Høring om norsk gjennomføring av Århuskonvensjonen

Partene til Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving skal rapportere om sin gjennomføring av konvensjonen. Norges utkast til rapport er nå på høring med frist 13. januar 2005. (22.12.04)

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 13.01.2005

Vår ref.: 199703053

Høring – rapportering om norsk gjennomføring av Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet

Århuskonvensjonen om tilgang til miljøinformasjon, allmennhetens deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving på miljøområdet ble vedtatt i 1998 og trådte i kraft i kraft 30. oktober 2001. Konvensjonen er fremforhandlet under FNs økonomiske kommisjon for Europa (ECE). Norge ratifiserte konvensjonen våren 2003 etter at Stortinget vedtok miljøinformasjonsloven som trådte i kraft 1. januar 2004.

Formålet med konvensjonen er å gi allmennheten tilgang til miljøinformasjon, deltakelse i beslutningsprosesser og adgang til klage og domstolsprøving i miljøsaker. På denne måten kan allmennheten bidra til å fremme et miljø som sikrer helse og trivsel og en bærekraftig utvikling. En viktig drivkraft bak arbeidet har vært ønske om å bidra i demokratiseringsarbeidet i ECE-regionen og da særlig i Sentral- og Øst-Europa og Sentral-Asia.

Konvensjonen stiller konkrete krav til hvordan disse rettighetene skal sikres. Dette gjøres gjennom blant annet krav til det offentliges saksbehandling, krav om at offentlige myndigheter har og formidler oversiktsinformasjon på miljøområdet, og gjennom rett til å komme med innspill knyttet til konkrete aktiviteter og utforming av regelverk, planer og programmer. Det understrekes at Århuskonvensjonen først og fremst regulerer allmennhetens rett til informasjon fra offentlige organer, og ikke informasjon fra private virksomheter som også er omfattet av miljøinformasjonsloven. Konvensjonen oppfordrer imidlertid landene til å innføre ordninger som vil medføre en bedre informasjon til allmennheten om miljøvirkninger av virksomhet.

Konvensjonens parter er forpliktet til å rapportere om nasjonal gjennomføring av konvensjonen i henhold til et særlig rapporteringsskjema, senest innen 24. januar 2005 jf. vedlegg. Utkast til rapportering skal være gjenstand for en høringsprosess. Departementets utkast til rapport er basert på skjemaet, men av praktiske grunner er det omskrevet på visse punkter for å tilpasse dette til norske forhold.

Miljøverndepartementets utkast til rapportering sendes med dette på høring. Vi ber høringsinstansene særlig komme med synspunkter på eventuelle vanskeligheter forbundet med den praktiske gjennomføringen av konvensjonens regler i Norge, jf. rapporteringsskjemaets avslutningspunkt i forhold til hver enkelt artikkel. Rapporten vil bli oversatt til engelsk før den oversendes konvensjonssekretariatet. Vi gjør oppmerksom på at rapporten ikke kan overstige 8500 ord, og at alle tiltak derfor ikke kan omtales i detalj.

Vi ber om at kommentarer sendes departementet senest innen 13. januar 2005

Vi gjør ellers oppmerksom på at teksten til Århuskonvensjonen (både engelsk og norsk versjon) ligger inne på Miljøverndepartementets hjemmesider

Med hilsen

Inger Glad Stokland (e.f.) 
ekspedisjonssjef

Mona Aarhus 
rådgiver

Norsk rapportering om gjennomføring av Århuskonvensjonen

Nedenfor følger Miljøverndepartementets utkast til svar på spørsmålene om gjennomføringen av Århuskonvensjonen ( Skjema for besvarelse).

Implementering av artikkel 3

Oppgi juridiske og andre virkemidler som gjennomfører enkelte av de generelle bestemmelsene i konvensjonens artikkel 3

Generelt

Norge hadde allerede før konvensjonen ble vedtatt i 1998 en rekke regler og en langvarig praksis knyttet til allmennhetens rett til miljøinformasjon og deltakelse i offentlige beslutningssprosser av betydning for miljøet. For eksempel kan nevnes at prinsippet om allmennhetens rett til miljøinformasjon ble grunnlovfestet allerede i 1992, forvaltningsloven som regulerer behandlingsmåten i forvaltningssaker er fra 1967 og vår generelle lov om offentlighet i forvaltningen kom i 1970. Allmennhetens rett til deltakelse er videre en viktig premiss som inngår i de aller fleste regelverk på miljøområdet slik som forurensningsloven, kulturminneloven, naturvernloven, petroleumsloven, energiloven mv. (se mer om dette ift. implementering av art 6, 7 og 8).

I 1998 nedsatte den norske regjeringen et bredt sammensatt lovutvalg (med representanter blant annet fra næringsliv, miljøvernorganisasjoner, forbrukersiden og mediesiden), som hadde som mandat å vurdere behovet for endringer i regelverket for ytterligere å styrke retten til informasjon om miljøet. Dette i lys av blant annet våre internasjonale forpliktelser på området. Lovutvalget foreslo en ny samlet lov om rett til miljøopplysninger, og etter en bred høringsprosess vedtok Stortinget i 2003 ny lov om miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser av betydning for miljøet (miljøinformasjonsloven). Loven trådte i kraft 1. januar 2004. Loven går lenger enn det som følger av Århuskonvensjonen da den i tillegg til å regulere det offentliges plikter til å gi ut informasjon også gir borgerne rett til å få miljøinformasjon fra private virksomheter. Den inneholdt samtidig endringer i regelverket som var nødvendige for norsk ratifikasjon av Århuskonvensjonen .

Serviceinnstilte myndigheter

Forvaltningsloven pålegger alle offentlige organer en generell veiledningsplikt som er vel innarbeidet i forvaltningsorganer som besitter miljøinformasjon. Dette sikrer at innbyggerne får informasjon om hvilke rettigheter som gjelder for dem og at de blir henvist til riktig organ og kan få den informasjonen de har krav på. Dersom et krav om informasjon er rettet til feil organ er det i den nye miljøinformasjonsloven presisert at det offentlige organet skal sende henvendelsen til riktig instans eller veilede om hvilke organer som antas å ha informasjonen en etterspør. På lokalt nivå er alle kommuner pålagt å drive aktiv informasjon om sin virksomhet. De ulike sektormyndighetene har videre et klart ansvar for selv å legge til rette for informasjon og deltakelse i beslutningsprosesser som de er faglig ansvarlige for. Dette er også slått fast i den statlige informasjonspolitikken hvor målet nettopp er at borgere skal ha tilgang til å delta aktivt i den demokratiske prosessen og få informasjon om sine rettigheter og plikter.

I forbindelse med den nye miljøinformasjonsloven ble det utarbeidet en brosjyre samt en egen nettside som hadde som formål å informere både offentlige tjenestemenn og myndigheter som har plikter etter regelverket, og innbyggerne som får rettigheter etter loven og konvensjonen. For øvrig ble det sendt brev til offentlige myndigheter, organisasjoner, næringslivet mv. hvor det ble opplyst om den nye loven, samt laget en informasjonsfilm. På nettsiden til Miljøverndepartementet er det for øvrig oppført kontaktpersoner som særlig har som oppgave å informere om de rettigheter som følger av Århuskonvensjonen og nasjonalt regelverk.

Miljøverndepartementet vil imidlertid i løpet av 2005 lage en veileder (rundskriv) til alle forvaltningsorganer hvor formålet er å øke bevisstheten ytterligere om miljøinformasjonsloven og Århuskonvensjonens bestemmelser.

Utdanning og bevisstgjøring

Miljøverndepartementet har en egen nettside som utelukkende er rettet til skoleelever og miljøinteresserte ungdom. Der finner en aktuelle saker og fakta om miljøvern som kan benyttes i skoleoppgaver mv. Siden har linker til en rekke andre nettsteder hvor en særlig finner informasjon for barn og unge.

