Høringsnotat 4 Merverdiavgiftsreformen

Publisert under: Regjeringen Stoltenberg I

Utgiver: Finansdepartementet

UTKAST TIL FORSKRIFT OM REDUSERT MERVERDIAVGIFT PÅ NÆRINGSMIDLER

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist: 29.06.2001

Høringsnotat nr. 4:

Utkast til forskrift om Redusert merverdiavgift på næringsmidler

Innledende bemerkninger

Stortinget fattet den 28. november 2000 vedtak om at det fra 1. juli 2001 skal betales 12 pst. merverdiavgift for næringsmidler, etter bestemmelsene i lov 19. juni 1969 nr. 66 om merverdiavgift. I Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv., I § 2, er det fastsatt:

"Fra og med 1. juli 2001 skal det betales 12 pst. avgift etter bestemmelsene i lov 19. juli 1969 nr. 66 om merverdiavgiftfor næringsmidler. Som næringsmidler anses enhver mat- eller drikkevare og enhver annen vare som er bestemt til å konsumeres av mennesker, unntatt:

  1. legemidler
  2. vann fra vannverk
  3. tobakksvarer
  4. alkoholholdige drikkevarer

Departementet kan gi nærmere forskrifter om avgrensning av avgiftsplikten."

Departementet har vurdert om den nærmere avgrensing av avgiftsplikten bør fremgå av forskrift eller retningslinjer. Sverige, som har en tilnærmet lik regel om redusert merverdiavgiftssats på næringsmidler, har ikke gitt forskrifter knyttet til avgrensingen. Der er det i stedet gitt retningslinjer. Finansdepartementet har imidlertid kommet til at det er mest hensiktsmessig å fastsette ytterligere avgrensinger i forskrift. Departementet anser at en forskrift vil kunne angi enkelte rammer for avgrensingen som vil være av stor betydning både for de næringsdrivende og for avgiftsmyndighetene ved håndteringen av området for redusert sats for næringsmidler. Sammen med utfyllende merknader anses dette å gi et enklere utgangspunkt for praktiseringen av Stortingets avgiftsvedtak. Departementet oppfordrer høringsinstansene til å komme med tilbakemeldinger på dette punkt, og avventer innspill i høringsrunden før det tas endelig standpunkt til om det skal fastsettes forskrift på dette området.

Det er ved utarbeidelsen av utkastet til forskrift om redusert merverdiavgift på næringsmidler lagt vekt på å harmonisere begrepsbruken med annen lovgivning, særlig lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler mv. (næringsmiddelloven) og lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. (legemiddelloven), samt forskrifter gitt i medhold av disse lovene. Det samme gjelder lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader (tobakkskadeloven) og forskrift 1. januar 1995 nr. 68 om vannforsyning og drikkevann m.m. (drikkevannsforskriften). Ved avgrensing mot serveringstjenester er det sett hen til lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven).

Ved avgrensingen av hvilke varer som skal ha redusert merverdiavgiftssats, gjelder de samme regler ved innenlands omsetning, uttak og ved innførsel.

Merknader til utkast til forskrift

2.1 Merknader til § 1 Virkeområde

Forskriftsforslagets § 1 angir at forskriften gjelder næringsmidler som det etter Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv., I § 2, skal betales redusert merverdiavgift for ved omsetning, innførsel og uttak.

2.2. Merknader til § 2 Avgrensing

Avgiftsvedtakets definisjon av begrepet næringsmiddel er tilnærmet likelydende den definisjon som er gitt i lov 19. mai 1933 nr. 3 om næringsmidler. Vann fra vannverk, tobakksvarer og alkoholholdige drikkevarer er imidlertid i vedtaket positivt holdt utenfor næringsmiddelbegrepet. Legemidler faller utenfor begge steder.

Med "næringsmiddel" forstås enhver mat- eller drikkevare og enhver annen vare som er bestemt til å konsumeres av mennesker, jf. Stortingets avgiftsvedtak. Ut fra denne definisjonen er det i utkastet til forskrift § 2 første ledd foreslått å oppstille tre vilkår for at en vare skal anses som næringsmiddel. Varen må være egnet til å konsumeres av mennesker, den må faktisk omsettes til slik konsum, og dersom det er etablert kontrollordninger for varen, må varen være godkjent eller ha passert kontroll. Disse tre vilkårene er ment å gi avgrensinger som i stor grad vil være sammenfallende med praktiseringen av begrepet næringsmiddel i næringsmiddellovgivningen. Det kan imidlertid være tilfelle hvor det ikke er sammenfall mellom hensynene bak næringsmiddellovgivningen og avgiftslovgivningen. Dersom anvendelsen av de tre foreslåtte vilkårene medfører andre avgrensinger enn det som følger av næringsmiddellovgivningen, er det vilkårene i utkastet til forskrift § 2 første ledd som er avgjørende.

