Norsk Oppgjørssentral, Oslo Børs, Verdipapirsentralen, Den norske Bank, Kreditkassen og Sparebanken NOR har bedt Advokatfirmaet Arthur Andersen utarbeide et forslag til regelverk for beskatning av verdipapirlån.

Da de verdipapirrettslige rammebetingelsene for verdipapirlån ble vesentlig endret i 1996, ga Finansdepartementet uttrykk for at det ville bli utarbeidet nærmere regler for den skattemessige behandlingen av verdipapirlån. Finansdepartementet forventet at nye regler skulle kunne få virkning for inntektsåret 1996. Forslag til nye skatteregler er imidlertid ennå ikke fremlagt, som følge av at Finansdepartementet ikke har kunnet prioritere arbeidet med slike regler.

Oppdragsgiverne deler en oppfatning om at det norske markedet for verdipapirlån i sterk grad hemmes av at de skattemessige rammevilkårene er lite avklart. Det synes også som om Finansdepartementets muligheter til å prioritere arbeidet med skatteregler for verdipapirlån vil være lave ennå en god stund fremover. På denne bakgrunn har oppdragsgiverne i fellesskap engasjert Advokatfirmaet Arthur Andersen til å bistå med utarbeidelse av et forslag til slikt regelverk. Hensikten har vært at kombinasjonen av oppdragsgivernes kollektive innsikt i hvordan markedet for verdipapirlån fungerer og Advokatfirmaet Arthur Andersens skattekompetanse skulle gi forutsetninger for å komme frem til et regelverksforslag som Finansdepartementet med minst mulig ressurser kan bearbeide til et lovforslag overfor Stortinget. Advokatfirmaet Arthur Andersen har i den forbindelse blant annet hatt som mandat å ivareta de kontrollmessige og provenymessige hensyn som det forventes at myndighetene vil stille til et slikt regelverk.

Ansvarlig for arbeidet hos Advokatfirmaet Arthur Andersen har vært Hans Georg Wille med bistand fra Eli Teigen og Siri Wennevik.

1.2 Hva kjennetegner avtaler om lån av verdipapir?

En avtale om lån av verdipapir kjennetegnes av at utlåner overfører disposisjonsretten til et antall av en bestemt type verdipapir til innlåner mot en plikt for innlåner til senere å tilbakeføre et tilsvarende antall av vedkommende verdipapir til utlåner med tillegg av en godtgjørelse, og eventuelt også med tillegg av en kompensasjon for avkastning på verdipapirene i låneperioden.

Ved låneavtalen sikrer altså innlåner seg disposisjonsretten til det antall av vedkommende verdipapir som låneavtalen dekker. Dette innebærer at alle rettigheter knyttet til de lånte verdipapirene, f. eks. stemmerett, tegningsrett og rett til utbytte overføres fra utlåner til innlåner. Normalt vil ikke utlåners navn lenger være registrert i eierregistre (f. eks. i aksjeprotokollen). Utlåneren kan heller ikke disponere over de utlånte verdipapirene i låneperioden.

Innlåner må betale en godtgjørelse (nedenfor kalt premie) til utlåner for å få disposisjonsretten over verdipapirene. Premien utgjør normalt en prosentsats av markedsverdien av de lånte verdipapirene beregnet på utlånsdagen eller daglig. Premien forfaller til betaling enten som et engangsvederlag ved tilbakelevering eller i månedlige avregninger.

I tillegg til premiebeløpet må innlåner også kompensere utlåner for avkastning som utlåner går glipp av i låneperioden. Dette kan f.eks. dreie seg om utbyttebetalinger eller rentebetalinger, eller fordeler i form av fondsaksjer eller emisjoner til under markedskurs. Noen ganger kan innlåner gi kompensasjonen i form av naturalia, eksempelvis mottatte fondsaksjer sammen det lånte antall aksjer, men andre ganger må kompensasjonen gis i penger.

Låneperioden kan være avtalt på forhånd, men vanligvis lånes aksjer for en ubestemt tidsperiode.

Innlåner benytter som regel de lånte verdipapirene som grunnlag for å overdra samme antall verdipapirer til tredjemann. Tredjemann vil som regel ikke vite at kjøpet av verdipapirer er muliggjort ved at selger har foretatt et verdipapirlån, og for kjøper er dette uansett uten betydning. Innlåner plikter å levere identiske verdipapirer tilbake til utlåner på et senere tidspunkt. Dette betyr som regel at innlåner må ut i markedet og kjøpe eller låne det nødvendige antall.

Kravet om at de tilbakeleverte verdipapirene skal være "identiske" med de som ble lånt innebærer f.eks. for aksjer at de skal være utstedt av samme selskap, ha samme pålydende, tilhøre samme aksjeklasse og for øvrig være like med de som ble lånt.

For verdipapirlån oppretter partene som hovedregel en låneavtale (rammeavtale) som regulerer prinsipper for premieberegning, sikkerhetsstillelse, kompensasjon for utbytte, etc., mens konkrete lån dokumenteres gjennom enklere tilleggsavtaler fra gang til gang.

Strukturen ved et verdipapirlån kan beskrives som følger:

Det som skiller lånet fra et salg med påfølgende kjøp av nye aksjer, er at utlåner i låneperioden sitter med kursrisikoen og at han får betaling for selve utlånet (utlånspremie) samt kompensasjon for all avkastning han må avstå fra i utlånsperioden.

Fra utlåners side er motivet for å låne ut verdipapir gjerne effektiv porteføljeforvaltning. Institusjonelle eller private investorer kan på den måten oppnå økt avkastning på sin verdipapirportefølje uten samtidig å gi fra seg den økonomiske interessen i verdipapirene. Utlånspremien sikrer utlåner denne avkastningen.

1.3 Sammendrag av de skattemessige forhold

1.3.1 Dagens situasjon

Det er i dag ingen lovregler eller rettspraksis som regulerer den skattemessige behandling av verdipapirlån. Hovedproblemstillingen har vært om utlånet skattemessig er å betrakte som realisasjon eller som lån. Dersom lånet er realisasjon, vil utlåner bli skattepliktig for eventuell gevinst/tap ved overføringen av verdipapirene til innlåneren.

Finansdepartementet har i brev av 30. januar 1998 uttalt at det antar at verdipapirlån må anses som realisasjon av verdipapirene for utlåneren, det vil si at selve utlånet medfører realisasjonsbeskatning. Spørsmålet er likevel undergitt betydelig usikkerhet, særlig tatt i betraktning at utlåner har i behold hele den økonomiske interessen i verdipapirene samt at de fleste verdipapirer ikke lar seg individualisere (gjennom nummererte aksjebrev e.l.).

Et velfungerende marked for verdipapirlån er avhengig av at utlåner og innlåner ikke faller inn under reglene om realisasjonsbeskatning. Dagens usikre skattesituasjon er utvilsomt en sterkt medvirkende årsak til at det er et begrenset lånetilbud av verdipapirer i Norge. I en rekke land er det innført regler om at lån av verdipapir ikke er gjenstand for realisasjonsbeskatning (se nedenfor). Dette betyr at skattesituasjon i Norge medfører en sterk konkurransevridning til fordel for utenlandske eiere av norske verdipapirer. Norske verdipapir lånes i stor utstrekning i internasjonale markeder mellom internasjonale aktører.

1.3.2 Forslag til nye skatteregler for verdipapirlån

På denne bakgrunn er det ønskelig med en regel som presiserer at verdipapirlån ikke utløser realisasjonsbeskatning av utlåner, og videre at innlåners tilbakelevering av de lånte verdipapirene heller ikke er realisasjon for skattemessige formål.

Hovedgrunnen til å innføre slike regler er at skatteretten ikke bør legge hindringer i veien for et institutt som lovgiver har vedtatt og ansett ønskelig.

Som utgangspunkt legges det opp til skatteregler som i størst mulig grad behandler utlåner som reell eier av de utlånte verdipapirer og innlåner for å ha lånekostnader knyttet til et verdipapirlån. Hovedtrekkene i de foreslåtte reglene er som følger:

Beskatningen på utlåners hånd bygger på at selve utlånet av verdipapirene ikke anses som realisasjon, og det skal derfor ikke foretas noen realisasjonsbeskatning av utlåner. Utlåner blir derimot skattepliktig for utlånspremien.

Kompensasjon i form av penger for avstått utbytte, renter o.l. i låneperioden vil generelt være skattepliktig inntekt for utlåner. Utlåner anses da for å ha realisert den avkastning kompensasjonen dekker. Kompensasjon i form av naturalia vil også som utgangspunkt medføre skatteplikt, men kan etter omstendighetene være unntatt. Dette vil f.eks. gjelde ved kompensasjon i form av tegningsretter til aksjer ettersom mottak av tegningsrettene ikke ville ha gitt skatteplikt dersom utlåner ikke hadde lånt ut aksjene.

Ved lån av norske aksjer vil kompensasjon for utbytte gi utlåner rett til godtgjørelsesfradrag i utlignet skatt på samme måte som ordinært utbytte. Et unntak gjelder der utlåner selv har lånt aksjene fra en annen utlåner. Da vil det være den utlåner der aksjene har sin opprinnelse som kan kreve godtgjørelsesfradrag. "Mellomliggende" utlånere vil imidlertid kunne kreve inntektsfradrag for betaling av kompensasjonen til sin utlåner.

Det foreslås regler om at utbyttekompensasjon blir gjenstand for kildeskatt på linje med vanlig utbytte dersom utlåner er hjemmehørende i utlandet og utlånet gjelder norske aksjer.

Ved utlån over årsskiftet tilordnes utlåner RISK-beløp som enhver eier av norske aksjer. Innlåner tilordnes samme RISK-beløp men med motsatt fortegn.

Beskatningen på innlåners hånd bygger på at tilbakelevering av lånte verdipapirer ikke anses som realisasjon. Innlåners salg av verdipapirer på basis av lånet er derimot en realisasjon av de solgte verdipapirene. Inngangsverdien på de solgte verdipapirene vil i ettertid fremkomme som kostprisen på dekningskjøpet (for tilbakelevering til utlåner), justert for RISK.

Dersom dekningskjøpet og tilbakeleveringen av verdipapirene skjer året etter at innlåner solgte verdipapirene foreslås en regel om at innlåner får utsettelse med beskatningen av de solgte verdipapirene. Utsettelsen gis kun ut året etter salgsåret. I praksis vil dette innebære at verdipapirlån sjelden vil strekke seg over to årsskifter ettersom formålet med verdipapirlån normalt er å fremskaffe dekning for short-salg eller oppgjør for falte handler.

Ved beregningen av gevinst/tap på aksjer vil FIFU (først inn, først ut) prinsippet gjelde, slik at utgangsverdien på de aksjene som selges først skal avregnes mot den første inngangsverdien (dvs. det første dekningskjøpet). Dersom innlåner på lånetidspunktet allerede eide identiske verdipapirer, må disse anses solgt først. Dette forhindrer at lån av aksjer benyttes til å utsette beskatningen av ordinære salg.

Ved utlån av verdipapirer skal formuesbeskatning gjennomføres på vanlig måte. Formuesverdien av kravet på tilbakelevering av verdipapirene beregnes etter de samme prinsipper som formuesverdien av de underliggende objekter.

Reglene foreslås innført med virkning fra 1. januar 2000. Fra samme tidspunkt vil den nye skatteloven av 26. mars 1999 tre i kraft, og forslag til lovtekster er derfor utarbeidet i forhold til denne loven, se nedenfor i punkt 7

2.Beskrivelse av dagens situasjon

2.1 Lovgrunnen

2.1.1 Verdipapirhandelloven

Ved lov av 7. juni 1996 nr. 25 ble det innført nye regler som generelt åpner for verdipapirlån og formidling av verdipapirlån.
Disse reglene ble videreført i den nye verdipapirhandelloven av 19. juni 1997 nr. 79.

2.1.1.1 Rettstilstanden før endringen i verdipapirhandelloven av 7. juni 1996 nr. 25

Før endringen av verdipapirhandelloven ved lov av 7. juni 1996 nr. 25 forelå det ingen lovregulerte låneordninger for verdipapirer.

Verdipapirlån forekom likevel i en viss utstrekning:

I forbindelse med primærhandelssystemet for statsobligasjoner hadde primærhandlerne avtale med Norges Bank om lån av statsobligasjoner. Ved market making i kredittforetaksobligasjoner hadde market makere avtaler med kredittforetak om lån av obligasjoner.

I forbindelse med oppgjør av handler formidlet av fondsmeglerforetak, godtok Kredittilsynet at foretaket ved mislighold lånte verdipapirer for å dekke oppgjøret. Kredittilsynet forutsatte at verdipapirlånet skulle være regulert av skriftlig avtale, samt at lånet var nødvendig for å kunne foreta rettidig levering av verdipapirene. Det var videre satt nærmere minimumskrav til hva den skriftlige avtalen skulle regulere. Norges Fondsmeglerforbund hadde utarbeidet en standardavtale for verdipapirlån i forbindelse med slike misligholdssituasjoner.

I tillegg til ovennevnte låneordning hadde Finansdepartementet gitt uttrykk for at det ikke hadde innvendinger mot en nærmere spesifisert låneordning for market makere i opsjoner og terminer. Departementet åpnet dermed for at market makere i opsjoner og terminer kunne sikre seg mot kursfallsrisiko på de underliggende aksjer eller obligasjoner ved å selge aksjer eller obligasjoner som var lånt gjennom en særskilt låneordning.

