passasjerlistene. Norsk regelverk har ingen bestemmelse som tilsvarer punkt 3.2.3 (b). Etter fast praksis vil et slikt anløp bli betraktet som et bokstav (a)-tilfelle, og ny liste vil bli sendt politiet. Kontrollen vil bli den samme uansett om man baserer seg på ny eller endret liste. For å få overensstemmelse med ordlyden i punkt 3.2.3 (b) foreslår departementet å slette ordet ”første” i uttrykket ”første anløp” i utlendingsforskriften § 90 første ledd første punktum. Utlendingsforskriften § 90 første ledd vil da dekke både bokstav (a)- og bokstav (b)-tilfellene. Forslaget vil ikke innebære noen realitetsendring når det gjelder kontrollen.

Annet ledd i henholdsvis punkt 3.2.3 (a) og (b) i vedlegg VI omhandler kontroll av passasjerer som går i land (”going ashore”). Det fremkommer at disse skal kontrolleres i samsvar med artikkel 7, som omhandler de generelle bestemmelsene om inn- og utreisekontroll av personer. Kontroll kan unnlates dersom en risikoanalyse tilsier at det ikke er nødvendig å foreta slik kontroll. Etter departementets vurdering kan utlendingsforskriften § 90 første ledd annet punktum forbli uendret. Det fremgår riktignok ikke av utlendingsforskriften i dag at innreisekontroll av passasjerene kan unnlates dersom en risikoanalyse tilsier at det ikke er nødvendig å foreta slik kontroll. Dette vil imidlertid være i overensstemmelse med fast praksis. Departementet legger til grunn at det er tilstrekkelig at det fastsettes i rundskriv at slik kontroll kan unnlates på bakgrunn av en risikoanalyse.

Grenseforordningen med vedlegg begrenser kontrollen til en kontroll av lister, og nevner ikke som i utlendingsforskriften § 90 første ledd at det også skal foretas kontroll av passasjerenes reisedokumenter uten personlig fremmøte. Utlendingsforskriften oppfyller grenseforordningens krav til kontroll på dette punktet og går ifølge ordlyden noe lenger. Departementet legger til grunn at det ikke er noe i veien for dette.

Utlendingsforskriften § 90 annet ledd bestemmer at visumpliktige passasjerer på turistskip (cruiseskip) uten visum kan foreta kortvarige besøk på land i den havn der skipet ligger. Vedkommende politimester bestemmer rekkevidden av dette området. Ved ilandstigning skal passkontrollen utstede eget landgangsbevis til slike passasjerer. (Etter det nasjonale regelverket anses disse passasjerene som ”besøkende”, og ikke som ”innreist”). Ved ombordstigning avleveres bevisene til passkontrollen eller, hvis denne ikke er tilstede, til skipets fører eller den som er bemyndiget. Disse bestemmelsene kommer ikke til anvendelse dersom skipets liggetid i havnen overstiger 72 timer.

Grenseforordningen inneholder ingen regler som tillater visumpliktige å gå i land i inntil 72 timer uten visum. Forordning (EF) nr. 539/2001 oppstiller heller ikke unntak for visumplikten i slike tilfeller.

Utlendingsforskriften § 90 annet ledd er en særnorsk bestemmelse. Bakgrunnen for bestemmelsen er omtalt i Justisdepartementets høringsbrev av 1. november 1999, som ble sendt ut i forbindelse med norsk tilknytning til Schengen-samarbeidet. Det ble da foretatt en rekke endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften. Paragraf 90 ble da vurdert endret. Det ble vist til at den ikke var i overensstemmelse med Schengen-regelverket, men at ordningen i all hovedsak var i samsvar med en anbefalt praksis etter IMO-konvensjonen av 1965 (Convention on Facilitation of International Maritime Traffic) med vedlegg. Man opprettholdt derfor fritaket fra visum og innførte som i IMO-konvensjonen en 72-timers begrensning. Som et argument for å opprettholde regelverket, ble det også vist til Schengen-konvensjonen artikkel 5 nr. 2. Der åpnes det for at en konvensjonspart kan tillate innreise til eget territorium blant annet ut fra nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser, selv om ikke samtlige vilkår for innreise er oppfylt. Justisdepartementet fant under tvil at alternativet ”nasjonale hensyn” kunne påberopes under henvisning til Norges rolle som sjøfartsnasjon og dermed også viktigheten av å følge opp IMOs regler og anbefalinger.

Ingen andre Schengen-land har en tilsvarende ordning. Norge har måttet redegjøre for ordningen både i rådsarbeidsgruppen Grenser/Front i Schengen-samarbeidet og i forbindelse med en Schengen-evaluering i 2005. Verken Kommisjonen eller andre land har uttrykt støtte for ordningen. I rapporten fra Schengen-evalueringen sies det at praksis og regelverk ikke er i samsvar med Schengen-konvensjonen og Felleshåndboken på dette punktet. Norge svarte da med å vise til at reglene for kontroll av cruiseskip vil bli endret i forbindelse med gjennomføringen av grenseforordningen.

