Gjennomgang av straffebudene på det maritime området

Høringsbrev om redegjørelse for arbeidet med å utarbeide straffebestemmelser i spesiallovgivningen på det maritime området som forvalges av Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet.

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 15.10.2008


 

 

Vår ref.:

 

HØRING: Gjennomgang av straffebudene på det maritime området


1. Innledning
I dette høringsbrevet redegjøres det for arbeidet med å utarbeide straffebestemmelser i spesiallovgivningen på det maritime området som forvaltes av Nærings- og handelsdepartementet og Justisdepartementet. Straffebudene på området er i det alt vesentligste fastsatt gjennom straffelovens kapittel 30 og 42, samt skipssikkerhetsloven, jf. lov 16. februar 2007 nr. 9. Vedlagt følger departementets gjennomgang av de to kapitlene i straffeloven (vedlegg 1), utkast til lovforslag (vedlegg 2) og adresseliste (vedlegg 3). Høringsfrist er onsdag 15. oktober 2008.


2. Bakgrunn
Etter forslag i Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) om lov om straff (straffeloven) ble den alminnelige delen i den nye straffeloven vedtatt ved lov 20. mai 2005 nr. 28. Lovforslag i Ot.prp.nr. 8 (2007-2008), som er den første av to proposisjoner til den spesielle delen av strafferetten, ble vedtatt ved endring i straffeloven 2005 ved lov 27. mars 2008 nr. 4. Proposisjonen inneholdt straffebestemmelser om skjerpende og formildende omstendigheter, folkemord, rikets selvstendighet, terrorhandlinger, ro, orden og sikkerhet, og offentlig myndighet.

Den andre proposisjonen skal etter planen fremmes senest i desember 2008, og vil inneholde de resterende kapitler i straffeloven 2005, samt det vesentlige av endringer i spesiallovgivningen. Justisdepartementet har som mål å legge til rette for at Stortinget kan behandle ferdig forslaget til ny straffelov i første halvår av 2009. Det er ikke tatt endelig stilling til når den nye loven skal settes i kraft, men Justisdepartementet tar fortsatt sikte på at loven skal kunne tre i kraft 1. juli 2009.


3. Arbeidet med å tilpasse lovgivningen til den alminnelige delen av straffeloven
Fagdepartementene har fått i oppgave å komme med forslag til tilpasninger i spesiallovgivningen til den alminnelige delen i straffeloven 2005. Primært går det ut på å identifisere lovendringsbehov, utarbeide forslag til lovendringer, vurdere hvordan forslag til den spesielle delen i straffeloven 2005 bør forholde seg til tilstøtende og overlappende spesiallovgivning. Det reiser også spørsmål om å flytte straffebestemmelser fra spesiallovgivningen til straffeloven, og omvendt. Dernest består arbeidet i å foreta såkalte konsekvensendringer, altså alle endringer som nødvendiggjøres som følge av at det vedtas en ny straffelov, men som har et teknisk preg og som i liten grad krever rettspolitiske vurderinger. Endringer i terminologi og henvisninger vil utgjøre en stor del av dette arbeidet. Alle forslag til endringer i spesiallovgivningen vil bli fremmet i den andre proposisjonen om den spesielle delen av strafferetten, slik at Nærings- og handelsdepartementet ikke vil fremme lovforslagene som er på høring i en egen proposisjon.

Prinsipper for kriminalisering
Nærings- og handelsdepartementet har i sin gjennomgang og utarbeidelse av lovforslag lagt til grunn de føringer som ble gitt av Straffelovkommisjonen, jf. NOU 2002: 4, som i all hovedsak ble fulgt opp gjennom Ot.prp. nr. 90 (2003-2004). Her ble det fremhevet at det blant annet bør vises tilbakeholdenhet med bruk av straff og at straff bør brukes dersom man ikke kan oppnå en like god eller bedre nytteeffekt med andre og mindre inngripende midler som privatrettslige virkemidler, for eksempel arbeidsrettslige reaksjoner, erstatning, forvaltningstiltak, administrative reaksjoner og lignende.