2.1.1.2 Rettstilstanden etter endringen av 7. juni 1996 nr. 25 og den nye verdipapirhandelloven av 19. juni 1997 nr. 79

I Ot. prp. nr. 15 (1995 – 96) uttalte Finansdepartementet at verdipapirforetak burde gis anledning til å låne inn og ut verdipapirer , samt formidle slike lån. Ved lov av 7. juni 1996 nr. 25 ble verdipapirlån lovregulert. I dag er verdipapirlån regulert i § 8-8 i verdipapirhandelloven.

Det følger av verdipapirhandelloven at lån fra/til eller via verdipapirforetak kun kan gjennomføres på visse vilkår. Det er et vilkår at det stilles betryggende sikkerhet for lånet og at det benyttes et av de avtalesett som er godkjent av Kredittilsynet, eller at låneavtalen inngås under medvirkning av en oppgjørssentral som enten garanterer for eller selv trer inn som part i låneavtalen.

Verdipapirhandelloven § 8-8, jfr. forskrift av 14.10.96 nr. 984, oppstiller regler om sikkerhetsstillelse (marginsikkerhet) og bruk av standardiserte avtaler godkjent av Kredittilsynet, alternativt at avtalen inngås under medvirkning av en oppgjørssentral og enten foretas eller formidles av et verdipapirforetak. Norsk Oppgjørssentral ASA ("NOS") har utarbeidet standardavtaler som kommer til anvendelse ved clearing i NOS med tilhørende registrering i Verdipapirsentralen (VPS) – "Standardvilkår for clearing av lån av finansielle instrumenter i Norsk Oppgjørssentral ASA."

I tillegg har Norges Fondsmeglerforbund utarbeidet standardavtaler for lån av verdipapirer som er godkjent av Kredittilsynet.

Finansdepartementet har i forarbeidene til verdipapirhandelloven uttalt at det ikke bør fastsettes begrensninger i investorenes adgang til å foreta verdipapirlån. Departementet anså det heller ikke hensiktsmessig å begrense verdipapirforetakenes adgang til å formidle slike lån.

2.1.2 Skattelovene

I Ot.prp. nr. 15 (1995-96) uttalte Finansdepartementet at de skattemessige sidene ved verdipapirlån reiser mange og kompliserte spørsmål. Videre ble det uttalt at Finansdepartementet ville komme tilbake med forslag på dette området i 1996, slik at regler kunne vedtas med virkning for 1996.

Noen slik proposisjon er ennå ikke fremlagt, og rettstilstanden for den skattemessige behandlingen av verdipapirlån er derfor ikke avklart.

2.2 Lånemarkedet i dag

2.2.1 Generelt

Etter lovendringen i 1996 tillater verdipapirhandelloven at verdipapirforetak formidler short-salg for kunder, og at de selv gjennomfører short-salg. Short-salget må imidlertid været dekket, dvs. at investoren som selger short må ha tilgang til de solgte verdipapirene. Dette kan oppnås ved å låne det antall verdipapirer som selges short.

I dagens lånemarked er det normalt verdipapirforetak som formidler verdipapirlån knyttet til short-salg. Når en investor henvender seg til et verdipapirforetak med ønske om å selge et verdipapir short, vil verdipapirforetaket enten internt eller eksternt søke å finne en investor som er villig til å låne ut de aktuelle verdipapir for den aktuelle låneperiode. Utlånet kan f.eks. skje fra verdipapirforetakets egenbeholdning, fra dets kunder, eller eksternt fra andre verdipapirforetak/banker.

Verdipapirlån som formidles gjennom verdipapirforetak er regulert i verdipapirhandelloven. Det stilles blant annet krav til standardiserte avtaler og betryggende sikkerhetsstillelse.

Verdipapirlån som avtales direkte mellom investorer uten medvirkning av verdipapirforetak er ikke regulert i verdipapirhandelloven. Det stilles således ikke krav til standardiserte avtaler eller sikkerhetsstillelse ved slike lån. Det må antas at omfanget av slike lån er begrenset.

Verdipapirlån er i dag ikke registreringspliktig. Det finnes derfor ingen offisiell informasjon over omfanget av verdipapirlån i det norske markedet. I en rapport av 4. januar 1999 har et utvalg nedsatt av Kredittilsynet, Norges Fondsmeglerforbund og Oslo Børs foreslått at det innføres rapporteringsplikt for aksjelån og short-salg.

En beskrivelse av dagens lånemarked må også ta hensyn til at norske verdipapirforetak låner både norske og utenlandske verdipapir i utlandet. Slike lån foretas for eksempel til dekning av verdipapirforetakets egne eller kunders forpliktelser som følge av short-handel i Norge og i utlandet.

2.2.2 Verdipapirlån gjennom verdipapirforetak

Ved verdipapirlån som formidles av verdipapirforetak vil vanligvis verdipapirforetaket opptre som motpart overfor innlåner og/eller utlåner. Det benyttes standardiserte avtaler og verdipapirforetaket besørger den nødvendige sikkerhetsstillelse etc. Utlånerens motpartsrisiko (det vil si risikoen for at innlåneren ikke kan tilbakelevere de lånte verdipapirene på det avtalte tilbakeleveringstidspunktet) vil være overfor verdipapirforetaket som har formidlet lånet.

Rent teknisk registreres slike verdipapirlån ved at det utlånte verdipapiret flyttes fra utlåners VPS-konto til innlåners VPS-konto ved hjelp av en "konto – til konto" funksjon. Det fremgår ikke av utlånerens VPS-konto at de finansielle instrumentene er utlånt, da disse er fjernet fra kontoen. Utlånet vil dermed utad se ut som en ordinær overdragelse av verdipapirene. Det forutsettes imidlertid at det skal være adgang til å registrere lånet i VPS. Dette vil skje ved bruk av en egen funksjon i VPS for registrering av verdipapirlån. Ordningen er beskrevet nærmere under punkt 2.2.3 når clearing skjer via oppgjørssentral, men VPS-registrering vil også kunne skje uten slik clearing.

Verdipapirlånet blir ikke registrert som omsetning ved Oslo Børs. Normalt vil låneforholdet kun være dokumentert hos innlåner, utlåner og hos verdipapirforetaket.

2.2.3 Verdipapirlån clearet i Norsk Oppgjørssentral ASA

Norsk Oppgjørssentral ASA (NOS) har i samarbeid med VPS etablert et system for registrering av bilaterale verdipapirlån i VPS og clearing i NOS. Verdipapirforetakene kan benytte denne tjenesten ved å tegne medlemsskap hos NOS. Selve formidlingen av verdipapirlånet skjer gjennom ett eller flere verdipapirforetak, men NOS trer inn som clearinghus og garanterer for lånet.

Som garantist for verdipapirlånet er NOS ansvarlig for at låneavtalen oppfylles etter sitt innhold overfor de involverte parter. I henhold til avtalevilkårene er NOS forpliktet til å kreve sikkerhet og forestå oppgjør, samt igangsette tiltak ved mislighold. I tillegg forestår NOS beregning og formidling av kompensasjoner.

Verdipapirlån som cleares av NOS er basert på at lånetransaksjonen registreres i VPS, ved bruk av en egen funksjon i VPS for registrering av slike lån. Det er verdipapirforetakene som forestår registreringen av lånet i VPS.

Registreringen gjennomføres ved at verdipapirene på utlåners konto erstattes med en beholdning i et eget låne-ISIN som er et "speilbilde" av de utlånte verdipapirene. Tilsvarende registreres det en negativ beholdning i et låne-ISIN på innlåners VPS konto som viser at det påhviler innlåneren en forpliktelse til å levere tilbake de lånte verdipapirene.

2.2.4 Etablering av automatisk låneordning i VPS

I løpet av august 1999 vil VPS i samarbeid med NOS etablere en automatisk låneordning som skal besørge automatisk levering av verdipapirer når selgers VPS-konto er "short" på oppgjørsdagen. Blant de vanligste årsakene til at selgers VPS-konto er "short" på oppgjørsdagen er forsinket frigivelse fra utenlandsk forvalter eller at de solgte verdipapirene er registrert på en annen VPS-konto enn den salget er gjort fra.

Andelen falte handler i VPS på grunn av manglende levering ligger på ca. 20% daglig. Norge er med dette blant de land i Europa som har høyest fallprosent. Fra en utlendings ståsted gjør dette det norske verdipapirmarkedet mindre attraktivt enn andre europeiske markeder.

En låneordning i VPS som automatisk forsyner oppgjørssystemet med verdipapir slik at levering kan skje rettidig vil avhjelpe dette problemet. En forutsetning for at en slik automatisk låneordning skal fungere, er imidlertid at det finnes investorer som er villige til å låne ut/stille verdipapir til disposisjon for den automatiske låneordningen. En avklaring i skattelovgivningen om at lån ikke innebærer skattemessig realisasjon er en forutsetning for at en slik låneordning skal fungere.

Den automatiske låneordning gjennomføres ved at verdipapirene merkes/registreres som disponible for utlån på investors VPS-konto. De aktuelle verdipapirene fjernes ikke fra "utlåners" VPS-konto før VPS etablerer et utlån under dekningskontrollen. Utlåner vil mao. være registrert som eier av verdipapiret helt til dette lånes ut. Lånet registreres på samme måte som bilaterale lån som nevnt under 2.2.2. (dvs. som et lån og ikke som et ordinært salg). Ved etablering av lån vil det bli registrert beholdninger i et låne-ISIN som reflekterer hhv. innlåners forpliktelse til å tilbakelevere og utlåners fordring på å få tilbake de lånte verdipapirer.

På tilsvarende måte som bilaterale lån nevnt under 2.2.3 sikres høy grad av notoritet knyttet til den automatiske ordningen gjennom VPS-registreringen.

Den automatiske låneordningen vil kun omfatte børsnoterte verdipapirer registrert i VPS.

2.3 Reformbehovet - effektivisering av verdipapirhandelen

De reformer i verdipapirhandellovgivningen i Norge som har vært gjennomført de siste årene har blant annet hatt som formål å bedre betingelsene for handelen i verdipapirmarkedet. Et viktig virkemiddel i denne sammenheng har vært å åpne for verdipapirlån.

Situasjonen i dagens marked er imidlertid at låneinstituttet ikke fungerer som forutsatt. Dette skyldes i stor grad at potensielle norske utlånere ikke ønsker å låne ut sine verdipapir fordi det er usikkert om de risikerer realisasjonsbeskatning på lånetransaksjonen. Den uklare skattesituasjonen hindrer således en type handel som Stortinget har åpnet for og beskrevet som positiv for markedet.

Som påpekt i forarbeidene til endringene i verdipapirhandelloven i 1996 er det flere grunner til at verdipapirlån kan bedre rammebetingelsene for verdipapirhandelen.

For det første vil mulighetene for verdipapirlån bedre situasjonen for avtaleparter som har forpliktet seg til å levere verdipapir. En låneordning vil kunne redusere risikoen for at kjøper ikke får verdipapirene til avtalt tid, når selger ikke er i stand til å levere. Verdipapirforetak vil være forpliktet til å levere til kjøper selv om det oppstår en forsinkelse hos selger. Ved forsinkelse må foretaket derfor foreta dekningskjøp i markedet. Dersom handelen gjelder et lite likvid instrument, kan dette være vanskelig innenfor oppgjørsperioden på 4 dager. Dette kan avhjelpes ved at megler låner de aktuelle verdipapirene i påvente av levering eller dekningskjøp.

Videre er det i forarbeidene (NOU 1995:1 s.89) bl.a. påpekt at oppgjørsperioden i de ulike lands markeder kan være forskjellig. Handel mellom aktører i land med ulike oppgjørsperioder kan forårsake problemer blant annet i form av kurs- og valutarisiko. Inntil de forskjellige land har innført en standardisering av oppgjørsperioden, vil låneordninger kunne benyttes for å redusere oppgjørsrisikoen ved handel mellom to markeder med ulike oppgjørsperioder.

Market makere i verdipapirer stiller bindende kurser og er forpliktet til å selge et vist volum til disse kursene. Det er store kostnader knyttet til det å sitte med en stor egenbeholdning av de aktuelle verdipapirene . En låneordning kan redusere disse kostnadene. Market makeren kan låne inn verdipapirer på det tidspunkt han får en forpliktelse til å levere. Gjennom lånet sikrer han levering samtidig som han unngår å presse markedskursene ved å måtte dekke inn hele leveringen på en gang. Market makeren reduserer mao. likviditet/markedsrisikoen ved at han over tid kan kjøpe inn verdipapirene for å tilbakelevere lånet. Dette styrker market maker funksjonen, noe som bidrar til å bedre likviditeten og sikre prisdannelsen i markedet.

Likviditeten i markedet kan forbedres ved at det er mulig å låne verdipapir som det i alminnelighet er en begrenset tilgang på. Avtaler om verdipapirlån innebærer at antallet handler kan økes, hvilket resulterer i en mer effektiv prisdannelse i markedet. Markedsaktørene kan også mer effektivt enn tidligere dra nytte av hva de tror om markedet, ettersom short-salg kan gjennomføres uten at partene behøver å frykte selgers evne til å foreta levering. Mulighetene for å inngå låneavtaler kan derfor også øke omsetningen på verdipapirmarkedet. Short-salg kan i visse tilfeller ha uheldige markedsmessige sider, men det er naturlig å håndtere dette forholdet på annen måte, jf. den tidligere nevnte utvalgsrapporten til Kredittilsynet datert 4. januar 1999.