Noen visumpliktige turister vil nok oppfatte Norges ordning på dette punktet som gunstig, da de slipper visum for å reise på cruise i Norge. Det kan imidlertid også virke forvirrende for de reisende, agenter og andre at det gjelder ulike regler innen Schengen-området. Det er svært vanlig at cruisepassasjerer som kommer til Norge samtidig besøker andre Schengen-land. Da må de uansett ha Schengen-visum. Dette taler for å endre regelverket slik at det blir i overensstemmelse med reglene som gjelder på Schengen-territoriet for øvrig.

Videre kommer at reglene vedrørende utstedelse av landgangsbevis i praksis følges i svært liten grad. Dette skyldes at det er upraktisk, tungvint og svært ressurskrevende for politiet å utstede disse. I mange tilfeller ankommer flere cruiseskip med et stort antall passasjerer til en havn samtidig, som etter regelverket skal ha slike landgangsbevis. Flere av disse har et kort opphold ved norsk havn før de seiler videre. Dessuten forekommer det ofte at passasjerene reiser rundt i et langt større område enn det området politimesteren har bestemt rekkevidden av, før de igjen går om bord på cruiseskipet, gjerne fra en annen havn i Norge enn der de gikk i land.

Departementet legger videre til grunn at passasjerer på cruiseskip vil være i en økonomisk situasjon som tilsier at de uten problemer kan betale visumgebyret.

På denne bakgrunn foreslår departementet å oppheve utlendingsforskriften § 90 annet ledd. Dette innebærer at visumpliktige passasjerer må ha visum for å kunne gå i land.

Kontroll av utenlandsk sjømann som ønsker å benytte landlovsretten – utlendingsforskriften § 117

Overskriften til utlendingsforskriften § 117 heter i dag ”Kontroll av utenlandsk sjømann”. Da bestemmelsen omhandler landlovsretten, foreslår departementet at dette presiseres i overskriften, slik at den lyder: ”Kontroll av utenlandsk sjømann som ønsker å benytte landlovsretten”.

I § 117 annet ledd fjerde punktum heter det at dersom utlending som kommer til riket som besetningsmedlem på norsk eller utenlandsk skip vil reise til annet sted i riket eller til annet Schengen-land under skipets opphold her, skal ”passkontroll” foretas på vanlig måte. Det følger av grenseforordningen vedlegg VII punkt 3.2 at ”sjømenn som akter å oppholde seg utenfor de kommunene som ligger i nærheten av havnen, må oppfylle vilkårene for innreise på medlemsstatenes territorium fastsatt i artikkel 5 nr. 1”. Dette innebærer at de skal innreisekontrolleres på vanlig måte og ikke bare gjennomføre en ”passkontroll” som omtalt i utlendingsforskriften § 117 annet ledd fjerde punktum. Vanlig praksis er at sjømann som ønsker å forlate landlovsområdet, skal innreisekontrolleres på vanlig måte. Slik kontroll av sjømann er regulert i utlendingsforskriften § 114. Begrepet ”passkontroll” i utlendingsforskriften § 117 foreslås derfor endret til ”innreisekontroll”.

Plikt til å gi forhåndsmelding for fører av luftfartøy eller skip – utlendingsforskriften § 152

Innledning

Utlendingsforskriften § 152 har forskjellige bestemmelser som regulerer plikten for fører av luftfartøy eller skip til å sende liste over mannskap og passasjerer til politiet i forkant av en grensepassering. Finnes det blindpassasjerer skal disse også meldes. Overskriften i § 152 er noe upresis, da den i dag lyder: ”Fører av luftfartøy og skip”. For å fange opp innholdet i bestemmelsen foreslår departementet at overskriften endres til ”Plikt til å gi forhåndsmelding for fører av luftfartøy eller skip”.

Brudd på meldeplikt kan sanksjoneres etter den generelle straffehjemmelen i utlendingsloven § 47 første ledd, jf § 45 første ledd bokstavene b og c. Bestemmelsen rammer blant annet forsettelig og uaktsomt brudd på utlendingsloven eller forskrift gitt i medhold av loven og strafferammen er ”bøter eller med fengsel inntil seks måneder”.

Luftfartøy

Paragraf 152 første ledd regulerer plikter for fører av luftfartøy mht. fortegnelse over reisende, herunder eventuelle blindpassasjerer, og mannskap. Slik fortegnelse skal gis politiet etter anmodning. Politiet kan anmode om slik liste ved ankomst og avreise. Tilsvarende bestemmelse om forhåndinnsending av passasjer- og mannskapslister finnes i Schengen-regelverket i direktiv 2004/82/EF om plikt for transportører til å fremsende passasjerdata. Tidspunktet for når listene kan etterspørres, er i direktivet satt til når innsjekking er avsluttet. Tidspunktet i utlendingsforskriften § 152 første ledd bør etter departementets mening endres fra ”ankomst og avreise” til ”etter at innsjekking er avsluttet”, slik at det blir samsvar mellom ovennevnte direktiv og utlendingsforskriften.

Skip

Etter gjeldende rett oppstilles det i annet ledd en plikt for fører av skip som skal passere grensen på vei til norsk havn om å gi politiet fortegnelse over reisende, herunder eventuelle blindpassasjerer, og mannskap. Plikten inntrer således bare hvis fartøyet krysser Norges sjøgrense. Slik fortegnelse skal om mulig gis 24 timer før ankomst til indre farvann. ”Indre farvann” er i henhold til lov av 27. juni 2003 nr. 57 om Norges territorialfarvann og tilstøtende sone § 3 definert som alt farvann som ligger innenfor grunnlinjen. Plikt til å gi forhåndsmelding for fører av skip er dessuten nærmere regulert i Utlendingsdirektoratets rundskriv 2005-012, som bl.a. sier noe om hvilke skjema som skal benyttes. Dessuten er tidsfristen for fremsendelsen av fortegnelsen presisert i rundskrivet. Fortegnelsen skal sendes 24 timer før passering av grunnlinjen, slik at dette samsvarer med fristen i anløpsforskriften.