I den generelle delen av norsk læreplan for grunnskole og videregående skole er miljøbevissthet et eget tema. Programmet Nettverk for miljølære er et viktig verktøy i arbeidet med miljøopplæring. Dette er et samarbeid mellom skoler, miljøvernforvaltningen, forskningsinstitusjoner og frivillige organisasjoner i form av en møteplass hvor skolen kan hente ut informasjon og levere egen informasjon. Nettverket er et hjelpemiddel for miljøundervisningen i grunnskolen, videregående opplæring og i voksenopplæringen. Nettsiden har forslag til oppgaver som kan legge til rette for undervisningen innen fire sentrale miljøtemaer.

Generelt må det understrekes at informasjonspolitikken i departementet og i underliggende etater nettopp er ment å legge til rette for og bidra til bevisstgjøring knyttet til miljøspørsmål.

Støtte til miljøvernorganisasjoner mv.

Det er organisasjonsfrihet i Norge. Norske myndigheter støtter frivillige miljøvernorganisasjoner og andre tiltak som har til formål å øke kunnskapen om miljøet og som retter fokus mot miljøproblemer. Det gis grunnstøtte til en rekke frivillige miljøvernorganisasjoner som skal medvirke til å opprettholde et bredt utvalg av demokratisk oppbygde, landsomfattende organisasjoner med miljøvern som hovedarbeidsfelt, for å sikre frivillig engasjement og styrke medvirkningen i miljøvernspørsmål lokalt, regionalt og sentralt. Videre gis det årlig tilskudd til organisasjoner som jobber med kompetanseformidling og informasjon om miljøvennlig produksjon og forbruk.

Organisasjonene er høringsinstans og kanal for kommunikasjon mellom befolkningen og forvaltningen. Miljøorganisasjoner spiller blant annen en viktig rolle som premissleverandør gjennom deltakelse i råd og utvalg. Til illustrasjon kan nevnes at det satt en representant både fra en miljøvernorganisasjon og forbrukerorganisasjon i lovutvalget som vurderte og foreslo endringer i regelverket knyttet til miljøinformasjon og deltakelse i beslutningsprosesser. Videre finnes det flere formaliserte samarbeidsforum mellom miljøvernmyndigheter og organisasjoner. I forbindelse med konkrete saker avholdes også egne møter med miljøvernorganisasjoner og andre berørte. Organisasjonene tar også selv initiativet til å få satt nye saker på dagsordenen, og de bidrar med egeninnsats i konkrete miljøprosjekter.

I forhold til EU-saker finnes et eget kompetanseprosjekt hvor formålet er å øke kunnskapen om EU og bevisstgjøre miljøorganisasjonene blant annet om hvor viktig EUs miljøpolitikk er for utvikling av norsk miljøpolitikk. I forhold til Norges internasjonale miljøarbeid har Miljøverndepartementet etablert et eget konsultativt organ som møtes om lag fire ganger i året og som består av representanter fra det sivile samfunn, inkludert næringsliv, fagforeninger, kvinner, lokale myndigheter, NGOer, forskningsmiljøet og andre departementer. Målet er å få innspill på globale og internasjonale miljøspørsmål og spre informasjon fra internasjonale konferanser og forhandlinger. Etter hvert har de også fått viktige oppgaver som deltakere og observatører i internasjonale fora.

Fremme konvensjonens prinsipper i internasjonale sammenhenger

Norge ønsker stor grad av åpenhet og deltakelse av det sivile samfunn i internasjonale miljøfora. Det gis blant økonomisk støtte som muliggjør NGOers deltakelse på ulike internasjonale møter. Vi tar også til orde for at organisasjoner som deltar faktisk gis muligheter til å involveres i forkant av og være aktive under møtene de deltar på.

Ikke straff, forfølgning og trakassering

I Norge er det organisasjonsfrihet. Ytringsfriheten er nedfelt i Grunnloven. Vi har et omfattende regelverk som ivaretar rettsikkerheten til enkeltpersoner og som blant sikrer at personer som utøver sine rettigheter under konvensjonen ikke blir utsatt for forfølgelse av noen art.

Implementering av artikkel 4

Oppgi juridiske og andre virkemidler som gjennomfører bestemmelsen om tilgang til miljøinformasjon

Generelt

Ved den omfattende gjennomgangen av det nasjonale regelverket som ble foretatt før den nye miljøinformasjonsloven ble vedtatt i 2003, ble det konkludert med at de fleste bestemmelsene i konvensjonen vedrørende tilgang til informasjon allerede var gjennomført i norsk rett gjennom den generelle offentlighetsloven. Enkelte elementer i bestemmelsene ble imidlertid identifisert som ikke tilstrekkelig nedfelt i norsk rett, og lovendringer var nødvendig for å bringe norsk rett i samsvar med konvensjonen.

Miljøinformasjonsloven gjelder side om side med den generelle offentlighetsloven som gjelder all type informasjon. Generelt sikrer den nye miljøinformasjonsloven sammen med offentlighetsloven at artikkel 4 er gjennomført i norsk rett. Formålet med miljøinformasjonsloven er nettopp ytterligere å styrke retten til informasjon om miljøet i forhold til det regelverk vi allerede har om rett til innsyn (samt at den nye loven også omfatter informasjon private virksomheter besitter). Når det gjelder produktspesifikk informasjon kommer for øvrig reglene i produktkontrolloven til anvendelse. Saksbehandlingsreglene i miljøinformasjonsloven gjelder tilsvarende for produktspesifikk informasjon.

Rettighetene gjelder enhver som ønsker informasjon av offentlige organer uavhengig av nasjonalitet, bosted eller statsborgerskap, eller hovedsete hvis det er en juridisk person som søker informasjonen.

Når det gjelder implementering av de relevante definisjonene i artikkel 2 er definisjon av offentlig myndighet inntatt i § 5 i miljøinformasjonsloven. Dette var en av de endringene som måtte gjøres før norsk ratifikasjon av Århuskonvensjonen siden definisjonen av offentlig organ i konvensjonen er videre enn offentlighetslovens begrep ”forvaltningsorgan”. Miljøinformasjonslovens definisjon av "offentlig organ" samsvarer nå med konvensjonens definisjon.

Definisjonen av miljøinformasjon er inntatt i § lovens 2. Definisjonen er i samsvar med konvensjonens artikkel 3, men omfatter også kulturminner og kulturmiljø. Begrepet "miljøinformasjon" i konvensjonen er videre enn begrepet "dokument" som brukes i offentlighetsloven. I miljøinformasjonsloven er dette tatt hensyn til ved definisjonen av "miljøinformasjon".

Århuskonvensjonens definisjon av "allmennheten" er ikke inntatt spesielt i norsk regelverk da det anses unødvendig siden både miljøinformasjonsloven og offentlighetsloven omfatter "enhver". Når det gjelder "berørte del av allmennheten" fremkommer ikke dette begrepet direkte i norsk rett, men knyttet til blant annet reglene om forhåndsvarsling i saker om tillatelse etter forurensningsloven(se under implementering av art 6) fremgår det at berørte offentlige organer og organisasjoner som ivaretar allmenne interesser eller andre som kan bli særlig berørt, skal forhåndsvarsles direkte før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg.

Generelt sikrer miljøinformasjonsloven saksbehandlingsregler, klageadgang og veiledningsplikten en behandling av krav om miljøinformasjon i samsvar med konvensjonens bestemmelser om tilgang til miljøinformasjon.

Nr. 1

I miljøinformasjonsloven § 10 heter det at "enhver" har rett til miljøinformasjon. Det stilles ikke noe krav om saklig eller rettslig interesse, og det er uten betydning hvilket formål man har med henvendelsen. Dette gjelder forøvrig i forhold til all informasjon det offentlige besitter, jf. også offentlighetsloven. Av loven fremgår videre at informasjonen skal gis i den form informasjonssøkeren har bedt om. Det innebærer at vedkommende kan be om en muntlig orientering, et skriftlig dokument (altså også papirkopi), en elektronisk tekst, en CD, en video eller lignende. Unntak kan gjøres og de er tilsvarende konvensjonens første ledd litra b). Den som søker informasjonen trenger heller ikke fremme sitt krav på en bestemt måte (form).