Fravær av et velfungerende system for lån av verdipapirer anses som en stor oppgjørsrisiko i det internasjonale verdipapirmarkedet. Derfor er innføringen av låneordninger anbefalt i alle internasjonale rapporter som beskriver effektive oppgjørssystemer. Vurdering av oppgjørsrisiko er et viktig parameter for investor i forbindelse med investeringsvurderinger.

3. Utenlandsk rett

3.1 Svensk rett

Den svenske loven om handel med finansielle instrumenter åpner for verdipapirlån på visse vilkår. I lovgivningen er det angitt relativt spesifikt hva rammeavtaler om lån skal inneholde, blant annet tidspunkt for lån og tilbakelevering, avgifter, konvertering/ innløsning, og at alle rettigheter inklusive stemmeretten overføres til innlåner.

I Sverige benyttes betegnelsen ekte og uekte "blankning". "Ekte blankning" innebærer at en person selger et verdipapir han disponerer over gjennom lån. Deretter kjøper han et identisk verdipapir og leverer det tilbake til utlåner. "Ekte blanking" kan sammenlignes med dekket short-salg, som tillates i Norge.

"Uekte blankning" er ikke kombinert med et verdipapirlån. Innlåneren selger et verdipapir han ikke har, dvs. et udekket short-salg. Deretter kjøper han et identisk verdipapir og leverer dette til kjøperen. I denne sammenheng er det ekte "blankning" som er av interesse.

I "lag om statlig inkomstskatt" § 24 sies at "med avyttring avses däremot inte utlåning av egendom för blankning". Etter denne bestemmelsen vil utlån av verdipapirer for "blankningsförmål" ikke være realisasjon. Utlån med annet formål enn at innlåner skal selge de innlånte verdipapirene videre og deretter skaffe til veie nye som leveres tilbake, omfattes ikke av lovgrunnen.

Selv om all "egendom" kan lånes ut for nevnte formål beskrives reglene i det følgende som regler om lån av aksjer/verdipapirer.

Skattemessig betraktes lånetransaksjonen ikke som kjøp og salg selv om eiendomsretten formelt går over på innlåneren. Tilbakeleveringen av verdipapirene utløser derfor ikke gevinstbeskatning hos utlåneren. Inngangsverdien på de lånte verdipapirene videreføres på de verdipapirene som tilbakeleveres.

Den som låner ut en aksje får normalt betaling i form av en utlånspremie, dvs. betaling for selve utlånet. Utlånspremien beskattes som kapitalinntekt.

Dersom utlåner mottar kompensasjon for utbytte som er utdelt i utlånsperioden, skal slik kompensasjon behandles som avkastning på den fordringen utlåner har på å få tilbake verdipapirene. Kompensasjonen utgjør, på lik linje med utlånspremien, skattepliktig inntekt og beskattes som kapitalinntekt, ikke som utbytte, på utlåners hånd. Tilsvarende gjelder annen erstatning for utdelinger som utlåner mottar fra innlåneren i utlånsperioden.

I Sverige behandles utbyttekompensasjon som en tilleggspremie og ikke som utbytte til utlåneren. Utbyttekompensasjonen skal således i utgangspunktet behandles som alminnelig skattepliktig inntekt. Dersom det utdelende selskapet er hjemmehørende i Sverige og mottakeren i utlandet, vil dette innebære at det ikke skal ilegges kildeskatt på utbyttekompensasjonen. Det foreligger imidlertid i svensk internrett særskilte omgåelsesregler (skattefluktregler) som tar sikte på såkalt "bulvanfall". Reglene går ut på at dersom svenske skattemyndigheter anser innlåner for å inneha aksjene under slike omstendigheter at utlåneren derigjennom uberettiget blir unntatt fra utbyttebeskatning, skal dette likevel anses som utbytte og beskattes deretter.

Dersom utlåner mottar tegningsretter o.l. som er utdelt i utlånsperioden, skal dette beskattes på samme måte som erstatningen for utdeling av utbytte i utlånsperioden. Den skattepliktige inntekten tilsvarer markedsverdien på rettighetene på det tidspunktet de overføres, og denne verdien vil også tilsvare anskaffelseskostnadene på aksjene dersom de senere realiseres.

Bestemmelsen i "lag om statlig inkomstskatt" § 24 sier at "med avyttring avses däremot inte utlåning av egendom för blankning". Bestemmelsen gjelder i alle tilfeller for fysiske personer. Når juridiske personer låner ut aksjer, gjelder bestemmelsen kun ved utlån av "kapitalplasseringsaktier". Bestemmelsen gjelder ikke for utlån av "lageraktier". Som et unntak fra unntaket gjelder at banker kan låne ut "lageraktier för blankning".

At lån av verdipapirer for "blankningsföremål" ikke anses som avhendelse innebærer at innlåner ikke anses for å kjøpe verdipapirene til markedspris på utlånstidspunktet. Videre innebærer det at innlåneren ikke anses for å selge verdipapirene til utlåneren når han leverer tilbake identiske verdipapir. Innlåneren må derimot foreta en gevinst/tapsberegning på grunnlag av salgsinntekten ved videresalget og anskaffelseskostnaden ved dekningskjøpet. Innlåner har fradragsrett for sine transaksjonskostnader og andre omkostninger, derunder premie han betaler for å få låne aksjene/verdipapirene.

Dersom videresalget og dekningskjøpet gjennomføres i forskjellige inntektsår og utlånet gjelder annet enn aksjer, skal hele salgsinntekten beskattes i det år inntekten oppebæres og utgiftene til dekningskjøp komme til fradrag i det år de utredes.

Ved lån av aksjer gjelder en særregel dersom låneperioden går over ett årsskifte. Dersom dekningskjøpet og tilbakeleveringen skjer året etter salget av de lånte aksjene, utsettes beskatningen av innlåneren. Utsettelsen gis kun ut året etter salgsåret. En forutsetning for utsatt beskatning er at innlåneren ikke på salgstidspunktet eier aksjer av samme slaget som de innlånte. I så fall anses han å ha solgt disse (som han eier) først og han blir gjenstand for umiddelbar gevinstbeskatning. Dette gjøres for å forhindre at låneinstituttet anvendes for å utsette beskatning av ordinære aksjesalg. Ved gjennomføringen av dekningskjøpet kan anskaffelseskostnaden trekkes fra som realisasjonstap i det aktuelle inntektsåret. Eksempel: A låner 100 aksjer av B og selger dem i 1997 for SEK 100 pr. stk. I 1999 kjøper A 100 tilsvarende aksjer for SEK 90 pr. stk. og leverer disse tilbake til B. As gevinst på SEK 1.000 beskattes ikke netto. I stedet beskattes A for salgsinntekten i 1998 som en kapitalgevinst og får fradrag for utgifter til dekningskjøp i 1999 som et kapitaltap.

Når innlåner er en juridisk person og aksjene utgjør "lager", finnes ingen uttrykkelig bestemmelse for den skattemessige behandlingen av innlånet. I svensk juridisk teori er de skattemessige konsekvensene av lånet og tilbakeleveringen antatt å være følgende: Innlåneren anses å ha ervervet aksjene til markedsverdi på innlånstidspunktet og får samtidig en tilsvarende gjeld. Når aksjene videreselges benyttes denne markedsverdien som anskaffelseskostnad ved gevinstberegningen. Dersom aksjene beholdes over årsoppgjørstidspunktet skal de verdsettes til det laveste av anskaffelsesverdien og virkelig verdi på balansedagen.

Gjelden fastsettes til det høyeste av markedsverdien på stiftelsestidspunktet og balansedagen. Når erstatningsaksjene anskaffes, får innlåneren ny anskaffelseskost som kan regnes mot markedsverdien på aksjene når de leveres tilbake. Samtidig skjer en regulering av gjeldsforholdet der en skattepliktig inntekt eller et fradragsberettiget tap oppstår ved at markedsverdien på aksjene på tilbakeleveringstidspunktet avregnes mot verdien på aksjene da gjelden oppsto. Typisk vil innlånet og det derpå følgende videresalget ikke gi noen gevinst eller tap, heller ikke dekningskjøpet og tilbakeleveringen – transaksjonene skjer nesten uten tidsforløp. Dersom transaksjonene har vært vellykket for innlåneren får han imidlertid en gevinst på gjelden ved tilbakeleveringen av de innlånte aksjene – aksjene er i så fall mindre verdt når gjelden betales enn den var ved innlånet.

3.2 Dansk rett

I Danmark har man ingen spesielle skatteregler om verdipapirlån. De alminnelige reglene i henholdsvis "aktieavancebeskatningsloven" og "kursgevinstloven" kommer derfor til anvendelse. I utgangspunktet anses ikke lån av aksjer som en avhendelse som har skattemessige virkninger. Enkelte lover, særlig "kursgevinstlovens" regler om finansielle instrumenter, har imidlertid et slikt innhold at en rekke av de situasjoner hvor " lån" forekommer, kan være omfattet av de skattemessige regler om gevinst og tap på finansielle instrumenter. Det kan derfor ikke sies noe generelt om lån av finansielle instrumenter, idet den skattemessige behandlingen beror på en fortolkning av den konkrete situasjonen.

Dersom de konkrete forhold tilsier at et lån likestilles med et salg, skal disposisjonen i så fall behandles etter de alminnelige reglene om avståelse av de aktuelle verdipapirer.

3.3 Finsk rett

Med virkning fra 1. januar 1998 innførte Finland nye regler for verdipapirlån. Den nye lovgivningen omfatter i hovedsak verdipapirlån mellom finsk utlåner og finsk innlåner. De nye reglene gjelder også for såkalte "repurchase agreements", det vil si salg og tilbakekjøp av aksjer mellom de samme parter. De nye reglene går ut på at verdipapirlån samt "repurchase agreements" ikke medfører gevinstbeskatning/fradrag for tap dersom lånet gjennomføres på visse vilkår.

Det er gitt detaljerte regler om vilkårene for unntak fra gevinstbeskatning. Dette gjelder f.eks. vilkår vedrørende hvilke typer verdipapirer som kan lånes ut, låneperiode, forpliktelse til å betale "utbyttekompensasjon" etc.

Den nye lovgivningen baserer seg på et konsept hvor "utbyttekompensasjon" behandles som om det faktisk var utbytte både hos utlåner og innlåner. Utbetaling av "utbyttekompensasjon" er ikke fradragsberettiget for innlåner. Videre er utbyttekompensasjon gjenstand for kildeskatt på samme måte som det utbytte den kompenserer.

Det følger av de nye reglene at lånet må gjelde "börsvärdepapper eller marknadsvärdepapper i eget kapital, till värdandelssystemet överfört maskuldsbrevslån eller därmed jämförliga gäldendasförbindelser som avses i 1 kap. 2 § 1 mom. 2. verdepappersmarknadslagen (495/1989) och som erbjuds almänheten för teckning". Det er ellers et vilkår at utlåneren i henhold til avtalen skal få erstatning for avkastning som tilfaller innlåneren i avtaleperioden, og at "finansinspeksjonen" har godkjent avtalevilkårene, og at verdipapirene tilbakeleveres til utlåner innen ett år etter det første lånet. Videre må låneavtalen cleares hos en clearingsentral eller hos et opsjonsforetak som i henhold til lov om handel med standardiserte opsjoner og terminer har tillatelse til det. Det er videre et vilkår at utlåner ikke kan behandle transaksjonen som overdragelse i sin bokføring.

Dersom de ovenfor nevnte vilkår er tilfredsstilt, beskattes ikke utlåner for realisasjon av verdipapirene. Gevinstbeskatning/fradrag for tap inntrer først dersom låneavtalen ikke oppfylles eller noen av de ovenfor nevnte vilkårene ikke er tilfredsstilt. Utlåner beskattes videre for den erstatning han får for dividende som forfaller til betaling til innlåner.

Innlåner beskattes som eier av de lånte verdipapirene.

3.4 Engelsk rett

Med virkning fra 1. juli 1997 ble reglene i UK vedrørende lån av verdipapirer vesentlig endret. Det gjelder nå ingen restriksjoner med hensyn til hvem som kan være part i en avtale om verdipapirlån.

Verdipapirlån defineres som et "arrangement" mellom to parter (utlåner og innlåner) som går ut på at:

Utlåner overfører verdipapirene til innlåner på en annen måte enn ved salg, og
Innlåner plikter å tilbakeføre identiske verdipapir til utlåner på en annen måte enn ved salg.

Det er ikke nødvendig med en skriftlig kontrakt som regulerer forholdet/overføringen mellom partene. Det er tilstrekkelig at partene har inngått en muntlig avtale om lånet.

Når verdipapir lånes ut vil alle rettigheter som følger verdipapiret overføres fra utlåner til innlåner. Utlåner beholder en økonomisk interesse i verdipapirene via sitt krav på å få tilbake identiske verdipapirer, og han vil således bære risikoen for kurssvingninger. I og med at lånet skal skje ved overføring av verdipapirer på annen måte enn ved salg, medfører de engelske reglene at man ser bort fra den gevinsten som ville oppstått dersom man definerte lånet som salg.

Utlåner blir ikke skattepliktig for eventuell gevinst ved overføringen av verdipapirene. Skattemessig behandles altså lånet som et lån og ikke som en avhendelse.

