Høring - forslag til forskrift til ny lov om statsborgerskap, samt forslag til ny § 44a og endring av § 45 første ledd i utlendingsforskriften

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Kommunal- og regionaldepartementet

Høringsfrist: 15. oktober 2005

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Høringsinstansene

Deres ref

Vår ref

Dato

04/3488-18 NWO

05.07.2005

Kommunal- og regionaldepartementet sender med dette på høring forslag til forskrift til lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap. Se lovteksten.

Statsborgerloven ble vedtatt av Stortinget 8. juni 2005 etter forslag i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om lov om norsk statsborgerskap (statsborgerloven).

Ny lov om statsborgerskap skal erstatte lov om norsk riksborgarrett av 08.12.1950 nr. 3 som er en rammelov. Ved utformingen av forslaget til ny statsborgerlov var det en målsetting at loven i størst mulig grad skulle stå på egne ben, slik at et minimum av forskriftsbestemmelser ble nødvendige. Vedlagte utkast til forskrift utfyller loven. Det betyr at lov og forskrift hver for seg gir utilstrekkelig informasjon. Lov og forskrift må derfor leses i sammenheng for å få fullstendig bilde av rettstilstanden på statsborgerfeltet.

Bestemmelsene om gjennomført godkjent norskopplæring og tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk er en gjengivelse av bestemmelsene i forskrifter til introduksjonsloven, se forskrift 20. april 2005 nr. 341 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere og forskrift 20. april 2005 nr. 342 om et nasjonalt personregister for introduksjonsordning og opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere (Nasjonalt introduksjonsregister).

Bestemmelsene om karenstid, jf. høringsbrevets punkt 5, bygger på en forutsetning om at det er mulig å få kunnskap om hvilke reaksjoner for straffbare forhold søkeren er ilagt. Departementet legger til grunn at opplysningene må fremkomme av ordinær politiattest. Departementet har kommet til at det er nødvendig med en hjemmel i statsborgerloven for behandling av opplysninger om søkerens vandel som fremkommer i en politiattest og vil komme tilbake til et forslag om dette i en tilleggsproposisjon til Ot.prp. nr. 41.

Adgangen til å tilbakekalle norsk statsborgerskap dersom ny borger ikke følger opp plikten om å løse seg fra annet statsborgerskap nødvendiggjør ny bestemmelse i utlendingsforskriften om rett til bosettingstillatelse ved tilbakekall. Se forslag til ny § 44a og til endringer i § 45 første ledd i utlendingsforskriften.

Nedenfor følger en redegjørelse for de foreslåtte bestemmelsene. Deretter omtales økonomiske og administrative konsekvenser. Nedenfor følger også forslag til forskrift til statsborgerloven og forslag til nødvendige endringer i utlendingsforskriften. Vedlagt oversikt over høringsinstansene.

Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt Kommunal- og regionaldepartementet, Integrerings- og mangfoldsavdelingen, Postboks 8112, 0032 Oslo, innen 15. oktober 2005. Det bes om at uttalelsene også oversendes elektronisk til: nina.oftedahl@krd.dep.no.

Adressatene bes vurdere om høringsbrevet bør forelegges underliggende instanser.

1. KRAVET TIL IDENTIFIKASJON, JF. LOVENS § 7 FØRSTE LEDD BOKSTAV A

1.1 Innledning
Etter ny lov om statsborgerskap må søkeren ha dokumentert eller på annen måte klarlagt sin identitet før statsborgerskap kan innvilges, jf. § 7 første ledd bokstav a. Kravet til søkerens identitet er omtalt i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.3.

Usikkerhet knyttet til søkerens identitet kan skyldes at søkeren ikke har identitetsdokumenter, eller at ektheten av fremlagte dokumenter betviles. Enkelte søkere kommer fra land som ikke har fungerende statsadministrasjon, slik at det i praksis er umulig å fremskaffe troverdig dokumentasjon. Andre kan av sikkerhetsårsaker ikke kontakte sitt hjemlands myndigheter for å skaffe dokumentasjon på identitet. Usikkerhet knyttet til søkerens identitet kan ha vært til stede helt siden søkeren kom til Norge, eller det kan ha fremkommet opplysninger etter at søkeren ble innvilget tillatelse etter utlendingsloven som gjør at det reises spørsmål om tidligere opplyst identitet er riktig.

I gjeldende retningslinjer er det nedfelt et krav om at søkeren ”som utgangspunkt må dokumentere sin identitet”, jf. Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 1.2. Forslaget til forskriftsbestemmelse er i hovedsak i overensstemmelse med gjeldende rett.

1.2 Hvilke dokumentasjonskrav bør stilles til søkerens identitet?
Som hovedregel bør søkerens identitet, det vil blant annet si navn, fødselsdato, fødselssted og nasjonalitet være dokumentert med originalt identitetsdokument med bilde av søker, f.eks. pass fra hjemlandet, før norsk statsborgerskap kan innvilges. Dersom det er forhold som gir grunnlag for å trekke opplyst identitet i tvil, bør ikke fremlagt dokumentasjon være tilstrekkelig bekreftelse på identitet. I slike tilfeller må det foretas en konkret helhetsvurdering av søkerens identitet, tilsvarende den som må foretas for søkere som ikke har fremlagt identitetsdokumenter, se nærmere nedenfor.

Nedenfor omtales to typetilfeller knyttet til manglende identitetsdokumenter som kan tilsi unntak fra hovedregelen om dokumentasjonskrav.

  1. Søkeren kan av sikkerhetshensyn ikke ta kontakt med hjemlandets myndigheter for å få utstedt identitetsdokumenter. Dette vil særlig gjelde søkere som er innvilget asyl, eller har fått oppholds- eller arbeidstillatelse av flyktningelignende grunner, og forholdene i hjemlandet fortsatt tilsier at søkeren har behov for beskyttelse.
  2. Det er faktisk umulig å fremlegge dokumentasjon på identitet. Årsaken kan være at tidligere registre er ødelagt av krig, brann eller lignende, eller at søkerens hjemland ikke har fungerende sentraladministrasjon.

I begge typetilfeller må det vurderes konkret hva som skal kreves for at søkerens identitet kan anses klarlagt. Dersom søkeren ikke har identitetsdokumenter med bilde, kan søkeren ved andre dokumenter bidra til å bekrefte fremlagte opplysninger om identitet. Dette kan f.eks. være fødsels-, dåps-, vigsels- eller ugifteattest, skilsmissebevilling, førerkort (uten bilde), vernepliktsbok, skoleattest, lønnsslipper mv. Søkerens generelle troverdighet, sammenhengen i de fremlagte opplysninger, samt sammenhengen med opplysninger i familiemedlemmers utlendingssaker vil likevel i flere tilfeller være det eneste man har å bygge på. Etter departementets syn må det være mulig å få norsk statsborgerskap også for personer som ikke kan dokumentere sin identitet. Dette er også praksis i dag for personer fra f.eks. Somalia.

Når det gjelder tilfeller nevnt under bokstav a ovenfor, søkere som av sikkerhetshensyn ikke kan ta kontakt med hjemlandets myndigheter, kan forholdene i hjemlandet ha endret seg etter søkerens ankomst til Norge. Det bør derfor vurderes hvorvidt forholdene som tilsa beskyttelse da tillatelse etter utlendingsloven ble innvilget fortsatt gjør seg gjeldende. Er forholdene endret og søkeren uten fare for sin sikkerhet kan ta kontakt med hjemlandets myndigheter, mener departementet at det ikke er grunn til å gjøre unntak fra kravet til dokumentasjon.

1.3 Spesielle tvilstilfeller
Tvilstilfellene kan blant annet deles inn i følgende grupper:

  1. Søkeren har av eget tiltak gitt norske myndigheter nye opplysninger om sin identitet.
  2. Norske myndigheter oppdager at søkeren har fremstått med flere identiteter, f.eks. ved søknader om asyl i flere land.

Som hovedregel vil søkerens troverdighet bli svekket ved motstridende opplysninger om identitet. Søkerens begrunnelse for identitetsendringen, og for at opplysningene ikke er gitt tidligere, kan likevel tilsi at søkerens troverdighet ikke er særlig svekket.

Dersom det i søkerens tidligere utlendingssak har vært tvil knyttet til identiteten, og utlendingsmyndighetene eksplisitt har tatt stilling ved å legge én identitet til grunn og knyttet begrunnelse til dette, og avvikende opplysninger ikke er fremkommet i ettertid, bør dette være et vesentlig moment ved vurderingen av spørsmålet om søkerens identitet ved behandling av søknaden om statsborgerskap. I alle tilfeller må det etter departementets syn kreves at tvilen er så godt som fjernet for at søkerens identitet skal anses å være klarlagt. Hvorvidt oppstått tvil etter hvert kan anses fjernet, dersom en søker i år etter år fastholder samme opplysninger må være opp til forvaltningens konkrete vurdering i det enkelte tilfellet å avgjøre.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 1.

2. KRAVET TIL BOSETTINGSHENSIKT, JF. LOVENS § 7 FØRSTE LEDD BOKSTAV C

Ett av vilkårene for statsborgerskap etter søknad i ny lov om statsborgerskap er at søkeren på vedtakstidspunktet er og vil forbli bosatt i Norge, jf. lovens § 7 første ledd bokstav c. Bestemmelsen inneholder altså et krav om forsatt bosettingshensikt i Norge. Etter gjeldende rett kan søkere som skal ta opphold i utlandet som følge av arbeid for norsk humanitær organisasjon, se Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.5.1, likevel innvilges statsborgerskap. Begrunnelsen er at et slikt utenlandsopphold i de fleste tilfeller ikke innebærer en bopelsendring.

Etter departementets syn bør man etter ny lov i større grad åpne opp for at søkere gis norsk statsborgerskap, selv om de på vedtakstidspunktet har konkrete planer om midlertidig opphold i utlandet. Studieopphold og midlertidige arbeidsforhold bør ikke innebære at søknad om statsborgerskap avslås. Noe av begrunnelsen i proposisjonen for å senke alderskravet for norsk statsborgerskap etter søknad fra 18 til 12 år, er å muliggjøre skolegang i utlandet for ungdom, uten at returmuligheten til Norge faller bort, se proposisjonen punkt 8.4.7. Ved opphold utenfor Norge av lengre varighet enn til sammen to år, risikerer en utlending at bosettingstillatelsen faller bort, jf. utlendingsforskriften § 49.

Bortfall av bosettingstillatelse kan i visse tilfeller avverges ved søknad om å beholde tillatelsen når utenlandsoppholdet skyldes arbeid, utdanning eller oppfostring, når det er klart at vedkommende etter oppholdet igjen skal bosette seg i riket, jf. utlendingsforskriften § 49. Avgjørelsen er skjønnsmessig, og ved avgjørelsen av hvor lang tid vedkommende skal tillates å oppholde seg utenfor riket uten at bosettingstillatelsen faller bort, legges vekt på forutgående botid og formålet med oppholdet utenfor riket. Etter departementets syn gir ikke denne bestemmelsen i utlendingsforskriften § 49 tilstrekkelig garanti for utlendinger som fyller vilkårene for statsborgerskap i Norge, og som ønsker å ta midlertidig opphold utenfor riket.

Midlertidige arbeidsforhold i utlandet vil etter departementets forslag til forskrift ikke begrenses til arbeid for norsk humanitær organisasjon.

Departementet har vurdert om det bør stilles krav om at den som innvilges statsborgerskap, til tross for opplysninger om planlagt midlertidig opphold i utlandet, beholder bopel i Norge under utenlandsoppholdet. Departementet har imidlertid kommet til at et slikt krav kan virke urettferdig i forhold til dem som ikke eier egen bolig. For studenter vil et slikt krav være urimelig.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 2.

3. BEREGNING AV OPPHOLDSTID, JF. LOVENS § 7 FØRSTE LEDD BOKSTAV E

3.1 Innledning
Ett av vilkårene for innvilgelse av norsk statsborgerskap etter søknad i ny lov om statsborgerskap er tilstrekkelig oppholdstid i riket. Hovedregelen om oppholdstid er uttrykt i lovens § 7 første ledd bokstav e, som krever at søkeren:

”har til sammen syv års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet, opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i syvårsperioden, jf. fjerde ledd,”

Oppholdskravet, eller botidskravet som det ofte kalles, er omtalt i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.7.

Lovens ordlyd dekker ikke alle problemstillinger knyttet til beregning av oppholdstid. Det er derfor nødvendig med nærmere utfylling av loven i forskrift, hvilket synliggjøres av forskriftshjemmelen i § 7 fjerde ledd. Som det fremgår av lovens ordlyd er det opphold i riket med oppholds- eller arbeidstillatelse som skal regnes som oppholdstid. Oppholdstid utenfor riket skal ikke regnes med. Det blir likevel upraktisk om ethvert utenlandsopphold skal trekkes fra ved beregning av oppholdstid. Praktiske grunner tilsier at nærmere bestemmelser om utenlandsopphold fastsettes i forskrift.

Det fremkommer av lovens § 7 første ledd bokstav e at også opphold i riket i søknadsperioder skal medregnes som oppholdstid. Det er nødvendig å presisere i forskrift hvordan dette skal forstås. Det er også nødvendig med bestemmelser om beregning av oppholdstid for nordiske borgere, som er unntatt fra utlendingslovens bestemmelser om oppholds- eller arbeidstillatelse, jf. utlendingsloven § 6 tredje ledd.

Forskriftsbestemmelsene om beregning av oppholdstid bør også gjelde ved søknad etter de øvrige bestemmelsene i lovens kapittel 3.

3.2 Beregning av oppholdstid
Etter gjeldende rett regnes oppholdstiden i utgangspunktet fra ankomst til Norge, dvs. fra det tidspunktet søkeren kan dokumentere sitt opphold. Dette er likevel avhengig av at søkeren hadde lovlig opphold da søknad ble fremmet. I motsatt fall regnes oppholdstiden først fra tillatelse ble innvilget. Dersom søkeren har fått innvilget tillatelse etter først å ha fått vedtak som innebar at vedkommende måtte forlate landet, regnes tiden fra vedtaket om å forlate landet til tillatelse ble innvilget, ikke med i botiden, med mindre klage eller omgjøringsbegjæring hadde oppsettende virkning. Dersom klage eller omgjøringsbegjæring ikke ble gitt oppsettende virkning legges oppholdstiden frem til søknad ble avslått av klageinstansen sammen med oppholdstiden fra det tidspunktet en klage eller omgjøringsbegjæring ble tatt til følge. Opphold mellom utløpet av en tillatelse til ny tillatelse ble innvilget regnes også med i oppholdstiden. Dette følger av justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 3.2.

