Høring - forslag til bestemmelser i ny statsborgerlov

Høringsfrist 22. mai 2003

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Høringsinstansene jf. vedlagte adresseliste


Deres ref

Vår ref

Dato

02/5204-16 NWO

10.04.03

Departementet arbeider med forslag til ny statsborgerlov med utgangspunkt i NOU 2000: 32 Lov om erverv og tap av norsk statsborgerskap. Utredningen ble sendt på høring 6. juli 2001. Vi har sett behov for å foreslå enkelte nye bestemmelser i forhold til det som den gang ble sendt på høring.

Nedenfor redegjøres det for bakgrunnen for de enkelte forslagene. Deretter er det foretatt en vurdering av de administrative og økonomiske konsekvensene. Til slutt gis en oversikt over forslagene.

Liste over høringsinstansene, samt beslutning fra statsråden om å fravike ordinær høringsfrist, ligger ved. Instansene bes vurdere om forslagene bør forelegges eventuelle underordnede organer. Eventuell uttalelse til forslagene bes sendt Kommunal- og regionaldepartementet, Innvandringsavdelingen, Postboks 8112 Dep 0032 Oslo, innen torsdag 22. mai 2003.

I Utlendingsnemnda – ny klageinstans statsborgersaker

1 Innledning

Etter gjeldende rett behandles søknader om statsborgerskap av Utlendingsdirektoratet i første instans. Kommunal- og regionaldepartementet er klageinstans. Departementet foreslår at Utlendingsnemnda skal behandle klager etter statsborgerloven på tilsvarende måte som den i dag behandler saker etter utlendingsloven. Departementet foreslår også at departementets instruksjonsmyndighet i saker etter statsborgerloven som hovedregel skal avskjæres. Forslagene innebærer at:

  • det blir mulig med nemndsbehandling og personlig fremmøte i saker etter statsborgerloven
  • saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål behandles av nemndsleder alene eller delegeres til sekretariatet
  • nemnda forblir uavhengig organ også ved behandling av saker etter statsborgerloven
  • departementet kan instruere når det gjelder hensyn til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn
  • departementet kan instruere om prioritering av saker

2 Bakgrunnen for forslaget om at Utlendingsnemnda gjøres til klageinstans

Statsborgerlovutvalget foreslo at klagebehandling av avslag på søknad om statsborgerskap inntil videre forblir i departementet. Utvalget viste blant annet til at statsborgersakene stort sett reiser spørsmål som knytter seg til hva som er riktig tolking av lov og forskrift, og at det da ikke synes å være behov for den type nemndsbehandling som er bestemt for saker etter utlendingsloven.

Det har gjennom lengre tid vært en målsetting for organiseringen av arbeidsoppgavene i sentralforvaltningen at enkeltsaksbehandling legges til organer utenfor departementet. I forbindelse med forslag til ny lov om statsborgerskap mener departementet derfor at statsborgersakene bør legges ut av departementet. Ved valg av ny klageinstans mener departementet at Utlendingsnemnda peker seg ut, fremfor å legge klagesakene til annen, eksisterende instans eller å opprette en helt ny instans. Utlendingsnemnda behandler i dag klager på avslag etter utlendingsloven. Det er hensiktsmessig at den instans som behandler statsborgersaker har kunnskap om utlendingslovgivningen, da disse regelsettene henger nært sammen.

3 Behandlingen i Utlendingsnemnda

Departementet foreslår at utlendingslovens regler om behandling i Utlendingsnemnda, jf. utlendingsloven av 24. juni 1988 nr. 64 § 38b skal gjelde også for statsborgersaker. Utgangspunktet blir da at sakene skal nemndbehandles, dvs. behandles av en nemnd bestående av en nemndleder og to nemndmedlemmer. Dette vil innebære at nemndmedlemmene får flere regler å sette seg inn i. Departementet antar at det heller sjelden vil være aktuelt å innkalle klager til å møte personlig i nemndmøte i disse sakene. Saker som ikke byr på vesentlige tvilsspørsmål kan, i henhold til utlendingsloven § 38b annet ledd, avgjøres av en leder alene, eller delegeres til nemndas sekretariat. Departementet antar at de fleste statsborgersakene vil omfattes av annet ledd. Normalt er vedtak i en statsborgersak mindre inngripende enn vedtak etter utlendingsloven.

4 Hvem som skal ha myndighet etter loven, og departementets instruksjonsmyndighet

Som følge av at klagesakene foreslås lagt utenfor departementet, oppstår spørsmålet om departementet skal ha instruksjonsmyndighet i slike saker. Når behandling av klagesaker legges til Utlendingsnemnda, tilsier hensynene til nemndas uavhengighet at styringen i forhold til avgjørelse av enkeltsakene som hovedregel avskjæres. Det betyr at departementet verken skal kunne instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker. Manglende instruksjonsmyndighet innebærer at styring må skje gjennom lov og forskrift. Dersom departementet er uenig i nemndens vedtak, må det

ta skritt for å endre lov eller forskrift. Når nemnda ikke kan instrueres, bør departementet heller ikke kunne instruere Utlendingsdirektoratet, da dette kan lede til motstridende signaler fra nemnda og departement. I saker etter utlendingsloven kan departementet med hjemmel i utlendingsloven § 38 instruere om lovtolking og skjønnsutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn. Spørsmålet om instruksjonsmyndighet er behandlet i Ot.prp. 17 (1998-99) om klagenemnd for utlendingssaker m.v. pkt. 2.5.2. Departementet mener at synspunktene som der fremkommer, også gjør seg gjeldende ved spørsmål om instruksjonsmyndighet i statsborgersaker.

En adgang for departementet til å gi instrukser vedr. behandlingen av en konkret enkeltsak, vil som regel gå ut på at en søknad skal avslås. I NOU 2000:32 er det foreslått at en søker skal ha rett til statsborgerskap om vilkårene er oppfylt. Departementet slutter seg til dette synspunktet. Det følger av dette at skal departementet kunne instruere om at en søknad skal kunne avslås, må avslagsgrunnen fremgå av vilkårene for statsborgerskap. Departementet foreslår på denne bakgrunnen at det i utvalgets utkast til § 3 også inntas følgende bokstav i første ledd:
”x) hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn ikke taler imot.”