Disse prinsippene ble også lagt til grunn av Skipssikkerhetslovutvalget (jf. NOU 2005: 14 På rett kjøl) og fulgt opp av departementet gjennom Ot.prp. nr. 87 (2005-2006). Det ble ikke utformet noen blankettstraffebud som i prinsippet rammer nærmest enhver overtredelse av loven eller forskrifter inntatt i loven. Videre ble det oppstilt et vesentlighetskriterium for å markere en høyere terskel for de straffbare handlingene. Samtidig ble det innført en administrativ sanksjon, overtredelsesgebyr, for mindre vesentlige handlinger. I lovbestemmelsene ble kravet til subjektiv skyld gjennomgående skjerpet ved at bare forsettlige og grovt uaktsomme handlinger ble gjort straffbare, med et par unntak.

I departementets lovforslag er det inntatt et vesentlighetskriterium i bestemmelsene. Videre er skyldkravet foreslått satt til forsett eller grov uaktsomhet, se nedenfor. Det foreslås heller ingen blankettstraffebud. En rekke av straffebudene i kapittel 30 og 42 har dessuten departementet foreslått ikke videreført i spesiallovgivningen fordi det ikke er behov for å reagere med straff. Samlet sett innebærer lovforslagene en avkriminalisering i en ikke ubetydelig skala, og at terskelen for den straffbare overtredelsen heves.

Medvirkning
I straffeloven 1902 er medvirkning til lovbrudd kriminalisert ved at det i det enkelte straffebud er uttrykkelig sagt at også medvirkning straffes. I en del av straffebudene i kapittel 30 og 42 er medvirkning gjort straffbart, se for eksempel §§ 301, 310 og 311. I straffeloven 2005 er det innført en generell bestemmelse i § 15 som kriminaliserer medvirkning. For de tilfellene hvor medvirkning ikke skal være straffbart, må dette markeres uttrykkelig i straffebudet. Med mindre noe annet er uttrykkelig sagt i spesiallovgivningen vil medvirkning altså være straffbart.

Skipssikkerhetslovutvalget fant ikke grunn til å gjøre et særlig unntak for medvirkning i lovens kapittel 10 (straff). Se NOU 2005: 14 s. 170. Utvalgets vurdering ble fulgt opp av departementet. Departementet foreslår heller ikke å unnta for medvirkning i straffebudene som foreslås videreført i den maritime lovgivningen.

Forsøk
Straffbarheten av forsøkshandlinger er etter gjeldende rett basert på skillet mellom forbrytelse og forseelse. Forsøk på forseelser er som hovedregel ikke straffbart, jf. straffeloven 1902 § 49 annet ledd. Skillet mellom forbrytelse og forseelse er opphevet i straffeloven 2005. Straffbarheten for forsøkshandlinger er i ny straffelov betinget av at handlingen kan medføre fengsel i 1 år eller mer, jf. § 16. Se Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) punkt 14.2.4, side 198-202.

De straffebud hvor forsøksansvar i utgangspunktet er utelukket er altså de hvor strafferammen er fengsel i 3 eller 6 måneder. Dersom lovgiver mener at forsøksansvar også skal være aktuelt der hvor strafferammen er fengsel i 3 eller 6 måneder, må dette sier uttrykkelig i straffebudet.

Skipssikkerhetslovutvalget fant ikke grunn til å gjøre et særlig unntak for forsøk i lovens straffebud, noe som innebærer at forsøk på overtredelse av skipssikkerhetsloven også er straffbart. Se NOU 2005: 14 s. 170-171. Utvalgets vurdering ble fulgt opp av departementet. Det må tilføyes at forsøk på overtredelse av skipssikkerhetsloven, må anses som lite relevant å påtale i praksis.

Strafferammen i lovforslagene (vedlegg 2) er med to unntak på under 1 år, hvilket innebærer at forsøk ikke er straffbart. Departementet ser ikke et behov for at forsøk skal være straffbart i straffebudene som foreslås videreført i den maritime lovgivningen.

Kravet til subjektiv skyld
Med unntak for forseelser som består i unnlatelse, har straffeloven 1902 ingen bestemmelser om skyldformen i spesiallovgivningen. De fleste straffetruslene i spesiallovgivningen angir skyldkravet. Når straffebestemmelsene ikke sier noe om skyldkravet, fastsettes dette ved en tolkning av straffebudet.