Tredje ledd omhandler skipsførers meldeplikt på vei fra norsk havn, og fastslår at fører av skip som skal passere grensen på vei fra norsk havn skal gi melding om tidspunkt for avgang og tilsvarende fortegnelse over reisende mv som når man skal passere grensen på vei til norsk havn.

Som nevnte ovenfor under punkt 4.6 har grenseforordningen i artikkel 18 særlige regler for de ulike typer grenser og de ulike typer transportmidler som benyttes ved passering av de ytre grenser. I bestemmelsen vises det til de særlige regler som er fastsatt i vedlegg VI og at disse reglene kan innholde unntak fra artikkel 5 og 7 til 13. Vedlegg VI har i punkt 3 bestemmelser om sjøgrenser. Under punkt 3.1. finner man de generelle retningslinjene for inn- og utreisekontroll i forbindelse med skipstrafikk. Punkt 3.1.2 pålegger fører av skip eller agenten plikt til å inngi mannskaps- og passasjerliste. Slik liste skal gis ”senest ved ankomst i havnen”. Når det gjelder listene som benyttes, anbefales Schengen-statene gjennom direktiv 2002/6/EF å benytte IMO FAL-skjema. Dette er ikke bindende for medlemsstatene, men Norge bruker et skjema som bygger på dette.

I grenseforordningen vedlegg VI, punkt 3.2, finnes særlige regler for bestemte typer skipsfart. Det gjelder cruiseskip, lystfartøy, kystfiskefartøy og fergeforbindelser.

For cruiseskip er det i punkt 3.2.1 et krav om at skipsfører eller eventuelt skipsagent skal sende seilingsplan og cruisets program senest 24 timer før skipet forlater havnen og før det anløper hver enkelt havn på medlemsstatenes territorium. I praksis blir slike seilingsplaner sendt i svært god tid i forveien i forbindelse med at båtene booker kaiplass. Det er ikke uttrykkelig hjemmel i utlendingsforskriften for å be om skipenes seilingsplan. Imidlertid inngis seilingsplan til Forsvaret i henhold til anløpsforskriften § 17. Det følger av anløpsforskriften § 3 at ethvert utenlandsk fartøy, samt norsk fartøy med utenlandsk fører, er underlagt plikt til å melde seilingsplan. Norsk fartøy med norsk fører har følgelig ikke plikt til å melde seilingsplan etter denne forskriften. I forhold til grenseforordningen er fartøyenes og skipsførers nasjonalitet uten betydning. Plikten til å sende seilingsplan etter grenseforordningen kan derfor ikke anses dekket opp gjennom anløpsforskriften. Det foreslås derfor tatt inn et nytt tredje ledd i utlendingsforskriften § 152 som pålegger fører av cruisefartøy plikt til å sende inn seilingsplan.

Unntak fra plikten til å sende forhåndsmelding

Innledning

Fjerde ledd i utlendingsforskriften § 152 angir flere unntak fra meldeplikten. Unntakene er gitt ved å vise til hva som skal regnes som ”skip” i forhold til meldepliktsregelen i bestemmelsens annet og tredje ledd. (”Med skip i annet og tredje ledd menes alle fartøy med følgende unntak:”). Departementet vil foreslå at unntaksbestemmelsen i § 152 utformes som en ”kan”-bestemmelse på samme måte som § 85 annet ledd, jf. punkt 4.3. (”Følgende fartøyer kan unntas fra bestemmelsen i annet og fjerde ledd:”).

Unntakene i gjeldende forskrift går lenger enn unntakene i Schengen-konvensjonen og grenseforordningen. Dette fremgår også av høringsbrevet av 1. november 1999 i forbindelse med implementeringen av Schengen-regelverket. Bestemmelsen fremgikk den gang av § 138, hvor det ble vist til at:

”Som nevnt oppstiller Schengen-regelverket svært få unntak fra meldeplikten (ferger og fiskefartøy som returnerer daglig eller nesten daglig). Fra norsk side anses det imidlertid foreløpig ikke som aktuelt å innføre en meldeplikt som favner så bredt […].”

Som vist til ovenfor under punkt 4.3 mener departementet at den internasjonale utviklingen de siste syv årene gjør det vanskelig for Norge som Schengen-medlem å opprettholde særregler i forhold til grensekontrollen til sjøs. Departementet vil derfor foreslå at unntakene i § 152 fjerde ledd bringes i overensstemmelse med Schengen-regelverket. I fjerde ledd bokstav a er det gjort unntak for ”norske og utenlandske fartøyer med største lengde under 24 meter med unntak av turistskip (cruiseskip)”. Dette er gjort av hensyn til harmonisering med meldeplikten etter anløpsforskriften. I grenseforordningen er det ikke hjemmel for foreta et slikt unntak av hensyn til fartøyets størrelse. Bokstav a foreslås derfor opphevet.

