Høringsnotat til : Høring -forslag om endring av dyrevernloven – tilsynsmodell og virkemidler

Publisert under: Regjeringen Bondevik II

Utgiver: Landbruks- og matdepartementet

Status: Ferdigbehandlet

Høringsfrist:

Notatet er utarbeidet i samarbeid mellom Statens dyrehelsetilsyn (Sentralforvaltningen v/ Inger Helen Stenevik samt Fylkesveterinær Ola Skjølaas) og Landbruksdepartementet. Fiskeridepartementet har også vært konsultert.

Ut fra en avveining av momentene nedenfor, særlig med vekt på kompetanse hos tilsynet og kostnadseffektivitet, fremmer Landbruksdepartementet et forslag om en ny modell for den lokale forvaltning av dyrevernloven.

Erfaringene med dyrevernnemndene som forvaltningsmyndighet har i hovedsak vært positive.

Mange nemnder har opparbeidet betydelig kompetanse og gjør en omfattende og god jobb. Egne dyrevernnemnder bidrar til synliggjøring av dyrevernarbeidet, samt til å spre kunnskap og engasjement for dyrevern i lokalmiljøet. Medlemmene i nemndene representerer lokalkunnskap, og har ofte god oversikt over dyreholdet. På den annen side kan tilknytning til lokalmiljøet i noen tilfeller være en belastning for nemnda. En del saker fordrer skjønn med hensyn på hva som er forsvarlig behandling av dyr, og her har nemndene i en viss grad ”representert” samfunnsoppfatningen.

Erfaring har vist at mange distriktsveterinærer gjør en stor innsats på dyrevernområdet, men også at rutinemessig dyrevernarbeid har fått lavere prioritert i forhold til andre arbeidsoppgaver. Dette skyldes i stor grad styringssignaler som går på at oppfølging av akutte dyrevernsaker/beredskap og oppgaver forankret i EØS – forpliktelsene skal prioriteres. Antallet dyreverninspeksjoner har likevel vært stabilt de siste årene.

Det har vist seg vanskelig å tilføre nemndene tilstrekkelig kompetanse. Dette har resultert i at en del nemnder har forholdt seg nokså passive, samt at andre mer aktive nemnder har gjort en del feil, spesielt knyttet til juridiske forhold. Dette har i en del tilfeller fått uheldige konsekvenser for sakene. Arbeidet i dyrevernnemnda kommer ofte i tillegg til annet arbeid, noe som i prinsippet innebærer begrenset kapasitet og tilgjengelighet. Også nemndenes budsjetter har i en del tilfeller vært en begrensende faktor for arbeidsomfanget.

Det stilles store krav til tilsyns- og forvaltningskompetanse hos en forvaltningsmyndighet. En stadig større del av forvaltningen på fagområdet dyrevern bygger på vitenskapelig basert kunnskap (etologisk, biologisk, veterinærfaglig m.m.), noe som reduserer behovet for skjønnsutøvelse. En lignende effekt har de internasjonale forpliktelsene som gir større detaljeringsgrad i forskriftene. Flere dyrehold er svært spesialiserte og det kreves høy og ofte spesiell kompetanse for å gjennomføre et forsvarlig tilsyn med dyrevelferd i slike dyrehold. Hertil kommer behovet for kompetanse i rettsanvendelse (prinsipper for lovtolkning), og kunnskap om saksbehandlingsregler. Legmannskjønnet er ikke ”fritt”, det er et skjønn som inngår i en tolkning av regelverket (lovbundet skjønn), noe som forutsetter kompetanse i rettsanvendelse. Slike forhold har stilt nemndmedlemmene overfor oppgaver som kan synes urimelige å kreve av en legmannsnemnd. Dette gjelder selv om distriktsveterinæren skal gi råd og bidra til kvalitetssikring.

Ordningen hvor et sidestilt organ skal føre tilsyn og treffe vedtak etter dyrevernloven er ressurskrevende. I en del tilfeller brukes mer personell en nødvendig, både i forbindelse med inspeksjon og utforming av veiledning og vedtak. Loven stiller minimumskrav til personell for at nemnda er vedtaksfør.

Dyrevernnemndene og Dyrehelsetilsynet står ofte overfor saker hvor det er særlig vanskelig å sikre etterlevelse av dyrevernlovgivningen. Dette har vi eksempler på fra reindriften, i forbindelse med beiteproblematikk generelt (rovdyr, romebeiter m.m.), og fra fiskeoppdrettet. Dette har ikke bare sammenheng med tilsynsmodell og virkemidler, men vil trolig bli noe bedret ved profesjonalisering av tilsynet, og gjennom styrking av virkemidlene.

En arbeidsgruppe 1Jf. Innstilling fra arbeidsgruppe oppnevnt i forbindelse med arbeid med stortingsmelding om dyrehold og dyrevelferd, avgitt 30. januar 2002. nedsatt i forbindelse med utarbeidelse av St.meld.nr.12 vurderer legmannsskjønnet i dyrevernarbeid som gjengitt i det følgende:

”De viktigste argumentene for legmannsskjønn i lokalt dyreverntilsyn vurderes å være:

  • den lokalkunnskap nemndmedlemmene innehar,
  • den lokale forankring og økte legitimitet i dyrevernarbeidet som en legmannsnemnd gir,
  • at et eget tilsynsorgan gir større fokus på – og mer tyngde i dyrevernarbeidet, og dermed økt stimulering til samfunnsdebatt om dyrevernspørsmål,
  • at hva som vurderes å være etterlevelse av dyrevernlovgivningen i stor grad reflekterer gjeldende samfunnsmoral, og
  • at flere personer om å ta vanskelige avgjørelser gir tyngde i vedtakene og vil være en støtte for distriktsveterinæren i dyrevernarbeidet.”

”De viktigste argumentene mot å videreføre legmannsskjønn i lokalt dyrevernarbeid vurderes å være:

  • ressurshensyn. Det er kostbart å ha et eget organ som utfører en avgrenset tilsynsoppgave hos pliktsubjekter som er underlagt annet offentlig tilsyn,
  • godt fagskjønn er trolig viktigere enn legmannsskjønnet i de fleste dyrevernsaker. Dyrevernnemndene mangler formell fagkompetanse,
  • brukerhensyn. Det er ønskelig å begrense antallet tilsynsmyndigheter som den enkelte må forholde seg til, og
  • en erfaring av at noen nemnder synes å ha større lojalitet hos pliktsubjektene enn hos dyrene, selv om en tilsvarende problemstilling kan oppstå hos andre fagmyndigheter.”