I straffeloven 2005 § 21 er forsett det alminnelige skyldkravet, med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt ved lov. Lovfestingen av forsett som det alminnelige skyldkravet for all straffelovgivning har ingen materiell betydning der hvor straffebudet i dag angir at skyldkravet er forsett eller uaktsomhet, jf. uttrykket "med mindre annet er bestemt". Heller ikke for de tilfellene hvor straffebudet ikke angir skyldkravet, men hvor dette er fastsatt gjennom en tolkning, medfører denne lovfestingen forandringer. Er det gjennom en tolkning etablert at uaktsomhet er tilstrekkelig, må det normalt antas at dette fortsatt gjelder selv om utgangspunktet er at straffelovgivningen kun rammer forsettelige lovbrudd, jf. ny straffelov § 21 "[...] med mindre annet er bestemt". Justisdepartementet har foreslått at det ryddes opp i lovgivningen hvor skyldkravet ikke er angitt.

Etter straffeloven § 40 annet ledd rammes uaktsomhet for forseelser som består i unnlatelser. De handlingene som er gjort straffbare i kapittel 42 om forseelser i sjøfartsforhold, dreier seg i all hovedsak om unnlatelser, slik at det subjektive kravet til skyld som hovedregel er uaktsomhet. Som nevnt ovenfor la Skipssikkerhetslovutvalget, i tråd med Straffelovkommisjonens føringer, til grunn at det subjektive krav til skyld bør være forsett eller grov uaktsomhet dersom uaktsomme handlinger skal rammes. Departementet fulgte opp utvalgets vurdering gjennom Ot.prp. nr. 87 (2005-2006).

Samtidig mener Nærings- og handelsdepartementet det er grunn til å se hen til straffebudene i spesiallovgivningen som er relevant å sammenligne med. Det siktes da i første rekke til arbeidsmiljøloven, petroleumsloven, havne- og farvannsloven, luftfartsloven og forurensningsloven. I utgangspunktet vil det være hensiktsmessig om skyldkravet harmoniseres så langt det er mulig. Skyldkravet i de nevnte lovene rammer som regel også simpel uaktsomhet, noe som isolert sett kunne tilsi en revurdering av skipssikkerhetslovens skyldkrav. Departementet vil likevel understreke at skipssikkerhetsloven har vært i kraft i kun et drøyt år, og det er for tidlig å foreta noen evaluering av hvilken effekt det endrede skyldkravet (fra simpel uaktsomhet til grov uaktsomhet) har hatt.

Departementet mener inntil videre at skyldkravet i den maritime lovgivningen bør være forsett eller grov uaktsomhet. I bestemmelsene som foreslås videreført i den maritime lovgivningen legger departementet seg på den samme linjen som i skipssikkerhetsloven og foreslår altså at kun forsettlige eller grovt uaktsomme handlinger rammes av straffebudene. Departementet vil imidlertid følge utviklingen av rettspraksis på dette området og foreta en ny vurdering av skyldkravet på et senere tidspunkt.

Oppheving av skillet mellom forbrytelser og forseelser
I straffeloven følger skillet av om bestemmelsene er plassert i del 2 om forbrytelser eller del 3 om forseelser. Utenfor straffeloven er skillet knyttet til strafferammen. Har lovbruddet en strafferamme på fengsel i mer enn 3 måneder, skal det etter straffeloven § 2 første ledd anses som en forbrytelse hvor ikke annet er bestemt. Skillet mellom forbrytelser og forseelser er opphevet i straffeloven 2005.

Skillet har som nevnt betydning for skyldkravet og forsøk. Videre har skillet en viktig påtalemessig side. Hovedregelen i dag er at ethvert lovbrudd, både i straffeloven og i spesiallovgivningen, er undergitt ubetinget offentlig påtale. Det finnes imidlertid viktige unntak fra denne hovedregelen både i og utenfor straffeloven 1902.

Ved en tilføyelse av ny § 62a i straffeprosessloven (ikke i kraft)ble det bestemt at straffebud med en strafferamme på to år eller mindre bare vil bli påtalt der allmenne hensyn tilsier det. Ved vurderingen av om allmenne hensyn foreligger, skal det etter bestemmelsen blant annet legges vekt på overtredelsens grovhet, hensynet til den alminnelige lovlydighet og om den fornærmede, en annen som har lidt skade ved overtredelsen, eller vedkommende berørte myndighet ønsker påtale.