Cruiseskip

Etter fjerde ledd bokstav d er ”turistskip (cruiseskip) som kommer fra eller reiser til annet Schengen-land” unntatt fra plikten til å sende liste. Som det fremgår ovenfor innfører grenseforordningen for det første en plikt for cruiseskip til å sende seilingsplan før ankomst til hver havn på territoriet, jf. vedlegg VI pkt. 3.2.1. Dernest skal mannskaps- og passasjerliste sendes før ankomst til hver havn på territoriet, jf. pkt. 3.2.4 annet ledd. Cruiseskip kan unntas fra grensekontroll dersom en risikoanalyse tilsier dette. Mannskaps- og passasjerlistene er et viktig verktøy i denne vurderingen. Grenseforordningen har derfor lagt opp til et kompromiss mellom hensynene til praktisk, effektiv og sikker grensekontroll ved at cruiseskip fortsatt kan unntas fra grundig grensekontroll ved at de pålegges å sende lister til hver havn for at kontrollen kan begrenses til en administrativ listekontroll, og danne grunnlag for en risikoanalyse. Det er på denne bakgrunn ikke lenger hjemmel i Schengen-regelverket for å unnta cruiseskip fra plikten til å sende lister. Bokstav d foreslås derfor opphevet.

Servicefartøyer i offshorenæringen

Gjeldende fjerde ledd bokstav e gjør unntak for ”servicefartøyer i offshorenæringen som ikke kommer fra eller reiser til utenlandsk havn”. Disse fartøyene er i en liknende situasjon som kystfiskefartøyene, som er unntatt. På tilsvarende måte som kystfiskefartøyene, foretar servicefartøyene i offshorenæringen korte turer frem og tilbake mellom fastland og offshoreinstallasjoner. Imidlertid er det ikke eksplisitt hjemmel i grenseforordningen for å unnta denne gruppen fartøy fra meldeplikten. På bakgrunn av våre forpliktelser i Schengen-samarbeidet til å gjennomføre grenseforordningen i norsk rett, foreslår departementet å oppheve dette unntaket fra meldeplikten.

Fiskefartøyer

Fjerde ledd bokstav g gjør unntak fra meldeplikten for ”norske fiskefartøyer”. I forhold til fartøyene inneholder ikke grenseforordningen krav til nasjonalitet. Bestemmelsen foreslås endret for å samsvare med grenseforordningen, slik at det heretter gjøres unntak for ”kystfiskefartøyer”. Som nevnt ovenfor under punkt 4.3. samsvarer ikke definisjonen av ”kystfiske” i grenseforordningen med norsk forståelse av begrepet ”kystfiske”. I grenseforordningen er ”kystfiske” definert som ”fiske som drives med fartøyer som daglig eller innen 36 timer vender tilbake til en havn på en medlemsstats territorium uten å anløpe en havn i et tredjeland”, jf. artikkel 2 nr. 18.

Videre foreslås det at henvisning til nasjonalitet sløyfes. I grenseforordningen oppstilles det ikke noe vilkår for å unnta fra meldeplikt at båten er norskregistrert; den behøver ikke engang være registrert i Schengen-havn. Det innebærer at et fartøy som ikke er registrert i et Schengenland, men som seiler ut fra og returnerer til norsk havn, vil falle inn under definisjonen ”kystfiskefartøy”, og dermed kunne fritas for plikt til å gi forhåndsmelding.

I forhold til meldeplikt for fiskefartøy finner departementet grunn til å presisere at ”kystfiskefartøy” i § 152 verken stiller krav til fartøyets nasjonalitet eller størrelsen på fartøyet. Derimot er det et vilkår at fartøyet returnerer daglig eller innen 36 timer.

Dersom føreren av fartøyet vet når det legges ut fra havn at turen kommer til å vare mer enn 36 timer samt at territorialgrensen skal passeres, skal det meldes også ved utreise. Som nevnt under punkt 4.3. beregnes 36-timers fristen fra fartøyet legger ut fra havn til det igjen anløper havn, uavhengig hvor lenge man har vært utenfor territorialgrensen.

Som nevnt under punkt 4.8.3 er det en forutsetning for meldeplikt at territorialgrensen er krysset og at man er ”på vei til havn”. Det betyr at et fiskefartøy som drar ut fra havn, men ikke krysser territorialgrensen ikke vil være pålagt meldeplikt, uansett hvor lenge det har vært ute. Videre er det er vilkår for meldeplikt at fartøyet har vært ute i over 36 timer før det igjen anløper havn. Det innebærer videre at meldeplikt for et fiskefartøy som krysser grensen en rekke ganger i løpet av fisket, først inntrer nå det er ”på vei til havn” etter at fisket er avsluttet.

Gjennomføring av meldeplikt

I forhold til hvordan meldeplikten skal gjennomføres i praksis er departementet opptatt av at dette skal skje på en hensiktsmessig måte uten at det pålegger fartøyene unødig merarbeid. Som det vises til i høringsbrevet av 1. november 1999 kan dette skje på flere måter:

”Hovedformålet med meldeplikten er at grensekontrollmyndigheten til enhver tid skal vite hvilke fartøy som passerer og hvem som er om bord. Det kan tenkes flere mulige måter å anse listeplikten oppfylt. En måte kan for eksempel være ved at mannskapslister oversendes politiet ved begynnelsen av en sesong, ved hvert årsskifte eller liknende, og at det samtidig gis beskjed om hvilke mannskap som etter planen skal være om bord til enhver tid. Når fartøyet passerer grensen på vei til eller fra havn gis politiet beskjed om dette. Samtidig presiseres det hvilken liste som gjelder, evt. avvik fra denne meldes.”

