Høring - Lengdebegrensninger for fiskefartøy

Høringsfrist 27. februar 2004

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

- hjemmel for dispensasjon når sikkerhetsmessige hensyn tilsier ombygging eller forlenging av nye fartøy

Høringsnotat av 16. januar 2004

Høringsfrist 27. februar 2004

1 Innledning – bruken av lengdegrenser i reguleringene

I de regulerte fiskeriene blir totalkvoten delt mellom ulike fartøygrupper. Grupperingen av fartøy skjer dels etter hvilke konsesjoner man må ha for å delta i vedkommende fiske, og dels etter fartøyenes faktiske størrelse.

For eksempel er den norske torskekvoten nord for 62°N delt mellom følgende grupper:

  • fartøy med torsketrålkonsesjon
  • fartøy med seitrålkonsesjon
  • konvensjonelle fartøy under 28 meter i gruppe I
  • konvensjonelle fartøy under 28 meter i gruppe II
  • konvensjonelle fartøy på eller over 28 meter

For å få kvote innenfor de ulike gruppene, må man oppfylle visse krav som er fastsatt i henholdsvis trålforskriften og de respektive årlige adgangsforskriftene for de konvensjonelle fartøyene. Tilsvarende gjelder for andre fiskerier, med flere eller færre grupper alt etter reguleringsmodellen i hvert enkelt fiskeri.

Det er således noen absolutte lengdegrenser, knyttet til fartøyenes fysiske størrelse, som nyttes i ulike fiskerier til å gruppere fartøy i reguleringsgrupper. Grensen på 28 meter for konvensjonelle fartøy er et eksempel på en slik grense. Andre eksempler er grensen på 21,35 meter for å kunne delta i kystgruppens fiske etter makrell, grensen på 27,5 meter for å kunne delta i kystgruppens fiske etter norsk vårgytende sild og grensen på 27,5 meter for å kunne delta i SUK-gruppen i ringnotfiske etter makrell og nordsjøsild.

Tilsvarende er det fastsatt grenser knyttet til fartøyenes fysiske størrelse, som definerer grensen mellom åpne og adgangsbegrensede grupper. Som eksempel nevnes:

  • Grensen på 11 meter i rekefisket sør for 62°N.
  • Grensen på 13 meter i notfisket etter sei nord for 62°N.

Det finnes videre enkelte lengdegrenser som definerer skillet mellom konsesjonsplikt/ikke konsesjonsplikt for fartøy som fisker med samme redskap:

  • Grensen på 27,5 m for konsesjonsplikt i pelagisk notfiskerier.
  • Grensen på 65 fot/19,8 m for konsesjonsplikt for reketråling nord for 62°.
  • Grensen på 27,5 m for konsesjonsplikt ved fiske med snurrevad.
  • Grensen på 27,5 m for konsesjonsplikt for fiske etter sei med not.

Det finnes også lengdegrenser knyttet til områdebegrensninger, for eksempel grensen på 21,35 m for områdebegrensninger for linefartøy som fyller visse vilkår, og forslagene i høringsnotatet om vernetiltak for kysttorsk om områdebegrensninger basert på fartøylengde også for snurrevad-fartøy.

Innenfor de ulike reguleringsgruppene blir kvoten for det enkelte fartøy som regel fastsatt etter en såkalt hjemmelslengde for kvotetildeling, dvs fartøylengden på en fastsatt skjæringsdato, eller med utgangspunkt i tonnasje på en fastsatt skjæringsdato eller i en fastsatt konsesjonskapasitet. Formålet med denne ordningen er å forhindre at forlenging eller ombygging av fartøy, eller utskifting til større fartøy, skal medføre forhøyet kvote til vedkommende fartøyeier på bekostning av øvrige deltakere i samme gruppe. Innenfor de lengdegrensene som definerer ulike grupper står fartøyeieren således fritt til å velge fartøystørrelse, men dette valget påvirker ikke kvotefordelingen.

Det forslaget som legges frem i dette høringsnotatet omhandler kun de størrelses­grensene som gjelder gruppering av fartøy i ulike reguleringsgrupper. Det foreslås således her ingen endringer som får betydning i forhold til områdebegrensninger eller ordningen med kvotetildeling etter fartøystørrelse på en fastsatt skjæringsdato.

2 Problemstillingen

Fiskerimyndighetene mottar en del søknader om adgang til å forlenge fartøy eller skifte ut fartøy ut over de ulike grensene, uten at man ønsker eller kan bytte regulerings­gruppe eller på andre måter ønsker å ta konsekvensene i alle sammenhenger av at man i så fall vil disponere et større fartøy (for eksempel i forhold til områdebegrensninger).

Disse søknadene kan være motivert av ulike forhold. For eksempel vises det i en del tilfeller til behovet for større volum eller areal om bord for å ivareta biprodukter, det kan være arbeidsmiljømessige forhold eller det kan være for å avbøte mindre heldige forhold knyttet til fartøyets konstruksjon som i verste fall medfører en forhøyet sikkerhetsrisiko.

