Høring - Forslag til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften - EØS utvidelsen

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet

Høringsfrist 24. februar 2004 (utlendingsloven) og 16. mars 2004 (utlendingsforskriften)

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Høringsinstansene

Deres ref

Vår ref

Dato

04/568-8 SKK

17.02.2004

Kommunal- og regionaldepartementet sender med dette på høring forslag til endringer i lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsloven) og forslag til endringer i forskrift 21. desember 1990 nr. 1028 om utlendingers adgang til riket og deres opphold her (utlendingsforskriften).

Høringsbrevet gjelder endringer i utlendingsloven og -forskriften som har sin bakgrunn i den forestående utvidelsen av EU/EØS, der 10 nye medlemsland etter planen tiltrer EU og EFTA/EØS-samarbeidet 1. mai 2004.

EUs tiltredelsestraktat og EØS- utvidelsesavtalen har likelydende bestemmelser om overgangsordninger i en periode på totalt syv år i forhold til den frie bevegeligheten av arbeidstakere. Disse ordningene gjør det mulig for medlemslandene å begrense adgangen til arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Slike begrensninger kan gjennomføres enten i forkant ved utvidelsen, en såkalt overgangsregel, eller settes i verk på et senere tidspunkt ved fare for problemer på arbeidsmarkedet, en såkalt beskyttelsesmekanisme.

Grunnet utviklingen i EU, hvor det ser ut til å være kun Irland som åpner opp arbeidsmarkedet fullt ut fra første dag, finner departementet det nødvendig å foreslå at også Norge har overgangsregler.

Departementet anser det videre som viktig å kunne ha muligheten til å innføre beskyttelsestiltak ved forstyrrelser på arbeidsmarkedet. I høringsbrevet foreslås derfor lovfesting av hjemmel og prosedyre for bruk av beskyttelsestiltak ved alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet.

I høringsbrevet foreslås dessuten en utvidelse av meldeplikt i forskrift for utlendinger som ikke trenger oppholdstillatelse i henhold til EØS-regelverket. Forslaget har bakgrunn i behovet for en bedre oversikt over hvilke utenlandske borgere som til enhver tid befinner seg i landet. Meldeplikten vil også bidra til å gi grunnlag for vurderingen av hvorvidt et beskyttelsestiltak skal iverksettes.

Nedenfor redegjøres det nærmere for bakgrunnen for de enkelte forslagene. Deretter er det foretatt en vurdering av administrative og økonomiske konsekvenser av forslagene. Til slutt gis en samlet oversikt over forslagene.

Det er nødvendig å iverksette de nevnte forslag innen 01.05.2004, som er datoen for utvidelsen av EU/EØS-området. Pga. den korte tiden som er til rådighet i den videre regelverksprosessen, har departementet dessverre sett seg nødt til å sette en svært kort høringsfrist. Det vises til vedlagte beslutning fra Kommunal- og regionalminister Erna Solberg. Det vil bli avholdt et høringsmøte 24. februar 2004 kl. 10.00-12.00 i Auditoriet i R5, i Akersgata 59. Høringsinstansene bes melde fra innen 20. februar 2004 om møtedeltagelse. Eventuelle uttalelser til forslagene må fremmes senest under høringsmøtet. Synspunkter som kommer frem under møtet i Arbeidslivspolitisk råd 20. februar 2004, vil også bli tatt med i den videre vurderingen. Når det gjelder forslag om utvidet meldeplikt, gis høringsinstansene likevel anledning til å gi skriftlige innspill på ordinær måte. Disse innspillene bes sendt til Kommunal- og regionaldepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8112 Dep, 0032 Oslo, innen 16. mars 2004. Vedlagt følger liste over høringsinstanser. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges for eventuelle underordnete organer. Vi ber om å motta innspill også elektronisk til postmottak@krd.dep.no.

FORSLAGENE

Generelt om bakgrunnen for forslagene

Innledning

Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Malta, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn undertegnet tiltredelsestraktaten til EU 16. april 2003 i Athen og vil etter planen bli medlemmer av EU 1. mai 2004.

I henhold til EØS-avtalens artikkel 128 skal enhver europeisk stat som blir medlem av EU, søke om å bli part også i EØS-avtalen. De nye medlemslandene i EU har inngått slik avtale som etter planen skal tre i kraft samtidig med utvidelsen av EU, det vil si 1. mai 2004.

EØS-avtalens rettigheter og plikter kommer til anvendelse i det utvidete EØS-området med de tilpasninger og overgangsordninger som er avtalt mellom EU, de nye medlemslandene og EFTA/EØS-landene.

Utvidelsen av EU/EØS og muligheter for overgangsordninger

EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen åpner for en overgangsperiode på totalt syv år hvor de nåværende EU og EFTA/EØS- medlemslandene har adgang til å begrense den frie bevegeligheten for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak av arbeidstakere fra Kypros og Malta.

Norge og øvrige andre EFTA/EØS og EU-land ser positivt på mulighetene for økt tilgang på arbeidskraft fra de nye medlemslandene. Det er imidlertid en viss bekymring for at den frie bevegeligheten for arbeidstakere vil kunne føre til ubalanse på enkelte nasjonale arbeidsmarkeder, og dette er bakgrunnen for at EUs tiltredelsestraktat og EØS-utvidelsesavtalen regulerer adgangen til å ha visse overgangsordninger i en begrenset periode etter utvidelsen.

Det gjelder ingen overgangsordninger for grupper som for eksempel tjenesteytere (unntatt noen særregler for Østerrike og Tyskland), utsendte arbeidstakere, tjenestemottakere, selvstendig næringsdrivende, studenter etc. Dette innebærer at disse gruppene uansett vil ha rett til fri bevegelighet fra utvidelsesdatoen ut fra de vilkårene som iht. EU/EØS-retten gjelder for disse gruppene (jf. utlendingsloven kapittel 8). I det følgende omtales hovedsakelig EØS-utvidelsesavtalen, som er den avtalen Norge blir bundet av fra EØS- utvidelsen.

Det er to måter bevegeligheten kan begrenses på i følge utvidelsesavtalen;

  • å ha nasjonale restriksjoner som begrenser tilgangen til arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene i forkant av evt. problemer på arbeidsmarkedet, jf. punkt 2.
  • å iverksette beskyttelsestiltak dersom alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet oppstår eller forventes å oppstå, jf. punkt 3.

Gjeldende rett

I dag må borgere fra de nye medlemslandene, i henhold til den delen av utlendingslovgivningen som gjelder for borgere utenfor EU og EFTA/EØS-området, det såkalte tredjelandsregelverket, ha arbeidstillatelse for å kunne arbeide i Norge. Utlendingslovens og –forskriftens kapittel 2 regulerer nærmere de vilkårene som må være oppfylt for å kunne innvilges arbeidstillatelse. En del vilkår i loven og forskriften er felles for alle som søker om arbeidstillatelse, mens andre vilkår varierer med hvilket grunnlag man søker tillatelse på.

Etter at utvidelsesavtalen har trådt i kraft (1. mai 2004) vil borgere fra de nye medlemslandene være EØS-borgere. I henhold til gjeldende regler i utlendingsloven kapittel 8 (EØS-kapittelet) som omhandler EU og EFTA/EØS-borgere, trenger ikke en EU og EFTA/EØS-borger arbeidstillatelse. Dersom EØS-borgeren oppholder seg og/eller arbeider i riket i mer enn tre måneder eller oppholder seg mer enn seks måneder som arbeidssøker, må vedkommende ha en EØS- oppholdstillatelse. En EØS-borger som kan framlegge tilfredsstillende reisedokument, har etter søknad rett til en slik oppholdstillatelse. Det er videre noe ulike vilkår avhengig av om EØS-borgeren er arbeidstaker, tjenesteyter, selvstendig næringsdrivende, borger som oppebærer faste periodiske ytelser eller har egne midler, eller er utdanningssøkende. Rettighetene for EU og EFTA/EØS-borgere som beskrevet ovenfor kan som følge av de overgangsordninger utvidelsesavtalen åpner opp for, begrenses, jf. nærmere punkt 2 og 3 nedenfor.

§§ 50, 51, 54, 55 og 56 – nye bestemmelser i utlendingsloven – hjemmel for overgangsregler

Innledning

Arbeidstakere fra Malta og Kypros har rett til fri bevegelighet fra dag èn. Når det gjelder arbeidstakere fra de øvrige åtte nye medlemslandene, så skal EU og EFTA/EØS-landene benytte nasjonale regler om adgangen til arbeidsmarkedet i de to første årene etter utvidelsen. Bortsett fra et krav om at lovgivningen ikke skal innebære større restriksjoner overfor arbeidstakere fra de nye landene enn det som gjaldt ved undertegningen, den såkalte ”stand-still”- klausulen, vil EØS-avtalens generelle regler om fri bevegelighet for arbeidstakere ikke regulere det nærmere innholdet. Som nevnt innledningsvis foreslår departementet at man fra norsk side har overgangsregler. Hvis vi imidlertid velger å ikke benytte oss av overgangsregler, ville de nasjonale reglene, på bakgrunn av hvordan utlendingsloven er bygd opp, være likelydende med EØS-avtalens regler om fri bevegelighet for arbeidstakere.