Også etter ny lov er ankomstdatoen utgangspunktet for beregning av oppholdstid, dersom søkeren ble innvilget tillatelse før ankomst til Norge. Ankomstdatoen bør som tidligere sannsynliggjøres ved registrering i folkeregisteret eller registrering hos politiet. Nordiske borgere får ingen tillatelse etter utlendingsloven som skal registreres hos politiet. For disse vil registrering i folkeregisteret være den enkleste måten å sannsynliggjøre ankomst til Norge på. Etter departementets syn bør imidlertid ankomstdatoen kunne sannsynliggjøres også på annen måte.

Det følger videre av ny lov at dersom søkeren fremmer søknad om oppholds- eller arbeidstillatelse etter ankomst til Norge, regnes oppholdstiden fra søknadstidspunktet. I praksis forekommer det imidlertid at søkeren får avslag på søknad om for eksempel asyl, og deretter fremmer ny søknad på annet grunnlag fra riket, for eksempel som spesialist eller tillatelse til familiegjenforening, og denne søknaden blir innvilget. Etter departementets syn er det ikke rimelig at søkeren i slike tilfeller får medregnet oppholdstiden mens søknaden som ble avslått med endelig virkning var til behandling. Departementet foreslår at det presiseres i forskrift at det kun er oppholdstid mens søknad som resulterer i innvilget tillatelse er til behandling som skal regnes som oppholdstid.

Departementet foreslår at oppholdstiden regnes fra søknadstidspunktet også i de tilfellene søknaden avslås, dersom avslaget senere omgjøres, uansett om avslaget hadde oppsettende virkning eller ikke. Etter departementets syn vil en slik ordning forenkle saksbehandlingen. I motsetning til gjeldende rett foreslår departementet at oppholdet mellom utløpet av en tillatelse og frem til ny tillatelse fremmes ikke medregnes i oppholdstiden.

3.3 Utenlandsopphold
Dersom ethvert opphold utenfor riket skal komme til fradrag i oppholdstiden, blir saksbehandlingen komplisert. Mange har årlige ferie- eller arbeidsopphold utenlands. Av praktiske årsaker bør kortere opphold i utlandet anses som opphold i riket. Departementet foreslår at en søker kan oppholde seg i utlandet i til sammen to måneder pr. kalenderår uten at fraværet fra riket får betydning for søkerens oppholdstid. Dersom søkeren oppholder seg mer enn to måneder utenlands i løpet av et kalenderår, foreslås det at utenlandsoppholdet i sin helhet kommer til fradrag i søkerens oppholdstid. Dette er i overensstemmelse med gjeldende rett som likevel ikke presiserer hvorvidt utenlandsoppholdet på to måneder er pr. kalenderår eller pr. 12 måneder, se Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 3.4.2.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 3.

4. KRAVET OM GJENNOMFØRT NORSKOPPLÆRING, JF. LOVENS § 8

4.1 Innledning

I ny lov om statsborgerskap er det inntatt et språkkrav som vilkår for statsborgerskap etter søknad. Det fremgår av § 7 første ledd bokstav f at søkeren må fylle kravet om norskopplæring fastsatt i § 8, som lyder:

”For søknader som fremmes etter 1. september 2008 er det et krav at søkere mellom 18 og 55 år har gjennomført 300 timer godkjent norskopplæring eller kan dokumentere tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Kongen kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om kravet om gjennomført norskopplæring, herunder om unntak, og om kravet om tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.”

Språkkravet er omtalt i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.8.2. Kravets utforming har sammenheng med reglene om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter lov 4. juli 2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne innvandrere (introduksjonsloven) kapittel 4 som trer i kraft 1. september 2005. Se også Ot.prp. nr. 50 (2003-2004). I Ot.prp. nr. 41 punkt 8.8.2 legges det til grunn at omfanget og nivået på språkkravet i statsborgerloven skal være det samme som plikten til norskopplæring etter introduksjonsloven.

Språkkravet i lovens § 8 gjelder alle søkere mellom 18 og 55 år. Mange vil fylle kravet om gjennomført norskopplæring lenge før de fyller kravet om syv års botid som vilkår for statsborgerskap. Dette kan være fordi de har vært omfattet av introduksjonslovens regler om rett og plikt til norskopplæring, jf. introduksjonsloven § 17, eller fordi de har møtt språkkravet som vilkår for bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 12 første ledd. Språkkravet som vilkår for bosettingstillatelse i utlendingsloven § 12 er utformet som et krav om ”gjennomført pliktig norskopplæring i henhold til introduksjonsloven.” Endringen av utlendingsloven § 12 ble vedtatt av Stortinget samtidig med vedtakelsen av endringer i introduksjonsloven, og trer også i kraft fra 1. september 2005. Samtidig med vedtakelsen av introduksjonsloven ble det inntatt et språkkrav i gjeldende statsborgerlov. Dette språkkravet gjelder kun søknader som avgjøres etter 1. september 2008. Enkelte har imidlertid aldri møtt noe språkkrav før det søkes statsborgerskap. Dette er utlendinger som ikke er omfattet av introduksjonslovens personkrets eller utlendinger som kan få statsborgerskap uten at det stilles krav om bosettingstillatelse. Etter departementets syn er det særlig av hensyn til disse gruppene ønskelig at reglene om språkkrav og unntak fremgår av forskrift til statsborgerloven, i stedet for at forskriften kun inneholder en henvisning til reglene i introduksjonslov og -forskrifter. Forskriftsbestemmelsene om språkkravets utforming er i hovedsak basert på introduksjonsloven med forskrifter, som er vedtatt etter alminnelig høring. Høringsinstansene bes derfor særlig uttale seg om unntakene fra språkkravet som foreslås i forskriften § 4 fjerde ledd bokstav b, se punkt 4.3 nedenfor.

4.2 Redegjørelse for språkkravet

Vilkåret om deltakelse i norskopplæring i lovens § 7 første ledd bokstav f, jf. § 8, tilsvarer plikten til deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17. De som ikke er omfattet av introduksjonslovens regler om rett må selv sørge for å delta i 300 timer godkjent norskopplæring, eller skaffe seg tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk på egenhånd. Det er tilstrekkelig at søkeren kan dokumentere å ha vært tilstede i tilstrekkelig antall timer. I motsetning til introduksjonsloven oppstiller ikke statsborgerloven noe selvstendig krav om gjennomført opplæring i samfunnskunnskap.

Språkkravet i lovens § 8 kan også oppfylles ved at søkeren dokumenterer tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk. Forskriften lister opp i hvilke tilfeller søkeren anses å ha tilstrekkelige kunnskaper. Språknivåene i § 4 tredje ledd bokstavene a til d er ikke sammenfallende. Det er tilstrekkelig at søkeren fyller ett av alternativene. Kunnskapskravet i lovens § 8 tilsvarer kriteriene for å bli fritatt fra plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 på grunnlag av tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk.

Søkere som omfattes av introduksjonslovens bestemmelser om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap, skal ved gjennomført eller avbrutt opplæring motta et deltakerbevis, jf. introduksjonsloven § 19 fjerde ledd. Gjennomført opplæring i henhold til introduksjonsloven skal registreres i Nasjonalt introduksjonsregister, jf. forskrift 20. april 2005 nr. 342 om et nasjonalt personregister for introduksjonsordning og opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere (Nasjonalt introduksjonsregister). Opplysningen registreres også i DUF og er dermed kjent for utlendingsmyndighetene ved behandling av søknad om statsborgerskap. Det påligger likevel søkeren et selvstendig ansvar for å dokumentere gjennomført opplæring.

Søkere som ikke omfattes av introduksjonslovens bestemmelser om rett og plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap må dokumentere gjennomført opplæring ved skriftlig bekreftelse fra lærestedet eller legge frem dokumentasjon på tilstrekklig kunnskaper i norsk eller samisk, jf. ovenfor.

4.3 Unntak fra kravet om gjennomført norskopplæring, jf. lovens § 8

Forskriften § 4 fjerde ledd bokstav a regulerer unntak fra vilkåret om gjennomført norskopplæring for dem som tidligere har fått fritak fra plikten til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven. Unntaket er varig og må derfor legges til grunn også ved søknad om statsborgerskap.

§ 4 fjerde ledd bokstav b gjør unntak for søkere som av særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker varig er ute av stand til å delta i og gjennomføre norskopplæring i 300 timer. Dette alternativet omfatter også søkere som tidligere er gitt unntak fra vilkåret om deltakelse i opplæring i norsk og samfunnsfag for å få bosettingstillatelse etter utlendingsforskriften § 45 første ledd bokstav b, jf. utlendingsloven § 12. Unntak fra språkkravet etter utlendingsforskriften § 45 første ledd er ikke varig. Det må foretas en konkret vurdering av hvorvidt forholdet som ga grunnlag for fritak ved søknad om bosettingstillatelse fortsatt foreligger.

§ 4 fjerde ledd bokstav b regulerer også unntak for personer som ikke tidligere har vært stilt overfor et språkkrav. Forslaget tilsvarer unntaksgrunnene og vurderingskriteriene etter introduksjonsloven § 17 fjerde ledd. I praksis vil unntaket omfatte personer som er funksjonshemmet, alvorlig eller kronisk syke, og hvor det ut fra en helhetsvurdering vil være urimelig at vedkommende ikke innvilges statsborgerskap.

Dersom søkeren ikke oppfyller språkkravet i lovens § 8 og ikke omfattes av ovennevnte unntak, må søknaden om statsborgerskap som hovedregel avslås.

4.4 Ord og uttrykk
Utfyllende bestemmelser om rett og plikt til deltakelse i opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven er fastsatt i forskrift til introduksjonsloven, jf. forskrift 20. april 2005 nr. 341 om opplæring i norsk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere. For sammenhengens skyld defineres her noen sentrale ord og uttrykk som også foreslås benyttet i forskrift til statsborgerloven:

  • Godkjent norskopplæring – opplæring gitt av en kommune, eller av en godkjent privat tilbyder i henhold til læreplan i norsk og samfunnskunnskap
  • Godkjent tilbyder – private tilbyder godkjent av kommunen eller etter en sentral godkjenningsordning
  • Individuelt tilrettelagt opplæring – opplæring tilpasset vedkommendes livssituasjon og kompetanse.
  • Tilstrekkelige kunnskaper - språklig kompetanse som tilsvarer eller overstiger det som forutsettes oppnådd gjennom deltakelse i 300 timer språkopplæring.
  • Læringsspor – det nivået for språkinnlæring en søker er plassert i ut fra en skjønnsmessig vurdering av bakgrunn og kompetanse. Aktuelle læringsspor fremgår av læreplanen.
  • Læreplan i norsk og samfunnskunnskap – fastsettes i forskrift fra Utdannings- og forskningsdepartementet i løpet av høsten 2005.
  • Studiepoeng - måleenhet som angir normert studietid. Ett fullt studieår er 60 studiepoeng. Et semester gir 30 studiepoeng.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 4.

5. BETYDNINGEN AV STRAFFBARE FORHOLD, JF. LOVENS § 9

5.1 Innledning
Kravet til vandel er omhandlet i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.9. Det fremgår av ny lov om statsborgerskap § 7 første ledd bokstav g at søker ikke må være ilagt straff eller strafferettslig særreaksjon. Dersom søker er ilagt reaksjon for straffbart forhold, må vedkommende ha utholdt karenstid, jf. § 9, før vedkommende kan få norsk statsborgerskap. Lovens § 9 lyder:

”Den som er ilagt straff eller annen strafferettslig reaksjon har ikke rett til norsk statsborgerskap før det er gått en viss tid (karenstid) fastsatt i forskrift gitt av kongen. Karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte reaksjonen.

Ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon regnes karenstiden fra straffens eller reaksjonens opphør. Ved betinget fengselsstraff regnes karenstiden fra prøvetidens utløp. For øvrig regnes karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen.”

Karenstid er en form for sperretid som innebærer at alvorlige straffbare forhold som søkeren er ilagt reaksjon for får konsekvens for søknaden om statsborgerskap. Karenstidens lengde skal avhenge av den ilagte reaksjonen.

Som det fremgår av lovens § 9 annet ledd er utgangspunktet for karenstiden ved idømt frihetsstraff eller strafferettslig særreaksjon straffens eller reaksjonens opphør. Strafferettslig særreaksjon omfatter reaksjoner som ilegges for straffbart forhold, men som ikke anses som straff, derunder tvungen omsorg, jf. straffeloven § 39a og tvungen psykisk helsevern, jf. straffeloven § 39b. Ved betinget fengselsstraff regnes karenstiden fra prøvetidens utløp. I øvrige tilfeller regnes karenstiden fra tidspunktet for den straffbare handlingen.

Etter gjeldende rett ilegges tilleggstid når søkeren er ilagt reaksjoner for straffbare forhold. Tilleggstid kommer alltid i tillegg til den botiden som kreves for å få statsborgerskap. Karenstid kan derimot starte å løpe før botidskravet er oppfylt. Hvorvidt karenstiden er utløpt eller ikke når vilkårene for norsk statsborgerskap for øvrig er oppfylt, avhenger av når et straffbart forhold ble begått, hva slags type reaksjon søkeren er møtt med (fengselsstraff, bøter, samfunnsstraff, tvungen omsorg, tvungent psykisk helsevern, forvaring), og nivået på ilagt reaksjon. I forskrift skal det fastsettes hvor lang karenstid som skal ilegges ved forskjellige reaksjonsformer og -nivåer, ved dom bestående av forskjellige reaksjoner, og ved gjentatte straffereaksjoner. Det er ønskelig både av hensyn til søkerne og forvaltningen at et utfyllende normeringssystem fremgår av forskrift. Det er ikke alle reaksjoner for straffbare handlinger som fremgår av en ordinær politiattest. Forskriftsbestemmelsene om karenstid må utformes på bakgrunn av hvilke straffereaksjoner det er mulig å få kunnskap om. Ved vurdering av hvilken karenstid som forskjellige ilagte reaksjoner bør utløse, er det naturlig å se hen til hvilken tilleggstid som blir ilagt ved tilsvarende reaksjoner etter gjeldende rett. Karenstidene ved forskjellige reaksjoner i Danmark og Sverige, som har konkrete normeringssystemer, har også tjent som sammenligningsgrunnlag.