Statsborgerlovutvalgets forslag til saksfordeling og saksbehandling er inntatt i utkastets § 16 første ledd, se NOU 2000:32 s. 206. Departementet foreslår at det fremgår direkte av loven hvilke organer som forbereder og avgjør søknad om norsk statsborgerskap. Departementet foreslår å videreføre gjeldende ordning med at det er politiet som mottar søknader om statsborgerskap og sjekker at søknaden er fullstendig utfylt, med nødvendige vedlegg som f.eks. politiattest og utskrift fra folkeregister. For personer bosatt i utlandet foreslås videreført ordningen med at søknad (om bibehold) fremsettes gjennom norsk utenriksstasjon. Departementet foreslår at utvalgets utkast til § 16 første ledd erstattes med følgende bestemmelser:
”Søknader om statsborgerskap forberedes av politiet eller utenriksstasjon og avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Vedtak kan påklages til Utlendingsnemnda, jf. utlendingsloven §§ 38a og 38b.

Departementet kan instruere om lovtolking og skjønnutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.

Departementet kan instruere om prioritering av saker.”

II Tilbakekall av innvilget statsborgerskap ved manglende løsning fra opprinnelig statsborgerskap

1 Generelt

Statsborgerlovutvalget har foreslått å legge prinsippet om dobbelt statsborgerskap til grunn for ny statsborgerlov. Departementet har kommet til at nåværende prinsipp om ett statsborgerskap fortsatt bør gjelde. Det innebærer at man fortsatt vil ha regler om automatisk tap ved erverv av annet statsborgerskap for norske borgere, og krav om løsning fra annet statsborgerskap for personer som ønsker å bli norske borgere. Departementet har imidlertid sett behov for å foreta noen endringer i forhold til kravet om løsning, slik det praktiseres i gjeldende lov.

2 Gjeldende norsk rett m.v.

Dersom en søker automatisk taper annet statsborgerskap ved erverv av norsk statsborgerskap, er det ikke behov for løsning. Dersom tapet ikke inntrer automatisk, er hovedregelen av det kreves løsning i medhold av lovens § 6 tredje ledd. Dersom vedkommende etter det andre landets lovgivning kan bli løst før norsk statsborgerskap innvilges, vil det bli krevd slik løsning, såkalt forutgående løsning. Dersom vedkommende ikke kan bli løst før etter at norsk statsborgerskap er innvilget, vil det også bli oppstilt krav om løsning, normalt ved at vedkommende innen ett år må ettervise at han/hun har blitt løst, såkalt etterfølgende løsning. Etter dagens praksis får det ikke konsekvenser dersom vedkommende ikke følger opp vilkåret om etterfølgende løsning. Mange unnlater å løse seg og beholder således sitt opprinnelige statsborgerskap, i strid med forutsetningen for innvilgelsen av norsk statsborgerskap. Den manglende etterlevelsen av prinsippet om ett statsborgerskap har utløst kritikk, se NOU 2000: 32 punkt 4.2.

3 Forholdet til Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 1997 artikkel 7

Det er reist spørsmål om Europarådskonvensjonen av 1997 gir adgang til å trekke tilbake et statsborgerskap som følge av at søkeren unnlater å løse seg. I konvensjonens artikkel 7 er det uttømmende opplistet en rekke grunnlag for tap av statsborgerskap. Tap eller tilbakekall som følge av manglende løsning fra annet statsborgerskap er imidlertid ikke nevnt. Den aktuelle bestemmelse som kan dekke slikt tap er konvensjonen artikkel 7 nr. 1 bokstav b. Denne gir adgang til tap av statsborgerskap når dette er ervervet ved hjelp av svikaktig fremferd, falske opplysninger eller fortielse av relevante fakta.

Om en stat ønsker å lovfeste tapsregler som ikke dekkes av konvensjonen artikkel 7, kan staten i henhold til konvensjonens artikkel 29 ta forbehold ved signering, ratifikasjon eller deponering av konvensjonen. Av de åtte land som pr. i dag har ratifisert konvensjonen, har fem reservert seg på forskjellige punkter. Norge har pr. i dag ikke ratifisert konvensjonen.

4 Utenlandsk rett

Nederland og Danmark følger begge prinsippet om ett statsborgerskap og begge har ratifisert konvensjonen uten å reservere seg vedr. artikkel 7. I Nederland må søkeren avgi et løfte om at vedkommende vil søke løsning etter at statsborgerskap er innvilget. Loven tillater at nederlandsk statsborgerskap trekkes tilbake i tilfelle plikten til å løse seg fra opprinnelig statsborgerskap ikke etterkommes. Loven inneholder hjemler til å gjøre unntak fra løsningskravet. Unntakstilfellene er utdypet i forskrift. Unntakene gjelder blant annet når søkeren er flyktning, hjemlandet aldri gir løsning, løsningsgebyret er uforholdmessig høyt etc. I praksis trekkes nederlandsk statsborgerskap tilbake ca. to år etter innvilgelse, om søkeren etter flere påminnelser ikke dokumenterer at vedkommende er løst fra opprinnelig statsborgerskap, og løsning anses mulig.

I Danmark innvilges statsborgerskap ved lov av Folketinget. Etter at et lovforslag hvor søkerens navn inngår er vedtatt av Folketinget, får søkeren beskjed om å dokumentere løsning. Først etter at det er gjort, utstedes statsborgerbevillingen. Om søkeren ikke løser seg i henhold til forutsetningen i Folketingets vedtak, faller rettsvirkningen av dette bort etter to år. Dette innebærer at Folketingets vedtak er betinget av etterfølgende løsning. Dette er ikke tilstrekkelig for en rekke land som ikke løser sine borgere før nytt statsborgerskap er innvilget. I slike tilfeller dispenserer man i Danmark fra løsningskravet, og gjør heller ikke forsøk på å få søkeren til å løse seg frivillig etter at statsborgerskapet er innvilget. Til illustrasjon kan vises til siste lovvedtak av Folketinget som gjaldt 623 personer. Krav om løsning gjaldt kun 125 av disse. I øvrige ca. 500 tilfelle gir lovgivningen i søkernes hjemland enten ikke adgang til løsning, eller danske myndigheter dispenserer fra løsningskravet fordi det anses forbundet med overordentlig store vanskeligheter for søkeren å bli løst eller det kun er mulig med løsning etter at statsborgerskap er innvilget.

5 Departementets forslag

Departementet mener at skal et prinsipp om ett statsborgerskap bli effektivt, bør norsk statsborgerskap trekkes tilbake om den nye norske borgeren ikke løser seg fra opprinnelig statsborgerskap. For å unngå tvil og for å synliggjøre at innvilget statsborgerskap kan bli kalt tilbake, mener departementet at en hjemmel for tilbakekall på grunn av manglende løsning uansett bør fremgå av loven. Det er en selvsagt forutsetning at tilbakekall bare skal finne sted i tilfelle hvor løsning er praktisk eller rettslig mulig. Kriterier for når løsning anses praktisk eller rettslig mulig bør utformes i forskrift.