Det er videre mulig å forlenge anvendelsen av nasjonale bestemmelser om adgangen til arbeidsmarkedet for tre nye år uten nærmere vilkår.

Dersom nåværende EØS-land ikke velger å forlenge de nasjonale ordningene etter to år, trer EØS-avtalens generelle regler om fri bevegelighet for arbeidstakere i kraft også for borgere fra de øvrige nye medlemslandene.

Anvendelsen av de nasjonale bestemmelsene kan etter avtalen forlenges i ytterligere to år, dvs. fram til syv år etter utvidelsen. Dette forutsetter imidlertid at det konstateres fare for alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet. Innen EU vil Kommisjonen kunne overprøve medlemslandene mht. dette behovet. Siden verken EØS-avtalen eller Domstols- og overvåkningsavtalen (ODA) gir EFTA Surveillance Authority (ESA) myndighet til å foreta en slik overprøving av EFTA/EØS-landenes vurderinger, vil denne adgangen ikke i noe tilfelle være anvendelig for Norge. Nødvendige tiltak vil imidlertid i slike tilfeller kunne iverksettes med hjemmel i regler om beskyttelsestiltak, jf. punkt 3 nedenfor.

Departementets forslag

Innledning

I St.meld. nr. 19 (2003-2004) kapittel 5 om EØS-utvidelsen og arbeidsinnvandring heter det at ”Regjeringen vil på bakgrunn av tidligere avgitte erklæringer, hvilket standpunkt andre land inntar og det pågående utredningsarbeidet om velferdsordninger og kontroll- og beskyttelsestiltak, vurdere hvorvidt muligheten til å iverksette tiltak hjemlet i en beskyttelsesmekanisme er tilstrekkelig, eller om det også skal vurderes iverksatt overgangsregler som gjelder fri bevegelighet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene.”

Slik det ser ut nå, er det kun Irland av EU-landene som åpner opp arbeidsmarkedet fullt ut fra første dag. På bakgrunn av utviklingen i Danmark og Sverige, som i likhet med Norge tidligere har erklært at de ønsker å åpne opp arbeidsmarkedet fullt ut fra første dag, finner departementet det nødvendig å foreslå at også Norge har visse overgangsregler. I Danmark er det inngått en avtale mellom seks partier i Folketinget om adgangen til det danske arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye EU-landene fra 1. mai 2004. Hovedtrekkene i den danske avtalen er at det i en overgangsperiode vil bli stilt krav om arbeids- og oppholdstillatelse. Lønns- og arbeidsvilkår for de nye EU-borgerne skal være på linje med det som ellers gjelder i Danmark. Videre vil det som hovedregel være krav om fulltidsarbeid. Arbeids- og oppholdstillatelsen bortfaller hvis jobben forsvinner. Arbeidsmarkedet skal overvåkes løpende, og partiene som har inngått avtalen, vil møtes to ganger årlig for å vurdere behovet for justeringer i regelverket. Den svenske regjeringen har foreslått at det tas i bruk overgangsregler, men pr. dags dato er det ikke kjent hvorvidt dette forslaget vil få flertall i Riksdagen.

I tillegg til avklaringen i andre land, er det to hovedbegrunnelser for forslaget om overgangsregler. For det første kan det bidra til å forebygge mulig sosial dumping med de negative konsekvenser det kan ha for arbeidsliv og næringsliv, slik partene i arbeidslivet også er opptatt av. De største utfordringene vil imidlertid trolig gjelde tjenesteyting og utsendte arbeidstakere på midlertidig tjenesteoppdrag i Norge, selv om det antas at overgangsregler vil kunne ha visse positive effekter både som oppdragende faktor og gjennom smitteeffekter, også for disse gruppene. Selv om det nå foreslås overgangsregler vil dialogen med partene i arbeidslivet om mulige tiltak mot sosial dumping fortsette, jf. St. meld. nr. 19 (2003-2004). Tiltakene som diskuteres er generelle tiltak som i tilfelle vil gjelde for alle, også for norske arbeidstakere, og må uansett ikke være på plass før 1.mai 2004. Det er således mulig å avvente erfaringer med og virkninger av EØS-utvidelsen før det tas endelig stilling til behovet for de enkelte tiltakene.

For det andre kan overgangsregler dempe økningen i innvandringen de første årene og dermed redusere presset på velferdsordningene som arbeidstakere fra EØS-land har rett til. Flere EU-land legger vekt på legger vekt på dette momentet i sine vurderinger. Overgangsregler skal bidra til at de som kommer hit, får en jobb som de og eventuelle familiemedlemmer kan leve av.

Både av lovtekniske og tidsmessige hensyn har departementet funnet det hensiktsmessig at overgangsreglene i størst mulig grad fastsettes i utlendingsforskriften. I tillegg vil en slik løsning gjøre det enklere å hurtig liberalisere adgangen til arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, hvis det med tiden viser seg å være ønskelig. En slik liberalisering vil skje etter konsultasjoner med Stortinget. Departementet vil derfor foreslå at det i loven hjemles at det på en rekke områder kan gis nærmere regler ved forskrift, og at det i forskriften defineres nærmere hvilke vilkår som må være oppfylt for at arbeidstakere fra de nye medlemslandene skal gis adgang til arbeidsmarkedet. Departementet er av den oppfatning at en slik løsning er forenelig med legalitetsprinsippet. Detaljene i departementets forslag om overgangsregler vil bli forelagt høringsinstansene som forslag til endringer i utlendingsforskriften. Forskriftsbestemmelsene må i likhet med lovbestemmelsene være på plass før utvidelsen 1. mai 2004, og høringsbrev om forslag til endringer i utlendingsforskriften vil derfor bli sendt ut innen kort tid.

Krav om oppholdstillatelse på visse vilkår for arbeidstakere fra de nye medlemslandene

I den offentlige debatten har det vært snakk om adgangen til å sette krav om arbeidstillatelse for arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Av lovtekniske grunner finner departementet det hensiktsmessig å videreføre begrepet oppholdstillatelse for EØS-borgere, også for arbeidstakere fra de nye medlemslandene. Departementet understreker at det har ingen materiell betydning at begrepet oppholdstillatelse, i stedet for arbeidstillatelse, foreslås anvendt i lov- og forskriftsteksten. Ved å anvende begrepet oppholdstillatelse, vil det være mindre behov for å foreta visse tekniske endringer av utlendingsloven og utlendingsforskriften.

Departementet foreslår at det i utlendingsloven hjemles at det kan stilles krav om oppholdstillatelse for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, med unntak for Kypros og Malta, som akter å ta arbeid i Norge. I forskriften vil det imidlertid fastslås at det skal være et vilkår om oppholdstillatelse. Arbeidet skal ikke kunne påbegynnes før oppholdstillatelse er innvilget, men søknad om oppholdstillatelse skal kunne fremmes fra riket. Arbeidssøkende fra de nye EU-landene gis rett til, slik arbeidssøkende fra nåværende EU og EFTA-land har rett til, å oppholde seg i Norge for egen regning i inntil seks måneder.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingslovens § 50 første ledd endres og gis følgende ordlyd:

”Utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen, kan uten tillatelse reise inn i riket og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende. Opphold i andre nordiske land kommer ikke til fradrag ved beregningen av oppholdstiden. Kongen kan ved forskrift gi regler om at arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn som akter å ta arbeid må ha oppholdstillatelse før arbeidet påbegynnes, jf. § 51 første ledd bokstav a.”

Nærmere om vilkårene for oppholdstillatelse

Departementet foreslår at det i utlendingsloven hjemles at Kongen ved forskrift kan gi nærmere regler om vilkår om arbeidets omfang, lønns- og arbeidsvilkår og dokumentering av arbeidsforhold. I forskriften vil dette presiseres nærmere ved at det tas utgangspunkt i det regelverket som i dag gjelder for andre enn nåværende EØS-borgere (det såkalte tredjelandsregelverket). Grunnet ”stand-still” klausulen er det ikke adgang til å oppstille strengere vilkår enn det som følger tredjelandsregelverket, arbeidstakere fra de nye medlemslandene skal ikke stilles i en dårligere situasjon enn i dag. I forskriften vil det derfor hete at for å innvilges oppholdstillatelse vil det være vilkår om at det som hovedregel dreier seg om heltidsarbeid (men ikke nødvendigvis for èn arbeidsgiver) og at lønns- og arbeidsvilkårene ikke må være dårligere enn det som følger av gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som ellers er normalt for vedkommende sted og yrke. Videre vil det være vilkår om at det må foreligge konkret tilbud om arbeid utstedt på fastsatt skjema fra arbeidsgiver eller fremlegges standardisert arbeidskontrakt undertegnet av søker og arbeidsgiver.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingslovens § 51 første ledd bokstav a endres og gis følgende ordlyd:

”er arbeidstaker som er omfattet av lov 27. november 1992 nr. 112 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68) om fri bevegelighet for arbeidstakere m v innenfor EØS. For arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn kan Kongen ved forskrift gi nærmere regler om deres adgang til arbeidsmarkedet, herunder regler om arbeidets omfang, lønns- og arbeidsvilkår og dokumentering av arbeidsforhold.”