Den eneste egentlige fortjeneste på lånet er lånepremien. Premien er skattepliktig for utlåner. Utlåner vil også få kompensasjon dersom det utbetales utbytte, eventuelt også kompensasjon for annen avkastning på verdipapirene. Slik kompensasjon for utbytte eller renter i låneperioden, vil være skattepliktig på nøyaktig samme måte, og i samme utstrekning, som om utlåner hadde mottatt utbytte eller renter direkte.

Innlåner beskattes som eier av aksjene inntil disse overdras videre. Innlåner blir skattepliktig for enhver gevinst som oppstår ved salg av innlånte verdipapir. Skattepliktig gevinst beregnes på bakgrunn av salgsvederlag minus kostnadene ved tilbakekjøp av verdipapir som tilbakeleveres til utlåner på slutten av låneperioden.

Som hovedregel vil lånet etter den nye lovgivningen ikke anses som avhendelse for skatteformål. Dersom det viser seg at innlåners forpliktelse til å returnere verdipapirene ikke oppfylles i henhold til kontrakten, vil lånet derimot innebære en avhendelse fra utlåner til innlåner.

Dersom transaksjonen ikke gjennomføres i henhold til vanlig armlengdeprinsipper, blir lånet å anse som avhendelse og skattlagt deretter.

3.5 Amerikansk rett

Utgangspunktet i amerikansk rett er at verdipapirlån reguleres av de alminnelige regler for realisasjon av det aktuelle verdipapir. Internal Revenue Code oppstiller imidlertid et viktig unntak for lånearrangement som er inngått etter 31. desember 1976. Unntaket innebærer at verdipapir kan lånes ut uten at gevinst eller tap skal beregnes på utlåners hånd. For at de særlig reglene skal få anvendelse, må lånearrangementet tilfredsstille visse lovbestemte krav.

Det stilles krav både til låneavtalens form og innhold ved at avtalen må være skriftlig og i tillegg oppfylle følgende kriterier:

1. Innlåner må påta seg en forpliktelse til å levere tilbake identiske verdipapir ved låneperiodens utløp.

2. Innlåner må påta seg en forpliktelse til å godtgjøre långiver for all avkastning, det være seg rente, utbytte eller annen utdeling på verdipapirene i låneperioden.

3. Utlåner skal oppebære den økonomiske risiko knyttet til de utlånte verdipapirer i låneperioden. Det er således ikke anledning til å fastsette på forhånd den kurs verdipapiret skal tilbakeføres til.

4. Utlåner skal ha rett til å terminere låneavtalen med 5 dagers varsel.

Internal Revenue Code oppstiller ingen begrensninger med hensyn til hvilke subjekter som omfattes av unntaksregelen. Dette gjelder såvel på utlånssiden som på innlånssiden.

Dersom låneavtalen tilfredsstiller de ovennevnte kriterier, skal det ikke foretas gevinst- eller tapsoppgjør på utlåners hånd. Dette gjelder både på det tidspunkt verdipapirene overføres til innlåner, og på det tidspunkt (identiske) verdipapir tilbakeleveres til utlåner.

På utlåners hånd gjelder kontinuitetsprinsippet. Dette innebærer at inngangsverdien på de utlånte verdipapir overføres til de (identiske) verdipapir som utlåner får tilbakelevert fra innlåner ved låneperiodens utløp. Videre vil utlåners "holding period" (eiertid) ikke avbrytes i låneperioden slik at reglene for gevinstberegning ikke påvirkes av utlånet.

Utbetalingen fra innlåner til utlåner som tilsvarer avkastning i form av rente, utbytte eller andre utdelinger på verdipapiret, beskattes som ordinær kapitalinntekt på utlåners hånd.

Utbyttekompensasjon er gjenstand for kildeskatt i den utstrekning det underliggende utbyttet ville vært kildebeskattet.

Dersom innlåner misligholder plikten til å tilbakelevere identiske verdipapir, eller på annen måte misligholder låneavtalen, kan dette medføre at gevinst- eller tapsoppgjør skal foretas på utlåners hånd på det tidspunktet misligholdet inntrer.

4. Vurderinger og forslag

4.1 Innledning

Verdipapirlån har mange formelle likhetstrekk med et ordinært salg eller overdragelse. Det er derfor ønskelig med en klar lovfestning av at verdipapirlån for skatteformål ikke skal anses som salg, men i stedet er å betrakte som lån.

Et utgangspunkt for denne lovfestingen bør være at utlånet ikke anses som realisasjon og at aktuelle skatteregler i størst mulig utstrekning behandler utlåner som eier av det utlånte antall verdipapirer i låneperioden. Utlåner skal dermed ikke beskattes for gevinst eller ha fradrag for tap som følge av utlånet. Innlåner skal på tilsvarende måte ikke beskattes eller ha tapsfradrag ved tilbakeføringen av verdipapirer til utlåner. Innlåner får derimot skatteplikt for gevinst eller fradragsrett for tap dersom verdipapirer selges short på grunnlag av lånet, og innlåners inndekning ved kjøp av verdipapirer i markedet for tilbakelevering til utlåner danner innlåners kostpris ved denne gevinstberegningen.

Utgangspunktet om at utlåner skal behandles som eier av det utlånte antall verdipapirer møter visse regeltekniske utfordringer når utbytte blir utdelt i løpet av utlånsperioden. Det samme gjelder ved beregning og betaling av utbyttekompensasjon og eventuell kildeskatt dersom utlåner er utenlandsk, samt i forhold til RISK-reglene dersom lånet går over årsskiftet. Alle disse problemstillingene blir nærmere omtalt nedenfor.

Myndighetenes kontrollbehov og kontrollmuligheter ved lån i henhold til de foreslåtte regler er nærmere omhandlet i punkt 6.

4.2 Verdipapirer som omfattes av ordningen

Hvilke typer verdipapir som skal omfattes av skattereglene for verdipapirlån bør avgrenses positivt. Dette sikrer kontroll med at reglene får anvendelse på typer av verdipapir der skatteeffektene av en lånetransaksjon er avklart.

I dagens internasjonale marked er det primært børsnoterte norske og utenlandske aksjer og obligasjoner som er gjenstand for utlån. I noen grad kan derivater på slike verdipapirer samt verdipapirfondsandeler være gjenstand for utlån. Verdipapirlån i forbindelse med oppgjør av falte handler kan også forekomme i forbindelse med ikke-børsnoterte aksjer registrert i VPS. Det har så langt vi har kunnet erfare ikke vært behov for lån av andre typer verdipapirer, muligens med unntak for grunnfondsbevis.

I forhold til den automatiske låneordningen som etableres av VPS, vil det fra utlåners side stort sett være investeringer med et langsiktig perspektiv og med en bred markedsbasis som egner seg best for lån.

Det foreslås derfor at man i første omgang lar skattereglene for verdipapirlån omfatte lån av norske aksjer, grunnfondsbevis og obligasjoner registrert i VPS, utenlandske børsnoterte aksjer og obligasjoner, derivater på slike verdipapirer samt verdipapirfondsandeler.

Det bør foretas en løpende vurdering av behovet for å innlemme også andre typer verdipapir i ordningen.

4.3 Realisasjonsbeskatning

4.3.1 Utlåner

Det foreslås innført en regel om at utlån av verdipapirer ikke anses som realisasjon. Det skal dermed ikke gjennomføres realisasjonsbeskatning på utlåners hånd ved utlånet.

Dersom utlåners inngangsverdi på verdipapirene for eksempel er 100 mens markedsverdien på utlånstidspunktet er 150, vil ikke den latente gevinsten på 50 bli beskattet. På tilsvarende måte vil ikke latent tap komme til fradrag.

Forslaget innebærer at utlåner beholder inngangsverdien fra de utlånte verdipapirer når innlåner senere leverer tilbake tilsvarende antall av samme type verdipapir (kontinuitetsprinsipp). Dersom inngangsverdien på det utlånte antall er 100, videreføres denne inngangsverdien på det antall utlåner får tilbake ved avviklingen av lånet. Det er i denne sammenheng uten betydning hva markedsverdien på verdipapiret er på tilbakeleveringstidspunktet og hvilket antall som leveres tilbake dersom avvik skyldes f.eks. aksjesplitt, fondsemisjon e.l.

Inngåelsen av avtalen om verdipapirlånet innebærer konseptuelt at utlåner får en fordring på innlåner på et tilsvarende antall av samme type verdipapir som ble lånt ut. Innfrielse av denne fordringen ved tilbakeføring av det lånte antall av vedkommende verdipapir anses ikke å gi noen gevinst eller tap. Dette gjelder selv om verdipapiret har endret verdi siden utlånstidspunktet. Hvis utlåner derimot selger fordringen på innlåner, fører det til alminnelig realisasjonsbeskatning.

4.3.2 Innlåner

Når verdipapirlånet ikke anses som realisasjon, blir konsekvensen at innlåners tilbakelevering av det lånte antall verdipapirer ikke utløser realisasjonsbeskatning av innlåner. Dette gjelder både når innlåner har brukt verdipapirlånet som grunnlag for å gjøre et dekket short-salg slik at innlåner har måttet kjøpe eller låne tilsvarende antall i markedet for tilbakelevering, og når innlåner ikke har disponert på grunnlag av det tilgjengelige antall verdipapirer.

Normalt vil innlåner etter inngåelse av verdipapirlånet bruke de lånte verdipapirene som grunnlag for et dekket short-salg. Skattemessig er dette et regulært salg som danner grunnlag for realisasjonsbeskatning. Det særegne ved denne situasjonen er at innlåners inngangsverdi på verdipapirene ikke er kjent før etter salget fordi inngangsverdien vil basere seg på kostnadene ved dekningskjøpet i markedet. Dette er skattemessig uproblematisk så lenge salget av verdipapirene og dekningskjøpet gjennomføres i samme inntektsår. Dersom de to transaksjonene gjennomføres i forskjellige inntektsår, oppstår imidlertid et spørsmål om hvilket år beskatning skal foretas (og RISK-regulering, jf punkt 4.4 nedenfor).

Som utgangspunkt anses inntekt innvunnet og periodisert når det er solgt verdipapirer til tredjemann. Selger har da realisert verdipapirene og fått et ubetinget krav på kjøpesummen. Det forhold at innlåner ennå ikke har foretatt et dekningskjøp slik at inngangsverdien ikke foreligger på salgstidspunktet er ikke i seg selv til hinder for realisasjonsbeskatning. Det reiser bare et teknisk spørsmål om hvordan man skal sikre at innlåner får fradrag for kostnadene til dekningskjøpet.

Det fremstår imidlertid som lite hensiktsmessig å beskatte innlåner for brutto salgsinntekt i salgsåret med full fradragsrett for kostnadene til dekningskjøpet i det år dekningskjøpet foretas. Det kan for det første forekomme at innlåner ikke har tilstrekkelige skattepliktig inntekt fra annet hold i det året dekningskjøpet foretas til å føre kostnaden til fradrag i. For det annet vil innlåners skatteevne i salgsåret være begrenset av at salgsbeløpet er stilt som sikkerhet for selgerens forpliktelse overfor utlåneren. Det fremstår derfor som rimelig å enten (i) utsette realisasjonsbeskatning til kostnadene ved dekningskjøp er avklart eller (ii) gjennomføre realisasjonsbeskatning i salgsåret basert på fradrag for en fingert inngangsverdi. I sistnevnte tilfellet fremstår verdipapirets markedsverdi ved årsskiftet som det mest aktuelle alternativ.

I Sverige har man valgt en løsning ved lån av aksjer som går ut på at lånet kan stå åpent over ett årsskifte. Hvis lånet ikke er avsluttet innen utgangen av året etter salgssåret, skal hele salgsprisen tas til inntekt i dette året.

Dette er en løsning som også kan passe i Norge. I praksis har det vist seg at lån over mer enn ett årsskifte sjelden forekommer. Dessuten er en slik regel bedre egnet ved verdipapirlån av annet enn børsnoterte verdipapirer. Man unngår dermed eventuelle problemer med å fastsette markedsverdi ved årsskiftet.

Det foreslås derfor innført en regel om at innlåner som har foretatt et short-salg ikke skal realisasjonsbeskattes før dekningskjøpet er gjennomført. Et unntak gjelder dersom dekningskjøpet ikke er gjennomført innen utgangen av året etter at short-salget ble foretatt. I slike tilfeller må innlåner ta hele salgsinntekten til beskatning i året etter salgsåret. Utgifter til dekningskjøpet kommer da til fradrag i det år dekningskjøpet er gjennomført.

Normalt vil det fremgå av partenes avtaler når låneperioden begynner. I forbindelse med lån som organiseres gjennom den automatiske låneordningen i VPS, begynner låneperioden når verdipapirene faktisk trekkes ut for lån og overføres fra utlåners til innlåners VPS konto, ikke på det tidligere tidspunktet når utlåneren stiller sine verdipapirer til disposisjon for den automatiske låneordningen. Ved bilaterale avtaler vil også låneperioden først begynne når konkrete verdipapirer lånes ut, ikke når den generelle låneavtalen (rammeavtalen) inngås.