Artikkel 4 første ledd (b) (i) stiller krav til begrunnelse hvis informasjonen som gis av offentlig myndighet, gis i en annen form enn den det er anmodet om. Krav til slik begrunnelse følger også av miljøinformasjonsloven.

Bestemmelsen er altså tydelig gjennomført i norsk rett.

Nr. 2

I miljøinformasjonsloven er det angitt absolutte tidsfrister for innsynsbegjæringer. Hovedregelen er at mottaker skal ta stilling til kravet og utlevere informasjonen "snarest mulig". Dette innebærer at informasjonen som hovedregel skal utleveres i løpet av de første virkedagene etter at kravet er mottatt. Dersom informasjonen ikke er utlevert i løpet av de første dagene etter at kravet er mottatt, skal kravet etterkommes innen femten virkedager. Fristen her er altså noe strammere enn det som følger av Århuskonvensjonen, og også tydeligere enn i den generelle offentlighetsloven hvor det ikke er satt noen absolutte frister, men hvor avgjørelsen skal treffes uten ugrunnet opphold.

I særlige tilfeller er det etter miljøinformasjonsloven mulig å forlenge fristen. Dette gjelder dersom mengden opplysninger eller opplysningenes karakter gjør det uforholdsmessig byrdefullt å utlevere dem innen den absolutte fristen på få femten dager. I disse tilfelle skal den endelige fristen være to måneder. Dette kan for det første være i tilfeller hvor det er tale om store mengder opplysninger eller opplysninger som finnes i mange ulike kilder, slik at det er arbeidskrevende å finne fram til opplysningene. Det kan også være tilfelle hvor det er vanskelige faktiske eller juridiske spørsmål knyttet til spørsmålet om opplysningene bør nektes utlevert. Dette er for eksempel aktuelt i tilfeller hvor det er behov for en nærmere undersøkelse av om opplysningene utgjør forretningshemmeligheter.

Nr. 3 og 4

Disse bestemmelsene omhandler retten til å gjøre unntak.

Etter miljøinformasjonsloven § 10 tredje ledd kan et krav om miljøinformasjon avvises dersom det er for generelt formulert eller ikke gir tilstrekkelig grunnlag for å identifisere hva kravet gjelder. Av forarbeidene til loven følger det at begge avvisningsgrunnene skal brukes med forsiktighet og må oppfattes som sikkerhetsventiler. Det er viktig å holde fast ved at den som ber om miljøinformasjon ikke kan avkreves noen begrunnelse for hvorfor han søker informasjonen. Det er klart fremhevet i forarbeidene at man skal kunne be om informasjon som finne i flere kilder og det er ikke noe krav om individualisering av kravet. Når det gjelder vagt formulerte krav krever for øvrig loven at den som mottar kravet i rimelig grad skal gi opplysningssøkeren veiledning til å formulere kravet på en måte som gjør at det kan behandles. Omfanget av denne veiledningsplikten korresponderer med hva som følger av den alminnelige veiledningsplikten i forvaltningsloven § 11.

Etter § 11 første ledd kan krav om miljøinformasjon avvises dersom det er reelt og saklig for det i det enkelte tilfelle og informasjonen eller dokumentet informasjonen finnes i, kan unntas fra offentlighet i medhold av offentlighetsloven. Dette gjelder interne dokumenter, dokumenter undergitt lovbestemt taushetsplikt og dokumenter hvor unntak kan gjøres på grunn av dokumentets innhold. Bestemmelsen om taushetsplikt er i tråd med konvensjonens art 4 nr. 4. Et av de mest relevante grunnlagene for taushetsplikt er knyttet til opplysninger om tekniske innretninger og fremgangsmåter samt drifts- eller forretningsforhold som det vil være av konkurransemessig betydning å hemmeligholde av hensyn til den som opplysningen angår. Det er først og fremst i de tilfeller hvor informasjonen vil avdekke sammensetningsopplysninger av produkter, produksjonsmetoder og lignende som ikke er allerede er kjent at taushetsplikten vil gjøre seg gjeldende. Forutsetningen er uansett at opplysningene faktisk er hemmelige. Hva som er forretningshemmeligheter må vurderes i hver enkelt sak, og det skal ikke unntas mer enn det som er strengt nødvendig ut ifra de hensyn som skal ivareta taushetsplikten.

Det er for øvrig inntatt en egen bestemmelse i miljøinformasjonsloven som gir offentlige organer hjemmel til å kreve at virksomheten identifiserer eventuelle forretningshemmeligheter samt gir en begrunnelse for hvorfor de bør hemmeligholdes. Formålet med denne bestemmelsen er å gi offentlige organer et bedre faktisk grunnlag for å vurdere om miljøopplysninger som kreves inneholder forretningshemmeligheter. Dette er ofte en vanskelig vurdering for de ansatte i forvaltningen som skal ta stilling til spørsmålet. Det offentlige organet kan imidlertid ikke automatisk legge til grunn vurderingen fra de som ønsker hemmelighold, men må gjøre en selvstendig vurdering.

Dersom forvaltningsorganet ønsker å nekte innsyn må det foreligge et reelt og saklig behov for å unnta opplysningene i det enkelte tilfelle. Bestemmelsen lovfester anbefalt praksis etter offentlighetsloven for å fremme økt åpenhet i forvaltningen, og presiserer det som ellers følger av god forvaltningsskikk. Til forskjell fra offentlighetsloven, hvor kravet til reelt og saklig behov har karakter av en retningslinje for anvendelsen av loven i det enkelte tilfelle, er regelen i § 11 første ledd et vilkår for unntak fra innsynsretten. Bestemmelsen kan ses som uttrykk for at miljøinformasjonsloven krever ekstra grundig overveielse fra forvaltningens side ved krav om innsyn. At det må være et reelt behov, innebærer at det ikke er tilstrekkelig at det bare er en viss risiko for at det kan ha negative følger for de hensynene som vernes i den aktuelle unntaksregelen.

Paragraf 11 annet ledd krever videre at forvaltningen foretar en interesseavveining før kravet avslås med grunnlag i unntaksbestemmelsene. Bestemmelsen krever at det konkrete behovet for unntak veies mot de hensyn som kan tilsi at informasjonen gjøres offentlig. Dersom de miljø- og samfunnsmessige interessene veier tyngst skal informasjonen utleveres. Dette er i tråd med Århuskonvensjonen art 4. 4. siste ledd hvor det heter at grunnene for å nekte utlevering av miljøinformasjon skal tolkes på en restriktiv måte og under hensyntagen til allmennhetens interesse for å få slike opplysninger. Det såkalte meroffentlighetsprinsippet i offentlighetsloven representerte ingen fullgod gjennomføring av artikkel 4 nr. 4 siste ledd, og ovennevnte regel ble derfor tatt inn i miljøinformasjonsloven.

I miljøinformasjonsloven § 12 er det endelig slått fast at enkelte typer opplysninger alltid skal utleveres på forespørsel. Denne bestemmelsen er inspirert av konvensjonens art 4. nr. 4 d). Bestemmelsen gir anvisning på enkelte typer informasjon som anses som spesielt viktig for allmennheten. Bestemmelsen gir også åpning for å tilsidesette taushetsplikt i spesielle tilfelle, men det må understrekes at det er snakk om informasjon som sjelden vil komme i konflikt med taushetsplikten. For det første gjelder dette informasjon om helseskadelig forurensning eller forurensning som kan medføre alvorlig skade på miljøet. Informasjon til befolkningen om slike forhold kan være spesielt viktig i situasjoner med akutt forurensning. Videre gjelder det informasjon om forholdsregler for å hindre eller redusere skaden. Dette omfatter alle typer preventive forholdsregler som er tatt i bruk eller vedtatt hos den som har forårsaket skaden eller forholdsregler som anbefales til befolkningen. Det siktes her til konkrete tiltak, slik som for eksempel råd om å rense drikkevann. Endelig skal alltid informasjon om ulovlige inngrep i naturen og ulovlig skade på miljøet utleveres. Bestemmelsen har betydning for lovbrudd som enten ikke er straffesanksjonert eller som av andre grunner ikke blir forfulgt strafferettslig. Bestemmelsen omhandler også tilfeller hvor en virksomhet handler i strid med en konsesjon eller en reguleringsplan eller lignende med miljøskade til følge.