Det vil også i loven hjemles at det i forskriften kan gis nærmere regler om tilbakekall av oppholdstillatelsen. I henhold til EØS-regelverket kan en tillatelse ikke tilbakekalles utelukkende med den begrunnelse at arbeidstakeren er blitt uforskyldt arbeidsledig. Departementet legger til grunn at for oppholdstillatelse som innvilges arbeidstakere fra de nye medlemslandene vil det imidlertid være en forutsetning at jobben ikke bortfaller. Oppholdstillatelsen vil kunne tilbakekalles hvis forutsetningene for tillatelsen ikke lenger er tilstede. Det er ikke behov for å gjøre endringer i utlendingsloven for å hjemle at tillatelsen kan tilbakekalles hvis vilkårene om arbeidets omfang og lønns- og arbeidsvilkår ikke lenger er tilstede. Sistnevnte vil allerede følge av utlendingsloven § 56 første ledd, som viser til utlendingsloven § 13. Blir tillatelsen tilbakekalt kan vedkommende, for egen regning, oppholde seg i Norge i nye seks måneder som arbeidssøkende.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingsloven § 56 første ledd endres og gis følgende ordlyd:

”Oppholdstillatelse kan tilbakekalles dersom det foreligger forhold som nevnt i §13, likevel slik at tillatelsen ikke kan tilbakekalles utelukkende med den begrunnelse at utlendingen ikke lenger er yrkesaktiv, dersom dette skyldes midlertidig arbeidsudyktighet på grunn av sykdom eller ulykke, eller dersom utlendingen er uforskyldt arbeidsledig og dette bekreftes av arbeidsmarkedsmyndighetene. Kongen kan ved forskrift gi regler om at unntakene i første punktum ikke kommer til anvendelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn.”

Videre foreslår departementet at Kongen ved forskrift kan gi regler om varighet og innhold av oppholdstillatelsen. På bakgrunn av ovennevnte redegjørelse om adgangen til tilbakekall av tillatelsen, vil departementet foreslå at det i forskriften heter at første gangs oppholdstillatelse gis i alminnelighet for ett år, i motsetning til fem år som er hovedregelen for nåværende EØS-borgere. Unntaket i lovens § 54 annet ledd om at tillatelsen gis tilsvarende varighet som arbeidsforholdet, hvis arbeidsforholdet har en varighet av under ett år, vil også gjelde for arbeidstakerne fra de nye medlemslandene. En slik løsning vil innebære at det i fornyelsesprosessen kan kontrolleres om vilkårene for oppholdstillatelse var oppfylt under hele perioden og om vilkårene for tillatelsen fortsatt er oppfylt.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingslovens § 54 første og annet ledd endres og gis følgende ordlyd:

”Første gangs oppholdstillatelse etter §§ 51, 52 og 53 gis i alminnelighet for fem år. Kongen kan ved forskrift gi regler om at oppholdstillatelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn gis for ett år.

Når arbeidsforholdet har en varighet av fra tre måneder til ett år, gis tillatelsen til utlending som nevnt i § 51 første ledd bokstav a tilsvarende varighet. Kongen kan ved forskrift gi regler om at når arbeidsforholdet for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn har en varighet av inntil ett år, gis tillatelsen tilsvarende varighet.”

Med samme begrunnelse som nevnt ovenfor foreslår departementet at Kongen ved forskrift kan gi regler om varigheten av fornyet oppholdstillatelse. Det er ikke behov for å gjøre endringer i utlendingsloven for å hjemle at tillatelsen ikke skal fornyes hvis vilkårene for oppholdstillatelse ikke lenger er tilstede. Dette følger allerede av utlendingslovens § 55 første ledd. Blir tillatelsen ikke fornyet kan vedkommende, for egen regning, oppholde seg i Norge som arbeidssøkende i nye seks måneder.

På denne bakgrunn foreslår departementet at utlendingslovens § 55 første ledd endres og gis følgende ordlyd:

”Oppholdstillatelse etter §§ 51, 52 eller 53 fornyes etter søknad når vilkårene fortsatt er oppfylt. Fornyet oppholdstillatelse gis i alminnelighet for fem år, med mindre formålet med arbeidet eller oppholdet eller andre grunner tilsier en kortere varighet. Kongen kan ved forskrift gi regler om at fornyet oppholdstillatelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn gis for ett år, med mindre formålet med arbeidet eller andre grunner tilsier en kortere varighet.”

Det vil imidlertid ikke, verken i utlendingsloven eller utlendingsforskriften, bli oppstilt vilkår om type arbeid, arbeidstakerens fagkompetanse eller lignende. Oppholdstillatelsen vil heller ikke bli knyttet til et bestemt arbeid eller et bestemt arbeidssted. Arbeidstakere fra de nye medlemslandene skal kunne ha mulighet til å skifte arbeidsgiver uten å måtte gå igjennom en ny søknadsprosess. Overgangsregler skal ikke forhindre at arbeidstakere fra de nye medlemslandene stilles i en klart bedre situasjon enn i dag. Departementets målsetting om å fjerne hindringer for rekruttering av arbeidskraft som er nødvendig for norsk næringsliv og offentlig virksomhet, står ved lag. Også ufaglærte arbeidstakere fra de nye medlemslandene skal gis adgang til det norske arbeidsmarkedet. Hovedformålet med forslagene til endringer i utlendingsloven og utlendingsforskriften er å sikre at arbeidstakere som kommer til Norge kan livnære seg selv og sin familie av egen inntekt og således dempe et eventuelt press på velferdsordningene. I tillegg vil en slik løsning være et element i arbeidet med å forebygge sosial dumping.

Ny § 51 a - Hjemmel for å iverksette beskyttelsestiltak og hjemmel for prosedyre i den forbindelse

Innledning

Beskyttelsesmekanismer i EØS-utvidelsesavtalen

Beskyttelsesmekanismen, som er nedfelt i overgangsordningene for fri bevegelighet for arbeidstakere, jf. EØS-utvidelsesavtalen protokoll 44, får bare anvendelse når de nåværende medlemslandene anvender EØS-avtalens generelle regler for arbeidstakere.

Hvis de nåværende medlemslandene ved utløpet av den første toårsperioden (eller etter fem år) beslutter ikke å videreføre nasjonalt regelverk, gir beskyttelsesmekanismen nedfelt i EØS-utvidelsesavtalen adgang til å sette til side EØS-reglene om fri bevegelighet dersom behovet oppstår på et hvilket som helst tidspunkt etter at EØS- avtalens generelle regler for arbeidstakere kommer til anvendelse og i inntil syv år fra utvidelsestidspunktet.

Tiltak kan bare iverksettes dersom en medlemsstat utsettes for, eller forventer forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke. Verken tiltredelsestraktaten eller utvidelsesavtalen redegjør nærmere for hvordan disse vilkårene skal fortolkes.

For EFTA-landenes vedkommende kan en slik beslutning om å sette EØS-reglene til side, og varigheten og omfanget av denne, tas på nasjonalt grunnlag iht. gjeldende fremgangsmåter i EØS-avtalen artikkel 112, 113 og 114. Dette følger av EØS-avtalens nye protokoll 44. På dette punktet skiller reglene seg fra reglene i EU, hvor medlemslandene er avhengige av Kommisjonens samtykke. Selv om en beslutning om innføring av beskyttelsestiltak fattet av et EFTA-land ikke kan overprøves rettslig, vil et EFTA-land som innfører et beskyttelsestiltak måtte meddele dette i EØS-komiteen. De øvrige EFTA/EØS-land og Kommisjonen vil i en slik situasjon kunne reise spørsmål dersom de mener beskyttelsestiltakene er i strid med vilkårene i EØS-utvidelsesavtalen. Ved uenighet vil EØS-avtalens politiske tvisteløsningsmekanisme kunne få anvendelse.

EØS-avtalens artikkel 112 inneholder en alminnelig beskyttelsesmekanisme, og for ordens skyld nevnes at denne mekanismen i prinsippet vil være anvendelig også i den første toårsperioden. Imidlertid må tiltak etter denne mekanismen rette seg mot alle EØS-land, i motsetning til tiltak med hjemmel i Protokoll 44, der tiltak kan settes inn mot innvandring fra ett eller flere nye medlemsland, som er årsak til eller forventes å forårsake forstyrrelser på arbeidsmarkedet. Denne sistnevnte type beskyttelsesmekanisme kan mao. betegnes som en spesiell beskyttelsesmekanisme i motsetning til den alminnelige som nevnt over. I praksis vil EØS-avtalens alminnelige beskyttelsesmekanisme derfor være et uegnet virkemiddel ved problemer på arbeidsmarkedet som har tilknytning til EØS-utvidelsen, og behandles ikke nærmere i det følgende.