Departementet ser at det kan oppstå tvil om en vare er å anse som næringsmiddel i henhold til utkast til forskrift § 2 første ledd. I slike tilfeller skal det legges vekt på om varen anses som et næringsmiddel etter næringsmiddellovgivningen, jf. forskriftsforslaget § 2 annet ledd.

Avgrensingen innebærer at praktisk talt alle varer som kan tygges, suges eller svelges av mennesker er omfattet, men ikke f.eks. tannpasta, produkter som kan innåndes mv. Næringsstoffer som inntas i kroppen på annen måte enn gjennom det ordinære fordøyelsessystemet, vil heller ikke kunne omsettes med redusert sats.

For at en vare skal anses å være bestemt til å konsumeres av mennesker må den ha en kvalitet som gjør den egnet til dette, og den må faktisk omsettes til slikt konsum, jf. utkast til forskrift § 2 første ledd nr. 1 og 2. Således vil det eksempelvis for varer som selges for å inngå i næringsmiddelproduksjon, oppkreves redusert sats.

Motsatt vil varer som ikke er egnet til å konsumeres av mennesker eller varer som kan være egnet, men rent faktisk ikke omsettes til slikt konsum, falle utenfor næringsmiddelbegrepet. Dyrefôr og såvarer omfattes således ikke. Det samme vil gjelde salt til vegstrøing.

Næringsmiddellovgivningen hjemler ulike godkjennelsesordninger og kontrollsystemer for næringsmidler. På de områder hvor det er etablert slike ordninger må det i forhold til avgiftsvedtaket legges til grunn at en vare må være godkjent eller ha passert en stikkprøvekontroll for at den kan anses som næringsmiddel. Det vises til utkastet til forskrift § 2 første ledd nr. 3.

2.3 Merknader til § 3 Redusert sats i alle ledd

Merverdiavgift oppkreves i alle ledd i omsetningskjeden. På samme måte kan det være hensiktsmessig at redusert sats benyttes i alle ledd ved salg av et næringsmiddel. Dersom redusert sats bare skal brukes i siste ledd, vil det kunne oppstå problemer med å fastslå hva som er siste ledd. Departementet anser det derfor mest hensiktsmessig at det oppkreves redusert sats i alle ledd, da dette antas å være det system som er lettest å praktisere.

Det avgjørende vil være om varen ved det aktuelle salg oppfyller vilkårene for å kunne anses som næringsmidler etter utkast til forskrift § 2 første ledd.

Varer som tidligere i omsetningskjeden har blitt ansett som næringsmidler, men som av ulike årsaker ikke lenger kan anses egnet til menneskeføde, f.eks. fordi varene er skjemt eller ødelagt på annen måte, kan ikke omsettes med redusert sats hvis de for eksempel omsettes som dyrefôr.

Ved salg av ordinære mat- og drikkevarer vil det foreligge en presumsjon for at varene er bestemt til å konsumeres av mennesker, og disse skal i utgangspunktet avgiftsberegnes med redusert sats. Slike varer vil likevel ikke kunne selges med redusert sats når det fremgår av omstendighetene at de ikke skal konsumeres av mennesker. Presumsjonen vil således brytes når det for eksempel omsettes tørrfisk til en kennel, salt til vegvesenet og poteter/korn som såvare eller dyrefôr til en bonde. Ved omsetning av slike varer fra dagligvareforretninger skal det mer til før den omtalte presumsjonen brytes. Det skal for eksempel benyttes redusert sats ved salg av matvarer, selv om det etter omstendighetene vil være klart at varene ikke skal konsumeres av mennesker.

Andre varer som ikke er ordinære mat- og drikkevarer, skal avgiftsberegnes med ordinær merverdiavgiftssats, med mindre selger er kjent med at de skal benyttes som næringsmidler (som skal konsumeres av mennesker) . Ovennevnte vil eksempelvis komme til anvendelse når innsatsvarer (tilsetningsstoffer / kjemiske stoffer) selges til bruk i produksjon av næringsmidler.