Nr. 5

Det fremgår klart av miljøinformasjonsloven § 10 fjerde ledd at det offentlige organet hurtigst mulig skal videresende kravet til rette instans eller veilede om hvilke offentlige organer som antas å ha informasjonen. En bestemmelse med samme innhold finnes også i offentlighetsloven. Det offentlige organet kan ikke sende forespørselen videre dersom organet selv burde ha hatt opplysningene siden det offentlige organet også har en egen kunnskapsplikt.

Nr. 6

I tråd med konvensjonen er det inntatt en egen bestemmelse i miljøinformasjonsloven som klart sier at dersom deler av etterspurt informasjon kan nektes utlevert, skal den øvrige informasjonen gis ut når denne ikke gir et åpenbart misvisende bilde av innholdet.

Nr. 7

Artikkel 4 nr. 7 stiller krav om skriftlig svar, begrunnelse og frister for svar ved nektelse av å utgi miljøinformasjon. Bestemmelser som gjennomfører forpliktelsene er tatt inn i miljøinformasjonsloven § 13 fjerde ledd hvor det klart står at avslag alltid skal gis skriftlig, begrunnes og at det skal opplyses om adgang og frist for å klage.

Nr. 8

Etter miljøinformasjonsloven § 6 er det ikke adgang til å ta betaling for den miljøinformasjon en har rett til å få utlevert etter loven. Miljøinformasjon er med andre ord gratis så langt retten til informasjon etter loven gjelder.

Vi har ikke noen oversikt knyttet til antall innsynsbegjæringer totalt i forvaltningen som omhandler miljøinformasjon, men i Miljøverndepartementets statistikk for 2003 fremgår det imidlertid at departementet mottok om lag 1600 innsynsbegjæringer, og informasjonen ble utlevert i 90 % av sakene. Videre ble informasjonen i 90 % av tilfellene utlevert etter 1–3 dager.

Implementering av artikkel 5

Oppgi juridiske og andre virkemidler som gjennomfører bestemmelsen om innsamling og spredning av miljøinformasjon

Nr. 1

Av rettslige virkemidler må innledningsvis nevnes at Grunnlovsbestemmelsen fra 1992 gir allmennheten krav på informasjon om naturmiljøets tilstand. På forurensningsområdet fastsetter forurensningsloven at myndighetene skal føre tilsyn med den alminnelige forurensningssituasjon og forurensing fra enkelte kilder.

Offentlige forvaltningsorganer får gjennom sine ulike aktiviteter omfattende kunnskap om miljøtilstanden. Dette gjelder særlig gjennom det forvalteransvaret og den myndighetsutøvelsen som ulike myndigheter er tillagt på sentralt, regionalt og lokalt nivå. Dette gjelder på alle områder fra forvaltning av naturressurser som landbruk og fiskeri, til industri og distriktsutvikling eller generell samfunnsplanlegging. Dette er også nedfelt rettslig gjennom kravene til forsvarlig saksbehandling og plikt til å innhente informasjon i forbindelse med konkrete saker til behandling. Det kan her vises til forvaltingsloven § 17 om utrednings- og informasjonsplikt, regler om miljøkonsekvensvurderinger og utredningsinstruksens krav til utredning av miljøkonsekvenser. Enkelte bestemmelser finnes også som gir generell informasjonsplikt og derigjennom kunnskapsplikt slik som for eksempel kommuneloven som pålegger kommuner en generell plikt til å informere om sin virksomhet.

I praksis har det offentlige omfattende rutiner for både å samle (overvåkning og forskning) og formidle oversiktsinformasjon, for eksempel gjennom databaser og registre. Dette er et arbeid som pågår kontinuerlig. De viktigste verktøy for samlet informasjon om miljøtilstanden på et aggregert nivå, er det helhetlige systemet for resultatoppfølging i miljøvernpolitikken og utviklingen av nasjonale nøkkeltall og miljøindikatorer. Dette er faktaopplysninger om miljøforhold som skal si noe om utviklingen i miljøtilstanden på ulike områder.

Videre får offentlige myndigheter mye kunnskap om aktiviteter som kan ha vesentlige miljøpåvirkninger gjennom at det etter forurensningsloven er forbudt å forurense med mindre virksomheten etter søknad har fått en konkret utslippstillatelse fra forurensningsmyndighetene eller det følger av generelle regler. Virksomhetene må årlig rapportere til myndighetene om sine utslipp og forurensningsmyndighetene fører også aktivt tilsyn gjennom egne kontroller. Det eksisterer et eget datasystem (INKOSYS) som inneholder en rekke ulike data om industribedrifter som har utslippstillatelse, herunder informasjon fra årlige egenrapporter mv.

Et annet initiativ som kan nevnes er AREALIS hvor målsetningen er å gjøre areal, ressurs- og planinformasjon lettere tilgjengelig i kommuner og fylker. Videre har vi i Norge et eget Produktregister (offentlig organ underlagt MD) hvor virksomheter deklarerer alle såkalte merkepliktige kjemiske produkter som det omsettes mer enn 100 kg av i året i Norge. Det er registrert om lag 25000 produkter i registret. For forurenset grunn finnes en egen database som angir forurensede lokaliteter mv. Det er videre under oppbygging en egen Artsdatabank for truede arter. Det er for øvrig ikke mulig i denne rapporten å gi en fyllestgjørende omtale av alle de ordninger som eksisterer som bidrar til at pliktene i art 5 nr. 1 er oppfylt.

For tydelig å gjennomføre Århuskonvensjonens art 5 ble det nedfelt en egen bestemmelse i miljøinformasjonsloven § 8 om at forvaltningsorganer på et overordnet nivå skal ha miljøinformasjon som er relevant i forhold til sine egne ansvarsområder og funksjoner og gjøre denne informasjonen allment tilgjengelig, se nedenfor. Den miljøinformasjon som er relevant er både kunnskap om miljøpåvirkningene fra egen sektor eller eget ansvarsområde, og den miljøkunnskap organet har og må ha for å utføre sine oppgaver tilfredsstillende. Foruten kunnskap om miljøtilstanden som en særlig oppnår gjennom forskning og miljøovervåkning omfatter også bestemmelsen informasjon om miljøsituasjonen mer generelt, i form av miljødata og miljøfakta om for eksempel kilder til utslipp, faktorer som påvirker biologisk mangfold, utviklingstendenser i samfunnets bruk av ressurser, eller innhold av helse- eller miljøfarlige kjemikalier i produkter. I tråd med Århuskonvensjonen omfatter lovregelen alle styringsnivåer, dvs. forvaltningsorganer i stat, fylkeskommune og kommune.

I forhold til kriseinformasjon eksisterer det en rekke bestemmelser og ordninger i sektorlovgivningen om krisehåndtering og informasjonsformidling. I en aktuell krisesituasjon er det helt sentralt at befolkningen blir orientert om krisen og hvordan man skal forholde seg. I Norge er det et eget direktorat for samfunnssikkerhet og beredskap samtidig som den enkelte sektormyndighet har ansvar for krisehåndtering innenfor sine ansvarsområder. Også private har ansvar for å informere før og under en krise. Det er i tre faser informasjonsformidlingen foregår; ved utarbeidelse av beredskapsplaner, i forkant når det informeres om faren for at kriser innenfor et område kan inntrer, og endelig informasjon under en krise. Det vil føre for langt å gjennomgå alle de ulike regler og ordninger som eksisterer på dette området og som bidrar til å implementere art 5 nr. 1 litra c.