Når det gjelder fastsettelse av tidsrom for når myndighetene kan starte prosedyrene med tilbakekall må det tas hensyn til at enkelte land er sene med å respondere på anmodninger om løsning. På den annen side er det ønskelig at eventuelt tilbakekall skjer så raskt som mulig, slik at den nye borgeren får minst mulig tid til å innrette seg som norsk borger. Departementet foreslår derfor at dette tidsrommet settes til ett år. Departementet foreslår at en bestemmelse om tilbakekall grunnet manglende løsning plasseres i samme paragraf som utvalgets forslag til bestemmelse om omgjøring.

Et tilbakekall bør, etter departementets syn, få virkning fra det tidspunktet vedtaket om tilbakekall er endelig. Det betyr at vedkommende borger har vært norsk fra norsk statsborgerskap ble innvilget og til det er kalt tilbake.

Alternativet til en regel om tilbakekall av innvilget norsk statsborgerskap fra personer som ikke taper annet statsborgerskap automatisk ved innvilgelse av norsk, og heller ikke gis løsning før innvilgelse av norsk statsborgerskap, er at man ikke krever løsning fra personer som kommer fra land som kun løser borgeren fra statsborgerskapet etter at norsk statsborgerskap er innvilget. En slik ordning vil innebære en forskjellsbehandling fra nye norske borgere, hvis hjemland gir løsning, og uthule prinsippet om ett statsborgerskap som departementet ønsker å videreføre i ny lov. Etter departementets syn bør det forhold at en rekke land ikke har funnet gode løsninger når det gjelder håndheving av løsningskravet, ikke hindre en bestemmelse om tilbakekall i ny lov om statsborgerskap.

Departementet antar at en regel om tilbakekall vil motivere mange til å løse seg frivillig, eller tenke seg nærmere om før norsk statsborgerskap søkes.

Det kan diskuteres om det å unnlate å løse seg fra opprinnelig statsborgerskap når dette er mulig, omfattes av konvensjonen av 1997 artikkel 7 nr 1 bokstav b.

Nederland mener at tilbakekall av statsborgerskap ikke er i strid med konvensjonens artikkel 7. Dette begrunnes med at løsning er et vilkår for bevilling i Nederland, og et slikt vilkår forutsetningsvis er akseptert i konvensjonens artikkel 16. Departementet slutter seg til dette.

Artikkel 16 i Europarådskonvensjonen av 1997 omhandler bevaring av tidligere statsborgerskap og lyder:
”En part skal ikke sette frafallelse eller tap av annet statsborgeskap som vilkår for erverv eller bibehold av dens statsborgerskap når slik frafallelse eller slikt tap ikke er mulig eller ikke med rimelighet kan forlanges.”

For ordens skyld foreslår departementet at Norge reserverer seg ved ratifikasjon av konvensjonen.

Er søkeren blitt løst fra opprinnelig statsborgerskap, er det ikke grunn til å tilbakekalle norsk statsborgerskap, selv om fristen for løsning er utgått, så fremt vedkommende borger blir statsløs som følge av tilbakekallet. Departementet foreslår følgelig at det inntas en statsløsreservasjon i tilbakekallsbestemmelsen.

For å effektivisere en regel om tilbakekall foreslår departementet at pass til nye borgere som ikke er løst fra annet statsborgerskap, utstedes i begrenset varighet inntil dokumentasjon på løsning foreligger. Passforskriften av 09.12.1999 nr. 1263, jf. passloven av 19. juni 1997 nr. 82 § 6, har lagt til rette for en slik ordning. Passforskriften § 13 fjerde ledd lyder:
”Ved utstedelse av pass til en person som har fått norsk statsborgerskap på betingelse av at vedkommende etter en viss tid blir løst fra sitt gamle statsborgerskap, kan passets gyldighetstid begrenses ned til ett år.”

Denne fremgangsmåten synes å eliminere problemet med at personer fortsetter å være legitimert som norske borgere, etter at vedtak om statsborgerskap blir trukket tilbake som følge av manglende løsning.

Departementet foreslår at følgende bestemmelse inntas i utvalgets lovutkastet § 3 om ervervsvilkår som er noe justert i forhold til utvalgets forslag:
”Utlending har etter søknad rett til norsk statsborgerskap dersom han eller hun
.
.
y) er løst fra annet statsborgerskap, jf. annet ledd.”

Nytt annet ledd:
”Om søkeren ikke automatisk taper annet statsborgerskap som følge av innvilgelse av norsk statsborgerskap, eller kan løses fra annet statsborgerskap før norsk statsborgerskap er innvilget, må søkeren innen ett år fra innvilget norsk statsborgerskap dokumentere at vedkommende er løst. Ved unnlatt dokumentasjon kan norsk statsborgerskap trekkes tilbake, jf. § 18 annet ledd. Departementet skal i forskrift gi regler om dispensasjon fra løsningskravet. ”

Utkastets § 18 annet ledd:
”En statsborgerbevilling kan trekkes tilbake om kravet til løsning i § 3 første ledd bokstav y) ikke er oppfylt innen ett år. Dette gjelder likevel ikke om vedkommende borger vil bli statsløs som følge av tilbakekallet. ”

III Ervervsvilkår for personer født i riket eller ankommet før fylte 18 år

1 Innledning

Europarådskonvensjonen om statsborgerskap av 1997 bestemmer at den enkelte part skal lette adgangen til erverv av statsborgerskap for personer som er født i landet og har lovlig og vanlig bosted der, jf. artikkel 6 nr. 4 bokstav e). Det samme gjelder for personer som har lovlig og vanlig bosted på statens territorium over et tidsrom påbegynt før fylte 18 år, se artikkel 6 nr. 4 bokstav f). Konvensjonen krever ikke at statsborgerskap må gis før myndighetsalder.

Det fremgår av utfyllende rapport til konvensjonen punkt 52 at de stater hvis generelle ervervsvilkår allerede er svært gunstige, f.eks. kort botid for alle som søker om statsborgerskap, ikke trenger å treffe ytterligere tiltak for å imøtekomme konvensjonen.