Praksis har i den forbindelse vært at slike søknader avslås, med det resultat at de ulike reguleringsgruppene er rimelig homogene. De svært få unntakene som finnes fra slike reguleringsgrenser er av ”historisk karakter” – det dreier seg typisk om større, men forholdsvis gamle fartøy som ved innføring av en avgrensning har fått anledning til å ”velge seg nedover” fordi de drifts­mulighetene man har, i størst grad har passet inn i reguleringene og driftsområdet for de mindre fartøyene.

En generell endring i systemet med at lengdegrenser definerer reguleringsgrupper, som for eksempel grensen på 28 meter i det konvensjonelle fiske etter torsk mv, vil kreve at man må finne andre avgrensningskriterier enn fartøyets fysiske lengde. I dag får man adgang til å delta for eksempel i gruppe I blant annet fordi man eier et fartøy under 28 meter, og når man har adgang til å delta i gruppe I får man tilgang til en del av gruppekvoten. Tilsvarende gjelder i de konsesjonsbelagte fartøygruppene: Man får adgang til å delta i trålfiske etter torsk fordi man eier et fartøy som man er tildelt konsesjon for, og får derfor tilgang til en del av gruppekvoten.

Kvoteretten er med andre ord knyttet til eierskapet til et fartøy som fyller visse (fysiske og/eller konsesjonsmessige) vilkår. Kvoteretten disponeres av den som eier et slikt fartøy, men kvoteretten som sådan eies ikke av personen. Dersom man skulle finne et annet kriterium for tilhørighet i regulerings­gruppen enn det som er knyttet til det fysiske fartøyet man eier, ville det reise en debatt om eierskap til kvotene.

Fiskeridepartementet anser likevel at man – uten å reise denne prinsipielle diskusjonen – bør finne en løsning for de tilfellene der det er sikkerhetsmessige hensyn som ligger til grunn for en søknad om tillatelse til å forlenge eller bygge om et fartøy. I de tilfellene hvor det er nybygde fartøy som, på grunn av konstruksjonstekniske forhold, viser seg å ha sikkerhetsmessige mangler som kan avbøtes for eksempel gjennom en forlenging, bør det være åpning for at fartøyet forlenges i den grad som er nødvendig for å ivareta slike sikkerhetsmessige hensyn.

Dette tilsier at det blir gitt hjemmel for unntak fra de øvre lengdegrensene som nyttes til å definere ulike adgangsbegrensede grupper. I slike tilfeller vil det kunne gis tillatelse til forlenging, uten at det har betydning for kvotetildelingen i og med at fartøyets hjemmelslengde for kvotetildeling ikke blir endret.

Det vil derimot ikke være samme grunn til å foreslå hjemmel for unntak fra de lengdegrensene som definerer grensen mellom åpne og adgangsbegrensede grupper. Disse grensene, for eksempel grensen på 11 meter i rekefisket sør for 62°N eller 13 meters-grensen i notfisket etter sei nord for 62°N, er fastsatt ut fra betraktninger omkring fangstevnen til fartøy av ulike størrelse. Det vil derfor ikke kunne gjøres unntak fra slike grenser uten at det får eller kan få konsekvenser for reguleringen av de aktuelle fiskeriene.

3 Departementets forslag

Fiskeridepartementet vil på denne bakgrunn foreslå at det blir gitt hjemmel for å gjøre unntak fra en del lengdegrenser som definerer en øvre grense for fartøylengde. Kravene for å få slik dispensasjon bør være at det dreier seg om et nybygd fartøy, som viser seg å ha konstruksjonsmessige mangler som innebærer en høyere risiko for forlis enn det som må kunne forventes av et moderne fartøy. Fartøyeieren vil ved nybygg ikke alltid kunne gardere seg mot at en slik situasjon oppstår, i motsetning til ved kjøp av brukt fartøy.

Forutsetningen for å gi slik dispensasjon må være at det foreligger en uttalelse fra kvalifisert hold, for eksempel MARINTEK, om det sikkerhetsmessige behovet for å forlenge fartøyet. Forutsetningen må videre være at fartøyet ikke forlenges mer enn det som kreves for å avbøte de konstruksjonsmessige manglene, og at forlengelse er den eneste måten å avbøte disse på.

Fiskeridepartementet foreslår på denne bakgrunn følgende bestemmelse, her relatert til forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i fisket etter torsk, hyse og sei for fartøy under 28 meter største lengde som fisker med konvensjonelle redskap nord for 62°N i 2004, med forslaget til endring i kursiv:

§ 2 Vilkår for å delta

For å kunne delta i fisket må følgende vilkår være oppfylt:

  • fartøyet må være registrert i merkeregisteret og ha en største lengde under 28 meter, med mindre det er gitt tillatelse til å forlenge fartøyet av sikkerhetsmessige årsaker,
  • eier av fartøyet og høvedsmann må være ført på blad B i fiskermanntallet,
  • fartøyet må være egnet, bemannet og utstyrt for fiske etter torsk, hyse og sei,
  • fartøyet må ha hatt adgang til å delta i fisket i 2003.