Nr. 2 og 3

Det kreves her at måten offentlig informasjon gjøres tilgjengelig på er transparent og at miljøinformasjon er lett tilgjengelig. Det skal sikres at miljøinformasjon i stadig større grad blir tilgjengelig i elektroniske databaser, som allmennheten har enkel tilgang til.

Det følger av forarbeidene til miljøinformasjonsloven at oversiktsinformasjonen skal formidles på en samlet, systematisert, oversiktlig, forståelig og allment lett tilgjengelig måte gjennom lister, arkivsystemer, databaser, utslippsregistre og liknende. Lovregelen pålegger ikke noen bestemt form eller bruk av et bestemt medium, men bruk av elektroniske hjelpemidler vil ofte være nærliggende, se nedenfor. Offentlige organer skal sørge for at informasjonen er tilgjenglig av eget tiltak og ikke bare på forespørsel.

Lovbestemmelsen innebærer at forvaltningsorganer har en selvstendig plikt til å ha og gjøre tilgjengelig miljøfakta om påvirkningen på miljøet fra egen samfunnssektor og forvaltningens oppgaver. Formen på formidlingen og hvordan oppgaven konkret skal løses varierer. Mye av denne informasjonen er informasjon på nasjonalt nivå som vil det være naturlig å samle i nasjonale informasjonssystemer. Der hvor det ikke eksisterer informasjonssystemer man kan slutte seg til, kan organet måtte ha egne formidlingssystemer for miljøinformasjon, for eksempel legge ut statistikk, oversikter og registre elektronisk, tilrettelegge internettsider og lignende.

Oversikt over relevante offentlige organer finnes på Internett blant annet på regjeringens webside. Odin er en felles, elektronisk informasjonstjeneste fra regjeringen og departementene. Formålet med Odin er å gjøre informasjons- og nyhetsstoff fra regjeringen og departementene tilgjengelig på Internett og gjennom dette bidra til at sentral statlig forvaltning gjennom bruk av moderne informasjonsteknologi gjøres mer åpen og tilgjengelig. Det legges stor vekt på at viktig at informasjonen fra departementene presenteres helhetlig og på en måte som gjør den innbydende, søkbar og enkel å orientere seg i.

Miljøverndepartementets egen nettside inneholder store mengder systematisert informasjon og lenker til andre kilder for informasjon. Blant annet finnes det lenker til alle underliggende etater som også har fyldige sider med miljøinformasjon sortert etter for eksempel ulike temaer, nyheter, høringer, regelverk mv. Det oppgis normalt kontaktpersoner som kan gi ytterligere informasjon. En viktig side for offentlig miljøinformasjon er nettstedet Miljøstatus i Norge som er utviklet av alle de underliggende direktoratene på oppdrag fra miljøverndepartementet. Det sentrale nettstedet er basert på informasjon fra flere registre. Formålet er å gi allmennheten god og lett tilgang til miljøopplysninger. Miljøstatus i Norge gir oppdatert informasjon om miljøets tilstand, utvikling og påvirkningsfaktorer. Tjenesten er bygget opp rundt flere hovedtemaer som igjen er delt inn i undertemaer. På de fleste temasidene finnes lenker til gjeldende regelverk, avtaler, vedtatte miljømål, samt lenker til de viktigste relevante nettstedene. Nettsidene blir løpende oppdatert og all informasjon kvalitetsikres minimum to ganger i året. Hvert fylke i Norge har egne oversikter over miljøtilstanden og påvikningsfaktorer særlig innenfor det bestemte fylket og det jobbes nå med at også kommuner benytter denne kanalen til å legge ut relevant miljøinformasjon.

Regjeringen rapporterer jevnlig om tilstanden og fremtidige tiltak gjennom blant annet stortingsmeldinger om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Alle slik informasjon blir lagt ut elektronisk. Sektormyndighetene har på samme måte et selvstendig ansvar for å ha oversikt over miljøvirkninger av virksomhet i sektoren og rapportere om dette. Videre er det enkelt å finne alt relevant regelverk opplistet på sidene til offentlige organer med en lenke til lovdata hvor den konkrete lovteksten publiseres. Lovdata er et sentralt nettsted hvor alt regelverk i Norge ligger og sidene blir jevnlig oppdatert når endringer inntrer. På miljøverndepartementets hjemmesider finner man videre bl.a. en veiviser i miljølovverk hvor både informasjon om ansvarlig myndighet og relevant regelverk er systematisert elektronisk. Generelt har Miljøvernforvaltningen til enhver tid informasjon i sine databaser om relevant regelverk, inkludert internasjonale avtaler Norge har inngått på miljøområdet (både på engelsk og norsk) Dette gjelder også strategier, planer og programmer. Det vil imidlertid føre for langt å omtale dette i større omfang enn det som er nevnt ovenfor.

Nr. 4 og 5

Når det gjelder tiltak for å publisere og spre nasjonale rapporter om miljøtilstanden, utarbeider som nevnt ovenfor Miljøverndepartementet jevnlige stortingsmeldinger om regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. Forrige melding ble lagt frem i 2003 og departementet planlegger å legge frem en ny samlet melding våren 2005. Departementet utarbeider også jevnlig egne meldinger om bestemte saksområder i miljøvernpolitikken. I tillegg publiseres det løpende informasjonen om miljøtilstanden på blant annet nettsiden Miljøstatus i Norge.

All ovennevnte informasjon publiseres elektronisk. Som nevnt under 3 publiseres også regelverk, strategidokumenter, handlingsplaner mv som er utarbeidet av offentlige organer på ulike nivåer på Internett. Dette gjelder også internasjonale avtaler og andre viktige internasjonale dokumenter.

Nr. 6

Enhver part skal oppmuntre aktører som har en vesentlig innvirkning på miljøet til å informere om virkningene av deres aktiviteter og produkter.

Den norske miljøinformasjonsloven innebærer en plikt for alle virksomheter til å ha kunnskap om og på forespørsel gi ut informasjon om forhold ved virksomheten som kan medføre en ikke ubetydelig miljøpåvirkning. Tilsvarende regler for såkalt produktspesifikk informasjon er inntatt i produktkontrolloven. Virksomheten skal gi ut informasjonen så raskt som mulig og senest innen en måned. Denne kan forlenges til to mnd dersom det er uforholdsmessig byrdefullt å utlevere informasjonen innen en måned. Det er opprettet en egen klagenemnd som tar stilling til klager over avslag på krav om miljøinformasjon. Klagenemnda bidrar til at allmennheten får en effektiv etterprøving og kontroll med om kravet om miljøinformasjon er behandlet i tråd med lovens regler. Vi viser for øvrig til vedlagte lovtekst.

Virksomheter er etter regnskapsloven pliktige til å informere aktivt om forhold ved virksomheten som har medført en ikke ubetydelig miljøpåvirkning. Videre finnes det frivillige miljøsertifiseringsordninger som også innebærer formidling av miljøinformasjon.

Når det gjelder kjemikalier som omsettes som sådanne, dvs. stoffer og stoffblandinger, gjelder forskriftsfestede krav om faremerking, herunder miljøfaremerking. Faremerkesystemet bygger på et omfattende internasjonalt harmonisert regelsett for klassifisering av kjemikalier.

Det eksisterer også flere frivillige miljømerkeordninger (Svanemerket og EUs blomst) og systemer for miljøvaredeklarasjoner.

Nr. 7

Enhver part skal etter denne bestemmelsen blant annet offentliggjøre faktiske opplysninger og analyser om faktiske forhold som anses relevante i utformingen av viktige miljøpolitiske forslag, gi tilgang til forklarende materiale om sitt samkvem med allmennheten i saker under konvensjonen og fremskaffe informasjon om hvordan forvaltningsorganer utøver sine funksjoner i saker vedrørende miljøet.

Denne bestemmelsen er blant annet oppfylt gjennom at den generelle utredningsinstruksen følges.