Beskyttelsesmekanisme i henhold til nasjonal rett

EØS-utvidelsesavtalen omtaler ikke adgangen for landene til å benytte en beskyttelsesmekanisme når nasjonale bestemmelser kommer til anvendelse, og EØS- avtalens generelle regler for arbeidstakere ikke anvendes. Som nevnt i punkt 2, skal EØS-landene i de to første årene etter utvidelsen benytte nasjonale bestemmelser (eller ev. bilaterale avtaler) i forhold til borgere fra de nye medlemslandene, uansett om de også i denne perioden skulle velge å likebehandle arbeidstakere fra de nye EØS- landene med dagens EØS-land.

Det rettslige grunnlaget for eventuelle beskyttelsesmekanismer i den samme tidsperioden vil etter Kommunal- og regionaldepartementets vurdering også være nasjonalt. Dette betyr at en eventuell beskyttelsesmekanisme i denne perioden ligger utenfor ESAs eller Kommisjonens kompetanseområde, så lenge den ikke gir hjemmel for tiltak i strid med ”stand- still” klausulen.

Verken tiltredelsestraktaten eller EØS-utvidelsesavtalen omhandler tilfeller der et land først liberaliserer og senere strammer inn reglene for adgang til arbeidsmarkedet i løpet av de to første årene. Dette gjelder selv om en slik innstramming holdes innenfor rammen av de restriksjoner som gjaldt ved undertegningen av hhv. tiltredelsestraktaten og EØS-utvidelsesavtalen. Man kan oppfatte en slik innstramming som foretas etter utvidelsen, som å stride mot hele forutsetningen for en gradvis integrering av de nye landene i EØS. Det er derfor viktig å vurdere hva som er å anse som innstramming.

Etter Kommunal- og regionaldepartementets vurdering vil eventuelle tiltak under en nasjonal beskyttelsesmekanisme vanskelig kunne anses som brudd på forutsetningen om gradvis åpning, dersom tiltakene blir utløst under tilnærmet samme vilkår som etter den beskyttelsesmekanismen som vil gjelde når EØS-avtalens regler får virkning etter to år. Siden en eventuell nasjonal beskyttelsesmekanisme, dersom den er på plass ved utvidelsen, rettslig sett kan anses som en begrenset og betinget videreføring av gjeldende restriksjoner, kan det slik departementet ser det, likevel ikke gjelde noe absolutt krav om en kopiering av utvidelsesavtalens mekanisme når den nasjonale beskyttelsesmekanismen eventuelt skal utformes.

Departementets forslag

Selv om Norge har overgangsregler som foreslått i punkt 2, finner departementet det hensiktsmessig å ha mulighet til å iverksette beskyttelsestiltak ved alvorlige ubalanser på arbeidsmarkedet også i den perioden overgangsreglene gjelder. Èn grunn er for eksempel at overgangsreglene har, som nevnt i punkt 2, som hovedformål å sikre at arbeidstakere som kommer til Norge kan livnære seg selv og sin familie av egen inntekt. Formålet med de foreslåtte overgangsreglene er altså ikke å forhindre selve adgangen til arbeidsmarkedet. En beskyttelsesmekanisme som beskrevet ovenfor, har på sin side som formål å gjenopprette en alvorlig ubalanse på arbeidsmarkedet. For å gjenopprette balansen, må adgangen til arbeidsmarkedet innenfor et bestemt yrke eller en bestemt region midlertidig begrenses så langt det er nødvendig. Det er derfor behov for å ha muligheten til å fastsette strengere vilkår overfor arbeidstakere fra de nye medlemslandene som del av et beskyttelsestiltak, enn de som foreslås oppstilt som del av en overgangsregel som foreslått i punkt 2. Dersom Norge innenfor den aktuelle overgangsperioden på fem år som står til rådighet for EFTA/EØS-landene, velger å oppheve de foreslåtte overgangsreglene, vil for øvrig slike beskyttelsestiltak få større aktualitet pga. større fare for ubalanse på arbeidsmarkedet.

Siden tiltak i henhold til en beskyttelsesmekanisme griper inn i de rettigheter en EØS- arbeidstaker har i medhold av det eksisterende EØS-regelverket i utlendingslovgivningen (kapittel 8), følger det av legalitetsprinsippet at slike tiltak krever hjemmel i utlendingsloven.

Til tross for at det ikke er et absolutt krav om å ha like vilkår for tiltak som kan iverksettes iht. den nasjonale beskyttelsesmekanismen som vilkårene for å iverksette tiltak iht. den EØS-baserte beskyttelsesmekanismen som redegjort for i punkt 3.1, ser ikke Kommunal- og regionaldepartementet noen grunn til å oppstille ulike vilkår for når tiltak kan settes i verk etter nasjonalt regelverk eller etter reglene i utvidelsesavtalen. Fordelen ved å oppstille like vilkår, er at man heller ikke har behov for en ytterligere lovhjemmel for å kunne ta i bruk den beskyttelsesmekanismen som utvidelsesavtalen åpner opp for når EØS-avtalens generelle regler for arbeidstakere kommer til anvendelse, jf. punkt 3.1 ovenfor.

Som nevnt i punkt 3.1 kan beskyttelsestiltak bare iverksettes dersom en medlemsstat utsettes for eller forventer, forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke. Departementet antar at man må påvise eller sannsynliggjøre en årsakssammenheng mellom tilstrømningen av arbeidskraft fra de nye EU-landene og alvorlige forstyrrelser på arbeidsmarkedet, eller fare for slik ubalanse, for å kunne ta i bruk en slik beskyttelsesmekanisme.

Kriterier som kan føre til ubalanser på arbeidsmarkedet

Å slå fast hva som faller inn under ”forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke” som følge av økt arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene, vil måtte være en skjønnsmessig vurdering. Det kan være vanskelig å fastslå fortrengningseffekter som fører til økt ledighet for arbeidstakere bosatt i Norge og eventuelt press på lønnsnivå og arbeidsforhold som følge av økt arbeidsinnvandring fra de nye medlemslandene. Å etablere uttømmende kriterier for å kunne vurdere hvorvidt det foreligger en ubalanse vil derfor kunne bli et komplisert arbeid.

Den løpende overvåkningen av arbeidsmarkedet må fange opp om det er en fare for en så vesentlig ubalanse på arbeidsmarkedet at det er grunnlag for å vurdere å ta i bruk beskyttelsesmekanismen. En effektiv informasjonsutveksling mellom ulike registre/ forvaltningsinstanser og et godt dokumentert beslutningsgrunnlag er grunnforutsetninger for evt. iverksettelse av et beskyttelsestiltak.

Overvåkning av arbeidsmarkedet

Overvåkningen av arbeidsmarkedet bør baseres på bl.a. en vurdering av utviklingen av arbeidsledighet, sysselsetting, lønnsutvikling og faktisk innvandring fra de nye EU-medlemslandene. Det kan skje ved en løpende overvåkning av følgende indikatorer:

  • Faktisk tilstrømning av arbeidstakere fra de nye EU-medlemslandene og deres sysselsetting fordelt på bransjer, regioner og yrkesgrupper gjennom løpende statistikker. I tillegg vil en meldeplikt også for de som oppholder seg midlertidig i Norge gi vesentlig informasjon, jf. forslaget under punkt 4 nedenfor.
  • Endringer i ledighetsnivå og ledighetens sammensetting gjennom Statistisk sentralbyrås arbeidskraftsundersøkelser (AKU) og Aetats registre over arbeidsledige.
  • Sysselsettingsutvikling innenfor konkrete bransjer, regioner og yrkesgrupper gjennom registerbasert sysselsettingsstatistikk.
  • Lønnsutvikling gjennom for eksempel inntektsstatistikken.

Det er i dag en del mangler og behov for oppgradering av registerdata og statistikk i forhold til å ha en effektiv overvåkningsmekanisme som beskrevet over.

For å få en tilstrekkelig informasjonskilde over tilstrømningen fra de nye medlemslandene, vil det for eksempel være nødvendig å utarbeide egne statistikker over disse borgerne. Det vil i noen sammenhenger kreve oftere og mer detaljerte datakjøringer enn det som pr. i dag publiseres rutinemessig av Aetat, SSB, UDI med mer. Statistikkene bør vise både antall innvilgede tillatelser, som i dag, og avslag, som man i dag ikke har statistikk over. Statistikkene bør videre vise både en oversikt på landsbasis og på regionsbasis. I dag viser statistikk over EØS-tillatelsene bare en oversikt på landsbasis. Det bør vurderes nærmere om statistikkene også bør vise den næringen utlendingen skal arbeide i, for eksempel basert på arbeidsgiverens organisasjonsnummer.