Fram til 1995 hadde Norge kommunale dyrevernnemnder som ble valgt av kommunestyret, og hadde til oppgave å hjelpe politiet med å påse at dyrevernlovgivningen ble etterlevd. Ved eventuelle brudd på dyrevernloven var nemndas funksjon rådgivende. Politiet fattet alle vedtak, vanligvis på anmodning fra nemnda. Ved lovendringen i 1995 ble de kommunale dyrevernnemndene erstattet med statlige nemnder, vanligvis en nemnd i hvert veterinærdistrikt. Nemndene fikk i 1995 vedtakskompetanse, mens de tidligere hadde inspeksjonsrett og en rådgivende funksjon overfor politiet. Dyrevernnemndene ble fristilt fra instruksjon i forvaltningslinjen. Statens dyrehelsetilsyn ved distriktsveterinærene fikk ansvaret for sekretariatsfunksjonen. Distriktsveterinærene er dessuten gitt en selvstendig tilsyns- og vedtakskompetanse på mange områder, delegert i forskrifts form.

Ved lovendring i 1995 ble det gjort en del prinsipielle endringer av betydning for tilsyn etter dyrevernloven. Her pekes på:

  • Dyrevernnemnda ble statliggjort og gitt virkemidler, herunder vedtaks- og tiltakskompetanse.
  • Loven åpner også for i forskrift å gi nemnda mulighet for å ilegge tvangsmulkt.
  • Distriktsveterinæren ble ansvarlig for sekretariatfunksjonen for nemnda, men ble ikke medlem og fikk ikke stemmerett
  • Nemnda, politiet og distriktsveterinæren ble gitt hjemmel til å ta dyr i midlertidig forvaring
  • Det ble åpnet for at Landbruksdepartementet i forskrift kan gi vedtakskompetanse til distriktsveterinæren

Dyrevernnemndene består av legfolk som arbeider for at den som eier eller har ansvar for dyr, ivaretar sine forpliktelser etter dyrevernloven. Viltlevende dyr og forvillede eller eierløse dyr (som ikke kan tilbakeføres til en eier) faller utenfor nemndas ansvarsområde. Det samme gjelder situasjoner der en person handler i strid med dyrevernloven overfor dyr som tilhører andre. Nemnda har tilsyn- og undersøkelsesplikt, samt plikt til å gi veiledning og/eller treffe vedtak overfor eier eller innehaver av dyr. Nemnda har også plikt til å gjennomføre vedtakene dersom dyreeier ikke etterlever vedtak nemnda har fattet.

Forslag til ny tilsynsmodell

På bakgrunn av det som fremgår ovenfor, foreslås en ny modell for den lokale forvaltning av dyrevernloven, der vedtaks- og tiltaksmyndigheten legges til departementet for videre delegasjon til Mattilsynet. De nåværende nemndene foreslås redusert i antall til én dyrevernnemnd i hvert av de lokale forvaltningsområdene som er planlagt i det nye tilsynet. De nye nemndene skal kun ha en rådgivende funksjon overfor Mattilsynet. Modellen gir et profesjonelt tilsyn faglig, så vel som forvaltningsmessig, samtidig som lekmannsskjønnet ivaretas ved at de rådgivende dyrevernnemndene trekkes inn i arbeidet i de tilfellene der skjønnet er ønskelig eller nødvendig.

Det foreslås at Mattilsynet gjennom delegasjon gis fullmakt til å oppnevne disse nemndene fordi det er her en har kompetanse til å vurdere hvem som har de egenskaper som anses nødvendig.

Omfanget av bruken av dyrevernnemndene vil avhenge av flere forhold, og kan vanskelig beregnes på forhånd.

Forslag til styrking av virkemidler

Landbruksdepartementet tar sikte på å etablere en mer profesjonell dyrevernforvaltning, bl.a. for mer effektivt å forebygge tragedier som skyldes sviktende tilsyn og stell av dyr. Departementet vil derfor fremme forslag som går på å styrke virkemidlene i arbeidet for etterlevelse av dyrevernlovgivningen (jf. nedenfor om merknader til de enkelte bestemmelsene i lovutkastet).

Merknader til bestemmelsene i lovutkastet

Forslag til endring i § 3 om inspeksjon

Etter Departementets syn bør ikke tilsynet være avhengig av samtykke for å inspisere utegående dyr, og det bør ikke være avgjørende for tilsynet om dyret holdes i et fjøs, skur, hundehus e.l. Gode inspeksjonsmuligheter er av avgjørende betydning for å oppdage og hjelpe dyr som utsettes for vannrøkt eller mishandling. Ordet ”naudsynt” er tatt inn av hensyn til privat eiendomsrett. Tilsynet bør ikke gå inn i fjøs og andre dyrerom uten at en ser en god grunn til det, for eksempel i form av at en har mistanke om brudd på loven, men også hensynet til å drive en effektiv forvaltning er relevant i vurderingen. Ordet ”naudsynt” er også tatt inn for å redusere faren for at tilsynet fremtrer på en måte som oppfattes negativt. Bestemmelsen kan særlig være aktuell i tilfeller der ingen med rådighet over eiendommen er tilstede og tilsynet mener det likevel er behov for å undersøke de ulike dyrerom. Hjemmelen gir imidlertid ikke rett til bruk av tvang, noe som innebærer at tilsynet ikke kan bryte seg inn gjennom låste dører eller tvinge seg inn dersom eier er tilstede og nekter adgang. I slike tilfeller er politiets bistand nødvendig. Kun i akutte tilfeller (nødstilfeller) der tilsynet ikke finner det forsvarlig å utsette inspeksjonen til politiet ankommer kan tilsynet selv utøve en viss form for tvang.

Erfaring viser at det er behov for en slik hjemmel, bl.a. har det kommet til uttrykk ved at tilsynet i noe grad har gått inn i rom hvor dyr oppholder seg uten at eier er tilstede. Ut fra hensynet til dyrevern har en slik fremgangsmåte ved flere anledninger blitt ansett nødvendig. Når det gjelder tilsyn i private hjem blir avveiningen mellom de motstridende interesser en noe annen, og derfor foreslås at inspeksjon uten samtykke eller bistand fra politiet kun er aktuelt i situasjoner av nødrettskarakter, dvs. at saken er så akutt at tilsynet ikke finner å kunne utsette inspeksjonen i påvente av politiet.

Politiets hjemmel er videreført i første ledd fordi det kan oppstå situasjoner der politiet finner grunn til å inspisere forholdene for dyr, jf. også politiets oppgaver etter lov av 4. august 1995 nr. 53 (politiloven). Uten denne hjemmelen forutsetter politiets inspeksjon siktelse og ransakingsordre.

Etter Departementets syn er det naturlig at dyreholder skal legge til rette for tilsynet, og det foreslås derfor en tilsvarende bestemmelse som ligger inne i utkastet til ”matlov”.

Det er utstrakt praksis for at tilsynet filmer, tar bilder, og tar ut materiale og lignende for å klarlegge og dokumentere de faktiske forhold. Erfaring viser at dette ofte er en nødvendig del av saksopplysningen, og også for å kunne bidra til tilstrekkelig bevisføring i en eventuell rettssak.