2.4 Merknader til § 4 Unntak fra redusert merverdiavgiftssats

2.4.1 Legemidler

Legemidler omfattes ikke av området for redusert merverdiavgiftssats for næringsmidler, jf. Stortingets avgiftsvedtak I § 2 første ledd bokstav a. Legemidler anses heller ikke som næringsmidler etter næringsmiddelloven § 1 (1).

Finansdepartementet foreslår at legemiddellovgivningen i utgangspunktet legges til grunn ved avgrensingen av hva som skal anses som legemiddel etter Stortingets avgiftsvedtak, jf. utkast til forskrift § 4 bokstav a. I lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler mv. og om endringer i visse andre lover som følge av EØS-avtalen (legemiddelloven) § 2 første ledd fremgår følgende definisjon av legemidler:

"…stoffer, droger og preparater som er bestemt til eller utgis for å brukes til å forebygge, lege eller lindre sykdom, sykdomssymptomer eller smerter, påvirke fysiologiske funksjoner hos mennesker eller dyr, eller til ved innvortes eller utvortes bruk å påvise sykdom."

Herunder regnes ifølge forskrift 22. desember 1999 nr. 1559 om legemidler (legemiddelforskriften) følgende som legemiddel:

"a) stoffer, droger og preparater som er oppført i Legemiddellisten og droger som er merket med "L" eller "LR" i Urtelisten

b) stoffer, droger og preparater som i kjemisk sammensetning, egenskaper eller medisinsk virkning er så lik noe stoff, droge eller preparat i Legemiddellisten at de bør stilles i samme klasse

c) vare som bringes i handelen eller reklameres for på en slik måte at den fremtrer som legemiddel."

Stoff, droge eller preparat er legemiddel når det er klassifisert som det av Statens legemiddelverk, jf. også legemiddellisten og urtelisten. Hvis slik klassifisering ikke er foretatt, må det vurderes om varen er legemiddel i henhold til legemiddelloven med forskrifter. Det må i slike tilfeller tas utgangspunkt i ordlyden i legemiddeldefinisjonen og i kriteriene for klassifisering som er nevnt ovenfor. I tvilstilfeller bør Statens legemiddelverk kontaktes for eventuelt å få varen klassifisert.

Farmasøytiske spesialpreparater, som ifølge legemiddelloven § 7 er ethvert legemiddel som bringes i handelen i produsentens originale pakning og med eget preparatnavn, må ifølge § 8 ikke omsettes eller bringes i handelen før det har fått markedsføringstillatelse av Statens legemiddelverk. Finansdepartementet anser at det av kontrollhensyn vil være hensiktsmessig at slike preparater anses som legemidler først etter at slik markedsføringstillatelse er gitt, jf. utkast til forskrift § 3 bokstav a. Det vil gjennomgående være enklere å undersøke om det er gitt slik tillatelse enn å finne ut om Statens legemiddelverk har klassifisert varen som et legemiddel. Avgrensningen innebærer at det for farmasøytiske spesialpreparater hvor det er gitt tillatelse til å markedsføre produktet, skal betales avgift med ordinær merverdiavgiftssats. Farmasøytiske spesialpreparater som ikke er gitt markedsføringstillatelse, vil generelt anses som næringsmidler etter forskriftens § 2 og det skal ved omsetning betales merverdiavgift med redusert sats.

Legemiddelforskriften inneholder nærmere bestemmelser om slik markedsføringstillatelse. Det kan blant annet nevnes at apotektilvirkede legemidler og legemidler beregnet på forsknings- og utviklingsforsøk, i utgangspunktet ikke anses som farmasøytiske spesialpreparater som må ha markedsføringstillatelse for å kunne omsettes. Homøopatiske eller antroposofiske legemidler (alternative medisiner) er unntatt fra kravet om norsk markedsføringstillatelse når de har markedsføringstillatelse i annet EØS-land. Statens legemiddelverk kan etter konkret søknad fra lege eller tannlege også gjøre individuelle unntak fra kravet om markedsføringstillatelse for farmasøytiske spesialpreparater. Slike legemidler som det ikke kreves markedsføringstillatelse for skal omsettes med ordinær sats.

Stoff som etter en vurdering av legemiddel- og næringsmiddelmyndighetene er tillatt solgt etter næringsmiddellovgivningen regnes ikke som legemiddel, jf. legemiddelforskriften § 2-2 b).