Det helhetlige systemet for resultatoppfølging i miljøvernpolitikken og utviklingen av nasjonale nøkkeltall og miljøindikatorer er også sentrale for å oppfylle denne bestemmelsen. Dette er faktaopplysninger om miljøforhold som skal si noe om utviklingen i miljøtilstanden på ulike områder. Det kan også nevnes at Statistisk sentralbyrå utarbeider årlig statistikk over viktige naturressurs- og miljøforhold.

Nr. 8

Mht å utvikle mekanismer med sikte på at tilstrekkelig produktinformasjon gjøres tilgengelig for allmennheten som gjør det mulig for folk å foreta miljøvennlige valg, viser vi blant annet til at det ifm. miljøinformasjonsloven ble innført endringer i produktkontrolloven som innebærer en rett for allmennheten til å få informasjon direkte fra tilvirker, importør bearbeider omsetter eller bruker av produkt. Dette omfatter blant annet informasjon om produktet inneholder komponenter eller har egenskaper som kan medføre helseskade eller miljøforstyrrelse, hvilke egenskaper dette er og hvilke vesentlige helseskader eller miljøforstyrrelser produksjonen og distribusjonen forårsaker.

All informasjon som foreligger hos et offentlig organ om produkter skal også gis ut med mindre spesifikke unntaksgrunner kommer til anvendelse.

Nr. 9

Norge har i mange år hatt et system for rapportering av utslipp og avfall. Informasjon om utslipp og avfall for enkelte bedrifter finnes på www.sft.no.

Implementering av artikkel 6

Oppgi juridiske og andre virkemidler som gjennomfører bestemmelsen om allmennhetens deltakelse i beslutninger vedrørende bestemte aktiviteter

Generelt

Artikkel 6 stiller en rekke kvalitetskrav som skal sikre åpen saksbehandling i enkeltsaker knyttet til visse positivt angitte kriterier, listet i eget vedlegg.

Grunnloven § 110 b gir rett til kunnskap både om iverksatte og planlagte tiltak og nedfeller derigjennom prinsippet om at miljøkonsekvenser skal utredes på forhånd. Norge har et omfattende regelverk som sikrer allmennheten rett til deltakelse i offentlige beslutningsprosesser.

Artikkel 6 er i all hovedsak oppfylt gjennom reglene i forvaltningsloven som oppstiller en generell plikt om å varsle og informere partene i saken, reglene om konsekvensutredninger i plan- og bygningsloven og petroleumsloven, og gjennom reglene om konsesjonsbehandling i forurensningsloven og tilhørende forskrift om begrensning av forurensning (forurensningsforskriften). I Norge er det blant annet også regler for deltakelse knyttet til etablering av verneområder etter naturvernloven, fredning etter kulturminneloven og ved søknader om elektrisk anlegg etter energiloven.

Nr. 1-9

De fleste tiltakene som er omfattet av Århuskonvensjonen art 6 er faller innunder reglene om konsekvensvurderinger i plan- og bygningsloven, samt vil kreve tillatelse etter forurensningsloven. Både reglene om konsekvensvurderinger etter plan- og bygningsloven og forurensningslovens og forurensingsforskriftens saksbehandlingsregler oppfyller kravene i konvensjonen om deltakelse.

Norge har inntatt både IPPC-direktivet ( 96/61/EF) og direktivet om konsekvensvurderinger av enkeltvedtak i (85/337/EØF) i EØS-avtalen, og begge er gjennomført i norsk rett. IPPC-direktivet er gjennomført gjennom endringer i forurensningsloven og gjennom dagens regler i forurensningsforskriften kapittel 36. Direktiv 85/337/EØF er gjennomført gjennom forskrift om konsekvensvurderinger som er en del av plan- og bygningslovens bestemmelser om konsekvensvurderinger. Dette innebærer at de aktiviteter som er nevnt i anneks I til art 6 er uttrykkelig vist til i norsk rett. EUs deltakelsesdirektiv 2003/35 vurderes også å være i samsvar med norsk rett.

For å utdype reglene etter forurensningsloven i noe mer detalj er det som nevnt tidligere ikke tillatt å forurense med mindre en eksplisitt har fått tillatelse eller det er tillatt gjennom forskrift. Forurensningsforskriften sier klart i § 36-3 at myndighetene skal sørge for at det gis anledning til å uttale seg, og at varselet skal gjøre greie for hva saken gjelder og ellers inneholde det som anses påkrevd for at den som får varslet kan uttale seg om saken (jf. art 6 nr. 6). Parter og berørte offentlige organer og myndigheter og organisasjoner som ivaretar allmenne interesser som vedtaket angår skal forhåndsvarsles direkte før vedtak treffes og gis anledning til å uttale seg innen en nærmere oppgitt frist (§ 36-4 og 36-5). I saker som gjelder virksomheter som omfattes av vedlegg I (jf. IPPC-direktivets vedlegg) og i andre saker av vesentlig betydning for en ubestemt krets av personer, skal myndighetene før vedtak treffes gi allmennheten anledning til å uttale seg innen en frist som normalt ikke skal være kortere enn 4 uker.

Varslet skal kunngjøres på måter som er egnet til å gjøre allmennheten oppmerksom på saken og tilhørende dokumenter skal gjøres tilgjengelig. Utgiftene skal betales av den som søker eller innehar en tillatelse. Statens forurensningstilsyn legger jevnlig ut kunngjøringer på sin hjemmeside. Det skal fremkomme av vedtaket hvordan innkomne uttalelser har vært vurdert og hvilken betydning de er tillagt ved vedtaket, jf. § 36-10. Etter § 36-11 skal forurensningsmyndighetene sørge for underretning av vedtaket.

Nr. 10

Artikkel 6 nr. 10 som krever at allmennheten skal gis anledning til medvirkning og informasjon også ved omgjøring og fornyet behandling av konsesjoner og tillatelser er gjennomført ved at vi i forbindelse med den nye miljøinformasjonsloven fikk en ny § 33-13 i plan- og bygningslovens kapittel VII-a. Forurensningsloven og -forskriften oppfyller også dette kravet da det fremgår klart av § 36-1 i forurensningsforskriften at reglene også gjelder for omgjøring av tillatelser.

Nr. 11

Når det gjelder retten til deltakelse knyttet til beslutninger om å godkjenne utsetting av genmodifiserte organismer innførte Norge i forbindelse med miljøinformasjonsloven en endring i genteknologiloven § 13. Endringer innebærer at det alltid skal gjennomføres en høring i saker som gjelder godkjenning av søknad om utsetting av genmodifiserte organsimer. Høringen skal gjennomføres i god tid før søknaden blir avgjort, og høringsprosessen må gjennomføres på en måte som sikrer allmennheten, og i særlig grad berørte interessegrupper, får tilgang til relevant informasjon og gis en reell mulighet til å komme med synspunkter i saken.

Implementering av artikkel 7

Oppgi relevante regler og ordninger som tilrettelegger for allmennhetens deltakelse vedrørende planer og programmer av betydning for miljøet

Når det gjelder planer som er omfattet av plan- og bygningsloven bestemmer loven at allmennheten skal trekkes inn i beslutningsprosessene. Plan- og bygningsloven § 16 fastsetter at planmyndigheten skal drive en aktiv opplysningsvirksomhet fra et tidlig tidspunkt i planarbeidet, og at berørte enkeltpersoner og grupper skal gis anledning til å få delta aktivt i planprosessen. Dessuten skal statlige planer, kommuneplaner og reguleringsplaner som hovedregel kunngjøres for at allmennheten skal få kunnskap om planene.

I tillegg til bindende planer for arealplanlegging som er omfattet plan- og bygningsloven fattes det en rekke programmer og generelle beslutninger som kan sette rammer og legge premissene for etterfølgende enkeltvedtak. Utredningsinstruksen er fastsatt av regjeringen, og gjelder for utredningsarbeid som utføres i eller på oppdrag fra statlige forvaltningsorganer. Den gir ingen rettigheter for allmennheten. For å sikre at allmennheten også sikres deltakelse i beslutningsprosesser knyttet til også mer strategiske planer og programmer som kan ha betydning for miljøet er det inntatt en prinsippbestemmelse i miljøinformasjonsloven § 20. Med planer og programmer menes alt fra kommunale arealplaner til statlige handlingsplaner for enkelte sektorområder. Det er ikke noe vilkår at planene har rettslig bindende virkninger. Bestemmelsen gjelder både statlige, fylkeskommunale og kommunale myndigheter.