I tillegg bør det registreres opplysninger om utdanning og yrkesbakgrunn på innvandringstidspunktet. Dette registreres ikke av utlendingsmyndighetene i dag. Det lar seg imidlertid teknisk lett gjøre i det nye dataverktøyet utlendingsmyndighetene benytter, Datasystemet for utlendings- og flyktningsaker, DUF. SSBs statistikk over ledighetsnivå og tiltaksdeltakelse trenger å oppgraderes. Data bør bl.a. inneholde informasjon om fødeland, kjønn, og utdanning av ledige, og personer fra de nye EØS- landene bør skilles ut for å forenkle overvåkningen. Aetat bør på sin side registrere arbeidssøkers yrke, utdanning fra hjemlandet og informasjon om språkkunnskaper.

SSBs statistikk om sysselsetting bør gi informasjon om næring, fylke, fødeland, kjønn, og utdanning av arbeidstakere og selvstendig næringsdrivende. Inntektsstatistikken bygger på opplysninger fra skatteligningen, hvilket betyr at statistikken alltid vil ha en aktualitet på et til to år etter utløpet av ligningsåret. Denne statistikken vil derfor ikke være en aktuell og tilstrekkelig overvåkningsmekanisme forut for iverksettelsen av beskyttelsestiltak i de første årene etter utvidelsen. Når det gjelder de skattemessige sidene, bør det utredes om registerdata fra Sentralskattekontoret for utenlandssaker vedrørende utenlandske foretak og utsendte arbeidstakere, kan gjøres tilgjengelig for SSBs analyser og kobles med informasjon fra andre registre.

Departementet legger til grunn at de ansvarlige myndighetene sørger for å vurdere og forbedre sine statistikker og registreringsrutiner så langt det er mulig ut fra ressurs- og effektivitetshensyn for å få til en tilstrekkelig og effektiv overvåkning av arbeidsmarkedet. Departementet vil på sin side sørge for å forbedre statistikker og registreringsrutiner fra utlendingsmyndighetenes side så langt det er mulig ut fra de samme hensyn som nevnt over, for å få en effektiv overvåkningsmekanisme.

Prosedyre for beslutning om utløsning av beskyttelsesmekanisme

Siden en eventuell beslutning om beskyttelsestiltak er et såpass inngripende tiltak overfor borgere fra et eller flere av de nye medlemslandene, bør selve beslutningsprosessen være omhyggelig og basert på en bred enighet om problemets karakter og mulighetene for å løse problemet. Forberedelsen av beslutningen vil berøre en rekke forskjellige ansvarsområder, og et godt tverrdepartementalt og tverrsektorielt samarbeid vil være avgjørende. Også arbeidslivets parter bør spille en sentral rolle i denne prosessen.

Det er naturlig at AAD har ansvaret for å vurdere situasjonen. Vurderingen forutsettes gjennomført i samarbeid mellom næringslivsmyndighetene, utlendingsmyndighetene og andre berørte departementer og etter drøfting med arbeidslivets parter.

Departementet foreslår å innta en bestemmelse i utlendingsloven om at det er Kongen i statsråd som ved forskrift kan beslutte en eventuell bruk av et slikt tiltak.

Type tiltak som del av en beskyttelsesmekanisme

Utgangspunktet for den nærmere vurderingen av hva slags tiltak man skal benytte som del av en beskyttelsesmekanisme, er for det første at beskyttelsestiltaket bør være så effektivt som mulig for å gjenopprette balansen. I denne vurderingen er det viktig å være klar over muligheten til å anvende et beskyttelsestiltak for eksempel bare overfor ett nytt medlemsland. For det annet bør tiltaket være enkelt å håndtere. Videre er det ikke nødvendig, og heller ikke i tråd med intensjonen bak bestemmelsen om beskyttelsesmekanisme som formulert i utvidelsesavtalen, å iverksette strengere tiltak enn nødvendig for å gjenopprette situasjonen i en region eller et yrke.

Et mulig tiltak er å gjeninnføre midlertidig i sin helhet de vilkår som gjaldt for adgangen til arbeidsmarkedet for borgerne fra de nye medlemslandene før undertegningen av utvidelsesavtalen, dvs. det såkalte tredjelandsregelverket. Dato for undertegnelsen, som er antedatert til 14. oktober 2003, danner skjæringspunktet for anvendelsen av disse vilkår fordi det i følge utvidelsesavtalen ikke er mulig å innføre mer restriktive nasjonale regler enn dem som gjaldt på dette tidspunktet. I dag blir de kommende EU/EØS- borgerne, på linje med andre borgere fra land utenfor EU/EØS, møtt med krav om arbeidstillatelse med vilkår i forhold til heltidsarbeid, lønn, arbeidsforhold, arbeidssted, kvalifikasjoner, bestemt type arbeid (for eksempel som spesialist) etc. Et mulig beskyttelsestiltak kan altså være å gjeninnføre disse vilkårene i sin helhet ovenfor de nye EU/EØS-borgerne.

Å anvende tredjelandsregelverket som beskyttelsestiltak vil være enklere enn å måtte vurdere andre former for tiltak, bl.a. fordi man ikke trenger å vurdere hvorvidt den såkalte”stand still”- klausulen, omtalt nærmere i punkt 2.1 er overtrådt. På den annen side kan denne type tiltak, særlig dersom tiltaket anvendes på nasjonalt nivå rettet mot ett eller flere nye EØS-land, virke for strenge og lite fleksible i forhold til det formål bruken av en beskyttelsesmekanisme har; nemlig å normalisere situasjonen i vedkommende yrke eller region. Eventuelle alvorlige problemer i arbeidsmarkedet vil som regel trolig begrense seg til enkelte sektorer/ yrkesgrupper eller deler av landet, og dette tiltaket anvendt på nasjonalt nivå vil kunne virke veldig inngripende fordi man midlertidig utelukker langt flere EØS-borgere enn nødvendig fra det norske arbeidsmarkedet. Tiltaket vil imidlertid kunne være mindre strengt og mer fleksibelt dersom det benyttes på lavere nivåer, for eksempel ved at tredjelandsregelverket blir gjeldende i en region eller bestemt bransje. Vurderinger av effekter på regionalt nivå kan på den annen side bli meget vanskelig å gjennomføre på grunn av arbeidskraftens mobilitet, og muligheten for å begrense innvandringen til enkelte områder vil i praksis kunne være begrenset.

Et annet mulig tiltak er å benytte en mellomløsning mellom dagens regelverk for tredjelandsborgere, og dagens regelverk for EØS/EU borgere. Et slikt tiltak vil med andre ord si at man velger å regulere innvandringen fra de nye medlemslandene på en mindre streng måte enn de i dag opplever som tredjelandsborgere, men samtidig har noe strengere vilkår for den frie bevegeligheten av arbeidskraft enn hva som gjelder for dagens EU/EØS- borgere, og flere vilkår enn de som følger av overgangsreglene i den perioden disse reglene gjelder. Et mulig tiltak ville for eksempel være å stille krav om oppholds- eller arbeidstillatelse og med noen av de vilkår som i dag stilles overfor borgere av land utenfor EU/EØS-samarbeidet. Fordelen med en slik mellomløsning vil kunne være at man kan utarbeide regler som er mer egnet, herunder mer fleksible, for å få normalisert situasjonen i vedkommende region eller yrke. En slik løsning vil imidlertid være noe mer arbeids- og tidkrevende å utforme, bl.a. fordi man må ta stilling til om tiltaket er i overensstemmelse med ”stand-still”- klausulen, og hvilke vilkår som bør stilles ved et slikt tiltak. Dette kan medføre at situasjonen i verste fall kanskje allerede er endret når innholdet i tiltaket endelig er bestemt.

Departementet ser det som hensiktsmessig at innholdet i et beskyttelsestiltak vurderes og begrunnes ut fra den type ubalanse som det i det enkelte tilfelle har oppstått.Departementet foreslår derfor å formulere hjemmelsbestemmelsen på en slik måte at beslutningstakerne står fritt til å velge det nærmere innholdet i beskyttelsestiltaket innenfor rammen av de vilkår for adgang til arbeidsmarkedet de nye EØS-borgerne i dag blir møtt med som tredjelandsborgere.

Hvilke EØS- regler som settes til side ved et beskyttelsestiltak

Når det gjelder hvilket EØS-regelverk som kan settes helt eller delvis til side ved innføringen av et beskyttelsestiltak som nevnt over, følger det av EØS- utvidelsesavtalen at det vil være forordning 1612/68 artikkel 1-6. Forordningen er gjort til norsk rett gjennom lov av 27. november 1992 nr. 112 om gjennomføring i norsk rett av EØS- avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68) om fri bevegelighet for arbeidstakere mv. innenfor EØS.

Artikkel 1-6 i forordningen regulerer bl.a. retten til å ta og utøve arbeid på en annen stats territorium og likebehandling i forhold til den annen stats borgere når det gjelder for eksempel ledige stillinger og bistand fra arbeidskontorer.