2.4.2 Vann fra vannverk

Vann fra vannverk omfattes ikke av området for redusert merverdiavgiftssats for næringsmidler, ifølge avgiftsvedtaket I § 4 første ledd bokstav b.

Definisjonene i forskrift 1. januar 1995 nr. 68 om vannforsyning og drikkevann m.m. (drikkevannsforskriften), gitt med hjemmel i næringsmiddelloven, vil være avgjørende for hva som skal anses som vann fra vannverk i henhold til avgiftsvedtaket, jf. utkast til forskrift § 4 bokstav b.

Bakgrunnen for unntaket er at det ville by på store avgiftstekniske problemer å skille mellom vann som brukes til drikkevann og andre næringsmiddelformål, og vann til hygienisk bruk.

Vannverk er definert som den del av et vannforsyningssystem som utgjøres av tekniske anlegg, inkludert ledningsnett og tilhørende driftsorganisasjon. Med vannforsyningssystem menes vanntilsigsområde, vannkilde, vannbehandling, vannbehandlingsanlegg, transportsystem og driftsrutiner. Et vannforsyningssystem kan bestå av flere vannverk.

Det må også anses som vann fra vannverk når slik levering skjer gjennom mellommann, f.eks. når vann fra vannverk leveres til skip gjennom havnevesen, skipshandler o.l.

Vann som er pakket i detaljsalgsemballasje som drikkevann, herunder flasker, dispenserdunker, isbitposer mv., anses som næringsmidler som kan omsettes med redusert sats.

2.4.3 Tobakksvarer

Tobakksvarer omfattes ikke av området for redusert merverdiavgiftssats for næringsmidler, ifølge avgiftsvedtaket I § 4 bokstav c.

Ved avgrensingen av begrepet tobakksvarer legges definisjonen i lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader § 3 tredje ledd til grunn, jf. utkast til forskrift § 4 bokstav c. Med tobakksvarer forstås således varer som kan røykes, innsnuses, suges eller tygges såfremt de helt eller delvis består av tobakk.

Som det fremgår av 2.2, vil varer som skal innåndes ikke være bestemt til å konsumeres av mennesker, og anses derfor ikke som næringsmiddel etter forskriftsforslaget § 2. Innsatsvarer i produksjon av tobakksvarer som skal røykes, skal dermed faktureres med ordinær sats, fordi varen ikke er bestemt for å konsumeres av mennesker. Omsetning av næringsmidler som skal inngå i produksjon av tobakksvarer som ikke skal røykes (innåndes), skal på vanlig måte avgiftsberegnes med redusert sats fordi varen er å anse som næringsmiddel etter utkast til forskrift § 2

2.4.4 Alkoholholdige drikkevarer

Alkoholholdige drikkevarer er unntatt fra redusert merverdiavgiftssats i henhold til avgiftsvedtaket I § 2 bokstav d.

Med alkoholholdige drikkevarer forstås her drikkevarer som inneholder mer enn 0,7 volumprosent alkohol. Det vises til utkastet til forskrift § 4 bokstav d. Denne grensen er sammenfallende med grensen for alkoholavgift.

2.5 Merknader til § 5 Råvarer og innsatsvarer

For råvarer vil spørsmålet være fra hvilket tidspunkt disse kan anses å være egnet til å konsumeres av mennesker, og dermed kunne anses som næringsmidler hvis de faktisk omsettes til slikt konsum. Generelt vil råvarer være næringsmiddel når de oppfyller vilkårene i utkast til forskrift § 2, jf. utkast til forskrift § 5. Nedenfor foretas en gjennomgang av noen sentrale typer råvarer.

Kjøtt

Et klart utgangspunkt vil være at levende dyr ikke kan anses som næringsmiddel.

Dette betyr at salg av dyret til slakteriet omsettes med ordinær merverdiavgiftssats, mens salg fra slakteriet omsettes med redusert sats dersom vilkårene i utkast til forskrift § 2 ellers er oppfylt. I den grad det foreligger kontroll-/godkjennelsesordninger for kjøtt som skal konsumeres av mennesker, må slik kontroll/godkjenning ha funnet sted før kjøttet kan anses som næringsmiddel.

Fisk/skalldyr

Levende fisk og skalldyr kan, som for levende dyr, i utgangspunktet ikke anses som næringsmiddel. Levende fisk mv. til akvarier er således ikke næringsmiddel. Det samme vil gjelde fiskeyngel solgt til fiskeoppdrettsanlegg for oppaling. Annerledes vil det stille seg for fisk eller skalldyr som sedvanlig frembys levende til bruk som matvare. Dette vil for eksempel gjelde hummer, krabber, muslinger og liknende.