Ønsker lovgiver at et lovbrudd med en strafferamme lavere enn 2 år skal være undergitt ubetinget offentlig påtale, må dette markeres uttrykkelig i straffebudet. De straffebudene som foreslås videreført i den maritime lovgivningen har med ett unntak en lavere strafferamme enn 2 år. Etter Nærings- og handelsdepartementet vurdering er ikke lovforslagene av en slik karakter at det er grunn til å oppstille en plikt om ubetinget påtale og det legges derfor opp til å følge lovens hovedregel.

Skillet har også betydning for påtalekompetansen. Ved en lovendring som trådte i kraft i 2004, ble politiet som utgangspunkt gitt påtalekompetanse i saker om forbrytelser som ikke kan medføre strengere straff enn fengsel i 1 år, jf. straffeprosessloven § 67. Dersom lovbruddet har en strafferamme på fengsel over 1 år, og lovgiver ønsker at politiet skal ha påtalekompetanse, må dette særlig begrunnes og angis i en egen hjemmel.

Det er først og fremst påtale for lovbrudd av skipssikkerhetsloven, hvor strafferammen i de fleste straffebudene er 2 år, at det kan reises spørsmål om politiet bør ha påtalekompetanse. Rogaland politidistrikt har fra 1. juli 2008 også fått et kompetanseansvar for overtredelse av den maritime lovgivningen, men påtalekompetansen ligger fortsatt hos det enkelte politidistrikt/statsadvokatembete. Departementet har ikke foreslått en særskilt bestemmelse om at politiet skal ha påtalekompetanse for overtredelse av skipssikkerhetsloven, men er åpen for å revurdere standpunktet dersom politi- eller påtalemyndighetene har en annen oppfatning.


4. Vurdering av kapittel 30 og 42 i straffeloven 1902
Innledning
Straffeloven 1902 inneholder to kapitler om forbrytelser (kapittel 30) og forseelser (kapittel 42) i sjøfartsforhold. Straffelovkommisjonen foreslo i NOU 2002: 4 s. 442 at den nye straffeloven ikke burde inneholde egne kapittel om sjøfartsforhold ettersom de ikke har en generell karakter som gjør det naturlig å plassere dem i straffeloven. Justisdepartementet og Nærings- og handelsdepartementet har sluttet seg til kommisjons vurdering. De deler av kapittel 30 og 42 som det er ønskelig å videreføre vil derfor måtte inntas i den maritime lovgivningen.

Kapittel 30 og 42 ble gjenstand for en fullstendig revisjon i 1963 etter en forutgående innstilling fra Sjømannslovkomiteen og Straffelovrådet. Se Ot.prp. nr. 40 (1961-62).
I forbindelse med vedtakelsen av skipssikkerhetsloven ble det foretatt en delvis gjennomgang av kapittel 30 og 42. De straffebud som gjaldt sikkerhet og miljø ble inntatt i revidert form som kapittel 10 i loven. Straffelovens bestemmelser om sikkerhet og miljø ble samtidig opphevet. Fortsatt gjenstår ca. 20 straffebud i de to kapitlene. Med unntak av endringene som skjedde i 2007, har kapittel 30 og 42 bare i mindre grad blitt endret på de 45 årene som er gått siden revisjonen i 1963. Departementet har foretatt en vurdering av behovet for å videreføre hvert enkelt straffebud, og i så fall i hvilken form og i hvilken lov. Departementets vurdering av den enkelte bestemmelse følger av vedlegg 1.