Slike periodemessige fremsendelser av mannskapslister kan suppleres ved oppdateringer utover året. Det foreligger for øvrig en rekke meldeplikter til sjøs i henhold til ulike regelverk, og det pågår et arbeid i regi av Fiskeri- og kystdepartementet som har til målsetning å samordne disse. Departementet støtter opp om behovet for en koordinert meldeplikt så langt dette er praktisk mulig.

Hvordan den praktiske gjennomføringen av meldeplikten skal skje, vil for øvrig utdypes ved en revisjon av rundskriv vedrørende meldeplikt (UDI RS 2005-12). Det vil særlig gjelde fristen for fremsendelse av mannskapslister, nå ettersom enkelte fiskefartøy foreslås pålagt en meldeplikt. Etter gjeldende forskriftsbestemmelse er fristen ”om mulig 24 timer før ankomst til indre farvann”. Fristen er satt for å sikre at politiet mottar meldingene i god tid slik at en eventuell grundigere kontroll kan planlegges og gjennomføres uten for store forsinkelser eller ulemper for fartøyene. I praksis innebærer det at melding må sendes så snart som mulig når det er ”på vei til havn” Departementet legger til grunn at begrepet ”på vei til havn” for fiskefartøyer ofte vil være ensbetydende med at fartøyet har avsluttet fisket og startet reisen tilbake for å levere fangsten. Departementet er kjent med at det i praksis forekommer at fiskefartøyene bestemmer seg på et sent tidspunkt for hvilken havn de skal lande fisken i. I slike tilfeller bør meldingen sendes så snart det blir klart hvilket anløpssted man bestemmer seg for å gå til. Absolutt siste frist vil være ”senest ved anløp havn”.

I grenseforordningens vedlegg VI punkt 3.1.2 er fristen fastsatt til ”senest ved ankomst i havnen”. Departementet vil kunne vurdere en kortere frist enn dagens frist i forhold til meldeplikten etter § 152 som er praktisk håndterbar både for næringen og kontrollmyndighetene, og oppfordrer høringsinstansene særlig til å uttale seg om dette spørsmålet.

Øvrige endringer i grensekontrollen på dette punktet forutsettes gjennomført i rundskriv. Dette vil blant annet skje ved at grenseforordningen i sin helhet erstatter den gjeldende Felleshåndboken som rundskriv (UDI RS 2005-014), og detaljene når det gjelder fremsendelse av listene som nevnt reguleres i et eget rundskriv (UDI RS 2005-12).

Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet ser at forslaget om å oppheve unntaket i § 85 annet ledd bokstav b for norske statsborgere som er befal eller mannskap om bord i skip eller luftfartøy fra å passere over godkjent grenseovergangssted, i utgangspunktet vil kunne få konsekvenser for næringen og kontrollmyndighetene. Imidlertid foreslår departementet en ny unntaksbestemmelse i § 85 annet ledd bokstav e, som i praksis vil dekke samme forhold. Departementet kan derfor ikke se at forslaget vil få særlige konsekvenser for næringen og kontrollmyndighetene.

I forhold til norsk befal eller mannskap om bord på luftfartøy må disse også heretter benytte godkjent grenseovergangssted. En rekke flyplasser er allerede godkjent, slik at departementet ikke kan se at det kan få særlig betydning for luftfartøyenes bevegelsesmønster. Dessuten forblir utlendingsforskriften § 84 uendret, jf. § 85 annet ledd bokstav c, slik at det i spesielle tilfeller kan gis forhåndssamtykke til å lande med luftfartøy på annet enn godkjent grenseovergangssted. Departementet kan derfor ikke se at forslagene vil få nevneverdig konsekvenser for denne gruppen. Heller ikke for kontrollmyndighetene antas dette å få noen særlig betydning.

I forhold til forslaget i ny § 85 annet ledd bokstav b om å gjøre unntak for mannskap eller befal om bord på kystfiskefartøy, legger departementet til grunn at dette er en gruppe som i dag i stor utstrekning er omfattet av unntaket som er foreslått opphevet, jf. første avsnitt. Det antas derfor at dette forslaget vil få mindre betydning.

Når det gjelder forslag til endring i bestemmelsen om lystfartøy i § 85 annet ledd bokstav d fra ”ikke visumpliktig utlending” til ”lystfartøy som kommer fra et tredjeland…” legger departementet til grunn at dette kan oppfattes som lemping av regelverket, ved at personer som tidligere måtte ha forhåndstillatelse nå er unntatt. I andre sammenhenger vil det være en skjerping i forhold til dagens regel ved at personer som var fritatt fra å ha forhåndsamtykke etter forslaget må innhente dette.