5.2 Karenstid ved ubetinget fengselsstraff
Etter gjeldende rett ilegges tilleggstid ved ubetinget fengsel etter følgende skala:

Dom

Tilleggstid

Inntil 3 mndr

2 år

F o m 3 til 6 mndr

3 år

F o m 6 mndr til 1 år

4 år

F o m 1 til 2 år

5 år

F o m 2 til 3 år

6 år

F o m 3 til 4 år

7 år

osv

I Danmark ilegges svært lang karenstid ved ubetinget fengselsstraff. Inntil 60 dagers ubetinget fengsel gir for eksempel en karenstid på 8 år, regnet fra avsluttet soning. Den som er ilagt ubetinget fengsel på 2 år eller mer, kan ikke få dansk statsborgerskap. Ved ubetinget fengsel i 1 måned i Sverige ilegges en karenstid på 4 år, regnet fra tidspunktet for den straffbare handlingen. Ved ubetinget fengsel i 2 år er karenstiden 8 år. Ved såpass streng straff regnes karenstiden fra avsluttet soning.

Alvorligere straffbare forhold begått i Norge av en utlending vil som regel lede til utvisning. Vilkårene for utvisning fremgår av utlendingsloven §§ 29, 30 og 58. En utlending som er født i Norge og som senere uavbrutt har hatt fast bopel her, kan ikke utvises, jf. utlendingsloven § 30. Det forekommer også at utvisning ikke blir besluttet, selv om vilkårene for utvisning er oppfylt, fordi utvisning anses som et uforholdsmessig tiltak overfor utlendingen. Det følger av utlendingsloven § 30 at dersom utlendingsmyndighetene oversitter fristen for å treffe utvisningsvedtak faller utvisningsadgangen bort, og utlendingen har rett til å forbli i landet. Etter departementets oppfatning bør karenstidene fastsettes slik at det straffbare forholdet får en konsekvens for spørsmålet om statsborgerskap også for utlendinger som ikke utvises.

Ved ubetinget fengselsstraff foreslår departementet derfor at det fastsettes en relativt lang karenstid. Forslaget vil likevel kunne innebære at en søker som er ilagt kortere ubetinget straff tidlig i sitt opphold i Norge, uten å bli utvist, vil kunne få statsborgerskap når de øvrige vilkårene for statsborgerskap er oppfylt. Dersom vedkommende er ilagt strengere straff, eller straff senere i løpet av sitt opphold i Norge, vil foreslått karenstid innebære at søkeren må ha til dels vesentlig lengre oppholdstid i Norge før statsborgerskap kan innvilges.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 1.

5.3 Karenstid ved betinget fengsel
Etter gjeldende rett ilegges et tillegg til botiden på ett år dersom søkeren er ilagt straff i form av betinget fengsel. Tillegget på ett år ilegges uansett lengden på den betingede straffen.

Ved betinget fengselsstraff gis i Danmark en karenstid på fire år fra dommens avsigelse, dog aldri før prøvetidens utløp. I Sverige ilegges en karenstid på ett år fra prøvetidens utløp, det vil si tre år fra rettskraftig dom.

Departementet foreslår at karenstiden ved betingede dommer graderes, slik at lengre betingede dommer gir lengre karenstid enn kortere dommer. Det foreslås likevel ikke lengre karenstid enn fire år ved betinget fengsel, som er den karenstid som foreslås for betinget fengsel i to år. I praksis ilegges sjelden betinget fengsel i mer enn to år.

Departementets forslag er inntatt i forskriftutkastet § 5 nr. 2.

5.4 Karenstid ved forelegg eller dom på bot
Etter gjeldende rett ilegges følgende tilleggstid ved forelegg/eller dom på bot:

Forelegg/bot

Tilleggstid

Inntil kr 3 000

6 mndr

kr 3 000 - 5 000

1 år

kr 5 000 og over

1 - 2 år

Gjentatte forelegg/bøter

maksimum 2 år

I dansk rett sees det bort fra bøter lavere enn kr 3 000. Ved bøter på kr 3 000 og høyere, ilegges en karenstid på 3 år, regnet fra handlingstidspunktet. Ved bøter ilagt for overtredelse av narkotikalovgivningen er karenstiden 4 år. I Sverige varierer karenstiden fra 1 til 3 år avhengig av botens størrelse. Karenstiden regnes fra handlingstidspunktet.

Forenklede forelegg fremgår ikke av politiattester. Forenklet forelegg kan ilegges av polititjenestemannen på stedet. Dette er et tilbud om å få saken avgjort der og da. Dersom et forenklet forelegg ikke vedtas, vil forholdet måtte anmeldes. Det at det i praksis ikke kan ilegges karenstid ved forenklede forelegg, tilsier likevel ikke, etter departementets syn, at karenstid ikke skal ilegges ved forelegg/bøter som er ilagt eller idømt. Som nevnt i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.9.7 foreslår departementet at det settes strek over bagatellmessige reaksjoner. Departementet foreslår derfor at det ikke ilegges karenstid for forelegg eller bøter til og med kr 5 000. Departementet foreslår at det ved forelegg ilegges karenstid på enten ett eller to år, avhengig av om søkeren er ilagt én eller flere forelegg eller bøter som hver for seg overstiger kr 5 000.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 3.

5.5 Karenstid ved samfunnsstraff
Etter Justisdepartementets rundskriv G-28/99 avsnitt VII punkt 7.6, ble det gitt et tillegg i botiden på ett år ved samfunnstjeneste. Samfunnstjeneste kunne idømmes for straffbare forhold med strafferamme på fengsel inntil ett år. Reaksjonen samfunnstjeneste ble 18.05.2002 erstattet av samfunnsstraff, jf. straffelovens § 28a. Samfunnsstraff kan idømmes for forhold med strafferamme på fengsel inntil 6 år. I dommen skal det fastsettes et timetall og en gjennomføringstid. Timetallet skal være fra 30 til 420 timer. Gjennomføringstiden skal være inntil 1 år hvis ikke sterke grunner taler for en lengre gjennomføringstid. Samfunnsstraff kan altså idømmes for langt alvorligere forhold enn tilfellet var for samfunnstjeneste. Karenstiden for samfunnsstraff bør gjenspeile dette. Departementet foreslår at karenstiden for samfunnsstraff graderes, avhengig av hvor mange timer søkeren er ilagt.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 4.

5.6 Karenstid ved forvaring
I gjeldende retningslinjer er det ikke fastsatt tilleggstid ved forvaring som ble innført ved endring i straffeloven med ikrafttredelse fra 1. januar 2002. Skulle det forekomme søknad fra en person som tidligere har vært underlagt forvaring, før lov om statsborgerskap trer i kraft, må tilleggstiden fastsettes skjønnsmessig. Forvaring er en straffereaksjon for tilregnelige og antatt farlige gjerningspersoner som avløste den tidligere reaksjonsformen sikring. Forvaring kan idømmes i stedet for fengselsstraff når en tidsbestemt straff ikke anses tilstrekkelig til å verne samfunnet, jf. straffeloven § 39c. I dom på forvaring skal det fastsettes en tidsramme på maksimum 21 år og som vanligvis ikke bør overstige 15 år. Det fremgår av straffeloven § 39e at det bør fastsettes en minstetid for forvaringen som ikke må overstige ti år. Etter at minstetiden er passert, kan det etter søknad innvilges løslatelse på prøve. Forvaringen kan etter dom forlenges med inntil fem år om gangen. Ved sikring ble det ikke beregnet tilleggstid, men søknaden om statsborgerskap skulle ikke behandles før sikringen var avsluttet. Departementets forslag om karenstid tilsvarer forslaget om karenstid ved ubetinget fengsel.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 5.

5.7 Karenstid ved tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg
Gjeldende retningslinjer har ikke fastsatt tilleggstid ved søknad om statsborgerskap etter opphør av tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg. Tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg har, i tillegg til forvaring, erstattet den tidligere reaksjonsformen sikring for personer som er straffri etter straffeloven § 44, dvs. personer som på handlingstiden var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad. I Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.9.7 er det foreslått at også tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg bør få konsekvenser for retten til statsborgerskap. At karenstiden i slike tilfeller regnes fra reaksjonens opphør, følger av lovens § 9 annet ledd.

Departementet foreslår at karenstiden ved tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg settes til 5 år. Karenstiden er et kompromiss mellom hensynet til søkeren, som ikke var strafferettslig tilregnelig på gjerningsøyeblikket, og hensynet til den alminnelige rettsfølelse, som tilsier at alvorligere straffbare forhold også for slike søkere tillegges en viss betydning for retten til statsborgerskap.

Alternativt foreslår departementet at karenstiden for personer som er ilagt tvungent psykisk helsevern eller tvungen omsorg bestemmes ut fra en tabell, tilsvarende systemet med karenstid for personer som er ilagt ubetinget fengsel, se utkastet til § 5 nr. 1. Dette forslaget innebærer at karenstiden vil avhenge av hvor lenge vedkommende har vært underlagt disse reaksjonene. Utsettelse av å få norsk statsborgerskap er ikke en strafferettslig reaksjon. Departementet ber om høringsinstansenes synspunkter på forslagene her, derunder på hvordan karenstiden bør graderes, dersom man ikke velger alternativet med fast karenstid uansett reaksjonens lengde.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 6.

5.8 Overføring til konfliktrådsbehandling
Etter gjeldende rett beregnes det ikke tilleggstid ved konfliktrådsbehandling. Ettersom overføring til konfliktrådsbehandling ikke fremgår av en ordinær politiattest, foreslår departementet at det ikke ilegges karenstid ved denne reaksjonen.

5.9 Påtaleunnlatelse
etter gjeldende rett beregnes det ikke tilleggstid ved påtaleunnlatelse. En påtaleunnlatelse rammes ikke av vandelskravet i lovens § 7 første ledd bokstav g, fordi en påtaleunnlatelse ikke kan anses som straff. Det skal dermed ikke ilegges karenstid.

5.10 Karenstid ved dom bestående av forskjellige reaksjonsformer
Etter gjeldende rett fastsettes tilleggstiden skjønnsmessig, men slik at tilleggstiden blir minst like lang som tilleggstiden for den reaksjon som alene ville gitt lengst tillegg.

Ved dom bestående av en betinget og en ubetinget del, blir karenstiden i Danmark like lang som straffens ubetingede del alene ville gitt anledning til. Ved dom bestående av flere reaksjonsformer, gis det i Sverige ”noe lengre karenstid” enn karenstiden for den strengeste reaksjonen, dvs. et skjønnsmessig tillegg.

Departementet foreslår at dersom søker er ilagt en dom bestående av forskjellige reaksjonsformer, for eksempel 4 måneders fengsel hvorav 2 måneder gjøres betinget, fastsettes karenstiden slik at den reaksjonen som isolert sett gir lengst karenstid gir utgangspunkt for beregning av karenstidens lengde, og at karenstiden for de øvrige reaksjoner legges til med en halvpart.

Ved dom som består av forskjellige reaksjonsformer som etter lovens § 9 annet ledd har forskjellig utgangspunkt for karenstiden, fremgår det ikke av § 9 annet ledd hvilket tidspunkt karenstiden skal regnes fra, se punkt 5.1. Dette tidspunktet bør dermed nedfelles i forskrift. Dersom en dom består av ubetinget og betinget fengselsstraff, vil det gi uheldig utslag dersom karenstiden begynner å løpe fra prøvetidens utløp, ettersom karenstiden da vil begynne å løpe senere enn om hele straffen hadde vært ubetinget. Departementet foreslår derfor at karenstiden regnes fra soningens opphør dersom en del av dommen er ubetinget fengselsstraff. I øvrige tilfeller med dom bestående av reaksjonsformer med forskjellig utgangspunkt for karenstiden, foreslår departementet at samlet karenstid regnes fra det utgangspunktet for karenstid som starter sist.

Eksempel:
En søker som er dømt til 120 dager ubetinget fengsel, hvorav 60 dager gjøres betinget, vil få en karenstid på 4 år for den ubetingede fengselsstraffen etter skalaen som foreslås, mens den betingede straffen vil gi 1 års karenstid. Etter departementets forslag blir karenstiden fire år og 6 måneder, regnet fra soningens opphør. Halve karenstiden for den betingede straffen er lagt til karenstiden for den ubetingede. Skulle man i stedet regnet karenstiden fra utløpet av prøvetiden for den betingede straffen ville karenstiden først begynt å løpe etter to år, som er normal lengde på prøvetiden.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 8.

5.11 Karenstid ved gjentatte straffereaksjoner
Dersom søkeren har flere forelegg eller dommer, fastsettes tilleggstiden etter gjeldende rett skjønnsmessig, men slik at tilleggstiden bli noe lengre enn den ville blitt om det bare forelå én straffereaksjon. Tilleggstiden ved gjentatte forelegg eller dom på bøter, som fremkommer av punkt 5.4 ovenfor, er maksimum 2 år.

Dersom en søker flere ganger er ilagt straffereaksjoner, kan et system med karenstid innebære at flere karenstider løper parallelt. Etter departementets syn bør det ved karenstidsberegning gjenspeiles at en søker er ilagt straffereaksjoner flere ganger. Etter gjeldende rett fastsettes tilleggstiden skjønnsmessig, men slik at den blir noe lengre enn den ville blitt om det bare forelå én straffereaksjon. Dersom søkeren er ilagt reaksjon for straffbart forhold ved flere anledninger, foreslår departementet at det for hver dom/bot gis ett tillegg på 1 år til den karenstiden som utløper sist. Som følge av foreldelsesreglene i strafferegistreringsloven § 6 vil likevel ikke prinsippet kunne gjennomføres fullt ut.

Eksempel:
De søker som først er dømt til betinget fengsel i 2 år, og senere dømmes til ubetinget fengsel i 3 måneder, og dessuten har en bot på kr 10 000, vil etter forslaget få en karenstid på 4 år for den ubetingede dommen. Den betingede fengselsstraffen skulle isolert sett gitt karenstid på 4 år, og boten på 1 år. Det gis et tillegg i karenstiden på ett år for både betinget fengsel og bot, slik at karenstiden til sammen blir 6 år.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 9.

5.12 Karenstid ved reaksjoner for straffbare forhold ilagt i utlandet
Etter gjeldende rett ilegges tilleggstid dersom et straffbart forhold begått i utlandet er straffbart også etter norsk lov. Vanligvis legges straffen i utlandet til grunn. Dersom strafferammen for forholdet er vesentlig lavere i Norge enn i det landet vedkommende ble ilagt straff, fastsettes tilleggstiden etter en konkret vurdering.