Tilstøtende og overlappende spesiallovgivning
Selv om Straffelovkommisjonen ikke foreslo et eget kapittel om sjøfartsforhold berører likevel flere av kommisjonens utkast til straffebestemmelser sjøfartsforhold, for eksempel utkast til § 29-4 og 29-7 om henholdsvis forsettlig og uaktsom brannstiftelse og annen særlig farlig ødeleggelse. Bestemmelsene tilsvarer straffeloven §§ 148, 149 og 151, som har kommet til anvendelse ved enkelte alvorlige sjøulykker (se bl.a. Rt.1993 s. 605 (Sea Cat) og RG 2004 s. 304 (Sleipner)). Videre inneholder straffeloven 2005, etter endringene som ble fremmet i Ot.prp. nr. 8 (2007-2008), i kapittel 18 bestemmelser om terrorvirksomhet og andre alvorlige straffbare handlinger knyttet til skip. § 137 inneholder en trussel om straff for den som transporterer, skjuler eller på annen måte medvirker til at personer som har begått terrorlignende handlinger unndrar seg straffeforfølging. § 139 gjelder kapring av luftfartøy og skip, § 140 gjelder forstyrrelse av den sikre drift av luftfartøy og skip, mens § 141 om utslipp av farlig stoff fra skip tar sikte på å ramme alvorlig miljøkriminalitet. Kapittel 18 gjennomfører bl.a. konvensjonen 10. mars 1988 til bekjempelse av ulovlige handlinger mot sikkerheten ved skipsfart (Convention for the Suppression of Unlawful Acts Against the Safety of Maritime Navigation), forkortet SUA konvensjonen, med endringer fra 2005.

I tillegg vil en rekke andre straffebestemmelser i straffelovens spesielle del etter omstendighetene kunne komme til anvendelse i sjøfartsforhold, for eksempel
§ 26-11 om ulovlig inntrenging eller opphold, jf. § 32-15 om bedragerilignende overtredelser straffelov § 27-13 om forsømmelse av hjelpeplikten, § 27-11 om grovt uaktsom betydelig skade på legeme og helse eller utkastet § 27-12 om grovt uaktsomt drap.

Ved gjennomgangen av kapittel 30 og 42 er det sett hen til straffeloven 2005 og de øvrige forslagene fra Straffelovkommisjonen som ennå ikke er fremmet av Justisdepartementet. Videre er straffetrusler i andre deler av spesiallovgivningen tatt hensyn i gjennomgangen, for eksempel skipssikkerhetslovens straffetrusler, havne- og farvannsloven m.v. Flere av straffebudene i de to kapitlene foreslås ikke videreført fordi de enten er eller vil bli omfattet av straffeloven 2005 eller fordi de rammes av gjeldende straffebud i spesiallovgivningen. Bestemmelser som ikke foreslås videreført på grunn av overlappende bestemmelser er bl.a. §§ 301, 310, 311, 418 og 425a.

Generell vurdering av kapitlene
Departementets generelle vurdering av de gjenstående straffebudene er at mange av dem fremstår som umoderne i formen, og som nevnt ovenfor omfattet av andre straffetrusler. En gjennomgang av rettspraksis viser at det de fleste straffebudene i beskjeden utstrekning har blitt anvendt siden revisjonen i 1963, noe som også indikerer at behovet for straffetrusler på området er mindre.

En rekke av straffebudene i kapittel 30 og 42 foreslås ikke videreført i spesiallovgivningen fordi overtredelsens karakter etter departementets syn ikke er av en slik alvorlighet at samfunnet bør reagere med straff. Se for eksempel §§ 307, 415, 421 og 426. De straffebudene som ikke foreslås videreført med denne begrunnelse gjelder i hovedsak overtredelser av sjømannsloven. Selv om disse straffebudene nok har hatt en viss preventiv effekt for å opprettholde disiplin og orden om bord vil i dag den mest effektive sanksjonsformen være arbeidsrettslige reaksjoner fra rederi/arbeidsgiver, eventuelt i kombinasjon med erstatning for tap som følge av feil eller forsømmelse. Slike reaksjoner må også anses som adekvate i dag slik at det ikke i tillegg skulle være sterke grunner til også å ilegge straff.

En del av straffebudene i de to kapitlene skal ivareta viktige samfunnshensyn, for eksempel straffetrusler for brudd på bestemmelser om registrering og merking av skip, pliktige forsikringsordninger, og undersøkelse av sjøulykker. Se for eksempel § 414 annet ledd, § 419 og § 423 annet ledd. Disse bestemmelsene foreslår departementet videreført i den maritime lovgivningen.