Statsborgerlovutvalget har i sin utredning som nevnt foreslått at prinsippet om dobbelt statsborgerskap legges til grunn i ny lov. Utvalget har også foreslått 12 års aldergrense for erverv av statsborgerskap på selvstendig grunnlag. Statsborgerlovutvalget foreslo ingen særregler for barn født i riket eller ankommet før myndighetsalderen. Utvalget la til grunn at forslaget om at loven skal inneholde bestemmelse om barns erverv (på selvstendig grunnlag) ivaretok Europakonvensjonen på dette punkt, jf. NOU 2000:32 punkt 8.2.5. Departementet vil som nevnt under punkt II opprettholde gjeldende prinsipp om ett statsborgerskap. Dette innebærer at den som søker norsk statsborgerskap også etter ny lov må si fra seg tidligere statsborgerskap. Departementet mener at et 12 års alderskrav er for lavt når barnet samtidig må ta stilling til om det skal si fra seg annet statsborgerskap. Dette innebærer at spørsmålet om forholdet til Europarådskonvensjonen stiller seg annerledes enn etter lovutvalgets forslag.

2 Gjeldende rett

Gjeldende lov har ingen særregler for barn født i riket av utenlandske foreldre når det gjelder erverv av statsborgerskap. Dette betyr at de ordinære reglene om syv års botid og alderskravet på 18 år også gjelder for disse. Barna kan imidlertid erverve statsborgerskap som biperson til sine foreldre når disse erverver statsborgerskap etter melding etter lovens §§ 3 eller 4, jf. § 5, eller ved søknad, jf. § 6 fjerde ledd.

I henhold til lovens § 3 kan en person som har bodd i riket fra fylte 16 år og tidligere sammenlagt i minst 5 år, få norsk borgerrett når vedkommende mellom fylte 21 og 23 år sender melding til fylkesmannen om at vedkommende vil bli norsk borger. Det stilles verken vandelskrav eller krav om løsning fra opprinnelig statsborgerskap. Er søkeren statsløs, kan slik melding gis når vedkommende fyller 18 år, forutsatt at vedkommende har bodd i riket de siste frem årene og tidligere i minst 5 år til. Bestemmelsene i § 3 gjelder også dem som er født i riket.

3 Utenlandsk rett

Flere land har regler om erverv ved melding, noe som betyr større eller mindre grad av lempning i forhold til reglene om erverv etter søknad.

Danmark har ingen særlige ervervsregler for barn født i Danmark.
Søkere som er innreist før fylte 15 år kan imidlertid få statsborgerskap etter fylte 18 år. Det gjøres altså et markert unntak fra botidskravet som i øvrige tilfeller er 9 års sammenhengende opphold. Det er en betingelse at eventuell utdannelse som søkeren har fått under oppholdet i Danmark er av dansk karakter. En person kan dessuten erverve dansk statsborgerskap ved melding mellom fylte 18 og 23 år. Det kreves til sammen minst 10 års botid og at søkeren ikke er siktet for eller funnet skyldig i lovovertredelse. Danmark har også en spesialregel for barn som ikke har mulighet til å erverve statsborgerskap som biperson til en av foreldrene. Man dispenserer da fra alderskravet på 18 år.

Er et barn født i Finland er vilkåret 6 års botid for erverv etter melding. I henhold til finsk lovforslag kan en person som er fylt 18, men ikke 23 år, erverve finsk statsborgerskap etter melding, så fremt vedkommende har vært bosatt i Finland i til sammen minst 10 år, hvorav siste 2 år uten avbrudd, og vedkommende ikke er idømt fengselsstraff.

Statsborgerskap i Nederland kan erverves ved melding inntil fylte 25 år for person født i Nederland (eller Nederlandske Antiller) og har vært bosatt i Nederland siden fødselen.

I Sverige kan et barn få svensk statsborgerskap ved melding innen fylte 18 år fra den som har omsorgen for barnet. Det kreves at barnet har permanent oppholdstillatelse i Sverige og har vært bosatt i Sverige i 5 år, dvs. ordinært botidskrav. Ordningen gjelder hva enten barnet er født der eller ikke. Det stilles ikke krav om at den som har omsorgen skal være svensk. Melding må skje innen barnet fyller 18 år. En utlending kan selv melde seg svensk mellom 18 og 20 år, om vedkommende har permanent oppholdstillatelse i Sverige og har vært bosatt i Sverige siden fylte 13 år.

I Tyskland kan et barn med utenlandske foreldre få tysk statsborgerskap ved fødselen i Tyskland om en av foreldrene på dette tidspunkt har bodd i Tyskland i 8 år, som er botidskravet for statsborgerskap, og har rett til varig opphold. Barnet kan få dobbelt statsborgerskap til tross for hovedprinsippet om ett statsborgerskap. Innen 23-års dagen må personen imidlertid velge hvilket statsborgerskap som skal beholdes.

4 Departementets forslag

Departementet foreslår at botidskravet settes til fem år for personer ankommet før fylte atten år. Statsborgerskap skal som nevnt ikke kunne søkes før fylte 18 år. Dette innebærer at en person ankommet tretten år gammel vil kunne få statsborgerskap ved fylte 18 år, så fremt de øvrige vilkår, derunder krav til vandel, er oppfylt. Forslaget begrunnes med at personer ankommet tidlig i livet vil ha lettere for å tilpasse seg norske forhold enn personer som ankommer på et senere tidspunkt. Samtidig bør botidskravet være såpass langt at vandelsvilkåret blir en realitet. Departementet antar at mange som ankommer riket før fylte 18 år vil kunne erverve statsborgerskap som biperson til sine foreldre, jf. utvalgets utkast til § 5. Lovutvalget har foreslått at det bygges inn noe fleksibilitet i botidsberegningen. For statsløse foreslo utvalget 5 års botid i løpet av en 7 års periode. Departementet foreslår at det samme skal gjelde personer som ankom riket før fylte 15 år.

Departementet vil ikke foreslå noen særordning for barn født i riket. Etter departementets syn bør barn og foreldre i størst mulig utstrekning ha samme statsborgerskap. Det betyr at barn født av utenlandske foreldre, så vidt mulig bør ha deres statsborgerskap. Barna kan bli norske statsborgere som biperson til foreldrene om disse søker norsk statsborgerskap. Om foreldre ikke ønsker å søke norsk statsborgerskap, slik at barna ikke kan erverve norsk statsborgerskap som biperson, bør dette være familiens valg.

Forslaget til botidskrav i ny lov om statsborgerskap, syv av de siste 10 år, må anses å ligge på et gjennomsnitt når det gjelder botidskrav i europeisk sammenheng. Departementet legger til grunn at det heller ikke på bakgrunn av øvrige ervervsvilkår følger noen forpliktelse av Europarådskonvensjonen for Norge til å ha særlige ervervsregler verken for barn født i riket eller andre personkategorier som omfattes av konvensjonen artikkel 6 nr. 4.