Dersom innlåner ikke har benyttet et verdipapirlån til å foreta et dekket short-salg, skal tilbakelevering av samme antall verdipapirer som nevnt ikke medføre realisasjonsbeskatning. Dette er uproblematisk når innlåner ikke eide tilsvarende verdipapirer fra tidligere. Da blir det lånte antall bare ført tilbake til utlåner uten ytterligere konsekvenser. Det kan imidlertid også forekomme verdipapirlån der innlåner allerede eide tilsvarende verdipapirer, f.eks. fordi vedkommende ønsket å ha et større antall tilgjengelig for et påtenkt kombinert salg/short-salg. Skulle det ikke bli noe av dette salget (og det dreide seg om aksjer), oppstår et spørsmål om FIFU-prinsippet medfører at de aksjene som var eid fra tidligere anses benyttet ved tilbakelevering til utlåner. I så fall oppstår ytterligere spørsmål om hva som skjer med inngangsverdien på de eide aksjene og hva som blir inngangsverdien på de "lånte" aksjene som innlåner blir sittende igjen som eier av. FIFU-prinsippet bør imidlertid forstås slik at det ikke gjelder ved lån og tilbakelevering uten mellomliggende short-salg. De opprinnelige aksjene anses derfor fortsatt å være i behold, med sin opprinnelige inngangsverdi.

4.4 RISK-reglene

4.4.1 Bakgrunn

Det følger av selskapskatteloven § 5-5 at inngangsverdien på aksjer i norske aksjeselskap skal opp- eller nedreguleres med endring i selskapets skattlagte kapital for det tidsrommet aksjonæren har eiet aksjene. Den som eier aksjen den 1. januar det enkelte år tilordnes RISK-beløpet. Formålet med RISK-reguleringen er å hindre økonomisk dobbeltbeskatning. Man forhindrer at tilbakeholdt skattlagt kapital i selskapet beskattes på nytt gjennom gevinstbeskatning hos aksjonærene.

Det følger av selskapskatteloven § 5-1 at RISK-reglene gjelder for norske aksjer og grunnfondsbevis men ikke for tegningsrett og tildelingsbevis. RISK-regulering vil være av liten interesse for utenlandske aksjonærer i norske selskaper fordi de som regel ikke er skattepliktige for aksjegevinster til Norge.

4.4.2 Alternativene

Det kan diskuteres om utlåner, når verdipapirlån ikke er realisasjon, har en posisjon i forhold til det utlånte antall aksjer som berettiger til RISK-regulering. Hvis innlåner har foretatt et dekket short-salg av samme antall aksjer til tredjemann (kjøper) før 1. januar, vil tredjemann utvilsomt bli tilordnet RISK-beløp på de ervervede aksjer. Dersom både tredjemann og utlåner tilordnes RISK, vil det i så fall bli tilordnet RISK til to skattytere på grunnlag av samme antall aksjer. Hvordan RISK-reglene bør være i en slik situasjon krever nærmere vurdering.

Prinsipielt synes to alternativer å være aktuelle:

RISK tilordnes bare den som ved årsskiftet er registrert som innehaver av det lånte antall aksjer (enten tredjemann eller innlåner),
RISK tilordnes den registrerte innehaver av aksjene, og dessuten tilordnes RISK til partene i låneforholdet slik at utlåner får ordinært RISK-beløp og innlåner et RISK-beløp med motsatt fortegn.

Det er prinsipielt ønskelig at løsningen i størst mulig utstrekning stiller utlåner i en skattemessig posisjon som fortsatt eier av aksjene i utlånsperioden. Dette tilsier bruk av alternativ (ii) ovenfor. En slik regel synes også å gi minst rom for uheldige tilpasninger eller misbruk fra skattyternes side. Det siste er utdypet nedenfor. Det foreslås derfor en regel i samsvar med punkt (ii). En slik ordning vil være enkel å praktisere for VPS og bør også kunne tilpasses RISK-registeret.

Forslaget går ut på at man tilordner RISK-beløp til partene i lånetransaksjonen dersom lånet løper over årsskiftet. Utlåner og innlåner registeres som nevnt med "låne-ISIN" i VPS. Ettersom utlåner vil ha et positivt "låne-ISIN" og innlåner et negativt "låne-ISIN" vil RISK-beløpet som tilordnes de to parter automatisk få motsatt fortegn slik at de oppveier hverandre.

For utlåner blir effekten full, ordinær RISK-regulering også i låneperioden.

For innlåner vil effekten avhenge av om det blir gjennomført et short-salg, og om dette short-salget i tilfelle gjennomføres før eller i samme år som dekningskjøpet av aksjer foretas. Dette er nærmere beskrevet i det følgende.

Dersom innlåner har foretatt et short-salg før årsskiftet og dekningskjøpet gjennomføres etter årsskiftet, vil innlåner få et RISK-beløp, en "låne-RISK", på de lånte aksjene 1. januar. Ved dekningskjøpet vil "låne-RISK" regulere inngangsverdien på dekningsaksjene. Denne regulerte inngangsverdien benyttes deretter ved gevinstberegningen av short-salget.

Dersom innlåner ikke har foretatt et short-salg før årsskiftet og derfor vil ha en registrering i VPS 1. januar både som ordinær innehaver av aksjer og som innlåner med et negativt "låne-ISIN", vil innlåner bli tilordnet ikke bare en "låne-RISK" i egenskap av innlåner, men også ordinær RISK i egenskap av registrert innehaver av en aksje. Konsekvensen for innlåner blir at han tilordnes både et positivt og et negativt RISK-beløp, som dermed oppveier hverandre. Dersom innlåner da tilbakeleverer den lånte aksjen i det nye året uten å gjøre noe short-salg, vil netto RISK-beløp bli null. Dette stemmer med at tilbakeleveringen ikke utløser realisasjonsbeskatning av innlåner.

Foretar innlåner et dekket short-salg i det nye året, skal både "låne-RISK" og ordinært RISK-beløp inngå i gevinstberegningen av short-salget. Også her vil de to RISK-beløpene oppveie hverandre, slik at inngangsverdien på dekningsaksjene blir upåvirket.

I praksis kan det være vanskelig for partene i lånetransaksjonen å holde oversikt over "låne-RISK" i tillegg til vanlig RISK. En løsning som foreslått bygger på at VPS lager et system for registrering av "låne-RISK" og at VPS informerer partene om RISK-beløpene. Skulle reglene for verdipapirlån bli utvidet til å gjelde også aksjer som ikke er registrert i VPS, vil partene selv måtte holde oversikt over "låne-RISK".

En ordning med "låne-RISK" fremstår som best egnet til å forhindre at aksjonærene reduserer sin egen beskatning ved først å ta ut overskudd av selskapet uten reduksjon av inngangsverdien og deretter realisere aksjer med tap. Dersom utlåner og innlåner ikke skulle tilordnes "låne-RISK", ville det kunne være attraktivt å låne ut aksjene til en utlending over 1. januar for å unngå negativ RISK som følge av en stor planlagt utbyttebetaling. Et negativt RISK-beløp har ingen effekt hos utlendingen og utlåneren unngår den negative RISK.

Som eksempel kan nevnes at A (norsk) låner ut 100 aksjer til B (utenlandsk) 1. desember 1999. Det er avtalt at B skal levere tilbake samme antall aksjer 1. mai 2000. Aksjenes RISK-verdi forutsettes å være negativ med NOK 10 pr. aksje, dvs. et RISK-beløp lik minus NOK 1.000. Dette RISK-beløpet tilordnes B som registrert eier 1. januar 2000. B er imidlertid utlending og det negative RISK-beløpet har ingen effekt på B’s beskatning i hjemlandet. Det negative RISK-beløp får heller ingen effekt på inngangsverdien til A selv om han får tilbake aksjene i februar 2000.

På den annen side vil en løsning der utlåner og innlåner tilordnes "låne-RISK" medføre at to personer tilordnes RISK beløp på grunnlag av de samme aksjer: Utlåner, og enten innlåner eller kjøper (avhengig av om innlåner har foretatt et short-salg før årsskiftet eller ikke). Motstykket til at utlåner tilordnes RISK-beløp er at innlåner tilordnes et RISK-beløp med motsatt fortegn. Et slikt system vil imidlertid også kunne misbrukes – for eksempel ved at en utlending låner aksjene over 1. januar mens både norsk utlåner og norsk kjøper tilordnes samme (dvs. dobbelt) positivt RISK-beløp. Innlåner i utlandet tilordnes et negativt RISK-beløp som i praksis ikke får noen betydning for gevinstbeskatningen til den utenlandske innlåneren.

Som eksempel kan nevnes at A (norsk) låner ut 100 aksjer til B (utenlandsk) 1. desember 1999. Det er avtalt at B skal levere tilbake aksjene den 1. februar 2000. B selger aksjene til C (norsk) den 2. desember 1999. Aksjenes RISK-verdi settes til NOK 10 pr. aksje, dvs. et RISK-beløp lik NOK 1.000. Dette RISK-beløpet skal tilordnes C som er eier den 1. januar 2000. Dersom man i dette tilfellet registrerer en negativ RISK på B og en tilsvarende positiv RISK på A vil man i realiteten beregne RISK beløp for til sammen NOK 2.000 på de utlånte aksjene (1.000 til A og 1.000 til C) uten at den negative RISK til B kommer til fradrag ved norsk beskatning.

Begge de ovenfor nevnte løsningene åpner derfor for uheldige tilpasninger. Det synes ikke å foreligge noen alternativer hvor man kan låne over 1. januar uten samtidig å åpne for tilpasninger. For å utelukke dette måtte man forby utlån over 1. januar. En slik løsning vil være meget hemmende for lånemarkedet og anbefales derfor ikke. Spørsmålet blir da hvilken av de to ovenfor skisserte løsningene som kan anbefales.

En løsning uten RISK til utlåner tar ikke hensyn til at utlåner bør være skattenøytral for at lånemarkedet skal oppfattes som attraktivt. Det synes videre som om aksjonærene har større innflytelse over muligheten til å skape negative RISK-beløp, gjennom store utbytteutdelinger, enn positive RISK-beløp, som fordrer at selskapet evner å skape positive resultater. Over tid vil riktignok børsnoterte selskaper sannsynligvis netto generere positive RISK-beløp, noe som kan tale for å unngå doble, positive RISK-beløp. Provenyeffektene vil imidlertid avhenge av hvordan utlånsstrømmene fordeler seg mellom Norge og utlandet, og det er ikke gitt at det vil være en overvekt av utlendinger som låner norske aksjer fra norske utlånere og gjør short-salg til norske kjøpere.

Alt i alt synes derfor forslaget med låne-RISK å ha de beste grunnene for seg.

4.5 Utlånspremien

Innlåner betaler en premie for lånet av verdipapirene til utlåner. Premien betales enten på forfallstidspunktet som et engangsbeløp eller ved månedlige avregninger. Premien uttrykkes normalt som en prosentsats av markedsverdien av de lånte verdipapirene beregnet på utlånsdagen eller daglig.

Denne premien er betaling for selve lånet av verdipapirene og vil være skattepliktig for utlåner etter alminnelige regler enten som kapitalinntekt eller virksomhetsinntekt.

For innlåner vil premien være en fradragsberettiget kostnad som er nødvendig for å låne verdipapirene.

For regnskapspliktige utlånere og innlånere vil periodiseringen av premien følge den regnskapsmessige behandlingen i årsregnskapet.

For ikke-regnskapspliktige følger periodiseringen realisasjonsprinsippet. Det må i prinsippet bero på en fortolkning av den konkrete avtale om premien anses opptjent/ pådratt ved avtalens inngåelse, løpende gjennom avtaleperioden eller ved tilbakelevering av de lånte verdipapirer.

4.6 Utbyttekompensasjon

4.6.1 Bakgrunn

Som utgangspunkt er en norsk mottaker av aksjeutbytte skattepliktig for utbyttebeløpet. Aksjeutbytte fra et norsk selskap til en norsk aksjonær er imidlertid i praksis skattefritt pga. godtgjørelsesreglene. Kommer utbyttet fra utenlandsk selskap, foreligger ikke rett til godtgjørelse, men det kan kreves fradrag i norsk skatt for utenlandsk kildeskatt og etter omstendighetene også for selskapsskatt betalt av det utdelende selskap på det utdelte overskudd.

Statsskattevedtaket hjemler kildeskatt på utbytte som utbetales fra norsk selskap til en utenlandsk aksjonær.

Ved verdipapirlån vil innlåner måtte kompensere utlåner for det utbytte utlåneren går glipp av. Det vil således gå en pengestrøm fra innlåner til utlåner som i økonomisk forstand representerer/erstatter en utbytteinntekt. Dette skaper behov for en avklaring av hvordan utbyttekompensasjon skal behandles skattemessig.

4.6.2 Valg av løsning

Et alternativ kan være i skattemessig forstand å ikke godta utlån over utbytteutdelingstidspunktet. Eksempelvis har Frankrike en regel om at lån over utbytteutdelingstidspunktet ikke anses å tilfredsstille vilkårene for en skattemessig gunstig behandling av utlåner. I så fall skal en fransk utlåner gevinstbeskattes for selve lånet. Avtaler som strekker seg over tidspunktet for utdeling av utbytte er lovlige, men skattekonsekvensene medfører at det ikke inngås mange slike avtaler. En slik løsning som den franske er imidlertid lite fleksibel og uhensiktsmessig i effektive kapitalmarkeder.