Kapitlenes bestemmelser inneholder en rekke trusler om straff for unnlatelser fra skipsfører, vakthavende styrmann eller mannskapet for øvrig. Flere av disse straffebudene foreslås ikke videreført, men departementet foreslår likevel at grove unnlatelser og overtredelse av plikter i nødssituasjon som setter liv og helse i fare, videreføres i spesiallovgivningen, bl.a. §§ 313 og 314.

Strafferamme
Strafferammene i kapittel 30 og 42 varierer fra bøter til fengsel i inntil 6 år. I Ot.prp. nr. 90 (2003-2004) ble det lagt opp til å redusere antallet strafferammer samt at straffelovgivningen skal ha realistiske strafferammer. Strafferammene i skipssikkerhetsloven er 1 og 2 år. Med to unntak foreslås det at strafferammene i den øvrige maritime lovgivningen er bøter eller fengsel inntil 6 måneder. De to bestemmelsene hvor en høyere strafferamme foreslås gjelder en skipsfører som unnlater å yte hjelp i forbindelse med sammenstøt av skip og en skipsfører som i havsnød eller annen fare forlater eller oppgir skipet uten at det er nødvendig og hvor han eller hun er sterkt å bebreide for handlingen, jf. §§ 313 og 314.

Plassering i spesiallovgivningen
De bestemmelsene som foreslås videreført bør inntas i den loven overtredelsen rammer. Det har ikke bydd på vanskeligheter å identifisere hvilken lovgivning som er overtrådt. I noen tilfeller er det også sagt uttrykkelig i det enkelte straffebud, for eksempel i § 414 annet ledd og § 419.


5. Vurdering av straffebudene i den øvrige maritime lovgivningen
Ettersom straffeloven 1902 inneholdt straffetrusler om sjøfartsforhold har den gjeldende maritime lovgivningen i liten grad straffetrusler. Unntaket er her skipssikkerhetsloven. I tillegg finnes det spredte straffetrusler, bl.a. i sjøloven kapittel 6 A om føring av skip i alkoholpåvirket tilstand eller lignende og pliktmessig avhold fra alkohol. Tilsvarende bestemmelser finnes også i fritids- og småbåtloven. Videre inneholder NIS-loven § 11 en straffetrussel, samt enkelte andre mindre særlover. Som redegjort for nedenfor foreslås noen endringer i skipssikkerhetsloven og NIS-loven. I de øvrige lovene vil det kun bli konsekvensjusteringer i form av henvisninger etc. I de lover hvor det kun foretas konsekvensjusteringene sendes ikke forslagene på høring.


6. Lovforslagene
Forslag til straffetrusler i sjømannsloven
Mange av straffetruslene i straffeloven 1902 gjelder ulike overtredelser av sjømannsloven, for eksempel §§ 308, 310, 421 og 426. Som redegjort for ovenfor mener departementet straff for overtredelse av sjømannsloven på de aller fleste områdene ikke er et egnet virkemiddel. For å motvirke sosial dumping foreslås det imidlertid inntatt en trussel om straff ved grov tilsidesettelse av lov, forskrift eller tariffbestemmelser om ansettelsesforhold som innebærer at en sjømann er ansatt på vesentlig andre vilkår enn vedkommende har krav på. Departementet mener det særlig vil være grunn til å reagere med straff dersom overtredelsen gjelder flere sjøfolk, om proforma avtaler er inngått for å dekke over de reelle kontraktsvilkårene, eller graden av utvist skyld ellers må karakteriseres som grov. Se kommentarene til § 414.

Bestemmelsen foreslås inntatt under kapittel V Forskjellige bestemmelser. I lovutkastet til Ot.prp. nr. 70 (2007-2008)er det foreslått endringer i kapitlet, blant annet en ny § 55 B. Straffetrusselen foreslås derfor inntatt som ny § 54 C.

Forslag til straffetrusler i sjøloven
En del av bestemmelsene i kapittel 30 og 42 gjelder overtredelse av sjøloven, for eksempel §§ 313, 314, 415 og 419. De fleste straffebudene som gjelder overtredelse av sjøloven er foreslått videreført der. Overtredelsene er foreslått samlet i ett straffebud som er plassert i et nytt avsnitt II i kapittel 20 i nåværende § 506. Bestemmelsen er i dag uten innehold etter at de materielle bestemmelsene ble opphevet i forbindelse med vedtakelsen av skipssikkerhetsloven. Det gjøres oppmerksom på at kapittel 20 som utgangspunkt også gjelder boreinnretninger og lignende flyttbare innretninger, jf. § 507 annet ledd, slik at straffetrusselen også omfatter slike innretninger. Straffetrusselen omfatter også fritids- og småbåter, i den grad pliktene som er overtrådt også gjelder for slike fartøy.