Ved straff i utlandet foreslår departementet at det skal ilegges karenstid, forutsatt at forholdet det er ilagt straff eller annen reaksjon for, er straffbart etter norsk lov, og reaksjonen ikke ligger lengre tilbake i tid, enn at den ville fremkommet på en norsk straffeattest dersom forholdet var ilagt i Norge. Det må også sees hen til om straffereaksjonen er ilagt etter normale rettsstatsprinsipper. Karenstidens lengde bør vurderes i forhold til strafferammen for tilsvarende forhold etter norsk lov. Praktisering av karenstid ved reaksjoner for straffbare forhold begått i utlandet er avhengig av at norske myndigheter har kunnskap om forholdet.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 5 nr. 10.

6. UNNTAK FRA LOVENS KRAV OM LØSNING FRA ANNET STATSBORGERSKAP – FORSKRIFT TIL LOVENS § 10

6.1 Innledning
Prinsippet om ett statsborgerskap innebærer at den som søker norsk statsborgerskap må løses fra annet statsborgerskap, dersom dette ikke går tapt automatisk ved innvilgelse av norsk statsborgerskap. Dersom vedkommende ikke etterkommer plikten til å dokumentere løsning innen ett år etter at norsk statsborgerskap er innvilget, risikerer han/hun at det norske statsborgerskapet blir tilbakekalt, jf. lovens §10 annet ledd som viser til tilbakekallsregelen i § 26 første ledd.

For enkelte søkere er det svært vanskelig eller umulig å bli løst fra annet statsborgerskap. Kravet om løsning er omtalt i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.10.

Ny lov om statsborgerskap § 10 første ledd 4. punktum lyder:

”Det kan gjøres unntak fra kravet om løsning dersom løsning anses rettslig eller praktisk umulig eller av andre grunner fremstår som urimelig.”

Av hensyn til forutberegnelighet for søkerne og likebehandling av dem, er det ønskelig at retningslinjer for når det skal gjøres unntak fra løsningskravet nedfelles i forskrift. Spørsmålet er derfor i hvilke tilfeller det bør gjøres unntak fra kravet om løsning. Unntak innebærer at vedkommende får dobbelt statsborgerskap.

Som det fremgår av Ot.prp. 41 (2004-2005) punkt 8.10.7.2 ønsker departementet at prinsippet om ett statsborgerskap håndheves mer effektivt enn etter gjeldende rett. Effektivisering nødvendiggjør en kritisk vurdering av om unntakene som i dag gjøres fra kravet om løsning bør videreføres. Unntakene som gjøres i dag kan inndeles i følgende kategorier:

  • Lovgivningen i søkerens hjemland tillater ikke at borgerne løses fra statsborgerskapet, eller løsning er av andre grunner umulig.
  • Søkeren får avslag på søknad om løsning.
    Søkerens forhold til sitt hjemlands myndigheter tilsier at det ikke bør stilles krav om løsning.
  • Myndighetene i søkerens hjemland setter urimelig tyngende vilkår for å bli løst.
  • Det tar urimelig lang tid å få innvilget søknad om løsning.

Forhold som dekkes av bokstav a ovenfor tilsier unntak fra løsningskravet. Det må imidlertid vurderes når løsning ”av andre grunner” bør anses umulig. Videre må det vurderes om man bør dispensere fra løsningskravet i alle tilfeller som faller under bokstav b. Endelig må det vurderes hva man skal kreve av forhold som dekkes av bokstavene c, d og e. Med ordet ”hjemland” siktes det til det landet hvor søkeren hadde statsborgerskap før norsk statsborgerskap ble innvilget. Ordet ”hjemlandet” anvendes også i utkastet til forskriftstekst som benevnelse på søkerens tidligere hjemland.

6.2 Lovgivningen i søkerens hjemland tillater ikke at borgerne løses fra statsborgerskapet, eller løsning er av andre grunner umulig
Søknad om løsning blir normalt fremmet via hjemlandets utenriksstasjon. Det kan være nødvendig med personlig fremmøte. Om utenriksstasjonen krever det, fordi landet mangler utenrikstjeneste eller av andre grunner, kan det være nødvendig å reise til hjemlandet for å oppnå løsning. Borgerkrig eller lignende forhold kan gjøre dette farlig eller umulig. Dersom landet mangler en fungerende sentraladministrasjon kan det også være umulig å oppnå gyldig løsningserklæring. I tilfeller som nevnt må det etter en konkret vurdering tas stilling til om løsning skal anses umulig, og søkeren følgelig skal unntas fra kravet om løsning.

6.3 Søkeren får avslag på søknad om løsning
Dersom den som søker løsning får avslag, må det vurderes hva som er eller antas å være årsaken til avslaget. Artikkel 8 i Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 1997 gjelder løsning av statsborgerskap på innehaverens initiativ. Det følger av merknadene til denne bestemmelsen at et land ikke skal avslå søknad om løsning, med den begrunnelse at søkeren ikke har avtjent militærtjeneste. Etter departementets syn tilsier dette en generell regel om at søker som får avslag av hjemlandets myndigheter på søknad om løsning, fordi vedkommende ikke har avtjent militærtjeneste, får dispensasjon fra løsningskravet.

Et avslag fra opprinnelseslandet kan være begrunnet med at sivil- eller strafferettslig forfølgning kan bli iverksatt mot søkeren i opprinnelseslandet. Europarådskonvensjonen artikkel 8, som pålegger medlemsstatene å løse sine borgere fra statsborgerskapet med mindre de er bosatt i medlemslandet eller blir statsløs som følge av løsningen, gjør ikke unntak for slike tilfeller. Av merknadene til denne artikkelen fremgår det at sivil- og strafferettslig forfølgning er uavhengig av statsborgerskap og kan foregå som normalt selv om personen frafaller sitt opprinnelige statsborgerskap. På bakgrunnen av konvensjonen foreslår departementet en generell regel om at det dispenseres fra løsningskravet i tilfeller hvor løsning nektes av grunner nevnt ovenfor.

Dersom grunnen til avslaget er ukjent, vil man også som hovedregel måtte unnta søkeren fra løsningskravet. Det er en selvsagt forutsetning at den som søker løsning fyller hjemlandets krav til søknadsprosedyre etc.

6.4 Søkerens forhold til sitt hjemlands myndigheter tilsier at det ikke bør stilles krav om løsning
Et krav om løsning innebærer krav om at den som søker norsk statsborgerskap må henvende seg til hjemlandets myndigheter med søknad om løsning. Etter dagens praksis blir det særskilt vurdert om det er tilrådelig å kreve løsning dersom søkeren er innvilget asyl eller tillatelse av flyktningelignende grunner. Det blir vurdert om søkeren kan anses for å utsette seg for sikkerhetsrisiko ved å kontakte hjemlandets myndigheter. Etter departementets syn bør denne praksisen videreføres. Det følger også av utfyllende merknader til Europarådskonvensjonen punkt 99 at

”flyktninger [normalt] ikke forventes å vende tilbake til sitt opprinnelsesland eller å anmode sin diplomatiske eller konsulære representasjon om å få frafalle eller bli løst fra sitt statsborgerskap.”

Forholdene i søkerens hjemland kan imidlertid ha endret seg etter at søkeren ble innvilget asyl. Det bør derfor vurderes konkret om de forhold som tilsa beskyttelse fortsatt gjør seg gjeldende, slik at kontakt med hjemlandets myndigheter fortsatt anses å innebære en sikkerhetsrisiko.

6.5 Myndighetene i søkerens hjemland setter urimelig tyngende vilkår for å bli løst
Som eksempel på vilkår som kan anses urimelig tyngende, er at myndighetene i opprinnelig hjemland krever svært høyt gebyr for å løse den som søker norsk statsborgerskap. Etter gjeldende praksis anser man gebyrer på kr 6 000 eller mer som urimelig tyngende. Beløpsgrensen på kr 6 000 har stått fast mange år og inkluderer også løsningsgebyr for barn, men ikke for ektefelle.

Departementet foreslår at vurderingen av hvorvidt et gebyr for å bli løst er urimelig tyngende bør vurderes opp mot inntekten til den som søker norsk statsborgerskap. Etter departementets syn er det ikke rimelig at søkere med gjennomsnittlig inntekt skal få dispensasjon fra et løsningskrav. Etter departementets syn er det søkerens brutto skattepliktige inntekt som bør vurderes i forhold til det gebyret som opprinnelig hjemland krever. Dersom man etter en slik vurdering kommer til at gebyret må anses svært høyt, kan det dispenseres fra løsningskravet.

For å sikre forutsigbarhet og for at saksbehandlingen ikke skal bli for tidkrevende, foreslås det at gjeldende system med beløpsgrenser videreføres for søkere med skattbar inntekt under en viss størrelse. Det forelås at denne grensen settes til fem ganger Folketrygdens grunnbeløp (5G), dvs. ca. kr 300 000 og til 6G dersom søkeren har ektefelle og/eller barn. Departementet mener at et krav om kr 6 000 ikke tilsier at søkeren med inntekt inntil 5G, eller 6G for familier, bør gis dispensasjon og dermed tillates dobbelt statsborgerskap. Beløpsgrensen for hva som anses som urimelig høyt bør derfor heves. Departementet foreslår at grensen nedfelles i forskrift, og at den settes til kr 10 000. Dersom flere enn én person i en kjernefamilie søker statsborgerskap og må løses samtidig, foreslår departementet at det dispenseres dersom det samlede gebyret som hjemlandet krever overstiger kr 20 000. Beløpsgrensen på kr 10 000 bør også gjelde når barn i en familie med ovennevnte inntekt søker statsborgerskap som hovedperson. Settes beløpsgrensen for lavt, oppnår man ikke ønsket om å effektivisere prinsippet om ett statsborgerskap. Rimelighetshensyn tilsier likevel at det dispenseres når den samlede utgiften for en familie blir for stor. Dersom et foreldreløst barn er i Norge foreslås det å dispensere fra løsningskravet dersom tidligere hjemland krever løsningsgebyr.

For øvrig bør bestemmelsen om unntak ved urimelig tyngende vilkår utgjøre en sikkerhetsventil, ved at også andre forhold enn høyt gebyr kan tilsi unntak fra løsningskravet. Risiko for tap av eiendom, arv eller rettigheter i hjemlandet, f.eks. retten til pensjon, mener departementet likevel ikke tilsier at kravet om løsning frafalles. I motsetning til når det gjelder høye gebyrer, vil søkeren i slike tilfeller ha et reelt valg. Selv om tapet for den nye norske borgeren kan være svært byrdefullt, mener departementet at slike tyngende forhold er en sak mellom søkeren og hjemlandet, og at det ikke er rimelig at norsk rett skal tilpasses slike forhold. Dette synet gjenspeiles også i gjeldende retningslinjer.

6.6 Det tar urimelig lang tid å få innvilget søknad om løsning
Prosessen med å bli løst fra statsborgerskapet kan i flere land være svært tidkrevende. Etter gjeldende praksis ser man det som umulig eller svært vanskelig å bli løst dersom det tar minst seks måneder å få svar på en søknad om løsning. Departementet mener at seks måneders ventetid ikke kan anses som lang saksbehandlingstid og dermed innebære at søkeren gis rett til dobbelt statsborgerskap i strid med lovens hovedprinsipp. Etter departementets syn bør man derimot ved mer enn ett års ventetid på svar fra myndighetene i hjemlandet nærme seg det som kan anses som urimelig. I lovens § 10 er det nedfelt at ettårsfristen for å dokumentere løsning fra annet statsborgerskap regnes fra innvilgelsen av norsk statsborgerskap. Søkeren bør dermed være rask med å søke løsning, for å unngå at vedtaket om norske statsborgerskapet trekkes tilbake.

Departementet forutsetter at det etableres rutiner som gir norske myndigheter mulighet til å kontrollere at søkeren faktisk har søkt om løsning. Dette kan f.eks. gjøres ved å innta en formulering i vedtak om norsk statsborgerskap om at det norske statsborgerbrevet først utleveres etter at det er dokumentert at det er søkt om løsning. Informasjon om et slikt krav bør også komme frem i søknadsskjemaet. Myndighetene bør kreve kopi av søkerens søknad om løsning, og at kopi av svaret på søkerens løsningsanmodning sendes direkte til norske myndigheter. I motsatt fall kan søkeren hevde at svar fra hjemlandet aldri er mottatt. Dersom man ikke har hørt noe fra søkerens hjemland innen ett år, bør det kunne gjøres unntak fra løsningskravet. Dersom Utlendingsdirektoratet har erfaring med at borgere fra bestemte land ikke får svar på søknad om å bli løst, bør man frafalle løsningskravet uten å kreve at ett år må passere. Departementet forutsetter at Utlendingsdirektoratet holder seg oppdatert om saksbehandlingstider i andre land. Dersom søkerens hjemland gir beskjed om at saksbehandlingstiden forventes å være av en bestemt lengde, bør man ikke gjøre unntak fra løsningskravet, selv om opplyst saksbehandlingstid er lenger enn ett år. Formålet med bestemmelser om adgang til å gjøre unntak fra løsningskravet er å hindre urimelige resultater i tilfeller hjemlandet unnlater å respondere. Dersom søkeren faktisk kan bli løst, bør det ikke gjøres unntak fra løsningskravet, i strid med prinsippet om ett statsborgerskap. I slike tilfeller kan myndighetene unnlate å tilbakekalle det norske statsborgerskapet, selv om ettårsfristen i § 10 overskrides. Det følger av lovens § 26 første ledd tredje punktum. Det at søkeren kan bli løst, dersom myndighetene i hjemlandet har opplyst om saksbehandlingstid utover ett år, bør anses som særlig grunn for ikke å tilbakekalle norsk statsborgerskap, jf. lovens § 26 første ledd.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 6.

7. UTFYLLING AV BESTEMMELSENE I LOVENS § 12 - PERSONER SOM ER GIFT, REGISTRERT PARTNER ELLER SAMBOER MED NORSK STATSBORGER

7.1 Innledning
Ny statsborgerlov § 12 gjør unntak fra syvårskravet i § 7 første ledd bokstav e for utlending som på vedtakstidspunktet er gift, registrert partner eller samboer med norsk statsborger, og fastsetter i stedet gunstigere regler for beregning av oppholdstid for denne gruppen.

§ 12 lyder:

”For søker som er gift med en norsk statsborger og har felles bopel med ektefellen, gjelder ikke vilkåret i § 7 første ledd bokstav e. Søkeren må likevel til sammen ha minst tre års opphold i riket i løpet av de siste ti årene med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i treårsperioden. Oppholdstiden i riket og tiden som gift med en norsk statsborger med felles bopel, må dessuten til sammen utgjøre minst syv år. Oppholdstid og tid som gift med norsk statsborger kan opptjenes samtidig.