En annen mulighet er å behandle utbyttekompensasjon som kapital-/næringsinntekt i alle relasjoner. En slik løsning reflekterer ikke det faktum at utlåner i skattemessig forstand er eier i utlånsperioden og vil ønske en beskatning likt med ordinært utbytte.

En tredje mulighet er å behandle utbyttekompensasjon som gjennomstrømning av utbytte fra selskapet til utlåner, uten å beskatte det hos mellomliggende innlåner (eventuelt flere ledd av mellomliggende innlånere og utlånere). Dette alternativet reflekterer det faktum at det er opprinnelig utlåner som reelt sett eier aksjene og bare låner dem ut, ikke selger dem. Dette alternativet kan synes enkelt, men er ikke gjennomførbart når innlåner har foretatt et dekket short-salg fordi det da vil være kjøperen og ikke innlåner som mottar utbyttet fra selskapet. Innlåner må da få fradrag for utbetalt utbyttekompensasjon fordi innlåner ikke har mottatt noe utbytte til å oppveie utbyttekompensasjonen med (se nærmere om dette nedenfor). Alternativet er heller ikke gjennomførbart på grunn av reglene om kildeskatt. Hvis utlåner/reell eier er utenlandsk, skal det trekkes kildeskatt i Norge før utbyttet forsvinner ut av landet. Ettersom innlåneren i en lånetransaksjon bare kjenner til sin utlåner, eventuelt bare til en mellommann, er det ikke mulig for en norsk innlåner å vite om det bak en utenlandsk utlåner/mellommann befinner seg en norsk eller utenlandsk eier av aksjene. Av disse grunner er det derfor vanskelig å utforme skatteregler om utbyttekompensasjon uten å knytte skatteplikt og fradragsrett til hvert enkelt ledd i (en kjede av) lånetransaksjoner.

For å møte synspunktene ovenfor foreslås et system der utbyttekompensasjon som hovedregel utløser skatteplikt og fradragsrett, men med nødvendige modifikasjoner blant annet for å ivareta opprinnelig utlåners krav på godtgjørelse.

For utlåner innebærer forslaget at utbyttekompensasjonen skal regnes som utbytte med skatteplikt som alminnelig inntekt. Dette gjelder uansett om utlåner er eier av aksjen eller om han har lånt dem fra en annen utlåner. Dersom utlåner er eier, vil han i tillegg kunne behandle utbyttekompensasjonen på samme måte som ordinært utbytte. Er aksjene norske, har han således krav på fradrag for godtgjørelse i utlignet skatt. Er aksjene utenlandske, kan han kreve fradrag for eventuell utenlandsk kildeskatt og etter omstendighetene også for underliggende selskapsskatt, jf. selskapskatteloven § 1-7 (ny skattelov § 16-30). Dersom utlåner ikke er eier, har han krav på kreditfradrag for eventuell utenlandsk kildeskatt etter reglene i skatteloven § 22-A (ny skattelov § 16-20). Dette fradraget må imidlertid reduseres krone for krone dersom utlåneren ved utbetaling av kompensasjon til sin utlåner kan gjøre fradrag for den utenlandske kildeskatten. Uten en slik begrensning ville den "mellomliggende" utlåneren kunne oppnådd en netto fordel lik kreditfradraget.

For innlåner vil utbyttekompensasjonen som hovedregel være en fradragsberettiget utgift. Et unntak må gjøres der innlåner er registrert som innehaver av norske aksjer på utbytteutdelingstidspunktet. I dette tilfellet vil innlåner motta utbyttet og få rett til godtgjørelse etter selskapskatteloven § 3-4, dvs. utbyttet blir skattefritt. For å opprettholde symmetri i disse tilfellene kan ikke innlåneren få skattemessig fradragsrett for utbetalt utbyttekompensasjon.

I tilfeller hvor innlåner har foretatt et dekket short-salg før utbyttedato vil både kjøperen og utlåner tilordnes godtgjørelse etter selskapskatteloven § 3-4. Det gis dermed godtgjørelse to ganger for i realiteten det samme utbyttet. Dette er ikke noe problem ettersom hensikten med godtgjørelsesreglene er å begrense beskatningen av utbytteinntekt til selskapet som utdeler utbyttet. For å unngå dobbeltbeskatning av utbyttet på aksjonærenes hånd må det gis godtgjørelse til både kjøperen og til utlåner. Short-salget skaper en "ekstra" aksje over utbyttedato og for å begrense beskatningen av utbytteinntekten til selskapsnivå er det behov for godtgjørelse både til kjøperen og utlåner.

Det kan i denne situasjonen også reises spørsmål om innlåners fradragsrett for utbetalt utbyttekompensasjon til utlåner skaper en netto fradragsposisjon (alle impliserte parter sett under ett) med et beløp lik utbyttekompensasjonen. Hvis innlåner gis fradragsrett og både utlåner og kjøper unngår beskatning på grunn av godtgjørelsen, kan dette umiddelbart synes å være tilfellet. I økonomisk sammenheng vil det imidlertid normalt være nøytralitet.

Følgende eksempel, der alle er norske, kan belyse dette: Utlåner A låner 100 aksjer i Norsk AS til B. B gjør et dekket short-salg av 100 aksjer i Norsk AS til C for NOK 10.000. På utbytteutdelingstidspunktet eier C aksjene og han mottar NOK 100 i utbytte. C får fradrag i sin skatt for godtgjørelse, dvs. at utbyttet ikke beskattes på hans hånd. B får inntektsfradrag for utbyttekompensasjonen (NOK 100) som han betaler til A. A, som er siste ledd i kjeden og eier av aksjene, behandler mottatt utbyttekompensasjon som utbytte med rett til fradrag for godtgjørelse i sin skatt.

I dette eksemplet får både C og A rett til godtgjørelse mens B får inntektsfradrag for utbyttekompensasjonen. Det som i realiteten har skjedd er imidlertid at B har mottatt NOK 10.000 for aksjene. I dette ligger også et element av betaling for forventet fremtidig utbytte. Hvis det er korrelasjon mellom betaling for forventet fremtidig utbytte når aksjen prises, og faktisk utdelt utbytte, får B ved salget av aksjene kompensasjon for det utbyttet han avstår fra når aksjene selges. Denne kompensasjonen blir B skattepliktig for som aksjegevinst. Fordi B blir skattepliktig for denne gevinsten blir skattesituasjonen til B nøytral når han gis fradragsrett for utbyttekompensasjonen til A.

I den grad det ikke er tatt hensyn til fremtidig utbytte når aksjen prises, vil B oppnå en netto skattemessig fradragsrett. Dette synes ikke urimelig etter som B likevel må betale kompensasjon for et utbytte han ikke har "mottatt", og dessuten vil RISK-reglene medføre en lavere inngangsverdi for C ved et senere salg av aksjene.

4.6.3 Utbyttekompensasjon og kildeskatt

Som hovedregel skal utbytte som utbetales til utenlandske aksjonærer i norske selskaper ilegges kildeskatt i Norge. Det må avgjøres konkret ut fra foreliggende skatteavtaler hvor stor kildeskatten blir (maksimum 25%).

De fleste land har regler om at kildeskatt på utbytte fra utenlandske selskaper kan avregnes mot den skatt som ilegges utbyttet i aksjonærens hjemstat. Kildeskatten medfører da kun en forflytning av skatteinntekter fra mottakerens hjemstat til Norge.

Det følger av skattebetalingsloven § 5 (a) at aksjeselskap som utbetaler utbytte til utenlandske aksjonærer skal foreta forskuddstrekk av kildeskatt på utbyttet. Det er aksjeselskapet som plikter å holde tilbake kildeskatten ved utbetaling av utbyttet og innbetale denne til skattemyndigheten.

Ved innføring av et system med utbyttekompensasjon, reises spørsmål om det er nødvendig å innføre en regel om kildeskatt også på utbyttekompensasjon. En slik løsning vil være upraktisk, men trolig den eneste veien å gå for å forhindre at utenlandske aksjonærer i norske selskaper omgår kildeskatten ved å låne ut aksjer til norske innlånere over utbytteutdelingstidspunktet.

Det foreslås derfor en regel om at utbyttekompensasjon er gjenstand for kildeskatt dersom utbyttekompensasjonen utbetales til en utlending. Fordi det kan være mange ledd i utlånskjeden er det ingen forutsetning at den utenlandske utlåneren er den reelle eier. Kildeskatt skal trekkes så lenge mottakeren av utbyttekompensasjonen er utenlandsk. For praktiske formål anvendes den kildeskattesats som følger av eventuell skatteavtale med mottakerens hjemstat. Det blir deretter opp til reglene i skatteavtalen og i mottakerens hjemstat om kildeskatten kan krediteres annen skatt.

En løsning som nevnt vil i stor utstrekning være uproblematisk ved utbetaling til utlåner hjemmehørende i land Norge har skatteavtale med hvor kildeskatten i hht. avtalen er 15%. Dette vil i praksis gjelde i de fleste tilfeller. Som eksempel kan nevnes; A (svensk) er aksjonær i Norsk AS og låner ut aksjene til B (engelsk). B låner ut aksjene til C (norsk) over utbytteutdelingstidspunktet. C betaler utbyttekompensasjon 100 minus 15% kildeskatt til B i henhold til skatteavtalen med Storbritannia. B mottar 85 og betaler 85 videre til A. Den nordiske skatteavtalen ville ved en direkte utbytteutdeling fra Norsk AS til A også ha medført 15% kildeskatt på utbyttet. I denne situasjonen er kildeskatt på utbyttekompensasjonen uproblematisk.

Problemer oppstår kun ved utlån først mellom to utland og deretter til Norge når Norge ville ha ilagt lavere kildeskatt ved direkte utbyttebetaling til det land der opprinnelig utlåner er bosatt enn til det land der den norske innlåners utlåner er bosatt. Som eksempel nevnes at A (bosatt i Malaysia) er aksjonær i Norsk AS og låner ut aksjene til B (engelsk). B låner ut aksjene til C (norsk) over utbytteutdelingstidspunktet. C betaler utbyttekompensasjon 100 minus 15% kildeskatt til B i hht skatteavtalen med Storbritannia. B mottar 85 men er i hht avtalen med A forpliktet til å betale 100 fordi Norge ikke kan trekke kildeskatt på utbytte til Malaysia i hht skatteavtalen Norge/Malaysia. B må da dekke de mellomliggende 15, noe som gjør avtalen med A mindre lønnsom og trolig at den i praksis ikke vil bli inngått.

Et annet spørsmål er om utbyttekompensasjon kan defineres som utbytte i henhold til skatteavtalene. I England synes holdningen å være at utbyttekompensasjon ikke omfattes av skatteavtalens regler om utbytte, men av reglene om "annen inntekt". I de tilfeller hvor skatteavtalen har en bestemmelse om "annen inntekt" er regelen ofte at slik "annen inntekt" kun er skattepliktig i den stat skattesubjektet er hjemmehørende. Dersom en engelsk aksjonær låner ut aksjer til en norsk innlåner over utbytteutdelingstidspunktet, vil man i hht engelsk tolkning av skatteavtalen hevde at utbyttekompensasjonen er "annen inntekt" og derfor kun skattepliktig til England. Norge vil da etter denne forståelsen ha fraskrevet seg retten til å kildebeskatte.

USA synes derimot å bygge på at utbyttekompensasjon omfattes av skatteavtalens bestemmelser om "utbytte". Det samme synes å være oppfatningen i Finland.

Fordi spørsmålet ikke er endelig avklart internasjonalt er trolig den mest praktiske løsningen at det innføres et system hvor utbyttekompensasjon behandles som utbytte etter norsk lov og at reglene om kildeskatt på aksjeutbytte gis tilsvarende anvendelse. En diskusjon i forhold til andre skatteavtaleland bør kunne utstå til problemet eventuelt dukker opp i praksis.

Partene i utlånstransaksjonen vil ikke nødvendigvis kjenne hverandres identitet hvor utlånet er formidlet av en mellommann. Det er derfor nødvendig å innføre en regel om at den som gir instruksene om utbetaling av utbyttekompensasjonen til en utlending, det være seg innlåner eller en mellommann, må pålegges å foreta riktig trekk av kildeskatt og foreta innbetaling til skattemyndighetene.

Det kan under de foreslåtte reglene oppstå situasjoner der det betales kildeskatt både på utbyttet og på utbyttekompensasjonen, dvs. at det i realiteten betales for mye kildeskatt. Dette er en situasjon som vil oppstå dersom innlåner av en norsk aksje er norsk og både utlåner og kjøper er utenlandske. I den utstrekning partene i disse situasjonene vet om hverandre kan de unngå dobbel kildeskatt ved ikke å låne over utdelingstidspunktet.

Den automatiske låneordningen i VPS vil være sperret for å foreta lån over utbyttetidspunktet. Problemet i forhold til kildeskatt vil derfor kun oppstå i bilaterale låneordninger som beskrevet i punkt 2.2.2 og 2.2.3.

Dersom det skulle vise seg at den endelige utlåner av aksjene likevel er norsk, og det har blitt trukket kildeskatt, må den norske utlåneren søke refusjon for den kildeskatt som har blitt betalt i tidligere ledd. Det praktiske problem er for den norske utlåneren å dokumentere at kildeskatt er trukket fordi han normalt ikke kjenner alle leddene i transaksjonen.