Bestemmelsen om at politiet på anmodning skal hjelpe til med iverksetting av inspeksjoner, er en videreføring av gjeldende rett, jf. § 24, 4. ledd 2. pkt.

Forslaget om at tilsynet skal kunne ta med sakkyndige og andre på inspeksjon vil bedre muligheten for god saksopplysning. På områder det foreligger mangelfull kunnskap kan det være behov for å ha med personell med særlig kjennskap til den aktuelle dyrearten, f.eks. kan det være behov for en ”hummerekspert” på inspeksjon av hummer. Det er vanskelig å se for seg alle situasjoner det kan være behov for bistand av eksterne personer, og hjemmelen foreslås derfor å gjøres generell.

Forslag til ny § 6 a Varsling

Etter Departementets syn er det behov for å instituere varslingsplikt, fordi tilsynet er avhengig av tips for å få kjennskap til dyrevernsaker. Denne plikten anses å stå i naturlig sammenheng med hjelpeplikten i dyrevernlovens § 6, og utkast til ny ”matlov” som foreslår å instituere aktsomhets- og varslingsplikt for enhver i forbindelse med smittsomme sykdommer. Det vises også til lov om helsepersonell av 2. juli 1999 nr. 64 som ilegger helsepersonell plikt til å varsle og gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet eller det foreligger alvorlig omsorgsvikt, samt plikt til å varsle politi og brannvesen dersom det er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, jf. §§ 33 og 31. Helsetilsynet mener at plikten ikke gjelder varsel til politiet om mishandling av dyr.

En eventuell varslingsplikt etter dyrevernloven vil ikke sette taushetsbestemmelser etter profesjonslover (lov om veterinærer og annet dyrehelsepersonell og lov om helsepersonell m.m.) til side. Dette innebærer at slikt personell kun har varslingsplikt i den grad taushetsbestemmelser ikke er til hinder for det. Dyrehelsepersonell kan etter lovens § 21 nr. 5 gi taushetsbelagte opplysninger når tungtveiende offentlige interesser gjør det rettmessig. Etter Departementets syn har dyrehelsepersonell etter denne bestemmelsen anledning til å melde fra til tilsynet når dyr utsettes for fare for alvorlig vannrøkt eller skade.

Helsetilsynet (nå Sosial- og helsedirektoratet) tolker lov om helsepersonell slik at den likevel åpner for å melde fra om grove brudd på dyrevernloven. Dyrehelsetilsynet er i dialog med Sosial- og helsedirektoratet om hvorvidt personell omfattet av helsepersonelloven for fremtiden bør gis større adgang eller plikt til å melde fra, for eksempel en plikt etter mønster av lov om helsepersonell § 33.

Av hensyn til den som varsler bør loven slå fast at slike meldinger i prinsippet er taushetsbelagte opplysninger. Det er noe usikkert om, og i hvilken grad, slike tips er å anse som personlige forhold og dermed taushetsbelagt etter forvaltningsloven § 13. Det foreligger imidlertid utstrakt forvaltningspraksis på at tilsynet etter dyrevernloven hemmeligholder kilde i medhold av forvaltningslovens § 19, 2. ledd bokstav b. Ofte synes den som tipset angår å være mer opptatt av hvem som har meldt fra til nemnda enn hva saken gjelder. For tilrettelegging for tips og også av hensyn til tilsynsutøverne er dette et rettsområde som bør klargjøres i loven. Det åpnes i 2. ledd, 2. pkt. for unntak fra taushetsplikten for de helt spesielle tilfeller at tilsynet finner grunn til å informere om hvem som har tipset dem. Selv om den som tipser ikke har berettiget formål, vil det som regel være nødvendig med hemmelighold for tilrettelegging for varsling.

De lokale kontorene i det nye tilsynet skal forvalte større tilsynsområder, og kan bli mer avhengig av ”tips” om dyrevernsaker, noe som ytterligere forsterker behovet for å tilrettelegge for slike meldinger.

Forslag til ny § 23 Tilsyn og tiltak

Begrunnelsen for forslaget om å legge tilsyns- og vedtakskompetanse til departementet for videre delegasjon til Mattilsynet fremgår ovenfor. Forslaget innebærer en utvidelse av den personkrets tilsynet kan treffe vedtak overfor i og med at gjeldende § 24 kun gir dyrevernnemndene vedtaksmyndighet overfor dyreeiere og ansvarhavere.

Oppnevnelsen av de rådgivende dyrevernnemndene bør etter Departementets syn foretas av tilsynsmyndigheten fordi det er her en har kompetanse til å vurdere om medlemmene har tilstrekkelig kunnskap, interesse for dyrehold, kjennskap til prinsipper for utøving av inspeksjon, rolleforståelse, og andre egenskaper som anses nødvendig. Erfaringene fra gjeldende oppnevningsprosess hvor fylkesmannen oppnevner nemndene støtter en slik betraktning. Departementet tar sikte på at dagens krav til medlemmene videreføres, men mener det ikke er behov for å nedfelle dette i loven.

Etter Departementets syn er det imidlertid ikke nødvendig å ha en egen bestemmelse om oppnevning av nemnder. Et alternativ til å ha en særskilt bestemmelse om dette er at Departementet delegerer slik fullmakt til tilsynet. Etter Departementets syn gir tilsynshjemmelen foreslått i § 23, 1 ledd grunnlag for å oppnevne og nytte dyrevernnemnder til støtte i tilsynsarbeidet.

Omfanget av bruken av de rådgivende dyrevernnemndene til å foreta inspeksjoner og gi råd i konkrete saker er vanskelig å beregne, men vil avhenge av flere forhold, blant annet ressurssituasjonen og kompetansen på det lokale tilsynskontoret, hvordan den aktuelle nemnden fungerer m.m.

Retten til å gjennomføre vedtak og politiets bistandsplikt er en videreføring av gjeldende rett, og en har gode erfaringer med dette lovgrunnlaget, jf. gjeldende lov § 24, 4 ledd.

Plikten til å holde seg orientert om dyreholdet i distriktet, til å gjøre uanmeldte inspeksjoner, og til å foreta nærmere undersøkelser vil følge av tilsynets oppgaver, og trenger således ikke å være lovfestet, jf. gjeldende lov § 24, 2 og 3 ledd.

Etter Departementets syn gir denne hjemmelen mulighet til å treffe hastevedtak og ”aksjonere” der og da når situasjonen vurderes å være akutt. Det legges til grunn at forvaltningslovens varslingsregler jf. forvaltningsloven § 16, og hovedregelen om at vedtak skal være skriftlig jf. § 23, også åpner for det. Dette betyr eksempelvis at tilsynet når de oppdager utsultede dyr kan gi muntlig pålegg om fôring eller avliving straks, og hvis dyreeier ikke gjør det, så kan tilsynet selv gjennomføre vedtaket. I etterkant skal den vedtaket rettes mot få anledning til å uttale seg, samt at vedtaket normalt nedfelles skriftlig. Også i akutte situasjoner hvor dyreholder ikke er tilstede må denne fremgangsmåten kunne nyttes.