Departementet foreslår følgende tillegg i utkastets § 4:

”For søker som ankom riket før fylte 15 år gjelder ikke vilkåret i § 3 første ledd bokstav d. Vedkommende må likevel ha oppholdt seg i riket med tillatelse i fem av de siste syv årene.”

IV Velkomstseremonier eller annen høytidlig markering ved tildeling av statsborgerskap

1 Bakgrunn

En velkomstseremoni for å markere overgangen til et nytt statsborgerskap kan skape en positiv ramme for den formelle tilknytning til Norge og innlemmelse i fellesskapet.

Spørsmålet om troskapsløfte og seremoni i forbindelse med innvilgelse av norsk statsborgerskap ble omtalt i NOU 2000:32 kapittel 12. Statsborgerlovutvalget tok i utredningen ikke stilling til spørsmålet om seremoni i forbindelse med innvilgelse av statsborgerskap. Utvalget mente imidlertid at det ikke bør gjeninnføres noe krav om troskapsløfte. Krav om troskapsløfte gjaldt i statsborgerloven av 1950, men ble opphevet i 1976. Utvalget ville imidlertid ikke undervurdere betydningen av at det skapes en viss høytid over det å få statsborgerskap. Utvalget mente at tilsvarende ordning som i Sverige kunne overveies. I Sverige avholder enkelte av kommunene en seremoni på frivillig grunnlag.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ikke skal gjeninnføres et troskapsløfte. Departementet foreslår imidlertid at det innføres en seremoni i etterkant av innvilget statsborgerskap.

I denne forbindelse vises til høringsuttalelse fra Oslo politidistrikt, som var den eneste høringsinstans med synspunkter til spørsmålet om høytidelig markering. Oslo politidistrikt uttalte:

"Spørsmålet om det skal være en markering eller høytidelighet omkring utlevering av statsborgerskapsbrevene reises ofte overfor politiet, som besørger utleveringen av dokumentene. Det er vår erfaring at mange reagerer med skuffelse på den manglende høytidelighet omkring overgangen til et nytt statsborgerskap. Vi ser ikke bort fra at en inkluderende gest fra myndighetenes side vil ha positive virkninger både for den "nye" statsborger og for samfunnet som sådan."

Spørsmålet i denne sammenheng er hvem som skal stå for gjennomføringen av en seremoni, og hvilket innhold den skal ha. Nedenfor vises til hvordan spørsmålet om seremoni er løst i enkelte andre land. Vi redegjør deretter for forslaget til velkomstseremoni, om det bør innføres plikt til å delta i slik seremoni, om det er behov for å lovfeste ordningen, hvem som bør inviteres til å delta, veiledning og praktiske spørsmål, samt administrative og økonomiske konsekvenser.

2 Seremonier i enkelte andre land

I Sverige avholder flere kommuner en årlig sammenkomst for nye statsborgere. Noen kommuner tok initiativet i begynnelsen av 1900-tallet og senere har ideen spredd seg til flere steder. Det er frivillig å delta i en slik seremoni, og frivillig for kommunene om de vil arrangere. Feiringen foregår ofte på Sveriges nasjonaldag.

I forarbeidene til den svenske statsborgerloven, prop. 1999/2000: 147 s. 64 heter det:
"Att få ett nytt medborgarskap är et mycket stort stäg får många utlänningar. En utlänning som blir svensk medborgare måste känne att han eller hon därmed betraktas som svensk och accepteras fullt ut av det svenska samhället. Att så sker har stor betydelse för integrationsprocessen."

Det ble ikke ansett nødvendig med noen nærmere styring av arrangementsformen. Integrationsverket har ansvar for å utarbeide informasjonsmateriale som gir eksempler på hvordan arrangementene kan utformes, og har gitt slik veiledning i publikasjonen Du gamla du nya Sveriges kommuner välkomnar nya medborgare. Integrationsverket 2002. http://www.integrationsverket.se/templates/ivPublication.asp?id=2880

I Australia avholdes en seremoni som formaliserer tildelingen av statsborgerskapet (Citizenship Affirmation Ceremonies). Så snart det er klart at søknaden om statsborgerskap vil bli innvilget, arrangerer en lokal myndighet (local government council) det slik at søkeren kan delta i en seremoni. I seremonien eller den høytidelige markeringen tildeles statsborgerskap etter at statsborgerløftet er avgitt. Vanligvis holdes seremonien i det lokale rådhuset, og arrangementet ledes av ordføreren. Søkeren varsles ca. tre uker i forveien, og blir oppfordret til å ta med familie og venner på tilstelningen. Programmet for arrangementet kan variere. I tillegg til avsigelse av troskapsløfte og utdeling av statsborgerbrev, deles det ut en gave for å markere statsborgerskapet. Alle som er over 16 år når statsborgerskapet innvilges må delta på slik seremoni. Seremonier kan avholdes av ulike myndighetsorganer eller organisasjoner. Seremonien kan avholdes i forbindelse med offentlige arrangementer, for eksempel som del av feiringen av nasjonaldagen eller på en spesiell Australian Citizenship Day som er innført (17. september).

Ifølge Canadas Citizenship Act section 24 skal den som tildeles kanadisk statsborgerskap avgi troskapsløfte til Canada. Søkere som oppfyller betingelsene for å få tildelt statsborgerskap blir innkalt til å delta i en seremoni for å avgi troskapsløfte. Etter at troskapsløftet er avgitt blir dokumentene som bekrefter statsborgerskapet overlevert til den nye borgeren. Dersom søkeren ikke møter frem til seremonien uten å melde fra, avsluttes saken og vedkommende må i tilfelle søke statsborgerskap på nytt, og betale nytt søknadsgebyr.

I henhold til loven om innvandring og statsborgerskap i USA skal det avgis troskapsløfte til den amerikanske konstitusjonen ved tildeling av statsborgerskap. Løftet (oath) avgis i en seremoni som arrangeres av Attorney General (som i Norge samsvarer best med Riksadvokaten) eller en domstol. Ved sykdom, funksjonshemming og alderssvekkelse mv. kan en domstol slå fast at det foreligger særlig grunner som fritar fra å møte. Seremonier som avholdes av Attorney General skal være åpne for offentligheten, gjennomføres med faste intervaller og med verdighet.

I Storbritannia er det i dag ingen seremoni ved tildeling av statsborgerskap. En slik ordning utredes imidlertid i forbindelse med planlagte endringer i statsborgerloven.