I alle tilfeller hvor utbytte forfaller i utlånsperioden vil det være nødvendig å presumere at utlåner har krav på utbyttekompensasjon. Dette innebærer at hvilket navn partene gir en slik utbyttekompensasjon ikke er avgjørende skattemessig. Skattemessig må det avgjørende være at det faktisk er aksjeutbytte som har forfalt i utlånsperioden.

4.7 Rentekompensasjon

Ved lån av rentebærende verdipapirer vil innlåner måtte kompensere utlåner for renter som forfaller i låneperioden. Denne kompensasjonen vil utgjøre skattepliktig inntekt for utlåner og en fradragsberettiget kostnad for innlåner i hht alminnelige regler.

Ettersom Norge ikke oppkrever kildeskatt på rentebetalinger til utlandet, reiser ikke rentekompensasjoner problemstillinger knyttet til norsk kildeskatt.

Dersom en norsk utlåner blir belastet utenlandsk kildeskatt på mottatt rentekompensasjon, vil de norske kreditreglene gi rett til fradrag i norsk skatt på rentekompensasjonen. Denne fradragsretten må imidlertid begrenses krone for krone i den grad utlåner selv har lånt verdipapirene av en annen utlåner og kan gjøre fradrag for kildeskatten i den rentekompensasjon som betales videre til den bakenforliggende utlåner.

4.8 Annen kompensasjon til utlåner

I utlånsperioden vil enhver form for avkastning eller tilståelse av rettigheter, f.eks. utbytteaksjer, fondsaksjer, tegningsretter etc., tilfalle andre enn utlåneren. Partene vil vanligvis avtale at innlåner skal betale en kompensasjon for dette til utlåner.

Slik kompensasjon skal som utgangspunkt beskattes etter de alminnelige regler som kapital-/næringsinntekt hos utlåner, som kompensasjon for avstått avkastning. Beskatning skal imidlertid ikke finne sted der innlåner kompenserer utlåner i naturalia og utlåner selv kunne ha mottatt avkastningen eller rettigheten direkte uten skatteplikt.

Nedenfor gjennomgås enkelte typiske tilfeller.

4.8.1 Utbytteaksjer

Et selskap kan tilby aksjonærene å motta utbytte i form av aksjer i selskapet. Dette gjennomføres ved at aksjonærene gis rett til å tegne nye aksjer i selskapet ved å motregne avsatt utbytte. Resultatet er at aksjonæren får utbytte i form av aksjer i stedet for penger. Dette utløser utbyttebeskatning på vanlig måte hos aksjonæren basert på det beløp det tegnes aksjer for.

Når partene i en utlånsavtale har avtalt at utlåner i slike tilfeller skal få utbyttekompensasjon i form av utbytteaksjer, oppstår spørsmålet om den skattemessige behandlingen av dette.

Hvis innlåneren har solgt det lånte antall aksjer på utbytteutdelingstidspunktet, må innlåner kjøpe utbytteaksjer fra tredjemann for å levere disse til utlåner. Unntaksvis sitter innlåneren på det lånte antall aksjer på utbytteutdelingstidspunktet slik at det er han som mottar utbytteaksjene direkte fra selskapet.

For å få sammenheng i reglene om utbyttekompensasjon er det nødvendig å behandle overleveringen av utbytteaksjene fra innlåner til utlåner på samme måte som utbetaling av utbyttekompensasjon.

Dette innebærer at utgifter som innlåner har til å kjøpe utbytteaksjer, som han i henhold til utlånsavtalen er forpliktet til å levere til utlåner, vil være fradragsberettiget som alminnelige kapital-/næringsutgifter. Når innlåner mottar utbytteaksjer direkte fra selskapet har han som utgangspunkt ingen utgifter til anskaffelse av utbytteaksjene, og derfor ingen fradragsrett.

Utlåner blir på sin side skattepliktig for en kapital-/næringsinntekt med en verdi tilsvarende det utbytte han hadde mottatt dersom aksjen ikke var lånt ut. Også her gjelder et unntak, når utlåner som mottar utbyttekompensasjon (i) er den reelle eier av de utlånte aksjene (ikke bare innlåner av aksjene som har lånt disse ut videre) og (ii) de utlånte aksjene er norske. I slike tilfeller skal utlåner beskattes som om han mottok utbyttet direkte fra selskapet, med krav på godtgjørelse.

Det oppstår spørsmål om hvilken verdi utbyttekompensasjonen (i form av utbytteaksjer) har når utbytteaksjene er tegnet til underkurs. Bakgrunnen er at utstedende selskap ofte tilbyr tegning til underkurs for å friste aksjonærene til å delta. Den fordel som her ligger i at utbytteaksjene er mer verdt enn de er tegnet for kan ikke utbyttebeskattes fordi denne fordelen i realiteten er en overføring fra de aksjonærene som ikke er med på tegningen, og ikke en overføring av verdier fra selskapet.

For ikke å komplisere reglene om utbyttekompensasjon foreslås at utlåner utbyttebeskattes for det han ville ha mottatt i kontant utbytte dersom tegningsretten ikke var blitt benyttet, dvs. uavhengig av markedsverdien på utbytteaksjene han mottar.

Som eksempel kan nevnes at A 1. februar 1999 låner ut 100 aksjer til B med avtalt tilbakelevering 1. august 1999. 2. februar 1999 selger innlåner B 100 aksjer til C. I juni 1999 beslutter generalforsamlingen å dele ut NOK 100 pr. aksje i utbytte og at aksjonærene kan velge å tegne utbytteaksjer for NOK 100 pr. stykk, som forutsettes å være NOK 10 under markedskurs. Etter som B har solgt de lånte aksjene til C går B i markedet og kjøper 100 aksjer for tilbakelevering til A, for NOK 110 pr. stk. dvs. NOK 11.000. Dette er en utgift som B kan føre til fradrag. B overfører deretter utbytteaksjene til A som utbyttebeskattes for NOK 10.000. Ved senere salg av disse aksjene må A benytte en anskaffelseskost på NOK 10.000.

4.8.2 Fondsaksjer

En fondsemisjon med utstedelse av nye aksjer medfører vanligvis ingen skattemessige konsekvenser for aksjonæren. Samlet inngangsverdi påvirkes ikke idet inngangsverdien på en fondsaksje settes til en forholdsmessig del av inngangsverdien på de stamaksjene den utspringer fra mens inngangsverdien på stamaksjene reduseres tilsvarende.

I en utlånssituasjon må innlåner normalt levere tilbake fondsaksjer tilhørende de stamaksjene han er forpliktet til å levere tilbake. Dette vil medføre at utlåner får tilbake flere aksjer enn han lånte ut, men aksjenes verdi samlet sett er den samme.

Det synes naturlig å legge til grunn at fondsaksjene må kunne overføres til utlåner skattefritt, sammen med det antall aksjer som var innlånt. Grunnen til å behandle disse tilfellene forskjellig fra de tilfelle hvor utbytteaksjer overføres er at ved en fondsemisjon endres ikke aksjenes inngangsverdi. For utbytteaksjene derimot fastsettes en egen inngangsverdi som kommer i tillegg til den inngangsverdien utlåner har på de utlånte verdipapirene.

Når en fondsemisjon gjennomføres ved forhøyelse av aksjenes pålydende, vil det ikke være mulig for innlåner å levere tilbake aksjer med samme pålydende som de innlånte. Fordi det her ikke er mulig å levere tilbake aksjer med samme pålydende som de innlånte, og dette er begrunnet i en fondsemisjon som ikke påvirker aksjenes inngangsverdi, vil tilbakelevering av aksjer med oppskrevet pålydende ikke anses som brudd på vilkårene for skattemessig verdipapirlån.

4.8.3 Tegningsretter

Dersom selskapet i utlånsperioden utsteder tegningsretter og innlåner mottar disse, vil innlåners inngangsverdi på tegningsrettene være NOK 0 i hht alminnelige regler. Hvis innlåner leverer tegningsrettene til utlåner ved tilbakelevering av det lånte antall aksjer, kan det diskuteres om dette er en skattepliktig overdragelse av tegningsretter eller om de omfattes av den skattefrie tilbakelevering av de innlånte aksjene, dvs. at tegningsrettene anses som en del av de utlånte aksjene på linje med fondsaksjer.

I motsetning til fondsaksjer har tegningsretter en verdi utover den aksjen rettigheten knytter seg til. Verdien av tegningsretten vil normalt tilsvare differansen mellom markedsverdien av de aksjer som tegningsretten gir fortrinnsrett til og den kurs som aksjene i følge tegningsretten kan tegnes for. Hvis for eksempel aksjonærene får fortrinnsrett til å tegne et bestemt antall nye aksjer til pari kurs 50 mens markedsverdien av de nye aksjene er 100, vil tegningsretten være verdt ca 50.

Fra et skattemessig synspunkt vil det være uproblematisk at innlåner overfører tegningsrettene til utlåner uten skattemessige konsekvenser dersom utlåner overtar innlåners inngangsverdi på tegningsrettene (skattemessig kontinuitet). Hvis derimot innlåner betaler utlåner et kontantbeløp som kompensasjon for avståelse av tegningsrettene, f.eks. fordi innlåner har solgt videre det lånte antall aksjer og derfor ikke får noen tegningsretter fra selskapet, vil beløpet være skattepliktig for utlåner, og fradragsberettiget for innlåner. Hvis innlåner i stedet kjøper inn tilsvarende antall tegningsretter og overleverer disse vederlagsfritt, må løsningen bli at innlåner får fradrag for inngangsverdien på tegningsrettene mens utlåner får en inngangsverdi på tegningsrettene lik NOK 0. Ervervet av tegningsretter utløser da ikke i seg selv noen skatteplikt for utlåner. Man vil da også i størst mulig utstrekning behandle utlånstransaksjonen som om utlåner hele tiden har sittet på aksjene.

4.8.4 Emisjon til underkurs

Dersom selskapet i utlånsperioden foretar en emisjon til underkurs, vil dette være en fordel som tilfaller den som er registrert som innehaver av aksjen og ikke utlåner. Det oppstår derfor spørsmål om hvordan underkursen skal behandles hos innlåner og utlåner.

Den fordel som ligger i at aksjonærene får tegne til underkurs innebærer en overføring fra de aksjonærene som ikke er med på tegningen (eller som ikke tegner seg for et beløp relativt til det antall aksjer de har på tegningstidspunktet), og ikke en overføring fra selskapet. Som nevnt ovenfor i forhold til utbytteaksjer, kan denne fordelen ikke beskattes på tegnerens hånd. Dersom innlåner leverer til utlåner det antall aksjer som de lånte aksjene ga rett til å tegne (mot dekning av tegningsbeløpet), skal ikke utlåner beskattes for merverdien i aksjene. Dette gjelder uansett om innlåner har tegnet aksjene fordi de lånte aksjene ennå ikke var solgt eller kjøpt det samme antallet i markedet. I sistnevnte tilfelle må innlåner få fradrag for underkursbeløpet.

Dersom innlåner derimot kompenserer utlåner i form av kontanter, må kompensasjonen behandles som en kapital-/virksomhetsinntekt for utlåner og en fradragsberettiget utgift for innlåner.

4.9 Formuesskatt

I utlånsperioden vil utlåner ha et krav mot innlåner på å få tilbakelevert identiske verdipapirer. Dette kravet er et formuesobjekt hos utlåner som utlåner i utgangspunktet skal svare formuesskatt av hvis låneperioden strekker seg over årsskiftet. Formuesverdien skal som hovedregel settes til omsetningsverdien den 1. januar i ligningsåret.

Formuesverdien av kravet vil da som utgangspunkt være lik markedsverdien av de utlånte verdipapir. For enkelte verdipapirer er det imidlertid regler om at formuesbeskatning skal basere seg på lavere verdier enn markedsverdi, f.eks. SMB-noterte aksjer eller unoterte aksjer. For å få et mest mulig enhetlig system som hensyntar at utlåner kun låner ut aksjen og ikke selger den bør formuesverdien av kravet verdsettes etter reglene for verdsettelse av de utlånte verdipapirene. Dette innebærer blant annet at dersom det lånes ut ikke-børsnoterte aksjer skal formuesverdien av kravet settes lik aksjenes skattemessige formuesverdi, som i 1998 tilsvarer 65% av aksjens forholdsmessige andel av selskapets samlede skattemessige formuesverdi.

Innlåner vil tilsvarende ha en gjeld til utlåner som verdsettes på samme måte som de innlånte verdipapirer.

4.10 Beskatning av kjøper/tredjemann

For den som kjøper de utlånte verdipapirene får utlånet i seg selv ingen spesielle virkninger. De alminnelige skattereglene kommer til anvendelse.

5. Annet

5.1 Innlåner leverer ikke tilbake verdipapirene

Det kan oppstå situasjoner hvor forpliktelsen til å levere tilbake identiske verdipapirer ikke oppfylles.

Innledningsvis presiseres at med "identiske verdipapirer " menes verdipapirer av samme type, med samme pålydende, eventuelt samme forfallsdato, og i samme antall med unntak av det som er sagt ovenfor om tilbakelevering av stamaksjer med tilhørende fondsaksjer, samt i andre tilfelle hvor verdipapirets antall eller pålydende har endret seg uten at dette reflekterer noen materiell endring som for eksempel ved aksjespleis, aksjesplitt og fisjoner/fusjoner.

I de aller fleste tilfeller skjer verdipapirlån med et verdipapirforetak som mellommann og juridisk motpart. Reglene om sikkerhetsstillelse skal sørge for at verdipapirforetaket på vegne av innlåner er i stand til å tilbakelevere verdipapirene. I tilfeller der innlåner og mellommann går konkurs innløses sikkerheten.