Første ledd gjelder tilsvarende for registrerte partnere og for samboere.”

Bakgrunnen for lovens § 12 er omtalt i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.13.2.

Særreglene om beregning av oppholdstid gjelder kun tidsrommet søkeren har vært ektefelle, registrert partner eller samboer med norsk statsborger. For enkelhets skyld omtales kun ektefeller/ekteskap i det følgende. Særreglene gjelder kun tidsrom partene har hatt felles bopel. Departementet foreslår kriterier for når felles bopel anses å foreligge.

7.2 Felles bopel
Felles bopel foreligger når ektefellene bor sammen i tradisjonell forstand. Det vil blant annet si at ektefellene har felles adresse og husholdning. Det er ikke tilstrekkelig at ektefellene er registrert på samme adresse i folkeregisteret, dersom de ikke bor sammen.

En søker som har felles bopel med norsk statsborger i utlandet, får godskrevet dette samlivet ved beregning av oppholdstid. Ektefeller som er midlertidig atskilt, bør etter departementets syn likevel kunne anses for å ha felles bopel, dersom årsaken til atskillelsen skyldes utdannelse, arbeid eller andre særlige grunner. Eksempler på særlige grunner er blant annet atskillelse på grunn av sykehusopphold. Langvarige atskillelser vil imidlertid kunne hindre tillatelse eller fornyelse av tillatelse til familiegjenforening etter utlendingsloven, og dermed hindre oppfyllelse av vilkåret i § 12 første ledd annet punktum om opphold med tillatelse av minst ett års varighet. For at en atskillelse skal regnes som midlertidig, og dermed medregnes som oppholdstid, er det nødvendig at partene hadde etablert felles bopel før atskillelsen. Dersom en midlertidig atskillelse skyldes at én av ektefellene er i fengsel, skal ektefellene likevel ikke anses for å ha felles bopel, jf. departementets bemerkninger i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.13.2.6.

I gjeldende retningslinjer (Justisdepartementets rundskriv avsnitt VII punkt 4.2.2) kreves det at ektefeller må bo sammen for at søkeren skal omfattes av ervervsreglene for ektefelle. Det er imidlertid ikke utdypet hva det vil si å bo sammen.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 7.

8. FORSKRIFT TIL STATSBORGERLOVENS § 18 OM SÆRLIGE GRUPPER

8.1 Innledning
Ny lov om statsborgerskap § 18 lyder:

”Kongen i statsråd kan i forskrift gi regler om unntak fra ervervsvilkårene i dette kapitlet for særlige grupper av søkere.”

Bestemmelsen gir hjemmel for å gi gunstigere ervervsvilkår enn det som følger av lovens hovedregel i § 7 første ledd for grupper av søkere som ikke er dekket av bestemmelsene i lovens §§ 11-17.

Det er nærmere redegjort for bakgrunnen for § 18 i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 8.13.9.

Etter gjeldende rett kan statsborgerskap innvilges etter kortere botid enn 7 år for følgende kategorier søkere:

  • idrettsutøvere
  • adoptivbarn som lever sammen med sine norske adoptivforeldre i utlandet
  • norske utenrikstjenestemenns husstandsmedlemmer
  • ”Kola-nordmenn”

Det må vurderes om særregler for disse søkergruppene bør videreføres og dermed nedfelles i forskrift til ny lov.

8.2 Idrettsutøvere
Etter gjeldende rett får idrettsutøvere innvilget statsborgerskap etter minimum seks års botid, dersom norsk statsborgerskap er helt avgjørende for deltagelse i stort internasjonalt mesterskap. Departementet foreslår at det reduserte botidskravet for idrettsutøvere videreføres. Formålet med å begrense denne regelen til store internasjonale mesterskap, er å hindre at det arrangeres mesterskap med kun et par deltakere, med det formålet at en søker skal få statsborgerskap etter kortere oppholdstid enn syv år. Hvorvidt et mesterskap er stort må derfor også vurderes i forhold til hvor mange deltakere som internasjonale mesterskap innen vedkommende idrettsgren vanligvis har.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 8 første ledd.

8.3 Adoptivbarn
Barn som blir adoptert av norsk statsborger, blir i de aller fleste tilfellene norske statsborgere ved adopsjonen, i henhold til lovens § 5. Lovens § 5 avviker fra gjeldende rett ved at også barn mellom 12 og 18 år blir automatisk norske ved adopsjonen. Adopsjonen må fylle kravene i adopsjonslovens kapittel 4. Adopsjonsbevillingen må være gitt av norsk myndighet i medhold av adopsjonsloven, eller ved utenlandsk adopsjon som skal gjelde i Norge etter bestemmelsene i adopsjonsloven kapittel 4. For barn som blir adoptert uten at disse kravene er oppfylt, gjelder de ordinære ervervsvilkårene for statsborgerskap i statsborgerloven § 7. Departementet vil ikke foreslå særregler for adoptivbarn som ikke omfattes av lovens § 5. I disse forutsetningsvis svært få tilfellene må eventuell dispensasjon fra vilkårene i lovens § 7 vurderes etter § 19.

8.4 Utenrikstjenestemenns ektefeller m.fl.

8.4.1 Innledning
Etter Justisdepartementets gjeldende rundskriv G 277/80 av 10.12.1980 kan ektefeller, barn, foreldre og svigerforeldre til norske utenrikstjenestemenn få godskrevet nødvendig botid i utlandet ved søknad om norsk statsborgerskap. Det kreves at ektefeller m.fl. er del av utenrikstjenestemannens husstand, og ikke statsborgere av oppholdslandet. Det kreves også at de er registrert i norsk folkeregister, men det kreves ingen botid i Norge som vilkår for norsk statsborgerskap. Departementet kjenner ikke til at andre familiemedlemmer enn ektefeller og barn er innvilget tillatelse etter rundskrivets bestemmelser.

Departementet ønsker å videreføre en særordning for ektefeller. Med ”ektefeller” menes i det følgende også registrerte partnere og samboere. Etter departementets syn bør foreldre og svigerforeldre falle utenfor en særordning, til forskjell fra gjeldende ordning. Når det gjelder barn, i praksis særkullsbarn til norske utenrikstjenestemenns ektefeller, bør disse omfattes av ordningen, jf nærmere punkt 8.5.

Bakgrunnen for forslaget om særregler er at ektefellen som ikke har norsk statsborgerskap kan møte mange praktiske hindringer, når det gjelder reise og opphold i andre land for å følge ektefellen. Etter departementets syn er det ønskelig at forholdene legges mest mulig til rette for at norske utenrikstjenestemenn kan ta med seg sin familie når de er i utenrikstjeneste. Et annet hensyn er at med mindre det gis særregler, vil det i praksis være umulig for denne gruppen noen gang å fylle vilkårene for norsk statsborgerskap. Disse hensynene tilsier at det bør gjøres visse unntak fra lovens § 12 om ervervsvilkår for ektefeller til norsk statsborger.

8.4.2 Hvilke ervervsvilkår bør gjelde for denne gruppen?
Ektefeller til norske utenrikstjenestemenn vil på grunn av utenrikstjenestemannens arbeid ha problemer med å fylle kravet om tre års opphold i lovens § 12. Utlendingsforskriften § 45 annet ledd inneholder særregler for denne gruppen når det gjelder vilkår for bosettingstillatelse. Dersom opphold i Norge med tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse og opphold ved norsk utenriksstasjon til sammen utgjør fire år, kan bosettingstillatelse innvilges. Minst ett år må være opphold i Norge med tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Ettersom krav til bosettingstillatelse er foreslått som et generelt vilkår for statsborgerskap, anser departementet det naturlig å kreve ett års opphold i Norge for denne gruppen også når det gjelder statsborgerskap. Den som fyller kravet for bosettingstillatelse vil fylle kravet om ett års opphold i Norge. Denne gruppen er for øvrig også foreslått unntatt fra språkkravet som vilkår for bosettingstillatelse, jf. departementets høringsbrev av 25.07.03 hvor det ble foreslått at det skal fremgå av § 45 annet ledd nytt siste punktum at det ikke skal stilles vilkår om gjennomført deltakelse i obligatorisk norskopplæring for denne gruppen, ettersom vedkommende kan få bosettingstillatelse selv som bosatt i utlandet. Endringen i utlendingsforskriften forventes å tre i kraft 1. september 2005. Årsaken til unntaket fra språkkravet er rimelighets- og praktiske hensyn. Tilgangen på opplæring i norsk vil variere svært fra land til land. Etter departementets syn er det ikke rimelig å pålegge en person å oppfylle kravet om gjennomført opplæring i 300 timer eller dokumentasjon av tilstrekkelige kunnskaper ved studier på egenhånd når vedkommende er bosatt utenfor Norge. Det er heller ikke rimelig å pålegge kommunene å sørge for opplæring av denne gruppen søkere, slik tilfellet er for andre som omfattes av rett og plikt til opplæring etter introduksjonsloven. Disse hensynene gjør seg også gjeldende ved søknad om statsborgerskap.

Etter departementets syn bør denne gruppen derfor unntas fra språkkravet i lovens § 7 første ledd bokstav f. Også hensynet om at man bør legge forholdene til rette for utenrikstjenestemenn, tilsier at ektefellene unntas fra språkkravet.

For øvrig foreslår departementet at oppholdstiden knyttet til norsk utenriksstasjon som gift, registrert partner eller samboer med norsk utenrikstjenestemann og tiden i Norge til sammen må utgjøre fire år. Departementet finner ikke grunn til å foreslå krav om at søkeren er registrert i folkeregisteret. Dette i motsetning til gjeldende rett.

Fordi ektefeller til norske utenrikstjenestemenn vil ha vanskelig for å fylle kravet om at de er og vil forbli bosatt i riket, jf. lovens § 7 første ledd bokstav c, foreslår departementet at det gjøres unntak fra dette vilkåret. Dette er i overensstemmelse med gjeldende rett.

Etter departementets syn er det ikke ønskelig at særreglene avhenger av hvilket land utenrikstjenestemannen er stasjonert i, dvs. om paret pr. det tidspunkt søknad om statsborgerskap behandles bor i søkerens hjemland eller et tredje land.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 8 annet ledd.

8.5 Ektefellenes særkullsbarn
Gjeldende retningslinjer inneholder ingen særregler for disse barna. Ektefellene til utenrikstjenestemenn kan ha særkullsbarn som ikke er norske og som vil ha vanskeligheter med å bli norske av samme grunn som mor eller far. Problemene med å følge foreldre/steforeldre til andre land på grunn av annet statsborgerskap vil dermed kunne være til stede også for barna, og kan dermed vanskeliggjøre familielivet for den norske utenrikstjenestemannen. Dette kan tilsi at det gjøres unntak fra ervervsvilkår i statsborgerloven § 17 for disse barna. Departementet foreslår at kravet til opphold i Norge som vilkår for statsborgerskap som biperson til mor eller far i slike tilfeller settes til ett år med tillatelse. Av samme grunn som for mor eller far bør det gjøres unntak fra vilkåret i lovens § 7 første ledd bokstav c om at søkeren er og vil forbli bosatt i riket.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 8 tredje ledd.

8.6 Kola-nordmenn
”Kola-nordmenn” brukes som betegnelse på etterkommere av norske borgere som utvandret til Murmansk eller Arkhangelsk fylke i Russland etter 1850 og frem til den russiske grensen ble stengt på slutten av 1920-tallet. Så fremt disse etterkommerne har en nærmere bestemt tilknytning til Norge, kan de innvilges arbeids- eller oppholdstillatelse i medhold av utlendingsforskriften § 21 femte ledd. Følgende kategorier anses etter gjeldende rett å ha tilstrekkelig tilknytning til Norge:

  • Personer født i Norge og første generasjon av russere født av foreldre hvorav minst én må være norsk borger.
  • Personer med minst to besteforeldre som opprinnelig var norske.
  • Personer med én norsk besteforelder, når utlendingsmyndighetene ut fra
  • en konkret vurdering av øvrig tilknytning til Norge og påberopte
  • velferdsgrunner finner at sterke rimelighetshensyn tilsier at de får tillatelse.

For Kola-nordmenn som er innvilget arbeids- eller oppholdstillatelse kreves det i dag to års botid før statsborgerskap kan innvilges. Etter departementets syn bør dette botidskravet videreføres. Dette medfører at det må gjøres unntak fra lovens § 7 første ledd bokstav d og e. Etter departementets syn er det ikke grunn til å gjøre andre unntak for denne gruppen, derunder heller ikke fra språkkravet i lovens § 7 første ledd bokstav f.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 8 fjerde ledd.

9. TAP VED FRAVÆR FRA RIKET, JF. LOVENS § 24

9.1 Innledning
Norsk lov bygger på nedstamningsprinsippet, dvs. at statsborgerskapet overføres fra foreldre til barn ved fødsel. I en rendyrket form kan nedstamningsprinsippet medføre at statsborgerskap går i arv i generasjoner, uten at den enkelte borger har noen tilknytning til statsborgerlandet utover blodsbåndet. Formålet med reglene om tap ved fravær fra riket i den nye loven er å begrense dette. Se nærmere Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 10.4 om bakgrunnen for § 24.

Ny statsborgerlov § 24 krever 2 års botid i Norge for den som er født norsk for å unngå automatisk tap av norsk statsborgerskap ved fravær fra riket ved fylte 22 år. To-årskravet kombineres med en adgang til å søke om å beholde statsborgerskapet. Slik søknad må fremmes innen fylte 22 år. Lovens vilkår for å innvilge søknad er skjønnspreget, og nærmere retningslinjer for skjønnsutøvelsen foreslås i forskrift. Loven åpner adgang for at søknad om å beholde det norske statsborgerskapet tas til behandling, selv om søknaden er fremmet for sent. I forskrift foreslås retningslinjer for når det bør gis oppreisning for fristoversittelsen.

I det følgende foreslås utfyllende bestemmelser til lovens vilkår for å unngå automatisk tap (punkt 10.2), retningslinjer for å beholde statsborgerskapet etter søknad (punkt 10.3) og retningslinjer regler for når søknad som er fremmet for sent bør tas til behandling (punkt 10.4).

9.2 Vilkår for å unngå automatisk tap ved fravær fra riket – botidskravet i lovens § 24 første ledd
Ny lov om statsborgerskap § 24 første ledd lyder:

”Den som ervervet norsk statsborgerskap ved fødselen, men som ikke har vært bosatt i til sammen to år i Norge eller til sammen syv år i Norge og andre nordiske land, taper sitt norske statsborgerskap når vedkommende fyller 22 år.”