Forslag til endring av skipssikkerhetsloven
I loven foreslås to konsekvensjusteringer i §§ 68 og 70, samt en tilføyelse av ordene ”påse og” i § 59 bokstav e som ved en inkurie falt ut under utarbeidelse av bestemmelsen. Straffebudet rammer personer i rederiet som overtrer § 16 om kvalifikasjonskrav som både er en ”påse” og ”sørge for”-plikt for rederiet, og det blir dermed ufullstendig å bare vise til ”sørge for”-plikten slik som i dag.

Sjøfartsdirektoratet har i brev 1. juni 2008 til departementet tatt til orde for å utvide overtredelser som etter § 55 tredje ledd kan ilegges andre som har sitt arbeid om bord. Direktoratet peker særlig på at det er uheldig at overtredelser av sjøveisreglene og vaktholdforskriften hvor det er vakthavende styrmann som har kommandoen over skipet, ikke kan sanksjoneres med overtredelsesgebyr slik det kan om det var skipsføreren som hadde kommandoen. Sikker navigering og vakthold er en ”sørge for”-plikt for skipsføreren og en medvirkningsplikt for andre som har sitt arbeid om bord, jf. §§ 19 og 20.

Departementet er enig med direktoratet i at det bør foretas en tilføyelse i § 55 som også henviser til § 14 og § 15 annet ledd. Ved feil eller unnlatelser ved navigering og vakthold er det gode grunner til å likestille vakthavende styrmann og skipsføreren. Fravær av adgang til å anvende overtredelsesgebyr i slike tilfeller vil kunne medføre en lavere terskel for å anvende straffebudene for disse overtredelsene som rammer andre som har sitt arbeid om bord, jf. § 61 første og annet ledd, noe som ville være en uheldig utvikling. Det foreslås på denne bakgrunn å tilføye § 14 og § 15 annet ledd i oppramsingen i § 55 tredje ledd.

I § 55 annet ledd foreslås også at det kan gis overtredelsesgebyr for overtredelse av § 16, jf. medvirkningsplikten i § 20 første ledd bokstav e, om å medvirke til å være behørig kvalifisert. En vakthavende styrmann kan ilegges overtredelsesgebyr om vedkommende for eksempel fører et skip med utgått dekksoffiserssertifikat, jf. henvisningen til § 16 i § 55 tredje ledd. Det fremstår som lite konsekvent om ikke også en skipsfører kan ilegges overtredelsesgebyr for den samme type overtredelse. De mer alvorlige overtredelsene vil kunne ilegges med straff, for eksempel om en skipsfører over lengre tid har ført et skip uten gyldig personlig sertifikat.

I § 55 annet ledd foreslås at ordene ”og” mellom § 12 og § 14, samt mellom § 22 og § 24, erstattes med et komma. Det er ikke hensikten at begge bestemmelsene skal være overtrådt for å ilegge overtredelsesgebyr, og av informasjonshensyn foreslås dette presisert.

Forslag til endring av NIS-loven
I straffebudet i § 11 foreslås det innført et vesentlighetskriterium slik at det også i denne loven settes en viss terskel for å ilegge straff. Det er særlig grove brudd på fartsområdebestemmelsene som vil være egnet til å sanksjonere med straff. Av hensyn til effektivitet ved sanksjonering av brudd på bestemmelsen og harmonisering med straffebudene i den øvrige maritime lovgivningen, foreslås at vilkåret for den subjektive skyld er forsett eller grov uaktsomhet. Skyldkravet er i dag forsett.

I likhet med de fleste andre straffebudene som følger av lovforslaget foreslås det at brudd på forskrift også rammes av bestemmelsen, og at det inntas i ordlyden. Gjennom forskrift 30. juni 1987 nr. 579 og forskrift 11. august 1989 nr. 802 er brudd på forskriftene sanksjonert med straff, se henholdsvis §§ 4 og 5. Forskriftsbestemmelsene vil samtidig bli opphevet. Strafferammen for overtredelse av loven er bøter. Departementet foreslår ingen endringer i strafferammen.