Bestemmelsen om midlertidig forvaring, gjeldende § 24 a, er videreført i forslagets tredje ledd.

Videre er politiets hjemmel som i dag fremgår av § 24 a videreført fordi politiet ikke kan hjemle et slikt midlertidig vedtak i annet lovverk. Politiet har en tilsvarende hjemmel til å ta barn i forvaring i barnevernsaker. Tilsynet er klageinstans også for vedtak om midlertidig forvaring som politiet har gjort.

Rutineinspeksjoner i private hjem

Dyrehelsetilsynet har hatt en strategi som går på å unnlate å foreta rutineinspeksjoner i private hjem. I praksis betyr det at vannrøkt og mishandling av kjæledyr i private hjem forutsetter tips for at tilsynet skal bli kjent med forholdet. Hensynet til privatlivets fred taler for en viss forsiktighet her. På den annen side kan en viss grad av rutineinspeksjoner ha en preventiv effekt, herunder ved synliggjøring av dyrevernarbeid. Dette må også sees i lys av at en innenfor kjæledyreholdet finner mye inkompetanse og tankeløshet. Slike rutineinspeksjoner kan dermed bidra til økt bevisstgjøring. Departementet ønsker høringsuttalelsenes syn på overnevnte problemstilling.

Forslag til endring av dagens bestemmelser om tap av retten til å holde dyr,

Forslag til ny § 23 a

I dag kan en person skaffe nye dyr samme dag som dyrevernnemnda har sørget for avvikling av dyreholdet. Dette er meget uheldig, og forslaget vil bidra til å unngå en ”runddans” med nye dyr og avvikling frem til det foreligger dom i rettsapparatet. I tillegg kan det være behov for midlertidig karantene uten tilknytning til rettssak der en anser dyreeiers manglende ivaretakelse av dyra å ha midlertidig karakter, eller for en periode hvor tilsynet vurderer hvordan saken skal følges opp videre.

Ordningen med at politiet skal reise sak om tap av retten til å ha dyr når nemnda ber om det har i noen tilfeller ikke fungert etter intensjonen. Selv i grove saker har en opplevd at politiet ikke vil fremme slik sak når nemnda ber om det. Det har også vært tilfeller der rettighetstapet etter tilsynets vurdering er gjort for begrenset i tid, eller for begrenset med hensyn på hvilken dyreart forbudet gjelder.

Mulighet for videre fullmakter til å ilegge karantene

Departementet ønsker også høringsinstansenes syn på hvorvidt det i forbindelse med den forespeilede gjennomgangen av dyrevernloven bør utrede og eventuelt foreslå videre fullmakter for tilsynet enn forslaget i § 23 a. En mulighet kan være at tilsynsmyndigheten får fullmakt til å vedta midlertidig karantene samtidig som de går til politianmeldelse av forholdet. Med midlertidig menes her frem til dom faller selv om det skulle gå lenger tid enn ett år. Her vil dyreeier eventuelt måtte bruke sin klagerett og/eller reise rettssak for å få kjent forvaltningsvedtaket om rettighetstap ugyldig.

Departementet mener tilsynet bør kunne hindre personer i å skaffe seg nye dyr i påvente av dom etter § 32 selv om det tar lenger tid enn 1 år før dom faller. All erfaring tilsier at sakene vil gjelde personer med alvorlig inkompetanse når det gjelder behandling av dyr.

Forslag til endring i § 24 b Avliving iverksett av distriktsveterinæren

Dette forslaget er en naturlig følge av endring i tilsynsmodellen.

Tilsynet kan i slike situasjoner muntlig bestemme og iverksette avliving på stedet selv om eieren av dyret motsetter seg dette. Dersom det blir behov for bruk av fysisk tvang må tilsynet vurdere hvorvidt avliving kan utsettes til politiet ankommer. Her må det foretas en avveining av dyrets lidelser opp mot hvilken form for tvang det er snakk om. Mulighet for å utøve visse former for tvang er kjent fra andre rettsområder.

Forslag om å oppheve § 24c Dyrevern på slakteri:

Dette forslaget forutsetter at bestemmelsen dekkes opp av § 23 om tilsyn og tiltak og § 30. Slik forslaget står nå er § 24 c, 1. ledd etter Departementets syn dekket opp av ny § 23 1. og 2. ledd. Hjemmelen i § 24 c til å pålegge det kommunale eller interkommunale næringsmiddeltilsyn å foreta tilsyn er ikke lenger nødvendig da alt tilsyn vil være statlig og organiseres under det nye Mattilsynet. § 24c, 2. ledd oppheves som en naturlig følge av den nye tilsynsmodellen. § 24c, 3. ledd videreføres i § 30 nytt pkt. 10.

Forslag til ny § 25 Opplysnings- og rapporteringsplikt

For å kunne utføre tilsyn i tråd med intensjonen trenger tilsynet hjemmel til å kreve relevante opplysninger. Bestemmelsen samsvarer med bestemmelser i utkast til ”matlov” som Mattilsynet vil få tilsynsansvaret for. Departementet ser det som hensiktsmessig at en med hensyn på dette har samme lovgrunnlag i henholdsvis Dyrevern- og ”matlov”.

Forslag til ny § 25a Informasjon om dyrevernsaker

Det er antatt at opplysninger om fysiske personers straffbare forhold som utgangspunkt er taushetsbelagt iht forvaltningsloven § 13, 1. ledd, men at opplysningene kan gis i anonymisert form iht. forvaltningsloven § 13 a nr. 2 dersom en ikke relativt enkelt kan slutte seg til hvem det gjelder. Dette innebærer en rettstilstand hvoretter en ikke kan gi opplysninger til en journalist som vet hvilke personer saken gjelder, men en kan gi de samme opplysningene til en journalist som spør på generelt grunnlag. Dette er en rettstilstand som journalister lett kan omgå ved å spørre på generelt grunnlag, uten å gi tilkjenne at de vet hvem saken gjelder. Dette er noe Dyrehelsetilsynet har hatt problemer med å skape forståelse for. Vurderingen av når anonymiteten gir tilstrekkelig beskyttelse er også meget vanskelig.

Medias interesse for temaet er ofte forbundet med pågående saker, og det er nokså utstrakt praksis for at mediene får opplysninger i anonymisert form selv om en har mistanke til eller forstår at vedkommende journalist vet hvem saken gjelder. Journalistens kjennskap til identitet er uansett av liten praktisk interesse på grunn av pressens etiske regler. Samfunnsutviklingen, faktisk og rettslig, går i retning av større åpenhet. Departementet foreslår derfor at opplysninger om brudd på dyrevernlovgivningen skal kunne gis i anonymisert form, uten at en trenger en nærmere avveining av hva journalisten vet eller ikke.