Ved spørsmål om norsk statsborgerskap gikk tapt ved fylte 22 år, må den som hevder å ha statsborgerskapet i behold sannsynliggjøre anført botid i Norge.

Begrepet ”botid” i lovens § 8 første ledd avviker fra begrepet ”opphold” som anvendes i loven for øvrig. Formålet med begrepet ”botid” er å markere at ikke ethvert opphold i Norge skal medregnes når det gjelder å avverge automatisk tap av norsk statsborgerskap. Det er kun opphold som har karakter av botid, dvs. opphold med en viss permanent karakter, som skal medregnes. Ferieopphold og andre kortvarige opphold skal ikke telle med. Kravet om 2 års botid kan være oppfylt ved ett sammenhengende opphold i Norge eller kortere botid fordelt over flere perioder før fylte 22 år. Grensegangen mellom midlertidig opphold og opphold som anses som botid kan være vanskelig å trekke. For å unngå skjønnsmessige vurderinger av det enkelte anførte opphold, foreslår departementet at man i forskrift fastsetter at opphold av en bestemt minimumslengde skal anses som botid. Hensett til bestemmelser i folkeregisterloven av 16.01.1970 nr. 1 mener departementet at minimumslengden bør settes til 6 måneder. Det følger av folkeregisterloven § 8 at den som kommer fra utlandet for å bosette seg i Norge har plikt til å registrere seg i folkeregisteret innen 8 dager, dersom vedkommende planlegger å bosette seg i Norge for lengre tid enn 6 måneder. Det legges til grunn at personer som er bosatt i Norge følger plikten til å registrere seg i folkeregisteret. For personer som ikke har til hensikt å forbli i landet utover 6 måneder foreligger det altså ingen plikt til registrering. Opphold kortere enn 6 måneder vil sjeldnere ha et permanent preg. Utskrift fra folkeregisteret vil også kunne sannsynliggjøre faktisk botid.

Botid av lengre varighet enn 6 måneder, som ikke er registrert i folkeregisteret, bør også medregnes, dersom oppholdet dokumenteres. Utskrift fra annen offentlig myndighet bør stilles likt med utskrift fra folkeregister. Annen offentlig myndighet kan være ligningsmyndighetene, arbeidstakerregisteret, skolemyndigheter, universitet, Vernepliktsverket etc. Utskrift fra offentlig myndighet vil gi høy grad av troverdighet. Også dokumentasjon fra private bør etter omstendighetene være tilstrekkelig, for eksempel utskrifter fra private barnehager eller arbeidsgivere. Slik dokumentasjon vil imidlertid som regel være vanskelig å oppdrive dersom spørsmålet om tap oppstår lenge etter fylte 22 år.

Personer som hevder å ha opphold i Norge av minimum 6 måneders varighet, uten å kunne dokumentere dette på noen av ovennevnte måter, bør kunne sannsynliggjøre oppholdet på annen måte. Med sannsynliggjøring forstås at det er mer sannsynlig at vedkommende har tilstrekkelig botid, enn at vedkommende ikke har det. Dersom søkeren lykkes i å sannsynliggjøre til sammen 2 års botid før fylte 22 år, skal vedkommende anses for å ha statsborgerskapet i behold.

Et krav om 6 måneders varighet for at et opphold skal anses som botid bør også gjelde opphold i øvrige nordiske land, som også tillegges betydning etter § 24 første ledd. Også anført botid i andre nordiske land må sannsynliggjøres ved fremleggelse av utskrift fra respektive folkeregistre eller på annen måte.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 9 første ledd.

9.3 Søknad om å beholde norsk statsborgerskap - kravet til tilstrekkelig tilnytning, jf. loven § 24 annet ledd
Ny lov om statsborgerskap § 24 annet ledd lyder:

”Den som ellers ville tape sitt norske statsborgerskap etter første ledd, kan etter søknad få rett til å beholde det så fremt søkeren har tilstrekkelig tilknytning til Norge. Søknad om det må fremmes innen vedkommende fyller 22 år.”

Avgjørelsen av om søknaden skal innvilges hører inn under forvaltningens frie skjønn. Like tilfeller må behandles likt. Retningslinjer for når tilknytningen er tilstrekkelig foreslås nedfelt i forskrift.

Gjeldende rett fremgår av Justisdepartementets retningslinjer i G-28/99 avsnitt IX punkt 3.1.2 og 3.1.3. Hvorvidt tilstrekkelig tilknytning foreligger, avhenger av hvordan foreldrene ervervet norsk statsborgerskap. Dersom den av foreldrene som søkeren har fått sitt norske statsborgerskap fra er født norsk i Norge, stilles ingen ytterligere vilkår. I alle andre tilfeller, dvs. dersom vedkommende forelder er født norsk i utlandet, eller har fått sitt norske statsborgerskap ved melding eller etter søknad, kreves det at søkeren har en tilknytning til Norge som er tilnærmet den som kreves for at det ikke skal være nødvendig å søke om å beholde statsborgerskapet.

Etter departementets syn bør det kreves relativt lite for å innvilge søknad om å beholde norsk statsborgerskap. Foreldrenes ervervsmåte skal ikke lenger tillegges betydning. Formålet med bestemmelsen om tap ved fravær fra riket er, som nevnt under punkt 9.1, å hindre at norsk statsborgerskap går i arv i generasjoner til personer uten tilknytning til Norge. Søknaden om å forbli norsk tilkjennegir i seg selv en viss tilknytning. Tilknytningen kan ha forskjellige former. Tilknytningen i form av tidligere opphold i Norge er den som er enklest å måle. Etter departementets syn er det ikke bare botid som ligger nær opp til kravene i § 24 første ledd som bør tillegges vekt. Ethvert faktisk opphold i Norge før fylte 22 år bør være relevant. For å sikre likebehandling og forutberegnelighet bør likevel oppholdene til sammen ha et visst omfang. Ved vurderingen av hvilket omfang som bør kreves etter ny lov mener departementet at det som hovedregel bør kreves 18 måneders totalt opphold i Norge. Dette bør også gjelde dem som er registrert bosatt ved fylte 22 år. Departementet ber spesielt om høringsinstansenes synspunkt på dette forslaget.

Det kan være vanskelig for en søker å dokumentere nødvendig opphold i Norge. Departementet foreslår derfor at tidligere opphold i Norge skal kunne sannsynliggjøres på forskjellige måter, derunder ved en oversikt over tidligere opphold laget av søkeren selv. Dette er også praksis i dag. Med mindre utlendingsmyndighetene har grunn til å trekke opplysningene i tvil, bør de legges til grunn.

Dersom samlet oppholdstid i henhold til ovennevnte er kortere enn 18-måneders kravet, kan søknad om å beholde norsk statsborgerskap likevel innvilges etter en konkret vurdering. Noe oppholdstid bør likevel kreves. Som relevante momenter i denne sammenhengen foreslår departementet at det blant annet legges vekt på om søkeren har nær norsk familie, og om søkeren har fått utstedt pass med gyldighet utover fylte 22 år.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 9 annet ledd.

9.4 Vilkårene for å ta søknad som er fremmet for sent til behandling
Det fremkommer av punkt 9.3 at en søknad om å beholde norsk statsborgerskap må fremmes innen fylte 22 år.

Ny lov om statsborgerskap § 24 tredje ledd lyder:

”En søknad kan tas under behandling selv om den er fremsatt for sent, dersom søkeren ikke er vesentlig å bebreide for dette, eller det ville være urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av forsømmelsen.”

For å kunne avvise søknad som for sent fremmet er det et krav at søkeren ikke er vesentlig å bebreide. Fordi botidskravet på 2 år for å forhindre automatisk tap er skarpt og konsist utformet, foreslo departementet i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) at fristen for søknadsfremsettelse ikke lenger burde være absolutt. Dermed kan man avverge urimelige resultater.

Avgjørelsen av om en søknad som er fremmet for sent skal tas til behandling hører under forvaltningens frie skjønn. Det er dermed ønskelig med retningslinjer for å sikre likebehandling. Rettsvillfarelse, dvs. at søkeren ikke er klar over at søknad må fremmes innen fylte 22 år, vil som hovedregel være vesentlig å bebreide søkeren. I Ot.prp. nr. 41 nevnes eksempel med søker som på grunn av sykdom er forhindret fra å overholde fristen. Dermed er søkeren ikke vesentlig å bebreide for fristoversittelsen. Etter departementets syn bør også forhold som rammer nærmeste familie kunne gi grunnlag for oppreisning fra fristen. Det bør likevel ikke bare være helsemessige forhold som gir grunnlag for oppreisning.

Selv om søkeren er vesentlig å bebreide for at en søknad er fremsatt etter 22-årsfristen i annet ledd, kan søknaden tas til behandling dersom det vil være urimelig at statsborgerskapet går tapt. Departementet foreslår at det ved vurderingen av om et tap skal anses som urimelig eller ikke legges vekt på den tid som er passert etter at søkeren fylte 22 år. Jo lengre tid som er gått mellom 22-årsdagen og søknadsfremsettelse, desto mindre urimelig må det anses å være at statsborgerskapet går tapt. Videre bør det legges vekt på om det må antas at søknaden ville blitt innvilget dersom rettidig søknad var fremmet. Dersom søkeren ikke fylte kravet om tilstrekkelig tilknytning, kan det i hvert fall ikke anses urimelig at det ikke gis oppreisning for fristoversittelse. I slike tilfeller bør søknaden kunne avvises.

Dersom søkeren har avtjent militær- eller siviltjeneste i Norge bør som hovedregel søknad om å beholde statsborgerskapet tas til behandling, med mindre det er svært lenge siden søkeren fylte 22 år. Etter departementets syn bør blant annet også følgende forhold være relevante ved vurdering av om det er rimelig eller urimelig at statsborgerskapet tapes:

  • hvorvidt vedkommende har fått pass utstedt utover fylte 22 år,
  • kontakt med familie i Norge,
  • hvorvidt nærmeste familiemedlemmer er norske etc.

Regelen i lovens tredje ledd bør anvendes som en unntaksregel. For å bidra til dette, er det nødvendig å sikre god informasjon om reglene i første og annet ledd.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 9 tredje ledd.

10. UTLENDINGSRETTSLIG STILLING ETTER TILBAKEKALL AV NORSK STATSBORGERSKAP

10.1 Innledning
Etter ny lov om statsborgerskap er det adgang til å tilbakekalle norsk statsborgerskap dersom den nye norske borgeren ikke oppfyller kravet om å si fra seg annet statsborgerskap etter at norsk statsborgerskap er innvilget, se lovens § 26 første ledd. Den som får norsk statsborgerskap tilbakekalt blir på ny utlending i Norge. Spørsmålet er hvilken utlendingsrettslig status vedkommende da har. Det må tas stilling til om utlendingen selv må fremme søknad om tillatelse, eller om utlendingsmyndighetene av eget tiltak skal avgjøre dette spørsmålet i forbindelse med vedtaket om tilbakekall av statsborgerskap.

§ 26 andre ledd åpner for at tilbakekall også kan skje av andre grunner, dvs. ikke bare ved manglende løsning, dersom tilbakekallsadgang følger av omgjøringsadgangen i forvaltningsloven § 35 eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler. Spørsmålet om utlendingsrettslig status oppstår også i disse tilfellene.

10.2 Spørsmål om bosettingstillatelse ved tilbakekall på grunn av manglende løsning
Det er et vilkår for å få norsk statsborgerskap at søkeren har eller fyller vilkårene for bosettingstillatelse etter utlendingsloven § 12, se statsborgerloven § 7 første ledd bokstav d. Kalles statsborgerskapet tilbake, er det ikke slik at søkeren automatisk får tilbake tidligere bosettingstillatelse. Vilkårene i utlendingsforskriften § 43 er at utlendingen har oppholdt seg sammenhengende i Norge de tre siste årene ”med oppholdstillatelse eller arbeidstillatelse uten begrensninger.” Den som har hatt norsk statsborgerskap det siste året fyller ikke dette vilkåret. Spørsmålet er da om vedkommende fyller vilkåret i unntaksbestemmelsen i utlendingsforskriften § 45, som er en ”kan”-bestemmelse. Vilkåret etter § 45 første ledd er at utlendingen ”i minst ett år ha hatt tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse.” Ettersom det ikke kreves at det siste året må ha vært med slik tillatelse, vil dette vilkåret som regel være oppfylt. Vilkåret i utlendingsforskriften § 45 første ledd er for øvrig at:

  • utlendingen tidligere har hatt langvarig opphold i riket med tillatelse, eller
  • det foreligger særlig sterke rimelighetsgrunner.

Etter praksis foreligger langvarig opphold når utlendingen har vært her i åtte til ti år.

De fleste personer som får statsborgerskapet tilbakekalt som følge av manglende løsning, har hatt minst syv års opphold før statsborgerskapet ble innvilget og deretter ett år med norsk statsborgerskap før dette ble tilbakekalt, til sammen åtte år, og kan derfor anses å fylle vilkårene for bosettingstillatelse etter denne bestemmelsen. En person som har fått statsborgerskap etter kortere oppholdstid enn syv år, vil imidlertid ikke fylle kravet i § 45 første ledd bokstav a, og må vurderes etter bokstav b. Etter dagens praksis skal det generelt mye til for å anvende denne bestemmelsen.

10.3 Departementets vurderinger

10.3.1 Innledning
Bosettingstillatelse er en mindre omfattende tillatelse enn statsborgerskap. At statsborgerskap er innvilget og deretter tilbakekalles, innebærer at alle vilkår for statsborgerskap, bortsett fra løsningskravet, var oppfylt da statsborgerskap ble innvilget. Etter departementets syn bør derfor den som igjen blir utlending ha rett til bosettingstillatelse, uten noen vurdering av om vilkårene for bosettingstillatelse etter utlendingsforskriften §§ 43-45 er oppfylt. Etter departementets syn bør derfor bosettingstillatelse kunne innvilges også til personer som ved innvilgelsen av statsborgerskap fylte vilkårene for bosettingstillatelse, men ikke hadde fått separat vedtak på dette. Bosettingstillatelse bør også kunne gis andre som får statsborgerskapet tilbakekalt, selv om disse ble innvilget statsborgerskap uten først å fylle vilkårene for bosettingstillatelse. Eksempler på dette er barn som har fått statsborgerskap etter § 17 etter to års botid, eller tidligere norske borgere som også kan få statsborgerskap etter to års botid, jf. lovens § 15.