3 Departementets forslag om velkomstseremoni

3.1 Innledning

Departementet foreslår at det innføres en høytidelig markering i forbindelse med overgangen til norsk statsborgerskap. Beslutningen om å bli norsk statsborger er ofte følelsesladet. Det å bli møtt på en god måte i samband med det nye statsborgerskapet kan ha en positiv betydning for videre tilknytning til Norge. Ved en velkomstseremoni vil det formelle opptaket i det norske fellesskapet markeres. For å skape høytid og fellesskap bør markeringen være felles for flere nye statsborgere.

3.2 Bør det innføres plikt til å delta i seremoni?

Departementet har vurdert om det bør innføres en plikt til å delta i en offisiell seremoni etter at norsk statsborgerskap er innvilget. At deltagelse skal gjøres til plikt, innebærer at manglende deltagelse bør sanksjoneres på en eller annen måte. Det mest nærliggende er da at deltakelse gjøres til et gyldighetsvilkår. Dette vil departementet imidlertid ikke foreslå. I noen tilfeller haster innvilgelse av statsborgerskap på grunn av forestående reiser, søknadsfrister mv, og det å avvente en seremoni vil medføre forlenget saksbehandlingstid. Dersom det skal innføres en plikt bør det dessuten innføres fritaksgrunner knyttet til alder, funksjonshemming eller sykdom.

Spørsmålet om tvang eller frivillighet må også vurderes i sammenheng med hvordan samfunnet ønsker å møte nye statsborgere. Komiteen som utredet ny statsborgerskapslov i Sverige mente at gjennomføringen av seremoni bør skje på frivillig grunnlag, jf. SOU 1999:34 s. 325. Denne vurderingen bygget på synspunkter komiteen innhentet fra innvandrerorganisasjonene og andre frivillige organisasjoner. Seremonien skulle etter denne komiteens syn utgjøre en markering fra samfunnets side.

Departementet viser til dette og foreslår at det også i Norge skal være frivillig å delta på høytideligheten.

3.3 Hvem bør tillegges ansvar for å gjennomføre seremonier

Det må tas stilling til hvem eller hvilket organ som skal tillegges ansvar for å gjennomføre velkomstseremonier. I utgangspunktet bør dette være en offentlig myndighet. Seremonien skal markere en offentlig bevilling og bør derfor ha et offisielt preg.

Slik departementet ser det kan aktuelle aktører være politiet, Utlendingsdirektoratet, kommunene eller staten representert ved Fylkesmannen. Statsborgerbevillingen må i dag hentes ved personlig fremmøte hos politiet. Overfor utlendinger har politiet en rekke kontrolloppgaver. Det samme gjelder øvrige utlendingsmyndigheter. Departementet antar på denne bakgrunn at politiet eller Utlendingsdirektoratet ikke bør tillegges ansvar for å forstå seremonien.

Statsborgerlovutvalget gikk imidlertid ikke inn for å pålegge kommunene en plikt til å avholde seremoni.

Etter departementets syn kan store kommuner gjerne tilføres en slik oppgave, men kommunenes ansvar må da i tilfelle fremgå klart av loven, og ikke være frivillig, som i Sverige. Et viktig argument som taler mot å legge oppgavene til dette administrasjonsnivået er imidlertid, som utvalget også har pekt på, at mange kommuner er små, slik at utgiftene vil bli for store i forhold til antall nye statsborgere som skal delta i arrangementet.

Departementet mener at statsborgerseremonier er en statlig oppgave. Blant de statlige instansene har departementet kommet til at det beste alternativet vil være å legge ansvaret for statsborgerskapsseremonier til fylkesmennene. Fylkesmennene er statens representant på fylkesnivå. Fylkesmennene vil også kunne ivareta en viss sentralisering i avholdelsen av seremonier, slik at det blir feiring i et større fellesskap. Stedet for å avholde seremoniene vil kunne varieres. I utgangspunktet mener departementet at velkomstseremonier bør avholdes 1-2 ganger pr. år i hvert fylke.

Oppgavene til fylkesmannen vil bestå av å sende ut invitasjoner, motta påmelding og forberede og gjennomføre møtearrangementet.

Fylkesmannen vil kunne samarbeide med kommuner og regionråd om gjennomføringen av høytideligheten. Dersom forholdene ligger til rette for det kan fylkesmannen avtale nærmere med kommuner om at disse helt eller delvis selv kan gjennomføre seremonier.

3.4 Er det behov for å lovfeste velkomstseremonier?

Å legge ansvaret for velkomstseremonier til fylkesmennene vil i utgangspunktet ikke kreve noen lovhjemmel.

Fylkesmennene må imidlertid ha opplysninger om hvem som skal inviteres til seremoni. Departementet foreslår at dette kan skje ved at søkeren på søknadsskjemaet samtykker til at nærmere angitte opplyninger om navn, fødselsnummer, bostedsadresse og dato for innvilget statsborgerskap blir gitt fylkesmannen for dette formål. Søkeren må også kunne samtykke på et senere tidspunkt. Samtykke er nødvendig i henhold til personopplysningsloven § 8 første ledd. Når samtykke foreligger vil Utlendingsdirektoratet kunne sende opplysningene til fylkesmannen ved kopi av innvilget vedtak. Så lenge det foreligger samtykke kreves det ikke særskilt lovhjemmel etter personopplysningsloven for å kunne bruke opplysningene.

Departementet mener at innføring av seremonier heller ikke behøver lovfestes av informasjonshensyn. Slike hensyn bør kunne ivaretas på annen måte.

3.5 Hvem skal inviteres til seremoni. Veiledning. Gavebok

Departementet mener at alle nye statsborgere over 18 år bør inviteres til å delta i seremoni. Det samme gjelder barn som får innvilget statsborgerskap som bipersoner eller ved dispensasjon fra alderskravet.

Det er behov for veiledning om dette, samt om hvordan høytideligheten kan gjennomføres. Departementet foreslår at Utlendingsdirektoratet får i oppdrag å utarbeide en generell veiledning. I forbindelse med utarbeidelsen av veiledningen bør Utlendingsdirektoratet søke samarbeid med berørte instanser som kommunene, fylkesmennene og representanter fra innvandrernes organisasjoner.

Departementet mener at en enkel gavebok som foreslås av lovutvalget, jf. utredningen kapittel 12, bør utarbeides. Den bør utarbeides med sikte på å bli delt ut og inngå som et sentralt ledd i markeringen.