I praksis er det utlendingsloven og utlendingsforskriften (kapittel 8) som er det sentrale regelverket som anvendes overfor utlendinger som omfattes av EØS-avtalen. I utlendingsloven § 50 gis utlending som omfattes av EØS-avtalen som nevnt i punkt 1.3 rett til å oppholde seg og ta arbeid i riket i inntil tre måneder, eller seks måneder dersom vedkommende er arbeidssøker. Utlending som oppholder seg eller tar arbeid utover disse tidsperiodene, må ha oppholdstillatelse. Av utlendingsloven § 51 første ledd bokstav a følger det at en arbeidstaker som kan dokumentere at vedkommende er omfattet av den nevnte gjennomføringsloven, har rett til oppholdstillatelse dersom reisedokument fremlegges. Som nevnt under punkt 2.2.2 om overgangsregler, foreslår departementet at det inntas en bestemmelse i § 51 første ledd bokstav a om at Kongen ved forskrift kan gi regler om adgangen til arbeidsmarkedet for arbeidstakere fra de nye EU og EFTA/EØS-landene. Ved innføring av et beskyttelsestiltak vil det også kunne være aktuelt å sette disse reglene til side.

Departementet foreslår derfor at den nye hjemmelsbestemmelsen viser til utlendingsloven §§ 50 og § 51 første ledd bokstav a ved omtalen av hvilke regler man setter til side ved slike beskyttelsestiltak som beskrevet ovenfor.

Anvendelse av beskyttelsestiltak i maksimalt syv år etter utvidelsen

Det følger som nevnt i punkt 1 av EØS-utvidelsesavtalen at muligheten for å benytte beskyttelsestiltak som beskrevet ovenfor uansett ikke foreligger lenger enn totalt syv år etter selve utvidelsesdatoen, som etter planen er 1. mai i år. Hjemmelsbestemmelsen vil med andre ord ha en midlertidig karakter, og opphører å gjelde 1.mai 2011, forutsatt at utvidelsesdatoen 1. mai i år ikke blir forskyvet.

Departementet foreslår at det tilføyes en ny § 51 a i utlendingsloven:

§ 51 a. Midlertidige beskyttelsestiltak

Dersom det foreligger eller forventes å foreligge forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke som følge av arbeid som utføres av arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn, kan Kongen i statsråd ved forskrift beslutte at bestemmelsene i §§ 50 og 51 første ledd bokstav a settes helt eller delvis til side overfor arbeidstakere fra et eller flere av disse medlemslandene. For arbeidstaker som omfattes av slik beslutning, kan Kongen i statsråd ved forskrift beslutte at de vilkår som gjaldt arbeidstakere som nevnt i første punktum før 14. oktober 2003 helt eller delvis skal komme til anvendelse.

Kongen i statsråd beslutter varigheten av beskyttelsestiltaket.”

Endring av utlendingsforskriften § 172, 4. ledd: Meldeplikt for utlendinger som omfattes av EØS- avtalen og ikke trenger oppholdstillatelse

Behovet for utvidet meldeplikt

En meldeplikt også for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen og tar arbeid, men ikke trenger oppholdstillatelse, vil være avgjørende for å kunne ha oversikt over den faktiske innvandringen til Norge fra de nye medlemslandene, og således være en viktig faktor ved vurderingen av om virkningen av innvandringen fra de nye medlemslandene er eller kan bli av en slik karakter at Norge skal iverksette beskyttelsestiltak.

Behovet for utvidet meldeplikt er likevel ikke kun begrunnet i den forestående utvidelsen og de overgangsordninger som er beskrevet i punkt 1-3 ovenfor. Det har lenge vært ønskelig fra utlendingsmyndighetenes side å få bedre oversikt over omfanget av personer som omfattes av EØS-avtalen, og som gjør bruk av muligheten til å utføre kortvarig arbeidsoppdrag i Norge.

På bakgrunn av forslag om overgangsregler som beskrevet i punkt 2 ovenfor, vil det ikke være behov for å ha en meldeplikt for arbeidstakere fra de nye medlemslandene så lenge overgangsregler gjelder. Siden overgangsregler foreslås som et krav om oppholdstillatelse før arbeidet tiltres, vil utlendingsmyndighetene få den oversikten de trenger når det gjelder disse arbeidstakerne. For arbeidstakere fra dagens EU og EFTA/EØS-land som ikke trenger oppholdstillatelse, se nærmere neste punkt, vil imidlertid behovet for utvidet meldeplikt være til stede, i likhet med andre persongrupper som nevnt i neste punkt. Dersom Norge etter hvert ikke ønsker å ha overgangsregler lenger innenfor syvårsperioden som beskrevet ovenfor i punkt 1, vil behovet for meldeplikt for arbeidstakere fra de nye medlemslandene igjen melde seg. Det samme gjelder etter utløpet av syvårsperioden.

Gjeldende rett

Etter dagens regelverk vil utlendinger som omfattes av EØS-avtalen og som har søkt og blitt innvilget oppholdstillatelse før innreise, i henhold til det ordinære regelverket i utlendingsloven (§ 14) måtte melde seg for politiet senest en uke etter innreise. Dette fremgår av Ot.prp. nr. 72 (1991-1992). Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, som arbeider i riket og som i hovedregel returnerer til bopel på annen EØS-stats område minst en gang i uken (ukependlere), skal senest innen en uke etter at arbeidet er tiltrådt melde seg for politiet. Dette følger av det særskilte EØS-regelverket i utlendingsloven og -forskriften (forskriftens § 172 fjerde ledd, jf. lovens § 50 tredje ledd siste punktum). I henhold til dagens EØS-regelverk kan imidlertid utlending som omfattes av EØS-avtalen reise inn i riket og ta arbeid her i inntil 3 måneder, uten å ha blitt innvilget oppholdstillatelse. Dette følger av utlendingslovens § 50 første ledd, og gjentas i utlendingsforskriften § 172 første ledd. Dette gjelder så vel arbeidstakere, tjenesteytere, selvstendig næringsdrivende og andre persongrupper som omfattes av retten til fri bevegelighet for personer. I henhold til utlendingsloven § 50 annet ledd, jf. utlendingsforskriften § 172 annet ledd, kan også utlending som ikke er EØS- eller EFTA-borger eller familiemedlem, men som er ansatt hos tjenesteyter, såkalt utsendt arbeidstaker, også uten tillatelse reise inn i riket og yte tjenester i inntil 90 arbeidsdager pr. kalenderår, forutsatt at vedkommende er integrert i et EFTA- lands arbeidsmarked. For de persongrupper som nevnt over som ikke trenger oppholdstillatelse, gjelder det i dag ingen meldeplikt.

Departementet har i den senere tid blitt oppmerksom på at også utsendte arbeidstakere som er tredjelandsborgere, og som er integrert i et EU- lands arbeidsmarked, har rett til å yte tjenester i riket uten oppholds- eller arbeidstillatelse i inntil 90 arbeidsdager pr. kalenderår. Disse rettighetene følger indirekte av EØS- avtalens regler om fri bevegelse av tjenester og er fastslått eksplisitt gjennom EF-domstolens praksis. Departementet vil med det første foreslå å endre utlendingslovgivningen for å sikre at den er i overensstemmelse med våre forpliktelser etter EØS- avtalen på dette punkt.

Departementets forslag

Departementet er av den oppfatning at en utvidelse av meldeplikten ikke er i strid med våre forpliktelser i EØS-avtalen, siden en slik plikt departementet ser for seg, ikke kan anses som en restriksjon på den frie bevegeligheten. Meldeplikt tilgodeser derimot Norges interesse i å ha kunnskap om hvor mange som er her på kortvarige arbeidsoppdrag.

I henhold til direktiv 68/360, artikkel 8 annet ledd og direktiv 73/148, artikkel 4 annet ledd, som Norge er bundet av gjennom EØS-avtalen, har medlemslandene adgang til å kreve at utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, det være seg arbeidstakere, tjenesteytere eller selvstendig næringsdrivende, og som oppholder seg i et medlemsland i inntil 3 måneder, må melde seg til myndighetene.

Dette er også bekreftet en rekke ganger gjennom EF-domstolens praksis. Det følger imidlertid av EF-domstolens praksis at det ikke må settes urimelig kort tidsfrist for når vedkommende må ha meldt seg til myndighetene og at eventuelle sanksjoner ved brudd på meldeplikten ikke må være uforholdsmessige. Et eksempel er EF-domstolens avgjørelse i saken C- 118/75, Watson and Belmann, hvor det ble uttalt; ” hvad særlig angaar fristen for udlændingens avgivelse af en ankomsterklæring foreligger der kun en overtrædelse af bestemmelserne i traktaten i tilfælde, hvor fristen ikke er af en rimelig længde”.

Av ovennevnte følger at fristen for å melde seg ikke må være urimelig kort. Departementet er av den oppfatning at fristen burde settes lik den fristen som i dag er oppstilt overfor de EØS-borgere som ukependler, nemlig innen 7 dager etter at arbeidet er tiltrådt, det være seg som arbeidstaker, selvstendig næringsdrivende, tjenesteyter eller utsendt arbeidstaker. En slik frist er etter departementets vurdering av en rimelig lengde, samtidig som en slik frist vil sikre at man på et tidlig tidspunkt gis oversikt over tilstrømningen til Norge av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen.