I praksis har tilsynet ofte beveget seg på, og trolig også over grensen, for hva som anses som tilstrekkelig beskyttelse gjennom anonymisering. Departementet tror derfor forslaget vil harmonere med det som anses fornuftig i lokal forvaltning allerede. En må også ta i betraktning at hovedregelen om taushetsplikt er bygget på en noe usikker rett, særlig når det gjelder næringsdrivende.

En må også i den grad det er naturlig, harmonisere dette lovområdet med prinsippene som legges til grunn innenfor næringsmiddelområdet, hvor man har praksis for å drive aktiv offentliggjøring.

Bestemmelsen er utformet med sikte på å begrense utgivelsen av opplysninger til mediene uten de avveininger som er skissert over. Andre interesserte, enten det er dyrevernorganisasjoner eller privatpersoner, bør ikke få opplysningene hvis det fremgår at de vet hvem saken gjelder. Også disse kan imidlertid lett omgå reglene vet å etterspørre opplysningene på generelt grunnlag. Bestemmelsen er videre en ”kan regel”, noe som gir rom for vurderinger.

Eksempler på tilfeller hvor det kan være aktuelt å gi opplysninger om konkrete personer er når en vil hindre at dyr overlates til personer en vet eller har mistanke om kommer til å bryte dyrevernlovgivningen. Konkrete eksempler er informasjon om ulovlige dyrehospits og om at navngitte personer kjøper levende dyr for å kunne avlive dem i strid med lovens krav om forutgående bedøving. Departementets mener at forvaltningsloven gir mulighet til å koble navn og handling i slike saker, men ser det likevel hensiktsmessig å presisere dette i dyrevernloven.

Forslag til ny § 25b Etablering av dataregistre

Næringsmiddelloven, fiskekvalitetsloven og kjøttproduksjonsloven har i dag bestemmelser om at tilsynsmyndigheten kan opprette eller koble seg på eksisterende dataregistre for å føre den kontroll som anses nødvendig for å oppfylle lovens formål. Det er en forutsetning at bare opplysninger som har betydning for tilsynets arbeid, skal registreres. Det er derfor gitt en oppramsing i lovteksten over hvilke opplysninger som anses for nødvendige. Tilsynet har ansvaret for at de registrerte opplysningene ikke kommer på avveie, ved at det er inntatt en bestemmelse om sikring av registrene.

Ved lovendring i 1996 fikk husdyrloven hjemmel til å opprette husdyrregistre og gi regler om plikten til å avgi opplysninger til slike. Hjemmelen var nødvendig for å gjennomføre forpliktelser etter EØS-avtalen til å opprette et sentralt individregister for storfe. Registeret inneholder opplysninger om hvilket dyrehold et hvert norsk storfe er født i og har oppholdt seg i gjennom livet, samt dødsdato og årsak, herunder evt. slaktested og dato. Senere er det også etablert et databasert register over all forflytning av svin mellom besetninger og til slakteri. Registrene er vesentlige både i sporbarhetssammenheng og for å gi et godt grunnlag for sykdomsbekjempelse.

Lov 14. april 2002 nr. 31 om behandling av personopplysninger (personopplysningsloven) avløste den tidligere personregisterloven av 9. juni 1978 nr. 48. Formålet med personopplysningsloven er å møte de utfordringene som informasjonssamfunnet skaper i forhold til personvernet. Den tekniske, administrative og økonomiske utvikling har ført med seg økt innsamling, sammenkobling og lagring av informasjon. Dette øker risikoen for at personopplysninger brukes på en måte som føles som inngrep i den enkeltes privatliv og personlige integritet.

Gjennom Rådsdirektiv 99/74/EF (fjørfehold) pålegges vi å opprette et register for hold av fjørfe. Vi er også pålagt i medhold av dyrevernlovgivningen i EU å opprette liste/register over godkjente hvilesteder for dyr under transport. Det er behov for hjemmelsgrunnlag for å listeføre de opplysningene som kreves.

Vi foreslår samme ordlyd som Helsedepartementet foreslår i utkast til ny matlov, der det bl.a. fremgår at det kun er registre som er nødvendige for å sikre etterlevelse av lovens regler som kan opprettes, og at sensitive personopplysninger (vurdert i forhold til personopplysningsloven) ikke kan inngå i slike registre.

Forslag om endring av § 26 Tvangsmulkt

I dyrevernlovens § 26 er det fastsatt at Kongen i forskrift kan gi dyrevernnemnda hjemmel til å fastsette tvangsmulkt. I dag arbeides det for å innføre hjemmelen i holdforskrifter for produksjonsdyr, i forskrift om dyrepensjonat og i forskrift for transport av levende dyr.

Mattilsynet skal forvalte både ”matlov” og Dyrevernlov. Hjemmel til å ilegge tvangsmulkt ligger inne i utkast til ny ”matlov”.

Tvangsmulkt kan benyttes i et hvert tilfelle hvor det anses nødvendig at pålegget blir etterkommet innen rimelig tid. Som hovedregel er det et vilkår for å kunne benytte tvangsmulkt, at virksomheten har oversittet fristen for å etterkomme et pålegg. Tvangsmulkt fastsettes da i forbindelse med at det gis en ny frist til å etterkomme pålegget. Er det særlig viktig at pålegget blir oppfylt raskt, kan tvangsmulkt fastsettes allerede samtidig med at pålegget gis. I noen tilfeller bør tvangsmulkten kunne brukes forebyggende mot fremtidige lovbrudd. Et eksempel er der det har skjedd regelverksbrudd og der det er fare for gjentagelse. I tilfeller der brudd ikke vedvarer i tid og heller ikke skjer rutinemessig, kan det være nødvendig å utferdige vedtak og gi pålegg om tvangsmulkt i forkant av handlingen for at en skal ha anledning til å nytte dette virkemiddelet. Det bør etter dette være anledning til å fastsette vedtak om at vedkommende handlemåte ikke skal forekomme eller gjentas, og samtidig fatte vedtak om tvangsmulkt som ”trer i kraft” ved gjentagelse.

Tvangsmulkt er et administrativt tvangsmiddel for å tvinge gjennom et krav som går ut på annet enn penger. Tvangsmulkt er, i motsetning til bøter, ikke å anse som straff, men som et administrativt tvangsmiddel som ilegges i form av et enkeltvedtak. Bruk av tvangsmulkt lar seg forene med Grunnloven § 96, om at ingen må straffes uten dom, når mulkten brukes som et reelt pressmiddel. Tvangsmulkt kan først løpe fra det tidspunkt det er mulig å rette opp et ulovlig forhold, og kan følgelig ofte ikke begynne å løpe straks forholdet oppdages. Det vil være i strid med Grunnlovens § 96 å la tvangsmulkt løpe for tid som er gått. Å ilegge en tvangsmulkt etter at et ulovlig forhold har opphørt, har karakter av en straffereaksjon. Straffereaksjoner kan ikke ilegges uten dom.