Departementet foreslår derfor at personer som får tilbakekalt sitt norske statsborgerskap på grunn av manglende dokumentert løsning innen ettårsfristen i §10 første ledd, gis ny bosettingstillatelse, uten krav om at vedkommende må opptjene ny botid med en tillatelse som danner grunnlag for bosettingstillatelse. Det er en selvsagt forutsetning at vedkommende tilhører kategorien utlendinger som omfattes av systemet med oppholds- og arbeidstillatelser, det vil si personer som ikke er nordiske borgere.

Departementet foreslår at ny bestemmelse om rett til bosettingstillatelse inntas i utlendingsforskriften som ny § 44a. Dette nødvendiggjør en mindre justering i utlendingsforskriften § 45 første ledd, ved at også henvisningen til § 44a inntas i denne bestemmelsen.

10.3.2 Særlig om EØS/EFTA-borgere
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen eller EFTA-konvensjonen kan få statsborgerskap uten krav om bosettingstillatelse. De må i stedet ha hatt opphold i Norge de siste tre årene med en oppholdstillatelse som er gitt for fem år etter utlendingsloven § 54 første ledd eller § 55, se statsborgerloven § 14. I motsetning til en bosettingstillatelse gir ikke en tillatelse etter utlendingsloven kapittel 8 rett til varig opphold. Tillatelsen må fornyes hvert femte år. EØS/EFTA-borger som har fått norsk statsborgerskap tilbakekalt, kan gis ny tillatelse etter utlendingsloven kapittel 8, dersom vilkårene er oppfylt. Personen kan eventuelt vurderes opp mot reglene om fortsatt opphold etter endt yrkesaktivitet i Norge, se utlendingsloven § 53. Kravet til oppholdstid som vilkår for statsborgerskap for disse borgerne er også syv av de siste ti år, jf. § 7 første ledd bokstav e. Disse har altså også oppholdt seg i Norge minst syv pluss ett år når det norske statsborgerskapet tilbakekalles på grunn av manglende løsning. Departementet har vurdert om den som får statsborgerskap innvilget etter § 14, for deretter å få det tilbakekalt på grunn av manglende løsning, bør gis bosettingstillatelse og dermed rett til varig opphold. Departementet er imidlertid av den oppfatning at den som ikke fyller vilkåret om løsning i loven § 10, jf. § 7 første ledd bokstav h, ikke bør stilles sterkere etter tilbakekall av norsk statsborgerskap, enn før statsborgerskapet ble innvilget. Dersom vedkommende EØS/EFTA-borger gis bosettingstillatelse ved tilbakekall kan det stimulere til spekulering i regelverket. En søker som f.eks. ikke ønsker å miste sitt franske statsborgerskap, men ønsker bosettingstillatelse og rett til varig opphold, kan søke statsborgerskap uten deretter å søke løsning, for å komme i en slik posisjon. Departementet foreslår derfor at den som har hatt tillatelse etter utlendingsloven § 54 første ledd eller § 55 før norsk statsborgerskap ble innvilget, må ha et oppholdsgrunnlag dersom vedkommende skal ha rett til fortsatt opphold i Norge etter tilbakekall av norsk statsborgerskap.

10.3.3 Nordiske borgere
Nordiske borgere er unntatt fra kravet om arbeidstillatelse og oppholdstillatelse, se utlendingsloven § 6 tredje ledd første setning. Det betyr at tilbakekall av norsk statsborgerskap ikke har noen betydning for deres rett til fortsatt opphold i Norge.

10.3.4 Bør forvaltningen innvilge ny tillatelse av eget tiltak?
Dersom norsk statsborgerskap tilbakekalles, blir spørsmålet om forvaltningen samtidig med tilbakekallsvedtaket bør treffe vedtak om bosettingstillatelse, eller om det bør være opp til utlendingen å søke ny tillatelse. Det må forutsettes at det er utlendingens ønske i de aller fleste tilfellene å få ny tillatelse. Ved å la det være opp til søkeren å fremme søknad, risikerer man at enkelte utlendinger ikke oppfatter dette, og dermed pådrar seg ulovlig opphold i Norge, risikerer utvisning og dessuten får vanskeliggjort senere søknad om norsk statsborgerskap. Etter departementets syn er det ingen vektige grunner som taler mot at forvaltningen av eget tiltak innvilger bosettingstillatelse til den utlending som trenger slik tillatelse for å formalisere sitt opphold i Norge etter at norsk statsborgerskap er tilbakekalt. Fordi det er de samme instanser som skal behandle saker etter utlendingsloven og statsborgerloven, foreslås at den instans som treffer vedtaket om tilbakekall, samtidig treffer vedtak om bosettingstillatelse.

Når det derimot gjelder personer som tidligere hadde tillatelse etter utlendingsloven kapittel 8, dvs. utlendingsloven § 54 første ledd eller § 55, bør vedkommende selv fremme søknad om tillatelse. Myndighetene kan ikke vite om vedkommende fortsatt fyller vilkårene for tillatelse etter bestemmelser i utlendingsloven. Disse har dessuten rett til å oppholde seg i landet uten tillatelse i minst tre måneder, jf. utlendingsloven § 50. God forvaltningsskikk tilsier at vedkommende gjøres oppmerksom på nødvendigheten av å søke ny tillatelse samtidig som vedkommende får varsel om tilbakekall av norsk statsborgerskap.

10.3.5 Utlendingsrettslig stilling ved tilbakekall på grunn av ugyldighet
Ved tilbakekall av grunner som nevnt i statsborgerloven § 26 andre ledd, er det ofte nødvendig å vurdere hele oppholdsgrunnlaget på nytt, for eksempel hvis det er gitt uriktige opplysninger om identitet. I disse tilfellene er det ikke grunn til å innføre noen særbestemmelse om bosettingstillatelse. Vedkommende utlending bør selv sørge for å fremme ny søknad om tillatelse. Hensynet til god forvaltningsskikk tilsier at søkeren opplyses om dette, i vedtaket om tilbakekall.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 10 og forslag til ny bestemmelse i utlendingsforskriften § 44a og endringer i utlendingsforskriften § 45 første ledd.

11. GEBYR - FORSKRIFT TIL LOVENS § 32

Ny lov om statsborgerskap § 32 lyder:

”Det kan kreves gebyr for behandlingen av søknader og meldinger om statsborgerskap. Kongen kan i forskrift gi bestemmelser om gebyrets størrelse, innkreving og unntak fra plikten til å betale gebyr.”

Spørsmål om gebyr er behandlet i Ot. prp. nr. 41 (2004-2005) punkt 12.1.

Det fremgår av merknadene til § 32 i proposisjonen at søknad om norsk statsborgerskap innebærer at søknad om å beholde norsk statsborgerskap og søknad om å bli løst fra norsk statsborgerskap faller utenfor gebyrplikten.

Gebyret er et saksbehandlingsgebyr, dvs. det skal betales uansett utfallet av en søknad eller melding. For behandling av søknad om statsborgerskap etter gjeldende lov er gebyret fastsatt til kr 2 000, jf. forskrift om gebyr for handsaming av søknad om norsk riksborgarrett av 29. august 2003 nr. 1153. Departementet foreslår at dette beløpet videreføres, og at det fremgår av forskrift til ny lov. Etter gjeldende rett er det ikke hjemmel for å kreve gebyr for behandling av meldinger.

Melding om norsk statsborgerskap er som hovedregel enklere å behandle enn en søknad, fordi det er færre vilkår som skal oppfylles og dermed kontrolleres. Dette tilsier at gebyret for behandling av melding settes lavere enn gebyret for behandling av søknad. Også i Finland og Sverige er gebyret for behandling av melding lavere enn for behandling av søknad. Departementet foreslår at gebyret for behandling av melding etter § 20 settes til kr 1 000. For behandling av melding etter § 21, gjenerverv av norsk statsborgerskap for tidligere norske borgere, foreslås gebyret satt til kr 500.

I gjeldende rett gjøres det unntak fra plikten til å betale gebyr for barn under 18 år. Departementet foreslår at dette unntaket videreføres. Etter departementets syn er det ikke aktuelt å gjøre unntak fra gebyrplikten i andre tilfeller.

Etter dagens praksis må gebyr for behandling av søknad betales senest samtidig med innlevering av søknaden. Søknaden tas ikke til behandling før gebyret er betalt. Gebyret kan betales kontant ved innlevering av søknad til politiet, eller det kan innbetales over giro. Departementet foreslår at denne ordningen videreføres, og at den skal gjelde tilsvarende for meldinger.

Departementets forslag er inntatt i forskriftsutkastet § 11.

12. ØKONOMISKE OG ADMINISTRATIVE KONSEKVENSER

Forslaget til statsborgerforskrift antas ikke å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser utover det som er gjort rede for i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) Om ny lov om statsborgerskap. Det vises til kapittel 14 i proposisjonen. Innføring av gebyr ved melding fra nordiske borgere vil innebære noe økte inntekter i forhold til i dag. Innføringen av gebyr og løsningskrav gjør det imidlertid vanskelig å fastslå hvor mange som kan antas å anvende meldingsregelen og dermed hvor store inntektene kan bli. Forslaget til ny § 44a i utlendingsforskriften antas heller ikke å ha vesentlige administrative eller økonomiske konsekvenser, da det antas å gjelde et fåtall saker pr. år, og at saksbehandlingen er svært enkel.

Med hilsen


Ahmad Ghanizadeh e.f.
fung. Ekspedisjonssjef

Nina Wilmar Oftedahl
seniorrådgiver

Vedlegg:

Forslag til forskriftsbestemmelser til LOV 10. juni 2005 nr. 51 OM NORSK STATSBORGERSKAP

§ 1 Kravet til dokumentert identitet, jf. lovens § 7 første ledd bokstav a, jf. tredje ledd

Kravet til dokumentert identitet i lovens § 7 første ledd bokstav a, anses oppfylt dersom søkeren legger frem originalt identitetsdokument med bilde fra tidligere hjemland. Som identitetsdokument anses blant annet nasjonalt ID-kort, pass, førerkort og bankkort.

I følgende tilfeller kan det gjøres unntak fra kravet til dokumentasjon:

  1. Søkerens tidligere hjemland har ikke fungerende sentraladministrasjon, eller det er av andre grunner faktisk umulig å fremskaffe originale identitetsdokumenter.
  2. Søkeren hadde berettiget grunn til å forlate hjemlandet uten identitetsdokumenter, og hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at vedkommende ikke kontakter tidligere hjemlands myndigheter.

Dersom søkeren ikke kan dokumentere sin identitet, jf. annet ledd, kan identiteten etter en konkret vurdering anses klarlagt dersom opplysningene om søkeren ikke gir grunn til tvil.

Selv om søkeren har fremstått med forskjellige identiteter, kan identiteten anses klarlagt, dersom søkeren fyller kravene i tredje ledd.

§ 2 Kravet til å forbli bosatt i riket, jf. lovens § 7 første ledd bokstav c

Kravet til å forbli bosatt i riket, jf. lovens § 7 første ledd bokstav c, anses oppfylt selv om søkeren skal ta midlertidig opphold i utlandet på grunn av studier eller arbeidsforhold.

§ 3 Beregning av oppholdstid, jf. lovens § 7 første ledd bokstav e og §§ 11-18

For søkere som er innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse etter utlendingsloven før innreise i riket og for nordiske borgere regnes oppholdstiden fra ankomst til riket. Ankomst til riket sannsynliggjøres ved registrering hos politiet, registrering i folkeregisteret eller på annen måte.

Dersom søknad om tillatelse av minst ett års varighet etter utlendingsloven ble fremmet fra riket, regnes oppholdstiden fra søknadstidspunktet, så fremt søknaden ble innvilget.

Tiden fra utløpet av tillatelse til ny søknad fremmes, medregnes ikke i oppholdstiden.

Dersom søkerens samlede utenlandsopphold ikke overstiger to måneder pr. kalenderår, anses utenlandsoppholdet som opphold i riket. Dersom søkerens samlede utenlandsopphold overstiger to måneder, kommer hele utenlandsoppholdet til fradrag ved beregning av oppholdstid.

§ 4 Omfang av og unntak fra lovens krav om gjennomført norskopplæring, jf. lovens § 8.

Kravet i lovens § 8 om gjennomført godkjent norskopplæring er oppfylt dersom søkeren har deltatt i norskopplæring på det læringssporet søkeren er plassert, jf. forskrift om xx 1Læreplanen vil bli fastsatt som forskrift i løpet av høsten 2005 av ..., Læreplan i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere. Opplæringen må være gitt av kommunen, av en tilbyder kommunen har godkjent eller av en sentralt godkjent tilbyder.

Gjennomført norskopplæring dokumenteres med deltakerbevis.

Kravet i lovens § 8 om tilstrekkelige kunnskaper i norsk eller samisk er oppfylt dersom søkeren dokumenterer å fylle ett av følgende krav:

  1. søkeren har bestått avsluttende språkprøve for sitt læringsspor, jf. første ledd,
  2. søkeren har gjennomført opplæring i norsk eller samisk i henhold til læreplan for faget i grunnskole eller videregående skole,
  3. søkeren har gjennomført studier i norsk eller samisk på universitets- eller høgskolenivå i Norge eller i utlandet tilsvarende 30 studiepoeng, eller
  4. søkeren fyller inntakskrav for studier i norsk eller samisk for universitet eller høgskole i Norge.

Unntatt fra kravet om gjennomført norskopplæring i lovens § 8 er:

  1. søker som er fritatt fra plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap etter introduksjonsloven § 17 fjerde ledd, og
  2. søker som på grunn av særlige helsemessige eller andre tungtveiende årsaker varig er ute av stand til å delta i og gjennomføre 300 timer norskopplæring.

§ 5 Karenstid, jf. lovens § 9

1.Ved ubetinget fengsel beregnes karenstiden etter følgende skala:

Inntil 2 mnd.:

3 år

F.o.m. 2 mnd. inntil 4 mnd.:

4 år

F.o.m. 4 mnd. inntil 6 mnd.:

5 år

F.o.m. 6 mnd. inntil 1 år:

6 år

F.o.m. 1 år inntil 2 år:

8 år

F.o.m. 2 år inntil 3 år:

10 år

F.o.m. 3 år inntil 4 år:

12 år

F.o.m. 4 år inntil 5 år:

14 år

F.o.m. 5 år inntil 6 år:

16 år

F.o.m. 6 år inntil 7 år:

18 år

F.o.m. 7 år inntil 8 år:

20 år

F.o.m. 8 år inntil 9 år:

22 år

F.o.m. 9 år inntil 10 år:

24 år

Er søkeren idømt ubetinget fengsel i mer enn 10 år skal det vurderes konkret om norsk statsborgerskap i det hele tatt bør innvilges.