Dette innebærer at dispensasjonen er knyttet til dette fartøyet. Dersom fartøyeieren senere skifter ut fartøyet, vil det måtte skiftes ut med erstatningsfartøy under 28 meter. Dispensasjonen bør også være knyttet til denne eieren. Det innebærer at fartøyet ikke kan gis adgang til å delta i en reguleringsgruppe som det i utgangspunktet er for stort til å delta i, dersom det selges til ny eier.

Departementet ser behov for denne type dispensasjonsbestemmelse i følgende forskrifter:

  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i fisket etter torsk, hyse og sei for fartøy under 28 meter største lengde som fisker med konvensjonelle redskap nord for 62°N i 2004.
  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i fisket etter torsk for fartøy under 28 meter største lengde som fisker med konvensjonelle redskap i Nordsjøen sør for 62°N i 2004.
  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i fisket etter sei med not nord for 62°N for fartøy under 27,50 meter største lengde i 2004.
  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i fisket etter sei med not sør for 62°N for fartøy under 27,50 meter største lengde i 2004.
  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter makrell i 2004.
  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter norsk vårgytende sild i 2004.
  • Forskrift av 9. desember 2003 om adgang til å delta i kystfartøygruppens fiske etter nordsjøsild sør for 62°N i 2004.
  • Forskrift av 22. desember 2003 om regulering av fisket etter makrell i 2004, § 3 første ledd bokstav b og c, som regulerer adgangen til å delta i reguleringsgruppen for SUK-fartøy.
  • Forskrift av 22. desember 2003 om regulering av fiske etter sild i Nordsjøen, innenfor grunnlinjene på kyststrekningen Stad-Lindesnes og i Skagerrak i 2004, § 4 første ledd bokstav b og c, som regulerer adgangen til å delta i reguleringsgruppen for SUK-fartøy.

Formuleringen som er foreslått ovenfor vil måtte justeres noe i enkelte av forskriftene, for å tilpasses ordlyden i og oppbyggingen av den enkelte forskrift.

Når det gjelder loddefisket, er det i forskrift av 12. desember 2003 fastsatt et forbud mot loddefiske i Barentshavet i 2004. Det bør likevel avklares allerede nå om tilsvarende dispensasjonshjemmel skal tas inn i reglene for å delta i kystgruppens loddefiske, når dette et senere år blir gjenåpnet.

Reglene har også her vært at fartøyet må være under 27,50 meter for å kunne delta i kystgruppen, men i tillegg har det vært slik at fartøy mellom 27,50 og 33,50 meter som har adgang til å delta i fisket etter norsk vårgytende sild, også har adgang til å delta i loddefisket. Dette har i sin bakgrunn i et unntak fra lengdegrensen for å delta i fisket etter nvg-sild for fartøy som deltok i sildefisket på kystkvoten i 1985 eller tidligere.

Departementet antar at denne lengdegrensen på 33,50 meter vil være tilstrekkelig til å fange opp fartøy som blir forlenget i henhold til den dispensasjons­hjemmelen som foreslås her, og vil derfor ikke foreslå noen endringer i reglene for å delta i loddefisket når dette blir gjenåpnet.

Departementet ber på denne bakgrunn om høringsinstansenes uttalelse til de forslag som det her er gjort rede for.

4 Forholdet til konsesjonsforskriftene

Forslaget om en dispensasjonshjemmel for å tillate at fartøy som deltar i kystgruppens fiske på ulike fiskeslag blir forlenget ut over de alminnelige lengdegrensene for kystgruppen, har en side mot følgende konsesjonsforskrifter:

Forskrift av 2. mars 1979 om adgang til å delta i fisket med ringnot, hvor det følger av § 2 at fartøy på 90 fot (som tilsvarer 27,5 meter) eller mer ikke må nyttes til fiske med ringnot etter sild, makrell, lodde, kolmule eller brisling uten tillatelse,

  • forskrift av 8. mars 1974 om adgangen til å delta i snurpenotfiske etter sei, hvor det følger av § 1 at fartøy på 90 fot eller mer som tidligere ikke har vært nyttet i snurpenotfiske etter sei, ikke må nyttes til slikt fiske uten tillatelse, og
  • forskrift av 25. juli 1986 om midlertidig konsesjonsordning for fiske med snurrevad, hvor det følger av § 1 at fartøy på 27,5 meter største lengde ikke kan drive fiske med snurrevad uten tillatelse.

Forslaget om en hjemmel for å kunne gi tillatelse til forlenging av fartøy, innebærer ikke at fartøyene skal skifte reguleringsgruppe. Forslaget innebærer heller ikke en permanent adgang til å delta med et fartøy over lengdegrensene, i og med at dispensasjonen foreslås knyttet til det aktuelle fartøyet og at man ved utskifting igjen må forholde seg til den ordinære lengdegrensen.

Departementet anser derfor at det ikke vil være nødvendig å gi konsesjoner i medhold av disse forskriftene for at fartøyene kan fortsette i fiske. Den tillatelsen som gis i medhold av de ulike deltakerforskriftene hvor det blir gitt slik hjemmel, vil være tilstrekkelig til at konsesjonsforskriftenes krav om tillatelse er oppfylt.