Fisk og skalldyr omsettes gjerne hel til menneskelig konsum. Det kan derfor ikke oppstilles krav om at fisk/skalldyr skal være bearbeidet eller renset før disse kan anses som næringsmiddel. Innmaten, som lever og rogn regnes som næringsmiddel.

Korn

Statens landbruksforvaltning fører tilsyn med omsetning av kornprodukter på stikkprøvebasis. Kvalitetsvurderingen foretas i de fleste tilfeller på den enkelte mølle. Eksempelvis må hvete og rug som skal benyttes til baking, være av en slik kvalitet at deigen vil heve. På samme måte stilles det særskilte kvalitetskrav til bygg og havre som brukes i kornblandinger. I de tilfeller det er oppstilt krav om særskilt kvalitetsvurdering, kan kornet først anses som næringsmiddel når det er fastslått at kornet har den kvalitet som skal til. I andre tilfeller må det ses hen til kornets faktiske bruk. Såkorn og korn til dyrefôr anses som nevnt ikke som næringsmiddel.

Frukt, bær og grønnsaker

Høstet frukt, bær og grønnsaker vil på samme måte som korn anses som næringsmidler når de har de kvaliteter som skal til for at de kan benyttes til menneskelig konsum, og disse eventuelt er kontrollert av aktuelle myndigheter. Videre må de rent faktisk selges for å skulle konsumeres av mennesker. Varer som selges som dyrefôr anses ikke som næringsmiddel.

Melk

I henhold til næringsmiddellovgivningen anses melk som næringsmiddel fra det tidspunkt melken er kommet i godkjent melkebeholder hos produsent. Det er interne kontrollrutiner med bakgrunn i lov- og forskriftsbestemmelser som sikrer at melken har den kvalitet som kreves for at den kan anses som næringsmiddel i henhold til næringsmiddellovgivningen. For øvrig foretar næringsmiddelmyndighetene kontroller på stikkprøvebasis. Ovennevnte legges til grunn også avgiftsmessig.

Ved omsetning av innsatsstoffer til næringsmiddelindustrien, skal det beregnes merverdiavgift med redusert sats, jf. utkast til forskrift § 5. Salg av innsatsvarer til for eksempel produksjon av dyrefôr, vil være salg av varer som ikke er bestemt til å konsumeres av mennesker, og skal følgelig faktureres med ordinær sats. Omsetning av innsatsvarer til produksjon av næringsmidler som er særskilt unntatt (dvs. legemidler, vann fra vannverk, visse tobakksvarer og alkoholholdige drikkevarer), anses som omsetning av næringsmidler. Dette betyr at innsatsvarene ved salg skal avgiftsberegnes med redusert merverdiavgiftssats, med mindre innsatsvaren i seg selv er unntatt. Først etter bearbeidingen til for eksempel alkoholholdig produkt eller tobakk vil det foreligge en vare særskilt unntatt fra næringsmiddelbegrepet i avgiftsvedtaket, som skal faktureres med ordinær sats.

2.6 Merknader til § 6 Kombinerte varer

Med kombinert vare forstås her en vare som består av et næringsmiddel som selges som en enhet sammen med vare av annen art med egen funksjon eller verdi.

Det skal beregnes redusert sats ved omsetning av kombinerte varer så lenge tilleggsvaren utgjør en ubetydelig del av enhetsvaren som sådan, jf. utkast til forskrift § 5. Eksempler på kombinerte varer som det beregnes redusert sats av kan være sjokolade som selges sammen med en liten figur. Motsatt vil for eksempel kalendere som inneholder sjokolade ikke være å anse som næringsmiddel fordi kalenderen som sådan ikke kan anses som ubetydelig.

2.7 Merknader til § 7 Emballasje

Emballasje vil normalt følge merverdiavgiftssatsen for varen. Emballasje som benyttes ved emballering av næringsmidler vil gå inn i beregningsgrunnlaget som en omkostning ved salg av næringsmidlet. Det må imidlertid trekkes en grense mot de tilfeller hvor emballasjen har flere funksjoner enn kun å skulle emballere. Kan emballasjen sies å ha en egen verdi eller egen funksjon ut over dette, vil forholdet måtte bedømmes som omsetning av en kombinert vare. Ved isolert salg av emballasje til en næringsmiddelprodusent, benyttes ordinær sats.