V Økonomiske og administrative konsekvenser

Forslaget om å flytte klagesaker fra departementet til Utlendingsnemnda forventes ikke å medføre vesentlige økonomiske merutgifter totalt sett. Det totale antall klagesaker har den senere tid ligget på gjennomsnittlig 140 saker pr. år. Innføring av gebyr for å søke om statsborgerskap, jf. Ot.prp. nr. 19 (2002-2003) om lov om endringer i utlendingsloven og i lov 8. desember 1950 nr. 3 norsk riksborgarrett (gebyr), forventes å redusere antall saker som resulterer i avslag, og dermed også antall klagesaker. Det antas at de fleste klager vil avgjøres av nemndsleder alene eller av sekretariatet og at det derfor heller sjelden vil være aktuelt med utgifter som følger med nemndmøter og eventuelt personlig fremmøte av klageren. Departementet anslår at overføringen av sakene til nemnda vil frigjøre ca. 1/3 årsverk i departementet. Dette tilsvarer kr 180.000.

Forslaget om to års kortere botid for personer som er ankommet før fylte 18 år vil ikke medføre merarbeid i forhold til om botiden var ordinært 7 år.

En tilbakekallsregel ved manglende løsning vil medføre økt arbeid for Utlendingsdirektoratet. Det må opplyses om at tilbakekall vil bli konsekvensen om vedkommende ikke løser seg frivillig. En slik opplysning kan imidlertid fremgå av søknadsskjemaet, samt kommuniseres muntlig av politiet i forbindelse med fremsettelse av søknaden. I år 2001 fikk 10838 personer over til norsk statsborgerskap, jf. Statistisk Sentralbyrå. 3854 av disse var under 18 år. Enkelte av disse vil ha fått norsk statsborgerskap ved melding, uten at det gjelder et løsningskrav. Som følge av 18 års grensen for erverv av statsborgerskap etter søknad, vil de øvrige barna ha ervervet statsborgerskap som biperson til sine foreldre. Eventuelt tilbakekall vil da bli følgen av at foreldrenes statsborgerskap kalles tilbake. Hvis tallet for 2001 er representativt for hvor mange som årlig får norsk statsborgerskap står man da igjen med ca. 7000 personer. (Antallet var følgende i årene forut:1992: 5132, 1993: 5538, 1994: 8778, 1995: 11778, 1996:12237, 1997: 12037, 1998: 7988 og 2000: 9517). Det er imidlertid påregnelig at ny praksis om faktisk løsning vil innebære at færre søker norsk statsborgerskap, slik at antallet vedtak som må tilbakekalles blir redusert. Enkelte av de anslagsvis 7000 voksne personene mister opprinnelig statsborgerskap automatisk ved erverv av norsk statsborgerskap. Dette vil som regel også gjelde deres barn. Enkelte kommer fra land som løser borgeren fra opprinnelig statsborgerskap før norsk statsborgerskap erverves. Man står da igjen med dem som må løses fra opprinnelig statsborgerskap etter at norsk statsborgerskap er innvilget. Enkelte av disse kommer fra land hvor det er så vanskelig å få løsning, at man i praksis vil dispensere fra løsningskravet. Alle som kan løses etter å ha fått norsk statsborgerskap og som ikke har fått dispensasjon fra løsning må følges opp av Utlendingsdirektoratet et år etter innvilgelsen.

En rekke personer antas å ville løse seg fra annet statsborgerskap i overensstemmelse med vilkåret for statsborgerbevillingen. En del av disse vil ventelig løse seg som følge av alternativet om senere tilbakekall. Man vil antagelig likevel sitte igjen med en del nye borgere som ikke har anmodet hjemlandets myndigheter om løsning innen fristen. Det er i forhold til denne gruppen det er aktuelt å kalle det norske statsborgerskapet tilbake. Departementet finner det svært vanskelig å anslå i hvor mange tilfelle foreslått tilbakekallshjemmel vil gi adgang til å trekke innvilget statsborgerskap tilbake. Arbeidet med varsler om tilbakekall må forutsettes å automatiseres mest mulig. Å kontrollere om de som er pliktige til å løse seg, faktisk er løst, vil medføre kontrolloppgaver i UDI. Dette forutsettes også automatisert. Likevel må vedtak om tilbakekall av norsk statsborgerskap behandles individuelt. Ved behandlingen må det tas stilling til innsigelser på varselet om tilbakekall. Hvis man legger til grunn at et årsverk settes til kr 550.000, innebærer dette en timepris på kr 350. Om det legges til grunn at Utlendingsdirektoratet anvender til sammen 1/3 dagsverk pr. tilbakekall sak, innebærer det at arbeidet med en tilbakekallssak kan anslås til kr 910. Forslaget om at pass til nye borgere som ikke er løst fra opprinnelig statsborgerskap bare skal gis med ett års gyldighet, vil innebære merarbeid for politiet med å fornye pass når løsning er dokumentert. Det kan antas at en adgang til å trekke norsk statsborgerskap tilbake, vil føre til at færre søker norsk statsborgerskap. Dette innebærer mindre arbeid med søknader. Totalt sett antar departementet at det ikke blir noen vesentlig utgiftsendring som følge av en tilbakekallsregel.

De administrative og økonomiske konsekvensene av forslaget om innføring av velkomstseremoni knytter seg først og fremt til merarbeidet for fylkesmennene, samt utgifter til gavebok. Det er imidlertid knyttet usikkerhet til beregningen, blant annet vet vi ikke hvor mange som vil søke om norsk statsborgerskap i årene framover. Ressursbruken avhenger også av interessen for å delta på markeringen. I 2001 ble som nevnt nærmere 10.800 personer tildelt norsk statsborgerskap, og ca. 3.800 av disse personene var barn.

Det vil bli noe merarbeid for UDI i forbindelse med utarbeidelsen av gaveboken og veiledningen, samt i forbindelse med oversendelse av kopi av innvilgelser til fylkesmennene.

Departementet anslår den samlede økte ressursbruken til 11 mill. kr årlig første år, senere om lag 9 mill. Kostnadene omfatter fylkesmennenes ressursbruk/merarbeid til 9 mill kr årlig, dvs. 0,5 mill. kr pr. fylkesmannsembete. I tillegg kommer 2 mill. til å dekke økt ressursbruk til UDI, utarbeiding og trykking av gavebok og utarbeidelse av veiledning mv. Dette er utgifter som først vil komme i 2005.

FORSLAG TIL ENDRINGER I UTKAST TIL NY LOV OM STATSBORGERSKAP

Utkastets § 3 første ledd
Utlending har etter søknad rett til norsk statsborgerskap dersom han eller hun
.
x) og hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn ikke taler imot,
y) løses fra annet statsborgerskap, jf. annet ledd.