Den lovtekniske utforming av lovforslagene
Straffebestemmelsene foreslås så langt som mulig oppbygget etter samme systematikk som skipssikkerhetsloven kapittel 10. Systematikken går ut på å vise til hvilken lovbestemmelse som er overtrådt med en kort gjengivelse av innholdet i bestemmelsen. Videre foreslås det at også brudd på forskrifter gitt i medhold av den enkelte lovbestemmelse sanksjoneres. Det er ikke gitt utfyllende forskrifter til alle lovbestemmelser som foreslås sanksjonert, og i disse straffebudene er heller ikke overtredelse av forskrift nevnt. Angivelsen av forskrifter i straffebudene innebærer ingen tilsiktet nykriminalisering siden mange av bestemmelsene i kapittel 30 og 42 etter sin ordlyd også rammer brudd på forskrifter, for eksempel § 419.

Ettersom det er foreslått inntatt et vesenlighetskriterium i lovbestemmelsene, oppstår det også et behov for å angi nærmere hvilke momenter det skal ses hen til i vesentlighetsvurderingen. I lovene hvor det foreslås inntatt en straffetrussel foreslås det derfor inntatt en bestemmelse om vesentlighetskriteriet som har samme ordlyd som skipssikkerhetsloven § 69 første ledd. Motivene til denne bestemmelsen vil måtte utformes noe annerledes enn motivene til § 69 første ledd ettersom særlig virkningene av overtredelsene gjerne vil være annerledes enn etter skipssikkerhetsloven. Ordlyden i § 69 første ledd mener imidlertid departementet også passer godt i den øvrige maritime lovgivningen.

Lovforslagene fremgår av vedlegg 2.


7. Økonomiske og administrative konsekvenser
Som nevnt ovenfor ilegges straff i beskjedent omfang i den delen av den maritime lovgivningen som nå er under utarbeidelse. De fleste overtredelser gjelder skipssikkerhetsloven, og her foreslås bare mindre justeringer. Når departementet med lovforslagene i tillegg hever terskelen for de straffbare handlingene og avkriminaliserer en rekke handlinger som i dag er underlagt straffesanksjon, er det derfor ingen grunn til å regne med noen økte økonomiske eller administrative konsekvenser for verken domstoler, politi, påtalemyndighet, Skipsregistrene, Sjøfartsdirektoratet eller andre myndigheter.


Med hilsen


Leif Asbjørn Nygaard (e.f.)
ekspedisjonssjef
                                                                                          Terje Hernes Pettersen
                                                                                          seniorrådgiver

Vedlegg 1: Vurdering av kapitell 30 og 42 i straffeloven av 1902
Vedlegg 2: Forslag til lovendringer
 

 

Folkehelseinstituttet - har ingen merknader til høringsdokumentet
Regjeringsadvokaten - har ingen merknader til høringsdokumentet
Universitetet i Oslo
Borgarting lagmannsrett
Regjeringsadvokaten - har ingen merknader til høringsdokumentet
Kystverket - har ingen merknader til høringsdokumentet
Brønnøysundregistrene -har ingen merknader til høringsdokumentet
LO - har ingen merknader
Arbeidstilsynet - har ingen merknader
Likestillings- og diskrimineringsombudet - har ingen merknader
Politiets Sikkerhetstjeneste - har ingen merknader
Domstoladminisrasjonen - har ingen merknader
Helse- og omsorgsdepartementet - har ingen merknader
Landbruk- og matdepartementet - har ingen merknader
Kunnskapsdepartementet - har ingen merknader
Oljedirektoratet - har ingen merknader
Datatilsynet - har ingen merknader
Miljøverndepartementet - har ingen merknader
Fornyings- og administrasjonsdepartementet - har ingen merknader
Barne- og likestillingsdepartementet - har ingen merknader
Samferdselsdepartementet - har ingen merknader
Maritimt Forum - har ingen merknader
Skiprsregistrene
Finansdepartementet
Sjømannsorganisasjonenes Fellessekretariat
Statens Havarikommisjon
Norsk Losforbund









Til toppen