2.Ved betinget fengsel beregnes karenstid etter følgende skala:

Inntil 3 mnd.:

1 år

F.o.m. 3 mnd. inntil 6 mnd.:

2 år

F.o.m. 6 mnd. inntil 1 år:

3 år

F.o.m. 1 år og over:

4 år

3.Det beregnes ikke karenstid for forelegg eller idømte bøter til og med kr 5000.

Ved forelegg/idømte bøter høyere enn kr 5000 beregnes karenstiden slik:

Ett forelegg/idømt bot f.o.m. kr 5001: 1 år

Ved gjentatte forelegg/bøter, hvor hver reaksjon overstiger kr 5000: 2 år

Ved gjentatte forelegg/bøter løper karenstiden fra tidspunktet for den siste straffbare handlingen.

4.Ved samfunnsstraff beregnes karenstid etter følgende skala:

F.o.m. 30 t.o.m. 100 timer:

1 år

F.o.m. 101 t.o.m. 200 timer:

2 år

F.o.m. 201 t.o.m. 300 timer:

3 år

F.o.m. 301 t.o.m. 420 timer:

4 år

5. Ved forvaring beregnes det karenstid som ved ubetinget fengsel. Dersom tidsrom i forvaring overstiger 10 år, skal det vurderes om statsborgerskap i det hele tatt bør gis.

6.
Alternativ 1:
Ved tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg beregnes det en karenstid på 5 år.

Alternativ 2:
Ved tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg beregnes karenstid etter følgende skala:

F.o.m. 1 år inntil 2 år:

8 år

F.o.m. 2 år inntil 3 år:

10 år

F.o.m. 3 år inntil 4 år:

12 år

F.o.m. 4 år inntil 5 år:

14 år

F.o.m. 5 år inntil 6 år:

16 år

F.o.m. 6 år inntil 7 år:

18 år

F.o.m. 7 år inntil 8 år:

20 år

F.o.m. 8 år inntil 9 år:

22 år

F.o.m. 9 år inntil 10 år:

24 år

Ved reaksjoner av lengre varighet, økes karenstiden med 2 år pr. år.

7.
Ved påtaleunnlatelse og overføring til behandling i konfliktråd beregnes det ikke karenstid.

8.
Ved dom bestående av forskjellige typer reaksjoner skal karenstiden for den reaksjonen som gir lengst karenstid gi utgangspunktet for beregning av karenstidens lengde. Karenstiden for de øvrige reaksjonene legges til med en halvpart av den karenstid reaksjonen isolert sett vil gi.

Karenstiden regnes fra soningens opphør dersom en del av dommen er ubetinget fengsel. Ved andre kombinasjoner av reaksjoner løper karenstiden fra opphør av den reaksjonen som utløper sist.

9.
Ved gjentatte reaksjoner for straffbart forhold gis det for hver reaksjon et tillegg på ett år til den karenstiden som isolert sett utløper sist.

10.
Ved reaksjon for straffbart forhold ilagt i utlandet skal det beregnes karenstid, forutsatt at forholdet det er ilagt straff eller annen reaksjon for, er straffbart etter norsk lov. Karenstidens lengde vurderes i forhold til strafferammen for tilsvarende forhold etter norsk lov.

§ 6 Unntak fra løsningskravet i lovens § 10 første ledd

Løsning anses som rettslig eller praktisk umulig, eller fremstår av andre grunner som urimelig, jf. lovens § 10 første ledd, i følgende tilfeller:

  1. Lovgivningen i søkerens tidligere hjemland tillater ikke at statsborgere løses fra statsborgerskapet, eller løsning anses praktisk umulig.
  2. Myndighetene i tidligere hjemland har avslått søknad om løsning.
  3. Hensynet til søkerens sikkerhet tilsier at det ikke kreves at søkeren tar kontakt med myndighetene i tidligere hjemland for å søke om løsning.
  4. Det er gått mer enn ett år fra norsk statsborgerskap ble innvilget eller oppnådd alder hvor løsning etter tidligere hjemlands lovgiving er mulig uten at løsning er dokumentert, og hjemlandet har ikke gitt opplysninger om lengre forventet saksbehandlingstid.

    Dersom man har kunnskap om at søkerens tidligere hjemland ikke svarer på løsningsanmodninger, kan det gjøres unntak fra løsningskravet ved innvilgelsen av norsk statsborgerskap.
  5. Myndighetene i søkerens tidligere hjemland setter urimelig tyngende vilkår for å bli løst.

    Hvorvidt løsningsgebyret som kreves er urimelig tyngende skal vurderes ut fra brutto skattepliktige inntekt. Dersom søkerens brutto skattbare inntekt er lavere enn 5G (folketrygdens grunnbeløp), eller 6G dersom søkeren er del av en kjernefamilie, dvs. mor, far og barn under 18 år, skal det anses urimelig tyngende dersom gebyret for løsning overstiger kr 10 000 pr. person. Dersom flere i en kjernefamilie søker statsborgerskap samtidig, vurderes gebyrspørsmålet for familien samlet. Det anses urimelig dersom samlet gebyr for familien overstiger kr 20 000. For foreldreløse barn anses et hvert løsningsgebyr som urimelig tyngende.

    Tap av eiendom eller arv i hjemlandet, eller tap av rettigheter i hjemlandet, herunder retten til pensjon, anses ikke som urimelig tyngende vilkår.

§ 7 Særregel om beregning av oppholdstid for ektefeller, registrert partner og samboer til norsk borger, jf. lovens § 12

Beregning av oppholdstid etter § 12 gjøres for den tiden ektefeller, registrerte partnere eller samboere har hatt felles bopel, det vil blant annet si felles adresse og husholdning. Ved midlertidige atskillelser regnes partene likevel for å ha felles bopel, så fremt årsaken til atskillelsen skyldes utdannelse, arbeid eller andre særlige grunner. Ved atskillelser som skyldes den ene ektefellens opphold i fengsel, anses partene for ikke å ha felles bopel.

Reglene om beregning av oppholdstid etter lovens § 12 gjelder kun tidsrommet søkerens ektefelle, registrerte partner eller samboer har vært norsk borger.

§ 8 Særlige grupper av søkere, jf. lovens § 18

For søker som er idrettsutøver og skal delta i stort internasjonalt mesterskap, gjelder ikke vilkåret i lovens § 7 første ledd bokstav e, dersom norsk statsborgerskap er et vilkår for søkerens deltakelse i mesterskapet og søkeren skal representere Norge. Søkeren må likevel til sammen ha minst seks års opphold i riket i løpet av de siste ti årene, med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i seksårsperioden.

For søker som er ektefelle, registrert partner eller samboer til norsk tjenestemann/kvinne ved norsk utenriksstasjon gjøres unntak fra lovens § 12 første ledd annet punktum flg. Søkeren må likevel ha ett års opphold i riket med oppholds- eller arbeidstillatelse av minst ett års varighet. Opphold i søknadsperioden medregnes i ettårs perioden. Oppholdstiden knyttet til norsk utenriksstasjon som gift, registrert partner eller samboer med norsk utenrikstjenestemann med felles bopel og tiden i Norge må til sammen utgjøre fire år. Vilkårene i lovens § 7 første ledd bokstavene c og f gjelder ikke.

For særkullsbarn til søker som nevnt i annet ledd gjøres unntak fra vilkårene lovens § 17 første ledd, ved at det ikke kreves at særkullsbarnet fyller vilkåret i § 7 første ledd bokstav c. Det gjøres også unntak fra vilkårene § 17 annet ledd, ved at det er tilstrekkelig med ett års opphold i riket. Søknadsperiode medregnes i oppholdstiden.

For søker som er etterkommer av norske borgere som utvandret til Murmansk eller Arkhangelsk fylke i Russland fra annen halvdel av 1800-tallet og frem til den russiske grensen ble stengt på slutten av 1920-tallet, og som er innvilget oppholds- eller arbeidstillatelse i Norge, fordi vedkommende har nærmere bestemt tilknytning til Norge, gjelder ikke vilkårene i lovens § 7 første ledd bokstav d og e. Søkeren må likevel ha oppholdt seg i riket de siste to årene med oppholds- eller arbeidstillatelser av minst ett års varighet. Opphold i en eller flere søknadsperioder medregnes i toårsperioden.

§ 9 Tap ved fravær fra riket, jf. lovens § 24

Den som er født norsk og som hevder å ha norsk statsborgerskap i behold etter fylte 22 år, jf. lovens § 24 første ledd, skal som hovedregel dokumentere 2 års botid ved utskrift fra folkeregister eller annen offentlig myndighet. Dersom det er vanskelig å oppfylle dokumentasjonskravet, kan kravet om botid på 2 år før fylte 22 år sannsynliggjøres på annen måte. Som botid regnes sammenhengende opphold i Norge av minimum 6 måneders varighet.

Hvorvidt en søker har tilstrekkelig tilknytning til Norge etter lovens § 24 annet ledd avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Søkere som før fylte 22 år har opphold i Norge på til sammen 18 måneder, skal anses for å ha tilstrekkelig tilknytning. At en søker har fått utstedt pass utover fylte 22 år, skal tillegges vesentlig vekt.

Hvorvidt en søker er vesentlig å bebreide for fristoversittelse, jf. lovens § 24 tredje ledd, avgjøres etter en konkret helhetsvurdering. Dersom alvorlig sykdom, akutt eller vedvarende, hos søkeren eller nære familiemedlemmer, har forhindret overholdelse av 22-årsfristen, anses søkeren ikke vesentlig å bebreide.

Ved vurderingen av om det er urimelig at statsborgerskapet tapes på grunn av fristoversittelse, jf. lovens § 24 tredje ledd, skal det blant annet legges vekt på;

  • om søknad etter lovens § 24 annet ledd innen fristen ville blitt innvilget
  • lengden på fristoversittelsen
  • om søkeren har avtjent militærtjeneste i Norge
  • søkerens kontakt med familie i Norge
  • om søkeren har nær familie som har norsk statsborgerskap

§ 10 Ny tillatelse ved tilbakekall av norsk statsborgerskap, jf. lovens § 26 første ledd

Ved tilbakekall etter lovens § 26 første ledd skal vedkommende innvilges bosettingstillatelse, jf. utlendingsloven § 12 og utlendingsforskriften § 44a. Dette gjelder likevel ikke personer som har nordisk statsborgerskap og personer som hadde tillatelse etter utlendingsloven kapittel 8 ved innvilgelse av norsk statsborgerskap.

§ 11 Gebyr, jf. lovens § 32

Senest samtidig med innlevering av melding eller søknad om norsk statsborgerskap skal det betales et saksbehandlingsgebyr, jf. lovens § 32.

Det skal ikke betales gebyr ved søknad om å beholde og søknad om å bli løst fra norsk statsborgerskap.

Barn under 18 år er unntatt fra plikten til å betale gebyr.

Gebyr for behandling av søknad om norsk statsborgerskap er kr 2000.

Gebyr for behandling av melding etter § 20 er kr 1000. Gebyr for behandling av melding etter § 21 er kr 500.


FORSLAG TIL ENDRINGER I FORSKRIFT 21. DESEMBER 1990 NR. 1028 OM UTLENDINGERS ADGANG TIL RIKET OG DERES OPPHOLD HER (UTLENDINGSFORSKRIFTEN)

Ny 44a skal lyde:

§ 44a. Bosettingstillatelse etter tilbakekall av norsk statsborgerskap

Den som får norsk statsborgerskap tilbakekalt etter lov 10. juni 2005 nr. 51 om norsk statsborgerskap (statsborgerloven) § 26 første ledd på grunn av manglende løsning fra annet statsborgerskap har rett til bosettingstillatelse, med mindre han eller hun omfattes av utlendingsloven § 6 tredje ledd eller utlendingsloven kapittel 8.

Bosettingstillatelse innvilges samtidig med vedtaket om tilbakekall av statsborgerskap.

§ 45 første ledd skal lyde:

§ 45. Når bosettingstillatelse kan gis.

Bosettingstillatelse kan gis til utlending som ikke fyller vilkårene etter §§ 43 , 44 og 44a, jfr. lovens § 12 første ledd, når utlendingen i minst ett år har hatt tillatelse som kan danne grunnlag for bosettingstillatelse og

  1. utlendingen tidligere har hatt langvarig opphold i riket med tillatelse, eller
  2. det foreligger særlig sterke rimelighetsgrunner.

Liste over høringsinstanser – høringsbrev om forskrift til ny statsborgerlov, samt endringer i utlendingsforskriften

Akademikerne

Amnesty International Norge

Antirasistisk Senter

Barneombudet

Datatilsynet

Den norske advokatforening

Den norske Dommerforening

Det norske Arbeiderpartiet

Flyktninghjelpen

Fremskrittspartiet

Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon
Høyres hovedorganisasjon

Innvandrernes Landsorganisasjon (INLO)

Juridisk Rådgivning for kvinner

Juss-Buss

Jussformidlingen

Kirkerådet
Kommunenes sentralforbund (KS)

Kontaktutvalget mellom innvandrere og myndighetene (KIM)

Kontoret for fri rettshjelp Oslo kommune

Kristelig Folkeparti
Kristent interkulturelt arbeid (KIA)

Kystpartiet
Landbrukets arbeidsgiverforening

Landsorganisasjonen i Norge (LO)

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner

Likestillingsombudet

MIRA Ressurssenter for innvandrer- og flyktningekvinner

Norges Juristforbund

Norges lensmannslag

Norges Rederiforbund

Norsk Folkehjelp
Norsk organisasjon for asylsøkere (NOAS)

Norsk senter for menneskerettigheter
Næringslivets Hovedorganisasjon (NHO)

Organisasjon mot offentlig diskriminering (OMOD)

Politidirektoratet

Politiembetsmennenes landsforening

Politiets fellesforbund

Politiets sikkerhetstjeneste

Redd Barna

Regjeringsadvokaten
Ressurssenteret for pakistanske barn

Rettspolitisk forening

Riksadvokaten

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

Senter mot etnisk diskriminering (SMED)

Senterpartiets hovedorganisasjon

SOS Rasisme
Sosialistisk venstreparti

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Utlendingsdirektoratet
Utlendingsnemnda
Venstre

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)
Biskopene
Departementene
Fylkesmennene