Panteflasker som er øl-/mineralvannprodusentenes varige driftsmidler lånes kun ut til videreforhandlere og forbrukere. Det anses ikke å skje noen omsetning av emballasjen, men kun et utlån mot pant. Pantet holdes helt utenfor avgiftsregnskapet.

2.8 Merknader til § 8 Serveringstjenester

Ved omsetning av næringsmidler som ledd i omsetning av serveringstjeneste skal det beregnes ordinær merverdiavgiftssats, jf. utkast til forskrift § 8. Av denne grunn vil avgrensingen mellom serveringstjeneste (ordinær sats) og salg av næringsmiddel (redusert sats) være sentral for mange næringsdrivende.

Sverige har også redusert merverdiavgiftssats på næringsmidler, og har dermed måttet avgrense omsetning av næringsmidler mot omsetning serveringstjenester. Grensedragningen er ikke forskriftsfestet, men fremgår av retningslinjer. Finansdepartementet foreslår at det norske regelverket bygger på tilsvarende avgrensing som de svenske retningslinjene. I forskriftsforslaget § 8 er det foreslått en bestemmelse som er ment å tilsvare de svenske retningslinjene.

I utkastet til forskrift § 8 legges det til grunn at det med serveringstjeneste forstås servering fra serveringssted etter lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet (serveringsloven). Lovens formål fremgår av § 1, der det blant annet uttrykkes at loven skal hindre illojal konkurranse. Hensynet til like konkurransevilkår står også sterkt i forhold til merverdiavgiftsregelverket.

I linkurl_blankutkast til forskrift § 8 andre ledd er det foreslått en definisjon av serveringstjeneste. Med dette begrepet menes servering fra serveringssted etter serveringsloven § 2, herunder også slik servering som er nevnt i § 2 andre ledd bokstav b, c, d, e og f. Unntatt er servering som inngår som en del av annen tjeneste som er unntatt fra avgiftsplikt.

Dette betyr at det med serveringssted skal forstås et sted der det foregår servering av mat og/eller drikke og hvor forholdene ligger til rette for fortæring på stedet. I forarbeidene til serveringsloven, Ot prp nr 55 (1996-97) om lov om serveringsvirksomhet (serveringsloven) s. 22 uttales det følgende om "serveringssted":

"Et serveringssted er "et sted hvor det foregår salg av mat og/eller drikke, når salget skjer under forhold som innbyr til fortæring på stedet". Som eksempler på serveringssteder nevnes restaurant, kafé, kafeteria, pub og gatekjøkken. Både servering innen- og utendørs omfattes. Likeledes omfattes servering etter selvbetjeningsprinsippet. Utvalget viser til Ot prp nr 30 om lov om overnattings- og serveringssteder (1982-83), der det presiseres at dersom bedriften holder servise og/eller bestikk i forbindelse med serveringen, vil det normalt være et sikkert kriterium på at det er å anse som et serveringssted i lovens forstand. Om det finnes sitteplasser eller bord er derimot ikke ansett for å være et avgjørende kriterium."

Videre uttales det i Ot prp nr 55 (1996-97) at betegnelsen på stedet ikke er avgjørende for om salgsstedet omfattes av lovens virkeområde.

Når det gjelder området for redusert sats for næringsmidler, vil imidlertid begrepet "serveringssted" være noe utvidet i forhold til serveringslovens virkeområde, da flere av de serveringssteder som er unntatt etter serveringsloven § 2 andre ledd vil omfattes av utkastet til forskrift § 8 andre ledd. Begrunnelsen for dette er at det i serveringsloven blant annet er tatt hensyn til at en del serveringssteder omfattes av annet godkjenningslovverk som ivaretar de samme formål som serveringsloven gjør. For merverdiavgiftsregelverket står hensynet til like konkurransevilkår sterkt, og det er et formål at alle sammenlignbare serveringssteder får lik avgiftsmessig behandling.

Dersom serveringen inngår som en del av en tjeneste som ellers er unntatt fra avgiftsplikt, vil dette ikke anses som serveringstjeneste etter forskriftsforslaget § 8 andre ledd siste punktum. Dette vil for eksempel gjelde helsetjenester der matservering inngår som en del av tjenesten som er unntatt for avgiftsplikt. Det samme vil gjelde matservering på skoler (undervisningstjeneste) og i barnehager (sosiale tjenester, pass av barn).