Tvangsmulkt kan gis som løpende dagmulkt eller som engangsmulkt. Løpende dagmulkt er hovedregelen. Det kan være hensiktsmessig å benytte engangsmulkt i situasjoner hvor det er særlig påkrevd at pålegget etterkommes innen fristen. Det kan også være naturlig å benytte engangsmulkt i de tilfellene hvor tvangsmulkt ilegges allerede i forbindelse med at det gis et pålegg (første gangs pålegg).

Løpende dagmulkt starter å ”løpe” med et fastsatt daglig beløp fra første virkedag etter at fristen er oversittet og løper helt frem til pålegget er etterkommet. Løpende dagmulkt forfaller daglig til betaling. Engangsmulkt er et fast beløp og forfaller til betaling i sin helhet første virkedag etter at fristen i pålegget er ute.

Tvangsmulktens størrelse fastsettes under hensyn til hvor viktig det er at pålegget blir gjennomført og hvilke kostnader det antas å medføre. Tvangsmulkt skal fungere som et pressmiddel, og utgangspunktet er at mulkten skal være så stor at den er effektiv uten å være urimelig. Det skal ikke bare være ulønnsomt å neglisjere pålegget – virksomheten må også finne det uholdbart å forholde seg passiv.

Departementet kan ikke se noen grunn til å ha en annen systematikk i dyrevernforvaltningen enn i plante/dyrehelse – eller næringsmiddelforvaltningen. Etter Departementets syn bør hjemmelen til å fastsette tvangsmulkt følge direkte av loven, fremfor å måtte fastsettes i hver enkelt forskrift. En slik lovfesting er blant annet ønskelig ut fra ressursmessige hensyn og forutberegnelighet, og anses som et viktig virkemiddel i arbeidet for etterlevelse av dyrevernlovgivningen.

Dyrevernnemndene har fått iverksatt økonomiske sanksjoner ved å anmode landbruksmyndighetene om å foreta trekk i produksjonstilskuddet. Denne sanksjonsmuligheten er imidlertid kun virksom overfor dyreeiere som søker om - og mottar slikt tilskudd. Hertil kommer at landbruksforvaltningen dels har innskrenket muligheten for å få foretatt trekk i tilskudd grunnet manglende regeletterlevelse, dels er kriteriene for trekk gjort mer komplisert.

I ”Forskrift om produksjonstilskudd i jordbruket” § 13, tredje ledd heter det: ”Krav fra offentlig myndighet som utspringer fra foretakets jordbruksvirksomhet kan motregnes i senere produksjonstilskuddsutbetalinger til foretaket”. Denne bestemmelsen skal sikre en enkel og effektiv innkreving av beløp som er resultat av særlovgivningens egne administrative reaksjoner, for eksempel tvangsmulkt. Her legges det dermed opp til at særlovgivningen har sine egne, økonomiske virkemidler, noe som i stor grad mangler i dyrevernlovgivningen.

Slik dagens lovgivning er, står tilsynet i praksis overfor følgende alternativer i tilfeller hvor pålegg ikke blir fulgt: godta lovbruddet, politianmelde saken, eller avvikle dyreholdet. Dyrevernforvaltningen har behov for et mer ”nyansert” sanksjonsmiddel. Et økonomisk sanksjonsmiddel er etter Departementets syn en forutsetning for et effektivt tilsyn, og relevant i forhold til alle typer dyrehold.

Selv om tvangsmulkt i utgangspunktet synes mest aktuelt som økonomisk virkemiddel overfor næringsutøvere, er det Departementets oppfatning at fastsetting av tvangsmulkt også bør være mulig overfor andre dyreholdere. Ved å skille mellom produksjonsdyr og andre dyr i denne sammenheng, får man et tilsyn som kan bruke tvangsmulkt som et virkemiddel for å forbedre leveforholdene til for eksempel gris på en gård, men ikke for de 2 grisene som holdes i en hage. Et skille mellom produksjonsdyr og andre dyr i denne sammenheng kan vanskelig sies å være i tråd med dyrevernlovens intensjon.

Tvangsmulkt er et sterkt virkemiddel som må brukes skjønnsomt, noe en må kunne legge til grunn vil blir gjort i det nye Mattilsynet. Hertil kommer den sikkerhetsventil som ligger i klageretten etter forvaltningsloven.

Vi foreslår at bestemmelsen gis samme ordlyd som tilsvarende bestemmelse i den nye ”matloven”.

Forslag til endring i § 27 1. og 3. ledd Dekking og fordeling av utgifter

Forslaget er en naturlig konsekvens av forslag til endringer i tilsynsmodellen. Etter Departementets syn er bestemmelsen om utgiftsdekning i gjeldende andre ledd unødvendig.

Forslag til endring i § 30 Heimel for departementet til å gjeva nærare føresegner

De fleste forslagene her er en naturlig følge av øvrige forslag til lovendringer. Forslaget i nr. 10 vedrørende slakterier er en videreføring av gjeldende § 24 c 3 ledd.

Systematiske kontrolltiltak som intern-kontroll kan være et egnet tiltak for å sikre et forsvarlig dyrehold. Innefor andre områder, for eksempel når det gjelder næringshygiene på slakterier, er intern-kontrollsystem etablert. Det finnes bestemmelser i dyrevernforskriftene som har karakter av intern-kontroll. Etter Departementets syn kan det være aktuell å kreve mer intern-kontroll også på dyrevernområdet.

Etter Departementets syn er det naturlig å vurdere om denne bestemmelsen kan kortes ned eller omarbeides, ved den totale gjennomgangen av dyrevernloven som er foreslått i St. meld. nr. 12 (2002-03).

Forslag til endring § 32, 2. og 3. ledd Frådøming av rett til å ha med dyr å gjera

Forslaget til endring i 2. ledd er en naturlig konsekvens av forslag til endringer i tilsynsmodellen. I 3. ledd 1. pkt. foreslås det at politiet skal sørge for tvungen avvikling av dyreholdet i de tilfeller hvor domfelte skaffer seg nye dyr i strid med dommen. En slik direkte forankring av politiets rett og plikt til å gripe inn hvor domfelte ikke retter seg etter dommen antas å ville medføre en forenkling i forhold til dagens situasjon. Praksis varierer i distriktene blant annet med hensyn til om forholdet anmeldes til politiet av dyrevernnemndene og ny sak startes, eller om nemnda anser saken for overlatt til politiet og dermed utenfor dens kontroll og ansvar.

Administrative og økonomiske konsekvenser

Ressursbruk til lokalt tilsyn – dagens ordning

Ut fra Dyrehelsetilsynets ressursregistrering brukte medarbeiderne i Dyrehelsetilsynet 19, 2 % av sin arbeidstid til arbeid relatert til dyrevernloven i år 2000. Det er grunn til å tro at andelen tid til dyrevernarbeid blant distriktsveterinærene i 2001 er noe lavere enn i normalår på grunn av betydelig ressursinnsats i forbindelse med munn- og klauvsjukeepidemien i Storbritannia. Distriktsveterinærene brukte 25,72 % av sin arbeidstid på dyrevern de tre første kvartalene i år 2002. Distriktsveterinærenes arbeid som sekretær for dyrevernnemnda utgjør i overkant av 30 % av distriktsveterinærenes totale arbeidsinnsats på dyrevernområdet.