Forslaget om å oppheve utlendingsforskriften § 90 annet ledd, som innebærer at man ikke lenger skal utstede landgangsbevis til visumpliktige passasjerer på turistskip (cruiseskip), vil medføre en lettelse i politiets arbeid. På den annen side vil det ha den konsekvens at visumpliktige cruisepassasjerer må søke om visum i forkant av reisen. Det fører til at utenriksstasjonene, eventuelt Utlendingsdirektoratet, må behandle visumsøknader fra disse personene på vanlig måte. De økonomiske og administrative kostnadene ved dette antas imidlertid dekket gjennom visumgebyret. Departementet har ingen statistikk som viser antallet visumpliktige tredjelandsborgere som ankommer norsk havn som cruisepassasjerer, uten Schengen-visum, og det kan derfor ikke sies med sikkerhet hvor omfattende økningen i antall visumsøknader vil bli.

Forslaget om å endre tidspunktet for inngivelse av fortegnelse over reisende og mannskap for fører av luftfartøy i utlendingsforskriften § 152 første ledd antas å medføre en økonomisk og administrativ gevinst både for næringen og myndighetene. Politiet kan be om fortegnelsen på et tidligere tidspunkt, og på den måten ferdigstille kontrollen tidligere, noe som bør være gunstig også for næringen.

Innføringen av et nytt tredje ledd i utlendingsforskriften § 152, som pålegger fører av turistskip (cruiseskip) eller eventuelt skipsagenten plikt til å sende inn seilingsplan, antas å medføre noe økte administrative kostnader for turistskipene, dog minimale. Listene finnes allerede, men de må etter endringen sendes til en mottaker til. Omkostningene ved å sende seilingsplan til politiet, som på denne bakgrunn kan frita for grensekontroll, synes å være svært lave i forhold til omkostningene som ville fulgt dersom skipet måtte gjennomgå full kontroll. For politiet vil det å motta seilingsplanen lette planleggingen og gjennomføringen av grensekontrollen for disse skipene betydelig. Man vil få tilgang til et sentralt verktøy man til nå ikke har hatt. At kontrollmyndigheten lettere kan planlegge sin virksomhet, vil i neste omgang komme næringen til gode.

Opphevelse av utlendingsforskriften § 152 nåværende fjerde ledd bokstav a vil trolig føre til at grensekontrollmyndighetene mottar noen flere lister til kontroll. Sett i forhold til sikkerhets- og terroraspektet som er sentralt i dagens grensediskusjon, antas dette å medføre små omkostninger.

Opphevelse av utlendingsforskriften § 152 fjerde ledd bokstav d vil medføre flere mannskaps- og passasjerlister for myndighetene å forholde seg til, og næringen vil måtte sende inn listene oftere enn før. Tatt i betraktning at listene muliggjør unntak fra kontroll, anses imidlertid disse omkostningene minimale både for myndighetene og næringen.

Opphevelse av utlendingsforskriften § 152 fjerde ledd bokstav e vil medføre noe merarbeid for myndighetene og næringen. Tilsvarende vil gjelde ved opphevelsen av § 152 fjerde ledd bokstav g.

De øvrige endringene antas ikke å medføre nevneverdige økonomiske eller administrative konsekvenser.

Forslag til endringer i forskrift 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften)

§ 82 skal lyde:

§ 82. Meldeplikt ved grensepassering.

Enhver som kommer til riket, skal straks melde seg for passkontrollen eller, dersom dette ikke har vært mulig, nærmeste politimyndighet for å legitimere sin identitet og gi slike opplysninger som er nødvendig for å fastslå om innreisen vil være lovlig. Enhver som reiser fra riket, er underlagt utreisekontroll og skal ved utreisen melde seg for passkontrollen eller, dersom dette ikke har vært mulig, nærmeste politimyndighet for å legitimere sin identitet, jf. lovens § 23 første ledd. Utlending som ikke omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen plikter ved utreise å gi slike opplysninger som er nødvendig som følge av Norges forpliktelser i henhold til Schengen-samarbeidet, jf. Schengen grenseforordning artikkel 7 nr. 3 bokstav b og c.

Meldeplikt etter første ledd gjelder ikke ved passering av indre Schengen-grense, med mindre det midlertidig er gjeninnført grensekontroll når det foreligger en alvorlig trussel mot offentlige orden eller indre sikkerhet, jf. Schengen grenseforordning artikkel 23.

Meldeplikt etter første ledd gjelder ikke for mannskap om bord i skip eller luftfartøy som ikke fratrer sin stilling, jf. § 117.

§ 85 skal lyde:

§ 85. Grensepassering.

Inn- og utreise skal skje over godkjente grenseovergangssteder dersom ikke annet er bestemt, jf. lovens § 23 annet ledd. Justisdepartementet fastsetter hvilke grenseovergangssteder som er godkjent. Liste over grenseovergangssteder følger som vedlegg 1 til denne forskrift..

Det kan likevel gjøres unntak fra første ledd for
a) passering av indre Schengen-grense,
b) mannskap eller befal om bord på kystfiskefartøy,
c) person som kommer til eller reiser fra riket som befal eller mannskap på skip eller luftfartøy når vilkårene i § 117 annet ledd første og annet punktum
eller § 84 er oppfylt,
d) person som kommer til eller reiser fra riket på lystseilas. Et lystfartøy som kommer fra en havn utenfor Schengen-territoriet må på forhånd skaffe seg tillatelse til å passere over annet sted enn godkjent grenseovergangssted. Tillatelse gis av vedkommende politimester. For personer som er visumpliktig gjelder vilkårene i § 111.
e) befal eller mannskap om bord på fartøy med rett til å drive ervervsmessig fiske og fangst etter lov om retten til å delta i fiske og fangst (deltakerloven) av 26. mars 1999 nr. 15 § 4, forutsatt at dette ikke er i strid med hensynet til offentlig orden og indre sikkerhet i et Schengen-land.