Det kan også forekomme at innlåner misligholder sin forpliktelse til å tilbakelevere verdipapirer slik at tilbakeleveringen i stedet skjer gjennom kontant avregning eller ved tilbakelevering av andre formuesgoder eller verdipapirer.

I tillegg forekommer det at verdipapirene ikke kan tilbakeleveres f.eks. fordi de ikke er tilgjengelige. Det kan f.eks. være at et selskap har blitt kjøpt opp, har gått konkurs eller er strøket fra børsnotering.

Det oppstår da spørsmål om hvordan tilbakelevering i form av kontant avregning eller andre formuesgoder skal behandles skattemessig, dvs. om lånet skal beskattes som en realisasjon for utlåner eller om det fremdeles skal være unntatt fra realisasjonsbeskatning.

Det kan hevdes at innlåners tilbakelevering av noe annet enn identiske verdipapirer er en konsekvens som ligger utenfor utlåners kontroll og som han derfor ikke burde bære risikoen for. På den annen side er det uheldig å innføre en regel om at slik tilbakelevering er uten betydning for beskatningen. En slik regel vil innebære et unntak fra realisasjonsbeskatningen som meget enkelt kan misbrukes ved at partene på forhånd uformelt avtaler at innlåner skal tilbakelevere noe annet enn identiske verdipapirer.

Dette medfører at unntaket fra realisasjonsbeskatning kun bør gjelde dersom innlåner leverer tilbake identiske verdipapirer. Dvs. hvis innlåner ikke overholder sin forpliktelse til å levere tilbake identiske verdipapirer, blir lånet gjenstand for realisasjonsbeskatning på utlåners hånd. Utgangsverdien på utlåners hånd blir da lik den erstatning han får krav på, eventuelt markedsverdien av de formuesgoder som tilbakeleveres i stedet for verdipapirene. Markedsverdien på tilbakeleveringstidspunktet må være avgjørende i denne sammenheng.

Når mislighold fører til realisasjonsbeskatning kan det spørres om hvilket tidspunkt som skal legges til grunn for beregningen av skattepliktig gevinst/tap. Hvis man legger til grunn at realisasjonen skjedde allerede på utlånstidspunktet kan det oppstå ligningstekniske komplikasjoner dersom utlånstidspunktet ligger i et annet inntektsår enn misligholdstidspunktet, man må da endre ligningen for tidligere år. Av praktiske årsaker foreslås derfor at beskatningen gjennomføres på det tidspunktet det er klart at innlåner aldri kan eller vil levere tilbake identiske verdipapirer.

5.2 Innlåner eier tilsvarende aksjer

Dersom innlåner på salgstidspunktet eier aksjer av samme type som de innlånte, må han anses for å ha solgt de aksjene han først ble eier av, dvs. at han blir gjenstand for umiddelbar realisasjonsbeskatning. Dermed opprettholdes FIFU-prinsippet (Først Inn Først Ut) også ved salg av lånte aksjer. Dette begrunnes i ønsket om å forhindre at lån av aksjer benyttes for å utsette beskatning av ordinære salg.

6. Myndighetenes kontrollbehov

Et viktig forhold som de nye reglene må ivareta er ligningsmyndighetenes kontrollbehov.

Det må her skilles mellom verdipapirer som er registrert i VPS, og verdipapirer som ikke er registrert i VPS. Ut fra forslaget skal alle norske verdipapirer være registrert i VPS for å være omfattet av reglene. Utenlandske verdipapirer vil derimot sjelden være registrert i VPS.

6.1 Verdipapirer som er registrert i VPS

VPS vil kunne ivareta norske myndigheters kontrollbehov i forbindelse med lån av VPS-registrerte verdipapirer.

I følge forskrift av 13. desember 1995 nr. 1090, har VPS en omfattende plikt til å informere ligningsmyndighetene om transaksjoner på investors VPS-konto.

Det gjelder for det første en plikt til å innlevere en beholdningsoppgave som blant annet skal inneholde opplysninger om beholdningen av fondsaktiver og fondsaktivenes navn spesifisert pr. verdipapirnummer pr. 31. desember siste år og periodisert avkastning i løpet av inntektsåret etc. I beholdningsoppgaven skal det også gis opplysninger om prosentsatsen for kildeskatt trukket i henhold til skattebetalingsloven § 15A, for kontohaver som ikke er bosatt eller hjemmehørende i Norge.

For det andre påhviler det VPS en forpliktelse til å innlevere en transaksjonsoppgave til ligningsmyndighetene. Denne oppgaven skal blant annet inneholde opplysninger om den betegnelse som transaksjonen er registrert under, antall og type fondsaktiv eller for obligasjoner det nominelle beløp som omfattes av transaksjonen og registreringsdato.

Til sist skal VPS også innlevere en realisasjonsoppgave for AMS-aksjer til myndighetene som blant annet inneholder opplysninger om selskapets navn og organisasjonsnummer, verdipapirnummer, antall AMS-aksjer eller grunnfondsbevis realisert i inntektsåret, realisasjonsvederlaget med fradrag for realisasjonsutgifter og realisasjonsvederlaget uten fradrag for anskaffelsesutgifter, samlede anskaffelser – og realisasjonsutgifter etc.

På samme måte som de opplysninger som er beskrevet ovenfor, bør VPS pålegges å innrapportere til ligningsmyndighetene relevante opplysninger i forbindelse med lån av VPS-registrerte verdipapirer.

Det foreslås derfor at VPS ved forskrift med hjemmel i ligningsloven § 6-5 (2), pålegges å innrapportere lån av verdipapirer som er registrert i VPS til ligningsmyndighetene. Alternativt kan dagens forskrift om levering av kontrolloppgaver av 13. desember 1995 nr. 1090 utvides til også å omfatte innrapportering av utlån av verdipapirer.

Innrapporteringen av lån av verdipapirer bør skje ved at VPS registrerer og rapporterer:

At det på utlåners og innlåners VPS konto er registrert utlån/innlån av verdipapirer i det relevante inntektsåret;
Antall og type verdipapirer som er gjenstand for utlån/innlån;
Registreringsdato for lånet;
Registreringsdato for tilbakeleveringen, dersom den er foretatt i løpet av inntektsåret;

Informasjon om avkastning, inkludert utbytte/utbyttekompensasjon, som er realisert på de lånte verdipapirene i løpet av inntektsåret, registreres ikke i VPS. Rapporteringsplikten på denne informasjonen bør derfor ligge hos den som forestår utbetalingene. I praksis vil dette være banker og verdipapirforetak.

6.2 Verdipapirer som ikke er registrert i VPS

Ved lån av verdipapirer som ikke er registrert i VPS, dvs. de fleste utenlandske verdipapirer, oppstår spørsmål om hvordan ligningsmyndighetenes kontrollbehov kan ivaretas på best mulig måte.

Etter som det ikke finnes noen institusjoner tilsvarende VPS til automatisk å gi tredjemannsopplysninger til norske ligningsmyndigheter må man falle tilbake på hovedregelen om at det er skattyter selv som skal informere ligningsmyndighetene, dvs. at skattyteren selv må opplyse om lånet i sin selvangivelse.

I tillegg vil ligningsmyndighetene kunne kreve fremlagt inngåtte avtaler om verdipapirlån og eventuelt be om tredjemannsopplysninger fra norske banker/verdipapirforetak.

Mangelen på automatiske opplysninger fra institusjoner tilsvarende VPS bør ikke i seg selv medføre et generelt unntak fra de foreslåtte skattereglene for norske verdipapirer. Kontrollbehovet må avveies mot at det fra et markedsmessig synspunkt er det like ønskelig at norske skattytere gis adgang til verdipapirlån av utenlandske som av norske verdipapirer. Det må også tas hensyn til at lån av utenlandske verdipapirer nok i stor grad vil bli foretatt av institusjoner som forsikringsselskaper, banker etc. som er underlagt myndighetsrapportering eller -tilsyn på annet grunnlag, samt revisjonsplikt. Andre aktører i dette markedet kan være større bedrifter som både er underlagt revisjonsplikt og jevnlig oppfølging fra Sentralskattekontoret.

7. Utkast til lovtekst

Utkast til lov om endringer i lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven)

I lov av 26. mars 1999 nr. 14 om skatt av formue og inntekt (skatteloven) gjøres følgende endringer:

Ny § 4-19 skal lyde:

§ 4-19 Verdipapirlån

Krav på tilbakelevering av utlånt verdipapir som nevnt i § 9-2 tredje ledd i, skal ved fastsettelsen av formue for utlåner og gjeld for innlåner følge de prinsipper som gjelder ved formuesfastsettelsen av det verdipapir kravet gjelder.

Ny § 6-23 skal lyde:

§ 6-23 Utbyttekompensasjon

Det gis fradrag for utbetalt kompensasjon som nevnt i § 10-10 femte ledd, men ikke dersom skattyter har mottatt utbytte på den lånte aksje fra vedkommende selskap og § 10-12 annet ledd gir krav på fradrag for godtgjørelse.

§ 9-2 tredje ledd ny bokstav i skal lyde:

i. lån av norske aksjer, grunnfondsbevis og obligasjoner registrert i Verdipapirsentralen, aksjer og obligasjoner notert på utenlandsk børs, derivater med forannevnte verdipapirer som underliggende objekt, samt verdipapirfondsandeler. Lånet regnes likevel som realisasjon i det år det er klart at tilbakelevering av identisk verdipapir ikke vil finne sted.

Ny § 9-11 skal lyde:

§ 9-11 Short-salg av verdipapir

Ved short-salg av verdipapir med dekning i lån som nevnt i § 9-2 tredje ledd i, foretas beregning av gevinst eller tap i det år identisk verdipapir først er anskaffet, men ikke senere enn året etter salgsåret. Er ikke identisk verdipapir anskaffet innen utgangen av året etter salgsåret, tas salgssummen til inntekt i året etter salgsåret mens inngangsverdien føres til fradrag i anskaffelsesåret for identisk verdipapir.

§ 10-10 første ledd skal lyde:

(1) Bestemmelsene i § 10-11 til § 10-13 gjelder for aksjonærer og deltakere i likestilt selskap og sammenslutning etter § 10-1 , samt for utlånere av aksjer som nevnt i § 9-2 tredje ledd i.

§ 10-10 nytt femte ledd skal lyde:

(3) Med utbytte likestilles i § 10-11 til 10-13 kompensasjon for utbytte ved lån av aksjer som nevnt i § 9-2 tredje ledd i.

§ 10-12 nytt tredje ledd skal lyde:

(3) Mottatt kompensasjon som nevnt i § 10-10 femte ledd gir bare rett til fradrag for godtgjørelse for det antall aksjer skattyter har utlånt utover det antall som eventuelt er lånt inn av vedkommende aksje på det tidspunkt som er nevnt i § 8-3 i aksjeloven og allmennaksjeloven.

§ 10-13 skal lyde:

(1) Av utbytte som utdeles til aksjonær som er hjemmehørende i utlandet, svares skatt til staten etter en sats som fastsettes av Stortinget i det årlige skattevedtak, jf kapittel 15. Skatteberegningen skjer under ett i den kommunen der selskapet har sitt kontor eller styret har sitt sete, eventuelt ved Sentralskattekontoret for storbedrifter dersom selskapet lignes der. Selskapet er ansvarlig for den skatten som etter denne paragraf faller på aksjonærene. Reglene i denne paragraf gjelder ikke for utdeling fra obligasjonsfond.

(2) Ved utbetaling av kompensasjon som nevnt i § 10-10 femte ledd gjelder de regler som i forrige ledd er pålagt selskapet tilsvarende for innlåner av aksjen. Dersom utlåner er bosatt i en stat Norge har inngått skatteavtale med, anvendes den sats som gjelder for utbytte i henhold til vedkommende skatteavtale.

§ 10-34 nye syvende og åttende ledd skal lyde:

(7) Regulering etter første ledd foretas også i tidsrom hvor norsk aksje som nevnt i § 9-2 tredje ledd i er utlånt.

(8) Regulering av inngangsverdien på den først anskaffede identiske aksje etter short-salg som nevnt i § 9-11, foretas etter reglene første ledd, med motsatt fortegn, for det tidsrom aksje som dekker short-salget har vært innlånt. Slik regulering skal likevel ikke finne sted for år forut for det år short-salget finner sted.

§ 16-21 nytt femte ledd skal lyde:

(5) Ved utlån av verdipapir som nevnt i § 9-2 tredje ledd i, begrenses fradrag for utenlandsk skatt på mottatt kompensasjon i den utstrekning utlåner selv har lånt verdipapirene av en annen utlåner og kan gjøre fradrag for den utenlandske skatten i den kompensasjon som betales videre til vedkommende utlåner.

§ 16-30 nytt niende ledd skal lyde:

(9) Ved fastsettelse av eier- og stemmekrav i første ledd medregnes aksjer som nevnt i § 9-2 tredje ledd i som skattyter har utlånt utover det antall som eventuelt er lånt inn av vedkommende aksje. Utlåners kompensasjon for utbytte på slike aksjer anses likestilt med utbytte i paragrafens øvrige bestemmelser.

§ 16-30 nåværende niende ledd blir nytt tiende ledd.

8. Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene trer i kraft 1. januar 2000.