Dersom man tar utgangspunkt i at Dyrehelsetilsynet har omkring 160 årsverk på distriktsveterinærnivå og at omkring 15 % av tiden brukes til arbeid etter dyrevernloven, utgjør distriktsveterinærenes dyrevernarbeid omkring 24 årsverk, hvorav ca 8 årsverk går til å fylle sekretærfunksjon for dyrevernnemndene.

Dyrehelsetilsynets totale ressursbruk til dyrevernarbeid har de siste årene vært i underkant av 30 millioner kroner pr. år. Det totale forbruket i nemndene har variert noe, men de siste årene hatt et gjennomsnitt på 8 millioner kroner pr. år. Fordelt på 225 nemnder blir budsjettet pr. nemnd gjennomsnittlig ca. 35 000 kr.

Midler til dyrevernnemndene fordeles fra regionleddet i Dyrehelsetilsynet (fylkes-veterinæren). En rekke dyrevernnemnder har erfart at budsjettrammene ikke har vært tilstrekkelige i forhold til tilsynsbehovet. På den annen side er det heller ikke uvanlig at nemndene ikke bruker opp tildelte midler.

Viktige arbeidsområder for dyrevernnemndene

De siste årene rapporterer dyrevernnemndene om betydelig innsats på følgende områder:

  • informasjon og veiledning om forskrift om hold av storfe og svin,
  • risikodyrehold, spesielt hundehold i sterkt sosialt og kriminelt belastede miljøer,
  • dyrehold med ”utegående dyr” under svært enkle forhold har vært et prioritert tilsynsområde hvor det ofte avdekkes uheldige forhold ved rutineinspeksjoner,
  • fjerning av gjerderester i utmark.

Ifølge årsrapportene oppleves følgende tilsynsområder som vanskeligst å håndtere:

  • forvillede, eierløse katter i byer og tettsteder,
  • konflikten mellom rovvilt og beitende bufe,
  • mangelfull fôring og stell av sau,
  • ulovlig hold av eksotiske dyr,
  • hold og oppstalling av trekkhunder under tvilsomme forhold,
  • problem med oversikt over hest på hobbybasis, manglende registrering,
  • risikodyrehold, som ulike former for hold av dyr uten oppholdsrom og hundehold i sterkt sosialt og kriminelt belastede miljøer.

Tilsynsaktivitet i dyrevernnemndene

Tilsynsaktiviteten i regi av dyrevernnemndene i årene 1997-2002 fremgår av nedenstående tabell.

1997

1998

1999

2000

2001

Sum inspeksjoner i regi av dyrevernnemnda

7.157

9.646

8.763

8.316

9. 047

Andel inspeksjoner i regi av dyrevernnemnda gjennomført av distriktsveterinæren alene

~20 %

25,8 %

35,9 %

41,4 %

Antall vedtak med pålegg om utbedring

477

517

427

508

746

Antall politianmeldelser

65

122

65

76

75

Ressursbruk ved ny tilsynsmodell

Den foreslåtte modellen forventes å være ressursbesparende både økonomisk og personellmessig i forhold til dagens modell, bl.a. fordi ansatte i det nye tilsynet i en del tilfeller kan føre tilsyn etter flere lovområder når de er ute på inspeksjon. Rutinemessige inspeksjoner vil oftere kunne gjennomføres av en person. Dog vil inspeksjoner på grunn av meldte forhold med få unntak kreve minimum to personer på inspeksjon. Systemet vil bli mer fleksibelt, og en kan trekke inn ytterligere personell fra tilsynet ved behov. Det blir færre budsjettenheter og årsrapporter å administrere. På den annen side kan omleggingen innebære betydelig lengre reiseavstander i visse tilfeller, noe som kan tilsi økt ressursbruk.

Styrking av tilsynet ved ny tilsynsmodell

Ved etablering av det nye Mattilsynet vil de funksjonene distriktsveterinæren utfører etter dyrevernlovgivningen bli en integrert del av oppgavene på tilsynets lokalkontor. Arbeidet vil skje i et større faglig og sosialt miljø noe som vil redusere behovet for ekstern nemnd som støtte i det lokale dyrevernarbeidet.

Fordeler med en modell som skissert her vil særlig være økt forvaltningskompetanse og økt kostnadseffektivitet. Antallet budsjetterende og rapporterende enheter på det som i dag er Dyrehelsetilsynets forvaltningsområdet vil bli vesentlig redusert fra dagens nivå på mer enn 400. Ulemper vil kunne være fare for redusert oversikt over dyreholdet, lengre responstid i noen tilfeller, og at dyrevernarbeidet må prioriteres blant mange oppgaver i det nye Mattilsynet.

Tilsynsområdene er planlagt å gjøres betydelig større. Med dagens ordning har en hatt 225 dyrevernnemnder totalt. Det legges nå opp til ca. 50-65 lokale tilsynsområder. Med så store tilsynsområder kan det bli en utfordring å gjennomføre tilstrekkelig med uanmeldte inspeksjoner fordi mye av dyreholdet er ”hobbypreget” der dyreeier ofte har annet arbeid på dagtid. Erfaring har vist at uanmeldte inspeksjoner som gjeldende lov instituerer har vært viktig for å kunne avdekke lovbrudd, samt mulighet for å dokumentere forholdende.

Det er usikkert hvor ofte saker vil være så akutte at en lengre responstid kan bli problematisk. Det er også usikkert hvilken innvirkning større tilsynsomtråder kan få for ”terskelen” for å gjennomføre tilsyn på grunnlag av meldinger. Omfanget av tilsyn og responstid vil også ha med bemanningssituasjonen å gjøre, samt hvilken prioritet dyrevern får innenfor det nye tilsynet. Erfaring viser at det varierer i hvilken grad dyrevern blir prioritert, bl.a. i forhold til forpliktelser etter EØS – avtalen..

Næringskomiteen uttalte ved lovendringen i 1995: 2Innst. O. nr. 33 – 1994-95 s 5.

”Komiteen vil peike på at dyrevernarbeid bør vere ei av dei viktigaste oppgåvene for distriktsveterinæren, med m.a. bør distrikstveterinæren vere ansvarleg for å etablere ei god vaktordning for dyrevernnemnda.”

Næringskomiteen uttalte ved lovendringen i 1995: 3Innst. O. nr. 33 – 1994-95 s 5.

”Også i veterinærdistrikt med store avstandar kan det etter fleirtalet sitt syn vere best å dele dyrevernarbeidet på meir enn ei nemnd i kvart veterinærdistrikt.

Ikrafttredelse

Det foreslås at endringene settes i kraft samtidig med at Mattilsynet blir operativt dvs. 1.1.2004.