Vedkommende politimester kan samtykke i inn- eller utreise over annet sted enn godkjent grenseovergangssted når særlige grunner tilsier det.

Bestemmelsen i annet ledd bokstav a gjelder ikke når det midlertidig er gjeninnført grensekontroll i samsvar med Schengen grenseforordning artikkel 23. Svensk og norsk statsborger som er bosatt i grensestrøk mellom Sverige og Norge i følge noteveksling mellom Sverige og Norge 30. august 1917 og finsk og norsk statsborger som kommer inn under Avtale om visse norsk/finske grensespørsmål 4. januar 1983, kan likevel passere over annet sted enn godkjent grenseovergangssted.

§ 87 skal lyde:

§ 87. Kontrollsted m.v.

Inn- og utreisekontroll skal foretas ved grenseovergangssted på ytre Schengen-grense.

For øvrig kan det foretas inn- og utreisekontroll i enkelttilfeller eller for et bestemt tidsrom på andre steder langs ytre Schengen-grense, på kysten eller fra oppsynsskip i norsk territorialfarvann.

Ved indre Schengen-grense kan det foretas inn- og utreisekontroll for et bestemt tidsrom dersom det foreligger en alvorlig trussel mot offentlig orden eller indre sikkerhet, jf. Schengen grenseforordning artikkel 23.

Utlendingsdirektoratet treffer beslutning om kontroll etter annet ledd. Politimesteren treffer beslutning om slik kontroll i eget politidistrikt.

Beslutning om kontroll etter tredje ledd treffes av Justisdepartementet. Dersom særlige grunner tilsier det, skal beslutning treffes i samråd med Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Departementene kan gi nærmere retningslinjer om i hvilke tilfeller og på hvilken måte slikt samråd skal skje. Justisdepartementet kan gi Politidirektoratet fullmakt til å treffe beslutning om kontroll etter tredje ledd. Når særlige grunner taler for det, kan politimesteren treffe beslutning om slik kontroll i eget politidistrikt etter nærmere retningslinjer fastsatt av Justisdepartementet.

§ 88 skal lyde:

§ 88. Gjennomføring av grensekontroll.

Ved innreisekontroll påses at utlending har pass eller annet legitimasjonspapir som er godkjent som reisedokument, jf. lovens § 24. Det påses også at visumpliktig utlending har visum til Norge, jf. lovens § 24. Ved nordisk yttergrense må det påses at utlending som skal til andre nordiske land har de nødvendige visa, jf. passkontrolloverenskomstens artikkel 6. Det skal, om nødvendig ved nærmere eksaminasjon, bringes på det rene at det ikke foreligger grunn for bortvisning, jf. lovens § 27.

Ved utreisekontroll påses at utlending har pass eller annet legitimasjonspapir som er godkjent som reisedokument. For utlending som ikke omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen skal det i tillegg foretas slik kontroll som er nødvendig som følge av Norges forpliktelser i henhold til Schengen-samarbeidet, jf. Schengen grenseforordning artikkel 7 nr. 3 bokstav b og c.

Er passkontrollen i tvil om en utlending skal tillates å reise inn i eller ut av riket, skal politimesteren eller den politimesteren bemyndiger kontaktes uten opphold.

§ 90 skal lyde:

§ 90. Kontroll av passasjerer på turistskip.

På turistskip (cruiseskip) som kommer fra havn utenfor Schengen-territoriet, skal det ved anløp av norsk havn foretas kontroll av passasjerer, som kan begrenses til kontroll av passasjerlisten og av passasjerenes reisedokumenter uten personlig fremmøte, jf. Schengen grenseforordning artikkel 18. Passasjer som forlater skipet for å ta opphold i land eller for å reise gjennom riket, skal innreisekontrolleres på vanlig måte, jf. § 88.

Når turistskip avgår fra norsk havn til havn utenfor Schengen-territoriet, skal utreisekontrollen ordinært begrenses til at passkontrollen skal avkreve et eksemplar av passasjerlisten der det skal fremgå hvilke passasjerer som har forlatt skipet, og en erklæring fra skipets fører eller den som er bemyndiget om at de øvrige passasjerer følger med skipet ut av riket.

§ 117 skal lyde:

§ 117. Kontroll av utenlandsk sjømann som ønsker å benytte landlovsretten

Utlending som kommer til riket som besetningsmedlem på norsk eller utenlandsk skip, skal ikke innreisekontrolleres med mindre vedkommende skal fratre stilling på skipet, jf. § 114, eller det følger av denne paragrafs annet ledd tredje og fjerde punktum.