Nytt annet ledd:
Om søkeren ikke automatisk taper annet statsborgerskap som følge av innvilgelse av norsk statsborgerskap, eller kan løses fra annet statsborgerskap før norsk statsborgerskap er innvilget, må søkeren innen ett år fra innvilget norsk statsborgerskap dokumentere at vedkommende er løst. Ved unnlatt dokumentasjon kan norsk statsborgerskap trekkes tilbake, jf. § 18 annet ledd.

Utkastets § 4
For søker som ankom riket før fylte 15 år gjelder ikke vilkåret i § 3 første ledd bokstav d. Vedkommende må likevel ha oppholdt seg i riket med tillatelse i fem av de siste syv årene.

Utkastets § 16 Saksfordeling og instruksjonsmyndighet
Utvalgets utkast til § 16 første ledd erstattes med følgende bestemmelser:

Søknader om statsborgerskap forberedes av politiet eller utenriksstasjon og avgjøres av Utlendingsdirektoratet. Vedtak kan påklages til Utlendingsnemnda, jf. utlendingsloven §§ 38a og 38b.

Departementet kan instruere om lovtolking og skjønnutøvelse når det gjelder hensynet til rikets sikkerhet eller utenrikspolitiske hensyn, og om avgjørelsen av enkeltsak som innbefatter slike hensyn. For øvrig kan departementet verken instruere om lovtolking, skjønnsutøvelse eller avgjørelsen av enkeltsaker.

Departementet kan instruere om prioritering av saker.

Utkastets § 18
Nytt annet ledd:
En statsborgerbevilling kan trekkes tilbake om kravet til løsning i § 3 første ledd bokstav y), jf. annet ledd, ikke er oppfylt. Dette gjelder likevel ikke om vedkommende borger som følge av tilbakekallet vil bli statsløs.


Med hilsen


Thor Arne Aass e.f.
ekspedisjonssjef

Sissil Pettersen
avdelingsdirektør


Vedlegg 1

Liste over høringsinstanser til Kommunal- og regionaldepartementets høringsbrev av 10.04.2003 Ny lov om statsborgerskap – forslag om nye bestemmelser og tiltak (seremoni)

Adopsjonsforum

African Youth in Norway

Akademikerne

Aleneforeldreforeningen

Amnesty International Norge

Antirasistisk Senter

Barne-, ungdoms- og familieforvaltningen (BUFA)

Barneombudet

Barnevernets utviklingssenter i Midt Norge

Barnevernets utviklingssenter i Nord Norge

Barnevernets utviklingssenter på Vestlandet

Bispedømmerådene

Datatilsynet

Den norske advokatforening

Den norske Dommerforening

Departementene

Det norske Arbeiderpartiet

Enestående adoptanters forening

Fellesorganisasjonen for barnevernspedagoger, sosionomer og vernepleiere

Flyktningerådet

Flyktning- og innvandreretaten

Foreningen 2 foreldre

Fremskrittspartiet

Fylkesmennene

Handels- og servicenæringens hovedorganisasjon (HSH)

Helse- og sosialsenter for innvandrere (IHSG)

Høyres hovedorganisasjon

IAESTE Norge

Innvandrernes Landsorganisasjon

Inor-Adopt

Juridisk Rådgivning for kvinner

Juss-Buss (Innvandrergruppa)

Jussformidlingen

Kirkerådet

Kommunenes sentralforbund

Kontaktutvalget mellom innvandrere og norske myndigheter (KIM)

Kontoret for fri rettshjelp (Oslo kommune)

KRIPOS

Kristelig Folkeparti

Kystpartiet

Landbrukets arbeidsgiverforening

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH)

Landsorganisasjonen i Norge

Likestillingsombudet

Likestillingssenteret

MIRA Ressurssenter

NOAS

Norges forsterhjemsforening

Norges Juristforbund

Norges lensmannslag

Norges Rederiforbund

Norges Røde Kors

Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Norsk barnevernssamband

Norsk Folkehjelp

Norsk Kommuneforbund

NOVA

Næringslivets Hovedorganisasjon

Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD)

Organisasjonen voksne for barn

Oslo Røde Kors Internasjonale Senter (ORKIS)

Politidirektoratet

Politiembetsmennenes landsforening

Politiets fellesforbund

Politiets sikkerhetstjeneste

Primærmedisinsk Verksted

Redd Barna

Regjeringsadvokaten

Ressurssenter for pakistanske barn

Rettspolitisk forening

Riksadvokaten

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

Selvhjelp for innvandrere og flyktninger

Senteret mot etnisk diskriminering

Senterpartiets hovedorganisasjon

Sentralkontoret for folkeregistrering

Skattedirektoratet

SOS Rasisme

Sosialistisk Venstreparti

Statistisk sentralbyrå

Stortingets ombudsmann for forvaltningen

Sysselmannen på Svalbard

Tyrkisk islamsk ungdomsforening

Universitetet i Bergen

Universitetet i Oslo

Universitetet i Tromsø

Utlendingsdirektoratet

Utlendingsnemnda

Venstre

Verdens barn

Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund (YS)

Økokrim



Vedlegg 2

Til høringsinstansene

Deres ref

Vår ref

Dato

02/5204-4 NWO

Med hjemmel i Utredningsinstruksen pkt. 1.3 besluttes det herved å fravike Utredningsinstruksen pkt. 5.2 (høringsfristens lengde) ved utsendelse av høringsbrev om endringer i utkast til ny statsborgerlov.

Endringene i utkastet til ny statsborgerlov innebærer at klagesakene i statsborgersaker flyttes fra departementet til Utlendingsnemnda. I denne sammenhengen foreslås det at departementet gis instruksjonsmyndighet i visse tilfelle. Det foreslås også at et nytt vilkår for erverv av statsborgerskap - at hensynet til rikets sikkerhet ikke må tale mot innvilgelse av statsborgerskap - inntas blant lovens ervervsvilkår. Det foreslås innført en adgang til å tilbakekalle norsk statsborgerskap når den som er innvilget norsk statsborgerskap ikke løser seg fra annet statsborgerskap, der dette er mulig. Det foreslås kortere botid enn ordinært for personer ankommet Norge før fylte 18 år. Høringsbrevet omhandler også utformingen av en seremoni i forbindelse med innvilget statsborgerskap.

For å sikre at Ot.prp. om ny statsborgerlov kan fremmes for Stortinget i løpet av høstsesjonen 2003, er det nødvendig å fravike ordinær høringsfrist.

På denne bakgrunnen besluttes det å sette høringsfristen i denne lovsaken til 6 uker fra utsendelse av høringsbrevet.


Med hilsen


Erna Solberg