I utkast til forskrift § 8 andre ledd legges det videre til grunn at servering i tog, fly og båter i rutetrafikk kan anses som serveringssted. Lokaler i slike transportmidler som er særskilt tilrettelagt for servering, for eksempel kafé- eller restaurantvogn på tog, vil på vanlig måte anses som serveringssted. Fly vil normalt bli ansett som serveringssted. Begrunnelsen for dette er hensynet til konkurransenøytralitet i tillegg til at det her ytes serveringstjenester i form av rydding etc. Departementet anser at slik servering vil konkurrere med servering som tilbys på togstasjoner, flyplasser etc. Ordinære sitteplasser i buss, ferge og tog vil normalt ikke bli ansett som serveringssted, selv om det kan bestilles enklere mat- og drikkevarer fra trillevogn eller lignende. Dette legges også til grunn i det svenske Riksskatteverkets tolkninger av serveringssted.

Tilstøtende lokaler til serveringssteder vil i enkelte tilfeller anses som en del av serveringsstedet. Hotellrom, fellesrom og lignende i tilknytning til restaurantvirksomhet mv. i hoteller, anses som serveringssted. Det samme vil gjelde arbeidslokaler etc. i tilknytning til bedriftskantiner. Når det gjelder teatre, kinoer mv. som har egne serveringssteder, anses de øvrige lokaler som en del av serveringsstedet. Øvrige lokaler i kjøpesentra anses ikke som del av sentraenes serveringssteder.

Enkelte matvarebutikker har satt opp bord tilknyttet salg av kaffe, baguetter, kaker og lignende til kunder inne i matbutikkens lokaler. Dette vil kunne anses som serveringstjeneste i henhold til serveringsloven, og det samme legges til grunn avgiftsmessig.

Cateringvirksomhet anses i utgangspunktet ikke som serveringstjeneste, jf. utkast til forskrift § 8 tredje ledd. Med cateringvirksomhet forstås i denne sammenheng salg av ferdig tilberedt mat og eventuelt tilkjøring, uten at det ytes andre tjenester. Dersom cateringvirksomheten i tillegg yter tjenester som for eksempel hjelp til borddekking, servering, rydding eller utleie av servise og bestikk, kan dette anses som serveringstjeneste som det skal beregnes ordinær merverdiavgiftssats av.

Departementet foreslår at næringsmidler kan omsettes med redusert sats dersom næringsmiddelet åpenbart ikke skal fortæres på serveringsstedet, jf. utkast til forskrift § 8 fjerde ledd bokstav a. Dette vil for eksempel være tilfellet der salget av næringsmiddelet skjer fra en luke i serveringsstedet eller der varen leveres i pose, kartong, folieform, beger med lokk eller lignende som er egnet til oppbevaring av varen ved borttagelsen. Regelen vil også komme til anvendelse der det på annen måte, for eksempel gjennom prissettingen, fremstår som åpenbart at varen ikke skal konsumeres på stedet.

Salg av næringsmidler som åpenbart er å anse som en tradisjonell kioskvare anses ikke som serveringstjeneste, jf. forskriftsforslaget § 8 fjerde ledd bokstav b. Sjokolade, pastiller, sukkertøy, tyggegummi og emballert is er eksempler på tradisjonelle kioskvarer. Andre mat- og drikkevarer som i dag også kan kjøpes i kiosker etc., eksempelvis pølse med brød/lompe, baguetter, frukt, softis og kuleis, mineralvann og kaffe, kan i mer eller mindre grad være gjenstand for servering. I den grad de er gjenstand for servering, skal det betales høy sats. Dersom slike varer selges fra et serveringssted, vil de imidlertid også kunne omsettes til redusert sats. Det er da et vilkår at det er åpenbart at varen ikke skal konsumeres på stedet, jf. forskriftsforslaget § 8 fjerde ledd bokstav a.

2.9 Merknader til § 9 Innførsel

Bestemmelsene i linkurl_blankutkastet til forskrift vil gjelde tilsvarende ved innførsel så langt de passer og ikke annet er bestemt. Det er ikke fastsatt særskilte bestemmelser om innførsel i denne forskriften, men det kan være at de generelle reglene om innførsel av varer, eksempelvis i tollovgivningen, vil innebære at praktiseringen av reglene må tilpasses noe. Det legges imidlertid til grunn at reglene ved innførsel, innenlands omsetning og uttak i størst mulig grad skal være sammenfallende.