Lovforslag

§ 3 skal lyde:

§ 3 Inspeksjon

Tilsynet, rådgjevande dyrevernnemnder og politiet kan, til ei kvar tid, inspisere dyr som kjem inn under lova og dei stader og rom o.l. der slike dyr held til.

Tilsynet kan, når det finn det naudsynt, inspisere dyrerom o.l. utan samtykke frå ein som rår over eigedommen. Inspeksjon i private heimar utan samtykke frå ein som rår over eigedommen eller utan medverknad frå politiet, kan berre gjennomførast når det blir vurdert som strengt naudsynt for å hindre liding hos dyr.

Ein kvar dyrehaldar skal utan vederlag stille naudsynte lokale, inventar, arbeidshjelp og reiskapar til disposisjon slik at tilsynet kan utførast og elles vere til hjelp og leggje tilhøva til rette for tilsynet.

Tilsynet kan filme, ta bilete, ta ut materiale o.a. for å klårleggje og dokumentere dei faktiske tilhøva.

Politiet skal, når tilsynet ber om det, hjelpe til ved inspeksjonar.

Tilsynet kan ha med anna personell, medrekna særleg sakkunnige, på inspeksjon.

Ny § 6 a:

§ 6 a Varsling

Meiner nokon at det er grunn til å tru at dyr kjem i fare for alvorleg vanrøkt eller skade, skal dei varsle tilsynet .

Opplysning om kven som har varsla tilsynet, er underlagt teieplikt. Opplysningar kan likevel unntakas frå teieplikta når særskilte grunnar tilseier det.

Gjeldande §§ 23, 24, 24a, 24c og 25 vert oppheva.

Ny § 23 skal lyde:

§ 23 Tilsyn og vedtak

Departementet eller den det gjev fullmakt fører tilsyn og fattar einskildvedtak for gjennomføring av føresegner gjevne i eller i medhald av denne lova.

Vert eit pålegg ikkje etterkome, skal tilsynet taka dei åtgjerder som trengst.

Tilsynet eller politiet kan når det er naudsynt mellombels taka med seg dyr eller på annan måte sjå til at dyret får høveleg tilsyn og stell i påvente av vedtak etter første ledd. Har politiet mellombels teke med seg dyr, fell vedtaket bort om det ikkje vert stadfesta av tilsynet innan 3 dagar. Mellombels forvaring av dyr skal normalt vare høgst 3 veker.

Vedtak som politiet har gjort kan påklagast til tilsynet.

Politiet skal når tilsynet ber om det, hjelpa til med å iverksette vedtak.

Når eit pålegg er retta mot andre enn eigaren, skal eigaren og få melding om det.

Tiltak som vert sett i verk etter dette kapittel er ikkje til hinder for at det vert reist straffesak etter § 31.

Ny § 23 a skal lyde :

§ 23 aFramtidig dyrehald, karantene

Eigar eller innehavar av dyr som let vere å følgje pålegg om å rette vesentlege manglar, eller grovt handlar i strid med føresegner gjevne i eller i medhald av denne lova, kan bli pålagt å avvikle dyrehaldet for ein periode på inntil 1 år eller til det ligg føre dom etter § 32.

§ 24 b blir ny § 24 og skal lyde:

§ 24 Avliving straks

Dersom det vil føre til unødig liding for eit dyr å leve vidare, kan tilsynet straks setje i verk avliving av dyret. Dette gjeld sjølv om dyreeigar set seg imot avlivinga.

Ny § 25 skal lyde:

§ 25 Opplysnings- og rapporteringsplikt

Pliktsubjekt etter denne lova skal, når tilsynet krev det, skaffe, utarbeide, leggje fram, gjere offentleg eller sende inn opplysningar og prøvemateriale. Tilsynet kan bestemme korleis opplysningane skal gjevast, medrekna form, detaljeringsgrad m.v.

Ny § 25 a skal lyde:

§ 25 aInformasjon om dyrevernsakar

Tilsynet kan offentleggjere informasjon om dyrevernsakar i anonymisert form. Opplysningar om konkrete personar kan berre gjevast i den grad tilsynet finn det naudsynt i arbeidet for å sikre at denne lova og tilhøyrande forskrifter blir etterlevd.

Ny § 25 b skal lyde:

§ 25 bEtablering av dataregister

Tilsynet kan opprette nye eller knyte seg til eksisterande dataregister som blir sett på som naudsynte for å sikre at føresegner gitt i eller i medhald av denne lova blir etterlevde, eller er naudsynte for å oppfylle internasjonale avtaler som Noreg har inngått. Slike register kan innehalde personopplysningar, men ikkje personopplysningar som er sensitive etter lov 14. april 2000 nr. 31 om personopplysningar.

§ 26 skal lyde:

§ 26Tvangsmulkt

Tilsynet kan påleggje tvangsmulkt i form av einskild mulkt eller løpande mulkt for å gjennomføre pålegget når eit pålegg etter denne lova ikkje vert oppfylt innan den fristen som er sett. Størrelsen på tvangsmulkta skal fastsetjast ut frå kor viktig det er at pålegget vert oppfylt og kva kostnader dette kjem til å medføre.

Pålegg om tvangsmulkt er tvangsgrunnlag for utlegg. Tilsynet kan fråfalle påløpt tvangsmulkt.

§ 27 1. ledd skal lyde:

Utgifter med tiltak etter §§23 2. og 3. ledd, 24 og 24b skal pliktsubjektet bere, og dei er tvangsgrunnlag for utlegg.

§ 27 3. ledd oppheves.

I § 30 oppheves pkt. 5 og nye pkt. 10-16 skal lyde:

  1. vilkår for etablering og drift av slakteri, medrekna krav om godkjenning og vilkår for åtrekkje godkjenninga tilbake.
  2. inspeksjon, tilgjenge til stad, plikt til å hjelpe til m.v.
  1. tvangsmulkt
  2. opplysnings- og rapporteringsplikt
  3. plikt til å gje opplysningar til register etter § 25 b
  4. informasjon om dyrevernsakar
  5. Systematiske eller særskilde kontrolltiltak for å sikre og dokumentere at regelverket blir etterlevd.

§ 32 2. og 3. ledd skal lyde:

Krav om dom etter leden framanfor kan fremjast i straffesak etter § 31 eller i særskild sak etter reglane i straffeprosesslova. Påtalemakta skal fremja slikt krav så framt tilsynet har bede om det.

Skaffar den dømde seg nye dyr i strid med domen, skal politiet snarast råd er, syta for at dyra vert selde eller avliva. Går domen ut på at den dømde skal fråtakast dyr som er i hans varetekt, skal politiet når domen er endeleg, gjeva han ein stutt frist til å avvikle dyrehaldet. Held han ikkje fristen, skal politiet snarast råd er, syta for at dyra vert selde eller avliva. Den dømde ber alle utgiftene.