Særreglene i utlendingsloven kapittel 8 for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen inneholder ingen bestemmelser om sanksjoner ved eventuelle brudd på meldeplikt. De alminnelige bestemmelsene i utlendingsloven § 47 om straff vil derfor komme til anvendelse. Departementet finner det ikke nødvendig å foreslå andre typer sanksjoner enn de som følger av utlendingsloven § 47. I henhold til utlendingsloven § 47 vil det for eksempel kunne ilegges bøter og fengsel. Departementet antar som følge av kravet om forholdsmessig straffesanksjon at det normalt ikke vil være adgang til å illegge fengselsstraff som følge av brudd på meldeplikten.

Departementet foreslår med hjemmel i utlendingsloven § 50 tredje ledd siste punktum at utlendingsforskriften § 172 fjerde ledd endres til følgende:

Utlending som er arbeidstaker eller skal drive ervervsvirksomhet eller yte tjenester i riket, og som er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse etter første og annet ledd, skal senest innen èn uke etter at arbeidet er tiltrådt, melde seg for politiet i oppholdsdistriktet. Utlending som er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse etter tredje ledd, skal senest innen én uke etter at arbeidet er tiltrådt melde seg for politiet i oppholdsdistriktet. Meldingen etter første og annet punktum skjer ved personlig fremmøte. Utlendingen må legge frem det reisedokumentet vedkommende er innreist på og gi alle nødvendig opplysninger.”

Økonomiske og administrative konsekvenser

Generelt

Det er vanskelig å angi økonomiske og administrative konsekvenser av økt forslagene om utvidet meldeplikt, innføring av hjemmel for beskyttelsestiltak og overgangsregler. I dag har politiet kompetanse til å avgjøre de fleste EØS/EFTA- saker. Hvis politiet er i tvil om en søknad kan innvilges, tilstrekkelig dokumentasjon ikke foreligger eller saken er vanskelig å vurdere osv., må saken sendes over til Utlendingsdirektoratet (UDI) for behandling. I dag mottar UDI 8 pst. av alle EØS/EFTA- saker til behandling. Etter utvidelsen vil politiet få flere EØS/EFTA- saker til behandling, samtidig som de får færre tredjelandssaker til forberedelse og vurdering fordi de nye borgerne går fra det ene regelverket til det andre. Det samme vil trolig gjelde for UDI. Forslag om meldeplikt og overgangsregler vil kreve ressurser, men må samtidig holdes opp mot en endring i sakstyper til vurdering og behandling som nevnt over. EØS-saker er ofte enklere og mindre tidkrevende å håndtere enn tredjelandssaker. Hvorvidt det blir en større tilstrømning enn det pr. i dag er fra de nye medlemslandene, er vanskelig å forutsi, men de fleste prognoser tyder på at man vil få en viss økning i tilstrømningen fra de nye medlemslandene. Dette kan tyde på at en eventuell innsparing i form av færre tredjelandssaker vil kunne bli oppveid av et økt antall EØS-saker. KRD ønsker derfor å komme tilbake til en vurdering av endringene i sakssammensettingen og eventuelle økonomiske og administrative konsekvenser på et senere tidspunkt, for eksempel et år etter utvidelsen, når vi har erfaringstall å bygge på.

St. meld. nr. 19 (2003-2004) om et velfungerende arbeidsliv inneholder bl.a. følgende om fremtidig migrasjon til Norge som følge av utvidelsen:

”Med utgangspunkt i den omtalte prognosen fra Europakommisjonen er det laget et anslag for innvandring fra de nye EU-land til de enkelte nordiske landene i en rapport til Nordisk Ministerråd, (Adgangen til de nordiske arbejdsmarkeder i et udvidet EU, Kongshøj Madsen 2003). Framskrivningen, basert på antall borgere fra CEEC-8 land i 2001, viser at det etter 30 år vil være fire-fem ganger flere som bor i Norden. Veksten vil være størst de første årene, men så flate ut. Det ville bety at det om 30 år bor i underkant av 20 000 nye borgere fra CEEC-8 landene, eller ca. 50 000 med innvandrerbakgrunn fra disse landene her.

Slike anslag antyder mulig omfang av innvandringen fra de nye medlemslandene til Norden og Norge, selv om det må tas en rekke forbehold. Bl.a. bygger framskrivingen på en modell basert på erfaringer med migrasjon fra Øst- og Sentral-Europa mellom 1967-1998. Det er ikke sikkert at denne gjelder under nye forhold. Den har heller ikke tatt høyde for at det vil være forskjeller mellom hvordan nåværende medlemsland forholder seg i overgangsperioden.

Det eneste vi kan si med sikkerhet er at det høyst sannsynlig vil bli en økning av innvandringen til Norden, inkludert Norge, særlig fra Polen og de baltiske landene. Økningen vil antakeligvis være størst de første årene etter utvidelsen, noe avhengig av om overgangsordninger tas i bruk eller ikke. En betydelig del av økningen kan komme til å bli arbeidskraftvandring av midlertidig karakter.”

Frem til i dag er det blitt innvilget ca. 4 000 nye EØS-tillatelser i året. Innvilgelsesprosenten er høy, ca. 95 pst. Arbeidstakere utgjorde ca. 50 pst. av sakene i 2002 og var således den største gruppen. Den neste gruppen er utdanningssøkende med 26 pst., fulgt av familiegjenforening med 22 pst. og øvrige tillatelser med ca. 3 pst. Dette er et bilde som kan forandre seg raskt etter utvidelsen av EU.

Når det gjelder innvandring fra de nye medlemslandene, har innvandringen fra Polen vært størst hvert år (ca. 1/3 av innvandringen fra de nye medlemslandene i øst), men de siste årene er det registrert en klar økning fra de baltiske land, særlig borgere fra Litauen. De ikke-fornybare tillatelsene er den største gruppen arbeidstillatelser og domineres av sesongarbeidstillatelser. Med ca. 16 000 saker i 2002 utgjorde de ikke-fornybare tillatelsene over 50 pst. av alle nye arbeidstillatelser gitt i 2002. Mer enn 90 pst. av disse ble gitt til arbeidstakere fra ett av de nye EU-landene. Polen står her for ca. 62 pst. av sesongarbeidstillatelsene, mens Litauen er på andre plass med ca. 20 pst. av sakene. Antall ikke-fornybare arbeidstillatelser gitt til personer fra de nye EU-landene har økt med over 50 pst. siden 1999.

Når det gjelder fornybare tillatelser, som ikke danner grunnlag for bosettingstillatelse, er de mest kjente tillatelsene tillatelse til å arbeide som au pair og praktikant i landbruket. I 2002 ble henholdsvis 60 pst. og 70 pst. av disse tillatelsene gitt til borgere fra de nye medlemslandene. Antall praktikanttillatelser har vært stabilt siden 1999, mens antall au pair- tillatelser fra de nye medlemslandene har doblet seg. Det er Polen og Litauen som står for økningen. I 2003 (pr. 30.11.2003) ble det gitt totalt 893 tillatelser til au pairer.

Mht. tillatelser som danner grunnlag for bosettingstillatelse (spesialister og lignende), ble det gitt 900 slike tillatelser til borgere fra de nye medlemslandene i 2002, mot 83 i 1999. Økningen skyldes at det fra 2000 ble mulig å gi spesialisttillatelser også til faglærte håndverkere, noe som har ført til sterk økning av tillatelser gitt til personer innen bygg og anlegg. Også her er Polen det største landet med 516 tillatelser.

Tallene viser at det allerede i forkant av utvidelsen er et betydelig antall arbeidstakere fra de nye medlemslandene som har etablert seg på det norske arbeidsmarkedet. Mange av disse ønsker trolig å jobbe i Norge også etter at utvidelsen er et faktum. Det som det knytter seg størst usikkerhet til, er hvor mange flere som kommer når arbeidstakere fra de nye EU-landene fra 1. mai 2004 vil være omfattet av mer fleksible regler som beskrevet i punktene ovenfor. Det knytter seg i tillegg usikkerhet til i hvilken grad arbeidsinnvandringen skifter karakter fra å være midlertidig til å bli av mer permanent karakter.

Overgangsregler

De økonomiske og administrative konsekvensene av forslaget om overgangsregler avhenger av hvordan tilflytningen fra de nye EU-landene utvikler seg. Politiet og Utlendingsdirektoratet vil få færre saker fra tredjelandsborgere og flere fra EØS-borgere. Sistnevnte er enklere å vurdere, også ved innføring av overgangsregler. Likevel vil behandlingen av søknader om oppholdstillatelse fra arbeidstakere fra de nye medlemslandene være mer ressurskrevende enn den forenklede behandlingen av EØS-oppholdstillatelse som ville gjelde hvis Norge ikke innførte overgangsregler. På den annen side er det sannsynlig at innføringen av overgangsregler vil innebære at tilflytningen til Norge vil bli mindre enn uten slike regler. Dette innebærer at det totalt sett vil bli færre søknader å behandle. I et videre perspektiv vil overgangsregler kunne bidra til mindre press på velferdsordningene, men samtidig vil det kunne bli mindre tilgang på arbeidskraft enn det vi ville hatt uten overgangsregler.