2.10 Merknader til § 10 Ikrafttredelse

Forskriften trer i kraft fra 1. juli 2001.

Utkast til forskrift:

Forskrift om redusert merverdiavgiftssats for næringsmidler

Fastsatt av Finansdepartementet xx. mai 2001 med hjemmel i Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv., I § 2 andre ledd

§ 1 Virkeområde

Forskriften gjelder næringsmidler som det etter Stortingets vedtak om merverdiavgift og avgift på investeringer mv., I § 2 skal betales redusert merverdiavgiftssats for.

§ 2 Avgrensing

Som næringsmiddel anses varer som

  1. har en kvalitet som gjør den egnet til å konsumeres av mennesker,
  2. faktisk omsettes for å konsumeres av mennesker og
  3. er godkjent eller har passert stikkprøvekontroll dersom slike ordninger er etablert for varen.

Dersom det oppstår tvil om en vare er å anse som et næringsmiddel, legges det vekt på om varen anses som et næringsmiddel etter lov 19. mai 1933 nr. 3 om tilsyn med næringsmidler mv.

§ 3 Redusert sats i alle omsetningsledd

Det skal beregnes redusert merverdiavgiftssats i alle omsetningsledd.

§ 4 Unntak fra området for redusert merverdiavgiftssats

Det skal ikke betales redusert merverdiavgiftssats ved omsetning av følgende varer:

  1. legemiddel; stoff, droge eller preparat som er legemiddel etter lov 4. desember 1992 nr. 132 om legemidler. Legemiddel som etter legemiddelloven skal ha markedsføringstillatelse, anses ikke som legemiddel etter denne forskrift før markedsføringstillatelse er gitt eller det er gitt særskilt unntak fra plikten til å ha slik tillatelse.
  2. vann fra vannverk; vann fra vannverk som definert i forskrift 1. januar 1995 nr. 68 om vannforsyning og drikkevann m.m. (drikkevannforskriften)
  3. tobakksvarer; varer etter lov 9. mars 1973 nr. 14 om vern mot tobakkskader § 3 tredje ledd
  4. alkoholholdig drikkevare; drikkevarer som inneholder mer enn 0,7 volumprosent alkohol.

§ 5 Råvarer og innsatsvarer

Det skal betales redusert merverdiavgiftssats ved omsetning av råvarer/innsatsvarer som anses som næringsmiddel etter § 1. Dette gjelder også omsetning av råvarer/innsatsvarer til produksjon av varer som er særskilt nevnt i § 4.

§ 6 Kombinerte varer

Med kombinerte varer menes næringsmiddel som selges som en enhet sammen med en vare av annen art med egen funksjon eller verdi.

Ved omsetning av kombinerte varer, skal det betales redusert merverdiavgiftssats hvis varen av annen art utgjør en ubetydelig del av enhetsvaren som sådan.

§ 7 Emballasje

Næringsmiddelets emballasje omsettes med samme merverdiavgiftssats som næringsmiddelet.

Dersom emballasjen har en egen verdi eller egen funksjon ut over å skulle emballere, vurderes forholdet som omsetning av kombinerte varer etter § 6.

§ 8 Serveringstjenester

Næringsmidler som inngår i omsetning av serveringstjenester anses ikke som omsetning av næringsmidler.

Med serveringstjeneste menes servering fra serveringssted etter lov 13. juni 1997 nr. 55 om serveringsvirksomhet. Som serveringstjeneste anses også servering som nevnt i serveringsloven § 2 andre ledd bokstav b, c, d, e og f , med mindre serveringen inngår som del av annen tjeneste som er unntatt fra avgiftsplikt.

Cateringvirksomhet anses ikke som serveringstjeneste, med mindre det i tillegg til omsetning av næringsmidlene ytes tjenester som utleie av serveringspersonale, oppdekking og rydding av servise etc.

Salg av næringsmiddel fra sted som nevnt i andre ledd, anses ikke som serveringstjeneste dersom

  1. næringsmiddelet åpenbart ikke er ment å skulle fortæres på stedet
  2. næringsmiddelet åpenbart er å anse som en tradisjonell kioskvare.

Skattedirektoratet kan gi forskrift med nærmere krav til virksomhet som både omsetter næringsmidler og serveringstjenester.

§ 9 Innførsel

Forskriften gjelder tilsvarende for innførsel av næringsmidler så langt den passer og ikke annet er bestemt.

§ 10 Ikrafttredelse

Forskriften gjelder fra 1. juli 2001.