Av første ledd følger det at offentlige myndigheter i utformingen av planer og programmer skal tilrettelegge for at allmennheten kan komme med innspill til arbeidet og gis en reell påvirkningsmulighet. En måte å oppfylle plikten på er å avholde orienteringsmøter for berørte deler av allmennheten. Bestemmelsen vil også kunne oppfylles ved å legge relevant informasjon på nettet. Det fremgår klart at informasjonen må gis på et tidspunkt hvor mulighet til påvirkning er reell, dvs. som regel tidlig i saksbehandlingen. Det forutsettes at det settes tidsammer som er så romslige at det gis anledning til å sette seg inn i saken og drøfte saken internt i en organisasjon. Det må ikke være snakk om omfattende miljøvirkninger for at bestemmelsen kommer til anvendelse, jf. "ha betydning for miljøet".

I forhold til planer eller programmer som kan ha vesentlig innvirkning på miljøet fastsetter bestemmelsens andre ledd at disse som hovedregel skal på offentlig høring og at slik høring skal gjennomføres i god tid før saken blir avgjort. Det er vurdert som mer naturlig å stiller mer omfattende krav til medvirkning i saker som har vidtrekkende konsekvenser for miljøet. Hvorvidt saken kan få vesentlige konsekvenser må vurderes konkret. Omhandler saken forurensning, avfall, energi, ressursbruk, arealbruk, transport og støy vil vesentlighetskravet som regel være oppfylt. Ved høringen skal det foreligge en redegjørelse for forslagets virkninger for miljøet. Det kan i særlige tilfeller gjøres unntak fra kravet om å gjennomføre offentlig høring, jf § 20 annet ledd litra a-d. Utkast til meldinger og proposisjoner kan unntas.

Avgjørelse i sakene etter bestemmelsen skal offentliggjøres. Av begrunnelsen skal det fremgå hvordan kravene i bestemmelsen er ivaretatt og hvordan høringsuttalelser og andre innspill er vurdert.

Reglene i miljøinformasjonslovens § 20 innskrenker ikke retten til å delta i beslutningsprosesser gitt i annen lovgivning.

Implementering av artikkel 8

Oppgi tiltak som er gjort for å fremme allmennhetens deltakelse i offentlige myndigheters forberedelse knyttet til regelverk som kan ha en vesentlig betydning for miljøet.

Norge har lang tradisjon for å involvere allmennheten ved utarbeidelse av regelverk og se hen til innspill ved utformingen av regelverket. Forvaltningslovens kapittel 7 inneholder regler om saksgangen ved utarbeidelse av sentrale og lokale forskrifter. Lovens § 37 pålegger forvaltningsorganet en generell utredningsplikt og bestemmelsens 2. ledd krever at en forskrift skal sendes på høring før et vedtak treffes. Muligheten for å uttale seg skal gis offentlig og private institusjoner og organisasjoner som berøres av regelverket eller representerer interesser som kan bli berørt. Dersom det er nødvendig for å få saken allsidig opplyst, skal uttalelser også innhentes fra andre. Dette skal sikre at beslutningsgrunnlaget blir best mulig og at alle med interesse i regelverket skal bli hørt og tatt hensyn til ved utformingen. Forskrifter skal etter forvaltningslovens § 38 kunngjøres i Norsk Lovtidend, og de legges også ut elektronisk på Lovdata. Mer detaljerte regler om utarbeidelse og høring av lover og forskrifter finnes i tillegg i utredningsinstruksen, hvor det blant annet følger at høringsfristen normalt ikke skal være kortere enn 3 måneder. Dette for å sikre at flest mulig skal gis tid og anledning for å utforme sine innspill til nytt regelverk.

I miljøinformasjonsloven § 20 er det som nevnt ovenfor under implementering av art 7, tatt inn en egen bestemmelse som omhandler rett til å delta i beslutningsprosesser knyttet til utforming av regelverk, planer og programmer. Vi viser til omtalen ovenfor.

Implementering av artikkel 9

Oppgi juridiske og andre tiltak som gjennomfører bestemmelsene om tilgang til rettsmidler

Generelt

Århuskonvensjonens artikkel 9 omfatter den såkalte tredje pilaren i konvensjonen; retten til klage og domstolsprøving i miljøsaker. I henhold til artikkel 9 nr. 1 skal den som mener at et offentlig organ ikke følger bestemmelsene i konvensjonens artikkel 4 (tilgang til miljøinformasjon), kunne få "prøvet" avgjørelsen til vedkommende organ ved en "domstol eller et annet uavhengig og upartisk organ etablert ved lov". Det samme gjelder for allmennhetens rettigheter etter artikkel 6 (deltakelse i beslutningsprosesser), jf. artikkel 9 nr. 2. Artikkel 9 nr. 3 skal videre sikre allmennhetens rett til klage- og domstolsbehandling for å "bestride handlinger og unnlatelser begått av privatpersoner og offentlige myndigheter som er i strid med bestemmelser i nasjonal lovgivning vedrørende miljø". I artikkel 9 nr. 4 stilles det krav om at klage- og domstolsprosedyren som omfattes av artikkelen ikke sla være "uoverkommelig dyre", og av artikkel 9 nr. 5 følger det at allmennheten skal sikres tilgang på informasjon om disse overprøvingsprosedyrene, herunder at det skal tilrettelegges praktisk og økonomisk for dette.

Implementering av artikkel 9 nr. 1 og nr
(Spørsmålsskriftes pkt. a (i) – (iii) og b)

Artikkel 9 nr. 1 og 2 er oppfylt gjennom at tvister vedrørende innsyn i miljøopplysninger etter miljøinformasjonsloven og retten til deltakelse etter miljøinformasjonsloven kap. 5 vil kunne fremmes for de alminnelige domstolene, jf lov 13. august 1915 nr. 6 (tvistemålsloven). I tillegg til denne domstolsbehandlingen vil spørsmålet, i tråd med kravene i artikkel 9 nr. 1. og 2, også være omfattet av sivilombudsmannsordningen, jf. lov 22. juni 1962 nr. 8. Det legges til grunn at sivilombudsmannsordningen må anses for å være et slikt "uavhengig eller upartisk organ etablert ved lov". Disse avgjørelsene er skriftelige og i praksis bindene for forvaltningen.

Implementering av artikkel 9 nr. 3:
(Spørsmålsskriftets pkt. c)

Også denne bestemmelsen er å anse for implementert gjennom det alminnelige systemet for forvaltningsklager og domstolsprøving i norsk rett. Bestemmelsen overlater til nasjonal rett å oppstille de nærmere kriteriene for søksmålsadgang og klagerett. Etter norsk rett vil en organisasjon som er et selvstendig rettssubjekt kunne opptre som part i saker for domstolen. De etablerte miljøorganisasjonene har således normalt alminnelig partsevne. I tillegg kreves det at vedkommende part har rettslig interesse, jf. tvistemålsloven § 54. Dette innbærer blant annet at søksmålet må falle inn under organisasjonens formål eller er en del av dens praktiske virkefelt. Videre er det et vilkår at organisasjonen har en medlemsmasse som gjør den til en naturlig representant for de miljøinteresser som søkes ivaretatt gjennom søksmålet.