Beskyttelsesmekanisme

Ved en hel eller delvis gjeninnføring av tredjelandsregelverket som beskyttelsestiltak, vil politiet og UDI måtte behandle søknader om arbeidstillatelser for arbeidstakere fra de nye medlemslandene, som de gjør i dag for de samme borgerne. Dette er som nevnt ordningen i dag, og dermed velkjent for så vel UDI som politiet. De fleste prognoser viser som nevnt en viss økning av tilstrømningen, og politiet og UDI kan derfor få flere saker i forhold til det arbeidet de i dag har ved behandlingen av tredjelandssøknader. For ordens skyld nevnes at en lignende beskyttelsesmekanisme også har vært med i tidligere avtaler om utvidelser av EU, men har aldri blitt benyttet. Dette kan tale for at det heller ikke nå vil være behov for å iverksette en slik beskyttelsesmekanisme. På den annen side skiller utvidelsen av EØS-området seg nå fra de tidligere utvidelser ved at forskjellen i levestandard, lønnsnivå, arbeidsledighet etc. er større mellom dagens EU/EØS- land og de nye medlemslandene. Det kan derfor være noe større reelt behov for en slik mekanisme denne gang, enn hva man kan lese ut av erfaringene fra tidligere utvidelser. Dette må igjen holdes opp mot innføring av overgangsregler som foreslått i punkt 2. Som nevnt i punkt 3.2, vil beskyttelsestiltak sannsynligvis få mindre aktualitet i den perioden overgangsregler gjelder, siden faren for ubalanse på arbeidsmarkedet trolig vil være noe mindre.

Meldeplikt

De aller fleste tredjelandsborgere har i dag som nevnt meldeplikt for politiet. Forslaget om å pålegge meldeplikt også for utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, og som ikke trenger oppholdstillatelse, for eksempel de som er her kortere periode enn tre måneder, vil medføre at flere EØS-borgere enn i dag må melde seg. Dette vil isolert sett medføre merarbeid for politiet. På den annen side vil færre melde seg for politiet etter tredjelandsregelverket siden EØS- regelverket, og ikke tredjelandsregelverket vil gjelde for borgere fra de nye medlemslandene. Samtidig er det som nevnt forventet en viss økning i tilstrømningen. Dette vil i så fall medføre større økonomiske og administrative konsekvenser for politiet. På den annen side vet man ikke med sikkerhet om borgere som i dag kommer fra de nye medlemslandene vil fortsette å ta kortvarige arbeidsoppdrag i landet etter utvidelsen, slik at meldeplikten utløses, eller om de velger å sikte seg inn på mer langvarig opphold i riket, slik at det kreves oppholdstillatelse i stedet for meldeplikt. Som nevnt i punkt 4, vil det uansett ikke være behov for at arbeidstakere fra de nye medlemslandene må melde seg så lenge overgangsregler gjelder. UDI vil ikke bli berørt av forslaget.

FORSLAG TIL ENDRINGER I LOV 24. JUNI 1988 NR. 64 OM UTLENDINGERS ADGANG TIL RIKET OG DERES OPPHOLD HER

§ 50 første ledd skal lyde:

Utlending som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA- konvensjonen, kan uten tillatelse reise inn i riket og ta opphold eller arbeid her i inntil tre måneder, eller inntil seks måneder dersom utlendingen er arbeidssøkende . Opphold i andre nordiske land kommer ikke til fradrag ved beregning av oppholdstiden. Kongen kan ved forskrift gi regler om at arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn som akter å ta arbeid må ha oppholdstillatelse før arbeidet påbegynnes, jf § 51 første ledd bokstav a.

§ 51 første ledd bokstav a skal lyde:

er arbeidstaker som er omfattet av lov 27. november 1992 nr. 112 om gjennomføring i norsk rett av EØS-avtalens vedlegg V punkt 2 (rådsforordning (EØF) nr. 1612/68) om fri bevegelighet for arbeidstakere m v innenfor EØS. For arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn kan Kongen ved forskrift gi nærmere regler om deres adgang til arbeidsmarkedet, herunder regler om arbeidets omfang, lønns- og arbeidsvilkår og dokumentering av arbeidsforhold.

Ny § 51 a skal lyde:

§ 51 a Midlertidige beskyttelsestiltak

Dersom det foreligger eller forventes å foreligge forstyrrelser på arbeidsmarkedet som vil kunne utgjøre en alvorlig risiko for levestandarden eller sysselsettingen i en bestemt region eller et bestemt yrke som følge av arbeid som utføres av arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn, kan Kongen i statsråd ved forskrift beslutte at bestemmelsene i §§ 50 og 51 første ledd bokstav a settes helt eller delvis til side overfor arbeidstakere fra et eller flere av disse medlemslandene. For arbeidstaker som omfattes av slik beslutning, kan Kongen i statsråd ved forskrift beslutte at de vilkår som gjaldt arbeidstakere som nevnt i første punktum før 14. oktober 2003 helt eller delvis skal komme til anvendelse.

Kongen i statsråd beslutter varigheten av beskyttelsestiltaket.

§ 54 første ledd og annet ledd skal lyde:

Første gangs oppholdstillatelse etter §§ 51, 52 og 53 gi i alminnelighet for fem år. Kongen kan ved forskrift gi regler om at oppholdstillatelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn gis for ett år.

Når arbeidsforholdet har en varighet av fra tre til ett år, gis tillatelsen til utlending som nevnt i § 51 første ledd bokstav a tilsvarende varighet. Kongen kan ved forskrift gi regler om at når arbeidsforholdet for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn har en varighet av inntil ett år, gis tillatelsen tilsvarende varighet.”

§ 55 første ledd skal ledd:

Oppholdstillatelse etter §§ 51, 52 eller 53 fornyes etter søknad når vilkårene fortsatt er oppfylt. Fornyet oppholdstillatelse gis i alminnelighet for fem år, med mindre formålet med arbeidet eller oppholdet eller andre grunner tilsier en kortere varighet. Kongen kan ved forskrift gi regler om at fornyet oppholdstillatelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn gis for ett år, med mindre formålet med arbeidet eller andre grunner tilsier en kortere varighet.

§ 56 første ledd skal lyde:

Oppholdstillatelsen kan tilbakekalles dersom det foreligger forhold som nevnt i § 13, likevel slik at tillatelsen ikke kan tilbakekalles utelukkende med den begrunnelse at utlendingen ikke lenger er yrkesaktiv, dersom dette skyldes midlertidig arbeidsudyktighet på grunn av sykdom eller ulykke, eller dersom utlendingen er uforskyldt arbeidsledig og dette bekreftes av arbeidsmarkedsmyndighetene. Kongen kan ved forskrift gi regler om at unntakene i første punktum ikke kommer til anvendelse for arbeidstakere fra Estland, Latvia, Litauen, Polen, Den tsjekkiske republikk, Slovakia, Slovenia og Ungarn.

FORSLAG TIL ENDRINGER I FORSKRIFT 21. DESEMBER 1990 NR. 1028 OM UTLENDINGERS ADGANG TIL RIKET OG DERES OPPHOLD HER

§ 172, 4. ledd skal lyde:

Utlending som er arbeidstaker eller skal drive ervervsvirksomhet eller yte tjenester i riket, og som er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse etter første og annet ledd, skal senest innen èn uke etter at arbeidet er tiltrådt, melde seg for politiet i oppholdsdistriktet. Utlending som er unntatt fra kravet om oppholdstillatelse etter tredje ledd, skal senest innen én uke etter at arbeidet er tiltrådt melde seg for politiet i oppholdsdistriktet. Meldingen etter første og annet punktum skjer ved personlig fremmøte. Utlendingen må legge frem det reisedokumentet vedkommende er innreist på og gi alle nødvendig opplysninger.”

Med hilsen

Thor Arne Aass e.f.
Ekspedisjonssjef

Sissil Pettersen
avdelingsdirektør

2 vedlegg

Høringsinstanser

Departementene
Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Politidirektoratet
Regjeringsadvokaten
Politiets sikkerhetstjeneste
Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene
Senter mot etnisk diskriminering
NOAS
Biskopene
Den norske advokatforening
Juss-Buss, Innvandrergruppa
Innvandrernes Landsorganisasjon
Landsorganisasjonen i Norge
Utdanningsgruppenes Hovedorganisasjon
Arbeidsgiverforeningen NAVO
Fagforbundet
Næringslivets Hovedorganisasjon
Norges Rederiforbund
Det norske Arbeiderparti
Kristelig Folkeparti
Sosialistisk Venstreparti
Fremskrittspartiet
Høyres hovedorganisasjon
Senterpartiets hovedorganisasjon
Venstre
Kystpartiet
HSH (Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon)
Landbrukets arbeidsgiverforening
Akademikerne
YS (Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund)
Kommunenes Sentralforbund