Slik utlending kan uten politiets tillatelse foreta besøk under landlov og oppholde seg i den havn der skipet ligger og i den tid det ligger der, likevel ikke ut over tre måneder. Vedkommende politimester bestemmer rekkevidden av dette området. Når fører plikter å gi melding etter § 152 er det et vilkår at utlendingen er oppført på listen over besetningsmedlemmer og at listen er kontrollert. Vil utlending reise til annet sted i riket eller til annet Schengen-land under skipets opphold her, skal innreisekontroll foretas på vanlig måte. Slik kontroll skal også foretas når skipets samlede liggetid i norsk og annen havn på Schengen-territoriet overstiger tre måneder. I slike tilfeller kreves oppholdstillatelse, jf. § 7, for å gå i land og oppholde seg i den eller de norske havner skipet anløper.

Politiet kan nekte utenlandsk besetningsmedlem landlov når dette finnes påkrevd av ordensmessige, sikkerhetsmessige eller andre særlige grunner.

Politiet kan foreta kontroll av utenlandske besetningsmedlemmers legitimasjonspapirer etter behov eller som stikkprøver. Etter samtykke av Utlendingsdirektoratet kan politiet i enkelttilfeller foreta innreisekontroll av utenlandske besetningsmedlemmer på et tidligere tidspunkt enn angitt i første og annet ledd.

§ 152 skal lyde:

§ 152. Plikt til å gi forhåndsmelding for fører av luftfartøy eller skip.

Fører av luftfartøy som kommer fra eller går til utlandet skal etter at innsjekking er avsluttet etter anmodning gi politiet fortegnelse over reisende, herunder eventuelle blindpassasjerer, og mannskap, jf. lovens § 45 første ledd bokstav b. Fortegnelsen skal inneholde de samme opplysninger som passasjerlisten, jf. lovens § 45 annet ledd.

Fører av skip som skal passere grensen på vei til norsk havn, skal gi politiet fortegnelse over reisende, herunder eventuelle blindpassasjerer, og mannskap, jf. lovens § 45 første ledd bokstav c. Fortegnelsen skal gis på formularer som er godkjent av norske myndigheter, jf. § 45 annet ledd. Fortegnelsen skal om mulig gis 24 timer før ankomst til indre farvann. Med ”indre farvann” menes alt farvann som ligger innenfor grunnlinjen.

Fører av turistskip (cruiseskip) eller eventuelt skipsagenten skal sende skipets rute (seilingsplan) og cruisets program til politiet senest 24 timer før skipet forlater havnen og før det anløper hver enkelt havn på medlemsstatenes territorium.

Fører av skip som skal passere grensen på vei fra norsk havn skal gi melding til politiet om tidspunktet for avgang og gi fortegnelsen som nevnt i annet ledd første punktum.

Følgende fartøyer kan unntas fra bestemmelsen i annet og fjerde ledd:
a) ferger som trafikkerer i direkte regelmessig rute mellom Norge og et Schengen-land,
b) lystfartøyer som kommer direkte fra annet Schengen-land,
c) militære fartøyer,
d) kystfiskefartøyer

Politiet kan etter avtale med andre offentlige myndigheter bestemme at føreren av luftfartøy eller skip skal levere fortegnelsen til disse myndighetene som gir den videre til politiet.

Med hilsen

Thor Arne Aass e.f.
ekspedisjonssjef

Birgitte Ege
avdelingsdirektør

Vedlegg:

Det foreligger ingen notater i denne høringen.

  • Departementene
  • Amnesty International Norge
  • Antirasistisk senter
  • Datatilsynet
  • Den norske advokatforening
  • Det norske Arbeiderparti
  • Det norske maskinistforbund
  • Fiskebåtredernes forbund
  • Fiskeri- og havbruksnæringsens landsforening
  • Fiskeridirektoratet
  • Fiskesalgslagenes samarbeidsråd
  • Flyktninghjelpen
  • Fraktefartøyenes rederiforening
  • Fremskrittspartiet
  • HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
  • Høyres hovedorganisasjon
  • Kommunenes Sentralforbund
  • Kristelig Folkeparti
  • Kystdirektoratet
  • Kystpartiet
  • Kystvaktstaben
  • Landsorganisasjonen i Norge
  • Maritimt Forum
  • NOAS
  • Norges Fiskarlag
  • Norges Kystfiskarlag
  • Norges lensmannslag
  • Norges Rederiforbund
  • Norges Sjømannsforbund
  • Norsk Folkehjelp
  • Norsk Havneforbund
  • Norsk Sjøoffisersforbund
  • Norske Sjømatsbedrifters landsforbund
  • Næringslivets Hovedorganisasjon
  • Politidirektoratet
  • Politiembetsmennenes Landsforening
  • Politiets Fellesforbund
  • Politiets sikkerhetstjeneste
  • Rederienes Landsforening
  • Riksadvokaten
  • Senterpartiets hovedorganisasjon
  • Sosialistisk Venstreparti
  • Utlendingsdirektoratet
  • Utlendingsnemnda
  • Venstre

Følgende instanser har ingen merknader:

  • Barne- og likestillingsdepartementet
  • Fornyings- og administrasjonsdepartementet
  • Helse- og omsorgsdepartementet
  • HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
  • Justis- og politidepartementet
  • Kommunal- og regionaldepartementet
  • Kunnskapsdepartementet
  • Landsbruks- og matdepartementet
  • Landsorganisasjonen i Norge
  • Miljøverndepartementet
  • Norsk Havneforbund
  • Nærings- og handelsdepartementet
  • Olje- og energidepartementet
  • Politiets sikkerhetstjeneste
  • Riksadvokaten