Implementering av artikkel 9 nr. 4 og 5:
(Spørsmålsskriftets pkt. d og e)

Konvensjonens bestemmelser på dette punkt forutsettes implementert gjennom den alminnelige prosesslovgivningen. I forbindelse med vedtakelsen av miljøinformasjonsloven ble det foretatt endringer i lov 26. juni 1992 nr. 86 (tvangsfullbyrdelsesloven) §§ 3-5 og 15-6 i forhold til miljøsaker for å tilfredsstille konvensjonens krav om at prosedyrene som er omfattet av artikkel 9 ikke skal være "uoverkommelig dyre". Disse endringene går ut på at det i saker om midlertidig forføyning det hovedkravet bygger på bestemmelser som ivaretar miljøhensyn er overtrådt, og midlertidig forføyning er besluttet på grunnlag av at hovedkravet er sannsynliggjort og etter muntlig forhandling, er det et vilkår etter tvangsfullbyrdelsesloven § 3-5 at saksøker har opptrådt uaktsomt for at han skal holdes erstatningsansvarlig. Det følger videre av endringen i § 15-6 at det ikke kan stilles vilkår om sikkerhetsstillelse for ikrafttredelse og gjennomføring av midlertidig forføyning i disse tilfellene.

Arbeids- og sosialdepartementet, Pb 8019 Dep, 0030 Oslo
Barne- og familiedepartementet, Pb 8036 Dep, 0030 Oslo
Finansdepartementet, Pb 8008 Dep, 0030 Oslo
Fiskeri- og kystdepartementet, Pb 8118 Dep, 0032 Oslo
Forsvarsdepartementet, Pb 8126 Dep, 0032 Oslo
Helse- og omsorgsdepartementet, Pb 8011 Dep, 0030 Oslo
Justis- og politidepartementet, Pb 8005 Dep, 0030 Oslo
Kommunal- og regionaldepartementet, Pb 8112 Dep, 0032 Oslo
Kultur- og kirkedepartementet, Pb 8030 Dep, 0030 Oslo
Landbruks- og matdepartementet, Pb 8007 Dep, 0030 Oslo
Miljøverndepartementet, Pb 8013 Dep, 0030 Oslo
Moderniseringsdepartementet, Pb 8004 Dep, 0030 Oslo
Nærings- og handelsdepartementet, Pb 8014 Dep, 0030 Oslo
Olje- og energidepartementet, Pb 8148 Dep, 0033 Oslo
Samferdselsdepartementet, Pb 8010 Dep, 0030 Oslo
Utdannings- og forskningsdepartementet, Pb 8119 Dep, 0032 Oslo
Utenriksdepartementet, Pb 8114 Dep, 0032 Oslo

Direktoratet for naturforvaltning, Tungasletta 2, 7485 Trondheim
Forbrukerombudet, Rolf Wickstrømsvei 15 A, 0484 Oslo
Forbrukertvistutvalget, Pb 8154 Dep, 0033 Oslo
Norsk polarinstitutt, Polarmiljøsenteret, 9296 Tromsø
Riksantikvaren, Pb 8196 Dep, 0034 Oslo
Statens forurensningstilsyn, Pb 8100 Dep, 0032 Oslo
Statens Kartverk, Serviceboks 15, 3504 Hønefoss

Fylkesmennene

Den Norske Fagpresses Forening, Akersg. 41, 0158 Oslo
Den norske Turistforening, PB 7 Sentrum, 0101 Oslo
Forbrukerrådet, Boks 4594 Nydalen, 0404 Oslo
Forum for miljø og helse v/Haakon Skretteberg, Pb. 93 74 Grønland, 0135 Oslo
Framtiden i våre hender, Fredensborgv. 25 G, 0177 Oslo
Friluftslivets fellesorganisasjon (FRIFO), Nedre Slottsgate 25, 0157 Oslo
Friluftsrådenes Landsforbund, Gamle Drammensvei 203, 1300 Sandvika
Greenpeace Norge, Peder Clausønsg. 11, 0165 Oslo
GRIP Senter, Pb 8900 Youngstorget, 0028 Oslo
Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, Drammensveien 30, 0255 Oslo
Handelshøyskolen BI, Pb 580, 1302 Sandvika
Jordforsk, Fredrik A Dahls v 20, 1432 Ås
Kommunenes Sentralforbund, Pb 1378 Vika, 0114 Oslo
Kulturvernets fellesorganisasjon (KORG), Stortingsgaten 12, 0161 Oslo
Landsorganisasjonen i Norge, Youngsgata 11, 0181 Oslo
Matforsk, Norsk Institutt for næringsmiddelforskning, Oslov. 1, 1430 Ås
Miljøheimevernet, Pb 2113 Grünerløkka, 0505 Oslo
Miljøstiftelsen Bellona, Pb 2141 Grünerløkka, 0505 Oslo
Natur og Ungdom, Torggt. 34, 0183 Oslo
NINA/NIKU, Tungasletta 2, 7485 Trondheim
Norges Astma og Allergiforbund, Hegdehaugsveien 31, 0352 Oslo
Norges Bondelag, Schweigaardsgate 34c, 0191 OSLO
Norges Fiskarlag, Pirsenteret, 7005 Trondheim
Norges forskningsråd, Pb 2700 St. Hanshaugen, 0131 Oslo
Norges Handelshøyskole, Helleveien 30, 5045 Bergen
Norges Jeger- og fiskerforbund, Postboks 94, 1360 NESBRU
Norges Kvinne- og Familieforbund (K & F), Oscarsgt. 43, 0258 Oslo
Norges Miljøvernforbund, Pb 593, 5011 Bergen
Norges Naturvernforbund, Pb 342 Sentrum, 0101 Oslo
Norges Skogeierforbund, Pb 1438 Vika, 0115 Oslo
Norges Velforbund, Pottemakerveien 8, 0954 OSLO
Norsk Bonde- og Småbrukarlag, Øvre Vollgt. 9, 0158 OSLO
Norsk Forum for Ytringsfrihet, Urtegt. 50, 0187 Oslo
Norsk institutt for jord- og skogkartlegging, Pb 115, 1431 Ås
Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning, Pb 8024 Dep, 0030 Oslo
Norsk institutt for Markedsforskning, Pb 580, 1301 Sandvika
Norsk institutt for skogforskning, Høgskolevn. 12, 1432 Ås
Norsk institutt for vannforskning, Pb 173 Kjelsås, 0411 Oslo
Norsk Journalistlag, Pb 8793 Youngstorget, 0028 Oslo
Norsk Landbrukssamvirke, Pb 9347 Grønland, 0135 OSLO
Norsk Petroleumsinstitutt, Pb 7190 Majorstua, 0307 Oslo
Norsk Plantevern Forening, Ringvollvn. 2g, 1940 Bjørkelangen
Norsk Presseforbund, Rådhusgt. 17, 0158 Oslo
Norsk Redaktørforening, Rådhusgt. 17, 0158 Oslo
Norsk renholdsverks-forening, Nedre Vollgt. 3, 0158 Oslo
Norsk Skogbruksforening, Lilleakerveien 31, 0283 Oslo
Norske Avisers Landsforening, Tollbugt. 27, 0157 Oslo
Norsøk (Norsk senter for økologisk landbruk), Tingvoll gård 6630 Tingvoll
NTNU, 7491 Trondheim
Næringslivets Hovedorganisasjon, Pb 5250 Majorstua, 0303 OSLO
Planteforsk, Pb 100, 1431 Ås
Prosessindustriens Landsforening, Pb 5487 Majorstua, 0305 Oslo
Sabima, Pb. 6784 St. Olavs plass, 0130 Oslo
Sametinget, Pb. 144, 9735 Karasjok
Stiftelsen for samfunns- og næringslivsforskning, Breiviksveien 40, 5045 Bergen
Stiftelsen Godt Norsk, Nedre Vollgt. 11, 0158 Oslo
Stiftelsen Miljømerking, Kr. Augustsg. 5, 0164 OSLO
Teknologibedriftenes Landsforening, Pb 7072 Majorstua, 0306 OSLO
Universitetet i Bergen, Pb 7800, 5020 Bergen
Universitetet i Oslo, Pb 1072 Blindern, 0316 Oslo
Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø
Verdens Naturfond WWF Norge, Pb 6784 St Olavs pl, 0130 OSLO
Yrkesorganisasjonenes Sentralforbund, Pb 9232 Grønland, 0134 OSLO

Til toppen